Når synes dere man har lov til å gi opp?

[Anonym bruker]

Er han far til begge barna? Var han likedan med 7 åringen når han var baby? Om han er slik han alltid hadde vært så hadde jeg nok sett meg etter et nytt sted å bo. Føler med deg. Klem

 

Anonymous poster hash: 5152c...d67

[Gjest Hercule Poirot]

Har du virkelig bruk for en sånn nisse i livet ditt? Jeg mener nei. Flytt før du blir alvorlig syk.

[Anonym bruker]

Er han far til begge barna? Var han likedan med 7 åringen når han var baby? Om han er slik han alltid hadde vært så hadde jeg nok sett meg etter et nytt sted å bo. Føler med deg. Klem

 

Anonymous poster hash: 5152c...d67

 

 

Nei, han er ikke far til den eldste. Faren hennes døde mens jeg var gravid, og jeg traff mannen min da hun var nesten to år. Hun var tre da viflyttet sammen, så det var ikke så mye "småbarnsstell" igjen, og det lille som var tok jeg meg av, siden hun var mest vant til meg. Han har alltid vært glad i å sove, men han ønsket seg barn, og jeg gikk ut i fra at han da forstod at det ville innebære en del forsakelser. Det gjorde han ikke, og han er ikke innstilt på å gi opp verken søvn eller trening eller tid med venner. I tillegg snakker han veldig nedlatende til meg og skjeller meg ut. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5037d...00d

[Anonym bruker]

Kvifor i all verda let du mannen sutre seg til å få sove  i dag likevel? Hadde gått og lagt meg med godt samvit, og late den sure mannen fått stå opp.  Om han treng så mykje søvn, så får han legge seg tidleg på kvelden.  Ein er to om å drive familie.  Skjønar om du ynskjer å gje opp, men ville prøvd rådgjeving på familievernkontoret først, og håpa at mannen forsto at ein må samarbeide om familien.  Og så må du få deg bein i nasen og stå på krava, og ikkje late idioten få sutre seg til å få viljen sin heile tida.

Når er det forresten hans tur til å ha permisjon?  Håpar han får eit realtitetssjokk, for då er det jo du som treng å sove

 

Han sutret seg ikke akkurat til det, han skjelte meg ut og kalte meg stygge ting før han la seg til å sove igjen. Jeg vekket ham ikke etter de ti minuttene han mente han skulle ha fordi jeg ikke ønsket at syvåringen skulle behøve å være sammen med ham når han var så drittsur. Følte meg i tillegg fortvilet og oppgitt, og hadde antakelig ikke klart å sove selv om jeg er utslitt. 

 

Vi har vært på familievernkontoret tidligere. Han var positiv og forståelsesfull mens vi var der, for så å bli like drittsur idet vi gikk ut av døren. Terapi endret ingen ting. Og nå ønsker jeg bare å gå, men føler meg som sagt så forferdelig egoistisk. Samtidig begynner jeg jo å forstå at dette ikke er et godt oppvekstmiljø for barna. 

 

HI

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5037d...00d

[3 i april]

Etter at eldste er I seng hadde jeg tatt en alvorsprat med mannen og sagt at du rett og slett er blitt syk pga søvnmangel og at du derfor nå går I fra han siden han ikke ønsker å bidra med noe som helst avlasting.

 

Si at du allerede har ringt fvk for å få avtale om mekling.

 

Våkner han ikke da så hadde jeg vare kjøre på og flyttet fra dusten.

[Anonym bruker]

 

Takk for alle svar. Nei, jeg elsker ham ikke. Jeg gjorde det nok en gang, men den følelsen er nok død. Jeg har sagt til ham mange ganger, forklart at jeg er utslitt og trenger avlastning, men han blir bare sint og det ender med store krangler. Jeg har ønsket så veldig å holde sammen med ham for barnas del, og tenkt at jeg klarer en helt del for deres skyld, men nå tror jeg faktisk ikke jeg klarer det mer - ikke hvis jeg samtiig skal være en god mamma. Tanken på å forlate ham føles egentlig bare befriende. Det er godt å se at andre mener jeg har "lov". Jeg ønsker ikke å gi opp uten å ha kjempet først, men nå tror jeg ikke lenger på at det er noe jeg kan gjøre.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5037d...00d

Ettersom du har tatt det opp mange ganger og det ikke hjelper, attpåtil at han blir sint (!), da tenker jeg at du ikke har noen fremtid med denne mannen. Skjønner at du ønsker ungene at begge bor sammen, men dette er jo ikke noe samliv? Bedre for barna å ha en mor som har det godt og en ubrukelig pappa, enn en mor som har det fælt og en ubrukelig pappa.

 

 

Anonymous poster hash: 3d61a...db5

[Anonym bruker]

Uaktuelt å finne seg i en slik mann. 

 

Vi hadde kolikkbaby, og jeg og guttungen grein hele dagen når mannen var på jobb. Guttungen fortsatt så kveld og da natta kom så delte vi den midt på. Jeg hadde frem til 03.00. Våkna barnet etter det var det mannen som måtte stå opp selv om han skulle på jobb. Når barna er så krevende så er det ikke aktuelt at mødrene skal gå rundt som zombier bare forde de ikke skal på jobb. Jeg kunne drept om jeg ikke hadde fått sove.

 

Ser stadig kvinner som stiller opp for barna og menn som ikke bidrar like mye. Ei venninne gikk flere år uten en mann som stilte opp, og nå er hun dødssyk (kreft). Jeg tror det er en sammenheng med alle de årene hun også raste ned i vekt og ikke sov skikkelig om nettene for mannen ikke var hjemme. Kroppen kommer ikke til å takle det. Jeg blir så provosert og sint på mannen din jeg skulle vel leksa opp for ham!! 

 

Klem til deg fra meg  

Anonymous poster hash: 897c8...168

[Anonym bruker]

Har du noen andre som kan avlaste deg litt? Så du får samlet litt krefter?

Hadde gitt opp denne mannen.

 

Anonymous poster hash: 8fda5...119

[Anonym bruker]

 

Uaktuelt å finne seg i en slik mann. 

 

Vi hadde kolikkbaby, og jeg og guttungen grein hele dagen når mannen var på jobb. Guttungen fortsatt så kveld og da natta kom så delte vi den midt på. Jeg hadde frem til 03.00. Våkna barnet etter det var det mannen som måtte stå opp selv om han skulle på jobb. Når barna er så krevende så er det ikke aktuelt at mødrene skal gå rundt som zombier bare forde de ikke skal på jobb. Jeg kunne drept om jeg ikke hadde fått sove.

 

Ser stadig kvinner som stiller opp for barna og menn som ikke bidrar like mye. Ei venninne gikk flere år uten en mann som stilte opp, og nå er hun dødssyk (kreft). Jeg tror det er en sammenheng med alle de årene hun også raste ned i vekt og ikke sov skikkelig om nettene for mannen ikke var hjemme. Kroppen kommer ikke til å takle det. Jeg blir så provosert og sint på mannen din jeg skulle vel leksa opp for ham!! 

 

Klem til deg fra meg

 

Anonymous poster hash: 897c8...168

 

Det er vel ganske drøyt å hevde at noen har kreft fordi de hadde en tøff småbarnstid. Hvorfor dør ikke alenemødre som fluer da?

 

Anonymous poster hash: f520f...135

[Anonym bruker]

 

Nei, han er ikke far til den eldste. Faren hennes døde mens jeg var gravid, og jeg traff mannen min da hun var nesten to år. Hun var tre da viflyttet sammen, så det var ikke så mye "småbarnsstell" igjen, og det lille som var tok jeg meg av, siden hun var mest vant til meg. Han har alltid vært glad i å sove, men han ønsket seg barn, og jeg gikk ut i fra at han da forstod at det ville innebære en del forsakelser. Det gjorde han ikke, og han er ikke innstilt på å gi opp verken søvn eller trening eller tid med venner. I tillegg snakker han veldig nedlatende til meg og skjeller meg ut.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5037d...00d

Hører barna at han skjeller deg ut? Det høres ut som det er et giftig miljø barna dine vokser opp i. Det er sannsynligvis bedre for dem å bo sammen med deg. Du må ta med i beregningen at minste vil få samvær på sikt.

 

Det kan jo hende at yngste er mye urolig nettopp på grunn av hvordan du har det som følge av at din mann undertrykker deg? Han kan vel heller ikke være særig grei mot ungene når han ikke greier å være det mot deg?

 

 

 

Anonymous poster hash: 3d61a...db5

[*Miss Marple*]

Du gir virkelig ikke opp for tidlig.

 

Kvitt deg med dødvekten og skap ditt eget liv. Ingenting er så ensomt som å være ensom i et forhold. Når du er alene med barna slipper du ihvertfall irritasjonen ved å se på han som velger å ikke bidra

 

Har du noen som kan avlaste deg litt nå, som en kriseløsning? Du trenger å sove sammenhengende og du trenger noen til å ta vare på deg også.

[Anonym bruker]

Hører barna at han skjeller deg ut? Det høres ut som det er et giftig miljø barna dine vokser opp i. Det er sannsynligvis bedre for dem å bo sammen med deg. Du må ta med i beregningen at minste vil få samvær på sikt.

 

Det kan jo hende at yngste er mye urolig nettopp på grunn av hvordan du har det som følge av at din mann undertrykker deg? Han kan vel heller ikke være særig grei mot ungene når han ikke greier å være det mot deg?

 

 

 

Anonymous poster hash: 3d61a...db5

 

 

De har nok hørt det noen ganger, ja. Han er egentlig snill mot barna, også den eldste, sånn direkte, men han bryr seg ikke om hvorvidt de får med seg utbruddene hans overfor meg. Og jeg ønsker naturligvis ikke at de skal vokse opp og tenke at det er greit at man snakker slik til personen man er gift med. Har vel håpet at han skulle endre på reaksjonsmåten sin, men jeg kjenner at jeg i dag mistet siste gnist av håp. Han sov forrsten til 14.30.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5037d...00d

[Anonym bruker]

Du gir virkelig ikke opp for tidlig.

 

Kvitt deg med dødvekten og skap ditt eget liv. Ingenting er så ensomt som å være ensom i et forhold. Når du er alene med barna slipper du ihvertfall irritasjonen ved å se på han som velger å ikke bidra

 

Har du noen som kan avlaste deg litt nå, som en kriseløsning? Du trenger å sove sammenhengende og du trenger noen til å ta vare på deg også.

 

Familien min bor ca to timer med offentlig transport unna (har ikke bil). Jeg kan dra til dem og får avlastning der, men det blir vanskelig med den eldste som jo går på skolen. Men en helg bør jo gå bra. Tror jeg skal legge opp til å ta med meg barna dit neste helg, og få både avlastning og hjelp til å planlegge fremtiden herfra. Men akkurat nå må jeg si at neste helg virker uendelig langt frem i tid!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5037d...00d

[Hjertefru]

Ja, nå har du lov til å gi opp.

Sovet to timer sammenhengende siden fødsel og bmi på 16,5 ??

Sjokkert.

Det er vel lite trolig at mannen er deprimert så lenge ha fungerer såpass godt ift jobb og trening.

Hvordan er han med husarbeid og sånt da?

La meg gjette: du tar alt der også?

Alternativet er jo at du holder ut til du ev skal ut i jobb igjen og han da får et massivt realitetssjokk.

Dette er bare trist. Han ødelegger for seg selv. Ikke bare går han glipp av babytiden til barnet sitt, han står nå i fare for å miste familien. Er det virkelig ingen(foreldre, kamerater) som kan si ham noen sannhetsord?

[Anonym bruker]

Du spør om når det er lov å gi opp. Det du gir opp om du fortsetter dette forholdet, det er deg selv. Og dermed også barna dine.

Om du går fra mannen så gir du ikke opp, du tar ansvar for deg selv og barna dine.

 

Det er ikke normalt at en voksen mann har så stort behov for søvn og er så egoistisk. Han har ingen omtanke for deg eller barna. Han har ingen respekt for deg, ingen omsorg for deg. Og ved å sitte og se på at du blir syk fordi han selv ikke gidder ta sitt ansvar, da viser han en kulde som er helt enorm. Jeg ville ikke latt mine barn vokse opp med å vite at jeg aksepterte noe slikt. Jeg ville ikke delt livet mitt med en slik mann.

 

Informer mannen i kveld at du i morgen ringer fvk for mekling og at dere må bli enige om hvordan dere ordner med bolig osv. Regner med at han må flytte ut og la deg bli boende så lenge minste er så liten.

 

Så må du, som Miss Marple sier, snakke med noen som står deg nær. Familie eller venner som kan avlaste deg slik at du får sovet og kanskje også hjelpe deg litt med husarbeid og matlaging slik at du får energi til å spise igjen.

Har du ikke noen som kan stille opp, kontakt helsestasjonen i morgen og si du trenger hjelp.

Er det HomeStart der du bor, kontakt dem og søk om hjelp der.

Har du virkelig ingen, kanskje du kan søke f.eks. Frivillighetssentralen eller lignende og se om du kan finne reservebesteforeldre som kanskje kan/vil stille opp. Det er ofte ikke så mye som skal til for at du skal føle deg bedre.

Du bør også kontakte legen din og bestille en time for oppfølging der. Det er viktig at du nå får i deg nok næring. Om nødvendig kan du f.eks. drikke spesielle næringsdrikker fra apoteket slik at du vet du får i deg ekstra næring nå mens du ikke får i deg nok mat.

 

Ta ansvar for deg selv og barna dine, gå fra mannen. Jeg er sikker på at du vil få mer energi om du ikke bor sammen med ham. Slik det er nå er du alenemor uansett. Men ikke bare det, du er alenemor med en stor egoist og drittsekk som ikke gjør annet enn å tappe deg helt for energi. Jeg er overbevist om at du vil få mer energi når du blir kvitt ham!

 

Så bare informer ham i kveld at du i morgen ringer fvk for å få time til mekling så fort som mulig, og at han må finne seg et sted å bo. Ingen vits å diskutere det med ham, bare informer ham.

Anonymous poster hash: aa5ec...33b

[Anonym bruker]

Ja, nå har du lov til å gi opp.

Sovet to timer sammenhengende siden fødsel og bmi på 16,5 ??

Sjokkert.

Det er vel lite trolig at mannen er deprimert så lenge ha fungerer såpass godt ift jobb og trening.

Hvordan er han med husarbeid og sånt da?

La meg gjette: du tar alt der også?

Alternativet er jo at du holder ut til du ev skal ut i jobb igjen og han da får et massivt realitetssjokk.

Dette er bare trist. Han ødelegger for seg selv. Ikke bare går han glipp av babytiden til barnet sitt, han står nå i fare for å miste familien. Er det virkelig ingen(foreldre, kamerater) som kan si ham noen sannhetsord?

 

 

Ja, jeg tar alt der også. Og jeg har tatt det opp med ham gang på gang, uten at det blir resultater. Jeg hadde kunnet leve med det, men ikke i kombinasjon med alt det andre. 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 5037d...00d

[Anonym bruker]

 

Du spør om når det er lov å gi opp. Det du gir opp om du fortsetter dette forholdet, det er deg selv. Og dermed også barna dine.

Om du går fra mannen så gir du ikke opp, du tar ansvar for deg selv og barna dine.

 

Det er ikke normalt at en voksen mann har så stort behov for søvn og er så egoistisk. Han har ingen omtanke for deg eller barna. Han har ingen respekt for deg, ingen omsorg for deg. Og ved å sitte og se på at du blir syk fordi han selv ikke gidder ta sitt ansvar, da viser han en kulde som er helt enorm. Jeg ville ikke latt mine barn vokse opp med å vite at jeg aksepterte noe slikt. Jeg ville ikke delt livet mitt med en slik mann.

 

Informer mannen i kveld at du i morgen ringer fvk for mekling og at dere må bli enige om hvordan dere ordner med bolig osv. Regner med at han må flytte ut og la deg bli boende så lenge minste er så liten.

 

Så må du, som Miss Marple sier, snakke med noen som står deg nær. Familie eller venner som kan avlaste deg slik at du får sovet og kanskje også hjelpe deg litt med husarbeid og matlaging slik at du får energi til å spise igjen.

Har du ikke noen som kan stille opp, kontakt helsestasjonen i morgen og si du trenger hjelp.

Er det HomeStart der du bor, kontakt dem og søk om hjelp der.

Har du virkelig ingen, kanskje du kan søke f.eks. Frivillighetssentralen eller lignende og se om du kan finne reservebesteforeldre som kanskje kan/vil stille opp. Det er ofte ikke så mye som skal til for at du skal føle deg bedre.

Du bør også kontakte legen din og bestille en time for oppfølging der. Det er viktig at du nå får i deg nok næring. Om nødvendig kan du f.eks. drikke spesielle næringsdrikker fra apoteket slik at du vet du får i deg ekstra næring nå mens du ikke får i deg nok mat.

 

Ta ansvar for deg selv og barna dine, gå fra mannen. Jeg er sikker på at du vil få mer energi om du ikke bor sammen med ham. Slik det er nå er du alenemor uansett. Men ikke bare det, du er alenemor med en stor egoist og drittsekk som ikke gjør annet enn å tappe deg helt for energi. Jeg er overbevist om at du vil få mer energi når du blir kvitt ham!

 

Så bare informer ham i kveld at du i morgen ringer fvk for å få time til mekling så fort som mulig, og at han må finne seg et sted å bo. Ingen vits å diskutere det med ham, bare informer ham.

 

Anonymous poster hash: aa5ec...33b

 

 

 

Takk for det lange svaret ditt. Og du har nok helt rett. Jeg tror denne dagen ble dråpe for min del. Jeg kommer til å ringe fvk i morgen. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5037d...00d

[Anonym bruker]

 

Takk for det lange svaret ditt. Og du har nok helt rett. Jeg tror denne dagen ble dråpe for min del. Jeg kommer til å ringe fvk i morgen. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5037d...00d

 

 

Lykke til!

 

Jeg tror ikke du vil angre. Slik det er nå er du hans tjener, han bor på hotell hos deg, han betaler kanskje for rommet, men han klager på det meste ellers og forventer at mat, rengjøring, klesvask, og personlig tjener skal være inkludert i prisen.

De fleste vet det ikke er tilfelle...

 

Du skrev til noen andre at du vil dra til familien din neste helg, det høres fornuftig ut. Få all hjelp du nå kan

 

Anonymous poster hash: aa5ec...33b

[Anonym bruker]

Gratulerer med en ny start og gled deg til resten av ditt fantastiske liv!

 

Anonymous poster hash: 490bd...20b

[Anonym bruker]

 

Det er vel ganske drøyt å hevde at noen har kreft fordi de hadde en tøff småbarnstid. Hvorfor dør ikke alenemødre som fluer da?

 

Anonymous poster hash: f520f...135

 

 

Jeg tror det er en stor belastning å ha svært krevende barn som gjør at man ikke får sove. Barn er veldig forskjellig, og her høres det ut som om hun ikke får noen hjelp og ikke får tatt igjen et stort søvnunderskudd. Ikke alle alenemødre er helt alene, de har venner, foreldre eller delt omsorg/mann som har barnet i helgene.

Å ikke få søvn på mange år er knytta til kreft:  

http://forskning.no/forebyggende-helse-stress-sovn-arbeid-stub/2008/02/sovn-fra-stress-til-sykdom  

og

https://sleepfoundation.org/sleep-news/lack-sleep-increases-your-risk-some-cancers

 

Anonymous poster hash: 897c8...168

[Anonym bruker]

 

Takk for alle svar. Nei, jeg elsker ham ikke. Jeg gjorde det nok en gang, men den følelsen er nok død. Jeg har sagt til ham mange ganger, forklart at jeg er utslitt og trenger avlastning, men han blir bare sint og det ender med store krangler. Jeg har ønsket så veldig å holde sammen med ham for barnas del, og tenkt at jeg klarer en helt del for deres skyld, men nå tror jeg faktisk ikke jeg klarer det mer - ikke hvis jeg samtiig skal være en god mamma. Tanken på å forlate ham føles egentlig bare befriende. Det er godt å se at andre mener jeg har "lov". Jeg ønsker ikke å gi opp uten å ha kjempet først, men nå tror jeg ikke lenger på at det er noe jeg kan gjøre.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5037d...00d

Jeg syns du skulle forlatt han en hel søndag. Bare dratt ifra alt. Barna også. Så han hadde måtta stått opp og gjort alt. Så kunne di kommet hjem på kvelden etter bagna var lagt.

En liten realitetsoppvekker.

Evt dratt på overnatting ei natt fra lørdag til søndag.

 

 

Da får han merke litt hvordan det er.

 

Anonymous poster hash: 8691a...d01

[Lagertha]

Gi han et ultimatum. Kanskje han skjerper seg da.Jeg forsvarer ikke han i det hele tatt. Men da kanskje han våkner ?

[Anonym bruker]

Synes du kan dra, men god samvittighet. Jeg var i et slikt forhold. Det gjorde meg bare sykere, mer sliten, mer lei meg... Det var tøft å gå men livet har bare blitt bedre siden. Hadde gitt han et siste ultimatum. Del all tiden utenom jobb i to, ingen sure miner etc. Ellers er det bye-bye. Du har jo kjempet snakket med han, tryglet, ggrått, vært på fvk. Likevel behandler han deg som dritt og gir F. I om ungene hører det. Det er virkelig ikke noe som det er verdt å bli i "for barna". En dausliten mor som behandles dårlig hjelper virkelig ikke ungene på sikt. Lykke til.

 

Anonymous poster hash: a8de0...383

[Luksusdyret]

Jeg synes ikke du skal stille ultimatum eller dra bort en helg. Man gambler ikke med barna for å trasse. Når syvåringen ikke en gang hans barn, kan man ikke forvente at han tar seg av barnet fordi mor vil statuere et poeng. Nei, nok er nok. Du har pratet med ham utallige ganger som du skriver, både om husarbeid og avlastning. Han er sint, kaller deg stygge ord og ter seg som han vil. Nei, han er ikke deprimert. Han er drittsekk. Og du klarer deg bedre uten ham. Ved å bli hos ham utsetter du din mulighet til å finne en ekte mann med stor M som bryr seg om deg og barna dine og ikke bare kjører egotripp. Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg har vært gjennom et brudd med en lignende mann. Når du står midt i bruddet er det tøft, men det går ikke mange månedene før det er en befriende og fantastisk følelse å slippe all frustrasjonen, utskjellingen og den psykiske påkjenningen det er å være i et så dårlig forhold.

 

Jeg har det 1000 ganger bedre nå, og kunne bare ønske at bruddet kom lenge før det gjorde. Man blir ganske blind når msn finner seg i ting for barnas skyld. Jeg er helt sikker på at barna har det bedre i et delt hjem med harmoni og forutsigbarhet fremfor å måtte se sin far skjelle ut sin mor med alt det medfører av stress og sorg.

 

Gå fra han og start din egen helingsprosess!

 

Jeg er nå gift med en ny mann og ser hvordan man egentlig skal ha det i et forhold, og det er helt fantastisk. Veien hit har vært lang, men verdt det!

 

Anonymous poster hash: f3c4a...ae3