Egne barn og hans barn - funker ikke helt bra.

[Anonym bruker]

Det som burde skje er at far flytter ut og bosetter seg i samme skolekrets som barna tilhører slik at de kan få ha et normalt hjem hos ham og slippe å være på besøk hos fram nye kjæreste og barna hennes.

 

Anonymous poster hash: 80b08...aa0

[Anonym bruker]

 

Du lurer på hvorfor hun har et oppmerksomhetsbehov? Hun ser faren sin 4 dager i måneden, i et hus hvor hun ikke hører til, men aller nådigst får være på besøk. I løpet av de 4 dagene er hun sammen med faren sin som ikke ser henne, en stemor som ikke vil ha noe ansvar for henne og stesøstre som ikke vil bli kjent med henne. Og du lurer på hvorfor hun har et oppmerksonhetsbehov. Stakkars stakkars lille jente som har blitt kastet ut i dette uten å be om det.

 

Anonymous poster hash: b5c56...b9f

 

HI

Nei,nei...ikke legg skylden på meg nå. Jeg tar ansvaret for å finne en løsning her, men hennes oppmerksomhetsbehov, om vi skal kalle det det, bunner ikke i at vi overser henne. For det gjør jeg absolutt ikke. De er her på besøk, jeg prøver å sette henne i gang med diverse, finner fram lekesaker for henne, rigger opp hvis hun vil tegne. Jeg har hatt de på besøk her uten far og har lest bøker, bakt kaker, tegnet med dem osv. Jeg gjør det jeg klarer og prøver å få dette til å gå. Men det er ikke KUN mitt ansvar for at dette skal fungere, da må jammen meg far trå til hakket mer enn meg.

 

Men jeg kan ikke legge hele livet til rette for både dem og far. Jeg har også mine ting og ansvar og krever heller ikke at han skal ta sin del av lekselesing med mine barn. Eller annet. Det må være av fri vilje, jeg setter ikke krav til noen, men det er hyggelig om vi gjør ting sammen. 

 

Er jeg virkelig helt på bærtur? Er det umulig å få til et samliv der man som forelder tar ansvar for seg og sitt og så samkjører vi resten?

 

...."aller nådigst får komme til besøk". Dramaqueen hello to you!!!! Jeg har åpnet mitt hjem fra starten av og oppfordret han til å ta med barna sine. Jeg har ordnet opp med middager og vi har vært på turer sammen mange ganger. Det fungerer fint men krever planlegging. Døtrene mine låner ut rommet sitt den tiden de er der, uten et knyst, for jeg har snakket med dem om hvordan de synes dette fungerer og de synes det er greit. Men når mange vil ha fler så sier det bare stopp på et eller annet tidspunkt. Når jeg føler at det er jeg som drar lasset hele veien, og alle bare sitter på, og at han i tillegg helst vil at døtrene mine skal fram sammen med meg for å dra mer......ja da må det være lov til å si stopp, dette fungerer ikke. 

 

Uten å bli beskyldt for all verdens problemer og at alt bunner og grunner i min egen u-evne til å stille opp for andre. For det føler jeg at jeg gjør faktisk.

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

[Anonym bruker]

 

Hi

Det er jo akkurat det jeg forteller om. At jeg ønsker at dette skal ordne seg, men at løsningen IKKE er at mine døtre får ansvaret for å SE disse jentene. Hun minste klarer seg greit, hun leker fint med seg selv. Hun eldste ønsker å være med mine døtre hele tiden, men det lar seg ikke gjøre. Ikke hele tiden. Hele helgen. 

 

Hun ønsker også å bli sett, men går oftest til oss (meg og døtrene mine) for oppmerksomhet. Det er jo der jeg ønsker at far må mer på banen. Hva er i veien med at han går på skøyter med sin egen datter og gir henne oppmerksomhet? Er det for mye forlangt? I stedet ønsker han at de skal leke sammen, men det funker ikke i alle settinger, dessverre.

 

Som nevnt, de lagde en kake sammen på lørdag og det gikk kjempefint. Men hun er umettelig, og der må en av oss voksne trå til. Og hvis ikke jeg gjør det, så gjør ikke han det. Og hvis jeg begynner å ta det ansvaret, så er jeg redd for at han synes det er veldig greit og enkelt.

 

Så det er ikke det at jeg ikke vil, men at jeg ser hvor vi ender hvis jeg gjør det. Legger til rette for at han skal slippe (slik jeg gjør med mye annet, men som jeg foreløpig aksepterer fordi det fungerer for meg).

 

Jeg har satt meg selv i motsatt situasjon. At jeg hadde med meg mine døtre et sted hvor barna var større og holdt på med andre ting. Da ville jeg automatisk tatt ansvaret for mine egne døtre eller lagt til rette for en felles aktivitet. Men jeg ville jo ikke krevd at de større barna at de skulle ta seg av mine. Ikke krevd det. Jeg har da ingen problemer med å sette meg ned med de selv, i hvert fall ikke på et sted hvor jeg slapp å tenke matlaging eller andre gjøremål. Og hadde jeg sett jentene mine kun annenhver helg så hadde det vært en glede for meg å gå på skøyter MED dem og ikke bare sitte å se på. Men nå har jeg tilbragt masse tid med barna mine på diverse gjøremål og finner en sann glede ved å dele tiden min med dem. Det er jo derfor at jeg egentlig venter at det er HAN som har hovedansvaret for sine døtre når de er her, og ikke at alt faller på oss.

 

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

 

Sitat: Legger til rette for at han skal slippe (slik jeg gjør med mye annet, men som jeg foreløpig aksepterer fordi det fungerer for meg).

 

Hva skjer når du plutselig er lei dette da, at du gjør "alt"? Og han har vant seg til at du gjør alt? Tror dere må bli enige fra dag en om hva som forventes her ja. Dette ser ut som oppskrift på katastrofe...

 

Anonymous poster hash: 200bd...836

[Anonym bruker]

Latterlig oppførsel av deg! Sitte her og liksom skal sette meg i et dårlig lys? Du som er i situasjonen, ikke jeg! Hadde du tatt seg bedre tid til å bli kjent med mann og barn før man flytter sammen hadde du visst dette! Og sitte nå KLAGE blir bare barnslig. Du er stemor! Ta ansvar!

 

Anonymous poster hash: 9b939...15e

Far derimot, har virkelig skutt gullfuglen! Flyttet sammen med tre barnevakter så han slipper å ta særlig ansvar selv.

 

Anonymous poster hash: 96fc0...ab8

[Anonym bruker]

 

HI

Nei,nei...ikke legg skylden på meg nå. Jeg tar ansvaret for å finne en løsning her, men hennes oppmerksomhetsbehov, om vi skal kalle det det, bunner ikke i at vi overser henne. For det gjør jeg absolutt ikke. De er her på besøk, jeg prøver å sette henne i gang med diverse, finner fram lekesaker for henne, rigger opp hvis hun vil tegne. Jeg har hatt de på besøk her uten far og har lest bøker, bakt kaker, tegnet med dem osv. Jeg gjør det jeg klarer og prøver å få dette til å gå. Men det er ikke KUN mitt ansvar for at dette skal fungere, da må jammen meg far trå til hakket mer enn meg.

 

Men jeg kan ikke legge hele livet til rette for både dem og far. Jeg har også mine ting og ansvar og krever heller ikke at han skal ta sin del av lekselesing med mine barn. Eller annet. Det må være av fri vilje, jeg setter ikke krav til noen, men det er hyggelig om vi gjør ting sammen.

 

Er jeg virkelig helt på bærtur? Er det umulig å få til et samliv der man som forelder tar ansvar for seg og sitt og så samkjører vi resten?

 

...."aller nådigst får komme til besøk". Dramaqueen hello to you!!!! Jeg har åpnet mitt hjem fra starten av og oppfordret han til å ta med barna sine. Jeg har ordnet opp med middager og vi har vært på turer sammen mange ganger. Det fungerer fint men krever planlegging. Døtrene mine låner ut rommet sitt den tiden de er der, uten et knyst, for jeg har snakket med dem om hvordan de synes dette fungerer og de synes det er greit. Men når mange vil ha fler så sier det bare stopp på et eller annet tidspunkt. Når jeg føler at det er jeg som drar lasset hele veien, og alle bare sitter på, og at han i tillegg helst vil at døtrene mine skal fram sammen med meg for å dra mer......ja da må det være lov til å si stopp, dette fungerer ikke.

 

Uten å bli beskyldt for all verdens problemer og at alt bunner og grunner i min egen u-evne til å stille opp for andre. For det føler jeg at jeg gjør faktisk.

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

Problemet er at du anser hjemmet som ditt hjem der du kan ønske velkommen. Det er like mye mannens hjem.

Jentene dine har heller ikke noe med å ønske barna til samboeren din sine barn Velkommen til deres rom. Da du og samboeren bestemte dere for å flytte sammen så ble dette alle jentenes rom. De eldste trenger ikke like det, men de må godta det. De små jentene bør ha like stor rett til å få ha sine ting i fred på rommet og like stor rett til å ta med seg egne venner dit som de store. De er ikke gjester. De er barn som bor der selv om de ikke er der hele tiden.

 

 

Anonymous poster hash: 80b08...aa0

[Anonym bruker]

Problemet er faren. Enkelt og greit.

 

Anonymous poster hash: c8570...2c8

[Anonym bruker]

Far derimot, har virkelig skutt gullfuglen! Flyttet sammen med tre barnevakter så han slipper å ta særlig ansvar selv.

 

Anonymous poster hash: 96fc0...ab8

Er han så håpløs hadde de da ikke bodd sammen kjære deg. Dette kan hi fra tidligere havarerte forhold. Man MÅ ikke bo sammen

 

 

Anonymous poster hash: 9b939...15e

[Anonym bruker]

Er han så håpløs hadde de da ikke bodd sammen kjære deg. Dette kan hi fra tidligere havarerte forhold. Man MÅ ikke bo sammen

 

 

Anonymous poster hash: 9b939...15e

Nei, man må ikke det, akkurat som hi ikke må akseptere at alt faller på henne. De har tydeligvis kommet skjevt ut, og nå ber hun her om råd til hvordan de kan rette det opp. Helt typisk at det kommer kommentarer som impliserer at dette er hennes ansvar og noe hun bare må bite i seg. Enkelt å være mann i en verden hvor kvinner er kvinner verst.

 

Anonymous poster hash: 96fc0...ab8

[Anonym bruker]

Nei, man må ikke det, akkurat som hi ikke må akseptere at alt faller på henne. De har tydeligvis kommet skjevt ut, og nå ber hun her om råd til hvordan de kan rette det opp. Helt typisk at det kommer kommentarer som impliserer at dette er hennes ansvar og noe hun bare må bite i seg. Enkelt å være mann i en verden hvor kvinner er kvinner verst.

 

Anonymous poster hash: 96fc0...ab8

Hvor skriver jeg hun må finne seg i det? Jeg mener det motsatte, men det er heller ikke til å stikke under en stol at hi har en noe forgyllet tankegang om hva dette skulle bli. Å flytte sammen uten fasiliteter i orden, ute å kjenne mann og barn bedre så man allerede vet at dette kan bli et problem osv osv er rimelig hodeløst! Hun kan bare hive ut denne mannen, med de følger det kan få for ungene hans. Og i mitt hode er unger generelt et felles ansvar of spesielt når man har valgt å involvere seg i livene deres i tillegg. Slikt løper man ikke bare fra igjen

 

Anonymous poster hash: 9b939...15e

[Anonym bruker]

HI

Nei, man MÅ ikke bo sammen. Og rett skal være rett, det var nok han som mest ønsket å bo sammen, og jeg er redd jeg begynner å innse hvorfor

 

Men jeg prøver også å rette opp i dette, og skal ta det opp med han, for dette fungerer ikke. 

 

Jeg føler at jeg har rett i at det faktisk ikke skal eller bør falle på mine døtre å ha ansvaret for at hun skal ha noe å gjøre i helgen. Det synes jeg bør være de voksne sitt ansvar, og da mest han sitt siden det er hans datter. Jeg ser ikke noe i veien for at han skal ta med seg sine døtre på ting og at jeg kan gjøre ting på min side med mine barn. Og innimellom gjør vi ting sammen også. Barna vil bli kjent med hverandre på en naturlig måte og ingen skal føle plikt til å ta seg av andre, men heller gjøre det av eget ønske. 

 

Mine døtre gjør så godt de kan, men de har også behov for å gjøre sine egne ting. For seg selv. Og slippe å ha en sjuåring som henger over dem fordi hun vil se på alt de gjør. Det skaper dårlige vekstgrunnlag for forhold dem i mellom. Da må sjuåringen få andre ting å gjøre, og der må far gripe inn og ikke ønske at andre tar den jobben.

 

Når det kommer til husarbeidet og andre ting så tar jeg på meg mesteparten av ansvaret da han jobber skift og jeg jobber deltid (med eget foretak). Jeg har mer tid til det enn han, og for at vi skal kunne ha mest mulig fri sammen så gjør vi det sånn. Men jeg har sagt fra til han at det er sånn fordi det passer best NÅ, og ikke fordi han skal få late seg og ikke ha noe ansvar. Når det er sagt så har han ansvar for egen klesvask og tar stort sett oppvasken. Og lager mat innimellom. Men hovedansvaret her faller på meg, i en tid fremover. Det er greit, også fordi jeg er fullstendig klar over at det er eget valg for best mulig organisering av hverdagen. Dette har vi snakket om.

 

Det med barna hans har gått greit foreløpig, men i helgen så skar det seg av en eller annen grunn. Derfor blir han nødt til å jobbe for å ordne den situasjonen best mulig, og jeg også, og da må vi jo få klarhet av hva vi venter oss. Jeg tror han venter seg mer av mine døtre enn det han får, og det har han nok SINE grunner til.

 

Jeg ønsket meg aldri noen storfamilie og det vet han. Vi snakket om dette før han flyttet inn, at jeg har mine behov og at jeg må få lov til å ta hensyn til disse. Samme for han. Mulig vi har snakket rundt hverandre om dette eller at jeg ikke har vært klar nok. Sannheten er at jeg stiller gjerne opp for han og hans famile, men ønsker IKKE å ha hovedansvaret for enda to barn annenhver helg. Her får han så mye tilrettelagt for seg at det må han klare å styre selv og ikke vente seg at andre skal avlaste han. Hans barn har behov for å se HAN mye mer enn de skal ha behov for å se meg, men likevel så dilter de etter meg mest. Sikkert fordi de er vant til det. Jeg føler at hvis jeg "gir etter" på det så er jeg i gang med storfamilien og ansvaret for mer enn jeg orker. 

 

Men jeg orker å ha de her, null problem, absolutt ikke. Det er ikke noe ork for meg, det skal også være en glede. Og da er jeg avhengig av at han stiller opp mer enn det han gjør nå. Det har ikke noe med stemorsrolle eller annet å gjøre. Jeg krever heller ikke på min side at min eks sin nye samboer skal juble hver gang hun skal ha mine barn og ønsker IKKE å bruke henne som avlastning. Det er min eks sin jobb, og det han stiller opp som far for sine barn får være hans valg. Ikke hennes. Jeg er fullstendig klar over at hennes barn er store og at hun er ferdig med "småbarnstiden" selv om hun har fått seg ny samboer og venter IKKE av henne at hun skal være en ekstramor for mine barn. Absolutt ikke. Men at hun tar dem i mot med et smil når de er der, det forventer jeg. Men ikke at hun stiller opp i øst og vest - det får hun bestemme selv.

Anonymous poster hash: 3517b...84a

[Anonym bruker]

Hvor skriver jeg hun må finne seg i det? Jeg mener det motsatte, men det er heller ikke til å stikke under en stol at hi har en noe forgyllet tankegang om hva dette skulle bli. Å flytte sammen uten fasiliteter i orden, ute å kjenne mann og barn bedre så man allerede vet at dette kan bli et problem osv osv er rimelig hodeløst! Hun kan bare hive ut denne mannen, med de følger det kan få for ungene hans. Og i mitt hode er unger generelt et felles ansvar of spesielt når man har valgt å involvere seg i livene deres i tillegg. Slikt løper man ikke bare fra igjen

 

Anonymous poster hash: 9b939...15e

Du skriver blant annet at hun må ta seg sammen i stedet for å sitte og klage, og at hun visste hun kom til å bli stemor. Vel, av og til blir ikke ting slik man har sett for seg. Jeg opplever heller ikke at hun klager, men mer ber om råd i en vanskelig og følsom situasjon.

 

Anonymous poster hash: 96fc0...ab8

[Anonym bruker]

Og der har du svarer ditt. Du har helt rett, faren må ta sitt ansvar. Barna er jo der for å få tid med far, har ikke far det så kan de like godt være mer med sin mor.

 

Godt du skal snakke med han !

 

Nei dine døtre skal ikke ha noe ansvar for å underholde sine nye ste søstkyn, men det går an å løse det med at far finner på ting kun med sine barn. De vil nok bli glade for å ha han litt for seg selv.

 

Anonymous poster hash: f3331...830

[Anonym bruker]

Og der har du svarer ditt. Du har helt rett, faren må ta sitt ansvar. Barna er jo der for å få tid med far, har ikke far det så kan de like godt være mer med sin mor.

 

Godt du skal snakke med han !

 

Nei dine døtre skal ikke ha noe ansvar for å underholde sine nye ste søstkyn, men det går an å løse det med at far finner på ting kun med sine barn. De vil nok bli glade for å ha han litt for seg selv.

 

Anonymous poster hash: f3331...830

HI

Takk for den - ja, jeg ser ting klarere nå. Alltid godt å få lufte ting litt her inne, slik at man får litt innspill og jeg har dermed blitt tryggere i denne situasjonen, og trygg på at jeg ikke er for egoistisk men prøver å samkjøre slik at alle kan finne sin plass og ikke føler seg pushet inn i noe de ikke er helt komfortable med. 

 

Da gjenstår det verste..hehe..å ta denne samtalen med samboer. Puh

 

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

[Anonym bruker]

 

HI

Takk for den - ja, jeg ser ting klarere nå. Alltid godt å få lufte ting litt her inne, slik at man får litt innspill og jeg har dermed blitt tryggere i denne situasjonen, og trygg på at jeg ikke er for egoistisk men prøver å samkjøre slik at alle kan finne sin plass og ikke føler seg pushet inn i noe de ikke er helt komfortable med. 

 

Da gjenstår det verste..hehe..å ta denne samtalen med samboer. Puh

 

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

 

Du mener den mannlige gjesten din?

 

Anonymous poster hash: 200bd...836

[Mostly Harmless]

Du skriver igjen og igjen at din livssituasjon ikke tåler flere ansvarsområder, og det er en ærlig sak, men da er kanskje ikke din livssituasjon forenlig med samboerskap med denne mannen. Det kan se ut som du har overtatt en annens ubrukelige eks, og at han aldri har vært noe farsemne å snakke om.

 

Du må gjerne stille krav til mannen, men du kan ikke la han og barna leve bare ved siden av deg og dine uten at det innebærer en avvisning av hans barn. Hvis du ikke ønsker en deltidsstorfamilie, kan du ikke være samboer med en mann med små barn. Det er tross alt ikke syvåringens skyld at hun ikke er så lettvint å ha med å gjøre som du kunne ønske.

[Anonym bruker]

Først og fremst, din samboer må begynne å ta ansvar for sine egne barn OG andre ting i forholdet. Det er det ingen tvil om!

 

Men, jeg er litt redd for at du har "møtt deg selv i døra" med dette samboerskapet. Din eks var tydeligvis en fyr som ikke gjorde sin del hjemme og heller ikke tok eller tar nok ansvar for sine barn. Og nå virker det som om du selv er med på å skape en slik mann på nytt - uten å ville det - en mann som tydeligvis ikke er uvillig til å være akkurat slik. (og det at han sier han har en "hypersensitiv" eks, det tror jeg du skal ta med en klype salt, for det kan like gjerne være at han har vært med henne som han nå er med deg, og han ikke likte at hun sa fra.... blir spennende hva han sier når du tar opp alt dette, om du også plutselig lager problemer og er "hypersensitiv" i hans øyne).

 

For altså... du hadde tydeligvis en eks som var udugelig på mange måter. Dere gikk fra hverandre og du skapte et trygt og godt og velfungerende hjem med gode rutiner. Det skal du ha ros for, og jeg synes også du skal ha ros for måten det virker du er med jentene dine, måten du har fått dem til å bli så positiv til sine stesøsken tross alt. Det er også din fortjeneste. Jeg tror deg også når du sier at du liker samboeren din sine døtre og at de er velkomne.

 

MEN... din samboer flyttet inn hos deg, du har flere ganger i tråden nevnt at du hadde gode rutiner med alt og at du derfor ikke hadde/har noe imot å fortsette å ta ansvar for det aller meste og gjøre ting på din måte. Du har brukt ord som at du har åpnet ditt hjem for dem osv. Og her tror jeg din største feil ligger!

I det øyeblikket du sa ja til å bli samboer, da var ikke ditt hjem ditt hjem lenger, det var deres hjem. Og da burde du ikke sydd puter under armene på mannen med å gjøre alt slik du har gjort tidligere og la ham nesten bo på hotell hos deg. Jada, dere har snakket om at denne ordningen er midlertidig, at han ikke alltid kan slippe unna husarbeid osv. Men dessverre så hjelper det så lite, for du har latt ham bli bortskjemt med at du gjør alt på din måte, du vasker, fikser, organiserer slik du alltid har gjort, du organiserer også for ham... og han slipper å ta noe som helst ansvar. Slik det er i dag så virker det på meg som om han har mindre plikter i hjemmet enn en gjennomsnittlig tenåring. Han vasker egne klær og tar oppvasken og lager en sjelden gang mat. Jeg vet om mange tenåringer som gjør langt mer enn dette...

 

Jeg forstår godt hvorfor du valgte å fortsette "vinneroppskriften" som du har hatt mens du og jentene dine var alene - det fungerte jo ypperlig. Og i forelskelsesrusen så var det også null problem for deg å gjøre mindre justeringer og dermed også inkludere samboeren i dette. Men, så kommer hverdagen, du innser at alt er mer slitsomt (selv om forholdet ellers kanskje fungerer bra) enn du trodde. Samboeren sier han må bli fortalt hva han skal gjøre, og det som sikkert hørtes greit ut i begynnelsen fordi det lot deg fortsette å kjøre ditt "vinneropplegg" uten å tilpasse det til at dere nå var flere til å lage arbeidsoppgaver og å ta ansvar for dem... det blir plutselig en belastning. For innrøm det, det er ikke morsomt (eller sexy...) å bo sammen med en tilsynelatende voksen person som ikke gjør noe av felles ansvar frivillig og uoppfordret, men kun gjøre det hvis han blir fortalt hva han skal gjøre. Det gjør jo at du plutselig har langt mer ansvar og oppgaver enn tidligere - ikke bare skal du organisere hele husholdningen, du får flere oppgaver, men du skal også organisere den som egentlig skal være din nærmeste og din støtte og den du deler livet med. Du deler livet med denne mannen - eller det er i hvert fall det du burde gjøre - du bør ikke være hans sjef og arbeidsleder! Men du har dessverre gjort deg til hans arbeidsleder. Og enda mer dessverre, han er en av disse "arbeidstakerne" som ikke kan tenke selv, som ikke greier å gjøre en eneste arbeidsoppgave uoppfordret, som ikke gjør mer enn absolutt nødvendig, og som gjerne jobber i redusert tempo eller slutter å jobbe i det øyeblikket sjefen er ute av syne.

Og dette er kun mulig for mannen fordi du har tillatt det ved å foretrekke å ha kontrollen over alt fra dere ble samboere.

 

Han jobber skift. Du jobber deltid med å starte egen bedrift og studerer ved siden av. Jeg har gjort begge deler selv, både jobbet skift og vært i din situasjon. Tro meg, han har mer tid til overs til å gjøre husarbeid enn det du har! Og du har på toppen ansvar for dine to barn på fulltid, noe han ikke har. Han tar knapt ansvar for sine egne barn fire stusselige dager i måneden.

 

Skal du og denne mannen ha noen som helst sjanse fremover, da tror jeg at dere må "rykke tilbake til start". For slik dere holder på nå så kommer dere til å gå fra hverandre etterhvert, det er jeg overbevist om. Han blir mer og mer vant med å bo på "Hotell Hi", og jo bedre vant han blir, jo verre vil det være å få ham til å gjøre sine plikter etterhvert.

Så mitt råd er at dere må rykke tilbake til start.

 

Hvilken skiftordning har han? Han kan garantert gjøre husarbeid før eller etter sine skift. Har han veldig upraktiske skiftordninger, da er det et valg han tar, men da må han selv finne en måte å kompensere for det for, for han kan ikke forvente å fortsette å overlate alt ansvar for hus og hjem til deg. Hvis det var slik at han jobbet ekstra mye for at dere raskt skulle komme dere ut av den leiligheten dere bor i nå og virkelig sparte opp penger til dere, og at egenkapitalen da gikk i fellesen, fordi du får "betalt" med en del av den potten fordi du gjør alt hjemme og gjør det mulig for ham å jobbe så mye... da hadde det vært en annen sak, men det virker jo ikke som om det er det som skjer i hans tilfelle.

 

Det er flere grunner til at dere bør dele på arbeidsoppgavene i hjemmet allerede nå. Det ene er at du ikke skal skjemme ham bort og gjøre ham vant med å "bo på hotell". Det andre er at du vil ha mer overskudd om du ikke må ta alt arbeidet alene. Det tredje er at han trolig vil få mer følelse av at leiligheten også er hans hjem, ikke bare at han har flyttet inn til deg og bor på hotell der. Han må føle og ta mer eierskap for bosituasjonen og for forholdet.

 

I tillegg må selvfølgelig mannen ta mer ansvar for å bruke tid på sine egne barn når han har dem på samvær. Det er jo ikke rart at 7-åringen hans søker mot deg og dine døtre som er så hyggelig med henne og inkluderende når hun nærmest blir oversett av sin far. En 4-åring tar gjerne livet litt mer som det kommer og tilpasser seg. En 7-åring er mer selvbevisst og bevisst på hva som foregår i samspill i familien og vil førsøke mer aktivt å finne tilhørighet. Og denne 7-åringen prøver desperat å finne sin plass i storfamilien. Helgene er nok like lange for henne som for deg og dine døtre. Og egentlig er det enda verre for henne, for hun er gjesten som er på besøk, mens den som "inviterer" henne (hennes far) knapt er oppmerksom på henne. Hun har - om jeg har forstått det riktig - heller ikke venner på sin egen alder i området dere bor i. Da tenker jeg det er en ganske ensom 7-åring vi egentlig snakker om. En ensom 7-åring som bruker de midlene hun rår over for å bli mindre ensom og føle mer tilhørighet - skryte litt, lyve litt for å imponere i håp om å bli enda mer inkludert, bli klengete når hun føler at hun i perioder ikke er like velkommen (som når dine døtre har behov for litt tid uten henne - det spiller jo ingen rolle at dine døtre ikke gjør noe feil, for følelsesmessig for 7-åringen føler hun seg nok ikke inkludert og velkommen akkurat da). Om dere kunne hjulpet henne til å finne venninner i området dere bor i, da tror jeg mye av problemet kunne blitt løst, da ville hun fått et eget liv hos dere også, istedenfor å bare gå oppå alle andre hele tiden.

Hun trenger også en far som er mer tilstede for henne og som virkelig ser henne, som gjør ting med bare henne og søsteren også, en far som tar initiativ til å finne på ting sammen med henne, en som er oppmerksom når han ser at hun kanskje blir klengete på dine døtre og prøver å finne ut hvorfor og som da kan hjelpe henne å finne andre ting hun kan gjøre uten at hun føler seg "bortvist".

 

Jeg tror hovedproblemet her er at du og far har kommet helt skjevt ut i måten dere ble samboere på. Dere må bli samboere, ikke bare vertinne og gjest - som er mer beskrivende på forholdet dere pr. i dag. Dere må dele på arbeidsoppgaver, dere må bli likestilte når det kommer til arbeidsfordeling.

 

Jeg tror dere ville hatt stor fordel av parterapi, for jeg tror dere kan løse dette og finne en ordning.

Skal dere få det til så må du gi fra deg noe av kontrollen og oppgavene, og han må være villig til å ta kontroll over sin del av oppgavene. Han kunne også ha fordel av et foreldrekurs for å lære seg å se barna sine.

Anonymous poster hash: e9ebf...ca5

[Mamma til 2 søte]

Jeg hadde også slitt om jeg skulle "bodd" 2-3 dager i mnd i ett nytt hus med nye mennesker. De rekker jo ikke å bli kjent. Må jo begynne på nytt hver gang. Stakkars jenter og for en håpløs pappa. Det er sikkert en grunn til at han nesten ikke har samvær...

[Gjest Antarctica]

 

HI

Jeg klager ikke på dette, bare sånn at det er sagt. Det ansvaret tar jeg gjerne på meg foreløpig, for at alt skal fungere. Og vi har snakket om dette, og om at det kan gå seg til. Har litt vondt for å slippe det ansvaret ja..hehe.

 

Men han svarer med å pålegge meg/oss ennå mer ansvar for aktivisering av barna sine. Og det er det som er mest plagsomt. Til slutt blir han sittende der å ikke gjøre noen ting. Tror jeg må riste litt i han for at han skal skjønne dette, men det er et vanskelig tema, og vanskelig å finne en "pen" måte å si ting på slik at det ikke virker som om døtrene ikke er velkomne her.

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

Hvorfor må det sies "pent"? Hva med "få ræva ut av stolen og ta ansvar for ungene dine, de har ikke sett deg på 14 dager og de er ikke her for å ha samvær med MEG!"

[Anonym bruker]

Hvorfor bor dere egentlig sammen, virker bare som det er ulemper for dere alle.

 

Bortsett fra for mannen,da, siden han slipper å gjøre egne innkjøp, lage egen mat, betale leie på egen leilighet, vaske egne klær og ta seg av egne unger

 

Anonymous poster hash: 3f63e...e95

[Anonym bruker]

 

Hi

Det er jo akkurat det jeg forteller om. At jeg ønsker at dette skal ordne seg, men at løsningen IKKE er at mine døtre får ansvaret for å SE disse jentene. Hun minste klarer seg greit, hun leker fint med seg selv. Hun eldste ønsker å være med mine døtre hele tiden, men det lar seg ikke gjøre. Ikke hele tiden. Hele helgen. 

 

Hun ønsker også å bli sett, men går oftest til oss (meg og døtrene mine) for oppmerksomhet. Det er jo der jeg ønsker at far må mer på banen. Hva er i veien med at han går på skøyter med sin egen datter og gir henne oppmerksomhet? Er det for mye forlangt? I stedet ønsker han at de skal leke sammen, men det funker ikke i alle settinger, dessverre.

 

Som nevnt, de lagde en kake sammen på lørdag og det gikk kjempefint. Men hun er umettelig, og der må en av oss voksne trå til. Og hvis ikke jeg gjør det, så gjør ikke han det. Og hvis jeg begynner å ta det ansvaret, så er jeg redd for at han synes det er veldig greit og enkelt.

 

Så det er ikke det at jeg ikke vil, men at jeg ser hvor vi ender hvis jeg gjør det. Legger til rette for at han skal slippe (slik jeg gjør med mye annet, men som jeg foreløpig aksepterer fordi det fungerer for meg).

 

Jeg har satt meg selv i motsatt situasjon. At jeg hadde med meg mine døtre et sted hvor barna var større og holdt på med andre ting. Da ville jeg automatisk tatt ansvaret for mine egne døtre eller lagt til rette for en felles aktivitet. Men jeg ville jo ikke krevd at de større barna at de skulle ta seg av mine. Ikke krevd det. Jeg har da ingen problemer med å sette meg ned med de selv, i hvert fall ikke på et sted hvor jeg slapp å tenke matlaging eller andre gjøremål. Og hadde jeg sett jentene mine kun annenhver helg så hadde det vært en glede for meg å gå på skøyter MED dem og ikke bare sitte å se på. Men nå har jeg tilbragt masse tid med barna mine på diverse gjøremål og finner en sann glede ved å dele tiden min med dem. Det er jo derfor at jeg egentlig venter at det er HAN som har hovedansvaret for sine døtre når de er her, og ikke at alt faller på oss.

 

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

 

 

Du har altså to døtre som er sammen det meste av tiden, som har de samme interessene, som deler rom og som har de samme vennene.

 

Den minste "klarer seg greit, hun leker fint med seg selv"

 

Jaha, hva tenker du at en 7-åring har behov for da? ser du virkelig ikke at hun blir i midten, helt alene?

Hun er hos dere 4 dager i måneden. Hun "får lov" til å sove på dine døtres soverom.......

 

Selvfølgelig har hun behov for oppmerksomhet!! Selvfølgelig ønsker hun å leke med de store jentene!! man kan jo skjønne at det er mer gøy å gå på skøyter med en 11-åring enn med kun pappa......

Jada, det kan være slitsom med barn som er veldig oppmerksomhetskrevende - men her snakker vi 4 DAGER i måneden. det bør dere faktisk tåle. Og hvis dere slutter å avvise henne så vil hun kanskje etter hvert finne seg en mer naturlig plass i familien!

 

Du snakker jo om dine døtre som en symbiose. har de aldri ulike meninger disse to? Aldri ulike aktiviteter, ulike interesser? Du snakker som om disse to er sammen HELE tiden, og de ønsker ikke å slippe noen andre inn i sin lille boble. Em boble som du aksepterer..

 

Det er vel ingen som har sagt at dine døtre ikke skal få lov til å gjøre andre ting enn å være sammen med 7-åringen. Men de må også akseptere at det nå er 4 barn i familien. de må akseptere å gjøre ting sammen, akseptere å gjøre ting de kanskje ikke synes er like festlig, akseptere at ting også blir på de minstes premisser osv. - akkurat som i en ordinær søskenflokk med litt aldersforskjell 

 

Anonymous poster hash: af8fc...f96

[Merdee]

Det er veldig forståelig at 11- 12- åringer ikke vil leke lenge med en 7- åring, men hvorfor har dere ikke har forsøkt å skape et sosialt liv for jentene slik at de har noen venner på egen alder de kan leke med når de er på besøk?

 

Jeg får inntrykk av at hans barn ses på som et uromoment som burde være "takknemlige", og ikke likeverdige medlemmer av familien.

[Anonym bruker]

Du har altså to døtre som er sammen det meste av tiden, som har de samme interessene, som deler rom og som har de samme vennene. Den minste "klarer seg greit, hun leker fint med seg selv" Jaha, hva tenker du at en 7-åring har behov for da? ser du virkelig ikke at hun blir i midten, helt alene?Hun er hos dere 4 dager i måneden. Hun "får lov" til å sove på dine døtres soverom....... Selvfølgelig har hun behov for oppmerksomhet!! Selvfølgelig ønsker hun å leke med de store jentene!! man kan jo skjønne at det er mer gøy å gå på skøyter med en 11-åring enn med kun pappa......Jada, det kan være slitsom med barn som er veldig oppmerksomhetskrevende - men her snakker vi 4 DAGER i måneden. det bør dere faktisk tåle. Og hvis dere slutter å avvise henne så vil hun kanskje etter hvert finne seg en mer naturlig plass i familien! Du snakker jo om dine døtre som en symbiose. har de aldri ulike meninger disse to? Aldri ulike aktiviteter, ulike interesser? Du snakker som om disse to er sammen HELE tiden, og de ønsker ikke å slippe noen andre inn i sin lille boble. Em boble som du aksepterer.. Det er vel ingen som har sagt at dine døtre ikke skal få lov til å gjøre andre ting enn å være sammen med 7-åringen. Men de må også akseptere at det nå er 4 barn i familien. de må akseptere å gjøre ting sammen, akseptere å gjøre ting de kanskje ikke synes er like festlig, akseptere at ting også blir på de minstes premisser osv. - akkurat som i en ordinær søskenflokk med litt aldersforskjell  Anonymous poster hash: af8fc...f96

7 åringen kan jo leke med barnet på 4?

 

 

Rart at de gamleste barna og hi skal akseptere alt...

 

Anonymous poster hash: c8570...2c8

[Anonym bruker]

7 åringen kan jo leke med barnet på 4?

 

 

Rart at de gamleste barna og hi skal akseptere alt...

 

Anonymous poster hash: c8570...2c8

 

En 7-åring har langt mindre til felles med en 4-åring i lek enn med en 11-åring.

 

Anonymous poster hash: e9ebf...ca5

[Superdolly]

Far er problemet her. Ut fra det du skriver så driter han jo i sine egen barn. De må jo føle seg forferdelig uønsket! Han vil helst ikke gi sjuåringen oppmerksomhet, og dere er strålende fornøyde med at fireåringen leker så mye alene. Ikke har de noe sted som er deres i din leilighet. Samværet med far er minimalt.

 

Hva tror du denne sjuåringen ser og føler, hi?

 

Hun ser at hennes pappa har fått en ny familie med kule, flinke, eldre barn. De eldre barna får være sammen med hennes pappa hele tiden, mens hun selv blir avspist med fire dager i måneden. (Ja, jeg ser at du skriver at du alene tar alt ansvar for dine barn, men det vet jo ikke hans barn.) Selvsagt merker hun at hennes egen pappa ikke vil gi henne oppmerksomhet, helst ikke vil leke med henne eller gjøre ting sammen med henne.

 

Det er ikke rart hun blir oppmerksomhetssyk og masete. Hun føler seg antagelig som et hår i suppa. Fullstendig uønsket i pappas liv.

 

Gi den mannen er realt spark i r***a og få ham til å forstå at nå! Nå må han ta ansvar og gjøre sin jobb som pappa.

 

En over her foreslo foreldrekurs, og det tror jeg kan være en god ide.