Alle lubne og overvektige der ute... og dere andre også

[Anonym bruker]

En kompis av oss sa at hunkjønn over 70 kg ikke regnes som damer, men som troll. Og sammen med oss satt en venninne, hun er sikkert 80/90 kg. Totalt respektløst, og usant.

 

Anonymous poster hash: 4ade1...8eb

Han har nok ikke helt perspektiv på hvor mye eller lite 70 kg er, men det er virkelig ikke usant. Overvektige blir ikke sett på som like verdige, spesielt ikke vist de er kvinner. 

 

Anonymous poster hash: bcd8e...887

[Anonym bruker]

 

Var ikke meg du svarte, men greier ikke la være å kommentere.

 

"Mannen min (og jeg) synes det er mye mer sexy med en dame som man kan se at nyter livet enn ei som jobber og sliter for å holde et ideal som samfunnet har påtvunget oss."

Ser du ikke hvor fordomsfull du selv er med dette utsagnet?

Er man slank, har et sunt kosthold og liker å være fysisk aktiv fordi helsen da er bedre, da kan man altså ikke nye livet?

 

Jeg har svart tidligere i tråden, ang. kommentarer da jeg var overvektig og kommentarer jeg fikk da jeg gikk ned i vekt (og forsåvidt også i dag etter å ha vært normalvektig i mer enn 10 år). Du er jo et kroneeksempel på det jeg skrev!

 

Jeg blir hissig på slike kommentarer som du kommer med. Jeg nyter livet langt mer etter jeg gikk ned til normalvekt enn da jeg var overvektig. Og vet du, fordi jeg spiser langt sunnere også, så spiser jeg mye bedre mat også. Jeg har aldri kost meg så mye med mat som jeg har gjort etter at jeg la om kostholdet og ble normalvektig. Fordi jeg spiser det som er sunt for kroppen min betyr det ikke å gå på akkord med smak - faktisk tvert imot. Jeg spiser ren mat, masse grønnsaker, rent kjøtt og fisk, gode sauser - og jeg nyter alt. Teller aldri en kalori! Men det jeg lager er alltid godt. Jeg nyter mat, jeg koser meg med mat. Det er fantastisk å kunne spise hva man vil så lenge jeg spiser riktig for kroppen min.

 

Så det jeg lurer på - hvor har du det fra at man ikke greier å nyte livet hvis man ikke er overvektig??

Min erfaring og andre jeg kjenner som har gått mye ned i vekt sier det samme som meg, at de nyter livet - og mat! - mye mer etter de la om kostholdet sitt og som en positiv bieffekt ble normalvektige og slipper å tenke på vekta.

 

Ole Brum sier ja, takk, begge deler - og det er fullt mulig å være en stor livsnyter og likevel være slank og sunn.

Hvorfor tror du og mannen at det ikke er mulig?

 

Ser du selv hvor arrogant den kommentaren din er hvor du insinuerer at slanke ikke kan nyte livet, det er det bare deg som er noen kilo overvektig som kan...?

 

Anonymous poster hash: 569a4...d93

Jeg beklager at det kan oppfattes slik. Det var ikke meningen.

Selvsagt kan tynne såvel som lubne nyte livet. Det kom nok litt feil ut bare.

Poenget er at de som strever for å nå eller holde et ideal satt av samfunnet nettop bare for å nå idealet uavhengig av sunnhet og helse, ikke nyter livet på samme måte som oss (tykke og tynne) som har fokus på god helse fysisk og mentalt.

 

For å presisere:

Det er langt mer tiltrekkende med personer (tykke og tynne) som nyter livet og er glade i seg selv og omgivelsene enn personer (tykke og tynne) som fokuserer på samfunnets ideal og forventninger.

 

Det er lite tiltrekkende med personer (menn, kvinner, tykke og tynne) som klager og syter over å ha lagt på seg noen kilo. De virker overfladiske og bruker uhyggelig mye ressurser på å skape fasaden av et tynt og lykkelig vesen.

 

Jeg har selvsagt vært en usikker tenåring selv for mange år siden. Jeg var slank, men syntes hoftene var for brede, Rumpa for stor og lårene for runde. Selvom jeg bare veide 57 kilo fordelt på 174 centimeter fant jeg feil og mangler. Heldigvis ble jeg voksen og lærte meg å sette pris på de positive tingene og snu det negative til positivt. Det er hva jeg ønsker at flere også skal klare og for å få til det er første prosjekt å bli glad i seg selv.

 

Så beklager om jeg tråkket deg på tærne, det var ikke meningen. Håper du nyter livet ditt og omgir deg med mennesker som er glad i deg.

 

Anonymous poster hash: b7467...b65

[Anonym bruker]

 

Tror det er en viss forskjell på om man  er overvektig som barn og ungdom enn om man blir det som voksen. Jeg vokste opp med litt overvekt og fikk slike kommentarer fra jeg var åtte-ni år både fra andre barn og ungdommer og voksne. Trodde virkelig ikke dette var så unikt. 

 

Anonymous poster hash: bcd8e...887

 

Men er det værre å få kommentert overvekt enn undervekt, uansett alder? Burde man ikke la vær å kommentere andres kropper uansett

 

Anonymous poster hash: d7d1a...f5d

[Giss]

 

Men er det værre å få kommentert overvekt enn undervekt, uansett alder? Burde man ikke la vær å kommentere andres kropper uansett

 

Anonymous poster hash: d7d1a...f5d

 

Den gammel regel at om man ikke har noe pent å si da holder man munn er kanskje ikke så dum, uansett emne.

[Anonym bruker]

Jeg var ca 10 kg overvektig da jeg startet på ungdomsskolen.

Jeg tror jeg har slitt med min del av (i ettertid) latterlige kommentarer om det. På den tiden var det ikke mye å le av. Mest fra andre tenåring men også enkelte kommentarer fra voksne folk/besteforeldre.

Den verste for meg var vel "Ja, når du skal velge utdannelse må du jo tenke på at du ikke skal ha en jobb hvor man må stå eller gå mye for det kommer føttene dine ikke til å holde til."  Jeg ble fryktelig usikker og valgte faktisk en utdannelse fra fordi jeg ikke var sikker på om jeg ville komme til å klare å være så mye på føttene. I dag kan jeg jo se at det var helt bak mål. Jeg hadde 10 kg for mye. Ikke på noen måte så mye at det hemmet meg i vanlige gjøremål. Jeg har aldri vært god på å springe fort, men jeg syklet mye og gikk en del i fjellet og så gikk jeg til turn og svømming i perioder så jeg var jo ikke i veldig dårlig form. Da jeg flyttet hjemmefra og kom til et studiested hvor jeg trivdes raste kiloene av meg og jeg lå på idealvekten i mange år fremover.

 

Anonymous poster hash: aae00...6a3

[Anonym bruker]

 

Men er det værre å få kommentert overvekt enn undervekt, uansett alder? Burde man ikke la vær å kommentere andres kropper uansett

 

Anonymous poster hash: d7d1a...f5d

 

Alltid nyskjerrig på hvordan en konkluderer med at det å mene at å påpeke overvekt er feil er det samme som å syntes at en skal påpeke undervekt eller at det er bedre? Det er selvsagt ikke bedre, MEN overvekt er mer stigmatisert og folk har nok flere fordommer mot overvektige enn undervektige. Det henger også en haug med negative personlighetstrekk ved oppfatningen av overvekt. Derfor tror jeg overvektige har en verre deal totalt sett, selv om det er vondt å få kommentarer og går med komplekser for undervekt også. Ingen av delene er greit, selvfølgelig er det ikke det.

 

Anonymous poster hash: bcd8e...887

[Anonym bruker]

 

Jeg var ca 10 kg overvektig da jeg startet på ungdomsskolen.

Jeg tror jeg har slitt med min del av (i ettertid) latterlige kommentarer om det. På den tiden var det ikke mye å le av. Mest fra andre tenåring men også enkelte kommentarer fra voksne folk/besteforeldre.

Den verste for meg var vel "Ja, når du skal velge utdannelse må du jo tenke på at du ikke skal ha en jobb hvor man må stå eller gå mye for det kommer føttene dine ikke til å holde til."  Jeg ble fryktelig usikker og valgte faktisk en utdannelse fra fordi jeg ikke var sikker på om jeg ville komme til å klare å være så mye på føttene. I dag kan jeg jo se at det var helt bak mål. Jeg hadde 10 kg for mye. Ikke på noen måte så mye at det hemmet meg i vanlige gjøremål. Jeg har aldri vært god på å springe fort, men jeg syklet mye og gikk en del i fjellet og så gikk jeg til turn og svømming i perioder så jeg var jo ikke i veldig dårlig form. Da jeg flyttet hjemmefra og kom til et studiested hvor jeg trivdes raste kiloene av meg og jeg lå på idealvekten i mange år fremover.

 

 

Anonymous poster hash: aae00...6a3

 

Slike fikk jeg også. Jeg måtte bla. tenke på at jeg hadde begrenset lungekapasitet (jada, en har kanskje det om en har alvorlig fedme men ikke med 10 kg overvekt). Alle disse kommentarene samlet gjorde at jeg trodde at jeg ikke kunne fungere normalt i samfunnet og holdt nesten  på å ta til takke med et liv som ufør. Har mastergrad og klarer meg utmerket i dag.

 

Anonymous poster hash: bcd8e...887

[Anonym bruker]

Jeg beklager at det kan oppfattes slik. Det var ikke meningen.

Selvsagt kan tynne såvel som lubne nyte livet. Det kom nok litt feil ut bare.

Poenget er at de som strever for å nå eller holde et ideal satt av samfunnet nettop bare for å nå idealet uavhengig av sunnhet og helse, ikke nyter livet på samme måte som oss (tykke og tynne) som har fokus på god helse fysisk og mentalt.

 

For å presisere:

Det er langt mer tiltrekkende med personer (tykke og tynne) som nyter livet og er glade i seg selv og omgivelsene enn personer (tykke og tynne) som fokuserer på samfunnets ideal og forventninger.

 

Det er lite tiltrekkende med personer (menn, kvinner, tykke og tynne) som klager og syter over å ha lagt på seg noen kilo. De virker overfladiske og bruker uhyggelig mye ressurser på å skape fasaden av et tynt og lykkelig vesen.

 

Jeg har selvsagt vært en usikker tenåring selv for mange år siden. Jeg var slank, men syntes hoftene var for brede, Rumpa for stor og lårene for runde. Selvom jeg bare veide 57 kilo fordelt på 174 centimeter fant jeg feil og mangler. Heldigvis ble jeg voksen og lærte meg å sette pris på de positive tingene og snu det negative til positivt. Det er hva jeg ønsker at flere også skal klare og for å få til det er første prosjekt å bli glad i seg selv.

 

Så beklager om jeg tråkket deg på tærne, det var ikke meningen. Håper du nyter livet ditt og omgir deg med mennesker som er glad i deg.

 

Anonymous poster hash: b7467...b65

 

Da ser jeg at vi egentlig er ganske enige likevel

 

 

 

Anonymous poster hash: 569a4...d93