Vi forstår barn og unge ihjel

[Anonym bruker]

 

Det er ikke synonymt nei, men å vente på tur er f.eks vanskelig for en del. Det å hele tiden bli distrahert gjør også at en ikke får med seg all den subtile kommunikasjonen. Derfor er det relativt vanlig at barn med ADD har vansker med å få og beholde venner.

 

Anonymous poster hash: 1be67...568

Og da er det sosiale ferdigheter man må jobbe med. Det har også barn med ADD.

 

Syns det er unødig stigmatiserende å snakke om denne gruppa som om de ikke kan få verken venner eller gode resultater. Jeg har møtt mange unge med ADD i min jobb, og syns de var vennlige, hyggelige og lette å bli glade i. Det er ikke et sosialt handikap eller en sosial utviklingsforstyrrelse. Man trenger ikke gjøre dem "sykere" enn de er!

 

Anonymous poster hash: 1d5eb...1a9

[Anonym bruker]

 

Man ser jo bare her på forumet, der folk krever å få skrive "snakkespråk" og spør hvorfor det er så nøye med retting av skrivefeil, folk forstår jo likevel hva som er skrevet... Retter du på skrivefeil, uansett takt og tone, så er du djevelen selv og bør brennes.

 

Anonymous poster hash: 4c77e...2ff

 

Her bruker man jo ofte det å påpeke skrivefeil som hersketeknikk, det er ikke spesielt realt. 

 

Anonymous poster hash: 1be67...568

[Anonym bruker]

 

Så er spørsmålet hvor mye en skal ligge i det. Jeg har dysleksi og mye rettskriving har jeg klart å lære meg med litt ekstra innsats. Andre ting må jeg stadig slå opp. Jeg husker det en stund, før det detter ut igjen og jeg blir usikker. Jeg nekter å skamme meg for at jeg innimellom glipper og plasserer dobbeltkonsonanter feil. Etter 23 år som skrivefør med interesse for tekst og litteratur, vil jeg faktisk påstå at enkelte ting er umulig for meg å automatisere, ikke bare vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 1be67...568

Ja vel? Men blir du hjulpet av at folk rundt deg slurver, skriver feil og plasserer doble konsonanter i hytt og vær, da?

 

For det tror jeg gjør saken verre. Hvis alle de som IKKE feiler noe kunne ha jobbet like nøye og godt som du, og ikke skyldt på fiktiv dysleksi for sitt slurveri, så ville jo alle tekster bli lettere å lese for deg også. Og du ville slippe at folk "plantet" feil i deg.

 

Anonymous poster hash: 1d5eb...1a9

[Anonym bruker]

Og da er det sosiale ferdigheter man må jobbe med. Det har også barn med ADD.

 

Syns det er unødig stigmatiserende å snakke om denne gruppa som om de ikke kan få verken venner eller gode resultater. Jeg har møtt mange unge med ADD i min jobb, og syns de var vennlige, hyggelige og lette å bli glade i. Det er ikke et sosialt handikap eller en sosial utviklingsforstyrrelse. Man trenger ikke gjøre dem "sykere" enn de er!

 

Anonymous poster hash: 1d5eb...1a9

Selvsagt er det noe en må jobbe med. Det er likevel ikke sikkert at det hjelper, et sosialt stempel kan henge ved i åresvis. Gjennom denne tråden prøver jeg å argumentere for at lærevansker og bokstavbarn må forstås for at en skal klare å hjelpe dem til å nå målene. Mange ser ut til å tolke det til å bety at de må få slippe stakar, det er så langt fra mitt poeng som det er mulig å komme. 

 

Anonymous poster hash: 1be67...568

[Anonym bruker]

Ja vel? Men blir du hjulpet av at folk rundt deg slurver, skriver feil og plasserer doble konsonanter i hytt og vær, da?

 

For det tror jeg gjør saken verre. Hvis alle de som IKKE feiler noe kunne ha jobbet like nøye og godt som du, og ikke skyldt på fiktiv dysleksi for sitt slurveri, så ville jo alle tekster bli lettere å lese for deg også. Og du ville slippe at folk "plantet" feil i deg.

 

Anonymous poster hash: 1d5eb...1a9

Selvsagt blir jeg ikke det, men nå er jeg heldig i forhold til mange andre dyslektikere. Jeg har aldri slitt veldig med å lese, kanskje fordi interessen var stor. Derfor "ser" jeg ofte at noe er feil i mine og andres tekster, men må kanskje slå det opp for å finne ut hva som er riktig. 

 

Anonymous poster hash: 1be67...568

[Anonym bruker]

 

Her bruker man jo ofte det å påpeke skrivefeil som hersketeknikk, det er ikke spesielt realt.

 

Anonymous poster hash: 1be67...568

Har motsatt inntrykk.

 

I en tråd i dag ble trådstarter sur - hun hadde spurt hvordan man skriver en bok, og innlegget var så fullt av feil at det nesten var uleselig. Den eneste tegnsettingen hun hadde brukt var ellipser, og de besto hos henne ikke av tre prikker, men av en lang rekke.

 

Så påpeker noen at hun trenger korrekturlesning, og dama blir pottesur og kaller innlegget usaklig, og kritikken for "unødvendig".

 

Altså, hallo?!? Det er ikke en hersketeknikk å rette på en feil. Hvis kirurgen blir fornærma når en kollega bemerker noe han gjør galt i en situasjon, da lever vi pasientene farlig!

 

Anonymous poster hash: 1d5eb...1a9

[Anonym bruker]

 

Ja, det er veldig vanlig at nyutdannede litteraturvitere overdramatiserer effekten av en diagnose. Jeg har forøvrig en bachelor i bunn og jobbet flere år før jeg begynte på master. 

 

Jeg snakker ikke om å være pedagogisk riktig, men å finne den innfallsvinkelen som funker og ikke den som gir best utløp for egen frustrasjon. 

 

Jeg har erfaring og kunnskap om min egen hjerne, det måtte til for at jeg skulle klare å nå de målene jeg ville i livet. Lærere og foreldre så meg som lat og gjorde derfor ingenting for å hjelpe meg. Stempelet fikk jeg fordi jeg varierte fra knallsterke seksere til stryk. De så ikke noe mønster, det gjorde ikke jeg heller. De så seg fornøyd med at jeg skulle jobbe i kassa på rema, jeg gjorde ikke, men tenkte at det var det jeg dugde til. Til slutt klarte jeg ikke å fullføre videregående og havnet hos legen for vonde skuldre eller ett eller annet stressrelatert. Hun stilte meg en rekke spørsmål og sørget basert på en time for at jeg ble utredet. Resultatet var ADHD og dysleksi. Èn voksen tok meg på alvor og lyttet i løpet av 13 år som elev, det var alt som skulle til. 

 

Et svar på hvorfor jeg var som jeg var, gjorde at jeg klarte å sette inn støtet på de rette stedene. Jeg fullførte påbygg og bachelor med gode resultater.

 

Hvem vet hvordan mitt grunnskole og vgs-liv hadde vært om ikke de voksne rundt meg konkluderte med at jeg var lat. Som mor er jeg redd for at jeg bikker den andre veien, etter å ha sett hvor skadelig det kan være at foreldre ikke har ambisjoner på vegne av sine barn. 

 

Jeg syns mammaen med jenta som har adhd gjør mye riktig i å ha forventninger til jenta si. Likevel er det feil å kalle henne lat, jeg syns også det er feil å mene at lærerne skal nekte henne utsettelser. Om det gjør at hun gjør arbeidet, er det kanskje det som gjør at hun kommer i mål. På høyskole har jeg måtte kjempe for tilrettelegging, å bruke lenger tid er det eneste de kunne tilby. Det har jeg takket nei til fordi det var viktig for meg å prestere på samme vilkår som de andre. Tidligere i skoleløpet kunne det nok ha hjulpet med litt veiledning og ekstra tid. Å se at en får til ting en ikke hadde tro på, er veldig god motivasjon for å fortsette. 

 

Anonymous poster hash: 1be67...568

 

Må sitere meg selv for å si at jeg har prøvd kassa på Rema, jeg dugde ikke. Ære være dem som gjør det, jeg ser ikke ned på dem. For meg passer det av mange grunner ikke. 

 

Anonymous poster hash: 1be67...568

[Anonym bruker]

 

Ikke alle som er lat har en diagnose. Det er det som er feilen i dag - alle avvik fra a4 skal tilpasses en diagnose - ADHD, dysleksi, dyskalkuli, motivasjonsvansker, generelle lærevansker, høysensitivitet, sosial angst, aspbergers og så videre. De aller fleste "avvik" skyldes ikke diagnoser, men personlighet, giddalaushet, manglende talent til noe, dårlig oppfølging hjemmefra og diverse annet.

 

Anonymous poster hash: 4c77e...2ff

 

Selvsagt er det ikke alle som er lat som har en diagnose. Men man kan faktisk ikke overse det når det foreligger en diagnose. Det er ikke noe man får kastet etter seg, men noe man får som et resultat av grundig kartlegging over tid. Og ja, en ADHD-diagnose gir utfordringer av arten HI beskriver.

 

Anonymous poster hash: 4a950...f22

[Anonym bruker]

 

Selvsagt er det ikke alle som er lat som har en diagnose. Men man kan faktisk ikke overse det når det foreligger en diagnose. Det er ikke noe man får kastet etter seg, men noe man får som et resultat av grundig kartlegging over tid. Og ja, en ADHD-diagnose gir utfordringer av arten HI beskriver.

 

Anonymous poster hash: 4a950...f22

De diagnosene som foreligger må vi ta med i betraktningen, ja. Men vi skal ikke finne en "ny og finere" merkelapp å klistre på dovenskap, giddeløshet, bortskjemthet og uselvstendighet.

 

Anonymous poster hash: 1d5eb...1a9

[Anonym bruker]

 

Det ville iallfall vært en fordel å bli forstått på at en ikke er ER lat, men har en diagnose som gjør at man har slike utfordringer. Og så må man jobbe med å finne strategier for å løse disse utfordringene.

 

Anonymous poster hash: 4a950...f22

 

 

 

Men mange barn og unge ER late! De har ingen diagnose. De vil rett og slett heller sitte lenge opp om kvelden og game enn å legge seg og være opplagt på skolen, og de vil heller game enn å gjøre lekser, og heller fjase i timene enn å følge med. Det er en stor feil at alle unge egentlig er sarte blomster med et brennende ønske om å lære. En hel del av dem er late slasker som ikke er interessert i å yte eller bidra, og alt de tenker på er seg selv og sitt velbefinnende. 

 

Anonymous poster hash: c281b...d36

[Anonym bruker]

 

Men mange barn og unge ER late! De har ingen diagnose. De vil rett og slett heller sitte lenge opp om kvelden og game enn å legge seg og være opplagt på skolen, og de vil heller game enn å gjøre lekser, og heller fjase i timene enn å følge med. Det er en stor feil at alle unge egentlig er sarte blomster med et brennende ønske om å lære. En hel del av dem er late slasker som ikke er interessert i å yte eller bidra, og alt de tenker på er seg selv og sitt velbefinnende.

 

Anonymous poster hash: c281b...d36

Ingen barn eller ungdom er late. Det kan de først bli på 18-års dagen.

 

 

Anonymous poster hash: 005c9...96f

[Anonym bruker]

Å ha ADD er ikke synonymt med å mangle venner eller å vantrives på skolen, altså. Da er det noen flere ting på gang der enn kun ADD.

 

Anonymous poster hash: 1d5eb...1a9

Det er ikke synonymt, men det er en klar sammenheng og en vesentlig del av bakgrunnen når diagnosen settes. Så barn med ADD/ADHD er absolutt overrepresentert når det kommer til vansker både sosialt og faglig. Ikke uvanlig at de er motorisk klønete også.

 

Det definerer ikke mitt barn hjemme, men i høyeste grad på skolen. Jeg prøver ikke å sykeliggjøre mitt barn, men dette er faktisk det vi sliter med hver eneste dag og det er utrolig frustrerende når noen bare avfeier det som dårlig oppdragelse osv. Nå har vi vært gjennom flere utredninger og har hatt et godt samarbeid med fagpersoner gjennom hele barndommen til barnet vårt, så jeg velger å høre på de når det kommer til hvilken diagnose som gjelder og at faktisk det ungen sliter med har en klar sammenheng med den diagnosen. Ikke din påstand på et nettforum uten å kjenne bakgrunnen.

 

 

Anonymous poster hash: bf5db...326

[Anonym bruker]

 

Når du bare gadd, eller når stoffet og presentasjonen engasjerte deg nok til at du klarte å holde tråden? Det handler om å forstå ADHD, det handler ikke om å gidde men om å finne strategier som gjør at en klarer å holde fokus. Det trenger hun kanskje mer hjelp til, å bli stemplet som lat er ikke en slik hjelp.

 

Anonymous poster hash: 1be67...568

Vet du ag jeg gikk gjennom skolegangen og trodde jeg var dum og lat. Fikk det ikke til selv om jeg faktisk er flink når jeg engasjerer meg. Problemet er at jeg klarer det i noen minutter så er hodet i alle andre tanker enn det jeg holder på med. Har gått litt skole etter vgs men ingen ordentlig utdannelse.

 

Jeg har en sønn på 13 år som fikk diagnosen add for 3 år siden og har i løpet av de årene sett at jeg og han er helt like. Så jeg har mest sannsynlig funnet grunnen til at jeg var så "lat" i ganske voksen alder. Var heldigvis ingen voksne som kalt meg lat mens jeg gikk på skolen.

 

 

Anonymous poster hash: b9fe5...368

[Anonym bruker]

Det er ikke synonymt, men det er en klar sammenheng og en vesentlig del av bakgrunnen når diagnosen settes. Så barn med ADD/ADHD er absolutt overrepresentert når det kommer til vansker både sosialt og faglig. Ikke uvanlig at de er motorisk klønete også.

 

Det definerer ikke mitt barn hjemme, men i høyeste grad på skolen. Jeg prøver ikke å sykeliggjøre mitt barn, men dette er faktisk det vi sliter med hver eneste dag og det er utrolig frustrerende når noen bare avfeier det som dårlig oppdragelse osv. Nå har vi vært gjennom flere utredninger og har hatt et godt samarbeid med fagpersoner gjennom hele barndommen til barnet vårt, så jeg velger å høre på de når det kommer til hvilken diagnose som gjelder og at faktisk det ungen sliter med har en klar sammenheng med den diagnosen. Ikke din påstand på et nettforum uten å kjenne bakgrunnen.

 

 

Anonymous poster hash: bf5db...326

Jøss, hva er vitsen med å gå rett i forsvar? Jeg uttalte meg ikke om ditt barn.

 

Anonymous poster hash: 1d5eb...1a9

[Anonym bruker]

Frue: Doktor, si det som det er. Er det det ADHD?

Doktor: Nei, frue. Det er en helt alminnelig drittunge.

 

M

Anonymous poster hash: 5bccb...4a9

[Anonym bruker]

Ingen barn eller ungdom er late. Det kan de først bli på 18-års dagen.

 

 

Anonymous poster hash: 005c9...96f

 

 

I systemet er det sånn, ja. Mange vil få et sjokk på 18-årsdagen. 

 

Anonymous poster hash: c281b...d36

[Anonym bruker]

Jøss, hva er vitsen med å gå rett i forsvar? Jeg uttalte meg ikke om ditt barn.

 

Anonymous poster hash: 1d5eb...1a9

Da beklager jeg. Oppfattet det som et direkte svar på mitt innlegg om nettopp ADD. Hvilket innlegg var ditt svar ment på da?

 

 

Anonymous poster hash: bf5db...326

[Anonym bruker]

Da beklager jeg. Oppfattet det som et direkte svar på mitt innlegg om nettopp ADD. Hvilket innlegg var ditt svar ment på da? Anonymous poster hash: bf5db...326

Å uttale seg om ADD er ikke det samme som å komme med en vurdering av et spesifikt barn. At du er sår på tærne betyr ikke at noen tråkker på dem akkurat nå, vet du.

 

Anonymous poster hash: 1d5eb...1a9