Har visst ikke takket helt det å bli mor

[Anonym bruker]

Altså unnskyld at jeg er litt krass (har tre trollunger selv), men hvordan er det du så for deg småbarnstiden?

 

Velkommen til morstilværelsen og bare gled deg til h*n er tenåring og du ligger våken midt på natta og lurer på når han kommer hjem.

 

Et barn i den alderen er i sin mest sårbare periode og utvikling, unger dør ikke av litt grining heller.

Og jeg ble stressa bare av å lese innlegget ditt så jeg kan tenke meg hvordan ungen har det!

 

Om du så for deg bæsjebleier som lukter rosenrødt, tannfrembrudd-hva er det? eller at mammatilværelsen skal være slik du ser på dårlig amerikanske TV-serier så gratulerer, du har fått deg en oppvekker.

 

I tillegg kjenner jeg folk som hadde gitt sin venstre arm om de bare hadde et frisk velskapt levende barn å kunne holde så unnskyld at dette ikke er et "tnååå stakkars deg, får du ikke drukket latten din i fred????" Innlegg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 14d4c...682

Ungen er blid som en sol h'n. Så lenge vi ikke kjører bil eller er fastspent i vogna. Jeg hadde virkelig ikke trodd at jeg skulle leve fotballfrue livet nei, bake boller og dulle hele dagen.

Ungen min er velskapt og frisk, og ja jeg vet å være takknemlig for det fordi h'n nesten døde etter fødsel.

Jeg står i det med spy og bæsj og hva det måtte være jeg, søvnløse netter selvom det er på 14 måned. Jeg fikk en jævlig dårlig start på nyfødt intensiv, jeg viste ikke hvor ille det var,og da jeg kom hjem og forstod har jeg gått inn i en alt skal være best mulig hele tiden boble for ungen, som ja, sliter meg ut.

Så om jeg skulle ønske jeg rakk en buuuhu stakkars meg latte for å sette rumpa ned å la det stå til en gang i løpet av dagen så ja, so be it. Jeg er til dispensasjon 24/7. Er det så krise å få litt tips og oppbacking av andre mammaer her inne da?

Problemet mitt er vel ikke at jeg trodde jeg skulle sitte på rumpa i løpet av mammarollen, men kanskje heller at jeg gjør rake motsetningen, hele tiden. Og hvor god mamma er man egentlig hvis man aldri får hodet over vannet eller en kaffekopp for seg selv?

 

Anonymous poster hash: 36120...baf

[Anonym bruker]

Eeeh, tror ikke det var helt sånn amerikansk såpeserie hun forventet 😂. Men takk for at du viste fingern til alle i min venninnegjeng som beskriver det å bli mamma i ulike varianter av det hi nevner.

 

Hi: man kan fort då sin egen barndom i bakhodet når man dår barn. Og med det mye sorg, savn, sinne og tro det eller ei, sympati med sine egne udugelige foreldre som tross alt (mine i alle fall, ikke alle selvsagt) gjorde så godt de kunne og kanskje vel så det med de forutsetningene de hadde. Vær snill med deg selv. Syns du høres ut som en flink mamma. Kanskje du skulle være litt mindre flink? 😉

 

 

 

Anonymous poster hash: e62e8...f0f

Takk😊 Ja, jeg tror (vet) at jeg styrer det til for meg selv. Jeg må finne den balansen mellom for mye oppmerksomhet og underholdning og avvisning. Skal ikke være lett.

Og ja, man får virkelig øya opp når man blir foreldre,både på hva man hadde og ikke hadde, på godt og vondt.

 

Anonymous poster hash: 36120...baf

[Anonym bruker]

Takk. Det hjelper å høre at det blir bedre, bare syns det er så fælt at jeg tenker " herregud så deilig det skal bli om noen år". Kanskje jeg ikke er noe god på småbarn delen. Prøver å nyte og alt det der, men f#en til tempo og styr. Følger man ikke med i et sekund har h#n tryna ut verandaer eller falt eller ja.. vet ikke hvorfor jeg er så redd for gråt (?). Men ja, jeg styrer veldig, og skjønner ikke helt hvordan jeg skal komme ut av denne stress-sirkelen. Jobb er jo en lek i forhold til å være hjemme i helgen. Barnet er 14 mnd. Får så dårlig samvittighet av at jeg ikke bare EEEELSKER hvert sekund og alt det der.

Jeg har begynt på antidepressiva så det er jo bedre, men jeg er fortsatt så ulik meg selv i forhold til før jeg fikk barn. Om jeg først roer meg om noen år mister jeg mannen min før den tid. Han er drittlei bjwffing og diffuse svar fordi jeg stresser eller underholder ungen. Føler at om jeg ikke gir ungen kontakt er jeg redd h#n skal føle seg avvist og alt det der. Så jeg er utslitt av å prate, synge, underholde, leke.. jeg har virkelig rota det til for meg selv.

Moren min er alkoholiker og kan ikke ha barnet, moren til samboer er kreftsyk. Bestefaren er ikke spesielt hjelpsom så det er liksom bare oss da.

 

Anonymous poster hash: 36120...baf

 

 

Å få et barn for første gang er en stor omveltning i livet. Personlig syntes jeg selv at det første året med med nr 1 var laaaaangt fra det alle andre forespeilet meg. Hadde nok litt andre forventninger til både det å få unge og min egen rolle Pluss at min skreik egentlig det første året, jeg var konstant stressa og hadde kronisk søvn mangel. Husker jeg glefsa til ei venninne av meg at jeg hata babytiden og at det ikke er noe morro i det hele tatt..... (hun hadde rosemalt det så innmari når jeg gikk gravid Ha ha ha. Det roet seg etterhvert.

 

Nr 2 gikk lekende lett i forhold. Jeg var ikke stressa , måtte ikke ha kontroll på alt og hadde riktige forventninger. 

 

Mine tips:

 

Ungen tåler å gråte litt, stress ned.... Ignorer sutregråt.

 

Du måååå ikke underholde hele tiden... La han sutre noen min, ta deg den slurken med kaffe.

 

Trenger du 10 minutters pause, så la ungen se litt på tv(hvis han har ro i rumpa)

 

La pappa ta over selv om ungen hyler.

 

La det rot være rot, også koser dere sammen når ungen først sover.

 

Benytt dere av litt barnevakt.

 

Få venninner til å komme hjem til deg, eller la far ha ungen imens du stikker på cafe med venninner.

 

Og kom til den erkjennelsen at vi alle er forskjellige Noen eeeelsker babytid der ungen er total avhengig av deg, imens andre liker når de blir litt mer selvstendige Hver alder har sin sjarm...  

 

Du er flink! Stå på

 

 

Anonymous poster hash: 88b10...2ab

[Anonym bruker]

Altså unnskyld at jeg er litt krass (har tre trollunger selv), men hvordan er det du så for deg småbarnstiden?

 

Velkommen til morstilværelsen og bare gled deg til h*n er tenåring og du ligger våken midt på natta og lurer på når han kommer hjem.

 

Et barn i den alderen er i sin mest sårbare periode og utvikling, unger dør ikke av litt grining heller.

Og jeg ble stressa bare av å lese innlegget ditt så jeg kan tenke meg hvordan ungen har det!

 

Om du så for deg bæsjebleier som lukter rosenrødt, tannfrembrudd-hva er det? eller at mammatilværelsen skal være slik du ser på dårlig amerikanske TV-serier så gratulerer, du har fått deg en oppvekker.

 

I tillegg kjenner jeg folk som hadde gitt sin venstre arm om de bare hadde et frisk velskapt levende barn å kunne holde så unnskyld at dette ikke er et "tnååå stakkars deg, får du ikke drukket latten din i fred????" Innlegg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 14d4c...682

Har 3 barn jeg også, og har aldri opplevd det HI beskriver. Tror hun er passe utbrent og tydelig deprimert. Og det hadde jeg og vært hvis jeg hadde hatt det som henne.

 

Tror du må lære deg litt empati. Man tråkker ikke på folk som ligger nede.

 

Hi, du må la far få slippe mer til. Han må lære seg å takle barnet på egne premisser. La de være alene hver dag, så du kommer deg ut av huset. En halvtime hvor du kan gjøre noe du vil. Så kan du utvide tiden etter hvert som du føler deg tryggere på at det går bra.

 

Anonymous poster hash: bba4b...752

[Mostly Harmless]

Jeg tror oppveksten din spiller deg et puss. Det kan være slitsomt å ha barn, men det skal ikke være slik at du alltid går med en gnagende følelse av at barnet ditt føler seg avvist og derfor ikke tør å presse ham litt. Barnet blir ikke avvist av deg dersom far tar seg av det, det blir ivaretatt av sin far. Han vil nok protestere, de har sine favoritter og er ikke redde for å vise det, men det må både du og far tåle. Du kan forlate rommet/huset om det gjør det lettere. Men jeg tenker det største problemet ditt er at du er så bekymret for at han ikke skal ha det bra nok. Dersom du ikke klarer å finne trygghet på at du er bra nok, uten å være den eneste som henger i stroppen for barnet, tror jeg du bør søke hjelp. Du kjenner til trygghetssirkelen, men kanskje en oppfriskning, med dine konkrete situasjoner, kunne vært til hjelp. Helsestasjoner har vanligvis lavterskel psykologtilbud, der du kunne fått hjelp til å skille på dine egne erfaringer i oppveksten og hvordan barnet ditt har det.

[Gjest Antarctica]

Jeg tror oppveksten din spiller deg et puss. Det kan være slitsomt å ha barn, men det skal ikke være slik at du alltid går med en gnagende følelse av at barnet ditt føler seg avvist og derfor ikke tør å presse ham litt. Barnet blir ikke avvist av deg dersom far tar seg av det, det blir ivaretatt av sin far. Han vil nok protestere, de har sine favoritter og er ikke redde for å vise det, men det må både du og far tåle. Du kan forlate rommet/huset om det gjør det lettere. Men jeg tenker det største problemet ditt er at du er så bekymret for at han ikke skal ha det bra nok. Dersom du ikke klarer å finne trygghet på at du er bra nok, uten å være den eneste som henger i stroppen for barnet, tror jeg du bør søke hjelp. Du kjenner til trygghetssirkelen, men kanskje en oppfriskning, med dine konkrete situasjoner, kunne vært til hjelp. Helsestasjoner har vanligvis lavterskel psykologtilbud, der du kunne fått hjelp til å skille på dine egne erfaringer i oppveksten og hvordan barnet ditt har det.

Støtter denne! Barn er ikke laget av eggeskall...

[Anonym bruker]

Jeg tror oppveksten din spiller deg et puss. Det kan være slitsomt å ha barn, men det skal ikke være slik at du alltid går med en gnagende følelse av at barnet ditt føler seg avvist og derfor ikke tør å presse ham litt. Barnet blir ikke avvist av deg dersom far tar seg av det, det blir ivaretatt av sin far. Han vil nok protestere, de har sine favoritter og er ikke redde for å vise det, men det må både du og far tåle. Du kan forlate rommet/huset om det gjør det lettere. Men jeg tenker det største problemet ditt er at du er så bekymret for at han ikke skal ha det bra nok. Dersom du ikke klarer å finne trygghet på at du er bra nok, uten å være den eneste som henger i stroppen for barnet, tror jeg du bør søke hjelp. Du kjenner til trygghetssirkelen, men kanskje en oppfriskning, med dine konkrete situasjoner, kunne vært til hjelp. Helsestasjoner har vanligvis lavterskel psykologtilbud, der du kunne fått hjelp til å skille på dine egne erfaringer i oppveksten og hvordan barnet ditt har det.

Takk. Det var godt sagt. Fått time hos psykolog nå snart så det skal bli bra. Har også senket guarden for sutring og klaging og hopper ikke til med en gang det kommer et pip. Også ordet så pappan trår til mer og føler meg allerede mindre sliten, så har tatt til meg en del av rådene her og må forsøke å jobbe med det. Er mer bevist nå føler jeg, håpe det varer.

 

Anonymous poster hash: 36120...baf

[Anonym bruker]

En uke? Og jeg som får dårlig samvittighet av å vurdere å reise bort en helg alene..

Ja, kanskje jeg skal reise bort..!

Wow, du turte å få en til.. du er tøff.

 

 

Anonymous poster hash: 36120...baf

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Mest sannsynlig roer det seg snart for deg også Gutten min er nå 17 mnd og det har roet seg mye. Altså han er like aktiv og krever mye oppmerksomhet. Men føler jeg begynner å bli mere meg selv. Jeg har også blitt flinkere til å kreve egentid. Jogging, cafe, kino.. Ikke ha dårlig samvittighet hvis du vil ta dere en helg fri uten barn. Det er bare helt fantastisk. 

 

Anonymous poster hash: 9fd08...a9d

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Mest sannsynlig roer det seg snart for deg også Gutten min er nå 17 mnd og det har roet seg mye. Altså han er like aktiv og krever mye oppmerksomhet. Men føler jeg begynner å bli mere meg selv. Jeg har også blitt flinkere til å kreve egentid. Jogging, cafe, kino.. Ikke ha dårlig samvittighet hvis du vil ta dere en helg fri uten barn. Det er bare helt fantastisk.

 

Anonymous poster hash: 9fd08...a9d

Godt å høre at jeg ikke er alene🙈. Merker at barnehagen har en god effekt på oss alle sammen. Og jo mer stødig hun blir jo mindre stressa er jeg på at hun skal slå seg:)

Er invitert bort en helg snart, kanskje jeg bare skal gjøre det da, sammen med mannen.. kjenner at det hadde vært uuutrolig deilig med hotell de to nettene, hotellfrokost, søvn, kjærestetur...sukk..

 

 

Anonymous poster hash: 36120...baf

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Mest sannsynlig roer det seg snart for deg også Gutten min er nå 17 mnd og det har roet seg mye. Altså han er like aktiv og krever mye oppmerksomhet. Men føler jeg begynner å bli mere meg selv. Jeg har også blitt flinkere til å kreve egentid. Jogging, cafe, kino.. Ikke ha dårlig samvittighet hvis du vil ta dere en helg fri uten barn. Det er bare helt fantastisk.

 

Anonymous poster hash: 9fd08...a9d

Godt å høre at jeg ikke er alene🙈. Merker at barnehagen har en god effekt på oss alle sammen. Og jo mer stødig hun blir jo mindre stressa er jeg på at hun skal slå seg:)

Er invitert bort en helg snart, kanskje jeg bare skal gjøre det da, sammen med mannen.. kjenner at det hadde vært uuutrolig deilig med hotell de to nettene, hotellfrokost, søvn, kjærestetur...sukk..

 

 

Anonymous poster hash: 36120...baf