Vi forstår barn og unge ihjel

[Anonym bruker]

 

Dette er selvfølgeligheter. Slik er det å ha ADHD. Det problematiske er ikke at du presser henne og fjerner distraksjoner, men at du velger å kalle henne lat. Jeg er fremdeles som datteren din i en alder av 30, men har funnet mine strategier som gjør at jeg oftest klarer det jeg må likevel.

 

Anonymous poster hash: 1be67...568

Men herregud, er man lat så er man faktisk lat og da må man tåle å høre sannheten og ta seg sammen.

 

 

Anonymous poster hash: 5887a...89d

[Anonym bruker]

Tråden illustrerer seg jo selv, alt legges på en diagnose og nåde den som sier at en med adhd også kan være en latsabb. For den antatt late har jo adhd og må forstås. Fiffig.

 

Anonymous poster hash: 405bd...1dd

[Anonym bruker]

Jeg kaller henne lat ja. Jeg har også lagt hele min skolegang og dårlige karakterer på min egen ADD. Men når jeg bare gadd, så fikk jeg det til

 

Anonymous poster hash: 909f7...681

 

Jeg synes heller ikke at ordet lat blir riktig å bruke slik det ble beskrevet over på jenta med ADHD. Det viser litt manglende kunnskap og forståelse. Det kreves langt mer mental energi og krefter av en med ADHD for å få organisert seg og få satt i gang, og de mister lett sporet.

 

Jeg er derimot lat når jeg tar taxi fremfor å kjøre kollektivt et sted, og jeg kaller min datter lat når hun ikke gidder å løfte på rumpa for å rydde asjetten sin med is inn i oppvaskmaskinen, men isteden skyver den inn under sofaen (for å slippe å avbryte filmen hun ser på + slippe mas om å sette den inn+ for å slippe å få kjeft før om noen dager når jeg oppdager det).

Og jeg kalte en mann jeg bodde i bofellesskap med skikkelig lat når han ikke gadd å flytte søppelbøtta på badet ned fra dolokket etter å ha vasket gulvet (hans argument var at han ikke syntes det hørte med til jobben...)

 

 

 

Anonymous poster hash: a005b...413

[Anonym bruker]

Tråden illustrerer seg jo selv, alt legges på en diagnose og nåde den som sier at en med adhd også kan være en latsabb. For den antatt late har jo adhd og må forstås. Fiffig.

 

Anonymous poster hash: 405bd...1dd

 

Noen med ADHD kan naturligvis også være bedagelige, eller rett ut late.

Men nå synes ikke jeg nødvendigvis at det er så galt å være litt lat (bare det ikke tar slike former som jeg beskrev over).

The art of doing nothing .

 

 

Anonymous poster hash: a005b...413

[Anonym bruker]

 

Fordi lat er karakteriserende. Det er noe man er, ikke noe man har. Det hjelper faktisk fint lite å fortelle en ungdom at han eller hun er lat. Det er bare skampåførende og gjør ingenting med viljen til å ta tak.

 

Som du sikkert gjetter var jeg lat, det ble meg fortalt fra jeg var åtte til jeg var 20. Det viste seg at jeg har  ADHD og konsentrasjonsvansker. Motivasjon er den største utfordringen for en person med ADHD, spesielt når de er så unge at de ikke forstår konsekvensene. 10 år senere er jeg nettop ferdig med mastergrad. Det var beintøft, men jeg har klart det. Hele tiden må jeg likevel forhandle med meg selv om hva jeg er. Det jeg forhandler med er stemmen som sier at jeg er lat. 

 

Tro meg, det hjelper barnet ditt utrolig lite at du kaller henne lat. Du burde be om å få foreldreveiledning siden datteren din har utfordringer du nekter å forholde deg til. 

 

Anonymous poster hash: 1be67...568

 

 

Og du er antakeligvis nyutdannet siden du overdramatiserer dette så til de grader på tynt grunnlag og uten å stille nærmere spørsmål før du konkluderer. Alle foreldre har meninger og tanker på ett eller annet område som du kanskje ikke vil anse for å være 100% pedagogisk riktig, men du må evne å skille ut hva som er omsorgssvikt og hva som heller er et ønske om å være mammapoliti. Det er lett å miste objektiviteten og bli unyansert når noen sier noe som aktiverer minner om din egen barndom, slik som HI gjorde her. 

 

Anonymous poster hash: a005b...413

[Anonym bruker]

Eh nei...adhd er konsentrasjonsvansker og overaktivitet.

 

Jeg er veldig målrettet og kan derfor leve fint med handicapet mitt. Så nei, motivasjon finnes inni oss.

 

 

Anonymous poster hash: 005c9...96f

 

Eh, jo. Absurd at du kan så lite generelt om en lidelse du selv har. Dersom du ikke har andre utfordringer enn det du nevner her, så er det bra for deg. Men mange andre med ADHD har det.

 

 

Anonymous poster hash: a005b...413

[Anonym bruker]

 

Hvis du er læreren i den klassen så må du være en utrolig dårlig lærer som ikke klarer å motivere elevene mer!

Går selv på vgs å de fleste elevene er veldig opptatt av at oppgavene MÅ leveres inn før tidsfristen,å de er intressert i timene på skolen.

 

 

Anonymous poster hash: e4bf3...d14

Men de sliter med rettskrivningen, kan jeg se?

 

Ja, etter 11 år med sutring er jeg selv en del mindre motivert.

 

Anonymous poster hash: 1d5eb...1a9

[Anonym bruker]

 

Så årsaken til at jeg vokste opp i konstant fortvilelse over å være lat, ubrukelig og dum var ikke fordi folk sa det til meg? Det er også ganske langt fra å si "du er lat, skjerp deg" og "Vi ser at du har problemer med motivasjonen, det må vi gjøre noe med". Å være lat er veldig stigmatiserende.

 

Anonymous poster hash: 1be67...568

 

Men herregud, mangel på motivasjon er jo at du ER umotivert.

 

 

Anonymous poster hash: e2442...a5f

[skjotta]

Min datters lærer har ingen problemer med å forstå de elevene i klassen som er flinke og trenger ekstra oppgaver og utfordringer.

 

Men å forstå min datter som har dysleksi og lage en plan for tilpasset opplæring for henne, nei det rekker hun bare ikke....

[Anonym bruker]

 

Fordi lat er karakteriserende. Det er noe man er, ikke noe man har. Det hjelper faktisk fint lite å fortelle en ungdom at han eller hun er lat. Det er bare skampåførende og gjør ingenting med viljen til å ta tak.

 

Som du sikkert gjetter var jeg lat, det ble meg fortalt fra jeg var åtte til jeg var 20. Det viste seg at jeg har  ADHD og konsentrasjonsvansker. Motivasjon er den største utfordringen for en person med ADHD, spesielt når de er så unge at de ikke forstår konsekvensene. 10 år senere er jeg nettop ferdig med mastergrad. Det var beintøft, men jeg har klart det. Hele tiden må jeg likevel forhandle med meg selv om hva jeg er. Det jeg forhandler med er stemmen som sier at jeg er lat. 

 

Tro meg, det hjelper barnet ditt utrolig lite at du kaller henne lat. Du burde be om å få foreldreveiledning siden datteren din har utfordringer du nekter å forholde deg til. 

 

Anonymous poster hash: 1be67...568

 

Støtter denne. Hilsen lektor i videregående, diagnostisert med ADHD.

 

Anonymous poster hash: 4a950...f22

[Anonym bruker]

 

Hadde du følt deg mindre lat, ubrukelig og dum dersom folk sa til deg at du hadde latskap, hadde ubrukelighet og hadde dumhet?

 

Veldig mange barn og unge er late. Joda, de mangler motivasjon. Og grunnen til at de mangler motivasjon er fordi det er mer behagelig å ikke løfte en finger enn å ta seg selv i nakken og gjøre en innsats. 

 

Anonymous poster hash: c281b...d36 [/acronyM

 

Det ville iallfall vært en fordel å bli forstått på at en ikke er ER lat, men har en diagnose som gjør at man har slike utfordringer. Og så må man jobbe med å finne strategier for å løse disse utfordringene.

 

Anonymous poster hash: 4a950...f22

[Anonym bruker]

 

Det ville iallfall vært en fordel å bli forstått på at en ikke er ER lat, men har en diagnose som gjør at man har slike utfordringer. Og så må man jobbe med å finne strategier for å løse disse utfordringene.

 

Anonymous poster hash: 4a950...f22

 

Ikke jeg som skrev første kommentaren forresten, beklager.

 

Anonymous poster hash: 4a950...f22

[Anonym bruker]

 

Fordi lat er karakteriserende. Det er noe man er, ikke noe man har. Det hjelper faktisk fint lite å fortelle en ungdom at han eller hun er lat. Det er bare skampåførende og gjør ingenting med viljen til å ta tak.

 

Som du sikkert gjetter var jeg lat, det ble meg fortalt fra jeg var åtte til jeg var 20. Det viste seg at jeg har  ADHD og konsentrasjonsvansker. Motivasjon er den største utfordringen for en person med ADHD, spesielt når de er så unge at de ikke forstår konsekvensene. 10 år senere er jeg nettop ferdig med mastergrad. Det var beintøft, men jeg har klart det. Hele tiden må jeg likevel forhandle med meg selv om hva jeg er. Det jeg forhandler med er stemmen som sier at jeg er lat. 

 

Tro meg, det hjelper barnet ditt utrolig lite at du kaller henne lat. Du burde be om å få foreldreveiledning siden datteren din har utfordringer du nekter å forholde deg til. 

 

Anonymous poster hash: 1be67...568

 

 

 

Nå er jeg voksen, men ja, jeg var mange ganger lat som ungdom. Og jeg er mange ganger lat også i dag. Når jeg ikke orker å løfte på rompa for å sette på en vaskemaskin kl 22 på kvelden, så er jeg LAT. Jeg mangler ikke motivasjon til noe, jeg bare gidder ikke. Og må man ha motivasjon til alt? Må man motiveres til å gjøre lekser, husarbeid, holder rommet sitt ryddig, legge seg i tide og så videre?

 

Anonymous poster hash: 4c77e...2ff

[Anonym bruker]

 

Nå er jeg voksen, men ja, jeg var mange ganger lat som ungdom. Og jeg er mange ganger lat også i dag. Når jeg ikke orker å løfte på rompa for å sette på en vaskemaskin kl 22 på kvelden, så er jeg LAT. Jeg mangler ikke motivasjon til noe, jeg bare gidder ikke. Og må man ha motivasjon til alt? Må man motiveres til å gjøre lekser, husarbeid, holder rommet sitt ryddig, legge seg i tide og så videre?

 

Anonymous poster hash: 4c77e...2ff

 

 

Problemet er jo også at folk har begynt sånn i arbeidslivet også. Man skal motiveres til å gå på jobb og gjøre en god jobb, det er masse tiltak for å fremme arbeidslyst ditten og datten. Da jeg var liten, lærte foreldrene mine meg at jobb er noe man går til for å tjene penger, utvikle karrieren, bidra til samfunnet og så videre. I dag må man motiveres og belønnes for å ha lyst til å gå på jobb. Hva med selve erkjennelsen av at du gjør noe nyttig, og at du arbeider for lønna di?

 

Anonymous poster hash: 4c77e...2ff

[Anonym bruker]

 

Det ville iallfall vært en fordel å bli forstått på at en ikke er ER lat, men har en diagnose som gjør at man har slike utfordringer. Og så må man jobbe med å finne strategier for å løse disse utfordringene.

 

Anonymous poster hash: 4a950...f22

 

 

 

Ikke alle som er lat har en diagnose. Det er det som er feilen i dag - alle avvik fra a4 skal tilpasses en diagnose - ADHD, dysleksi, dyskalkuli, motivasjonsvansker, generelle lærevansker, høysensitivitet, sosial angst, aspbergers og så videre. De aller fleste "avvik" skyldes ikke diagnoser, men personlighet, giddalaushet, manglende talent til noe, dårlig oppfølging hjemmefra og diverse annet.

 

Anonymous poster hash: 4c77e...2ff

[Anonym bruker]

 

Noen med ADHD kan naturligvis også være bedagelige, eller rett ut late.

Men nå synes ikke jeg nødvendigvis at det er så galt å være litt lat (bare det ikke tar slike former som jeg beskrev over).

The art of doing nothing .

 

 

Anonymous poster hash: a005b...413

 

 

 

I Sør-Korea har de nettopp hatt VM i å gjøre ikkeno'. Ganske vanskelig aktivitet, viste det seg

 

Anonymous poster hash: 4c77e...2ff

[Anonym bruker]

 

Ikke alle som er lat har en diagnose. Det er det som er feilen i dag - alle avvik fra a4 skal tilpasses en diagnose - ADHD, dysleksi, dyskalkuli, motivasjonsvansker, generelle lærevansker, høysensitivitet, sosial angst, aspbergers og så videre. De aller fleste "avvik" skyldes ikke diagnoser, men personlighet, giddalaushet, manglende talent til noe, dårlig oppfølging hjemmefra og diverse annet.

 

Anonymous poster hash: 4c77e...2ff

 

Du mener at de fleste dyslektikere ikke har dysleksi, men bare må skjerpe seg?

 

Jeg er helt med på at "alle" har sitt å slite med, men for å ta seg sammen er det en fordel å vire hvor en skal ta tak. 

 

Anonymous poster hash: 1be67...568

[Anonym bruker]

 

Du mener at de fleste dyslektikere ikke har dysleksi, men bare må skjerpe seg?

 

Jeg er helt med på at "alle" har sitt å slite med, men for å ta seg sammen er det en fordel å vire hvor en skal ta tak.

 

Anonymous poster hash: 1be67...568

Nei, de fleste dyslektikere har selvsagt dysleksi.

 

Men de fleste som gjør seg skyldige i skrivefeil og mangelfull tegnsetting har IKKE dysleksi, de er slurvete og late, eller har aldri sett alvoret når de har blitt rettet på.

 

Et lite mindretall har (ekte) dysleksi, og gjør dermed feil uten å nødvendigvis være late i tillegg. Men også dyslektikere kan være late.

 

Anonymous poster hash: 1d5eb...1a9

[Anonym bruker]

Jeg har en litt annen oppfattelse enn deg. Har et barn med ADD og lærevansker og et barn som er helt på normalen (om det finnes lenger).

 

Verden er veldig forskjellig med de to. Ene barnet trenger jeg kun å følge opp i form av å si: nå skal du gjøre lekser, høre leselekse og se over oppgaver etterpå. Da er det kanskje en bokstav feil eller et speilvendt tall som må rettes. Null stress. Andre barnet avledes av absolutt alt. Fungerer noe bedre å ha musikk på øret så lenge spillelisten er klar på forhånd. Tar opp alt rundt seg og ramler ut hele tiden. Har forsøkt så mange ganger å gi mer ansvar som å huske å ta med lekser hjem (mangler over halvparten) og å gjøre lekser uten voksen veiledning slik som yngste, men da må vi stort sett rette store deler av leksene og det blir veldig sårt.

 

Vi har vært i så mange møter, men jeg opplever at det er et veldig stort sprik mellom det som blir snakket om i møtene og hva som faktisk skjer. F eks dette med visuell dagsplan. En lærer skrev med løkkeskrift på tavlen. Altså hvorfor sitte i et møte med ppt, bupa, rektor og lærere å avtale visuelle planer når det som skjer er helt motsatt. Vi har også hatt samarbeid med mennesker som har god kunnskap innenfor diagnosen. Gjett hva som skjer. Ungen lærer mye mer og har det mye bedre. Og det trengs ikke utallige møter for å komme dit.

 

Mange har meninger om dette med ADHD og ADD. Jeg må bare si noe her, for jeg har en av hver og vet at det er en enorm forskjell. Jeg har et barn som har nære venner og som tar det sosiale helt naturlig. Har humor, deler hemmeligheter, blir bedt hjem. Så har jeg et barn som sliter veldig soialt og faglig. Et barn som gruer seg til å dra på skolen hver dag både fordi det ikke er noen virkelige gode nære venner der, føler seg utenfor og fordi det faglige er vanskelig. Hver dag blir barnet minnet om at h*n ikke er god nok etter andres standard. Selv når vi sitter to timer for å pugge på prøve kommer det knapt nok opp til halvparten riktig. Klarer dere å fatte hvordan selvfølelsen er her? Skal jeg da legge mer i byrden og kreve at ungen skal presterer mer? Så blir følelsen av å ikke være god nok med hjem også. Da får heller omverden tro at jeg forstår meg i hjel på ungen min. Jeg vet at det er å gi ungen min følelsen at i det minste et sted i verden er h*n likeverdig uavhengig faglige resultater.

 

Anonymous poster hash: bf5db...326

[Anonym bruker]

Å ha ADD er ikke synonymt med å mangle venner eller å vantrives på skolen, altså. Da er det noen flere ting på gang der enn kun ADD.

 

Anonymous poster hash: 1d5eb...1a9

[Anonym bruker]

 

Og du er antakeligvis nyutdannet siden du overdramatiserer dette så til de grader på tynt grunnlag og uten å stille nærmere spørsmål før du konkluderer. Alle foreldre har meninger og tanker på ett eller annet område som du kanskje ikke vil anse for å være 100% pedagogisk riktig, men du må evne å skille ut hva som er omsorgssvikt og hva som heller er et ønske om å være mammapoliti. Det er lett å miste objektiviteten og bli unyansert når noen sier noe som aktiverer minner om din egen barndom, slik som HI gjorde her. 

 

Anonymous poster hash: a005b...413

 

Ja, det er veldig vanlig at nyutdannede litteraturvitere overdramatiserer effekten av en diagnose. Jeg har forøvrig en bachelor i bunn og jobbet flere år før jeg begynte på master. 

 

Jeg snakker ikke om å være pedagogisk riktig, men å finne den innfallsvinkelen som funker og ikke den som gir best utløp for egen frustrasjon. 

 

Jeg har erfaring og kunnskap om min egen hjerne, det måtte til for at jeg skulle klare å nå de målene jeg ville i livet. Lærere og foreldre så meg som lat og gjorde derfor ingenting for å hjelpe meg. Stempelet fikk jeg fordi jeg varierte fra knallsterke seksere til stryk. De så ikke noe mønster, det gjorde ikke jeg heller. De så seg fornøyd med at jeg skulle jobbe i kassa på rema, jeg gjorde ikke, men tenkte at det var det jeg dugde til. Til slutt klarte jeg ikke å fullføre videregående og havnet hos legen for vonde skuldre eller ett eller annet stressrelatert. Hun stilte meg en rekke spørsmål og sørget basert på en time for at jeg ble utredet. Resultatet var ADHD og dysleksi. Èn voksen tok meg på alvor og lyttet i løpet av 13 år som elev, det var alt som skulle til. 

 

Et svar på hvorfor jeg var som jeg var, gjorde at jeg klarte å sette inn støtet på de rette stedene. Jeg fullførte påbygg og bachelor med gode resultater.

 

Hvem vet hvordan mitt grunnskole og vgs-liv hadde vært om ikke de voksne rundt meg konkluderte med at jeg var lat. Som mor er jeg redd for at jeg bikker den andre veien, etter å ha sett hvor skadelig det kan være at foreldre ikke har ambisjoner på vegne av sine barn. 

 

Jeg syns mammaen med jenta som har adhd gjør mye riktig i å ha forventninger til jenta si. Likevel er det feil å kalle henne lat, jeg syns også det er feil å mene at lærerne skal nekte henne utsettelser. Om det gjør at hun gjør arbeidet, er det kanskje det som gjør at hun kommer i mål. På høyskole har jeg måtte kjempe for tilrettelegging, å bruke lenger tid er det eneste de kunne tilby. Det har jeg takket nei til fordi det var viktig for meg å prestere på samme vilkår som de andre. Tidligere i skoleløpet kunne det nok ha hjulpet med litt veiledning og ekstra tid. Å se at en får til ting en ikke hadde tro på, er veldig god motivasjon for å fortsette. 

 

Anonymous poster hash: 1be67...568

[Anonym bruker]

Nei, de fleste dyslektikere har selvsagt dysleksi.

 

Men de fleste som gjør seg skyldige i skrivefeil og mangelfull tegnsetting har IKKE dysleksi, de er slurvete og late, eller har aldri sett alvoret når de har blitt rettet på.

 

Et lite mindretall har (ekte) dysleksi, og gjør dermed feil uten å nødvendigvis være late i tillegg. Men også dyslektikere kan være late.

 

Anonymous poster hash: 1d5eb...1a9

 

 

Enig. Andel dyslektikere i Norge er på ca 5 % av befolkningen. Rask titt i VG, Dagbladet eller på Facebook viser at over 50 % av befolkningen skriver masse feil. Tallene stemmer altså ikke overens, slik at det kun er mindretall som har dysleksi av disse. Dysleksi er heller ikke det samme som at man aldri vil lære seg å skrive godt norsk. Det betyr bare at dyslektikere må jobbe MER og på andre måter, enn folk uten dysleksi, for å lære seg å skrive riktig. Dysleksi er læreVANSKER, ikke læreUMULIGHET.

 

Anonymous poster hash: 4c77e...2ff

[Anonym bruker]

Å ha ADD er ikke synonymt med å mangle venner eller å vantrives på skolen, altså. Da er det noen flere ting på gang der enn kun ADD.

 

Anonymous poster hash: 1d5eb...1a9

Det er ikke synonymt nei, men å vente på tur er f.eks vanskelig for en del. Det å hele tiden bli distrahert gjør også at en ikke får med seg all den subtile kommunikasjonen. Derfor er det relativt vanlig at barn med ADD har vansker med å få og beholde venner. 

 

Anonymous poster hash: 1be67...568

[Anonym bruker]

Nei, de fleste dyslektikere har selvsagt dysleksi.

 

Men de fleste som gjør seg skyldige i skrivefeil og mangelfull tegnsetting har IKKE dysleksi, de er slurvete og late, eller har aldri sett alvoret når de har blitt rettet på.

 

Et lite mindretall har (ekte) dysleksi, og gjør dermed feil uten å nødvendigvis være late i tillegg. Men også dyslektikere kan være late.

 

Anonymous poster hash: 1d5eb...1a9

 

 

Man ser jo bare her på forumet, der folk krever å få skrive "snakkespråk" og spør hvorfor det er så nøye med retting av skrivefeil, folk forstår jo likevel hva som er skrevet... Retter du på skrivefeil, uansett takt og tone, så er du djevelen selv og bør brennes.

 

Anonymous poster hash: 4c77e...2ff

[Anonym bruker]

 

Enig. Andel dyslektikere i Norge er på ca 5 % av befolkningen. Rask titt i VG, Dagbladet eller på Facebook viser at over 50 % av befolkningen skriver masse feil. Tallene stemmer altså ikke overens, slik at det kun er mindretall som har dysleksi av disse. Dysleksi er heller ikke det samme som at man aldri vil lære seg å skrive godt norsk. Det betyr bare at dyslektikere må jobbe MER og på andre måter, enn folk uten dysleksi, for å lære seg å skrive riktig. Dysleksi er læreVANSKER, ikke læreUMULIGHET.

 

Anonymous poster hash: 4c77e...2ff

 

Så er spørsmålet hvor mye en skal ligge i det. Jeg har dysleksi og mye rettskriving har jeg klart å lære meg med litt ekstra innsats. Andre ting må jeg stadig slå opp. Jeg husker det en stund, før det detter ut igjen og jeg blir usikker. Jeg nekter å skamme meg for at jeg innimellom glipper og plasserer dobbeltkonsonanter feil. Etter 23 år som skrivefør med interesse for tekst og litteratur, vil jeg faktisk påstå at enkelte ting er umulig for meg å automatisere, ikke bare vanskelig. 

 

Anonymous poster hash: 1be67...568