Egne barn og hans barn - funker ikke helt bra.

[Gjest Antarctica]

Jeg hadde ikke orket å bo sammen. Rett og slett!

Ikke jeg heller. Han har fått seg ny kokk, hushjelp og barnepike, og gasser seg i det. Han må på banen; ta fri når han har samværshelg og prioritere ungene sine. Ikke rart den stakkars sjuåringen hungrer etter menneskelig kontakt!

[Twintipp og himmelblå]

Tenk hvordan det er for disse jentene å komme "hjem" til pappa hvor to andre unger bor, så få dager i måneden.

I tillegg høres ikke du ut som det mest kose pleddet i sofaen du heller!

Det må jo være konstant avvisning for disse jentene, både fra far, deg og dine barn. Hjelper ikke å bake boller når stemningen er som surdeig! Dette senser nok jentene.

Du fremsnakker dine barn noe grassat, og forsøker å dekke over at disse to andre bare er i veien for deres familieidyll!

Hvor vanskelig kan det være både for far, deg og dine unger å aktivisere og hygge dere maks 48 timer i måneden?

 

Sorry asså, men dere er de voksne her. Familiekonstellasjonen deres består av 4 barn, dere kan påvirke dynamikken og snu trenden, om dere klarer å oppføre dere som de voksne dere burde være.

[Anonym bruker]

Det lyser jo gjennom det du skriver at du ikke liker situasjonen du nå har satt deg i.

Hvorfor i helsike flyttet dere sammen?? Disse to barna som kommer på besøk er i en verre posisjon enn dine to. De kommer inn i deres hjem på samvær. Og må bo på rommet til DINE jenter.

Også er det plagsomt at den ene jenta vil være sammen med dine døtre hele tiden.

Du kan faktisk ikke fraskrive deg alt ansvar og legge alt over på mannen. Dette må dere ordne opp i sammen når dere har valgt å flytte sammen.

Dere to voksne får null sympati for meg. Det er begge deres plikt å se til at disse to jentene har det bra på hvert samvær.

Sov på sofaen når dere har dem på samvær som en annen skriver her, så de to jentene har et sted og være på de også.

For vil de være på jentenes rom annet enn å sove er jo dette et stort problem 😡

Skam dere! Fy søren jeg håper jeg aldri blir skilt! Hvorfor flyttet dere i sammen før ting var mer på stell? Dette er ikke ungenes feil eller problem, men dere voksne. Og dere må løse det!

 

Anonymous poster hash: 7ae16...be6

[Anonym bruker]

Jeg syns skikkelig skikkelig SKIKKELIG synd på 7 åringen 😓😔💔

 

Anonymous poster hash: b5ca8...438

[Anonym bruker]

Det lyser jo gjennom det du skriver at du ikke liker situasjonen du nå har satt deg i.

Hvorfor i helsike flyttet dere sammen?? Disse to barna som kommer på besøk er i en verre posisjon enn dine to. De kommer inn i deres hjem på samvær. Og må bo på rommet til DINE jenter.

Også er det plagsomt at den ene jenta vil være sammen med dine døtre hele tiden.

Du kan faktisk ikke fraskrive deg alt ansvar og legge alt over på mannen. Dette må dere ordne opp i sammen når dere har valgt å flytte sammen.

Dere to voksne får null sympati for meg. Det er begge deres plikt å se til at disse to jentene har det bra på hvert samvær.

Sov på sofaen når dere har dem på samvær som en annen skriver her, så de to jentene har et sted og være på de også.

For vil de være på jentenes rom annet enn å sove er jo dette et stort problem 😡

Skam dere! Fy søren jeg håper jeg aldri blir skilt! Hvorfor flyttet dere i sammen før ting var mer på stell? Dette er ikke ungenes feil eller problem, men dere voksne. Og dere må løse det!

 

Anonymous poster hash: 7ae16...be6

Hear Hear! 👏

 

Anonymous poster hash: b5ca8...438

[Anonym bruker]

Det får være grenser for utvisking av grenser. De er invadert av småunger på sine egne rom og de skal ta en Jesus og snu det andre rommet til? Få far på banen, evt vurder om det er en god ide å blande familiene sammen til ei røre i det hele tatt.

Det er nettopp det. Selvfølgelig vil de eldste jentene føle det dån, men like selvfølgelig har de yngste rett til en plass hos far som er deres.

Det er et problem her at mannen har flyttet inn til kvinnen. De har ikke gått sammen om å lage seg et felles hjem med en bolig sommer tilpasset den familien de har blitt, fordeling av arbeidsoppgaver i familien osv. Hi slipper ikke mannen til hverken som stefar eller for å ta ansvar for at daglige gjøremål blir gjort slik han ønsker det. Hun vil ha sin egen lille familie med døtrene som hun hadde før, uten innblanding av mannen, og så aller nådigst en mann som skal stå til fisposisjon for nytte og hygge når hun ønsker. Det er ingen familie.

 

 

Anonymous poster hash: 80b08...aa0

[Gjest Antarctica]

Det er nettopp det. Selvfølgelig vil de eldste jentene føle det dån, men like selvfølgelig har de yngste rett til en plass hos far som er deres.

Det er et problem her at mannen har flyttet inn til kvinnen. De har ikke gått sammen om å lage seg et felles hjem med en bolig sommer tilpasset den familien de har blitt, fordeling av arbeidsoppgaver i familien osv. Hi slipper ikke mannen til hverken som stefar eller for å ta ansvar for at daglige gjøremål blir gjort slik han ønsker det. Hun vil ha sin egen lille familie med døtrene som hun hadde før, uten innblanding av mannen, og så aller nådigst en mann som skal stå til fisposisjon for nytte og hygge når hun ønsker. Det er ingen familie.

 

 

Anonymous poster hash: 80b08...aa0

Akkurat det med nytteverdien av mannen tror jeg du overvurderer...

[sug lut]

Det er nettopp det. Selvfølgelig vil de eldste jentene føle det dån, men like selvfølgelig har de yngste rett til en plass hos far som er deres.

Det er et problem her at mannen har flyttet inn til kvinnen. De har ikke gått sammen om å lage seg et felles hjem med en bolig sommer tilpasset den familien de har blitt, fordeling av arbeidsoppgaver i familien osv. Hi slipper ikke mannen til hverken som stefar eller for å ta ansvar for at daglige gjøremål blir gjort slik han ønsker det. Hun vil ha sin egen lille familie med døtrene som hun hadde før, uten innblanding av mannen, og så aller nådigst en mann som skal stå til fisposisjon for nytte og hygge når hun ønsker. Det er ingen familie.

 

 

Anonymous poster hash: 80b08...aa0

Han høres nå klart ut som han har mer nytte av dette enn henne.

[Anonym bruker]

Han høres nå klart ut som han har mer nytte av dette enn henne.

Det høres jo ut som om han gjør som han får beskjed om, men at hi ikke ønsker at han skal bestemme eller blande seg i hennes måte å gjøre ting på.

 

Anonymous poster hash: 80b08...aa0

[Anonym bruker]

Det er nettopp det. Selvfølgelig vil de eldste jentene føle det dån, men like selvfølgelig har de yngste rett til en plass hos far som er deres.

Det er et problem her at mannen har flyttet inn til kvinnen. De har ikke gått sammen om å lage seg et felles hjem med en bolig sommer tilpasset den familien de har blitt, fordeling av arbeidsoppgaver i familien osv. Hi slipper ikke mannen til hverken som stefar eller for å ta ansvar for at daglige gjøremål blir gjort slik han ønsker det. Hun vil ha sin egen lille familie med døtrene som hun hadde før, uten innblanding av mannen, og så aller nådigst en mann som skal stå til fisposisjon for nytte og hygge når hun ønsker. Det er ingen familie.

 

 

Anonymous poster hash: 80b08...aa0

HI

Jeg ser den, helt klart og tydelig. Og det er nok noe sannhet i dette. 

 

Men jeg er ikke ute etter noen familieidyll - den drømmen har jeg gitt opp for lengst. Jeg er ute etter et fungerende forhold, der man har ansvar for sitt og sine. Det er kanskje fordi jeg tar så mye ansvar for mine (og har måttet det siden min eks har fraskrevet seg noe ansvar) at jeg ikke klarer å gi slipp på dette, og heller ikke har noe ønske om mer ansvar som i utgangspunktet ikke er mitt. 

 

Vi snakket om dette før vi flyttet sammen, at jeg har mine behov og han har sine. At jeg ikke ventet at han skulle stille opp som en ny pappa/stefar mer enn det han fant naturlig og at jeg heller ikke ønsket å pådra meg mer ansvar enn det jeg hadde. Han vet at jeg ikke VENTER meg at han SKAL gjøre ditt og datt - og dette fordi jeg ikke ønsker at han skal vente seg mer enn jeg orker å gi (og jeg gir mye, men jeg har også mye å gjøre selv). 

 

Han har helt klart kommet inn i en husholdning som fungerer og det er nok vanskelig for han å finne sin plass her. Men han finner heller ikke sin plass i forhold til sitt eget ansvar, og ubevisst lesser dette av på andre. 

 

Når det er sagt så var det han som pushet på for å flytte sammen, og jeg vet at en av grunnene var at han var sliten av å pendle mellom sitt eget bosted og vårt, ungene, jobb og annet.

 

Jeg tar mer enn gjerne ansvar for at hverdagen skal fungere for oss begge, men jeg kan ikke ta ansvaret alene for at barna hans skal trives her. Da må han på banen som ansvarsperson for sine egne ungers velvære. Det blir for enkelt hvis jeg skal aktivere alle barna i samme aktivitet og få alle til å trives sammen. Det blir kunstig trivsel. 

 

Jeg skal snakke med han om dette men ønsket å lufte det her inne først.

 

Noen nevnte at jeg høres ut som om jeg ikke er noe kosepledd. JO, jeg er det. For mine barn. Og jeg tøyser og tuller med hans barn, prøver å ordne det sånn at alle får sitt. Men ikke hele tiden. Ikke konstant. Mine jenter har behov for å gjøre sine ting i helgen også og det prøver jeg å ta hensyn til. Ingen av barna har bestemt denne situasjonen og jeg prøver å gjøre slik at alle får dekket sine behov. Men ja, det er sant at jeg tar mest hensyn til egne barn. Og derfor mener jeg at han må ta mest hensyn til sine.

 

Eksempel: hvis han har barna en helg og ønsker å gjøre den og den aktiviteten med dem så er jo det helt greit for meg. Han står fritt til å bestemme hva han ønsker å gjøre og hvis han har lyst til å gjøre det alene med sine barn for å tilbringe tid med dem så er det greit. Og vice versa. Det kan ikke være sånn at vi hele tiden MÅ være sammen alle sammen. Det er aldersforskjeller å ta hensyn til og jeg nekter ikke han å bestemme sine egne aktiviteter. Når det passer seg så er vi sammen alle sammen, men ingen burde kreve at noen SKAL gjøre det og det sammen med de andre barna, bare fordi de voksne ikke orker å trå til.

 

Jeg føler jo at jeg på en måte har gitt mye i forhold til egne barn, og det kommer garantert til å skjære seg hvis han venter seg at jeg skal stille opp like mye for hans barn fordi han ikke orker eller har lyst - eller bare fordi han synes det er greiere sånn.

 

På den måten er jeg blitt litt egoistisk, men jeg ønsker ikke at dette skal gå utover denne jenta. F.eks på skøytebanen når far så hva som skjedde så burde han ha trått til og tatt dette ansvaret selv. I stedet så prøvde han å sende meg ut på skøyter med eldstejenta si, slik at han kunne sitte på benken med hun minste (som tok en hvil der og da). Jeg kunne ha gjort det, men sendte han i stedet ut på isen. Det er noe som skurrer der, for min del.

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

[Anonym bruker]

Det høres jo ut som om han gjør som han får beskjed om, men at hi ikke ønsker at han skal bestemme eller blande seg i hennes måte å gjøre ting på.

 

Anonymous poster hash: 80b08...aa0

Det var dette jeg satt igjen med også. Han har flyttet inn i et hjem som hun understreker fungerer glimrende. Han er redd for å ødelgge flyten, eller gjøre noe feil, så legger seg på det nivået at han gjør det han får beskjed om. Dette akspeterer hun og han tror hun er fornøyd. Egentlig vil hun at han skal gjøre mer, men det sier hun ikke til ham. Hvordan skal ha da vite det? Og det med leken, mange menn har større vansker med å leke enn damer. Kanskje han her også er redd for å trå feil? Tenker at barna hans sikkert kan leke med hennes, de er jo alle barn.  Men så er det da ingen som SER barna hans. 

 

Hvis dette her skulle ha noen sjans til å funke må jo de voksne først og fremst snakke sammen. Om behov og forventninger. Hun burde jo ønske at han gjør mer, og si det. Men må da akspetere at han gjør ting slik han kan det. Osv.

 

Anonymous poster hash: 200bd...836

[Mostly Harmless]

Jeg skjønner du synes belastningen blir for stor, men du kan ikke løse det ved at dere skal leve som to separate familier når jentene hans er hos dere. Selvsagt bør han ta seg av jentene sine, men det betyr ikke at de er en oppgave du kan delegere vekk. De må føle seg som en del av din familie hvis de skal få det noe godt med å bo hos dere og da må også du engasjere deg med glede.

 

Mannen må heller avlaste deg med andre gjøremål for at du skal få energi til å være god stemor. Han må kunne lære seg å være selvgående nok til å bidra i en husholdning. Vil han ikke det, må du vurdere om du orket å oppdra en voksen mann. Å fortsette å fortelle ham hver bidige lille ting han skal gjøre, er bare utmattende. Blir det realiteten, bør du se på om samboerskap er noe for dere i det hele tatt. Hvis samlivet deres er så slitsomt at du ikke orker å engasjere deg oppriktig i hans døtre, bør de slippe å bo i hus med deg. La ikke mannens latskap gå ut over dem.

[Anonym bruker]

Det høres jo ut som om han gjør som han får beskjed om, men at hi ikke ønsker at han skal bestemme eller blande seg i hennes måte å gjøre ting på.

 

Anonymous poster hash: 80b08...aa0

HI

Jeg klager ikke på dette, bare sånn at det er sagt. Det ansvaret tar jeg gjerne på meg foreløpig, for at alt skal fungere. Og vi har snakket om dette, og om at det kan gå seg til. Har litt vondt for å slippe det ansvaret ja..hehe.

 

Men han svarer med å pålegge meg/oss ennå mer ansvar for aktivisering av barna sine. Og det er det som er mest plagsomt. Til slutt blir han sittende der å ikke gjøre noen ting. Tror jeg må riste litt i han for at han skal skjønne dette, men det er et vanskelig tema, og vanskelig å finne en "pen" måte å si ting på slik at det ikke virker som om døtrene ikke er velkomne her.

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

[Anonym bruker]

Jeg skjønner du synes belastningen blir for stor, men du kan ikke løse det ved at dere skal leve som to separate familier når jentene hans er hos dere. Selvsagt bør han ta seg av jentene sine, men det betyr ikke at de er en oppgave du kan delegere vekk. De må føle seg som en del av din familie hvis de skal få det noe godt med å bo hos dere og da må også du engasjere deg med glede.

 

Mannen må heller avlaste deg med andre gjøremål for at du skal få energi til å være god stemor. Han må kunne lære seg å være selvgående nok til å bidra i en husholdning. Vil han ikke det, må du vurdere om du orket å oppdra en voksen mann. Å fortsette å fortelle ham hver bidige lille ting han skal gjøre, er bare utmattende. Blir det realiteten, bør du se på om samboerskap er noe for dere i det hele tatt. Hvis samlivet deres er så slitsomt at du ikke orker å engasjere deg oppriktig i hans døtre, bør de slippe å bo i hus med deg. La ikke mannens latskap gå ut over dem.

Hi

Ser den også klart og tydelig. Jeg gjør nok ikke alt riktig og her fungerer alt fordi jeg tar ansvaret. Er dårlig på å delegere, og skjønner at jeg jeg må kreve mer av han. 

 

Sant at jeg føler det noen ganger som en byrde og i tillegg måtte ta ansvar for hans barns velvære/lykke når de er her. Men jeg skjønner veldig godt at det i hvert fall IKKE er døtrenes ansvar. Her må mer samarbeid til. 

 

Men av oss voksne, og ikke av mine døtre. De må få slippe det ansvaret og bør heller oppmuntres til å hjelpe til. Ikke påtvinges en lekekamerat som ennå synes det er gøy å leke med dokker.

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

[Mostly Harmless]

 

Hi

Ser den også klart og tydelig. Jeg gjør nok ikke alt riktig og her fungerer alt fordi jeg tar ansvaret. Er dårlig på å delegere, og skjønner at jeg jeg må kreve mer av han.

 

Sant at jeg føler det noen ganger som en byrde og i tillegg måtte ta ansvar for hans barns velvære/lykke når de er her. Men jeg skjønner veldig godt at det i hvert fall IKKE er døtrenes ansvar. Her må mer samarbeid til.

 

Men av oss voksne, og ikke av mine døtre. De må få slippe det ansvaret og bør heller oppmuntres til å hjelpe til. Ikke påtvinges en lekekamerat som ennå synes det er gøy å leke med dokker.

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

Enig i den. Dersom disse barna skal bo som søsken, må de få et naturlig søskenforhold. Og det naturlige er at de er noe sammen, men også at foreldrene skjermer de eldste fra å være konstante passepiker for de yngste.

 

Her må du og mannen finne god løsning på hvordan dere begge kan få overskudd og engasjement til å få samværshelgene til å gli slik at begge hans døtre også føler seg ivaretatt og sett.

[Anonym bruker]

4 dager i måneden !

 

Ærlig talt, du var klar over at mannen hadde to barn når du sa ja til å flytte sammen.

 

Syns nå mest synd på disse to barna som skal se sin far så få dager i måneden og han viser så lite interesse av kvalitetstid med de. Og så har de en stemor som ser på de som et ork og for mye ansvar.

 

Sorry altså men denne mannen er ingen mc.dreamy. Du må snakke med han og han må begynne dra sin del av lasset.

 

Gjør han ikke det så ville jeg tatt hånd om disse to barna på lik linje med mine egne for de kan ikke lastes for at faren dem er tafatt. Enten det eller avslutte forholdet.

 

Ærlig talt du snakker om 4 dager i måneden, er ikke akkurat mange dager de er hos dere. Virker som du irriterer deg litt vel mye over den lille tiden der. Og stakkars barna har ikke akkurat drømme situasjonen, deres far har nettopp flyttet inn med ei kvinne og de må være 4 barn på 1 soverom.

 

Lite gjennomtenkt av dere voksne ! Og du høres ut som mareritt stemor. Jeg skal ikke ta mer ansvar, seriøst hva tror du egentlig en familie er ? Dette går til helvete, om ikke nå så senere.

 

Anonymous poster hash: f3331...830

[Anonym bruker]

Enig i den. Dersom disse barna skal bo som søsken, må de få et naturlig søskenforhold. Og det naturlige er at de er noe sammen, men også at foreldrene skjermer de eldste fra å være konstante passepiker for de yngste.

 

Her må du og mannen finne god løsning på hvordan dere begge kan få overskudd og engasjement til å få samværshelgene til å gli slik at begge hans døtre også føler seg ivaretatt og sett.

HI

Jeg har en livssituasjon som gjør at jeg for tiden har fullt opp med både eget foretak, tilleggsutdanning og ansvaret for barn på heltid. Og de krever sitt i denne alderen og jeg prøver å se dem så godt jeg kan. Det er nok derfor jeg blir sliten av å føle at jeg OGSÅ må se hans barn og "ta meg av de". 

 

Har snakket lenge med mine døtre nå om hvordan de opplever dette og vi har blitt enige om at de må gjøre det de kan for å være hyggelige mot disse små jentene, men at de også må få holde på med sine ting i løpet av helgen. Og at det er greit. Dessverre så fortalte de noen småting som denne jenta driver og forteller: hun fortalte til en venninne som var innom oss at det er mammaen hennes som har malt det bildet som henger på veggen (mens i realiteten er jeg) og de synes det er veldig rart at hun omtaler meg som mamma, hun forteller at hun har drevet med kunstløp og kan ditt og datt, og så kan hun egentlig bare stå vanlig på skøyter, hun prøver å overgå konstant jentene - i ferdigheter og hva hun vet, og de synes rett og slett det er slitsomt. Likevel svarer de henne med et smil og later som ingenting. 

 

Men dette fikk meg til å innse at denne jenta har et enoooormt oppmerksomhetsbehov, og jeg lurer fælt på grunnen til dette. Blir hun ikke sett nok....og hvorfor ikke det? Lever hun i sin egen verden (som godt kan være ganske vanlig i den alderen) og overfører det hun ønsker og drømmer om til den virkelige verden. 

 

Jeg synes det er kjempevanskelig å ta opp dette med samboer, da jeg er redd for å tråkke over noen grenser og pirke i ting som kan være vondt å ta tak i. 

 

Samtidig slår det meg at han ofte tar seg mye mer av hun minste og har et helt annet forhold til henne. Det er akkurat som om han også merker at hun sier mye rart og gjør MYE for å få oppmerksomhet - og så ser hun at søsteren får masse oppmerksomhet i stedet. Uten å gjøre den minste lille ting. Det kan jo også gjøre vondt. Kanskje det er sånn hos moren også...hva vet jeg?

 

Tydelig at dette "problemet" kun kommer til å bli større hvis de (foreldrene) ikke tar tak i det nå og prøver å gjøre noe konkret med dette....og ikke bare venter at "andre" barn eller voksne skal ordne opp. 

 

Jeg vet også at han tidligere har snakket om eksen sin som hypersensitiv og som alltid lar andre gå foran og at dette plaget han. Nå når datteren viser tegn på en slik oversensitivitet og ikke klarer å ta tak i dette selv (selvfølgelig...hun er kun syv år) - så er det mulig at han faktisk ikke aner hvordan han skal hjelpe henne og dermed skygger unna. 

 

Min egen lille psykoanalyse der - helt uten kunnskaper annet enn en god dose empati og menneskefølelse - men det henger i hvert fall på greip så vidt jeg kan se. Kanskje det er der skoen trykker for han....han vet ikke hvordan han skal ta tak i dette og dermed prøver han å overføre ansvaret på andre - i denne situasjonen mine døtre. 

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

[Englenemine]

Men hvorfor , om far jobber og bodde alene og betalte for enten leie eller eide bolig kan dere ikke skaffe et støtte sted? Han må jo ha betalt noen tusen i mnd på bosted. Om huset/. Leiligheten er din hi og du ikke ønsker flytte fra den må du være åpen om det først som sist. For ett soverom til 4 barn med sånn aldersforskjell er jo galt for de alle sammen. Da MÅ evt faren og deg sove i stua enten dere vil eller ei. Helt rett at ikke to unger på 11 og 12 skal dra lasset og ta ansvaret. Det må far og deg for det er dere som tok valget om å slå familiene sammen og at de flyttet inn .

[Anonym bruker]

 

HI

Jeg har en livssituasjon som gjør at jeg for tiden har fullt opp med både eget foretak, tilleggsutdanning og ansvaret for barn på heltid. Og de krever sitt i denne alderen og jeg prøver å se dem så godt jeg kan. Det er nok derfor jeg blir sliten av å føle at jeg OGSÅ må se hans barn og "ta meg av de".

 

Har snakket lenge med mine døtre nå om hvordan de opplever dette og vi har blitt enige om at de må gjøre det de kan for å være hyggelige mot disse små jentene, men at de også må få holde på med sine ting i løpet av helgen. Og at det er greit. Dessverre så fortalte de noen småting som denne jenta driver og forteller: hun fortalte til en venninne som var innom oss at det er mammaen hennes som har malt det bildet som henger på veggen (mens i realiteten er jeg) og de synes det er veldig rart at hun omtaler meg som mamma, hun forteller at hun har drevet med kunstløp og kan ditt og datt, og så kan hun egentlig bare stå vanlig på skøyter, hun prøver å overgå konstant jentene - i ferdigheter og hva hun vet, og de synes rett og slett det er slitsomt. Likevel svarer de henne med et smil og later som ingenting.

 

Men dette fikk meg til å innse at denne jenta har et enoooormt oppmerksomhetsbehov, og jeg lurer fælt på grunnen til dette. Blir hun ikke sett nok....og hvorfor ikke det? Lever hun i sin egen verden (som godt kan være ganske vanlig i den alderen) og overfører det hun ønsker og drømmer om til den virkelige verden.

 

Jeg synes det er kjempevanskelig å ta opp dette med samboer, da jeg er redd for å tråkke over noen grenser og pirke i ting som kan være vondt å ta tak i.

 

Samtidig slår det meg at han ofte tar seg mye mer av hun minste og har et helt annet forhold til henne. Det er akkurat som om han også merker at hun sier mye rart og gjør MYE for å få oppmerksomhet - og så ser hun at søsteren får masse oppmerksomhet i stedet. Uten å gjøre den minste lille ting. Det kan jo også gjøre vondt. Kanskje det er sånn hos moren også...hva vet jeg?

 

Tydelig at dette "problemet" kun kommer til å bli større hvis de (foreldrene) ikke tar tak i det nå og prøver å gjøre noe konkret med dette....og ikke bare venter at "andre" barn eller voksne skal ordne opp.

 

Jeg vet også at han tidligere har snakket om eksen sin som hypersensitiv og som alltid lar andre gå foran og at dette plaget han. Nå når datteren viser tegn på en slik oversensitivitet og ikke klarer å ta tak i dette selv (selvfølgelig...hun er kun syv år) - så er det mulig at han faktisk ikke aner hvordan han skal hjelpe henne og dermed skygger unna.

 

Min egen lille psykoanalyse der - helt uten kunnskaper annet enn en god dose empati og menneskefølelse - men det henger i hvert fall på greip så vidt jeg kan se. Kanskje det er der skoen trykker for han....han vet ikke hvordan han skal ta tak i dette og dermed prøver han å overføre ansvaret på andre - i denne situasjonen mine døtre.

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

Du har valgt å bli stemor, men regnet ikke med det var noen jobb med barna? Hjelpes...

 

Anonymous poster hash: 9b939...15e

[Anonym bruker]

Men hvorfor , om far jobber og bodde alene og betalte for enten leie eller eide bolig kan dere ikke skaffe et støtte sted? Han må jo ha betalt noen tusen i mnd på bosted. Om huset/. Leiligheten er din hi og du ikke ønsker flytte fra den må du være åpen om det først som sist. For ett soverom til 4 barn med sånn aldersforskjell er jo galt for de alle sammen. Da MÅ evt faren og deg sove i stua enten dere vil eller ei. Helt rett at ikke to unger på 11 og 12 skal dra lasset og ta ansvaret. Det må far og deg for det er dere som tok valget om å slå familiene sammen og at de flyttet inn .

HI

Foreløpig ønsker jeg ikke å flytte på meg, ei heller røske opp mine barn her fra vi bor. Derfor blir vi boende. Det har litt med økonomi å gjøre men siden jeg har en svingende inntekt for tiden så er det tryggest å bli boende.

 

Når det er sagt så snakket jeg også med jentene om dette i sted og vi ble enige om at det ikke var noe problem å ha to sovende på det rommet om natta. Vi rydder vekk om dagen og da er det plass til alle. De er uansett like mye ute i stua som på rommet sitt, og har også mulighet til å sette seg inn på vårt soverom om de vil være i fred. Så dette er det minste problemet. 

 

Problemet ligger vel tydelig nå i at jeg føler at han skyver ansvaret for at datteren skal ha noe å gjøre i helgen, over på mine døtre, i stedet for å ta tak i det selv. Enten ved å aktivere alle barna, eller å ta seg av sin datter. I stedet ønsker han nok gjerne at barna skal leke sammen - på den måten får jo han fri. Jeg er redd det er kjernen her.

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

[Anonym bruker]

Du har valgt å bli stemor, men regnet ikke med det var noen jobb med barna? Hjelpes...

 

Anonymous poster hash: 9b939...15e

HI

Regnet ikke med at det skulle bli kun min og barnas jobb nei. Så dum jeg var.

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

[Anonym bruker]

 

HI

Jeg har en livssituasjon som gjør at jeg for tiden har fullt opp med både eget foretak, tilleggsutdanning og ansvaret for barn på heltid. Og de krever sitt i denne alderen og jeg prøver å se dem så godt jeg kan. Det er nok derfor jeg blir sliten av å føle at jeg OGSÅ må se hans barn og "ta meg av de".

 

Har snakket lenge med mine døtre nå om hvordan de opplever dette og vi har blitt enige om at de må gjøre det de kan for å være hyggelige mot disse små jentene, men at de også må få holde på med sine ting i løpet av helgen. Og at det er greit. Dessverre så fortalte de noen småting som denne jenta driver og forteller: hun fortalte til en venninne som var innom oss at det er mammaen hennes som har malt det bildet som henger på veggen (mens i realiteten er jeg) og de synes det er veldig rart at hun omtaler meg som mamma, hun forteller at hun har drevet med kunstløp og kan ditt og datt, og så kan hun egentlig bare stå vanlig på skøyter, hun prøver å overgå konstant jentene - i ferdigheter og hva hun vet, og de synes rett og slett det er slitsomt. Likevel svarer de henne med et smil og later som ingenting.

 

Men dette fikk meg til å innse at denne jenta har et enoooormt oppmerksomhetsbehov, og jeg lurer fælt på grunnen til dette. Blir hun ikke sett nok....og hvorfor ikke det? Lever hun i sin egen verden (som godt kan være ganske vanlig i den alderen) og overfører det hun ønsker og drømmer om til den virkelige verden.

 

Jeg synes det er kjempevanskelig å ta opp dette med samboer, da jeg er redd for å tråkke over noen grenser og pirke i ting som kan være vondt å ta tak i.

 

Samtidig slår det meg at han ofte tar seg mye mer av hun minste og har et helt annet forhold til henne. Det er akkurat som om han også merker at hun sier mye rart og gjør MYE for å få oppmerksomhet - og så ser hun at søsteren får masse oppmerksomhet i stedet. Uten å gjøre den minste lille ting. Det kan jo også gjøre vondt. Kanskje det er sånn hos moren også...hva vet jeg?

 

Tydelig at dette "problemet" kun kommer til å bli større hvis de (foreldrene) ikke tar tak i det nå og prøver å gjøre noe konkret med dette....og ikke bare venter at "andre" barn eller voksne skal ordne opp.

 

Jeg vet også at han tidligere har snakket om eksen sin som hypersensitiv og som alltid lar andre gå foran og at dette plaget han. Nå når datteren viser tegn på en slik oversensitivitet og ikke klarer å ta tak i dette selv (selvfølgelig...hun er kun syv år) - så er det mulig at han faktisk ikke aner hvordan han skal hjelpe henne og dermed skygger unna.

 

Min egen lille psykoanalyse der - helt uten kunnskaper annet enn en god dose empati og menneskefølelse - men det henger i hvert fall på greip så vidt jeg kan se. Kanskje det er der skoen trykker for han....han vet ikke hvordan han skal ta tak i dette og dermed prøver han å overføre ansvaret på andre - i denne situasjonen mine døtre.

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

Tror du skal spare både oss og de rundt deg for disse psykoanalysene dine! Skjønner du ikke at dette er en normal liten jente som ikke finner sin plass hos dere? At hun lyver om småting er sånn noen barn gjør i blant!

Det er dere voksne som er problemet her! Ikke denne jenta eller hennes mor!

Jeg får helt vondt av å lese det du beskriver! Og denne tafatte dotten av en mann som ikke tar tak i situasjonen!

Dere er voksne mennesker som har valgt å flytte sammen og blande to familier. Da får dere fader meg ta tak og sørge for at disse to jentene blir sett, føler seg trygge og inkludert hos dere!

Jeg blir helt sjokkert! Vi er mange som har travle liv med jobb, studier +++ det er ingen unnskyldning! Du vil leve som to familier under ett tak, og var absolutt ikke klar for å ta hele pakka da du lot denne mannen flytte inn! Det er snakk om to små jenter som er hos dere to helger i måneden!

Hvordan tror du de har det???

 

 

 

Anonymous poster hash: 7ae16...be6

[Anonym bruker]

 

HI

Jeg har en livssituasjon som gjør at jeg for tiden har fullt opp med både eget foretak, tilleggsutdanning og ansvaret for barn på heltid. Og de krever sitt i denne alderen og jeg prøver å se dem så godt jeg kan. Det er nok derfor jeg blir sliten av å føle at jeg OGSÅ må se hans barn og "ta meg av de". 

 

Har snakket lenge med mine døtre nå om hvordan de opplever dette og vi har blitt enige om at de må gjøre det de kan for å være hyggelige mot disse små jentene, men at de også må få holde på med sine ting i løpet av helgen. Og at det er greit. Dessverre så fortalte de noen småting som denne jenta driver og forteller: hun fortalte til en venninne som var innom oss at det er mammaen hennes som har malt det bildet som henger på veggen (mens i realiteten er jeg) og de synes det er veldig rart at hun omtaler meg som mamma, hun forteller at hun har drevet med kunstløp og kan ditt og datt, og så kan hun egentlig bare stå vanlig på skøyter, hun prøver å overgå konstant jentene - i ferdigheter og hva hun vet, og de synes rett og slett det er slitsomt. Likevel svarer de henne med et smil og later som ingenting. 

 

Men dette fikk meg til å innse at denne jenta har et enoooormt oppmerksomhetsbehov, og jeg lurer fælt på grunnen til dette. Blir hun ikke sett nok....og hvorfor ikke det? Lever hun i sin egen verden (som godt kan være ganske vanlig i den alderen) og overfører det hun ønsker og drømmer om til den virkelige verden. 

 

Jeg synes det er kjempevanskelig å ta opp dette med samboer, da jeg er redd for å tråkke over noen grenser og pirke i ting som kan være vondt å ta tak i. 

 

Samtidig slår det meg at han ofte tar seg mye mer av hun minste og har et helt annet forhold til henne. Det er akkurat som om han også merker at hun sier mye rart og gjør MYE for å få oppmerksomhet - og så ser hun at søsteren får masse oppmerksomhet i stedet. Uten å gjøre den minste lille ting. Det kan jo også gjøre vondt. Kanskje det er sånn hos moren også...hva vet jeg?

 

Tydelig at dette "problemet" kun kommer til å bli større hvis de (foreldrene) ikke tar tak i det nå og prøver å gjøre noe konkret med dette....og ikke bare venter at "andre" barn eller voksne skal ordne opp. 

 

Jeg vet også at han tidligere har snakket om eksen sin som hypersensitiv og som alltid lar andre gå foran og at dette plaget han. Nå når datteren viser tegn på en slik oversensitivitet og ikke klarer å ta tak i dette selv (selvfølgelig...hun er kun syv år) - så er det mulig at han faktisk ikke aner hvordan han skal hjelpe henne og dermed skygger unna. 

 

Min egen lille psykoanalyse der - helt uten kunnskaper annet enn en god dose empati og menneskefølelse - men det henger i hvert fall på greip så vidt jeg kan se. Kanskje det er der skoen trykker for han....han vet ikke hvordan han skal ta tak i dette og dermed prøver han å overføre ansvaret på andre - i denne situasjonen mine døtre. 

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

 

Du lurer på hvorfor hun har et oppmerksomhetsbehov? Hun ser faren sin 4 dager i måneden, i et hus hvor hun ikke hører til, men aller nådigst får være på besøk. I løpet av de 4 dagene er hun sammen med faren sin som ikke ser henne, en stemor som ikke vil ha noe ansvar for henne og stesøstre som ikke vil bli kjent med henne. Og du lurer på hvorfor hun har et oppmerksonhetsbehov. Stakkars stakkars lille jente som har blitt kastet ut i dette uten å be om det.

 

Anonymous poster hash: b5c56...b9f

[Anonym bruker]

Tror du skal spare både oss og de rundt deg for disse psykoanalysene dine! Skjønner du ikke at dette er en normal liten jente som ikke finner sin plass hos dere? At hun lyver om småting er sånn noen barn gjør i blant!

Det er dere voksne som er problemet her! Ikke denne jenta eller hennes mor!

Jeg får helt vondt av å lese det du beskriver! Og denne tafatte dotten av en mann som ikke tar tak i situasjonen!

Dere er voksne mennesker som har valgt å flytte sammen og blande to familier. Da får dere fader meg ta tak og sørge for at disse to jentene blir sett, føler seg trygge og inkludert hos dere!

Jeg blir helt sjokkert! Vi er mange som har travle liv med jobb, studier +++ det er ingen unnskyldning! Du vil leve som to familier under ett tak, og var absolutt ikke klar for å ta hele pakka da du lot denne mannen flytte inn! Det er snakk om to små jenter som er hos dere to helger i måneden!

Hvordan tror du de har det???

 

 

 

Anonymous poster hash: 7ae16...be6

Hi

Det er jo akkurat det jeg forteller om. At jeg ønsker at dette skal ordne seg, men at løsningen IKKE er at mine døtre får ansvaret for å SE disse jentene. Hun minste klarer seg greit, hun leker fint med seg selv. Hun eldste ønsker å være med mine døtre hele tiden, men det lar seg ikke gjøre. Ikke hele tiden. Hele helgen. 

 

Hun ønsker også å bli sett, men går oftest til oss (meg og døtrene mine) for oppmerksomhet. Det er jo der jeg ønsker at far må mer på banen. Hva er i veien med at han går på skøyter med sin egen datter og gir henne oppmerksomhet? Er det for mye forlangt? I stedet ønsker han at de skal leke sammen, men det funker ikke i alle settinger, dessverre.

 

Som nevnt, de lagde en kake sammen på lørdag og det gikk kjempefint. Men hun er umettelig, og der må en av oss voksne trå til. Og hvis ikke jeg gjør det, så gjør ikke han det. Og hvis jeg begynner å ta det ansvaret, så er jeg redd for at han synes det er veldig greit og enkelt.

 

Så det er ikke det at jeg ikke vil, men at jeg ser hvor vi ender hvis jeg gjør det. Legger til rette for at han skal slippe (slik jeg gjør med mye annet, men som jeg foreløpig aksepterer fordi det fungerer for meg).

 

Jeg har satt meg selv i motsatt situasjon. At jeg hadde med meg mine døtre et sted hvor barna var større og holdt på med andre ting. Da ville jeg automatisk tatt ansvaret for mine egne døtre eller lagt til rette for en felles aktivitet. Men jeg ville jo ikke krevd at de større barna at de skulle ta seg av mine. Ikke krevd det. Jeg har da ingen problemer med å sette meg ned med de selv, i hvert fall ikke på et sted hvor jeg slapp å tenke matlaging eller andre gjøremål. Og hadde jeg sett jentene mine kun annenhver helg så hadde det vært en glede for meg å gå på skøyter MED dem og ikke bare sitte å se på. Men nå har jeg tilbragt masse tid med barna mine på diverse gjøremål og finner en sann glede ved å dele tiden min med dem. Det er jo derfor at jeg egentlig venter at det er HAN som har hovedansvaret for sine døtre når de er her, og ikke at alt faller på oss.

 

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

[Anonym bruker]

 

HI

Regnet ikke med at det skulle bli kun min og barnas jobb nei. Så dum jeg var.

 

Anonymous poster hash: 3517b...84a

Latterlig oppførsel av deg! Sitte her og liksom skal sette meg i et dårlig lys? Du som er i situasjonen, ikke jeg! Hadde du tatt seg bedre tid til å bli kjent med mann og barn før man flytter sammen hadde du visst dette! Og sitte nå KLAGE blir bare barnslig. Du er stemor! Ta ansvar!

 

Anonymous poster hash: 9b939...15e