ARG! Sammenlike død av barn med døde ufødte!

[Anonym bruker]

Kan folk for guds skyld slutte å sammenlikne døde barn med døde ufødte barn?!!! Ja, jeg lar meg virkelig provosere av det. Helt ufattelig at det enda er de som sier til en som har mistet sitt barn at de kjenner samme følelse fordi deres barn døde i magen! Det er så respektløst at jeg blir dårlig.

Anonymous poster hash: 9fa74...f84

[Anonym bruker]

 

Kan folk for guds skyld slutte å sammenlikne døde barn med døde ufødte barn?!!! Ja, jeg lar meg virkelig provosere av det. Helt ufattelig at det enda er de som sier til en som har mistet sitt barn at de kjenner samme følelse fordi deres barn døde i magen! Det er så respektløst at jeg blir dårlig.

 

Anonymous poster hash: 9fa74...f84

 

Hvem er du til å rangere andre sin sorg?

 

Anonymous poster hash: ed3bc...0cb

[Anonym bruker]

Sorg er sorg. Like smertefull uansett!

 

Anonymous poster hash: f4098...a1d

[Anonym bruker]

Sorg er sorg. Like smertefull uansett!

 

Anonymous poster hash: f4098...a1d

Det er jo bare en påstand. Det er da ikke "like" smertefullt! Selv om man ikke kan forestille seg eksakt hva andre føler så ville jeg heller ha hatt 20 spontanaborter enn at ett av de levende barna mine skulle dø NÅ?

 

Anonymous poster hash: 0ba61...678

[Anonym bruker]

Folk kan si hva de vil,men det sier seg selv at det er verre å miste f.eks en fireåring enn å gjennomgå en spontanabort!

 

Anonymous poster hash: 31ce6...c21

[Anonym bruker]

Det er nok ikke respektløst ment selv om det kan oppfattes slik. Det er i beste fall korttenkt.

 

Jeg synes det er mer respektløst å skulle gradere sorg. En sorg er mer akseptert enn en annen sorg.

 

Jeg har en venninne som har mistet et barn. Hun har fått flere barn etter det.

Jeg vet hvor tøft hun har hatt det, jeg vet hun alltid vil ha et barn for lite, at sorgen alltid vil være en del av henne.

Likevel mener hun at jeg har hatt større sorg enn henne, for jeg har mistet flere ganger som gravid, og aldri fått barn, kommer heller ikke til å få barn. Hadde leger tatt meg på alvor for mange år siden kunne jeg hatt barn i dag. Min venninne mener det er verre enn det hun har opplevd. Vi er enige om å ikke sammenligne, men å respektere hverandres sorger og tap, støtte hverandre når det trengs.

 

Ikke alle er like gode på å snakke om følelser, men jeg tror mange mener godt selv om det blir oppfattet som det motsatte.

 

Hvor går grensene? Tidlig abort i første trimester? Andre trimester? Siste trimester? Ved fødsel? Dager/uker etter fødsel? Måneder etterpå? År etter fødsel? Hvem skal vi gradere har det verst? Spiller det noen rolle om de har flere barn eller ingen barn eller aldri får barn? Hvem skal være Gud og bestemme hvem som har rett til å ha det verst?

Anonymous poster hash: 9205e...b34

[Anonym bruker]

 

Det er nok ikke respektløst ment selv om det kan oppfattes slik. Det er i beste fall korttenkt.

 

Jeg synes det er mer respektløst å skulle gradere sorg. En sorg er mer akseptert enn en annen sorg.

 

Jeg har en venninne som har mistet et barn. Hun har fått flere barn etter det.

Jeg vet hvor tøft hun har hatt det, jeg vet hun alltid vil ha et barn for lite, at sorgen alltid vil være en del av henne.

Likevel mener hun at jeg har hatt større sorg enn henne, for jeg har mistet flere ganger som gravid, og aldri fått barn, kommer heller ikke til å få barn. Hadde leger tatt meg på alvor for mange år siden kunne jeg hatt barn i dag. Min venninne mener det er verre enn det hun har opplevd. Vi er enige om å ikke sammenligne, men å respektere hverandres sorger og tap, støtte hverandre når det trengs.

 

Ikke alle er like gode på å snakke om følelser, men jeg tror mange mener godt selv om det blir oppfattet som det motsatte.

 

Hvor går grensene? Tidlig abort i første trimester? Andre trimester? Siste trimester? Ved fødsel? Dager/uker etter fødsel? Måneder etterpå? År etter fødsel? Hvem skal vi gradere har det verst? Spiller det noen rolle om de har flere barn eller ingen barn eller aldri får barn? Hvem skal være Gud og bestemme hvem som har rett til å ha det verst?

 

Anonymous poster hash: 9205e...b34

Men det du opplever er et savn over å ikke bli mor (hvis du savner det, da) og ikke en konkret sorg over ett bestemt menneske.

 

Hvem som sitter tilbake og føler at livet har vært god mot dem, det vet vi ikke likevel. Men det kunne ALDRI falle meg inn å si til en person som har måttet se sitt barn dø at "jeg vet hvor vondt det er, for jeg mistet under svangerskapet". Jeg vet IKKE hvor vondt det er.

 

Anonymous poster hash: 0ba61...678

[Anonym bruker]

Enorm forskjell!

Jeg har mistet i svangerskapet og holdt på å miste under fødsel. Vet, og visste da det skjedde, at jeg hadde klart å komme meg videre etter en stund om hun døde.

Hadde jeg mistet 4-åringen min i dag finnes bare sort, klarer ikke å forestille meg å leve et liv etterpå, måtte vært for de gjenlevende barna.

Alle minnene, klærne, lekene som ligger over alt, favorittlegoen, små særegenheter han har. Gråter bare jeg tenker på det.

Det kan virkelig ikke sammenlignes.

 

Anonymous poster hash: ef3cd...903

[Anonym bruker]

 

Kan folk for guds skyld slutte å sammenlikne døde barn med døde ufødte barn?!!! Ja, jeg lar meg virkelig provosere av det. Helt ufattelig at det enda er de som sier til en som har mistet sitt barn at de kjenner samme følelse fordi deres barn døde i magen! Det er så respektløst at jeg blir dårlig.

 

Anonymous poster hash: 9fa74...f84

Hvilken rett har du til å bestemme hvordan folk sammenlikner ting og hvordan folk sørger ? Det som er respektløst her er innlegget ditt.

 

Anonymous poster hash: 40978...057

[Anonym bruker]

Har egentlig ikke lyst til å svare for jeg tror HI har kastet inn dette innlegget for å provosere. Jeg mistet ett en uke gammelt barn, h.n var mitt første, det var en katastrofe og en enorm sorg da og har jo vært med på å forme meg til den jeg er. Å miste et av mine store barn i dag..........jeg kveles nesten bare ved tanken:-( men det er ikke dermed sagt at mitt døde barn er mindre verdt og elsket selv om h.n ikke fikk leve mer enn en uke?

 

Anonymous poster hash: d4c80...d0a

[Anonym bruker]

Men det du opplever er et savn over å ikke bli mor (hvis du savner det, da) og ikke en konkret sorg over ett bestemt menneske.

 

Hvem som sitter tilbake og føler at livet har vært god mot dem, det vet vi ikke likevel. Men det kunne ALDRI falle meg inn å si til en person som har måttet se sitt barn dø at "jeg vet hvor vondt det er, for jeg mistet under svangerskapet". Jeg vet IKKE hvor vondt det er.

 

Anonymous poster hash: 0ba61...678

 

Du har ikke særlig stor evne til å sette deg inn i andres situasjon, har du?

 

Jeg har aldri noen gang påstått at jeg vet hvordan det er å miste et barn jeg har hatt. Jeg er fullstendig klar over at det er noe av det verste man kan oppleve.

 

Men om du tror at det å ikke få barn bare er et savn, da har du pinlig dårlig menneskekunnskaper.

 

 

Anonymous poster hash: 9205e...b34

[Anonym bruker]

Har egentlig ikke lyst til å svare for jeg tror HI har kastet inn dette innlegget for å provosere. Jeg mistet ett en uke gammelt barn, h.n var mitt første, det var en katastrofe og en enorm sorg da og har jo vært med på å forme meg til den jeg er. Å miste et av mine store barn i dag..........jeg kveles nesten bare ved tanken:-( men det er ikke dermed sagt at mitt døde barn er mindre verdt og elsket selv om h.n ikke fikk leve mer enn en uke?

 

Anonymous poster hash: d4c80...d0a

HI sa vel nettopp det motsatte: at et barn IKKE er en spontanabort? Du aborterte ikke, du mistet en baby. Selvsagt er det et hardere slag.

 

Anonymous poster hash: 0ba61...678

[Anonym bruker]

 

Du har ikke særlig stor evne til å sette deg inn i andres situasjon, har du?

 

Jeg har aldri noen gang påstått at jeg vet hvordan det er å miste et barn jeg har hatt. Jeg er fullstendig klar over at det er noe av det verste man kan oppleve.

 

Men om du tror at det å ikke få barn bare er et savn, da har du pinlig dårlig menneskekunnskaper.

 

 

Anonymous poster hash: 9205e...b34

Jeg har lite kunnskap om akkurat DEG. Men jeg kjenner en hel masse mennesker som ikke overhodet savner å få barn og ikke føler noen sorg over det.

 

At du ikke er blant dem, og at du mener ditt savn er mer enn bare et savn, betyr ikke at du har kjent et konkret menneske som har dødd. Kall det gjerne sorg, men det er ikke sorgen over en elsket person. Det er sorgen over det som kunne ha vært.

 

Anonymous poster hash: 0ba61...678

[Anonym bruker]

Helt enig HI, det er enormt provoserende uttalelse og kan selvsagt ikke sammenliknes. Men mitt inntrykk er at det ofte oppmerksomhetssyke eller folk som er i sin egen boble og klarer kun å se egen situasjon.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3b1b1...e8c

[Anonym bruker]

Har egentlig ikke lyst til å svare for jeg tror HI har kastet inn dette innlegget for å provosere. Jeg mistet ett en uke gammelt barn, h.n var mitt første, det var en katastrofe og en enorm sorg da og har jo vært med på å forme meg til den jeg er. Å miste et av mine store barn i dag..........jeg kveles nesten bare ved tanken:-( men det er ikke dermed sagt at mitt døde barn er mindre verdt og elsket selv om h.n ikke fikk leve mer enn en uke?

 

Anonymous poster hash: d4c80...d0a

At sorgen føles annerledes sier vel ikke nødvendigvis noe om hvor mye han eller hun var verdt for deg?

For meg er barnet jeg mistet i magen like mye verdt, men jeg sørger ikke over det på samme måte som jeg ville gjort om jeg mistet et av mine store.

Leit å høre om barnet ditt ❤️

 

Anonymous poster hash: ef3cd...903

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det værre å miste en 4 åring,enn en spontanabort.MEN ... men begge deler er fælt

 

Anonymous poster hash: 87762...81f

[Anonym bruker]

 

Kan folk for guds skyld slutte å sammenlikne døde barn med døde ufødte barn?!!! Ja, jeg lar meg virkelig provosere av det. Helt ufattelig at det enda er de som sier til en som har mistet sitt barn at de kjenner samme følelse fordi deres barn døde i magen! Det er så respektløst at jeg blir dårlig.

 

Anonymous poster hash: 9fa74...f84

Det er glidende overganger her. Baby som dør etter to dager på nyfødt intensiv, har mer til felles med foster død på overtid, som må fødes, enn tap av en 8 åring.

Ingen av delene kan sammenlignes med spontan abort i uke 7.

 

Anonymous poster hash: f39c4...a24

[Anonym bruker]

 

Kan folk for guds skyld slutte å sammenlikne døde barn med døde ufødte barn?!!! Ja, jeg lar meg virkelig provosere av det. Helt ufattelig at det enda er de som sier til en som har mistet sitt barn at de kjenner samme følelse fordi deres barn døde i magen! Det er så respektløst at jeg blir dårlig.

 

Anonymous poster hash: 9fa74...f84

Mammaen min mistet 1 barn i magen fullbårent og 1 barn 1 time etter det var født. Jeg var 9 og 10 år da det skjedde og jeg husker hun var like knust begge gangene. Begge fikk samme begravelse og ligger i samme grav.

 

 

 

Anonymous poster hash: e235b...80e

[Anonym bruker]

HI sa vel nettopp det motsatte: at et barn IKKE er en spontanabort? Du aborterte ikke, du mistet en baby. Selvsagt er det et hardere slag.

 

Anonymous poster hash: 0ba61...678

Jeg føler ikke at det er så stor forskjell på meg som mistet etter en uke og en som har mistet i dødfødsel. Kjenner noen som forsøkte i 17! år å bli gravide for så å miste på startstreken, er ikke DET en stor sorg så vet ikke jeg.

 

 

Anonymous poster hash: d4c80...d0a

[Anonym bruker]

At sorgen føles annerledes sier vel ikke nødvendigvis noe om hvor mye han eller hun var verdt for deg?

For meg er barnet jeg mistet i magen like mye verdt, men jeg sørger ikke over det på samme måte som jeg ville gjort om jeg mistet et av mine store.

Leit å høre om barnet ditt ❤️

 

Anonymous poster hash: ef3cd...903

Tror vi forstår hverandre:-) 💙❤️

 

Anonymous poster hash: d4c80...d0a

[Anonym bruker]

Og så må man jo tenke på at de aller aller fleste spontanaborterte foster ikke har livets rett pga store avvik som er uforenelig med liv. Det er stor forskjell på det og å miste ett barn.

 

Anonymous poster hash: 780bf...ad4

[Anonym bruker]

Jeg føler ikke at det er så stor forskjell på meg som mistet etter en uke og en som har mistet i dødfødsel. Kjenner noen som forsøkte i 17! år å bli gravide for så å miste på startstreken, er ikke DET en stor sorg så vet ikke jeg.

 

 

Anonymous poster hash: d4c80...d0a

Målstreken heter det vel:-)

 

 

Anonymous poster hash: d4c80...d0a

[Anonym bruker]

Jeg har lite kunnskap om akkurat DEG. Men jeg kjenner en hel masse mennesker som ikke overhodet savner å få barn og ikke føler noen sorg over det.

 

At du ikke er blant dem, og at du mener ditt savn er mer enn bare et savn, betyr ikke at du har kjent et konkret menneske som har dødd. Kall det gjerne sorg, men det er ikke sorgen over en elsket person. Det er sorgen over det som kunne ha vært.

 

Anonymous poster hash: 0ba61...678

 

Som sagt - du har lite kunnskaper når det kommer til menneskelige emosjoner og lite evner til å sette deg inn i andres situasjon (og nå snakker jeg ikke om meg selv).

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 9205e...b34

[Gjest Gul stjerne]

Nei, de skjønner ikke. Problemet er at du heller ikke skjønner at de ikke skjønner. Disse menneskene blir perplekse, de vet ikke hva de skal si, de tror det er riktig å si at de skjønner hvordan du har det, De skjønner ikke, men de vil deg nok alt godt, likevel. Du må bare trekke pusten og riste det av deg.

 

Ps sorg og smerte er subjektivt.

[Anonym bruker]

 

Som sagt - du har lite kunnskaper når det kommer til menneskelige emosjoner og lite evner til å sette deg inn i andres situasjon (og nå snakker jeg ikke om meg selv).

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 9205e...b34

Ok, og du er helt uten kunnskap om meg også, så det vet du ingen ting om. Men jeg merker meget godt at du gjerne vil at vi skal være enige med din venninne om at det er du som har det verst. Så da sier vi det sånn.

 

Anonymous poster hash: 0ba61...678