Noen her som har hatt kreft?

[Anonym bruker]

Hei damer!

Jeg trenger å lufte litt tanker nå, for de siste dagene har livet tatt en helt annen vending enn vi hadde sett for oss. For 3 mnd. siden ble vi foreldre for fjerde gang til en herlig liten krabat. Han har kolikk, så det har vært utallige våken-netter på oss. Som mange sikkert forstår, har dette sugd energien ut av oss. Jeg har i flere uker unnskyldt meg med at det er babyen som gjør meg så sliten og slapp og at gråtingen hans har gitt meg hodepine og nedsatt matlyst. Naturlig nok? har jeg mistet flere kilo, men tenkt at det har kommet grunnet bortprioritering av meg selv og naturlige kilo som forsvinner grunnet amming og fødsel. 

Forrige uke dro jeg til kontroll hos legen bare for å sjekke at alt var ok, etter utallige overtalelser fra mamma. Han tok ulike blodprøver (blodprosent, vitaminer og litt andre små ting tror jeg), for å være på den sikre siden at jeg ikke hadde vitaminmangel eller noe slikt. Få dager senere ringte han meg opp og ba meg dra til sykehuset for videre prøver. Jeg gjorde det, og lite visste jeg da at jeg skulle få mitt nesten livs verste beskjed. Fikk da beskjed om at mannen måtte komme opp for en informasjonssamtale, og da kommer ordet jeg aldri i min villeste fantasi hadde drømt om skulle ramme meg. "Kreft". Jeg, i en alder av noen og tyve og nybakt firebarnsmor har fått KREFT!

Jeg er så redd, så ufattelig redd. Dette har vært den lengste uken i hele mitt liv, og helgen kan ikke beskrives med ord. Jeg aner ingenting, jeg er bare "innelåst" bak fire nitriste stygge grønne vegger på ett sykehus. Selv gardinene har de tatt bort for "anledningen".  Kroppen min kan ikke beskytte meg mot bakterier som kan gjøre meg syk. Jeg får ikke komme ut av rommet, fordi jeg er så syk at andre sine bakterier kan gjøre meg enda sykere. Ikke får jeg ha barna mine på besøk, fordi dem kan smitte meg. Ikke kan mamma komme siden hun har vært forkjølet. Og mannen må komme inn i gul frakk med hansker og munnbind for ikke å smitte meg. Jeg føler  meg så alene i verden, og jeg aner virkelig ingenting av hva som venter meg. 

Sykepleierne springer bare inn og ut når jeg skal ha medisin, som jeg forsåvidt ikke aner hvorfor jeg må ta, eller for å minne meg på at jeg må spise eller dusje. Er jeg heldig får jeg maten servert helt inn på rommet, er jeg uheldig må jeg hente den i døren før de løper videre. To tørre brødskiver med ost og skinke- noe som slett ikke frister og lunken kaffe som sikkert har stått fremme siden forrige måltid. 

I morgen skal jeg overflyttes til ett annet sykehus for å ta flere prøver og finne ut hvilken kreft type jeg har. Jeg er så redd. Jeg vil egentlig bare stoppe livet mitt, hoppe tre mnd tilbake. Gjennomgå en ny fødsel. Tåle omså 10 år med kolikkbaby. 1000 runder med spysyken. Hva som helst, bare jeg slipper dødsdommen. 

Jeg er så redd for barna mine. Jeg har så lyst å se dem igjen. Kose med dem. Trøste dem. Klemme og kysse på dem. Jeg vil drukne i klesvask og husarbeid. Jeg vil vri hodet dag etter dag for å planlegge middager i irritasjon. Jeg vil tryne i leker så styggordene strømmer på og irritere meg over bråkete leker som aldri slutter å spille. Jeg vil se samme episode med Masha og Miska omså de ti neste årene. 

Jeg vil gjøre hva som helst, bare ikke ligge her. Jeg HATER livet mitt. Jeg vil bare forsvinne. Jeg er så redd for å dø. Jeg aner virkelig ingenting, og ord kan ikke beskrive hvor redd jeg er. Jeg er så ufattelig redd. 

 

Jeg føler alt i livet mitt/vårt har gått i mot oss hele veien. Jeg orker ikke mer. For fire år siden mistet vi våre nyfødte premature tvillinger, og jeg har virkelig ikke kommet meg etter det. Nå trodde jeg ting hadde gått seg litt til, og etter sistemann kom har jeg begynt å se fremover igjen. Jeg har hatt noe å glede meg til, og glede meg over. Selvfølgelig har kolikken gjort meg frustrert og fortvilet, men det kan ikke sammenlignes. 

Skal vi ikke få fred og ro? Hvorfor skal alt gå imot oss, BESTANDIG?????

 

Hva skjer om jeg dør? Får mannen og barna hjelp?

Hvordan skal jeg forklare det eldste barnet at jeg har kreft (hun er 6 år)?

Skjønner en treåring noe? 
Vil barna trekke seg unna meg hvis jeg blir mye borte?
Hva skjer med den minstre som bare er 3 mnd? Vil han ta skade av at jeg ikke er tilstede? Må jeg slutte å amme tror dere? 

Kan jeg bo hjemme, eller må jeg bare være på sykehus fremover?

Hva skjer hvis jeg er syk og ikke kan være hjemme med minstemann? Må mannen slutte jobben da, eller kan han ha krav på permisjon?

 

Hvis jeg dør, kan mannen få noe av min arv? Jeg har formue, og min jobb og økonomi gjør at vi kan leve slik vi gjør. Mannen alene vil ikke ha råd til å ta seg av huset og bilene (selvfølgelig kan han selge ene hvis jeg går bort). Burde jeg betale ned huset? Vi har gjeld bare for å ha gjeld, ikke fordi vi MÅ. 

 

Jeg ahr så mange tanker og spørsmål. Jeg har mest lyst å bare våkne opp fra tidenes verste drøm. Ord kan ikke beskrive hvordan jeg har det og hva jeg føler. Jeg er bare dypt fortvilet, ulykkelig og livredd. 

Beklager langt og rotete innlegg. Jeg vet bare ikke hvem jeg skal prate med når ingen har tid eller forstår. Jeg er så redd for morgendagen. Og de neste dagene... og fremtiden. 

 

Tenk om jeg aldri får delta på foreldrekaffe i barnehagen igjen, eller ikke får anledning til å se på førsteklassingen sin første juleavslutning. Tenk om jeg ikke får feire jul sammen med dem igjen! Vi har også ei knetta på snart to år som skal feire sin andre jul. Jeg har virkelig gledet meg til jula i år - fordi jeg håper og tror hun sikkert finner på mer sprell. 

Huff nei, dette er virkelig ikke lett. Skal legge bort dataen nå og håpe jeg får hvilt meg litt. 

 

Igjen, beklager. Hadde bare sårt behov for å lufte litt tanker og følelser. 

Anonymous poster hash: d9c1c...f77

[Anonym bruker]

Huff, dette var hjerteskjærende lesning. Jeg skjønner at du er livredd og ulykkelig i denne situasjonen. Men du bær absolutt kreve å få snakke mer med legen din, kanskje med en psykolog - det kan ikke være mening i at du skal måtte ligge helt isolert på den måten uten skikkelig informasjon og skikkelig oppfølging.

 

Man tenker jo "døden" med det samme man får en slik kreftbeskjed. Men hold fikus på at i dag overlever faktisk de fleste kreftsykdom. Det er de det går dårlig med man hører om, men jeg kjenner mange, mange som har hatt kreft og lever i beste velgående.

 

Jeg har ikke hatt kreft selv, men mistet mannen min i kreft for noen få år siden. Han hadde helt andre symptomer enn deg, og det var en veldig aggessiv kreftform jeg du nok ikke har.

Men jeg kan jo dele mine eraringer som ektefelle til en som er syk.

 

Vi kviet oss veldig for å si noe til barna om at pappa var alvorlig syk (de var 6, 12 og 15). Jeg følte at jeg dermed kom til å knuse deres tro på at alt går godt her i verden. Men etter råd fra min venninne som jobber i barnevernet, sa vi det likevel. De ble selvfølgelig veldig lei seg og veldig redde, men i ettertid er jeg likevel glad for at vi var såpass åpne. Vi bor veldig nær et sykehus, så mannen min var hjemme nesten helt frem til siste slutt. Dermed slapp barna å se ham visne hen på et sykehus.

Vi visste at mannen min ikke ville overleve sin sykdom. Vi fokuserte på å være sammen, på hverdag, på det som tross alt er fint, i månedene frem til han gikk bort. Han fikk ordnet alt for å sikre oss økonomisk etterpå. Jeg beholdt gjelden, men sitter i uskiftet bo. Det betyr at jeg har arrvet alt (hus og firma/formue), og når jeg dør vil barna arve dette igjen. Han hadde også en livsforsikring som ga meg en buffer.

 

Det har gått fint med barna i ettertid, selv om de sørget enormt etter tapet av pappaen sin. De strevde litt på skolen det første året, men det har gått greit senere for de to eldste (den yngste sliter fortsatt litt med læring, men det hadde han kanskje gjort uansett).

Men nå er det jo mest sannsynlig at du vil bli frisk igjen av din sykdom og slipper å bry deg med arv og alt sånt. Men mine råd nå er altså:

- Vær åpne med barna

- Krev å få snakke med noe, krev å få informasjon. 

 

Vi hadde veldig god hjelp på sykehuset fordi hans bror er lege på samme sykehus og hele tiden fulgte opp mannen min. Han var med på undersøkelsene, inn til legesamtaler osv osv, og ofte tenkte jeg at det var fryktelig at dette måtte til for at mannen min skulle få ordentlig oppfølging på sykehuset, og tenkte med gru på de som ikke hadde den hjelpen. 
Du har sikkert ikke sånn hjelp, derfor er det du selv som må gi beskjed når du ikek får vite nok og ikke får nok hjelp.

 

Lykke til og god bedring.

Klem,

Anonymous poster hash: 3c36e...4b9

[Anonym bruker]

Huff, dette var utrolig trist lesing på så mange måter.

På sykehuset har de sosionomer. De har mange funksjoner, blant annet kan de hjelpe deg med å finne ut av det praktiske. Men de er også trent og skolert i å være gode samtaleparter når mennesker kommer i vanskelige situasjoner som du. Be om å få kontakt med en av de.

Det kan hende at Vardesenteret kan sende en "likemann/kvinne" som har vært omtrent der du er nå, i usikkerheten, som kan være fine og prate med. Hør med sykehuset.

Si rett ut til personalet at du trenger noen å snakke med.

Kan du Skype med barna? Send små brev og kanskje få "brev" tilbake fra de? Det er viktig å ikke miste kontakten.

 

Stor virituell klem fra meg.

 

Anonymous poster hash: 358f5...46a

[Anonym bruker]

Ja jeg har hatt kreft og er helt frisk nå. Kreftforskningen har kommet langt.

 

Anonymous poster hash: 70e95...982

[Anonym bruker]

Hvilket sykehus er du på? Dette syns jeg er slett behandling av sykehuset. Løpe inn og ut? Ikke forklare medisiner? Man lager seg jo stygge tanker av slikt!!!!

 

Du må be om å få snakke med noen.

 

Anonymous poster hash: ab6a5...d8d

[Anonym bruker]

Så trist å lese :/ jeg har ingen erfaring selv med kreft,men du bør høre med sykehuset om å få samtale med sosionom eller kontaktinformasjon til din kommunes kreftomsorg (kommer ikke på eksakt navn,men de fleste kommuner har veiledning og hjelp for kreftrammede) ønsker deg alt godt og håper du får den hjelp og støtte du trenger for å komme deg gjennom denne vanskelige tiden.

 

Anonymous poster hash: 21732...9c7

[Anonym bruker]

og en annen ting: kontakt Kreftforeningen. De kan hjelpe deg og familien, de kan formidle noen du kan snakke med. Dere kan som familie delta på kurs for familier som er rammet av kreft og barna (kanskje først og fremst den eldste) kan være med i grupper med andre barn i samme situasjon.

Anonymous poster hash: 3c36e...4b9

[Anonym bruker]

Nå blir du sykemeldt og mannen din kan ta over foreldrepermisjonen, i deres tilfelle er det bare en formalitet, men papirene må jo sendes inn til nav.

 

Når det kommer til arv osv skjønner jeg at du tenker på det, men husk at det er veldig mange som overlever kreft i dag, så vidt jeg vet er det flere som overlever enn som dør (avhengig av kreftform selvfølgelig). Når du nå får kommer til riktig sykehus og avdeling vil du få snakke med en sosionom som kan hjelpe dere med alt det praktiske så du slipper bruke energi på det. Ønsker du å skrive et testamente kan du selvfølgelig få hjelp til det også.

 

Ønsker deg lykke til og krysser fingrene for at dette skal gå bra, du har så masse å kjempe for så selvfølgelig skal du kjempe mot kreften. Håper av hele mitt hjerte at du vinner den kampen.

 

Jeg har en kollega som fikk kreft i skjoldbruskkjertelen da hun gikk gravid med sitt barn. Så fort barnet var ute startet kreftbehandlingen. Mannen hadde hele permisjonen med barnet og hun var mye på sykehus. Pga strålebehandling kunne hun ikke amme og det var perioder hun ikke kunne være nær babyen i det hele tatt..

Men hun ble helt frisk, og selv om babyen var nærmest knyttet til sin far første leveåret har det overhodet ikke påvirket forholdet mor har til barnet senere. Barnet går nå på skolen og de har et veldig nært og godt forhold.

Anonymous poster hash: 6f5ea...ee9

[Anonym bruker]

Hvilken kreftform mistenker de siden du blir lagt på isolat?

 

Anonymous poster hash: 70e95...982

[Anonym bruker]

Hei, har ikke hatt kreft, og kan ikke svare på så mye av det du spør om. Skjønner at du er fortvilet. De ansatte på sykehuset løper nok inn og ut for å beskytte deg. Min respons er bare prøv å ikke tenke det verste før du vet mer om sykdommen din! Og være ærlig med barna når du vet mer. Permisjonen kan far overta. Er dere gift arver han deg og kan sitte i uskiftet bo. Men prøv å ikke tenk det verste før du vet mer! Og be om å få snakke med noen på sykehuset. Det du får av oppfølging nå i en krisesituasjon er bare ikke godt nok. Føler med deg og ønsker deg alt godt! Husk at veldig veldig mange blir frisk!

 

Anonymous poster hash: a52d7...e68

[Deterbaremeg:):)]

Kjære deg!

 

Som sykepleier får jeg helt vondt av å lese innlegget ditt, også som medmenneske og medsøster selvsagt. Men den behandlingen du mottar nå, hvor de bare løper innom deg er ikke verdig noen. Du må huke tak i den neste som kommer inn! Si at du har behov for å prate med noen. Du må ha hjelp til å sortere tankene dine, få tid til å stille de spørsmålene du sitter inne med. En god sykepleier må og skal fange opp hvordan du har det!

 

Jada, det kan være travelt på en sengepost, men det er ingen unnskyldning for at de ikke tar seg tid til å se deg, prate med deg og være der for deg nå. De må prioritere. Du må ikke være redd for å snakke med dem. Forsøk å gjøre en avtale, be om at noen kan komme innom deg og ta seg tid til å sette seg ned. Det er ikke sikkert du behøver en sykepleier i første omgang, bare noen. Så kan denne noen videreformidle dine behov og de som har ansvar for deg må kunne legge omsorg for deg inn i dagen sin.

 

Hva med legevisitt? Har du ikke hatt det?

 

Skulle så gjerne vært der for deg, lyttet til deg, selv om jeg ikke har hatt svar. Får så inderlig vondt av deg, sjelden jeg lar meg påvirke sånn av et innlegg, men du traff meg.

 

Krysser fingrene for at du får bedre (menneskelig) behandling fremover, og at de har en god kur mot det du er rammet av. Sender deg en klem og de beste god-bedring ønskene som finnes.

[hilde og gutta]

Ja jeg har kreft. Og blir helt tåröyd her jeg sitter å leser ditt innlegg. Sånn skal det ikke väre! Håper du kommer til et sykehus som tar vare på deg og familien! Sender deg mange klemmer og gode tanker!

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noe erfaring og kan ikke svare deg på spørsmålene, men jeg vil sende deg en god og varm klem.

 

Anonymous poster hash: 343a5...d1e

[anonomous]

Uff får helt vondt av deg her jeg sitter, sender deg en varm klem 💖 huk tak i neste person som kommer inn, si at du trenger å snakke med noen. At du trenger råd og kanskje også svar. Støtter den over her som snakket om Skype, evt facetime. Håper alt går bra for deg 💖

[Anonym bruker]

Kjære deg!

 

Som sykepleier får jeg helt vondt av å lese innlegget ditt, også som medmenneske og medsøster selvsagt. Men den behandlingen du mottar nå, hvor de bare løper innom deg er ikke verdig noen. Du må huke tak i den neste som kommer inn! Si at du har behov for å prate med noen. Du må ha hjelp til å sortere tankene dine, få tid til å stille de spørsmålene du sitter inne med. En god sykepleier må og skal fange opp hvordan du har det!

 

Jada, det kan være travelt på en sengepost, men det er ingen unnskyldning for at de ikke tar seg tid til å se deg, prate med deg og være der for deg nå. De må prioritere. Du må ikke være redd for å snakke med dem. Forsøk å gjøre en avtale, be om at noen kan komme innom deg og ta seg tid til å sette seg ned. Det er ikke sikkert du behøver en sykepleier i første omgang, bare noen. Så kan denne noen videreformidle dine behov og de som har ansvar for deg må kunne legge omsorg for deg inn i dagen sin.

 

Hva med legevisitt? Har du ikke hatt det?

 

Skulle så gjerne vært der for deg, lyttet til deg, selv om jeg ikke har hatt svar. Får så inderlig vondt av deg, sjelden jeg lar meg påvirke sånn av et innlegg, men du traff meg.

 

Krysser fingrene for at du får bedre (menneskelig) behandling fremover, og at de har en god kur mot det du er rammet av. Sender deg en klem og de beste god-bedring ønskene som finnes.

Dette! Som sykepleier skjemmes jeg over behandlingen du får. Huk tak i nestemann som kommer inn døra og si at nå må du få snakke med noen.

 

Anonymous poster hash: eb885...c21

[Anonym bruker]

Jeg har virkelig ingenting fornuftig å si, men dette gjorde meg så vondt. Jeg gråter på dine vegne, og du fikk meg virkelig til å sette ting i et helt annet perspektiv.

Håper du får god hjelp og behandling, og kan begynne å leve livet med dine søte små! Mange gode klemmer sendes din vei!

 

Anonymous poster hash: 3cb25...ab0

[umuligejulie]

 

Hei damer!

 

Jeg trenger å lufte litt tanker nå, for de siste dagene har livet tatt en helt annen vending enn vi hadde sett for oss. For 3 mnd. siden ble vi foreldre for fjerde gang til en herlig liten krabat. Han har kolikk, så det har vært utallige våken-netter på oss. Som mange sikkert forstår, har dette sugd energien ut av oss. Jeg har i flere uker unnskyldt meg med at det er babyen som gjør meg så sliten og slapp og at gråtingen hans har gitt meg hodepine og nedsatt matlyst. Naturlig nok? har jeg mistet flere kilo, men tenkt at det har kommet grunnet bortprioritering av meg selv og naturlige kilo som forsvinner grunnet amming og fødsel.

 

Forrige uke dro jeg til kontroll hos legen bare for å sjekke at alt var ok, etter utallige overtalelser fra mamma. Han tok ulike blodprøver (blodprosent, vitaminer og litt andre små ting tror jeg), for å være på den sikre siden at jeg ikke hadde vitaminmangel eller noe slikt. Få dager senere ringte han meg opp og ba meg dra til sykehuset for videre prøver. Jeg gjorde det, og lite visste jeg da at jeg skulle få mitt nesten livs verste beskjed. Fikk da beskjed om at mannen måtte komme opp for en informasjonssamtale, og da kommer ordet jeg aldri i min villeste fantasi hadde drømt om skulle ramme meg. "Kreft". Jeg, i en alder av noen og tyve og nybakt firebarnsmor har fått KREFT!

 

Jeg er så redd, så ufattelig redd. Dette har vært den lengste uken i hele mitt liv, og helgen kan ikke beskrives med ord. Jeg aner ingenting, jeg er bare "innelåst" bak fire nitriste stygge grønne vegger på ett sykehus. Selv gardinene har de tatt bort for "anledningen". Kroppen min kan ikke beskytte meg mot bakterier som kan gjøre meg syk. Jeg får ikke komme ut av rommet, fordi jeg er så syk at andre sine bakterier kan gjøre meg enda sykere. Ikke får jeg ha barna mine på besøk, fordi dem kan smitte meg. Ikke kan mamma komme siden hun har vært forkjølet. Og mannen må komme inn i gul frakk med hansker og munnbind for ikke å smitte meg. Jeg føler meg så alene i verden, og jeg aner virkelig ingenting av hva som venter meg.

 

Sykepleierne springer bare inn og ut når jeg skal ha medisin, som jeg forsåvidt ikke aner hvorfor jeg må ta, eller for å minne meg på at jeg må spise eller dusje. Er jeg heldig får jeg maten servert helt inn på rommet, er jeg uheldig må jeg hente den i døren før de løper videre. To tørre brødskiver med ost og skinke- noe som slett ikke frister og lunken kaffe som sikkert har stått fremme siden forrige måltid.

 

I morgen skal jeg overflyttes til ett annet sykehus for å ta flere prøver og finne ut hvilken kreft type jeg har. Jeg er så redd. Jeg vil egentlig bare stoppe livet mitt, hoppe tre mnd tilbake. Gjennomgå en ny fødsel. Tåle omså 10 år med kolikkbaby. 1000 runder med spysyken. Hva som helst, bare jeg slipper dødsdommen.

 

Jeg er så redd for barna mine. Jeg har så lyst å se dem igjen. Kose med dem. Trøste dem. Klemme og kysse på dem. Jeg vil drukne i klesvask og husarbeid. Jeg vil vri hodet dag etter dag for å planlegge middager i irritasjon. Jeg vil tryne i leker så styggordene strømmer på og irritere meg over bråkete leker som aldri slutter å spille. Jeg vil se samme episode med Masha og Miska omså de ti neste årene.

 

Jeg vil gjøre hva som helst, bare ikke ligge her. Jeg HATER livet mitt. Jeg vil bare forsvinne. Jeg er så redd for å dø. Jeg aner virkelig ingenting, og ord kan ikke beskrive hvor redd jeg er. Jeg er så ufattelig redd.

 

Jeg føler alt i livet mitt/vårt har gått i mot oss hele veien. Jeg orker ikke mer. For fire år siden mistet vi våre nyfødte premature tvillinger, og jeg har virkelig ikke kommet meg etter det. Nå trodde jeg ting hadde gått seg litt til, og etter sistemann kom har jeg begynt å se fremover igjen. Jeg har hatt noe å glede meg til, og glede meg over. Selvfølgelig har kolikken gjort meg frustrert og fortvilet, men det kan ikke sammenlignes.

 

Skal vi ikke få fred og ro? Hvorfor skal alt gå imot oss, BESTANDIG?????

 

Hva skjer om jeg dør? Får mannen og barna hjelp?

Hvordan skal jeg forklare det eldste barnet at jeg har kreft (hun er 6 år)?

Skjønner en treåring noe?

Vil barna trekke seg unna meg hvis jeg blir mye borte?

Hva skjer med den minstre som bare er 3 mnd? Vil han ta skade av at jeg ikke er tilstede? Må jeg slutte å amme tror dere?

Kan jeg bo hjemme, eller må jeg bare være på sykehus fremover?

Hva skjer hvis jeg er syk og ikke kan være hjemme med minstemann? Må mannen slutte jobben da, eller kan han ha krav på permisjon?

 

Hvis jeg dør, kan mannen få noe av min arv? Jeg har formue, og min jobb og økonomi gjør at vi kan leve slik vi gjør. Mannen alene vil ikke ha råd til å ta seg av huset og bilene (selvfølgelig kan han selge ene hvis jeg går bort). Burde jeg betale ned huset? Vi har gjeld bare for å ha gjeld, ikke fordi vi MÅ.

 

Jeg ahr så mange tanker og spørsmål. Jeg har mest lyst å bare våkne opp fra tidenes verste drøm. Ord kan ikke beskrive hvordan jeg har det og hva jeg føler. Jeg er bare dypt fortvilet, ulykkelig og livredd.

 

Beklager langt og rotete innlegg. Jeg vet bare ikke hvem jeg skal prate med når ingen har tid eller forstår. Jeg er så redd for morgendagen. Og de neste dagene... og fremtiden.

 

Tenk om jeg aldri får delta på foreldrekaffe i barnehagen igjen, eller ikke får anledning til å se på førsteklassingen sin første juleavslutning. Tenk om jeg ikke får feire jul sammen med dem igjen! Vi har også ei knetta på snart to år som skal feire sin andre jul. Jeg har virkelig gledet meg til jula i år - fordi jeg håper og tror hun sikkert finner på mer sprell.

 

Huff nei, dette er virkelig ikke lett. Skal legge bort dataen nå og håpe jeg får hvilt meg litt.

 

Igjen, beklager. Hadde bare sårt behov for å lufte litt tanker og følelser.

 

Anonymous poster hash: d9c1c...f77

Sender deg verdens største klem💜

[Anonym bruker]

Uff, så trist lesing! Håper alt går bra med deg framover.❤️

 

Anonymous poster hash: e6fc0...f4b

[Anonym bruker]

De må vel vite hvordan kreft du har selv om de kanskje ikke vet hvilken subtype? Du var sliten og nå er du innlagt på isolat og kan ikke ha gardiner engang pga infeksjonsfaren? Med beskjed om kreft uten å vite hvilken type?

 

Anonymous poster hash: 6899f...6b7

[Anonym bruker]

De må vel vite hvordan kreft du har selv om de kanskje ikke vet hvilken subtype? Du var sliten og nå er du innlagt på isolat og kan ikke ha gardiner engang pga infeksjonsfaren? Med beskjed om kreft uten å vite hvilken type?

 

Anonymous poster hash: 6899f...6b7

Og medisiner du ikke vet hva er? Underlig opplegg, aldri hørt om lignende, og jeg har vært i bransjen i noen år..

 

Anonymous poster hash: 1a838...194

[Anonym bruker]

❤️❤️❤️

Sender deg en stor klem og lykke til

 

Anonymous poster hash: 986d5...4f2

[Anonym bruker]

Og medisiner du ikke vet hva er? Underlig opplegg, aldri hørt om lignende, og jeg har vært i bransjen i noen år..

 

Anonymous poster hash: 1a838...194

Jeg også. Har jobbet med kreft i mange år og man får ikke en diagnose uten å vite hvordan type kreft. Man må iallefall vite hvilket organ det er. Og isolat når symptomene ikke engang var infeksjon?

 

Anonymous poster hash: 6899f...6b7

[Anonym bruker]

Men kjære deg, de har da vel fortalt deg hvor du har kreft? Hvilken sykehus er du på? Har dun ingen som kan snakke med legene?

Anonymous poster hash: 7c69b...c0e

[Anonym bruker]

Jeg også. Har jobbet med kreft i mange år og man får ikke en diagnose uten å vite hvordan type kreft. Man må iallefall vite hvilket organ det er. Og isolat når symptomene ikke engang var infeksjon?

 

Anonymous poster hash: 6899f...6b7

Beskyttende isolat, sikkert. Hun har vel lave neutrofile.

Men det høres veldig rart ut uansett! Å fjerne gardiner.. Ingen informasjon.. Og ingen som snakker til henne? Og hun spør ikke hvilke medisiner hun får?

 

Anonymous poster hash: 1a838...194

[Anonym bruker]

Jeg (som sykepleier) reagerer også på denne historien. Jeg har erfaring fra Hematologen (der pasienter med blodkreft blir beghandlet) og det er ingen som legges i isolat på den måten.. Gule frakker brukes også bare ved smitte. Mat henter faktisk pasientene (som oftest) selv, da man blir lagt inn for et langt behandligsopplegg og forsøker å opprettholde hverdag. Dersom immunforsvaret ditt er så svakt har du jo allerede gjennomgått cellegiftbehandling, og det får du jo ikke før du vet hva du lider av. Der jeg jobbet hadde sykepleierne ansvar for en, maks to pasienter, og mat ville aldri bitt slengt utenfor døra. Det er litt for mye som skurrer her. Beklager.

 

Hvis dette er reelt beklager jeg. Hvis du er et troll syns jeg det er fryktelig stygt å tulle med et så alvorlig tema.

 

Anonymous poster hash: 695f5...197