Egne barn og hans barn - funker ikke helt bra.

[Anonym bruker]

Jeg har to jenter på 11 og 12, han har to på 4 og 7.

 

Min jenter er veldig sammensveiset og har mange av de samme venninnene. Hans jenter er på besøk hos oss to helger i mnd, ikke alltid full helg - noen ganger fra lør-søn bare.

 

Siden vi har liten plass her (og foreløpig ikke råd til noe større) så sover alle jentene på samme rom. Det går greit, selv om jeg vet at jentene mine egentlig synes det er litt masete. Men de aksepterer situasjonen.

 

Hans yngste jente er ganske uavhengig, leker med puslespill, tegner og klarer seg selv. Hun eldste på 7 er veldig "klengete" på mine jenter. Jeg vet at hun gjerne ønsker å være med de store, leke med de store, gjøre som de store - men hun har et veldig stort oppmerksomhetsbehov og prøver HELE tiden å si ting til jentene (eller til oss) for å få denne oppmerksomheten som hun ikke får.

 

Innimellom så tar de seg også tid til å spille et spill med henne, eller vi spiller alle sammen. De finner med glede fram tegnesaker til henne, de låner ut rommet sitt og vi har spart på de gamle lekene sine slik at hun kan leke med de. Men noen ganger vil hun ikke leke med dette, hun vil heller bare sitte å se på/høre på jentene når de gjør lekser eller annet. Jeg vet de synes dette er litt plagsomt men de er ganske tålmodige.

 

Jeg føler jeg har gjort det jeg kan for å legge ting til rette for barna hans når de kommer. Men likevel får vi episoder som i går, da datteren hans ikke "får til" å være sammen med mine jenter slik hun gjerne vil, føler seg oversett og bryter sammen i gråt. Hun er veldig følsom men det er mine døtre også, og jeg har jobbet med dem/jobber ennå for at de skal lære seg noen teknikker og mener det er veien å gå for denne jenta også. Men føler ikke for å ta på meg det ansvaret - har nok med egne barn og den oppdragelsen/annet som må ordnes.

 

Jeg ser klart at mine jenter aldri kommer til å ha noe stort ønske/behov for å bli kjent med denne jenta og det blir bare feil å pushe på. Altså, de har god kontakt, de er veldig hyggelige med henne - ordner opp og legger til rette - men venninner blir de ikke med det første.

 

Så denne jenta er bare søt og god og vil så gjerne så gjerne. Men får det ikke til. Hun framstår klengete og masete og det er veldig synd (jeg også opplever henne som litt masete). Samtidig opptrer hun skrytete om ting hun har gjort overfor jentene mine, og det faller ikke i god jord. Jeg antar at dette også er for å virke spennende, få oppmerksomhet osv. Men isj, det funker jo absolutt ikke til hennes fordel.

 

Og her kommer pappaen inn i bildet. Jeg føler også at han venter seg at mine jenter skal leke med henne når vi tar dem med på ting (skøytebanen, aketur, svømmebasseng, andre aktiviteter). Og jeg oppfordrer dem til å ta henne med og det gjør det også spontant fordi det passer seg sånn. Men noen ganger passer det mindre og da gjør de det ikke. 

 

Jeg mener at det er mest hans ansvar og jobb å leke med sin egen datter, finne på ting med henne og ikke bare vente seg at andre barn skal gjøre jobben, og heller ikke vente at jeg skal gi ordre til mine barn om å leke med henne.

 

Noen som har erfaring med lignende - mine barn og hans barn -situasjoner.

 

Vanskelig tema, men jeg føler ofte at jeg virkelig har nok med utvikling/ansvar for mine egne barn om jeg ikke skal få øst over ansvaret for å ordne opp med et til som ikke er mitt.

 

PS. Håper jeg ikke høres for krass ut men jeg får virkelig vondt av henne, jeg bare vet ikke om det er lurt å tilrettelegge forholdene for den jenta for mye, at hun må lære seg selv å takle denne utfordringen. Jeg tror dessverre ikke at faren hennes kommer til å sette seg ned med henne og snakke med henne/gi henne noen teknikker for dette. Noen ganger føler jeg dessverre at t.o.m. han synes dette er slitsomt og datteren klengete/masete men at han ikke VET hvordan han skal takle det - så han skygger litt unna og håper andre ordner opp (det siste her var fri tolkning av meg slik jeg føler det noen ganger).

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

[Anonym bruker]

Kan godt skjønne at de eldre jentene er kule og spennende, men skjønner også svært godt at to jenter på 11-12 år ikke vil være venninne med en 7- åring.

 

Om dette var helsøsken hadde de heller ikke vært med en yngre søster hele tiden, men er en vanskelig situasjon...

 

Anonymous poster hash: 3f63e...e95

[Anonym bruker]

Stakkars jente som sliter med å finne sin plass i fars nye familie! Hun er liten ennå og er der bare i korte perioder, hva med å ta hensyn til det? Når de er der så kort tid, bør dere jo legge dere i selen for at de skal føle seg inkludert og som en del av familien. Hun har jo ikke bedt om det! Vær raus!

 

Anonymous poster hash: 2b420...ce4

[Anonym bruker]

HI

Ja jeg synes også det er vondt. Men føler at dette er like mye, om ikke mer, fars ansvar å "ordne opp i". Ikke bare ved å "kreve" at mine jenter tar seg av henne, men også ved å gjøre det selv. 

 

Jeg er selv i oppstart av eget foretak og tar utdannelse ved siden av. I tillegg har jeg hatt og har ansvaret for mine egne barn og det inngår lekser og oppfølging av deres "problemer". Han har nettopp flyttet inn hos oss og man kan si at han får endel gratis da jeg lager middag, gjør rent osv fordi han jobber endel + at han har jentene sine. 

 

Burde ikke han bruke tiden sin litt bedre og aktivere sine egne barn, uavhengig av mine jenter. Jeg krever ikke at han tar seg av mine barn, det tar jeg fullstendig ansvar for selv.

 

Altså, jentene mine er også små og tenker heller ikke så langt som oss voksne. De spiller spill med henne innimellom, de finner fram og ordner opp hvis hun vil tegne. Men å tvinge dem til å inkludere henne i livet deres blir bare feil, så lenge det ikke skjer naturlig.

 

Denne jenta må også lære seg noen sosiale koder som hun ikke ennå har oppdaget (men det kommer). Man tvinger ingen til å like en selv, men man kan lære seg å stå på egne ben og klare seg uavhengig av andre. 

 

Det er skikkelig vanskelig, for jeg føler med henne. Og jeg ønsker at hun skal føle seg velkommen her for det er hun. Men hun venter seg nesten at vi skal slippe alt når hun kommer og at vi bare er klar for lek med henne. Det er der det hele skurrer og blir dumt.

 

Vet ikke helt hvor rause vi skal være? Hva betyr det å være raus? Jeg føler vel egentlig at jentene mine er rause nok til å låne ut rommet sitt, deler tingene sine - skal de også måtte "tvinges" til å "ta seg av" henne fordi ingen andre gjør det? Kan ikke far ta initiativ til felles spill/leker/aktiviteter og så blir den med som har lyst. Er ikke det litt hans ansvar også? Kanskje mest?

Anonymous poster hash: 3517b...84a

[Anonym bruker]

Der må alle sammen prøve å snu tankegangen. Du og mannen din har 4 barn. Det er 4 søsken som skal trives sammen. Desverre er to av dem ikke hos dere hele tiden, men de er likevel barn i huset.

Dine døtre er ikke snille og låner bort rommet sitt. De er heldige som ikke får låne småsøsknenes del av rommet det meste av tiden osv.

 

Anonymous poster hash: 80b08...aa0

[Anonym bruker]

Der må alle sammen prøve å snu tankegangen. Du og mannen din har 4 barn. Det er 4 søsken som skal trives sammen. Desverre er to av dem ikke hos dere hele tiden, men de er likevel barn i huset.

Dine døtre er ikke snille og låner bort rommet sitt. De er heldige som ikke får låne småsøsknenes del av rommet det meste av tiden osv.

 

Anonymous poster hash: 80b08...aa0

De er heldige som får låne søsknene del av rommet, mener jeg.

 

 

Anonymous poster hash: 80b08...aa0

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg godt, hi. Har du snakket med mannen om dette? Sikkert behagelig for ham å legge alt ansvar over på jentene.

 

Anonymous poster hash: 96fc0...ab8

[the amazing spidermamma]

Her må mannen din ta mer ansvar for å aktivisere jenta, ser det ut som. Jeg synes det høres ut som om jentene dine er omsorgsfulle og flinke til å ta seg av henne, men det er jo ganske stor aldersforskjell, og de kan ikke forventes å henge med henne døgnet rundt.

[Anonym bruker]

HI

Altså, jeg merket det i helgen på en helt annen måte enn jeg har merket det før. For å ta det i korte glimt:

 

Han har nettopp flyttet inn sammen oss og siden mitt hushold går på skinner så drar han nytte av dette mht matlagning, finne på måltider, husrengjøring og planlegging. Han går på jobb og nyter dermed at noen andre tar seg av dette. Det er helt greit for meg fordi jeg gjorde dette også da jeg var alene.

 

Men å få ansvaret for å aktivere hans barn, via mine, i tillegg, det blir litt mye. Det er ikke min jobb, og heller ikke mine døtres. Jeg ønsker ingen storfamilie hvor alle hjelper alle og alle leker sammen hele tiden - det er en utopi så vidt jeg ser det. Men å ta hensyn til hverandre, det er noe helt annet. 

 

Jeg nevnte det for han i helgen, at han (og moren til barna) burde snakke med denne jenta angående hennes forventinger slik at hun fikk et mer klart bilde over hvordan ting skal være/er. Men vet ikke om han kommer til å gjøre det. 

 

Tror nok han synes det er behagelig at noen leker med barna hans. Han tar dem gjerne med på aktiviteter og stiller opp for alle barna på den måten. Men når vi er her hjemme så tror jeg han synes det er greit at noen andre tar den jobben.

 

For min del så har jeg allerede en eksmann som fraskriver seg noe ansvar fordi han har så mye å gjøre og ikke "kan" og det er helt greit. Jeg tar mer enn gjerne ansvaret for mine egne barn. Men der sier det også stopp for min del. Bare det å lage middag til seks personer er noen ganger slitsomt, særlig når det er flere kvelder på rad. 

 

Vi har også snakket om å dra på ferie sammen med alle barna, men jeg merker at jeg kvier meg for dette. Aner jo egentlig hvem som kommer til å ta mest ansvar. Da føler jeg nesten for å dra alene med mine egne barn som er blitt såpass store slik at vi kan kose oss og nyte samværet fullt ut - og ikke hele tiden føle på å "måtte" leke med henne fordi hun ikke klarer seg selv og fordi far ikke tar det ansvaret. 

 

Skal snakke med samboer igjen om dette, men det er et vanskelig tema og jeg føler meg veldig egoistisk i måten jeg tenker på. Når alt kommer til alt så er grunnen bare at jeg har så mye ansvar allerede at jeg egentlig ikke orker å ta på meg så mye mer. Jeg hjelper mer enn gjerne til om han trenger det pga jobb eller noe, men når han er til stede så venter jeg at jeg ikke har ansvaret for hans barns velvære - heller ikke jentene mine. 

 

Og denne jenta er søt og snill som dagen er lang - men helt objektivt sett så er hun veldig klengete. Dessverre. Tror han ser det også for han griper fatt i væremåten hennes innimellom (men glemmer å forklare henne hvorfor hun skal slutte å si sånne skryteting - bare sier at hun skal slutte....det er vel kanskje der problemet ligger. Hun er jo for liten til å forstå og må jo lære disse sosiale kodene. Jeg vet hun har vært sånn med andre barn også. Venter seg at alle skal ville gi like mye som henne - men sånn fungerer jo ikke verden, i hvert fall ikke blant barn.

 

Men vanskelig tema å ta opp med han da, det er jo datteren hans. Jeg kan jo ikke bruke ord som klengete og masete akkurat.

Anonymous poster hash: 3517b...84a

[Anonym bruker]

De er heldige som får låne søsknene del av rommet, mener jeg.Anonymous poster hash: 80b08...aa0

Dette blir helt feil. Det har vært 11 og 12 åringenes rom i årevis, og det at mammas nye kjæreste nettopp har flyttet inn og en natt to ganger i måneden sover det noen andre barn der i tillegg gjør det ikke til "søsknenes del av rommet"

 

Forøvrig bør hi finne en ny romløsning, for to snart ungdommer har ikke godt av å dele rom for alltid, spesielt ikke med to små barn i tillegg

 

Anonymous poster hash: 3f63e...e95

[Anonym bruker]

Dette blir helt feil. Det har vært 11 og 12 åringenes rom i årevis, og det at mammas nye kjæreste nettopp har flyttet inn og en natt to ganger i måneden sover det noen andre barn der i tillegg gjør det ikke til "søsknenes del av rommet"

 

Forøvrig bør hi finne en ny romløsning, for to snart ungdommer har ikke godt av å dele rom for alltid, spesielt ikke med to små barn i tillegg

 

Anonymous poster hash: 3f63e...e95

HI

Har ikke godt av er en ting....økonomi er dessverre en annen. Slik det ser ut nå så blir det å flytte til noe større nesten umulig, life's tough, deal with it. Men jeg ser at det kan bli et problem ja...i nær fremtid. I hvert fall hvis disse skal sove der.

 

Virker nesten som om forholdet vårt blir utfordret, da vi har for mange barn i forhold til økonomi. Hver for oss er en ting, men tilsammen så blir det vanskelig. 

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

[Anonym bruker]

 

Jeg har to jenter på 11 og 12, han har to på 4 og 7.

 

Min jenter er veldig sammensveiset og har mange av de samme venninnene. Hans jenter er på besøk hos oss to helger i mnd, ikke alltid full helg - noen ganger fra lør-søn bare.

 

Siden vi har liten plass her (og foreløpig ikke råd til noe større) så sover alle jentene på samme rom. Det går greit, selv om jeg vet at jentene mine egentlig synes det er litt masete. Men de aksepterer situasjonen.

 

Hans yngste jente er ganske uavhengig, leker med puslespill, tegner og klarer seg selv. Hun eldste på 7 er veldig "klengete" på mine jenter. Jeg vet at hun gjerne ønsker å være med de store, leke med de store, gjøre som de store - men hun har et veldig stort oppmerksomhetsbehov og prøver HELE tiden å si ting til jentene (eller til oss) for å få denne oppmerksomheten som hun ikke får.

 

Innimellom så tar de seg også tid til å spille et spill med henne, eller vi spiller alle sammen. De finner med glede fram tegnesaker til henne, de låner ut rommet sitt og vi har spart på de gamle lekene sine slik at hun kan leke med de. Men noen ganger vil hun ikke leke med dette, hun vil heller bare sitte å se på/høre på jentene når de gjør lekser eller annet. Jeg vet de synes dette er litt plagsomt men de er ganske tålmodige.

 

Jeg føler jeg har gjort det jeg kan for å legge ting til rette for barna hans når de kommer. Men likevel får vi episoder som i går, da datteren hans ikke "får til" å være sammen med mine jenter slik hun gjerne vil, føler seg oversett og bryter sammen i gråt. Hun er veldig følsom men det er mine døtre også, og jeg har jobbet med dem/jobber ennå for at de skal lære seg noen teknikker og mener det er veien å gå for denne jenta også. Men føler ikke for å ta på meg det ansvaret - har nok med egne barn og den oppdragelsen/annet som må ordnes.

 

Jeg ser klart at mine jenter aldri kommer til å ha noe stort ønske/behov for å bli kjent med denne jenta og det blir bare feil å pushe på. Altså, de har god kontakt, de er veldig hyggelige med henne - ordner opp og legger til rette - men venninner blir de ikke med det første.

 

Så denne jenta er bare søt og god og vil så gjerne så gjerne. Men får det ikke til. Hun framstår klengete og masete og det er veldig synd (jeg også opplever henne som litt masete). Samtidig opptrer hun skrytete om ting hun har gjort overfor jentene mine, og det faller ikke i god jord. Jeg antar at dette også er for å virke spennende, få oppmerksomhet osv. Men isj, det funker jo absolutt ikke til hennes fordel.

 

Og her kommer pappaen inn i bildet. Jeg føler også at han venter seg at mine jenter skal leke med henne når vi tar dem med på ting (skøytebanen, aketur, svømmebasseng, andre aktiviteter). Og jeg oppfordrer dem til å ta henne med og det gjør det også spontant fordi det passer seg sånn. Men noen ganger passer det mindre og da gjør de det ikke. 

 

Jeg mener at det er mest hans ansvar og jobb å leke med sin egen datter, finne på ting med henne og ikke bare vente seg at andre barn skal gjøre jobben, og heller ikke vente at jeg skal gi ordre til mine barn om å leke med henne.

 

Noen som har erfaring med lignende - mine barn og hans barn -situasjoner.

 

Vanskelig tema, men jeg føler ofte at jeg virkelig har nok med utvikling/ansvar for mine egne barn om jeg ikke skal få øst over ansvaret for å ordne opp med et til som ikke er mitt.

 

PS. Håper jeg ikke høres for krass ut men jeg får virkelig vondt av henne, jeg bare vet ikke om det er lurt å tilrettelegge forholdene for den jenta for mye, at hun må lære seg selv å takle denne utfordringen. Jeg tror dessverre ikke at faren hennes kommer til å sette seg ned med henne og snakke med henne/gi henne noen teknikker for dette. Noen ganger føler jeg dessverre at t.o.m. han synes dette er slitsomt og datteren klengete/masete men at han ikke VET hvordan han skal takle det - så han skygger litt unna og håper andre ordner opp (det siste her var fri tolkning av meg slik jeg føler det noen ganger).

 

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

 

Uff, synes du og jentene dine hørtes veldig lite ikluderende ut. Er dette slik du synes det er ok å ha oppdratt dem? De er jo store i forhold til ha jenter og mer "ferdig" oppdratt. Klart jenta hans vil leke med dem, de ser jo opp til de store, og hun prøver jo klart å tøffe seg litt for dem for å bli godtatt. Men dine jenter er ikke interessert i å bli kjent med sin stesøster(!?!??!?!?!) og da gidder de ikke??? Og du godtar dette??? Blir faktisk målløs her jeg. Kanskje han synes det er vanskelig å finne løsning på dette uten å tråkke på dine og dine jenters tær???

 

Anonymous poster hash: 200bd...836

[Anonym bruker]

Kan du og mannen sove på stua de få nettene døtrene hans er der? Og gjøre voksenspverommet til småjenterom ved å ha "jentete" sengetøy, et par leker etc når de er der?

Ville ikke reist på ferie sammen uten helt klare retningslinjer på forhånd. Vær enige om at en eventuell ferie er en prøve på om dere kan reise sammen igjen. Det er viktig at en ferie er hyggelig for alle, og ikke blir en byrde for dine døtre (eller vondt for stedatter fordi hun må holdes tilbake hele tiden).

 

Anonymous poster hash: 96fc0...ab8

[Anonym bruker]

Altså, det er ikke jenta det er noe galt med. Jeg har en søster som er 6 år yngre enn meg, og da vi var på omtrent de aldrene var hun helt lik, en virkelig plageånd. Forskjellen er at jeg måtte leve med det 24/7. Sånn er det ofte å ha yngre barn i samme hus. Det er klart de gjerne vil være sammen med de store.

 

Faren bør derimot ta mer ansvar, det er jeg helt enig i. Har han barna sine så lite så bør det ikke være noe problem for ham å bruke den tiden på dem.

Anonymous poster hash: 179a5...339

[Anonym bruker]

Slik jeg lesernes burde forholdet avsluttes då snart som mulig. Ingen barn burde trenge å vokse op med steforeldre som ikke ønsker dem der eller føle at de trenger seg inn på søsknene sitt rom når de kommer hjem til far.

 

Hvis du ikke vil være en ekstra mor for disse jentene bør du og far endeløs ikke bo sammen.

 

Anonymous poster hash: 80b08...aa0

[Anonym bruker]

Kan du og mannen sove på stua de få nettene døtrene hans er der? Og gjøre voksenspverommet til småjenterom ved å ha "jentete" sengetøy, et par leker etc når de er der?

Ville ikke reist på ferie sammen uten helt klare retningslinjer på forhånd. Vær enige om at en eventuell ferie er en prøve på om dere kan reise sammen igjen. Det er viktig at en ferie er hyggelig for alle, og ikke blir en byrde for dine døtre (eller vondt for stedatter fordi hun må holdes tilbake hele tiden).

 

Anonymous poster hash: 96fc0...ab8

HI

Jeg har vurdert det også, det er klart en mulighet som skal opp til vurdering. Men det løser ikke dagproblemet som er det største, det at de ikke leker bra sammen. Aldersforskjellen er helt klart stor (nok). 

Som nevnt tidligere, jeg føler at jentene gir det de har og vet ikke helt om det er lurt å "påtvinge" dem mer ansvar for denne jenta. Det synes jeg heller faren skal ta. Jeg føler dessverre at han har et nærere forhold til yngstedatteren på fire som har en mer omgjengelig personlighet.

 

Og for å være helt ærlig, så føler jeg selv ikke noe behov for mer ansvar. Jeg har virkelig nok med å følge opp mine egne barn. Jeg er litt redd for at grunnen til at han ønsket å flytte sammen med meg var dette med å slippe å følge opp sine barn, aktivisere dem og gjøre ting med dem. Han gjør det med glede, men merker at han innimellom synes det er deilig å sitte å se på dem leke med andre barn. Men da må jo han gjøre noe konkret med dette og være en del av leken.

 

Jeg vet godt med meg selv at om det hadde vært meg med små barn så hadde jeg ikke ventet at andre skulle ta dette ansvaret. Det hadde jeg tatt selv....men det er kanskje forskjellen mellom han og meg (menn og kvinner). 

 

Det er ikke noe MOT denne jenta, det ligger mer i at jeg ikke orker å ta mer ansvar nå. Jeg stiller opp og passer når det er behov for det, jeg tar dem i mot her i huset med glede og de er velkommen som bare det. Men å ta ansvar ene og alene for at hun skal aktiveres av mine døtre hele dagen, der går grensen.

 

I helgen var de her og de lagde kake sammen - det gikk helt fint. Hun fikk hjelpe de store og kaka ble god. Hun satt og så tv med jentene mine på kvelden og slapp å legge seg tidlig som hun pleier når faren er her. Men dagen etter var vi på skøyter og mine døtre hadde med en venninne, og da var de mest sammen. I stedet for at far da tok datteren og aktiviserte henne på skøytebanen så hang hun etter disse jentene hele tiden og det endte med gråt fordi hun ikke fikk den kontakten hun ønsket. Mens far egentlig måtte pushes på for at han skulle gå på skøyter MED sin egen datter. 

 

Mine barn er så store nå at de klarer seg selv, hans barn er små og det er hans jobb å ta seg av de. I en drømmeverden så hadde det vært gøy om de alle lekte sammen, men det skjer ikke av seg selv og jeg føler ikke at det kommer noe godt ut av å tvinge de til å leke med henne. Men for all del, de gjør det innimellom men da med litt spill og slikt. 

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

[Mostly Harmless]

Jeg synes egentlig ikke det høres ut som dere fungerer som familie i det hele tatt. Det høres mer ut som din familie har tatt inn en gratispassasjer som annenhver helg også har to barn.

 

For meg ville hans manglende bidrag i hverdagen vært et mye større problem enn døtrene hans, og jeg tror at det med tiden vil bli et gedigent irritasjonsmoment for deg også.

 

Hvis jeg skulle satset på denne mannen, ville jeg gjort alt i min makt for å inkludere og hjelpe hans døtre. Men for at jeg skulle orke det, måtte han bidratt mye mer i hverdagen. At han ikke tar seg skikkelig av sine døtre er bare et symptom på at han ikke tar seg skikkelig av noe som helst i familien.

 

Problemet ditt er med mannen. Døtrene hans er altfor små til at de bare skal leve på siden av din familie når de er hos dere. De må få være fullverdige medlemmer.

Endret 31. oktober 2016 av Mostly Harmless

[Anonym bruker]

Slik jeg lesernes burde forholdet avsluttes då snart som mulig. Ingen barn burde trenge å vokse op med steforeldre som ikke ønsker dem der eller føle at de trenger seg inn på søsknene sitt rom når de kommer hjem til far.

 

Hvis du ikke vil være en ekstra mor for disse jentene bør du og far endeløs ikke bo sammen.

 

Anonymous poster hash: 80b08...aa0

HI

Jeg har absolutt IKKE noe i mot at de kommer hit, hvor har du det fra? Men skal jeg være den ekstramoren som de trenger slik at far slipper å trå til og ta sin del av ansvaret?? Jeg tror ikke det er noen løsning.

 

Jeg setter i gang aktiviteter innimellom som baking og spill hvor alle kan være med. Men hele uka følger jeg mine egne barn mht lekser og fritidsaktiviteter. Jeg krever ikke at han skal følge opp dette selv om han bor her - jeg tar det fulle ansvar for mine barn og har mer enn nok med det og er også sliten ved ukeslutt. Han VET at jeg ikke venter dette av han, det har vi snakket om. 

 

Jeg planlegger hele uka i forhold til mat og husarbeid og han har lite å gjøre der. Det er greit for meg, fordi jeg må gjøre det uansett. Men når døtrene hans kommer hit, så skal jeg plutselig også ta ansvaret for at en av jentene aktiveres MED mine døtre? Det føler jeg er hans ansvar og det må han bruke tiden sin på. Om han aktiverer alle i en og samme aktivitet, eller om han velger å gjøre noe på egen hånd med sine barn er hans valg. Jeg krever ikke at han tar med seg mine barn da jeg klarer dette fint på egen hånd. Passer det seg sånn så er alle med på samme aktivitet, hvis ikke det passer seg så tar vi ansvar for egne barn.

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

[Anonym bruker]

Hva slags freeloader er det du har funnet deg?

Hva i hele tatt tenkte du på når du lot han flytte inn slik at det ble 4 jenter på et rom?

Dere går fra to separate husholdninger til 1, men har likevel ikke råd til noe mer enn du hadde alene?

 

Han bidrar ikke til husarbeid fordi han jobber så mye? Han jobber mye og alikavel har han ikke lønn god nok til at dere kan bo ordentlig?

Hvordan bodde han før han flyttet inn hos deg? De pengene som ble brukt på lån/ husleie der burde jo dekke mellomlegget mellom det du betaler på din leilighet og det noe større ville kostet.

 

Tiltross for at han ikke gjør husarbeid fordi han jobber så mye og har 2 jenter 4 netter i måneden forventer han at jentene dine skal ta seg av hans jenter?

 

Hvor ubrukelig tror du menn er siden du finner deg i dette droget av en mann.

 

Du føler deg egoistisk fordi du ikke kan ta deg av hans barn i tillegg til dine egne og alt husarbeid? Trenger du kanskje å snakke med en psykolog du virker selvutslettende.

 

Du skal absolutt ikke forvente at jentene dine tar mannens plikter, men lære dem at også de har krav på å bli tatt hensyn til.

 

Skjønner jo at mannen sikkert er jævla go i senga sia du finner deg i alt tullet hans, men her må du våkne opp og innse at han bruker dere.

 

Er jentene dine noe hos far? I såtilfelle bør det nok byttes helger slik at dine jenter er hos far når jentene hans er hos dere.

 

Anonymous poster hash: e29b4...9f5

[Heihånåerdetjuligjen]

Jeg hadde ikke orket å bo sammen. Rett og slett!

[Mummy79]

Du burde ende dette forholdet, ingen av dere har den rette innstillingen for å bli EN familie, du er redd for å få for mye ansvar og holder for mye tilbake fordi han gir for lite. Allerede nå klarer dere ikke å kommunisere med hverandre om et viktig tema.

 

Alt det du skriver om her bør du vel si til ham?

[Anonym bruker]

Dette blir helt feil. Det har vært 11 og 12 åringenes rom i årevis, og det at mammas nye kjæreste nettopp har flyttet inn og en natt to ganger i måneden sover det noen andre barn der i tillegg gjør det ikke til "søsknenes del av rommet"

 

Forøvrig bør hi finne en ny romløsning, for to snart ungdommer har ikke godt av å dele rom for alltid, spesielt ikke med to små barn i tillegg

 

Anonymous poster hash: 3f63e...e95

 

​Har ikke godt av? Hva er det de ikke har godt av?

 

​11 og 12 og ikke godt av å dele rom? Klart de har godt av å dele rom!

Det er en ting de ikke har godt av og det er om foreldrene ikke evner å sette tæring etter næring. Det er skadelig for barn.

 

​Jeg og min søster delte rom frem til den alderen der, et kjempe svært rom. Så delte de av rommet, satt opp vegger og laget to rom. Da fant vi oss et tredje rom, som vi delte. Jeg ser mine barn, som riktig nok er yngre, eldste vår er 11. De liker også å dele rom.

 

​Hender ofte at de ønsker å sove i dobbelt senga på gjesterommet.

 

​Jeg har da ikke tenkt å nekte ungene mine å dele rom om de så ønsker. Min mor var del av en stor søskenflokk, de måtte dele rom, da huset ikke var så stort. De tok da ingen skade av å dele rom.

 

Om disse til Hi av og til må dele rom med to mindre jenter er heller ikke skadelig for barna. Det provoserer meg med sånne svar. Det er lite konstruktivt. Og det er en påstand som ikke har dekning. Det er vel det motsatte som er konkludert som det mest gunstige, slik det var før da søsken delte rom. Jeg har dessverre ikke link til dette.

 

 

Det er en løsning her og det er at far tar ansvar for sine barn, han kan godt aktivisere de med aktiviteter, pusle spill og yatzy. Gjerne også ta dem med ut av huset.

 

Båndene mellom barna vil vokse frem etter hvert.

 

Anonymous poster hash: 128e3...b5a

[Anonym bruker]

Jeg synes egentlig ikke det høres ut som dere fungerer som familie i det hele tatt. Det høres mer ut som din familie har tatt inn en gratispassasjer som annenhver helg også har to barn.

 

For meg ville hans manglende bidrag i hverdagen vært et mye større problem enn døtrene hans, og jeg tror at det med tiden vil bli et gedigent irritasjonsmoment for deg også.

 

Hvis jeg skulle satset på denne mannen, ville jeg gjort alt i min makt for å inkludere og hjelpe hans døtre. Men for at jeg skulle orke det, måtte han bidratt mye mer i hverdagen. At han ikke tar seg skikkelig av sine døtre er bare et symptom på at han ikke tar seg skikkelig av noe som helst i familien.

HI

Ja, den ser jeg. Og jeg frykter det verste. 

Han har sagt til meg at han må fortelles hva han skal gjøre (matlagning, husarbeid osv) og han gjør gjerne innkjøp hvis jeg spør han om det. Men det er tydelig at han venter at jeg skal organisere hele hverdagen, og det er jo det som er størstedelen av jobben.

 

Det er sant som du sier tror jeg, at vi har tatt inn en person her i huset vårt hvor alt fungerer og går på skinner, og det drar han nytte av. Det er nok også derfor at jeg ikke ønsker å ta mer ansvar enn det jeg hadde FØR han flyttet inn, dvs for hans døtre. Jeg har blitt veldig uavhengig av andre etter at jeg ble alene og hverdagen vår fungerer. Det er til hans fordel og det er mulig det blir et irritasjonsmoment med tiden, men foreløpig så er irritasjonen større over at han i tillegg legger ansvaret for sine barn over på oss. 

 

Det å ha en fungerende hverdag er veldig viktig for meg og jeg ser at jeg er tusen ganger bedre på dette enn han er. Men jeg må konsentrere meg om mine barns velvære og så må han konsentrere seg om hans barns velvære. Og når vi gjør ting sammen så er det fint (ut på tur, spillaktiviteter og annet) men jeg (og jentene mine) har også behov for å være bare oss og det burde han også være. Men det tror jeg ikke han er, fordi han synes det er slitsomt. Og det merker jeg, og det er det jeg reagerer på. 

 

Og det er dritvanskelig å ta dette opp på en pen måte, derfor skrev jeg inn her først slik at jeg fikk litt innspill fra utenforstående....og fikk tankene litt på gli om jeg var grenseløst egoistisk her eller om dette var greit.

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

[Anonym bruker]

Trodde du på eventyret om dine, mine, våre og leve lykkelig i alle sine dager...? Lev litt på barnas premisser noen år og utfold dere mer sammen etterhvert som ungene blir uavhengige

 

Anonymous poster hash: 9b939...15e

[sug lut]

Der må alle sammen prøve å snu tankegangen. Du og mannen din har 4 barn. Det er 4 søsken som skal trives sammen. Desverre er to av dem ikke hos dere hele tiden, men de er likevel barn i huset.

Dine døtre er ikke snille og låner bort rommet sitt. De er heldige som ikke får låne småsøsknenes del av rommet det meste av tiden osv.

 

Anonymous poster hash: 80b08...aa0

 

Det får være grenser for utvisking av grenser. De er invadert av småunger på sine egne rom og de skal ta en Jesus og snu det andre rommet til? Få far på banen, evt vurder om det er en god ide å blande familiene sammen til ei røre i det hele tatt.