ARG! Sammenlike død av barn med døde ufødte!

[beef sister]

Jeg skjønner ikke hvorfor sorg skal rangeres, da blir det til slutt lite det er legitimt å sørge over.

[Anonym bruker]

Ok, og du er helt uten kunnskap om meg også, så det vet du ingen ting om. Men jeg merker meget godt at du gjerne vil at vi skal være enige med din venninne om at det er du som har det verst. Så da sier vi det sånn.

 

Anonymous poster hash: 0ba61...678

Og jeg vil da si at å ikke få barn når man ønsker sterkt er en stor sorg. Jeg har fulgt ev venninne i opp og nedturer men ingen barn. For meg har hun en større sorg, jeg fikk oppleve å elske mitt barn selv om det var briefely mens hun aldri fikk kjenne på morskjærligheten.

 

 

Anonymous poster hash: d4c80...d0a

[Gjest Sommerfuggel]

Tråden er moderert grunnet personangrep.

Dette er et sårt og vanskelig tema for alle som har mistet et barn, være seg et barn i magen eller en 4 åring! Vær så snill og vis hverandre respekt når dere svarer!

 

Moderator

[Anonym bruker]

Ok, og du er helt uten kunnskap om meg også, så det vet du ingen ting om. Men jeg merker meget godt at du gjerne vil at vi skal være enige med din venninne om at det er du som har det verst. Så da sier vi det sånn.

 

Anonymous poster hash: 0ba61...678

 

Du tar helt feil, jeg har alltid ment at det min venninne har gått gjennom er verre enn det jeg har gått gjennom. Det skrev jeg ikke, jeg fortalte bare hvordan hun som har mistet et barn føler det, og jeg fortalte at vi er enige om å respektere at begge har opplevd sorg som ikke bør sammenlignes. Når hun har fortalt meg at hun mener min sorg er større enn hennes, da har jeg protestert, likevel har hun holdt på sitt, fordi hun har fått flere barn og får oppleve det å ha barn og se dem vokse opp. Hennes ord har også vært "du er den som forstår min sorg best, du er den eneste jeg virkelig kan snakke om sorgen med, og det tror jeg er fordi du har kjent på samme sorg selv!" Hennes ord, ikke mine. Som sagt så mener jeg at det hun har opplevd er verre enn det jeg har opplevd, om enn på en annen måte. Ingen av oss har behov for å gradere sorg. I motsetning til deg og andre...

 

Det jeg kan uttale meg om når det kommer til deg, det er måten du uttaler deg om emosjonelle reaksjoner, hva som er normalt og ikke, hvordan du graderer det, hvordan du nærmest hevder å sitte på en sannhet. Det sier mye om dine kunnskaper på emnet - eller hva du selv velger å tro om det.

Om du er interessert, les deg litt opp på ulike typer sorg, hva som kan påvirke sorg positivt og negativt osv.

 

Anonymous poster hash: 9205e...b34

[Anonym bruker]

 

Du tar helt feil, jeg har alltid ment at det min venninne har gått gjennom er verre enn det jeg har gått gjennom. Det skrev jeg ikke, jeg fortalte bare hvordan hun som har mistet et barn føler det, og jeg fortalte at vi er enige om å respektere at begge har opplevd sorg som ikke bør sammenlignes. Når hun har fortalt meg at hun mener min sorg er større enn hennes, da har jeg protestert, likevel har hun holdt på sitt, fordi hun har fått flere barn og får oppleve det å ha barn og se dem vokse opp. Hennes ord har også vært "du er den som forstår min sorg best, du er den eneste jeg virkelig kan snakke om sorgen med, og det tror jeg er fordi du har kjent på samme sorg selv!" Hennes ord, ikke mine. Som sagt så mener jeg at det hun har opplevd er verre enn det jeg har opplevd, om enn på en annen måte. Ingen av oss har behov for å gradere sorg. I motsetning til deg og andre...

 

Det jeg kan uttale meg om når det kommer til deg, det er måten du uttaler deg om emosjonelle reaksjoner, hva som er normalt og ikke, hvordan du graderer det, hvordan du nærmest hevder å sitte på en sannhet. Det sier mye om dine kunnskaper på emnet - eller hva du selv velger å tro om det.

Om du er interessert, les deg litt opp på ulike typer sorg, hva som kan påvirke sorg positivt og negativt osv.

 

Anonymous poster hash: 9205e...b34

Ok.

Jeg jobber som klinisk psykolog og vet hva jeg snakker om. Men jeg kan med bakgrunn i mine 500 siste pasienter si helt, helt sikkert at de som mister et foster kommer fortere over sorgen enn de som mister et barn de faktisk har møtt og elsket.

 

Hva sier du til det? Hvis det faktisk var sant og det fantes en statistikk på det?

 

Jeg er ikke så veldig opptatt av en fremmeds vurdering av hva jeg kan eller ikke kan basert på 3-4 innlegg på et forum der jeg faktisk ikke skriver for å verve sjeler. Din egen interesse for slike ting har åpenbart ikke bakgrunn i interesse for menneskets natur generelt. Bakgrunnen din er ditt eget livs skuffelser. Og det blir for snevert for meg.

 

Du vet, empati er ikke å lete etter noe som ligner... Empati er å se at selv de som ikke ligner meg eller er enige med meg faktisk kan representere en del av meg.

 

Anonymous poster hash: 0ba61...678

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke sammenligne og miste i uke 14 eller 20 det samme som å miste et ufldt barn til termin.

 

For de sol mister et barn i magen til termin er det en sorg over alt som skulle vært, for de hadde bare ett minutt eller en dag eller to vært hele verden, bare tid til å få oppleve barnet sitt som de aldri fikk møtt. En grusom urettferdighet, sorg og en veldig ensom sorg for foreldrene.

 

Ved et født barn som dessverre/tragisk nok går bort har foreldrene dagene, timene, minnene, gleden, og øyeblikkene og savne i tillegg til sorgen. Sorgen kan ikke måles, den bæres med en. Sorgen går i faser og den kommer til et punkt hvor man igjen begynner å sette pris på tiden man fikk sammen.

 

Anonymous poster hash: bc980...612

[Anonym bruker]

Ok.

Jeg jobber som klinisk psykolog og vet hva jeg snakker om. Men jeg kan med bakgrunn i mine 500 siste pasienter si helt, helt sikkert at de som mister et foster kommer fortere over sorgen enn de som mister et barn de faktisk har møtt og elsket.

 

Hva sier du til det? Hvis det faktisk var sant og det fantes en statistikk på det?

 

Jeg er ikke så veldig opptatt av en fremmeds vurdering av hva jeg kan eller ikke kan basert på 3-4 innlegg på et forum der jeg faktisk ikke skriver for å verve sjeler. Din egen interesse for slike ting har åpenbart ikke bakgrunn i interesse for menneskets natur generelt. Bakgrunnen din er ditt eget livs skuffelser. Og det blir for snevert for meg.

 

 

Anonymous poster hash: 0ba61...678

 

Hvis du er klinisk psykolog så vil jeg likevel si at faglig kompetanse ikke alltid går sammen med det å omsette det i praksis og i eget liv.

 

Som sagt, jeg har ikke sagt at min sorg er større enn de som mister enn barn som er født. Jeg prøvde å få frem at det å sammenligne sorg er smakløst og respektløst. Sorg er ikke svart-hvitt, det er utallige faktorer som spiller inn på hvor sterk sorgen er. Om du er klinisk psykolog så vet også du dette.

 

Du spør: "Hvis det faktisk var sant og det fantes en statistikk på det?"

Da vil jeg si at du trolig sitter på en statistikk over hvordan dine pasienter oppfatter det og hvordan du oppfatter dine pasienter. Det er vel ganske likt min egen mening eller oppfatning, at jeg personlig mener at det trolig er verre å miste et barn man har blitt kjent med enn et barn man aldri rakk å kjenne.

Men det er likevel pussig av en fagperson å si at det finnes en sannhet når det kommer til sorg - spesielt når ditt påståtte fagområde burde vite langt bedre enn å snakke om sannheter generelt når det kommer til følelser og livserfaringer når man vet hvor ufattelig mange faktorer som spiller inn mtp. hvordan ulike personer opplever ulike livsopplevelser. Så jeg vil påstå at det ikke finnes én sannhet når det kommer til slike livshendelser og sorg. Man kan si noe om det generelle, men man kan ikke komme med påstander om at det finnes én sannhet. Det har i så fall lite med faglighet å gjøre...

 

Du tar også feil når det kommer til at jeg ikke har interesse for menneskets natur generelt. Det er vel nettopp derfor jeg mener at det ikke går an å si bastant at dette er et tema som går an å kategorisere i svart eller hvitt eller bestemte grånyanser. Det er glidende overganger. Jeg nevnte min venninnes mening fordi jeg synes den er en mening som viser nettopp dette - selv om jeg ikke er enig med henne.

 

Du kaller meg for snever som er åpen for at ulike personer kan føle ulike typer sorg ulikt for snever. Men hva er du selv da, som i dine første svar er nærmest nedlatende i din måte å omtale de som har større reaksjoner på visse typer sorg enn det du finner akseptabelt? Du ville f.eks. heller hatt 20 spontanaborter enn å miste et av barna du har. Jeg har ingen problemer med å forstå det. Men hva om du opplevde de 20 spontanabortene og aldri fikk noen barn. Det ville vel ikke vært noe ille i det hele tatt, det ville vel bare vært et savn - uansett hvor langt du kom i de 20 svangerskapene?

 

Jeg kjenner ei hvor barnet døde i magen få dager før termin. Hun har barn fra før, men hun har fremdeles ikke greid å komme seg ut av sorgen - for et foster som hun altså ifølge deg ikke hadde møtt eller elsket. Hun elsket det barnet (eller fosteret) enormt høyt, helt fra hun ble gravid, det var av ulike grunner et spesielt etterlengtet svangerskap. Hun har ikke greid å komme seg ut i jobb etterpå, og gikk over på aap etter at sykemeldingsåret var over. Hun var psykisk frisk på forhånd, en jobb hun trivdes i, hadde flotte barn, en god, støttende og kjærlig mann og familie. Men for henne så er den sorgen blitt ekstremt stor. For henne var det absolutt et elsket barn, navnet var bestemt, masse klær var strikket og sydd. Barnet hadde en helt annen døgnrytme i magen enn det søsknene hadde hatt, det virket som om barnet i magen hadde et annet temperament enn de andre barna.

Min venninne som jeg tidligere har nevnt kom seg gjennom sorgen av sitt barn som hun hadde hatt hos seg og elsket over tid, men den første burde altså ha kommet seg letter over det etter din mening.

En annen jeg kjenner mistet ved vel halvgått svangerskap, hun har slitt masse, kom seg til slutt tilbake i jobb og livet. Hun har fått det bra igjen, men hun sier at den sorgen er en sorg hun vil bære med seg alltid - selv om hun også har fått barn etterpå.

Ei som mistet ved ca. halvgått svangerskap også fikk bare en relativt kortvarig reaksjon og forteller at hun ikke har slitt særlig med det i etterkant. Det er en stor opplevelse i livet hennes, men for henne er det ikke noe som har preget henne stort. Hun ble forholdsvis raskt gravid igjen, visste årsaken til at hun mistet tidligere, følte seg trygg i neste svangerskap, har ikke dvelet mye ved det som skjedde.

 

 

Dine første svar i denne tråden var så svart-hvite og bastante at de ikke var i nærheten av å vise at du ev. har den profesjonen du har. Samme når du nå omtaler sorg som noe du kan kalle en sannhet og føre statistikk over. Joda, du kan føre statistikk over den erfaringen du har med dine pasienter. Men det representerer likevel ikke en sannhet for alle. Tallene viser ikke gråsonene. Tallene viser noe om de generelle opplevelsene, men det sier lite om enkeltmenneskenes opplevelser.

At du også sammenligner det å miste ønskede barn i spontanabort med de som selv velger å forbli barnløs og ikke har savn etter barn, det gjør bare at du ikke fremstår som en seriøs fagperson.

 

Om du faktisk er klinisk psykolog så er det godt mulig du skiller sterkt mellom private meninger og holdninger og faglige, men måten du har svart på tidligere i tråden finner jeg ganske pussig unyansert for en som liksom skal inneha din påståtte fagkompetanse.

 

Jeg jobber tett med mennesker og er det én ting jeg har lært så er det å være ydmyk overfor hver enkelts livserfaringer, at tilsynelatende samme erfaringer kan ha satt ekstremt ulike spor, eller motsatt at svært ulike erfaringer har satt overraskende like spor. Å avfeie andres følelser har sjelden noen hensikt. Jeg mener det er viktig å være åpen for det at ulike personer opplever livshendelser på ulike måter, at noen utenfra ikke kan komme med en fasit over hvordan de "burde" ha reagert.

 

Jeg er dessuten uenig i din definisjon av empati. "Du vet, empati er ikke å lete etter noe som ligner... Empati er å se at selv de som ikke ligner meg eller er enige med meg faktisk kan representere en del av meg."

Her har du fokuset på deg selv.

 

For meg er empati en prosess av erkjennelse, hvor man prøver å forstå hvem den andre er (ikke hva det representerer av deg selv) og hva og hvorfor personen føler det den gjør. Det er gjerne en kombinasjon av kognitiv forståelse og medfølelse. Når man har med noen å gjøre som reagerer mer enn man normalt ville forvente på en livshendelse så er det viktig å prøve å forstå hvorfor personen får så sterke følelser rundt det som har skjedd, ikke bare avfeie det med at de IKKE har det så ille som andre som har opplevd noe du eller andre har definert som verre.

 

Hva er din bakgrunn for å være så ufølsom for at noen kan oppleve livshendelser som like ille som livshendelser man vanligvis ser på som verre?

 

 

Anonymous poster hash: 9205e...b34

[Anonym bruker]

Dette innlegget er noe av det mest ufølsomme jeg har lest på lenge. De aller fleste ser nok forskjellen på å miste et barn i magen og etter noen år. Det går allikevel an å møte begge deler med respekt og empati. Å skulle banke dette igjennom med sinne og irritasjon blir for tåpelig.

 

Til deg som skriver med tittel her. Hvorfor føler du deg berettiget til å forsøke å overbevise andre om at du har fasiten? Å trekke frem tittel blir i denne sammenheng et forsøk på å gi meningen din mer tyngde. Som din kollega synes jeg dette er litt flaut.

 

Anonymous poster hash: 4b40e...93b

[februarprins2013]

Jeg mistet mitt første barn bare 3 dager før han ble født, sorgen var utrolig stor,men er enig med hi, hvis jeg hadde mistet min 3,5 åringen nå, hadde jeg dødd   Han er aboslutt alt for meg   Vil aldri glemme gutten jeg mistet heller,selvom han hadde blitt 13 i desember

[Anonym bruker]

Ok.

Jeg jobber som klinisk psykolog og vet hva jeg snakker om. Men jeg kan med bakgrunn i mine 500 siste pasienter si helt, helt sikkert at de som mister et foster kommer fortere over sorgen enn de som mister et barn de faktisk har møtt og elsket.

 

Hva sier du til det? Hvis det faktisk var sant og det fantes en statistikk på det?

 

Jeg er ikke så veldig opptatt av en fremmeds vurdering av hva jeg kan eller ikke kan basert på 3-4 innlegg på et forum der jeg faktisk ikke skriver for å verve sjeler. Din egen interesse for slike ting har åpenbart ikke bakgrunn i interesse for menneskets natur generelt. Bakgrunnen din er ditt eget livs skuffelser. Og det blir for snevert for meg.

 

Du vet, empati er ikke å lete etter noe som ligner... Empati er å se at selv de som ikke ligner meg eller er enige med meg faktisk kan representere en del av meg.

 

Anonymous poster hash: 0ba61...678

Til å være klinisk psykolog (eller ha grunnfag i psykologi?) virker du svært lite forståelsesfull for andres opplevelser av å miste, samt ganske uempatisk og påståelig.. Hilsen Paven i Rom

 

Anonymous poster hash: 67c32...a82

[*Miss Marple*]

Jeg syns det er usmakelig å rangere sorg.

 

Om de sier at det forstår hvordan det er å miste et barn så tenker jeg at det er sånn det føles for dem, uansett hvor i løpet man opplever det.

[Anonym bruker]

 

(Ble for mye å sitere hele). "Jeg jobber tett med mennesker og er det én ting jeg har lært så er det å være ydmyk overfor hver enkelts livserfaringer, at tilsynelatende samme erfaringer kan ha satt ekstremt ulike spor, eller motsatt at svært ulike erfaringer har satt overraskende like spor. Å avfeie andres følelser har sjelden noen hensikt. Jeg mener det er viktig å være åpen for det at ulike personer opplever livshendelser på ulike måter, at noen utenfra ikke kan komme med en fasit over hvordan de "burde" ha reagert."

 

Jeg jobber i helsevesenet og kan bare si meg enig i dette. Men jeg blir skremt av den kliniske psykologen, håper aldri mine pasienter må møte deg.

 

Anonymous poster hash: d4c80...d0a

[Anonym bruker]

Sorg kan ikke rangeres.

Min egen opplevelse var at spontanabort i uke 9 ikke var en stor sorg for meg. Derimot holdt jeg på å miste mitt nyfødte barn. Den skrekken og fortvilelsen jeg satt med da sitter fortsatt i kroppen. Å miste henne som nyfødt eller som eldre tror jeg hadde vært mye det samme.

For _meg_ er det et skille mellom fostere som ikke er levedyktig og fullbårne barn. Andre opplever det annerledes.

 

Anonymous poster hash: 485df...056

[Anonym bruker]

Du blir sint fordi du mener din sorg blir nedrangert, og då gjør du det med andres sorg?

 

Ikke spesielt ematisk av deg, er du?

 

Anonymous poster hash: 47fed...cae

[tale83]

Jeg har mistet mitt førstefødte barn og for meg er det en sorg som aldri går over. Jenta mi var over 2 år når hun døde uventet. Jeg er så "heldig" at jeg jeg har fått en sønn til, pluss at jeg venter enda et barn. Som forventes å komme om noen få måneder, jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det å miste et ufødt barn, men det hadde også vært en stor sorg for meg.Det vet jeg.  Du blir jo kjent med barnet i magen på en egen spesiell måte og alle forventninger om å møte og bli kjent med et helt nytt menneske og forventninger til fremtiden blir jo helt annerledes enn man har tenkt. Vi er medlem av en Landsforeningen uventet barnedød som vi har fått god hjelp av og vi fikk også hjelp av barneavdelingen på sykehuset vi hører til i 2 år med samtaler med klinisk sosionom der. Og i den foreningen så blir man jo kjent med andre foreldre med både "like" og ulike historier, barn som dør før og etter fødsel og alle bærer sin sorg på sin måte. Jeg kan ikke dømme noen som har en annen historie enn meg og bestemme hvordan sorgen dems skal være. Det går inn på meg hver gang det kommer nye medlemmer i foreningen eller leser her f.eks at barna "våre" blir revet bort fra livet om de er født eller om de er ufødt. 

[Anonym bruker]

Til å være klinisk psykolog (eller ha grunnfag i psykologi?) virker du svært lite forståelsesfull for andres opplevelser av å miste, samt ganske uempatisk og påståelig.. Hilsen Paven i Rom

 

Anonymous poster hash: 67c32...a82

Vel, de som har opplevd begge deler her sier at det stemmer, det var komparativt verre å miste det barnet de hadde kjent enn det de mistet før fødselen.

 

Beklager at du misliker min måte å si det på, men sannhet er sannhet.

 

Hilsen Mick Jagger.

 

Anonymous poster hash: 0ba61...678

[Anonym bruker]

Vel, de som har opplevd begge deler her sier at det stemmer, det var komparativt verre å miste det barnet de hadde kjent enn det de mistet før fødselen.

 

Beklager at du misliker min måte å si det på, men sannhet er sannhet.

 

Hilsen Mick Jagger.

 

Anonymous poster hash: 0ba61...678

Du er et særdeles usympatisk menneske

 

Anonymous poster hash: ed3bc...0cb

[Anonym bruker]

Vel, de som har opplevd begge deler her sier at det stemmer, det var komparativt verre å miste det barnet de hadde kjent enn det de mistet før fødselen.

 

Beklager at du misliker min måte å si det på, men sannhet er sannhet.

 

Hilsen Mick Jagger.

 

Anonymous poster hash: 0ba61...678

Det vil jeg nærmest si selvsagt til. De som er så uheldige å oppleve begge deler vil nok ofte føle at det er en større sorg å miste et barn man har blitt kjent med (jeg har dessverre opplevd begge deler), men for de som mister sitt ufødte barn kan føle like stor sorg som de som mister barn som har levd en stund.

 

Men hvorfor dette behovet for å rangere sorg? Hva er hensikten?

 

Anonymous poster hash: 589cc...346

[Anonym bruker]

Har mistet et levende barn (5 år) og et ufødt barn. Kan med hånden på hjertet si at å miste et levende barn er det verste jeg har opplevd. Tusen ganger verre enn å miste et ufødt barn.

 

Anonymous poster hash: 44fe8...3a2

[Anonym bruker]

Jeg vil bare gi en stor klem til alle som har mistet et barn. Mamma og pappa opplevde å miste storesøsteren min da hun var syv, og nå 30 år etter lever sorgen i stor grad enda. De prater ofte om henne, leter etter trekk hos henne i barna mine og har stort behov for å ha henne hos seg i ånden. Den sorgen kommer til å følge dem i graven. Det var særdeles dårlig hjelpeapparat rundt dem på den tiden, så håper virkelig det har forbedret seg. Det å oppleve å miste er barn er det ingen som fortjener å oppleve, og det å diskutere hvilken sorg som er størst av det å miste i magen/nyfødt eller et barn som er eldre er bare usmakelig. Sorgen er personlig, og alle bearbeider den på ulik måte.

 

Anonymous poster hash: 222f9...2ec

[Anonym bruker]

Min fetter døde da han var 3. Jeg mistet en tvilling i uke 7. Hvis jeg sier til min tante at jeg vet akkurat hvordan hun har det, tror jeg at jeg får meg en på trynet. Enda hun aldri har slått noen i sitt liv..

Og det ville jeg hatt full forståelse for, det er jo ekstremt respektløst!

Det handler ikke om rangering av sorg, men å se at det er to ting som absolutt ikke kan sammenlignes. Sørg så mye du vil over en abort, men ikke sammenlign det med et barn som har levd og du har elsket. Det er DET som er jævlig gjort. Ikke det å sørge over det ufødte!

 

Anonymous poster hash: 91356...7d2

[Anonym bruker]

Alle som sier "jeg vet hvordan du har det" i andres sorg/ulykke o.l. Vil jeg kalle korttenkte. Sånn sier du bare ikke. Uansett. Husk det!

 

Anonymous poster hash: 460b7...489

[Cat.68]

Enorm forskjell!

Jeg har mistet i svangerskapet og holdt på å miste under fødsel. Vet, og visste da det skjedde, at jeg hadde klart å komme meg videre etter en stund om hun døde.

Hadde jeg mistet 4-åringen min i dag finnes bare sort, klarer ikke å forestille meg å leve et liv etterpå, måtte vært for de gjenlevende barna.

Alle minnene, klærne, lekene som ligger over alt, favorittlegoen, små særegenheter han har. Gråter bare jeg tenker på det.

Det kan virkelig ikke sammenlignes.

 

Anonymous poster hash: ef3cd...903

Så da mener du at hvis du feks mister ditt barn som er 4 år,så blir din sorg mindre fordi noen mistet barnet sitt da de var 8?? Sorg måles ikke etter alder på barnet.

[Gjest Sekretøsa]

tråden er allerede moderert én gang. Vi ber om at dere viser hverandre respekt og unngår skittkasting. Dette er en ømt tema for mange.

 

Sekretøsa

[Hellejenta]

Så da mener du at hvis du feks mister ditt barn som er 4 år,så blir din sorg mindre fordi noen mistet barnet sitt da de var 8?? Sorg måles ikke etter alder på barnet.

Det er ikke alderen på barnet hun mener, men om barnet er født eller ikke.