Noen her som har hatt kreft?

[Anonym bruker]

Kanskje legene frykter at hi er smittsom for alt vi vet?

 

Altså, det er jo helt absurd å i det hele tatt konkludere med noe som helst når man ikke vet noe.

 

 

Anonymous poster hash: c78a0...ecd

Smittsom kreft? Og de vet ikke engang hvordan kreft hun har?

 

Anonymous poster hash: 6899f...6b7

[Anonym bruker]

Smittsom kreft? Og de vet ikke engang hvordan kreft hun har?

 

Anonymous poster hash: 6899f...6b7

 

Å herregud. Dette blir jo bare kverulering. Kanskje det ikke bare er kreft da. Kanskje hun har fått en ekstremt smittsom kjøttetende bakterie i tillegg til massiv kreft med spredning. Poenget er like fullt; hva vet vel vi?!

 

 

Anonymous poster hash: c78a0...ecd

[Anonym bruker]

Å herregud. Dette blir jo bare kverulering. Kanskje det ikke bare er kreft da. Kanskje hun har fått en ekstremt smittsom kjøttetende bakterie i tillegg til massiv kreft med spredning. Poenget er like fullt; hva vet vel vi?!

 

 

Anonymous poster hash: c78a0...ecd

Ja, sikkert....🙄

 

Anonymous poster hash: 1a838...194

[Anonym bruker]

Å herregud. Dette blir jo bare kverulering. Kanskje det ikke bare er kreft da. Kanskje hun har fått en ekstremt smittsom kjøttetende bakterie i tillegg til massiv kreft med spredning. Poenget er like fullt; hva vet vel vi?!

 

 

Anonymous poster hash: c78a0...ecd

Ja, sikkert....🙄

 

Anonymous poster hash: 1a838...194

[Anonym bruker]

 

Jeg lukter troll lang vei.... tror heller dette er skrevet på psyk. avd.

 

Anonymous poster hash: c7969...869

Kronidiot!!😡

 

 

Anonymous poster hash: 2d2bb...524

[Anonym bruker]

At folk kan tulle med sånn. Helt utrolig!

Og hvorfor? Ubegripelig!!

 

Anonymous poster hash: 1a838...194

[Anonym bruker]

Hei igjen dere!
 

For det første ser jeg det har blitt veldig mange spekulasjoner her, men får være opp til hver enkelt hva dere vil tro. Det har skjedd veldig mye siden sist, så jeg har rett og slett ikke hatt energi til å svare dere eller gi en oppdatering på det forrige innlegget mitt. 

 

Da jeg ble innlagt på sykehuset var alt et stort svart hull for meg. Sjokket over å få en kreft-diagnose var ubeskrivelig- og jeg er enda livredd for hva fremtiden bringer. Jeg fikk en legesamtale fredags formiddag, men den husker jeg ikke særlig mye av. Etter det så jeg ingen lege gjennom helgen jeg var innlagt, og fikk ingen beskjeder om hva eller hvordan jeg skulle forholde meg til ting. 

Mandag ble jeg endelig overflyttet til et annet sykehus, og her er jeg enda. Jeg har vært gjennom en rekke undersøkelser, og fått vite at jeg har akutt myelogen leukemi. Det vil si at jeg har kreft i blodet. Nå gjenstår det å finne rett behandling til meg, men jeg blir å starte opp med cellegift. 

Nå ligger jeg ikke på isolat lengre, noe dere har lest jeg gjorde på det forrige sykehuset. Grunnen til det var visst fordi jeg ikke hadde immunforsvar, og de var redd jeg skulle bli smittet av andre. Jeg får fremdeles ikke gå ut av rommet jeg er på nå siden det er mange smittsomme bakterier på sykehuset, men jeg har møtt på et mye mer hyggelig og imøtekommende personale. Det er mye lettere å ligge på sykehuset nå. Jeg har fått flere samtaler med leger og fått ett fast "team" rundt meg. Har faste sykepleiere, samme lege, fått samtale med sosionom og psykolog. Ting føles tryggere, og jeg har fått langt flere svar. 

Det verste til og begynne med  var å ikke vite. Ikke forstå. Ikke skjønne noe. Jeg følte meg utrygg og redd. Ting er absolutt ikke lett nå- jeg er fremdeles i sjokk, men det er en lettelse å endelig ha fått litt svar og vite hva som vil møte meg den neste tiden. Det er lagt en plan for meg, og jeg vet hva jeg skal forholde meg til. Jeg vet hva som skal skje fra dag til dag, jeg får informasjon om hvorfor jeg får de ulike medisinene på en forståelig måte. Jeg har mer innsikt. 

 

Barna har jeg endelig fått sett igjen, men de er nå midlertidig hos besteforeldrene. Mannen er her sammen med meg og minsten, og bare det har gjort dagene mine enormt mye lettere og bedre. Ser noen har spekulert i antall barn, men skal sies at jeg har tvillinger- så er nok derfor ting kanskje har blitt litt utydelige.

 

Takk til dere som har kommet med støttende ord og varme tanker. 

Hi

Anonymous poster hash: d9c1c...f77

[Anonym bruker]

Uff, får skikkelig vondt av deg. 

Hvis du orker bør du etterhvert ta tak i behandlingen du fikk på det første sykehuset. Kan aldri tenke meg at det skal være slik. Godt at du har mann og yngstebarn hos deg. Riktig, riktig god bedring!

Anonymous poster hash: 3531b...892

[Anonym bruker]

 

Hei igjen dere!

 

For det første ser jeg det har blitt veldig mange spekulasjoner her, men får være opp til hver enkelt hva dere vil tro. Det har skjedd veldig mye siden sist, så jeg har rett og slett ikke hatt energi til å svare dere eller gi en oppdatering på det forrige innlegget mitt. 

 

Da jeg ble innlagt på sykehuset var alt et stort svart hull for meg. Sjokket over å få en kreft-diagnose var ubeskrivelig- og jeg er enda livredd for hva fremtiden bringer. Jeg fikk en legesamtale fredags formiddag, men den husker jeg ikke særlig mye av. Etter det så jeg ingen lege gjennom helgen jeg var innlagt, og fikk ingen beskjeder om hva eller hvordan jeg skulle forholde meg til ting. 

 

Mandag ble jeg endelig overflyttet til et annet sykehus, og her er jeg enda. Jeg har vært gjennom en rekke undersøkelser, og fått vite at jeg har akutt myelogen leukemi. Det vil si at jeg har kreft i blodet. Nå gjenstår det å finne rett behandling til meg, men jeg blir å starte opp med cellegift. 

 

Nå ligger jeg ikke på isolat lengre, noe dere har lest jeg gjorde på det forrige sykehuset. Grunnen til det var visst fordi jeg ikke hadde immunforsvar, og de var redd jeg skulle bli smittet av andre. Jeg får fremdeles ikke gå ut av rommet jeg er på nå siden det er mange smittsomme bakterier på sykehuset, men jeg har møtt på et mye mer hyggelig og imøtekommende personale. Det er mye lettere å ligge på sykehuset nå. Jeg har fått flere samtaler med leger og fått ett fast "team" rundt meg. Har faste sykepleiere, samme lege, fått samtale med sosionom og psykolog. Ting føles tryggere, og jeg har fått langt flere svar. 

 

Det verste til og begynne med  var å ikke vite. Ikke forstå. Ikke skjønne noe. Jeg følte meg utrygg og redd. Ting er absolutt ikke lett nå- jeg er fremdeles i sjokk, men det er en lettelse å endelig ha fått litt svar og vite hva som vil møte meg den neste tiden. Det er lagt en plan for meg, og jeg vet hva jeg skal forholde meg til. Jeg vet hva som skal skje fra dag til dag, jeg får informasjon om hvorfor jeg får de ulike medisinene på en forståelig måte. Jeg har mer innsikt. 

 

Barna har jeg endelig fått sett igjen, men de er nå midlertidig hos besteforeldrene. Mannen er her sammen med meg og minsten, og bare det har gjort dagene mine enormt mye lettere og bedre. Ser noen har spekulert i antall barn, men skal sies at jeg har tvillinger- så er nok derfor ting kanskje har blitt litt utydelige.

 

Takk til dere som har kommet med støttende ord og varme tanker. 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: d9c1c...f77

 

Er det 6-åringen, 3-åringen, 2-årigen eller babyen som er tvillinger?

 

Anonymous poster hash: 9b994...3b3