Har visst ikke takket helt det å bli mor

[Anonym bruker]

Om det er noen trøst kan jeg fortelle at jeg har hatt det akkurat som du beskriver HI, helt likt. Men jeg var så uheldig å få barn i november 2014, og fikk ikke barnehageplass før nå i august. Måtte altså være hjemme i ulønnet permisjon i nesten ett år etter den vanlige permisjonen.

 

Jeg anbefaler at du bruker den lille egentida du har, særlig nå som barnet begynner i barnehagen, til yoga og/eller meditiasjon, et bad, sånne avstressende aktiviteter.

 

Kan også anbefale deg boka a mind of your own av Kelly Brogan som handler on kvinner og depresjon, særlig kvinner i fertil alder, og hva man kan gjøre for å få bukt med problemet uten antidepressiva. Du får kjøpt den fra cdon.no til 150kr

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0085d...06a

Takk for tips. Skal sjekke ut boka,Kanskje jeg får leid den på biblioteket. Antidepressiva er ikke bare pga denne perioden,så det er ikke pga at jeg har fått barn at jeg må stå på det, men kjenner at sånn psykisk sett er jeg også på et helt annet nivå nå enn det jeg var før. Ikke så rart når man sjelden får tid til å gjøre de tingene som vanligvis holdt meg i sjakk. Ingen tvil om at kropp og sinn forandrer seg etter en graviditet og fødsel da, så spent på hva boka har å si. Jeg har begynt i jobb igjen, men jobber ikke 100% stilling så jeg får snart, endelig!, litt tid til å hente meg inn og gjøre sånne ting.

 

All respekt til deg som klarte det så lenge, vanskelig når det treffer sånn.

 

Anonymous poster hash: 36120...baf

[Anonym bruker]

1 til 2 år er den mest krevende alderen. Det endrer seg!

Takk. Jeg kommer vel til å savne denne tiden også.

 

Anonymous poster hash: 36120...baf

[Mammatassar]

Vi fikk det ikke bedre da nr to kom. Tvert imot. Og nå har vi tre. Helt absurd.

 

Anonymous poster hash: b9cd8...806

😂😂 livet er galskap

[Anonym bruker]

Takk for tips. Skal sjekke ut boka,Kanskje jeg får leid den på biblioteket. Antidepressiva er ikke bare pga denne perioden,så det er ikke pga at jeg har fått barn at jeg må stå på det, men kjenner at sånn psykisk sett er jeg også på et helt annet nivå nå enn det jeg var før. Ikke så rart når man sjelden får tid til å gjøre de tingene som vanligvis holdt meg i sjakk. Ingen tvil om at kropp og sinn forandrer seg etter en graviditet og fødsel da, så spent på hva boka har å si. Jeg har begynt i jobb igjen, men jobber ikke 100% stilling så jeg får snart, endelig!, litt tid til å hente meg inn og gjøre sånne ting.

 

All respekt til deg som klarte det så lenge, vanskelig når det treffer sånn.

 

Anonymous poster hash: 36120...baf

Det er viktig med nok søvn for å få bukt med depresjon. Av egen erfaring fra barn og lite søvn fikk jeg både angst og depresjon. Da jeg etter hvert fikk nok søvn ble psyken mye bedre, virkelig den beste medisinen

 

Anonymous poster hash: 61ee5...c2d

[Anonym bruker]

Det ER tøft å bli mamma! Bit tenna sammen og prøv å få litt egentid innimellom. Og litt gråt er ikke farlig Jeg er 100% alene med fire barn fra 1-12, og jeg er som et slakt på kvelden ofte. Men de blir større og alt blir lettere

 

Anonymous poster hash: 3f1c8...bd9

[Anonym bruker]

Jeg tror mange mammaer kan kjenne seg litt igjen i mye av det du beskriver. Fint at noen tør å snakke om at det ikke er bare kos å ha barn! Mange framstiller mammalivet som pur lykke fra morgen til kveld, men realiteten er ikke sånn for de fleste av oss. Livet blir snudd på hodet idet en baby entrer familien - både på godt og vondt.

 

Barna er en sann velsignelse og jeg ville aldri, aldri vært dem foruten. Men - det er også en beintøff jobb å ha barn.

 

Og det er helt sant at det blir lettere med tiden😊👍 Du står nok i en av de mest krevende fasene nå når barnet er så lite. Det er krevende både fysisk og psykisk. Men det kommer til å bli lettere.

 

Lykke til!😊

 

 

 

Anonymous poster hash: 831e8...02e

[Anonym bruker]

Slik du beskriver det var akkurat slik jeg følte det med førstemann. Redningen var da han begynte i bhg og jeg begynte å jobbe igjen, da fikk jeg livet litt tilbake igjen. Så fikk vi en til, hadde mye lavere krav til meg selv og permisjonstiden. Stresset ikke så mye, tok ting i vårt tempo. Ja, jeg mistet endel venner pga tidsmangel og ikke overskudd til å treffe folk, men fikk meg også mange nye gjennom barselgeruppa. Nå er minsta 14 mnd og akkurat begynt i bhg. Så ja, det blir bedre

 

Anonymous poster hash: d64ed...0db

[Anonym bruker]

Du er absolutt ingen dårlig mor, men kanskje litt uerfaren?

 

Du er midt i den mest hektiske alderen, syns jeg da, og man skulle ønske man hadde øyne i nakken og to ekstra sett med armer men mitt tips til deg, som alenemor med 4 barn; ikke løp etter barnet hele tiden!

 

Her har jeg heller barnesikret huset. Satt på låser på skuffer og skap, fjernet alle "potensielt farlige" objekter, satt opp trappegrind på trappa og på verandadøra (om det er mulig, da kan du ha døra oppe uten å være redd for at ungen stikker av), hatt lekekassa i stua osv. På den måten kan du faktisk få litt ro til å pusle med egne saker uten å måtte underholde og løpe etter barnet hele tiden

 

Og det gjør ingenting om barnet gråter, du hører jo forskjell på om det er "vond" gråt eller "bestemt/sinne" gråt. Om det bare er fordi barnet vil at du skal skifte/legge, la det gråte. Far klarer fint å gjøre jobben. Et 14 mnd gammelt barn bestemmer ikke over dere, og h'n skjønner fort at det ikke nytter med disse protestene. Man må faktisk bare ta noen kamper, man kan ikke stå på pinne for barna 24/7.

 

Prøv å slapp litt mer av, ikke stress for å gjøre barnet til lags, og vær bestemt. Da tror jeg mye vil løse seg veldig snart

 

Lykke til, dette ordner seg nok

 

Anonymous poster hash: c5c5b...8e7

[Anonym bruker]

Det blir bedre! Jeg lover! Synes at perioden mellom ett og to år er mest slitsom selv. Ungen får til mye og har null risikovurdering. Sånn er ihvertfall mine, nr to verre enn nr en...klatrer, hopper, stuper inn i alt... litt skriking kan man leve med. dra på butikken uten barn, da får du litt egentid på kjøpet barnehage er gull, kos deg på jobb! Du trenger ikke å ha dårlig samvittighet for at du trenger en pause, småbarnslivet er innmari intenst og de færreste elsker hvert sekund av det.

 

Anonymous poster hash: 45f13...25d

[Anonym bruker]

Takk for så mange fine svar. Var redd jeg skulle få mange meldinger om at jeg måtte skjerpe meg. Begynte å lure om alle andre fikk det til, så det er godt å høre at der er tøft og at jeg ikke må være så redd for knall og fall og gråt. Jeg tror det er kontrollfreaken i meg som hele tiden forsøker å forebygge, og overkompensere for den tryggheten jeg manglet som barn. Og jeg ser jo det nå at all den løpingen etter h'n og underholdning jeg har drevet med har gjort så h'n er ekstremt dårlig til å leke alene..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 36120...baf

[Anonym bruker]

Særlig førstemann her var travel. Bånn gass. Men han gråt aldri.

Barnehage var nydelig, slik at jeg fikk pusterom. Han var sosial og likte godt barnehage.

Tror du må tåle litt gråt, barnet skal ikke bestemme over livet sitt. Han må tåle at pappaen gjør ting, ikke alltid mamma. Café er greiest når han er i bhg eller med pappaen.

 

Du er ikke mislykket! Men du har lov å synes det er heftig med barn i den alderen. De klatrer og faller og krever konstant tilsyn. Om ett år er hverdagen ganske mye greiere. Ikke la han spise deg opp i mellomtiden.

 

Anonymous poster hash: 073ee...9a2

[Anonym bruker]

Søk etter trillepike?

 

Kansje en lekegrind til barnet slik du kan bruke den som avlastning mens hu sitter 5 min eller skal på do.

 

Viss far skal ta barnet så la far gjøre noe som barnet elsker, fks bade? En kjekk aktivitet ned far gjør det lettere om du ikke er tilstede.

 

 

 

Anonymous poster hash: d9191...e89

[Anonym bruker]

Og ty til barne tv. Drømmehagen eller annet barneserie. Viss det kan få barnet til og bli opphengt en liten stund slik du kan nyte en kopp kaffe fks så hvorfor ikke 😊

 

Anonymous poster hash: d9191...e89

[Anonym bruker]

Takk for så mange fine svar. Var redd jeg skulle få mange meldinger om at jeg måtte skjerpe meg. Begynte å lure om alle andre fikk det til, så det er godt å høre at der er tøft og at jeg ikke må være så redd for knall og fall og gråt. Jeg tror det er kontrollfreaken i meg som hele tiden forsøker å forebygge, og overkompensere for den tryggheten jeg manglet som barn. Og jeg ser jo det nå at all den løpingen etter h'n og underholdning jeg har drevet med har gjort så h'n er ekstremt dårlig til å leke alene..

HIAnonymous poster hash: 36120...baf

Les litt om trygghetssirkelen (Circle of securiy), det tror jeg du kan ha nytte av. Barnet må både støttes i sin utforskning og få trøst når det kommer tilbake. Høres litt ut som om du kunne ha glede av å sette deg mer inn i rollen med å støtte barnets utforskning.

 

Anonymous poster hash: b1b09...8cf

[Anonym bruker]

Les litt om trygghetssirkelen (Circle of securiy), det tror jeg du kan ha nytte av. Barnet må både støttes i sin utforskning og få trøst når det kommer tilbake. Høres litt ut som om du kunne ha glede av å sette deg mer inn i rollen med å støtte barnets utforskning.

 

Anonymous poster hash: b1b09...8cf

Jeg kan den faktisk:) er bare inne hvor jeg er så redd hun skal slå seg hardt.. høres teit ut, men de gangene jeg har tenkt at nå må jeg slippe litt taket her så går hun rett bakover og smeller hodet i parketten..eller bordet eller ja.. *hønemor, jobber med saken*. Lettest når man er ute..

 

Anonymous poster hash: 36120...baf

[Anonym bruker]

Søk etter trillepike?

 

Kansje en lekegrind til barnet slik du kan bruke den som avlastning mens hu sitter 5 min eller skal på do.

 

Viss far skal ta barnet så la far gjøre noe som barnet elsker, fks bade? En kjekk aktivitet ned far gjør det lettere om du ikke er tilstede.

 

 

 

Anonymous poster hash: d9191...e89

Pappan har faktisk aldri bada barnet,alltid meg, men ja, bra forslag. Hvor lenge kan man bruke barnegrind?

 

Anonymous poster hash: 36120...baf

[Anonym bruker]

Jeg tror mange mammaer kan kjenne seg litt igjen i mye av det du beskriver. Fint at noen tør å snakke om at det ikke er bare kos å ha barn! Mange framstiller mammalivet som pur lykke fra morgen til kveld, men realiteten er ikke sånn for de fleste av oss. Livet blir snudd på hodet idet en baby entrer familien - både på godt og vondt.

 

Barna er en sann velsignelse og jeg ville aldri, aldri vært dem foruten. Men - det er også en beintøff jobb å ha barn.

 

Og det er helt sant at det blir lettere med tiden😊👍 Du står nok i en av de mest krevende fasene nå når barnet er så lite. Det er krevende både fysisk og psykisk. Men det kommer til å bli lettere.

 

Lykke til!😊

 

 

 

Anonymous poster hash: 831e8...02e

Takk:)

 

Anonymous poster hash: 36120...baf

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.

Jeg syns for det meste det er et jag og mas å være mamma.jeg syns alt handler om at barnet ikke skal gråte og skynde meg hit og skynde meg dit innen h*nå er lei og setter i å hyle. H*n liker ikke vogn, liker ikke bil, liker ikke bæremeis. Vil bare rase rundt og om jeg ikke konstant løper bak ender det med trynings og stygge fall. Jeg rekker så vidt ta meg en kopp kaffe mens h*n er våken. Føler at jeg må løpe på do, pappan prøver å hjelpe til, men da hyler ungen bare der og.

Jeg vet det er jobb å ha barn og alt det over her er sikkert normalt og alt det der, men jeg bare føler at jeg har mistet livskvaliteten min totalt. Og partnern min er så lei av at jeg er sur og stressa at han stikker vel snart. JEG er lei av den jeg har blitt etter jeg har blitt mamma. Hele dagen er underholde, synge og klovner i baksetet hvis vi skal noe sted for ellers er det full grining, samtidig som jeg gjerne skulle sett litt av verden mens jeg forsøker å styrte en kaffe jeg har blanda 50/50 med kokt og kaldt vann for å rekke å få den i meg. Grining på stellebordet ved bleieskift, grining hvis pappan tar h*n. Løpe inn på matbutikken og græbbe det jeg evt husker på i farta. Alt er bare STRESS!!! Er jeg på cafe med venniner venter jeg bare på at grining og sutringa skal begynne så jeg får ikke med meg hva de snakker om og klarer ikke hvertfall ikke gi noe vettuge svar. Ungen min er ikke en sånn som sitter en halvtime og ser på en lekeplass i vogna for å si det sånn, det skal skje noe hele tiden. Jeg har sklidd fra så mange venner fordi jeg klarer ikke ha energi eller kapasitet til forholdet. Jeg pleide å være flink til å følge opp og ta vare på vennene mine, det siste året føler jeg at jeg har blitt verdens største ego som bare bryr meg om meg om mitt, men det er jo ikke tilfelle, jeg bare blir ut matta innen kvelden kommer og jeg kan være en venn.

Blir i hvertfall ikke flere barn her. Og skjønner godt om mannen min går, jeg er bare en sur og utslitt versjon av hvem jeg pleide å være.

Jeg elsker barnet mitt, vi har fine stunder, men at det skulle være så her krevende var jeg ikke forberedt på. Er jeg bare ikke flink til mammarollen? Takk for at du leste. Jeg vet ikke hva jeg ønsker å oppnå egentlig.

 

Anonymous poster hash: 36120...baf

Skjønner da godt at en liten på 14 mnd ikke vil sitte i vogna 1/2 time å se på lekeplassen . Barnet vil vel mye heller leke på lekeplassen 😄 Det er stress i den alderen. De krever sitt, og de er som oftest vant til å være sjefen i familien . Det vil de jo gjerne fortsette med , men de bør ikke få styre og bestemme så mye lengre. Det blir nok godt med barnehage fremover. For dere alle 3 😊 Lykke til!

 

Du er forresten ingen dårlig mamma

 

 

Anonymous poster hash: dcad4...151

[Anonym bruker]

Skjønner da godt at en liten på 14 mnd ikke vil sitte i vogna 1/2 time å se på lekeplassen . Barnet vil vel mye heller leke på lekeplassen 😄 Det er stress i den alderen. De krever sitt, og de er som oftest vant til å være sjefen i familien . Det vil de jo gjerne fortsette med , men de bør ikke få styre og bestemme så mye lengre. Det blir nok godt med barnehage fremover. For dere alle 3 😊 Lykke til!

 

Du er forresten ingen dårlig mamma

 

 

Anonymous poster hash: dcad4...151

Hehe, mente en leke. Er mye på lekeplassen så telefon skrev det av seg selv;)

og tusen takk:)

 

Anonymous poster hash: 36120...baf

[Anonym bruker]

Jeg kan den faktisk:) er bare inne hvor jeg er så redd hun skal slå seg hardt.. høres teit ut, men de gangene jeg har tenkt at nå må jeg slippe litt taket her så går hun rett bakover og smeller hodet i parketten..eller bordet eller ja.. *hønemor, jobber med saken*. Lettest når man er ute.. Anonymous poster hash: 36120...baf

Mmmm, ja det er en periode der man nesten må sikkre dem fysisk omtrent hele tiden. Den perioden varer heldigvis ikke mer enn noen måneder. Jeg tenkte mer på det du skriver om mangel på selvstendig lek, underholdning etc. Selv om du er fysisk i nærheten for sikkerhetens skyld er det noe med å oppmuntre til utforsking/selvstendig lek. For min egen del var det noe jeg måtte virkelig øve på, det falt meg ikke umiddelbart naturlig. Jeg tenkte også på det du skrev om det med alkoholikermor og trygghet. Samt det du skriver om samboeren din - at du delvis frykter han skal forlate deg. Nå er jeg virkelig ute på dypt vann her altså, jeg har selvfølgelig ikke grunnlag for å si noe som helst. Teorien om trygghetssirkelen er mer enn bare den figuren, det har vel så mye med oss som foreldre og gjøre og at vi fort blir hengende igjen i mønstre formet av vår egen oppvekst. Men kanskje jeg er helt på villspor nå, i så fall beklager jeg

 

Anonymous poster hash: b1b09...8cf

[Anonym bruker]

Særlig førstemann her var travel. Bånn gass. Men han gråt aldri.

Barnehage var nydelig, slik at jeg fikk pusterom. Han var sosial og likte godt barnehage.

Tror du må tåle litt gråt, barnet skal ikke bestemme over livet sitt. Han må tåle at pappaen gjør ting, ikke alltid mamma. Café er greiest når han er i bhg eller med pappaen.

 

Du er ikke mislykket! Men du har lov å synes det er heftig med barn i den alderen. De klatrer og faller og krever konstant tilsyn. Om ett år er hverdagen ganske mye greiere. Ikke la han spise deg opp i mellomtiden.

 

Anonymous poster hash: 073ee...9a2

Godt sagt, det med å ikke bli spist opp i mellomtiden.

 

 

Anonymous poster hash: 36120...baf

[Anonym bruker]

Mmmm, ja det er en periode der man nesten må sikkre dem fysisk omtrent hele tiden. Den perioden varer heldigvis ikke mer enn noen måneder. Jeg tenkte mer på det du skriver om mangel på selvstendig lek, underholdning etc. Selv om du er fysisk i nærheten for sikkerhetens skyld er det noe med å oppmuntre til utforsking/selvstendig lek. For min egen del var det noe jeg måtte virkelig øve på, det falt meg ikke umiddelbart naturlig. Jeg tenkte også på det du skrev om det med alkoholikermor og trygghet. Samt det du skriver om samboeren din - at du delvis frykter han skal forlate deg. Nå er jeg virkelig ute på dypt vann her altså, jeg har selvfølgelig ikke grunnlag for å si noe som helst. Teorien om trygghetssirkelen er mer enn bare den figuren, det har vel så mye med oss som foreldre og gjøre og at vi fort blir hengende igjen i mønstre formet av vår egen oppvekst. Men kanskje jeg er helt på villspor nå, i så fall beklager jeg

 

Anonymous poster hash: b1b09...8cf

H'n er heldigvis ikke engstelig for å gå ut og utforske å leke når vi er ute. Jeg tenker mer på at h'n sjelden vil styre med noe selv og helst vil ha med meg på alt inne. Men jeg vet ikke om barn på 14 månder leker mye alene inne jeg? Jeg har nok vært litt for mye i nærheten i redsel for at h'n skal slå seg eller kjede seg eller ikke føle seg sett, så det er nok pga min egen erfaring ja. Fint med synsing så du trenger ikke beklage:)

 

Anonymous poster hash: 36120...baf

[Anonym bruker]

Altså unnskyld at jeg er litt krass (har tre trollunger selv), men hvordan er det du så for deg småbarnstiden?

 

Velkommen til morstilværelsen og bare gled deg til h*n er tenåring og du ligger våken midt på natta og lurer på når han kommer hjem.

 

Et barn i den alderen er i sin mest sårbare periode og utvikling, unger dør ikke av litt grining heller.

Og jeg ble stressa bare av å lese innlegget ditt så jeg kan tenke meg hvordan ungen har det!

 

Om du så for deg bæsjebleier som lukter rosenrødt, tannfrembrudd-hva er det? eller at mammatilværelsen skal være slik du ser på dårlig amerikanske TV-serier så gratulerer, du har fått deg en oppvekker.

 

I tillegg kjenner jeg folk som hadde gitt sin venstre arm om de bare hadde et frisk velskapt levende barn å kunne holde så unnskyld at dette ikke er et "tnååå stakkars deg, får du ikke drukket latten din i fred????" Innlegg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 14d4c...682

[Anonym bruker]

Altså unnskyld at jeg er litt krass (har tre trollunger selv), men hvordan er det du så for deg småbarnstiden?

 

Velkommen til morstilværelsen og bare gled deg til h*n er tenåring og du ligger våken midt på natta og lurer på når han kommer hjem.

 

Et barn i den alderen er i sin mest sårbare periode og utvikling, unger dør ikke av litt grining heller.

Og jeg ble stressa bare av å lese innlegget ditt så jeg kan tenke meg hvordan ungen har det!

 

Om du så for deg bæsjebleier som lukter rosenrødt, tannfrembrudd-hva er det? eller at mammatilværelsen skal være slik du ser på dårlig amerikanske TV-serier så gratulerer, du har fått deg en oppvekker.

 

I tillegg kjenner jeg folk som hadde gitt sin venstre arm om de bare hadde et frisk velskapt levende barn å kunne holde så unnskyld at dette ikke er et "tnååå stakkars deg, får du ikke drukket latten din i fred????" Innlegg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 14d4c...682

🙈🙈🙈

 

 

Anonymous poster hash: b7940...06a

[Anonym bruker]

Altså unnskyld at jeg er litt krass (har tre trollunger selv), men hvordan er det du så for deg småbarnstiden?

 

Velkommen til morstilværelsen og bare gled deg til h*n er tenåring og du ligger våken midt på natta og lurer på når han kommer hjem.

 

Et barn i den alderen er i sin mest sårbare periode og utvikling, unger dør ikke av litt grining heller.

Og jeg ble stressa bare av å lese innlegget ditt så jeg kan tenke meg hvordan ungen har det!

 

Om du så for deg bæsjebleier som lukter rosenrødt, tannfrembrudd-hva er det? eller at mammatilværelsen skal være slik du ser på dårlig amerikanske TV-serier så gratulerer, du har fått deg en oppvekker.

 

I tillegg kjenner jeg folk som hadde gitt sin venstre arm om de bare hadde et frisk velskapt levende barn å kunne holde så unnskyld at dette ikke er et "tnååå stakkars deg, får du ikke drukket latten din i fred????" Innlegg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 14d4c...682

Eeeh, tror ikke det var helt sånn amerikansk såpeserie hun forventet 😂. Men takk for at du viste fingern til alle i min venninnegjeng som beskriver det å bli mamma i ulike varianter av det hi nevner.

 

Hi: man kan fort då sin egen barndom i bakhodet når man dår barn. Og med det mye sorg, savn, sinne og tro det eller ei, sympati med sine egne udugelige foreldre som tross alt (mine i alle fall, ikke alle selvsagt) gjorde så godt de kunne og kanskje vel så det med de forutsetningene de hadde. Vær snill med deg selv. Syns du høres ut som en flink mamma. Kanskje du skulle være litt mindre flink? 😉

 

 

 

Anonymous poster hash: e62e8...f0f