ARG! Sammenlike død av barn med døde ufødte!

[Anonym bruker]

Min fetter døde da han var 3. Jeg mistet en tvilling i uke 7. Hvis jeg sier til min tante at jeg vet akkurat hvordan hun har det, tror jeg at jeg får meg en på trynet. Enda hun aldri har slått noen i sitt liv..

Og det ville jeg hatt full forståelse for, det er jo ekstremt respektløst!

Det handler ikke om rangering av sorg, men å se at det er to ting som absolutt ikke kan sammenlignes. Sørg så mye du vil over en abort, men ikke sammenlign det med et barn som har levd og du har elsket. Det er DET som er jævlig gjort. Ikke det å sørge over det ufødte!

 

Anonymous poster hash: 91356...7d2

Enig i det du skriver her... Men samtidig er det enormt stor forskjell på uke 7 og uke 37. Jeg mangler rett og slett helt forståelse for at noen kan mene at de to tingene er like ille, de er overhode ikke i samme liga!

 

Føler det blir ganske meningsløst å rangere sorg når det er snakk om å miste et ufødt barn rundt termin vs det å miste et barn noen måneder/år senere. Det er grusomt på kanskje litt ulike måter.

 

Når det gjelder de som mister mange ganger tidlig i svangerskapet og ikke opplever å bli foreldre, er egentlig det en annen type sorg enn de foreldrene som mister et barn måneder/år etter fødsel. Sistnevnte mister et barn, førstnevnte mister livet som foreldre og alt det fører med seg, gjennom alle milepælene i livet inn i alderdommen.

 

Egentlig er hele diskusjonen meningsløs. Det må da være lov å si at det er grusomt å få brystkreft, selv om det er enda verre å få kreft i bukspyttkjertelen?

 

 

Anonymous poster hash: 2c18f...36f

[Anonym bruker]

Enig i det du skriver her... Men samtidig er det enormt stor forskjell på uke 7 og uke 37. Jeg mangler rett og slett helt forståelse for at noen kan mene at de to tingene er like ille, de er overhode ikke i samme liga!

Føler det blir ganske meningsløst å rangere sorg når det er snakk om å miste et ufødt barn rundt termin vs det å miste et barn noen måneder/år senere. Det er grusomt på kanskje litt ulike måter.

Når det gjelder de som mister mange ganger tidlig i svangerskapet og ikke opplever å bli foreldre, er egentlig det en annen type sorg enn de foreldrene som mister et barn måneder/år etter fødsel. Sistnevnte mister et barn, førstnevnte mister livet som foreldre og alt det fører med seg, gjennom alle milepælene i livet inn i alderdommen.

Egentlig er hele diskusjonen meningsløs. Det må da være lov å si at det er grusomt å få brystkreft, selv om det er enda verre å få kreft i bukspyttkjertelen? Anonymous poster hash: 2c18f...36f

hvorfor er det verre med kreft i bukspyttkjertelen?Må bare spørre,siden jeg selv har brystkreft.Det er ikke noen picnic det heller!

 

Anonymous poster hash: 31ce6...c21

[Anonym bruker]

hvorfor er det verre med kreft i bukspyttkjertelen?Må bare spørre,siden jeg selv har brystkreft.Det er ikke noen picnic det heller!

 

Anonymous poster hash: 31ce6...c21

Så trist å høre. Brystkreft er tøft, men overlevelsen er ganske høy etter 5 år ( 89% i 2010). For bukspyttkjertelkreft er 5 årsoverlevelse 5,5 % for menn, 6,8 % for menn. Ofte har de grusomt vondt. Så om man kan sammenligne kreftformer, ville jeg nok heller valgt brystkreft. Lykke til med behandling❤️

 

Anonymous poster hash: 780bf...ad4

[Anonym bruker]

Så trist å høre. Brystkreft er tøft, men overlevelsen er ganske høy etter 5 år ( 89% i 2010). For bukspyttkjertelkreft er 5 årsoverlevelse 5,5 % for menn, 6,8 % for menn. Ofte har de grusomt vondt. Så om man kan sammenligne kreftformer, ville jeg nok heller valgt brystkreft. Lykke til med behandling❤️

 

Anonymous poster hash: 780bf...ad4

6,8 for kvinner!

 

Anonymous poster hash: 780bf...ad4

[Anonym bruker]

Så trist å høre. Brystkreft er tøft, men overlevelsen er ganske høy etter 5 år ( 89% i 2010). For bukspyttkjertelkreft er 5 årsoverlevelse 5,5 % for menn, 6,8 % for menn. Ofte har de grusomt vondt. Så om man kan sammenligne kreftformer, ville jeg nok heller valgt brystkreft. Lykke til med behandling❤️Anonymous poster hash: 780bf...ad4

Da skjønner jeg.Visste ikke at det var så dårlige odds.Huff!Det går greit med meg nå.Satser på at jeg er inni de 89% :-)

 

Anonymous poster hash: 31ce6...c21

[Anonym bruker]

Da skjønner jeg.Visste ikke at det var så dårlige odds.Huff!Det går greit med meg nå.Satser på at jeg er inni de 89% :-)

 

Anonymous poster hash: 31ce6...c21

👍🏻

 

Anonymous poster hash: 780bf...ad4

[Anonym bruker]

Så da mener du at hvis du feks mister ditt barn som er 4 år,så blir din sorg mindre fordi noen mistet barnet sitt da de var 8?? Sorg måles ikke etter alder på barnet.

 

Cat68, vi har hørt fra deg mer enn nok ganger. Vi vet hvor du står. Tror ALLE vet hvor du står.

 

Anonymous poster hash: 9fa74...f84

[Anonym bruker]

 

Cat68, vi har hørt fra deg mer enn nok ganger. Vi vet hvor du står. Tror ALLE vet hvor du står.

 

Anonymous poster hash: 9fa74...f84

 

 

Hun har rett til å si sin mening like mye som du har!

 

 

 

Anonymous poster hash: 9205e...b34

[Anonym bruker]

Da skjønner jeg.Visste ikke at det var så dårlige odds.Huff!Det går greit med meg nå.Satser på at jeg er inni de 89% :-)

 

Anonymous poster hash: 31ce6...c21

Det var absolutt ikke ment som å bagatellisere brystkreft, på ingen måte. Men kreft i bukspyttkjertelen har som en annen skrev svært dårlig prognose, og er også ofte ekstremt smertefullt. Det er omtrent den verste kreftdiagnosen man kan få, det var derfor jeg valgte den.

 

MEN det betyr ikke at det å få brystkreft ikke er forferdelig! Akkurat som jeg ikke vil bagatellisere det å miste et barn sent i svangerskapet, selv om det kanskje finnes ting som noen vil mene er "enda verre."

 

Håper inderlig at du blir frisk! ❤️

 

 

Anonymous poster hash: 2c18f...36f

[Anonym bruker]

Men det du opplever er et savn over å ikke bli mor (hvis du savner det, da) og ikke en konkret sorg over ett bestemt menneske.

 

Hvem som sitter tilbake og føler at livet har vært god mot dem, det vet vi ikke likevel. Men det kunne ALDRI falle meg inn å si til en person som har måttet se sitt barn dø at "jeg vet hvor vondt det er, for jeg mistet under svangerskapet". Jeg vet IKKE hvor vondt det er.

 

Anonymous poster hash: 0ba61...678

 

Du har fullstendig misforstått, fullstendig. Begge scenario handler om at foreldre overlever barna, en helt spesiell situasjon, som ingen foreldre vil oppleve.  Det er mange elementer i disse to situasjonene som kan være like, og det er det man kanskje har til felles og som gjør at den ene forstår følelsene den andre sitter med. Det er ikke snakk om å forstå situasjonen, for enhver situasjon er ulik, også for dem som mister større barn er det store forskjeller. Sorgfølelsene kan være nokså lik, men savnet kanskje er annerledes? Uansett synes jeg det fullstendig motbydelig å sammenlikne sorg og følelser, egentlig på grensen til idioti.

 

Anonymous poster hash: 785c0...7e5

[Anonym bruker]

Ok.

Jeg jobber som klinisk psykolog og vet hva jeg snakker om. Men jeg kan med bakgrunn i mine 500 siste pasienter si helt, helt sikkert at de som mister et foster kommer fortere over sorgen enn de som mister et barn de faktisk har møtt og elsket.

 

Hva sier du til det? Hvis det faktisk var sant og det fantes en statistikk på det?

 

Jeg er ikke så veldig opptatt av en fremmeds vurdering av hva jeg kan eller ikke kan basert på 3-4 innlegg på et forum der jeg faktisk ikke skriver for å verve sjeler. Din egen interesse for slike ting har åpenbart ikke bakgrunn i interesse for menneskets natur generelt. Bakgrunnen din er ditt eget livs skuffelser. Og det blir for snevert for meg.

 

Du vet, empati er ikke å lete etter noe som ligner... Empati er å se at selv de som ikke ligner meg eller er enige med meg faktisk kan representere en del av meg.

 

Anonymous poster hash: 0ba61...678

Herregud så steinhard du fremstår. Jeg er veldig glad for at jeg ikke kom til deg for hjelp da jeg mistet mitt nyfødte barn. Å lese seg opp om emner er ingen garanti for at man har spesielt godt håndlag med dem. Forøvrig burde som psykolog ha fått med deg at man ikke kommer over sorgen når man mister et barn, men at sorgen heller endres med tiden som går. Du fremstår egentlig som relativt kunnskapsløs skrivebordsteoretiker.

 

Anonymous poster hash: 785c0...7e5

[Anonym bruker]

Min fetter døde da han var 3. Jeg mistet en tvilling i uke 7. Hvis jeg sier til min tante at jeg vet akkurat hvordan hun har det, tror jeg at jeg får meg en på trynet. Enda hun aldri har slått noen i sitt liv..

Og det ville jeg hatt full forståelse for, det er jo ekstremt respektløst!

Det handler ikke om rangering av sorg, men å se at det er to ting som absolutt ikke kan sammenlignes. Sørg så mye du vil over en abort, men ikke sammenlign det med et barn som har levd og du har elsket. Det er DET som er jævlig gjort. Ikke det å sørge over det ufødte!

 

Anonymous poster hash: 91356...7d2

Tror du misforstår å sammenlikne noe og å sidestille noe. 

 

Anonymous poster hash: 785c0...7e5

[Anonym bruker]

Enig i det du skriver her... Men samtidig er det enormt stor forskjell på uke 7 og uke 37. Jeg mangler rett og slett helt forståelse for at noen kan mene at de to tingene er like ille, de er overhode ikke i samme liga!

 

Føler det blir ganske meningsløst å rangere sorg når det er snakk om å miste et ufødt barn rundt termin vs det å miste et barn noen måneder/år senere. Det er grusomt på kanskje litt ulike måter.

 

Når det gjelder de som mister mange ganger tidlig i svangerskapet og ikke opplever å bli foreldre, er egentlig det en annen type sorg enn de foreldrene som mister et barn måneder/år etter fødsel. Sistnevnte mister et barn, førstnevnte mister livet som foreldre og alt det fører med seg, gjennom alle milepælene i livet inn i alderdommen.

 

Egentlig er hele diskusjonen meningsløs. Det må da være lov å si at det er grusomt å få brystkreft, selv om det er enda verre å få kreft i bukspyttkjertelen?

 

 

Anonymous poster hash: 2c18f...36f

Vel, noen dør av brystkreft mens andre overlever bukspyttkjertelkreft. Noen kommer seg bedre gjennom tapet av en toåring, mens andre sliter enormt grunnet dødfødsel. Sorgen rammer oss ulikt, vi håndterer det ulikt. Det er overhodet ingen grunn til eller mening med å sammenlikne. Det er rett og slett litt barnslig. En dødfødsel er en katastrofe for dem det gjelder, det samme med å miste et eldre barn. Da jeg mistet min jente ble jeg forsøkt trøstet med at det hadde vært verre om barnet var ti år da det døde. Ekstremt respektløst! De skulle bare ha kjent den enorme smerten over å ha mistet et barn, men også den ekstreme sorgen over at barnet mitt ikke skulle få vokse opp. Det er ikke bare smerten man kjenner for seg selv og egen situasjon som gnager, men også følelser for barnet som ikke fikk oppleve å vokse opp med foreldre og ev søsken. Ser dere virkelig ikke at begge situasjoner krysser hverandre når det gjelder ulike nyanser rundt sorgen? Dere snakker kun om hvilke foreldre det er verst for, men dere tenker ikke på de stakkars barna som ikke fikk vokse opp grunnet blant annet intrautering død, dødfødsel, spedbarnsdød eller dødsfall av eldre barn. Uansett årsak, det er jo like fordømt trist.

 

Anonymous poster hash: 785c0...7e5

[Anonym bruker]

 

Tror du misforstår å sammenlikne noe og å sidestille noe.

 

Anonymous poster hash: 785c0...7e5

For å gjøre det klart. Det kan hverken sammenlignes eller sidestilles, og jeg kan forskjellen.

 

 

Anonymous poster hash: 91356...7d2

[Anonym bruker]

Er jo selvfølgelig verre å miste hvor lengre enn har kommet i svangerskapet. Jeg har hatt to spontan aborter veldig tidlig. Var en stor sorg der og da, var i tilegg ufrivillig barnløs. Så tøft var det. Men noe jeg fint kan leve med nå i dag. Hadde jeg mistet sent eller født et dødfødt barn eller noe hadde skjedd under fødselen hadde nok dette vært en sorg den dag i dag. Og hadde jeg mistet barna mine nå så hadde det vært helt grusomt.

 

Anonymous poster hash: 208d7...b5a

[Anonym bruker]

For å gjøre det klart. Det kan hverken sammenlignes eller sidestilles, og jeg kan forskjellen.

 

 

Anonymous poster hash: 91356...7d2

Tydeligvis ikke. Alt kan nemlig sammenliknes, men alt kan ikke sidestilles. Jeg skjønner ærlig talt ikke behovet for denne markeringen av hvem som har det verst. Mener du indirekte at det å miste en nyfødt eller miste i magen ikke er et traume siden de som mistet et eldre barn opplever noe verre i følge deg? Jeg synes faktisk at man er nokså hul følelsesmessig for å i hele tatt kunne dra fram denne sammenlikningen? Hvilke andre situasjoner kan du komme på hvor den ene har det verre enn den andre? Dette medfører sterkt til å komplisere sorgen for andre, fullstendig meningsløst. Noen må virkelig ha lite å gjøre på, ev være ekstremt bitter. Virkelig skjerpings!

 

Anonymous poster hash: 785c0...7e5

[Anonym bruker]

Tydeligvis ikke. Alt kan nemlig sammenliknes, men alt kan ikke sidestilles. Jeg skjønner ærlig talt ikke behovet for denne markeringen av hvem som har det verst. Mener du indirekte at det å miste en nyfødt eller miste i magen ikke er et traume siden de som mistet et eldre barn opplever noe verre i følge deg? Jeg synes faktisk at man er nokså hul følelsesmessig for å i hele tatt kunne dra fram denne sammenlikningen? Hvilke andre situasjoner kan du komme på hvor den ene har det verre enn den andre? Dette medfører sterkt til å komplisere sorgen for andre, fullstendig meningsløst. Noen må virkelig ha lite å gjøre på, ev være ekstremt bitter. Virkelig skjerpings!

 

Anonymous poster hash: 785c0...7e5

Selv om du har en annen oppfatning betyr ikke det at jeg ikke vet forskjellen.

Hul følelsesmessig, bitter og skjerpings? Fordi jeg sier at JEG har mistet en tvilling i uke 7 og av RESPEKT for min tante som mistet min fetter når han var 3 år ikke sammenligner våre tap, fordi jeg forstår at det ikke er mulig.

Hva mener du da? At jeg med full rett, hvis jeg hadde følt det sånn, skulle sagt at jeg har det akkurat like fælt og vondt, og vet akkurat hvordan hun har det?

Mulig man ikke er "hul følelsesmessig" da, men jeg kan komme på en del andre mindre flaterende adjektiver, som uempatisk, selvopptatt, egoist osv. Men for all del. Virkelig skjerpings her altså - til deg!

 

 

 

Anonymous poster hash: 91356...7d2