Ny kjæreste. Han vil ha barn, ikke jeg.

[Anonym bruker]

Han har ingen barn, jeg ei datter på 12 år, snart 13.

Har vært alene med henne i alle år og føler meg ikke klar for å starte på nytt, det er så deilig at hun nå er så selvstendig og flink.

Med henne fikk jeg også svangerskap og fødselsdepresjon, noe som skremte vannet av meg. Mulig derfor jeg ikke ønsker å bli gravid da jeg ser for meg at det skal skje igjen.. Jeg blir også smådeppa rundt menstruasjon, ellers helt frisk og rask.

 

Min samboer og fantastiske kjæreste vil gjerne få muligheten til å oppleve alt dette, og slik han er mot min datter levner det ingen tvil om at han er den fødte far, men, jeg har ikke lyst...

Er så deilig å være kjærester.

Vært sammen i 7 år, så nå føler jeg på presset.

 

Hva gjør jeg?

 

Anonymous poster hash: 0ade4...6ca

[Anonym bruker]

Han har ingen barn, jeg ei datter på 12 år, snart 13.

Har vært alene med henne i alle år og føler meg ikke klar for å starte på nytt, det er så deilig at hun nå er så selvstendig og flink.

Med henne fikk jeg også svangerskap og fødselsdepresjon, noe som skremte vannet av meg. Mulig derfor jeg ikke ønsker å bli gravid da jeg ser for meg at det skal skje igjen.. Jeg blir også smådeppa rundt menstruasjon, ellers helt frisk og rask.

 

Min samboer og fantastiske kjæreste vil gjerne få muligheten til å oppleve alt dette, og slik han er mot min datter levner det ingen tvil om at han er den fødte far, men, jeg har ikke lyst...

Er så deilig å være kjærester.

Vært sammen i 7 år, så nå føler jeg på presset.

 

Hva gjør jeg?

 

Anonymous poster hash: 0ade4...6ca

Da må du bestemme deg for hva du vil og deretter fortelle det til kjæresten din. Bestemmer du deg for at du ikke vil ha barn får han velge om han fortsatt ønsker å være kjæresten din eller om han vil finne seg en dame som vil ha barn.

 

Anonymous poster hash: d0e99...9f5

[Anonym bruker]

7 år kvalifiserer vel ikke til ny kjærste. Og dette burde dere ha blitt enige om for lenge siden. Han får velge hva han ønsker mest, deg eller barn. Han kan ikke tvinge det til å få barn, men da kan du heller ikke tvinge han til å bli...

 

Anonymous poster hash: 9e3a8...62f

[Anonym bruker]

Dette er vanskelig. Du må gå mange runder med deg selv og finne ut av hva som er riktig for deg. Det høres jo ut som du har bestemt deg og da er det kanskje riktig å stå for det valget?

Jeg hadde det som deg, hadde barn, skulle absolutt ikke ha fler. Traff ny mann, han har ikke barn. Jeg sa tidlig at jeg ikke ville ha fler.

Da vi hadde vært sammen noen år (ikke så mange år som dere), forandret jeg mening, jeg hadde tenkt for og i mot, om jeg var klar for dette, hvordan dette kom til å forandre livet vårt, forandre livet for de barna jeg har. Jeg har alltid sagt at jeg ikke skal ha "mine, dine og våre", men noe i meg forandret seg. Jo mer jeg tenkte på dette, jo mer tenkte jeg at en liten en til ville bli fint. At han fortjente å bli pappa (vet han blir en god en) at livet kom til å bli beriket med enda et barn. Så, jeg bestemte meg for å gå for det, var jo ikke sikkert vi kunne få barn sammen engang.

Jeg er nå gravid, og har panikk! Det raser rundt i hodet mitt "hva har jeg gjort? Hvordan blir dette? Hvordan kommer barna til å ta dette? Kommer jeg til å klare å følge de opp like mye som før osv. osv." Så, beklager, jeg har ingen gode råd. Det å sette et lite barn til verden er det største ansvaret vi noen gang kan ta på oss, og man burde være 100% sikker på at det er et ansvar man vil ha.

Jeg er nok bare hormonell nå, og krisemaksimerer, jeg tok jo et veloverveid valg, det er bare så innmari skummelt dette valget

 

Anonymous poster hash: 5dcd5...e2c

[Anonym bruker]

Jeg ville fått et barn til. Selv om jeg er utslitt av mine egne tre, små nå, ville jeg ikke frarøvet min aller kjæreste gleden ved å bli pappa. Det er den aller største gaven du noensinne vil gi han. Og jeg er helt sikker på at du kommer til å elske den lille, selv om du nå føler at livet er bra som det er. Så jeg ville fått et barn til.

 

Anonymous poster hash: 6ea94...cf4

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke ha fått et barn til. Barn er utrolig energikrevende og man får ikke tid til sine egne ting eller seg selv på 7-8 år etter fødsel. I tillegg blir kroppen stygg og feit og det er tungt å gå gravid. Å være mamma er en skikkelig utakknemlig jobb. Man gjør sitt aller beste for de man elsker og får vel ikke særlig mye igjen for det.

 

Jeg elsker mine barn men ser realistisk på det. Vil ikke ha flere enn de to jeg har.

 

Anonymous poster hash: c3932...a34

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke ha fått et barn til. Barn er utrolig energikrevende og man får ikke tid til sine egne ting eller seg selv på 7-8 år etter fødsel. I tillegg blir kroppen stygg og feit og det er tungt å gå gravid. Å være mamma er en skikkelig utakknemlig jobb. Man gjør sitt aller beste for de man elsker og får vel ikke særlig mye igjen for det.

 

Jeg elsker mine barn men ser realistisk på det. Vil ikke ha flere enn de to jeg har.

 

Anonymous poster hash: c3932...a34

Med slike holdninger er det nok bra du ikke får flere barn!

 

 

Anonymous poster hash: b1fb1...a99

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke ha fått et barn til. Barn er utrolig energikrevende og man får ikke tid til sine egne ting eller seg selv på 7-8 år etter fødsel. I tillegg blir kroppen stygg og feit og det er tungt å gå gravid. Å være mamma er en skikkelig utakknemlig jobb. Man gjør sitt aller beste for de man elsker og får vel ikke særlig mye igjen for det.

 

Jeg elsker mine barn men ser realistisk på det. Vil ikke ha flere enn de to jeg har.

 

Anonymous poster hash: c3932...a34

Det er jo verdens mest takknemlige jobb !!!!

 

Anonymous poster hash: 8bcfc...bed

[Anonym bruker]

Hvordan kan du tenke tanken på at det er greit at din kjære ikke skal få oppleve det å få barn, når du har det selv?

Det er så ego, at du umulig kan være særlig glad i han.

Jeg hadde dumpa deg forterecenn svint.

 

Anonymous poster hash: db7d3...150

[*Miss Marple*]

Jeg ville ikke ha fått et barn til. Barn er utrolig energikrevende og man får ikke tid til sine egne ting eller seg selv på 7-8 år etter fødsel. I tillegg blir kroppen stygg og feit og det er tungt å gå gravid. Å være mamma er en skikkelig utakknemlig jobb. Man gjør sitt aller beste for de man elsker og får vel ikke særlig mye igjen for det.

 

Jeg elsker mine barn men ser realistisk på det. Vil ikke ha flere enn de to jeg har.

 

Anonymous poster hash: c3932...a34

Det hørtes veldig trist ut. Om man føler det sånn er det nok både riktig og viktig å ikke få (flere) barn.

 

Barn skal være en glede og berikelse.

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke ha fått et barn til. Barn er utrolig energikrevende og man får ikke tid til sine egne ting eller seg selv på 7-8 år etter fødsel. I tillegg blir kroppen stygg og feit og det er tungt å gå gravid. Å være mamma er en skikkelig utakknemlig jobb. Man gjør sitt aller beste for de man elsker og får vel ikke særlig mye igjen for det.

 

Jeg elsker mine barn men ser realistisk på det. Vil ikke ha flere enn de to jeg har.

 

Anonymous poster hash: c3932...a34

Barn gir som regel energi (selv om man til tider blir sliten og føler seg tappet)

Mener du virkelig at du ikke får noe tilbake fra barna dine? Hva med alle klemmer de gir? De små sussene? Den lille hånden som vil holde din? Alle tegningene de lager? Det store smilet når de ser deg om morgenen?

Du må være innmari egoistisk og selvopptatt som snakker som du gjør.

Hva med å se deg litt rundt? Glede deg over litt mindre ting i livet? Slutter å synes så innmari synd på deg selv?

Jeg skrev over her, at jeg egentlig ikke ønsket, men er nå gravid. Grunne til at jeg ikke ønsket var redselen for å ikke strekke til? Din grunn er at barn tapper deg for energi, du blir feit og stygg, og barn bare tar og ikke gir?

Så kjip du er!

 

Anonymous poster hash: 5dcd5...e2c

[Anonym bruker]

Med slike holdninger er det nok bra du ikke får flere barn!

 

 

Anonymous poster hash: b1fb1...a99

Hva mener du med det?! Bare fordi jeg ikke idylliserer og roser morsrollen oppi skyene men sier det som det er, så bør jeg ikke ha flere barn? Det ER den mest ressurskrevende oppgaven man har her i livet, særlig om man bryr seg mye om barna sine. Og når man, som HI sier, er ikke helt motivert burde man ikke.

 

Anonymous poster hash: c3932...a34

[Superdolly]

Jeg ville ikke ha fått et barn til. Barn er utrolig energikrevende og man får ikke tid til sine egne ting eller seg selv på 7-8 år etter fødsel. I tillegg blir kroppen stygg og feit og det er tungt å gå gravid. Å være mamma er en skikkelig utakknemlig jobb. Man gjør sitt aller beste for de man elsker og får vel ikke særlig mye igjen for det.

 

Jeg elsker mine barn men ser realistisk på det. Vil ikke ha flere enn de to jeg har.

 

Anonymous poster hash: c3932...a34

Dette er vel noe av det tristeste jeg har lest her inne. Stakkars deg som føler det slik.

 

HI: Er det du som skrev om dette her inne for en stund siden?

 

Du må rett og slett finne ut hva du vil og bestemme deg, og så må du kommunisere det til ham helt tydelig. Han kan ikke tvinge deg til å få barn, men du kan heller ikke tvinge ham til å leve som barnløs. Hvis du har bestemt deg for at du aldri skal ha flere barn, må du være tydelig på det. Og da kan det hende at han finner ut at et eller flere egne barn er så viktig for ham, at han vil forlate deg og finne en kvinne han kan få barn med.

[amandine]

Hva mener du med det?! Bare fordi jeg ikke idylliserer og roser morsrollen oppi skyene men sier det som det er, så bør jeg ikke ha flere barn? Det ER den mest ressurskrevende oppgaven man har her i livet, særlig om man bryr seg mye om barna sine. Og når man, som HI sier, er ikke helt motivert burde man ikke.

 

Anonymous poster hash: c3932...a34

Det som er trist er vel at du synes det er sånn det er. For meg er det heldigvis ikke på samme måte.

[Anonym bruker]

Barn gir som regel energi (selv om man til tider blir sliten og føler seg tappet)

Mener du virkelig at du ikke får noe tilbake fra barna dine? Hva med alle klemmer de gir? De små sussene? Den lille hånden som vil holde din? Alle tegningene de lager? Det store smilet når de ser deg om morgenen?

Du må være innmari egoistisk og selvopptatt som snakker som du gjør.

Hva med å se deg litt rundt? Glede deg over litt mindre ting i livet? Slutter å synes så innmari synd på deg selv?

Jeg skrev over her, at jeg egentlig ikke ønsket, men er nå gravid. Grunne til at jeg ikke ønsket var redselen for å ikke strekke til? Din grunn er at barn tapper deg for energi, du blir feit og stygg, og barn bare tar og ikke gir?

Så kjip du er!

 

Anonymous poster hash: 5dcd5...e2c

Hahaha! Her får man jammen passet sitt påskrevet. Ja, jeg er sikkert kjip for at jeg ikke digger å være feit under graviditeten, nattevåk, skynde seg hjem hver dag med slitne barn, lage middag til (gjerne utakknemlige) barn, mase om at de skal rydde etter seg, ikke krangle, ikke rope mamma ti tusen ganger, alltid ha noen utenfor døra når jeg er på do osv osv.

Jeg elsker barna mine over alt på jord, gjør alt jeg kan for å glede dem, være med dem, gjøre dem sterke og kloke, støtte dem og gi de det de trenger, men det koster jo mye mer enn de har evne til å gi tilbake! Og ikke skal de det så klart, så da må mødre finne seg sånne små detaljer som skal være givende for å holde ut tilværelsen; en myk liten hånd, et smil tilbake, tilfredsheten over en mett, sovende bylt osv osv.

Men alt i alt: det er altoppslukende og energikrevende og sett realistisk på det så burde man finne andre ting som er givende også. Og det er vanskelig om man har små barn, så det tar en 7-8 år før man kan gjøre det. (Med mindre man syns håndarbeid er det mest givende her i verden..)

 

 

 

Anonymous poster hash: c3932...a34

[Anonym bruker]

Det er jo verdens mest takknemlige jobb !!!!

 

Anonymous poster hash: 8bcfc...bed

Nei, DET er det virkelig ikke!

Jeg er i stor grad enig med det hun sier.

Klart man blir forelsket i de små krypene, men de er jo primært en belastning.

Å ha barn er som en full ulønnet jobb, hvor det alltid er overtidsarbeid.

 

Anonymous poster hash: 9ab09...e85

[Anonym bruker]

Hahaha! Her får man jammen passet sitt påskrevet. Ja, jeg er sikkert kjip for at jeg ikke digger å være feit under graviditeten, nattevåk, skynde seg hjem hver dag med slitne barn, lage middag til (gjerne utakknemlige) barn, mase om at de skal rydde etter seg, ikke krangle, ikke rope mamma ti tusen ganger, alltid ha noen utenfor døra når jeg er på do osv osv.

Jeg elsker barna mine over alt på jord, gjør alt jeg kan for å glede dem, være med dem, gjøre dem sterke og kloke, støtte dem og gi de det de trenger, men det koster jo mye mer enn de har evne til å gi tilbake! Og ikke skal de det så klart, så da må mødre finne seg sånne små detaljer som skal være givende for å holde ut tilværelsen; en myk liten hånd, et smil tilbake, tilfredsheten over en mett, sovende bylt osv osv.

Men alt i alt: det er altoppslukende og energikrevende og sett realistisk på det så burde man finne andre ting som er givende også. Og det er vanskelig om man har små barn, så det tar en 7-8 år før man kan gjøre det. (Med mindre man syns håndarbeid er det mest givende her i verden..)

 

 

 

Anonymous poster hash: c3932...a34

At du ble feit under graviditeten kan du vel skylde deg selv?

Igjen... alt du skriver, viser at du er en selvopptatt person.

Klart det ikke er en dans på en rosa sky å ha barn. Alle vet at det er slitsomt. Alle vet at det er en stor oppgave, men heldigvis ser de fleste de fra en annen vinkel en deg.

Du kan godt trøste deg med at du "tør" å være ærlig. Jeg ser ikke på det som det.

 

 

Anonymous poster hash: 5dcd5...e2c

[Anonym bruker]

Nei, DET er det virkelig ikke!

Jeg er i stor grad enig med det hun sier.

Klart man blir forelsket i de små krypene, men de er jo primært en belastning.

Å ha barn er som en full ulønnet jobb, hvor det alltid er overtidsarbeid.

 

Anonymous poster hash: 9ab09...e85

Hvorfor valgte dere å få barn? Om det er så kjipt? Dere bare MÅTTE formere dere?

Ingen normale mennesker tar på seg en ulønnet jobb som er dritkjip, så hvorfor gjorde du det? (Siden det er sånn du ser på det)

 

 

 

Anonymous poster hash: 5dcd5...e2c

[Anonym bruker]

At du ble feit under graviditeten kan du vel skylde deg selv?

Igjen... alt du skriver, viser at du er en selvopptatt person.

Klart det ikke er en dans på en rosa sky å ha barn. Alle vet at det er slitsomt. Alle vet at det er en stor oppgave, men heldigvis ser de fleste de fra en annen vinkel en deg.

Du kan godt trøste deg med at du "tør" å være ærlig. Jeg ser ikke på det som det.

 

 

Anonymous poster hash: 5dcd5...e2c

Jeg hadde samtykkende samleie, så jeg kan vel skylde på meg selv for hele graviditeten.

Du tror automatisk at jeg ikke syns morsrollen er hyggelig og at det er trivelig å ha barn bare fordi jeg også snakker om den slitsomme siden. Jeg forstår HI godt og er enig i hennes vurdering, nettopp fordi den slitsomme siden også er der. Man trenger motivasjon for å få barn og det virket ikke som om HI har det.

 

 

Anonymous poster hash: c3932...a34

[Anonym bruker]

Hahaha! Her får man jammen passet sitt påskrevet. Ja, jeg er sikkert kjip for at jeg ikke digger å være feit under graviditeten, nattevåk, skynde seg hjem hver dag med slitne barn, lage middag til (gjerne utakknemlige) barn, mase om at de skal rydde etter seg, ikke krangle, ikke rope mamma ti tusen ganger, alltid ha noen utenfor døra når jeg er på do osv osv.

Jeg elsker barna mine over alt på jord, gjør alt jeg kan for å glede dem, være med dem, gjøre dem sterke og kloke, støtte dem og gi de det de trenger, men det koster jo mye mer enn de har evne til å gi tilbake! Og ikke skal de det så klart, så da må mødre finne seg sånne små detaljer som skal være givende for å holde ut tilværelsen; en myk liten hånd, et smil tilbake, tilfredsheten over en mett, sovende bylt osv osv.

Men alt i alt: det er altoppslukende og energikrevende og sett realistisk på det så burde man finne andre ting som er givende også. Og det er vanskelig om man har små barn, så det tar en 7-8 år før man kan gjøre det. (Med mindre man syns håndarbeid er det mest givende her i verden..)

 

 

 

Anonymous poster hash: c3932...a34

En gravid kropp er ikke feit.. Stakkars deg, jeg synes oppriktig synd på deg. De holdningene du har er bare nitriste.

 

 

Anonymous poster hash: 06159...68b

[Anonym bruker]

Hvorfor valgte dere å få barn? Om det er så kjipt? Dere bare MÅTTE formere dere?

Ingen normale mennesker tar på seg en ulønnet jobb som er dritkjip, så hvorfor gjorde du det? (Siden det er sånn du ser på det)

 

 

 

Anonymous poster hash: 5dcd5...e2c

Men hvordan i all verden skal man vite at det er slik det er før man får barn?

Med mindre sånne som oss ikke sier i fra, men det tør vi jo sjelden, fordi det blir jo (som du ser her) IKKE akseptert å ikke synes morsrollen er det største som finnes. Enten må du godta at alle ikke får noe ut av å være mor, og at det bør kommuniseres, eller så må du godta at "feil" folk blir mødre, i den misoppfatning av at alle damer er skapt for å få barn. (Eller i hvertfall glede av det)

 

Anonymous poster hash: 9ab09...e85

[Anonym bruker]

Snakk med han. Vær ærlig her er det kun han som kan bestemme om du er verd det. Men vær ærlig! Min venninne var sammen med en mann i 10 år før det kom frem at han ikke så på henne som den rette å gifte seg med å få barn med. Grei nok til Kjæreste men ikke steget videre selv om han ønsket barn. Hun "kastet" dermed bort 10 år på han, nå er de fleste etablert med barn og jeg lurer på om hun vil oppleve det samme bare fordi han var feig og kun tenkte på seg selv.

 

Anonymous poster hash: ef560...fc1

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke ha fått et barn til. Barn er utrolig energikrevende og man får ikke tid til sine egne ting eller seg selv på 7-8 år etter fødsel. I tillegg blir kroppen stygg og feit og det er tungt å gå gravid. Å være mamma er en skikkelig utakknemlig jobb. Man gjør sitt aller beste for de man elsker og får vel ikke særlig mye igjen for det.

 

Jeg elsker mine barn men ser realistisk på det. Vil ikke ha flere enn de to jeg har.

 

Anonymous poster hash: c3932...a34

Du burde snakke med noen du stoler på, vis dem dette innlegget. Høres ut som om du er deprimert, du og barna fortjener hjelp.

 

 

Anonymous poster hash: ef560...fc1

[Anonym bruker]

Jeg kan snakke av egen erfaring at jeg ble alvorlig deprimert under svangerskap/fødsel nr 2 men ikke noe skjedde etter nr 3. Det var 8 år i mellom de og jeg prøvde å bli gravid på et tidspunkt slik at jeg kunne føde på vår/sommertid. Det tror jeg hjalp mye.

 

Anonymous poster hash: 87229...1a5

[Gjest Antarctica]

Hva mener du med det?! Bare fordi jeg ikke idylliserer og roser morsrollen oppi skyene men sier det som det er, så bør jeg ikke ha flere barn? Det ER den mest ressurskrevende oppgaven man har her i livet, særlig om man bryr seg mye om barna sine. Og når man, som HI sier, er ikke helt motivert burde man ikke.

 

Anonymous poster hash: c3932...a34

Holdningene dine er jo totalt overflatiske og umodne. Altså - kroppen blir stygg og feit?

 

Før du vet ordet av det er den stygg og gammel også (selv for de barnløse), så hvis du vil bli et vakkert lik bør du dø ung...