Er jeg en fæl mor? 😓

[Anonym bruker]

Jeg har blitt mor til et prematur barn for en uke siden, hun kom i uke 27+5, så vi har mange uker på sykehus foran oss.

Vi har og et barn hjemme.

De på nyfødt intensiv avd vil at jeg skal bo der med barnet, noe jeg ikke vil?!?!

Jeg føler meg som en dårlig mor, jeg får rare blikk når jeg sier jeg ikke vil bo der, bor 30 min unna sykehuset, så vil heller pendle dit.

 

Føler meg egentlig ikke som mor for barnet ennå, og ønsker å gi barnet hjemme en "normal" hverdag...

Sååå... Er det fælt av meg og ikke ville være der nede mye? Vi er der ca 7-8 timer om dagen...

Er det nok? Eller "må" man bo der?

 

Noen som har erfaringer? 😓😪

 

Anonymous poster hash: a83b7...412

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal bo på sykehuset. Du er mammaen til denne lille babyen som er helt avhengig av din kjærlighet. Ville du latt det andre barnet ditt være alene på sykehuset i mange uker?

 

Morsfølelsen kommer, men det kan ta tid. Det er også en viktig grunn til at du både bør og skal være der.

Det er den nye babyen som er viktig nå. Den som kjemper og ikke har det bra. Ta deg sammen, rett deg opp og pass på den lille.

 

Anonymous poster hash: e8ae3...f23

[Anonym bruker]

 

Fødselsdepresjon?

 

Jeg ville ha fulgt rådene til fagpetsinene på sykehuset.

 

Anonymous poster hash: 0730c...844

[Anonym bruker]

Fødselsdepresjon?

 

Jeg ville ha fulgt rådene til fagpetsinene på sykehuset.

 

Anonymous poster hash: 0730c...844

*fagpersonene

 

 

 

Anonymous poster hash: 0730c...844

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke nølt med å bo der! Altså babyen din trenger deg i nærheten. 30 min er langt unna om noe plutselig skjer med babyen!

 

Anonymous poster hash: ad307...d95

[Anonym bruker]

Uff.. skjønner dette er tøft, du er naturlig nok preget av dette. Tøft å føde prematurt. Er de noe du kan prate med? Jeg synes du skal bo på sykehuset, men ha mye kontakt med ditt andre barn også.

 

Anonymous poster hash: 2514b...333

[Anonym bruker]

Tror de fleste av oss har kjent på "sviket" mot førstemann når nummer to er et faktum. Kombinert med hormoner som ikke er helt i rute, en alt for tidlig fødsel og gjerne gryende fødselsdepresjon er ikke det lett å takle. Anbefaler deg å høre på rådene fra sykehuset og også få noen å snakke med.

 

Anonymous poster hash: 41186...adc

[Mammaaaa?]

Far er vel hjemme med det andre barnet?

Om du synes det blir for lenge å bo der, kanskje dere kan bytte på?

Ville heller tatt små turer ut sammen med det andre barnet mens far er med babyen. Dyspremature er svært sårbare og tilstanden kan endres utrolig fort. Da er 30 min langt unna. Hadde ikke vært i tvil. Det er babyen som trenger deg mest akkurat nå!

 

Men nei, du er ikke en fæl mor. Du er en nybakt mor i en sårbar situasjon som prøver å gjøre alle til lags. Kanskje du også har tanker om at det er barnet hjemme som trenger seg mest fordi det skjønner at du er mye borte. Om samvittigheten gnager, få noen å prate med, men vær mest mulig med baby og gi den kroppskontakt så mye som mulig. Barnet hjemme vil på et tidspunkt forstå at du ikke har forlatt det til fordel for babyen, selv om det kan være vanskelig og ta tid og forstå.

Endret 2. august 2016 av Mammaaaa?

[Anonym bruker]

Først; gratulerer med baby!!! Nå jobber det mange flinke mennesker på nyfødtintensiver rundt om i landet og barnet ditt får god pleie! Det er litt av en situasjon å stå i og det finnes ingen fasit. Jeg fikk ikke prematurt barn, men mitt ene barn var veldig syk ved fødsel. Hun ble lagt på intensiv. Jeg var i to døgn svært redusert etter keisersnittet og fikk sett lite til babyen. Da jeg endelig kom på bena ønsket jeg å være så nær som mulig hele tiden og var på sykehuset hele døgnet. Min mann var med oss på sykehuset i arbeidstiden og hjemme med de andre barna på ettermiddag/kveld/natt. Det var riktig for meg. Hun var minst og var syk og trengte meg mest. Nå ble vår baby raskt bedre og vi var der bare i 1,5 uke så kanskje det hadde vært annerledes om oppholdet var lengre. En fæl mor er du absolutt ikke, men kanskje en litt overveldet en (hvem vil ikke vært det?)? Det er en ekstremsituasjon. Ta imot hjelp og lytt til fagfolkene som er der og gir råd og støtte.

 

Varme tanker til deg og babyen din. Må ukene fly fort og babyen vokse seg stor og sterk!

 

Anonymous poster hash: 716c7...6ad

[Anonym bruker]

Jeg har blitt mor til et prematur barn for en uke siden, hun kom i uke 27+5, så vi har mange uker på sykehus foran oss.

Vi har og et barn hjemme.

De på nyfødt intensiv avd vil at jeg skal bo der med barnet, noe jeg ikke vil?!?!

Jeg føler meg som en dårlig mor, jeg får rare blikk når jeg sier jeg ikke vil bo der, bor 30 min unna sykehuset, så vil heller pendle dit.

 

Føler meg egentlig ikke som mor for barnet ennå, og ønsker å gi barnet hjemme en "normal" hverdag...

Sååå... Er det fælt av meg og ikke ville være der nede mye? Vi er der ca 7-8 timer om dagen...

Er det nok? Eller "må" man bo der?

 

Noen som har erfaringer?

 

Anonymous poster hash: a83b7...412

Syns du burde bo der ja!!! Stakkars lille nurket..jeg hadde aldri klart å vike en tomme ihvertfall

 

Anonymous poster hash: 22ad9...897

[Anonym bruker]

Jeg tenker dere burde bytte på å bo på sykehuset en av foreldrene burde alltid være tilstede.

Jeg forstår prioriteringen din, samtidig ikke. Barnet på sykehuset er også barnet ditt og det trenger deg.

Og svaret på spørsmålet ditt, ja jeg synes du virker rimelig kald og distansert.

 

 

Anonymous poster hash: e2fd6...54d

[Anonym bruker]

Barnet mitt ble hjerteoperert da han var 2mnd gammel. Jeg lå i en brakke utenfor rikshospitalet i 3 mnd da barnet vårt var veldig sykt. Jeg synes brakka som lå 50meter unna sykehuset var for langt unna. Jeg visste at barnet mitt fikk god hjelp inne på sykehuset på intensiven og at de passet godt på han. Men barnet trenger mammaen sin om det så er et stryk på kinnet, vennlige ord, kjenne nærheten. Og hvis noe skulle skjedd er 30min for langt unna. Jeg vet hvor tøft det er å bo på sykehus så lenge men du vil ikke angre på det. Jeg også hadde et barn hjemme som savnet mammaen sin veldig. Et par netter fikk storebror lov til å overnatte med meg på sykehuset, det var stas. 1 natt sov jeg hjemme i huset vårt imens far sov på sykehuset. Jeg forstår at det er tøft men det er viktig. Vi opplevde også å få viktig informasjon på forskjellige tider av døgnet. Lykke til. Dere er flinke :-)

 

Anonymous poster hash: 672c5...b8f

[Anonym bruker]

Jeg tenker dere burde bytte på å bo på sykehuset en av foreldrene burde alltid være tilstede.

Jeg forstår prioriteringen din, samtidig ikke. Barnet på sykehuset er også barnet ditt og det trenger deg.

Og svaret på spørsmålet ditt, ja jeg synes du virker rimelig kald og distansert.

 

 

Anonymous poster hash: e2fd6...54d

Du virker rimelig kald og distansert du også

 

Anonymous poster hash: 2514b...333

[Anonym bruker]

HI

 

Jeg syns du skal bo hjemme. Du har et barn hjemme som trenger deg like mye. Du er jo på sykehuset 7-8 t dagen. Jeg fødte prematurt selv. Dog i uke 32-som ikke høres så ille ut i forhold til deg.jeg var på sykehuset i 1 uke.bodde hjemme,30 min unna, bodde 1 uke på familie rom før vi dro hjem, litt over 1 mnd etter fødsel.

 

Skjønner du FØLER deg som en dårlig mor.men det er du IKKE ❤ De som sier de ville bodd der hele tiden.. tviler jeg på at de har opplevd det samme. Bo hjemme.ta bare på det andre barnet også.besøk sykehuset.

 

Anonymous poster hash: 706fc...492

[Ladybird2014]

Barnet dere har fra før er vel hjemme med sin far? Den nydødte trenger deg nå, hun skal vokse seg stor og sterk, og for å klare det trenger hun deg. Bo på sykehuset, og ha førstemann på besøk sammen med far, så tar du deg av eldstemann mens far er hos babyen. Tror du trenger å snakke med noen❤️

[Anonym bruker]

Jeg syns det høres rart ut (fødselsedepresjon?) at du ikke vil bo der. Jeg tenker at dere har valgt å få barn nummer 2. Man kan jo aldri vite hva slags behov barnet får etterhvert, enten nummer en eller nummer to.er man heldig og er to så deler man seg tenker jeg.

 

Var gjennom nyfødtintensiven selv i fjor, ikke i nærheten av i så lang tid. Men 8 dager.

Jeg har også et barn til.

Det var aldri spm. om noe annet enn at jeg selvfølgelig skulle bo der.

Jeg valgte også å ha barnet inne hos meg hele tiden det ikke trengte behandling.

 

Jeg tenker at alle babyer er sårbare. Hvertfall babyer som er syke og premature. Babyen din trenger deg med en gang det er klart for det og hver gang det er klar for det. Det trenger og høre deg og kjenne deg.

 

Du burde bli. Du vil angre er jeg redd. Dette blir jo de første mnd. i babyen sitt liv.

Storesøsken klarer seg. Kan jo komme og hilse på og være hos deg.

 

Har man valgt å få flere barn må man ha i bakhodet at ikke alt går etter boka hver gang. Man forlater ikke en syk nyfødt..

 

Gratulerer med baby! La.det synke inn!

 

Anonymous poster hash: cf3aa...9c6

[Anonym bruker]

Du er absolutt ikke en fæl mor. Jeg fødte også for tidlig med nummer 2, og måtte være to uker på sykehuset. Min største bodde da hjemme med sine besteforeldre og hadde veldig fine dager. Jeg savnet han helt enormt. Dag 6 eller 7 fikk jeg en skikkelig reaksjon, gråt og gråt og dro hjem. Var hjemme noen timer, og dro tilbake til sykehuset. Det var tøft, men jeg forstod at den nyfødte trengte meg mer enn den største på det tidspunktet. Jeg føler virkelig med deg, og vil understreke igjen: du er ikke en fæl mor:)

 

Anonymous poster hash: 1e98d...218

[Anonym bruker]

Kjære HI

 

Jeg har også født prematurt to ganger og opplevde det som en stor krise på mange måter. Det jeg tror skjer i deg nå er at du er usikker på om barnet vil klare seg og derfor ikke vil investere i det, men i det barnet du er sikker på at vil overleve. Den eldste vil klare seg, ikke nødvendigvis reaksjonsfritt men likevel. Den yngste kan du ta pauser fra, men 16 av døgnets 24 timer er mye. Det er ekstra viktig for den lille å ha din nærhet, amming er det også viktig at du prøver å få til. Det krever mer enn å være der i arbeidstid. Dette er unntakstilstand, kanskje far kan få pleiepenger en periode for å avlaste deg og gjøre det lettere for deg å være sammen med eldste. 

 

Du er ikke en dårlig mamma til noen av dine barn, men dette er en unntakstilstand og du reagerer der etter. Jeg kan nesten garantere deg at eldste vil takle dette. Det vil også gå fint å ha barnevakt så far kan være med deg å baby alene. Det var noe av det såreste for meg med andremann. Mannen var så overbevist om at eldste trengte han hjemme mens jeg enda var innlagt selv. Derfor var han ikke der for eller med meg, fikk ikke informasjonen, var ikke mottagelig for mine rop om hjelp og så ikke at jeg var i ferd med å bli veldig deprimert. I ettertid ser vi begge at eldste hadde det helt fint og at prioriteringene burde ha vært annerledes. 

Anonymous poster hash: 4dd69...721

[Anonym bruker]

Selvfølgelig må du bo på sykehuset! 30 min unna er for langt. Tenk om noe akutt skjer og du ikke rekker frem i tide.

 

Jeg har mistet en baby som var innlagt på nyfødt intensiv. Det er utrolig trist og påvirker meg veldig enda. Men jeg kan hvertfall tenke på at han døde i våre armer og kjente varmen fra oss i sine siste minutter. Hvordan skulle jeg levd med meg selv hvis han døde alene på sykehuset og jeg satt hjemme? Det vet jeg ikke.

 

Hør på de på sykehuset. Du har fått mange gode svar her også. Lykke til. Håper det går bra med babyen deres. ❤

 

Anonymous poster hash: 790b7...7a4

[Anonym bruker]

Jeg har blitt mor til et prematur barn for en uke siden, hun kom i uke 27+5, så vi har mange uker på sykehus foran oss.

Vi har og et barn hjemme.

De på nyfødt intensiv avd vil at jeg skal bo der med barnet, noe jeg ikke vil?!?!

Jeg føler meg som en dårlig mor, jeg får rare blikk når jeg sier jeg ikke vil bo der, bor 30 min unna sykehuset, så vil heller pendle dit.

 

Føler meg egentlig ikke som mor for barnet ennå, og ønsker å gi barnet hjemme en "normal" hverdag...

Sååå... Er det fælt av meg og ikke ville være der nede mye? Vi er der ca 7-8 timer om dagen...

Er det nok? Eller "må" man bo der?

 

Noen som har erfaringer? 😓😪

 

Anonymous poster hash: a83b7...412

Skjønner godt at dette er vanskelig for deg. Men du vil ikke føle deg noe mer som mor for barnet om du bor hjemme. Snarere tvert i mot. Det er i din mage baby har ligget, dine lukter, dine lyder. Selv om medisinsk personell virker som de beste for babyen din, så er du minst like viktig. De har jo gjort undersøkelser på at premature som tåler det og får ligge hud mot hud med sone foreldre, blir fortere friske og sterke enn andre premature. Snakk med sykehuset om følelsene dine, det er garantert ikke første gang de opplever en mor med vanskelige følelser.

 

Når det gjelder barnet hjemme. Det blir tøft for eldste. Men hva om du drar hjem til legging noen dager i uka, drar hjem så du er der når hun våkner noen ganger, innkaller nettverk slik at de kan være hjemme mens du og far overlapper på sykehuset, slik at de kan bringe eldste til sykehuset og dere kan være litt sammen der. Sjekk ut om dere faller inn under en kategori der far kan overta din permisjon mens barnet er innlagt. Si til sykepleierne at du vil ha en time med sykehussosionom.

 

Skjønner godt at hjertet ditt brister for eldste, men yngste trenger deg nok mer enn han/hun vil gjøre noen gang..

 

 

 

Anonymous poster hash: 5470d...a18

[Anonym bruker]

Men hvorfor i hele verden vil du ikke bo med din nyfødte baby?!

Jeg tror du trenger hjelp.

 

Du kan vel heller besøke barnet ditt hjemme hver dag. Der er vel i tillegg en pappa.

 

Anonymous poster hash: 4e208...d10

[Anonym bruker]

Selvfølgelig skal du eller mannen din bo på sykehuset. En av dere skal være der.

 

 

Anonymous poster hash: 6f90d...009

[Anonym bruker]

Jeg tror at hvis du ikke stiller opp foe babyen din nå kan du få en kraftig reaksjon senere. Babyen er den som trenger deg mest nå og da må du sette dine egne ønsker til side.

 

Morsfølelsen kommer helt sikkert når du kommer litt over sjokket og blir kjent med det lille barnet ditt.

 

Anonymous poster hash: 33866...214

[Anonym bruker]

Gratulerer som nybakt mamma igjen😊

 

Jeg forstår deg godt. Du tenker jo på barnet ditt hjemme som du tross alt føler deg mest mamma til. Men jeg tror jeg hadde lyttet til de på sykehuset. Hvis det skulle skje noe på sykehuset er 30 min langt unna. Hvor gammel er barnet hjemme? Snakk med mannen din/legen din om hvordan det oppleves. Besøk barnet hjemme så mye du kan, og be mannen din ta med barnet på besøk. Fokuser på barnet hjemme når dere treffes slik at han/hun føler han har din fulle oppmerksomhet.

 

Lykke til! 😊

 

Anonymous poster hash: 4582f...33e

[Anonym bruker]

For å være ærlig tror jeg du vil angre hvis noe skjer med den premature babyen og du er 30 min unna. Babyer som prematur trenger vanligvis mat hver 3 time, og for at du skal opprettholde melkeproduksjonen din må du pumpe og gi. Enig med de andre om at du trenger noen å snakke med ang mulig fødselsdepresjon. Ja, du har er barn hjemme, men her må far og annen familie trå til og hjelpe til så godt de kan. Din prioritet bør være babyen. Jeg står selv ovenfor en mulig prematur fødsel og har et barn med spesielle behov fra før av. Til tross for det første barnet ville jeg allikevel prioritert babyen da jeg vet at ting kan snus så ufattelig fort for en prematur. Døgnets timer er så utrolig viktige for babyen som er avhengig av deg. Babyen skal knytte bånd til deg og du må være tilstede for at det skal skje (da snakker vi ikke. 7-8 timer i døgnet). Barnet ditt og faren bør derfor heller besøke dere hver dag og du bør være med babyen. Hør på personalet her er du snill- de vet hvor mye babyen trenger deg!

 

Anonymous poster hash: 3cdd2...6cd