Er jeg en fæl mor? 😓

[Kremtopp]

Hi her...

Har vært veldig vanskelig for meg og lese igjennom alle innleggene.

De fleste av dere mener jeg må/bør bo der... Men har dere selv vært i denne situasjonen?

Vet dere hvordan det er? Tror det er umulig å sette seg inn i denne situasjonen om man ikke har vært der selv.

 

Å gå fra 3 åringen min, nei det hadde ikke jeg gjort, han hadde vært redd om ikke jeg var der. Synes det blir en dårlig sammenligning. Denne babyen trenger meg masse når hun kommer hjem, det vet jeg og gleder meg masse til å være mammaen hennes, men på sykehuset føler jeg meg ikke som en mamma.

 

Og jeg hadde aldri dratt der i fra om hun hadde vært dårlig, legene er veldig fornøyd med hun, og hun er veldig stabil, om det endrer seg vil jeg jo selvsagt være der 24 timer i døgnet!

Legene der vet at jeg fortiden bor hjemme, og tror vel de hadde sagt jeg ikke kunne det om de mente det ikke var forsvarlig.

 

Dette er en forferdelig vanskelig situasjon, og håper vi gjør det som er best for oss alle i familien❤

Og gleder meg enormt til vi får lillesøster hjem og kan være en familie ilag

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a83b7...412

"Denne babyen trenger meg masse når hun kommer hjem" - dette barnet trenger deg NÅ og det er jeg ganske sikker på at fagpersoner er enige i. Barnet ditt er prematurfødt, liten og sårbar og sikkert også engstelig fordi hun ikke kan høre/se/kjenne/lukte deg når du er hjemme i egen stue 30 minutter unna sykehuset. Har ikke den tanken falt deg inn? Jeg skjønner godt at du bekymrer deg for treåringen din, men han klarer seg fint uten deg i perioder og blir nok godt ivaretatt av far og øvrig familie. Vi er flere her inne som har vært i liknende situasjon som deg, og de av oss som ikke har det har nok også følt på hvordan det er å forlate eldre barn hjemme for å føde barn, være på barsel x antall dager osv. Det er selfølgelig noe helt annet når barnet er prematurt og/eller sykt og foreldrene er nødt til å være på sykehuset/ i direkte nærhet over en lengre periode, ingen tvil om det, men dere kan vel veksle på hvem som er hjemme og hvem som er på sykehuset? Dette gjelder et sårbart lite barn som trenger foreldrene sine, synes du skal konsentrere deg mer om det nå enn fokuset på hvorvidt du er en dårlig mor eller ikke som må forlate treåringen din. Du forlater ham ikke, du er der for ditt nyfødte barn.

[Anonym bruker]

 

Jeg skjønner også at du reagerer på at dette ikke ble som tenkt, men det hjelper ikke å stikke hodet i sanden og ikke forholde deg 100% til det før det er som du hadde tenkt. Premature er ofte mye jobb når de kommer hjem også, det vil ikke bli som å ta en terminbaby hjem tre dager etter fødsel. 

 

Anonymous poster hash: 4dd69...721

 

Siterte feil innlegg.

 

Anonymous poster hash: 4dd69...721

[Anonym bruker]

Hi her...

Har vært veldig vanskelig for meg og lese igjennom alle innleggene.

De fleste av dere mener jeg må/bør bo der... Men har dere selv vært i denne situasjonen?

Vet dere hvordan det er? Tror det er umulig å sette seg inn i denne situasjonen om man ikke har vært der selv.

 

Å gå fra 3 åringen min, nei det hadde ikke jeg gjort, han hadde vært redd om ikke jeg var der. Synes det blir en dårlig sammenligning. Denne babyen trenger meg masse når hun kommer hjem, det vet jeg og gleder meg masse til å være mammaen hennes, men på sykehuset føler jeg meg ikke som en mamma.

 

Og jeg hadde aldri dratt der i fra om hun hadde vært dårlig, legene er veldig fornøyd med hun, og hun er veldig stabil, om det endrer seg vil jeg jo selvsagt være der 24 timer i døgnet!

Legene der vet at jeg fortiden bor hjemme, og tror vel de hadde sagt jeg ikke kunne det om de mente det ikke var forsvarlig.

 

Dette er en forferdelig vanskelig situasjon, og håper vi gjør det som er best for oss alle i familien❤

Og gleder meg enormt til vi får lillesøster hjem og kan være en familie ilag

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a83b7...412

En 3-åring kan forklares hvorfor mamma må være på sykehuset. De forstår mer enn man tror. Men, du og pappaen kan vel bytte på å være på sykehuset? Dere må vel ikke være hjemme med 3-åringen begge to hele tiden?

 

 

 

Anonymous poster hash: 4f05c...fb2

[Anonym bruker]

jeg fødte med keisersnitt pga gbs infeksjon der barnet også ble påvirket og lå på nyfødt intensiv for behandling. Jeg tenkte ikke over at jeg skulle være med barnet hele tiden. Var helt i ørska og syk selv. Baby var mye nede der og jeg på avd. Følte liksom ikke det var min baby? Følte ikke hun trengte meg, bare behandling. Morsfølelsen kom ikke med en gang. Den kom noen uker etterpå. Jeg kan ikke fatte at jeg tenkte sånn. At hun var så mye alene. Jeg tror muligens du har en reaksjon på hele situasjonen? For tidlig fødsel, stress, morsfølelsen, skyld ovenfor andre barn? Mye spille inn her. Men en ting er sikkert, du er ikke en fæl mor. Du viser mye omtanke for barnet som er hjemme og du tenker over hva som er rett ovenfor ditt nye barn. Har du fått snakket med noen for å bearbeide hendelsen? Hvis du er noe slik jeg var, bli hos barnet på sykehuset. Jeg angrer selv om det kun var snakk om et par dager på at jeg lot baby være så mye med fremmede. Du vil få morsfølelsen for fullt etterhvert og du vil angre om du tenker tilbake på tiden du ikke var med baby. Sannheten er at baby trenger deg. Ellers hadde ikke personal spurt om du kunne bo der. Barnet hjemme kommer til å klare seg denne tiden du må prioritere noe annet. Det betyr ikke at du ikke elsker dette andre barnet, det betyr at du har et nytt barn som er veldig avhengig av deg nå og du kan ikke dele deg i to. Bli på sykehuset 💕 Klem til deg..

 

Anonymous poster hash: e1980...ae7

[Anonym bruker]

Huff.. Du må bli på sykehuset, HI! Ikke nødvendigvis pga muligheten for at noe galt kan skje, men pga tilknytning og pga babyens følelser her og nå. Hun er liten og skjør og trenger deg! Når babyen blir stabil nok til at dere kan ta henne ut av kuvøse, anbefales det så mye kroppskontakt som overhodet mulig. Les deg opp om forskning på premature og kenguru-metoden. Skjønner for øvrig ikke hvordan du skulle ha tid til å IKKE være på sykehuset? Er prematurmamma selv, og det var travle tider, med pumping hver 3 time, sondemating og stell, og sitte med baby i kenguru-stilling resten av tiden.

 

Anonymous poster hash: 17deb...f32

[Anonym bruker]

Snakk med noen på sykehuset om hva du føler! Få hjelp til å bearbeide følelser og tanker!

 

Uten sammenligning forøvrig, jeg sitter i en helt annen situasjon for øyeblikket, men én ting vil jeg tro er helt likt!

Jeg har en onkel som ligger for døden. Ikke så gammel, full i kreft, blodpropp i begge beina, vann i lungene, ett smertehelvete av en annen verden. Vi sitter der på tur, selv om vi ikke får kontakt med han lengre. Han ligger full i morfin, kan ikke få mer, men smertene er fortsatt grusomme.

Her om dagen sa en pleier da jeg kom, "Så fint at det var du som kom nå! Han roer seg alltid så godt når du er her!"

Joda, flere har påpekt det. Altså, jeg er ikke onkel's favoritt på noen måte. Det her har ikke noe med det å gjøre. Forskjellen er rett og slett at jeg leser høyt eller småsynger/småprater hele tiden når jeg er der. Holder han i hånda og bruker stemmen, stryker han over panna, viser han at jeg er der. Det roer han. Pulsen blir lavere, han ser ut til å tåle smerten bedre og han roer seg ned.

Noen ganger tenker jeg at det må være grusomt å ligge der å ikke kunne si ifra at "kan du se til helsike å slutte med den kalkinga der! Du synger sååå surt!!" Eller "hva som helst bare ikke den sangen der!"

Han får jo ikke uttrykt seg på noen annen måte enn pulsen, gråt/skrik/pipelyder og det å ligge rolig eller urolig.

Men han må jo like det. Det må bety noe. Når han viser det så godt på de få måtene han kan vise det på.

 

Sånn er det for din lille baby også! Du må bare få øynene opp for det! Det er en veldig viktig tid for babyen din nå! At du ikke føler det, viser at du trenger hjelp. ...og det er helt greit. Men gjør noe med det nå. Denne tiden kan du ikke gjøre noe med senere!

 

 

Anonymous poster hash: df159...8e7

[LilleVilje]

Kjære HI: Jeg har lyst til å ordlegge meg på en annen måte enn jeg bør, men jeg skal prøve å la være, fordi jeg forstår at du er i en vanskelig situasjon. Men: Babyen din trenger deg. Hun kommer aldri i hele livet sitt til å trenge deg så mye som nå, i denne første sårbare fasen der hun har møtt verden så altfor tidlig. Hun trenger at du er der, er med på stell, pumper deg, mater med sonde og ikke minst - har henne inntil deg mesteparten av døgnet. Du har en treåring hjemme, han kan fint forholde seg til far og andre omsorgspersoner til dette er over.

 

Jeg antar at du er redd for å knytte deg til barnet, i tilfelle noe skulle skje, siden du ikke ønsker å være der når hun trenger deg. Og nei, syv-åtte timer i døgnet er ikke nok. Det er det bare ikke. Ikke for den lille babyen, der du representerer den eneste tryggheten, det er din lukt og din kroppskontakt hun trenger, om det så er med en hånd inn i kuvøsen.

 

Slutt å synes synd på deg selv fordi det ikke ble som du hadde tenkt. Spark deg selv i gang, og kom deg på sykehuset og ta vare på babyen din!

 

Og ja, jeg har også hatt baby på nyfødtintensiven. Jeg vet hva det går ut på. Jeg antar du er livredd, ellers kan jeg ikke FATTE at du ikke vil være der for jenta di nå, alternativet er at du er en egoistisk dritt som ikke gidder å ta inn hvor viktig det faktisk er. Men jeg satser på at du ikke er det, en egoistisk dritt, altså.

 

Ta deg nå sammen og gjør det som er riktig for jenta di!

Endret 4. august 2016 av LilleVilje

[Anonym bruker]

Du tror ikke den lille babyen som ikke får være nær mammaen sin er redd da? Som ligger alene blant fremmede hender, slanger og apparater?

 

Selv om hn ikke kan gi uttrykk for det er det mye følelser i en så liten kropp. Jeg tror som sagt at du kommer til å slite mye i ettertid om du ikke stiller opp for babyen din nå.

 

Og jeg har selv bodd på nyfødtintensiven helt til babyen min døde, så jeg vet veldig godt hva jeg snakker om!

 

 

 

Anonymous poster hash: 33866...214

[Anonym bruker]

Her er det eneste rette å være på sykehuset . Jeg jobber i helsevesenet , og må innrømme jeg hadde blitt rimelig paff om en mor valgte å ikke være med barnet (mener her selvsagt om begge foreldre er hjemme og ikke på sykehus ) . Babyen har fått en tøff start på livet og er i sin mest sårbare periode nå. Klart babyen trenger mammaen sin. Nærheten din ( eller fars) er det viktigste for babyen nå. Så her ville jeg uten tvil bodd på sykehuset .

 

Anonymous poster hash: 37514...175

[Anonym bruker]

Hi her...

Har vært veldig vanskelig for meg og lese igjennom alle innleggene.

De fleste av dere mener jeg må/bør bo der... Men har dere selv vært i denne situasjonen?

Vet dere hvordan det er? Tror det er umulig å sette seg inn i denne situasjonen om man ikke har vært der selv.

 

Å gå fra 3 åringen min, nei det hadde ikke jeg gjort, han hadde vært redd om ikke jeg var der. Synes det blir en dårlig sammenligning. Denne babyen trenger meg masse når hun kommer hjem, det vet jeg og gleder meg masse til å være mammaen hennes, men på sykehuset føler jeg meg ikke som en mamma.

 

Og jeg hadde aldri dratt der i fra om hun hadde vært dårlig, legene er veldig fornøyd med hun, og hun er veldig stabil, om det endrer seg vil jeg jo selvsagt være der 24 timer i døgnet!

Legene der vet at jeg fortiden bor hjemme, og tror vel de hadde sagt jeg ikke kunne det om de mente det ikke var forsvarlig.

 

Dette er en forferdelig vanskelig situasjon, og håper vi gjør det som er best for oss alle i familien❤

Og gleder meg enormt til vi får lillesøster hjem og kan være en familie ilag

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a83b7...412

DU ER MAMMAEN HENNES NÅ, IKKE BARE NÅR HUN KOMMER HJEM!

 

Stakkars lille, forsvarsløse baby. Treåringen har en far hjemme! Stusser også veldig på st du ikke hadde gått fra treåringen, mem du går fra babyen som skulle vært i magen lenge enda. Dette er irrasjonelle tanker. Snakk med noen!

 

 

 

Anonymous poster hash: d810a...943

[Anonym bruker]

Jeg har blitt mor til et prematur barn for en uke siden, hun kom i uke 27+5, så vi har mange uker på sykehus foran oss.

Vi har og et barn hjemme.

De på nyfødt intensiv avd vil at jeg skal bo der med barnet, noe jeg ikke vil?!?!

Jeg føler meg som en dårlig mor, jeg får rare blikk når jeg sier jeg ikke vil bo der, bor 30 min unna sykehuset, så vil heller pendle dit.

 

Føler meg egentlig ikke som mor for barnet ennå, og ønsker å gi barnet hjemme en "normal" hverdag...

Sååå... Er det fælt av meg og ikke ville være der nede mye? Vi er der ca 7-8 timer om dagen...

Er det nok? Eller "må" man bo der?

 

Noen som har erfaringer?

 

Anonymous poster hash: a83b7...412

Gratulerer så mye med den lille! 

 

Nå har jeg ikke lest svarene du har fått så mulig du allerede har fått lignende svar, men tenkte jeg kjapt skulle dele min erfaring med deg. 

 

Jeg fikk et barn i uke 25 og hadde et barn hjemme fra før. Vi bor ca 20 min unna sykehuset (utenom rushet). Sykehuset er gammelt så her må man bo i en brakkerigg på utsiden (ikke mulighet å sove på noe rom sammen med barnet). 

 

Det var aldri aktuelt for oss å sove på sykehuset de første månedene. Det var ingen som så på oss som rare for det, det var helt vanlig for de som bodde i nærheten. Jeg var på sykehuset mens eldste var i barnehagen, dro opp tidlig om morgenen og så dro jeg hjem til middag selv om vi hadde krav på middag på sykehuset. Noen dager dro jeg opp igjen på sykehuset etter middag, andre ganger ikke. Var stort sett hjemme når eldstebarnet skulle legges og sov alltid hjemme. Man sover mye bedre i egen seng og da var jeg også tilstedet om eldste våknet og kom tuslende for kos om natten (hendte av og til).

 

Premature barn sover ekstremt mye og mat får de gjennom sonde. Etterhvert er de ute på magen noen timer (alt ettersom hva de orker) og foreldrene deltar i stellet. Stellet er raskt gjort da babyen ligger i kuvøse og som regel ikke liker å bli håndtert.

 

Min klare anbefaling basert på egen erfaring: 

Sov hjemme (i alle fall de første månedene). Om du har melk og skal amme så hadde jeg vurdert å sove over på sykehuset når ammetreningen intensiveres (spesielt om barnet strever med å få det til) da det er kort tid mellom siste måltid om kvelden og første om morgenen. Jeg sov som regel likevel hjemme, men med transport til og fra og pumping i tillegg for å opprettholde produksjonen ble det litt lite søvn en periode. Jeg spiste også alltid middag hjemme og var alltid hjemme ved legging av eldste. Ble av og til mye kjøring frem og tilbake, men for oss var det verd det Man er på sykehuset lenge (vi var der til termin) og det er godt for familien og ha livet utenfor sykehuset også!     

 

Anonymous poster hash: 57cd2...357

[Anonym bruker]

 

Gratulerer så mye med den lille! 

 

Nå har jeg ikke lest svarene du har fått så mulig du allerede har fått lignende svar, men tenkte jeg kjapt skulle dele min erfaring med deg. 

 

Jeg fikk et barn i uke 25 og hadde et barn hjemme fra før. Vi bor ca 20 min unna sykehuset (utenom rushet). Sykehuset er gammelt så her må man bo i en brakkerigg på utsiden (ikke mulighet å sove på noe rom sammen med barnet). 

 

Det var aldri aktuelt for oss å sove på sykehuset de første månedene. Det var ingen som så på oss som rare for det, det var helt vanlig for de som bodde i nærheten. Jeg var på sykehuset mens eldste var i barnehagen, dro opp tidlig om morgenen og så dro jeg hjem til middag selv om vi hadde krav på middag på sykehuset. Noen dager dro jeg opp igjen på sykehuset etter middag, andre ganger ikke. Var stort sett hjemme når eldstebarnet skulle legges og sov alltid hjemme. Man sover mye bedre i egen seng og da var jeg også tilstedet om eldste våknet og kom tuslende for kos om natten (hendte av og til).

 

Premature barn sover ekstremt mye og mat får de gjennom sonde. Etterhvert er de ute på magen noen timer (alt ettersom hva de orker) og foreldrene deltar i stellet. Stellet er raskt gjort da babyen ligger i kuvøse og som regel ikke liker å bli håndtert.

 

Min klare anbefaling basert på egen erfaring: 

Sov hjemme (i alle fall de første månedene). Om du har melk og skal amme så hadde jeg vurdert å sove over på sykehuset når ammetreningen intensiveres (spesielt om barnet strever med å få det til) da det er kort tid mellom siste måltid om kvelden og første om morgenen. Jeg sov som regel likevel hjemme, men med transport til og fra og pumping i tillegg for å opprettholde produksjonen ble det litt lite søvn en periode. Jeg spiste også alltid middag hjemme og var alltid hjemme ved legging av eldste. Ble av og til mye kjøring frem og tilbake, men for oss var det verd det Man er på sykehuset lenge (vi var der til termin) og det er godt for familien og ha livet utenfor sykehuset også!     

 

Anonymous poster hash: 57cd2...357

 

Nå har jeg skummet noen av svarene og ser at de som svarer tror de har vært i samme situasjon, selv om de ikke helt har det.

 

Får man en ekstremt prematur baby er man gjerne på sykhus frem til termin (noen ganger forbi). Det er ikke uvanlig å være 4 måneder på sykehus. Noen av disse ukene kan være kritiske (og da er man der selvsagt mye mer), men om det ikke er kritisk trenger man ikke å sitte klistret til en kuvøse og se på at et barn sover i 24 timer. 4 måneder kan ikke sammenligner med barn som er der 5 uker.

 

En ekstremt prematur baby som trenger mye pustehjelp orker ikke mye kroppskontakt. De er ute på magen til foreldrene ofte 1-2 timer to ganger om dagen avhengig av hvor sterke de er og om de har tilleggsplager. Vårt barn var ca tre uker før det i det hele tatt var forsvarlig. 

 

Man er jo like glad i barnet sitt om man sover hjemme Og hva med den storesøsken hjemme. 4 måneder uten mamma er lang tid.... (nå er det nok litt kortere her ettersom barnet nesten er født i uke 28, men like vel).

 

Jeg var veldig glad for at jeg hadde et barn fra før før mitt ekstremt premature barn ble født. Da hadde jeg erfaring, men ikke minst - et liv utenfor sykehuset. Jeg vil påstå, basert på egne erfaringer og erfaringene til andre vi ble kjent med, at familiens (og mors) psyke er best om man har mulighet til disse time-outene som besøkene hjemme er.     

 

Anonymous poster hash: 57cd2...357

[Anonym bruker]

Dersom foreldre unndrar seg omsorgsansvaret sitt og ivaretaking av barnet sitt behov for kontakt/ trygghet og slik ikkje sikra ei god utvikling/ slik at barnet kan bli vesentlig skadelidande, har sjukehuset heilt klart meldeplikt til barnevernet.

 

Barnevernkurator.

 

Anonymous poster hash: 19ef2...ec4

[Anonym bruker]

Dersom foreldre unndrar seg omsorgsansvaret sitt og ivaretaking av barnet sitt behov for kontakt/ trygghet og slik ikkje sikra ei god utvikling/ slik at barnet kan bli vesentlig skadelidande, har sjukehuset heilt klart meldeplikt til barnevernet.

 

Barnevernkurator.

 

Anonymous poster hash: 19ef2...ec4

Vet du hva...du Bør jammen slutte med å signere med tittel når du skriver innlegg.

 

Tror du virkelig ikke at sykehusene har erfaring med sjokkREAKSJONER hos foreldre med premature barn?

 

Barnevernet kan bidra med mye fint, men det er da seriøst ikke det første en vurderer i en slik situasjon.

 

Makan...for noen ufølsomme mennesker her. Som mangler den mest grunnleggende forståelse for hvordan folk kan reagere i krise.

 

 

 

Anonymous poster hash: cf2b7...3cf

[Anonym bruker]

Dersom foreldre unndrar seg omsorgsansvaret sitt og ivaretaking av barnet sitt behov for kontakt/ trygghet og slik ikkje sikra ei god utvikling/ slik at barnet kan bli vesentlig skadelidande, har sjukehuset heilt klart meldeplikt til barnevernet.

 

Barnevernkurator.

 

Anonymous poster hash: 19ef2...ec4

For et malplassert svar i denne sammenhengen. Foreldre som sitter ved sin nyfødte barns kuvøse hele dagen og hjelper til med alt de skal, for så å ta seg av sitt andre barn og sove hjemme ivaretar jo alle - inkludert den nyfødte 

 

Anonymous poster hash: 57cd2...357

[februarprins2013]

skjønner det er tøft for deg med tanke på det andre barnet, men den lille trenger mamman sin <3 så hadde blitt der på sykhuset

[Anonym bruker]

Hvis du ikke allerede er medlem så meld deg inn i denne gruppen her: https://www.facebook.com/groups/286798704682107/ Det er en lukket gruppe for foreldre med premature barn. 

Anonymous poster hash: 57cd2...357

[Anonym bruker]

Babyen klarer seg sikkert fint også uten deg, men jeg tror nok jeg hadde valgt å investere i et bæresjal og hatt den lille så mye som mulig i det. Du skal jo også amme og da er det naturlig at du er der så mye som mulig, særlig om natten.

 

Jeg hadde prematur. Jeg var for syk til å gjøre noe som helst, men pappaen var der for babyen nesten hele tiden. Fikk ikke noe rom i nærheten (han sov på mitt et par etg unna), men var hos babyen og tok alle stell og matinger med unntak av ett i døgnet. (han løp mellom meg og babyen som begge "vanket" på intensiven. (han løp også med pumpemelk fra meg når jeg ble klar nok til å fikse å pumpe - liggende, og så til babyen for å gi den)

 

Det ga dem en utrolig tett kontakt som har vart i lange tider.

Anonymous poster hash: 31c7a...583

[Anonym bruker]

 

Babyen klarer seg sikkert fint også uten deg, men jeg tror nok jeg hadde valgt å investere i et bæresjal og hatt den lille så mye som mulig i det. Du skal jo også amme og da er det naturlig at du er der så mye som mulig, særlig om natten.

 

Jeg hadde prematur. Jeg var for syk til å gjøre noe som helst, men pappaen var der for babyen nesten hele tiden. Fikk ikke noe rom i nærheten (han sov på mitt et par etg unna), men var hos babyen og tok alle stell og matinger med unntak av ett i døgnet. (han løp mellom meg og babyen som begge "vanket" på intensiven. (han løp også med pumpemelk fra meg når jeg ble klar nok til å fikse å pumpe - liggende, og så til babyen for å gi den)

 

Det ga dem en utrolig tett kontakt som har vart i lange tider.

 

Anonymous poster hash: 31c7a...583

 

Barnet til HI er ikke prematurt, men ekstremt prematurt. Det er et hav av forskjell. Barnet vil være avhengig av kuvøse og pustehjelp lenge enda. Berøring vil også være vondt for de aller fleste slike babyer da de har tynn hud. De får komme ut noen timer på mors mage i løpet av dagen når barnet er sterkt nok, men det er stort sett det de orker. Resten av tiden trenger de å være beskyttet for lyd, lys og andre stimuli i kuvøsen (med teppe over). Pustehjelp innebærer også masker og ledninger så det går ikke å bære rundt på barnet.  

 

Barnet trenger ikke mor hos seg hele tiden. Det mange gjør er at mor går rundt med en liten klut på seg en stund. Så legges denne inn i kuvøsen slik at barnet får ha med seg mor sin lukt også inn i kuvøsen som ellers stenger det meste ute.  

 

Barnet trenger mor, men det holder om mor er der på dagtid den første tiden da barnet sover mye og skal ha det mørkt og stille. Barnet skal ikke ammes, det skal ikke bades, stellene er litt stressende for barnet og er derfor korte. Mor kan jo selvsagt sitte ved siden av kuvøsen hele tiden, men for babyen er det slett ikke nødvendig. Det er mye bedre at mor er litt hjemme med storesøsken også (som også trenger mamma) og at mor for den søvnen hun trenger for sin egen helse og siden mulighet til å klare melkeproduksjonen. 

 

Anonymous poster hash: 57cd2...357

[Anonym bruker]

Kjære HI. Dette vet jeg ingenting om. Jeg har selv tatt et par valg som helsepersonell har hevet øyenbrynene over, men det var riktig for oss. Det set ut som om det er flere her som vet hva det innebærer å ha en ekstremt prematur tass, og for å være helt ærlig høres det jo innmari kjedelig ut når dramatikken er over.

 

Jeg har bare to råd:

Ta vare på psyken din.

Kobl inn far mer hvis du trenger det. Hvis det virkelig er sånn at en forelder må bo på sykehuset er det ingenting i veien for at han kan bo der. Vi har dessverre enorme mengder kulturelle forestillinger om hva det er å være en god mor, og det er vondt å ikke klare å leve opp til det, men det betyr ikke at du faktisk er en dårlig mor.

 

Lykke til ❤️

 

Anonymous poster hash: 1a966...471

[Anonym bruker]

Tror det er viktig, både for ungen og din egen del at du bor der. Ellers kan du ende opp med å sitte å angre senere. 

Anonymous poster hash: 280f4...783

[Anonym bruker]

TIL DERE SOM SIER AT DERE HADDE BODD PÅ SYKEHUSET OG ALDRI KUNNE LATT BARNET VÆRE PÅ SYKEHUSET ALENE

 

Har dere vært igjennom en lik situasjon selv ?

 

 

 

Anonymous poster hash: 706fc...492

Jeg har hatt et meget, meget sykt barn på sykehus, ja. Og to barn til der hjemme.

 

Jeg måtte til og med FLY til sykehuset, en flyvning på 30 minutter. Men jeg og barnets pappa byttet på å være der, vi var der annen hver uke. Situasjonen varte fra starten av januar til et stykke ut i april, dvs nesten 4 måneder. Men det måtte bare være sånn.

 

HI; det er én ting jeg biter meg merke i her. Du sier: "

Føler meg egentlig ikke som mor for barnet ennå, og ønsker å gi barnet hjemme en "normal" hverdag."

 

Tror du virkelig den morsfølelsen kommer helt av seg selv...? For jeg tror du vil begynne å føle deg mer som mor hvis du er der og har tett kontakt med barnet. Selv adoptivmødre får morsfølelse, men de må selv bidra i å bygge den opp.

 

Barnet der hjemme vil uansett ikke gå upåvirket av at dere har fått et nytt familiemedlem. Normalitet betyr ikke å late som ingenting... Det beste dere kan gjøre for storesøskenet er å anerkjenne at familien faktisk ER blitt større, la storesøskenet se babyen, forklare hvorfor situasjonen er krevende, svare på spørsmål, være betryggende, være nær, være ærlig. Ikke stavre i vei som om ingen ting er skjedd.

Be nettverket ditt om hjelp til det praktiske.

 

Og lykke til både med den lille nye og med ditt største barn! Du er mamma alt, du har plass til to i hjertet, bare du gir det tid!

 

Anonymous poster hash: aa47c...7ca

[Anonym bruker]

Kjære HI. Dette vet jeg ingenting om. Jeg har selv tatt et par valg som helsepersonell har hevet øyenbrynene over, men det var riktig for oss. Det set ut som om det er flere her som vet hva det innebærer å ha en ekstremt prematur tass, og for å være helt ærlig høres det jo innmari kjedelig ut når dramatikken er over.

 

Jeg har bare to råd:

Ta vare på psyken din.

Kobl inn far mer hvis du trenger det. Hvis det virkelig er sånn at en forelder må bo på sykehuset er det ingenting i veien for at han kan bo der. Vi har dessverre enorme mengder kulturelle forestillinger om hva det er å være en god mor, og det er vondt å ikke klare å leve opp til det, men det betyr ikke at du faktisk er en dårlig mor.

 

Lykke til ❤️

 

Anonymous poster hash: 1a966...471

Men mors stemme er ikke smertefull. Og den trenger det (ekstremt) premature barnet! Lyd har de nytte av selv om de er for små til å "koses med".

 

Anonymous poster hash: aa47c...7ca

[Anonym bruker]

 

Barnet til HI er ikke prematurt, men ekstremt prematurt. Det er et hav av forskjell. Barnet vil være avhengig av kuvøse og pustehjelp lenge enda. Berøring vil også være vondt for de aller fleste slike babyer da de har tynn hud. De får komme ut noen timer på mors mage i løpet av dagen når barnet er sterkt nok, men det er stort sett det de orker. Resten av tiden trenger de å være beskyttet for lyd, lys og andre stimuli i kuvøsen (med teppe over). Pustehjelp innebærer også masker og ledninger så det går ikke å bære rundt på barnet.

 

Barnet trenger ikke mor hos seg hele tiden. Det mange gjør er at mor går rundt med en liten klut på seg en stund. Så legges denne inn i kuvøsen slik at barnet får ha med seg mor sin lukt også inn i kuvøsen som ellers stenger det meste ute.

 

Barnet trenger mor, men det holder om mor er der på dagtid den første tiden da barnet sover mye og skal ha det mørkt og stille. Barnet skal ikke ammes, det skal ikke bades, stellene er litt stressende for barnet og er derfor korte. Mor kan jo selvsagt sitte ved siden av kuvøsen hele tiden, men for babyen er det slett ikke nødvendig. Det er mye bedre at mor er litt hjemme med storesøsken også (som også trenger mamma) og at mor for den søvnen hun trenger for sin egen helse og siden mulighet til å klare melkeproduksjonen.

 

Anonymous poster hash: 57cd2...357

Unnskyld, den ble feil sitert.

 

Svaret skulle hit:

Men mors stemme er ikke smertefull. Og den trenger det (ekstremt) premature barnet! Lyd har de nytte av selv om de er for små til å "koses med".

 

Anonymous poster hash: aa47c...7ca

[Anonym bruker]

Kjære HI, jeg har null erfaring å dele med deg, men jeg ville bare sende deg en god klem.

 

Du er ikke en fæl mor, men det du og familien din går gjennom nå er veldig vanskelig. Jeg tror at du i ettertid kanskje kan finne på å synes det er litt tungt å tenke på at du ikke var der døgnet rundt.

 

Du sier du ikke føler deg som mor til dette barnet enda - men morsfølelsen kommer ikke umiddelbart for alle. I tillegg gikk ikke ting som planlagt - det var ikke sånn det skulle bli, det var ikke dette dere såg for dere og gledet dere til.

 

Jeg tror at de ansatte på sykehuset lurer på om du kanskje har fødselsdepresjon (og det er også det jeg lurer litt på), og det du oppfatter som rare blikk kan rett og slett være at de undres og følger litt med. Det er mye fokus på fødselsdepresjon nå, og de vil gjerne fange det opp tidlig slik at de kan gi hjelp og støtte raskt!

 

Når det er sagt.. Alt i alt må du vurdere hva som er riktig for DERE.

 

Jeg var på sykehuset en uke ekstra med vår (bare EN bitteliten uke, det er ingenting) og dét var nok til at jeg følte jeg skulle gå på veggen! Hadde ingen å snakke med (mannen var på daglig besøk, men det var 22 timer til i døgnet...) og ville bare ta med babyen og dra HJEM. Jeg ville aldri dratt fra babyen der men det var STOR forskjell på vår og din situasjon. Så det jeg prøver å si er at selv for oss - som ikke var i nærheten av det du gjennomgår - var det veldig vanskelig med tiden på sykehus... Så uansett om du velger å fortsatt bo hjemme, er det ok, hvis det er riktig for deg.. Du skal ta vare på deg selv også..

 

Anonymous poster hash: 2e719...869