Når synes dere man har lov til å gi opp?

[Anonym bruker]

Nå føler jeg meg så utkjørt og verdiløs at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. 

 

Vi har to barn, på syv år og seks måneder. Den minste har vært veldig urolig helt fra han ble født, har våknet seks ganger pr natt for å få mat, og sovner ikke igjen etterpå. Jeg har ikke sovet mer enn et par timer sammenhengende siden han ble født, og er vanvittig trøtt hele tiden. Har gått ned masse i vekt, veier mye mindre enn før jeg ble gravid. BMI på 16,5, jeg ser syk ut. 

 

Mannen min elsker å sove. Før babyen ble født sov han alltid til 11-12 hver fridag. Han har ikke en gang tilbudt seg å stå opp med babyen i helgene, og jeg må stå opp og ta meg av to barn hver helg mens han sover. Har spurt ham, men han mener at han trenger å sove siden han jobber. Han jobber på verksted 8-16 på hverdager. På ettermiddagene trener han tre ganger i ka, pluss kamp minst en av dagene i helgen.

 

Den siste uken har vært verre enn noen gang før. Tror babyen er i ferd med å få tenner, og han klynker hele tiden, vil bare ligge ved puppen. I natt har jeg bare døst av litt mens jeg har sittet i lenestolen og ammet. 

 

Klokken syv i morges, da syvåringen våknet, gikk jeg inn til mannen som har sovet hele natten og spurte om han kunne overta. Han ble lynforbannet! Freste til meg at jeg er en jævla egoist, at han er drittrøtt fordi han må jobbe, og dessuten hadde han blitt vekket i natt av at babyen skrek. Men nå skulle jeg få det som jeg ville - han skulle sove i ti minutter til, og så skulle han stå opp, og så kunne jeg bare ligge der og purke! 

 

Jeg orket ikke å si noe, bare reiste meg og gikk og lagde frokost til syvåringen. Deretter gikk vi ut, og har vært ute i flere timer. Da vi kom hjem for en halvtime siden lå mannen min fremdeles og sov - og det gjør han fremdeles. Jeg er så sliten nå at jeg bare har lyst til å grine. 

 

Jeg har så lyst til at barna mine skal få vokse opp med begge foreldrene sine, men nå vet jeg faktisk ikke om jeg orker mer. Når er det lov å gi opp?

Anonymous poster hash: 5037d...00d

[Marriet]

Jeg mener du kan gi opp nå jeg. Mannen er en forbanna dust. Hvis du vil kan du eventuelt gi han et ultimatum. Er egentlig ikke så gladni ultimatum og det burde være unødvendig, men hvis det kan redde forholdet så... dersom det blir brudd må dere på familievernkontoret så det kan jo være et alternativ uansett. Det er helt ok at han er sliten etter jobb og trenger hvile, men alvorlig talt, en voksen mann burde forstå at det å være hjemme med baby er tungt. Han har tross alt "fri" fra dette 8-16 hver dag pluss når han trener og har kamper. Nei, dere får snakke ut om det, men som sagt dersom han ikke forstår eller endrer holdning synes jeg det er helt innafor å gå. Det er tross alt lettere å være ensom alene, enn ensom sammen.

[Anonym bruker]

Er det virkelig sant? Forstår han ingen verdens ting? Forstår han ikke at du er på jobb 24 timer i døgnet? Ser han ikke at du er utslitt? Jeg er målløs.

 

Det er ikke alltid lett for menn å forstå hvor mye arbeid det er å være i permisjon/ha ansvar for barn. Og særlig når de våkner om natten. Ikke alltid man får sovet stort på dagen og tatt igjen. Men når man forklarer og spør om hjelp bør de forstå. Enig i at de ikke bør stå opp om natten hvis de skal på jobb og mor har mulighet til å sove litt på dagen med baby, eller at mor kan sove litt på ettermiddag. Men i helgene, og på morgenen? Jeg er sjokkert. Synes det bør være siste utvei og gode grunner til å gå fra mannen man har barn med, men en slik egoistisk drittsekk kunne jeg nok ikke levd med. Ville prøvd samtaler og hjelp først, da. Husk at hvis du går får du kanskje bare se barna 50% av tiden (kanskje ikke minste de første årene). Hvordan har dere det ellers? Eller er du så zombie at du ikke lever utenom?

 

Sender deg uansett en klem! Det må være grusomt å være så trett og utslitt!

 

Anonymous poster hash: 2ca26...cb0

[Anonym bruker]

Jeg hadde gitt opp.

 

Du er på grensen til å bli syk av søvnmangel og undervekt. Om du blir syk, hva skjer da?

 

Har du familie eller nettverk som kan hjelpe og støtte så du kommer deg på bena igjen?

 

Anonymous poster hash: 025be...ca6

[Anonym bruker]

For en skikkelig, skikkelig egoistisk drittsekk! Hadde gitt opp for lengst.. Hadde aldri godtatt det der asså. Her står mannen opp med babyen hver morgen i helgene, siden jeg tar henne om natta. Null diskusjon.

 

Han får sove natten igjennom hver natt, da får han ta henne hver morgen i helgene. Det skjønner han 100%. Dessuten tilbyr han seg ofte å ta henne etter jobb, sånn at jeg kan få meg en time eller to på øyet. 

 

 

Har ikke ord.. Annet enn "drittsekk, drittsekk, drittsekk!!!!!!!!!!"  

 

 

Send han hit du. Så skal han faen meg få. For en fjott! 

Anonymous poster hash: 4be24...49e

[Anonym bruker]

Jeg var i ferd med å gi opp da vår situasjon var tilsvarende. Hos oss kom det seg da minstemann var rundt 2- års alder. Er glad nå for at jeg ikke ga opp, selv om jeg fortsatt har vonde følelser av å tenke på hvordan den tiden var.

Anonymous poster hash: e8b62...469

[Anonym bruker]

For en dust! Her må du kreve at når han kommer hjem fra jobb i morgen da skal du sove!! Til helgen kan han sove en dag, du den andre. Trening kan han drite i denne uken ettersom du nå må få tid til å hvile! Han jobber 8t og du 24t å det må han bare innse. Slutt å se om han tilbyr seg. Still krav og krev at han stiller opp. Hvis ikke hadde jeg kastet dritten ut. Har du familie som kan avlaste dere litt? Klem til deg

 

Anonymous poster hash: 80516...7cf

[Anonym bruker]

Hvordan kan du elske en mann som behandler deg som en dørmatte????

 

Anonymous poster hash: c1e21...3f9

[Anonym bruker]

 

Jeg var i ferd med å gi opp da vår situasjon var tilsvarende. Hos oss kom det seg da minstemann var rundt 2- års alder. Er glad nå for at jeg ikke ga opp, selv om jeg fortsatt har vonde følelser av å tenke på hvordan den tiden var.

 

Anonymous poster hash: e8b62...469

 

Men hvordan klarer man å tilgi å bli behandlet sånn? Tror jeg hadde hatt store problemer med å klare det

 

Anonymous poster hash: d3f91...a97

[Anonym bruker]

Du har spurt ham, men han sier han må sove fordi han jobber? I alle dager... Mannen er en drittsekk, ingen tvil om det, men hvorfor i alle dager finner du deg i det? Hvorfor tar du ikke til motmæle? Gi beskjed om at du er på jobb 24/7 og at dette er hans barn også. Selvfølgelig burde han ta sin del av ansvaret uten at han blir bedt om det, men det forundrer meg over at så mange damer står opp dag etter dag, uke etter uke, år etter år og aldri stiller krav! Hvordan var han med det første barnet? Jeg skjønner deg godt om du gir opp nå, det tror jeg ingen hadde klandret deg for.

 

Anonymous poster hash: 9b287...5a1

[Anonym bruker]

For en idiot! Er det noen som er verdiløse her, er det han..... Han der kunne du fått gratis av meg. Nei her må noe gjøres. Det første er at du må hvile, snakk med moren din eller svigermor. Fortell moren din som det er... Kanskje du kunne vært der noen dager med ungene? Også kunne din mor tatt baby litt så du får sove..?

 

Så til gubbehelvete.... Vær helt klar på ultimatumet. Enten så får han delta som forelder, eller så går du. Dere er begge FORELDRE og begge har behov for søvn... Ikke bare han. Makan til dust...

 

 

Du har vært mer enn tålmodig og jeg hadde nektet å leve med en slik egoist, som bare bryr seg om sine behov.

 

 

Gi et ultimatum og stå for det. Har han ingen interesse til å skjerpe seg, så får du bare gå. Kan ikke ha det sånn. Du ender opp med å hate han allikevel, så det er ikke liv laga hvis det fortsetter sånn.

 

Lykke til og klem

Anonymous poster hash: 1e571...d2b

[Anonym bruker]

Han der hadde jeg glatt sendt på dør, fy faen.

 

Anonymous poster hash: 972d6...533

[Nyttårs barn]

Denne mannen høres ut som et tapsprosjekt. Om han ikke skjerper seg, så gi ham opp.

[Anonym bruker]

 

Men hvordan klarer man å tilgi å bli behandlet sånn? Tror jeg hadde hatt store problemer med å klare det

 

Anonymous poster hash: d3f91...a97

 

 

Tenker at han hadde en depresjon eller noe slikt som gjorde at oppførselen var sånn. Han var ikke sånn hverken før eller siden. Dessuten er det jo noe som heter gode og onde dager. Om alle skal gi opp når det butter er det ikke mange som vil klare å holde sammen. Kanskje kommer det en periode i livet der jeg vil oppføre meg urimelig. 

 

 

Anonymous poster hash: e8b62...469

[Anonym bruker]

Du har lov til å gi opp nå. Mannen din er en egoistisk drittsekk. Jeg hadde aldri funnet meg i å bli behandlet slik. Han er far til barna! Dette er helt hårreisende.

 

Men hvordan havnet dere her? Har han alltid vært slik? Hvordan var det med førstemann? Jeg ville aldri valgt å få en baby til hvis han var slik med førstemann.

 

Jeg har ikke ord, men jeg kjenner også at jeg blir sliten av å lese om alle dere som har slike utrolig fæle ektemenn her inne. Har aldri vært borti makan i egen vennekrets - ikke som jeg vet om i alle fall. Og venninnene mine er flinke til å si ifra og "lette på trykket" ved å klage på venninnekvelder, altså.

 

Jeg tror nesten ikke det er sant, men jeg tror ikke du skrev dette for å være troll, så jeg velger å tro på deg. Men hvorfor har du latt det gå så langt? Dette er DITT liv, det er DINE BARN, og de trenger en mamma (og helst en pappa) som kan ta vare på dem. Nå må DU begynne å ta ansvar! Sett ultimatum, bestill time på familievernkontoret. Bli enige om, helt konkret, hva han skal gjøre. Du må få avlastning NÅ. BMI på 16,5 er helt sykt (bokstavelig talt!). Dette kan ikke fortsette.

 

Du får det kanskje bedre alene!

Anonymous poster hash: 2b0bc...134

[Anonym bruker]

Da hadde jeg sagt.Greit. Da drar jeg på jobb og du tar ungene.

Da hadde nok det blitt en annen lyd som kom fra han

 

Anonymous poster hash: 4d75f...321

[Ylva og Mathilde]

Oioioi, der hadde det smelt en pisk om ørene på ham (sic!). Jeg hadde nok brølt "KOM DEG OPP OG BIDRA, DIN LATE, UBRUKELIGE DRITT, FØR JEG BLIR SÅ SINT AT DU SKULLE ØNSKE DU IKKE VAR FØDT"

Åpenbart hadde jeg ikke latt det gått så langt som det har gjort i ditt tilfelle da, en bøtte isvann i hodet hadde nok blitt servert for flere måneder siden.

[Anonym bruker]

Hvordan kan du elske en mann som behandler deg som en dørmatte????

 

Anonymous poster hash: c1e21...3f9

!

 

Anonymous poster hash: 8691a...d01

[Anonym bruker]

Takk for alle svar. Nei, jeg elsker ham ikke. Jeg gjorde det nok en gang, men den følelsen er nok død. Jeg har sagt til ham mange ganger, forklart at jeg er utslitt og trenger avlastning, men han blir bare sint og det ender med store krangler. Jeg har ønsket så veldig å holde sammen med ham for barnas del, og tenkt at jeg klarer en helt del for deres skyld, men nå tror jeg faktisk ikke jeg klarer det mer - ikke hvis jeg samtiig skal være en god mamma. Tanken på å forlate ham føles egentlig bare befriende. Det er godt å se at andre mener jeg har "lov". Jeg ønsker ikke å gi opp uten å ha kjempet først, men nå tror jeg ikke lenger på at det er noe jeg kan gjøre. 

 

HI

Anonymous poster hash: 5037d...00d

[Anonym bruker]

Stakkars deg. Om jeg hadde blitt så tynn og utslitt hadde mannen gjort alt for å avlaste meg! Det fortjener du også ! Finn en man som bryr seg om deg !!

 

Anonymous poster hash: 98c20...f9b

[HvittHus]

 

Takk for alle svar. Nei, jeg elsker ham ikke. Jeg gjorde det nok en gang, men den følelsen er nok død. Jeg har sagt til ham mange ganger, forklart at jeg er utslitt og trenger avlastning, men han blir bare sint og det ender med store krangler. Jeg har ønsket så veldig å holde sammen med ham for barnas del, og tenkt at jeg klarer en helt del for deres skyld, men nå tror jeg faktisk ikke jeg klarer det mer - ikke hvis jeg samtiig skal være en god mamma. Tanken på å forlate ham føles egentlig bare befriende. Det er godt å se at andre mener jeg har "lov". Jeg ønsker ikke å gi opp uten å ha kjempet først, men nå tror jeg ikke lenger på at det er noe jeg kan gjøre. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5037d...00d

 

Å gi opp nå er ikke å gi opp uten å ha kjempet først, men å gi opp før du blir alvorlig syk av situasjonen. Mannen din ser ikke ut til å klare å endre seg, så nå er det på tide å ta tak i situasjonen, avslutte samlivet og redde deg selv før du ikke klarer å ta deg av hverken deg selv eller barna. 

[Superdolly]

 

Takk for alle svar. Nei, jeg elsker ham ikke. Jeg gjorde det nok en gang, men den følelsen er nok død. Jeg har sagt til ham mange ganger, forklart at jeg er utslitt og trenger avlastning, men han blir bare sint og det ender med store krangler. Jeg har ønsket så veldig å holde sammen med ham for barnas del, og tenkt at jeg klarer en helt del for deres skyld, men nå tror jeg faktisk ikke jeg klarer det mer - ikke hvis jeg samtiig skal være en god mamma. Tanken på å forlate ham føles egentlig bare befriende. Det er godt å se at andre mener jeg har "lov". Jeg ønsker ikke å gi opp uten å ha kjempet først, men nå tror jeg ikke lenger på at det er noe jeg kan gjøre. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5037d...00d

 

Du alene kan ikke holde et ekteskap (eller samboerforhold) sammen. Det må to til, og han virker totalt uinteressert. Jeg tenker også at nå er det for sent. Hans oppførsel har drept alle de positive følelsene du engang i tiden hadde for ham.

 

Du har absolutt lov å gi opp. Du har kjempet lenge, og du har kjempet alene. Når han ikke finnes interessert i å bidra og ikke gidder å ta hensyn til deg når du er så nedkjørt som du er nå, da finnes det ikke håp. Du vil få det bedre alene.

[Anonym bruker]

For en idiot.. Tror du vil få det bedre alene.

 

Mannen min var veldig på tilbudssiden når jeg var i permisjon. Og de timene med ekstra søvn gjorde at jeg ble enda gladere i han, noe han sikkert merket.

 

Nå som han er i permisjon står jeg opp hver helgedag, men når vi begge skal jobbe vil vi sikkert ta en tidlig morgen hver.

 

Anonymous poster hash: 6b07d...ef0

[soleia]

Kvifor i all verda let du mannen sutre seg til å få sove  i dag likevel? Hadde gått og lagt meg med godt samvit, og late den sure mannen fått stå opp.  Om han treng så mykje søvn, så får han legge seg tidleg på kvelden.  Ein er to om å drive familie.  Skjønar om du ynskjer å gje opp, men ville prøvd rådgjeving på familievernkontoret først, og håpa at mannen forsto at ein må samarbeide om familien.  Og så må du få deg bein i nasen og stå på krava, og ikkje late idioten få sutre seg til å få viljen sin heile tida.

Når er det forresten hans tur til å ha permisjon?  Håpar han får eit realtitetssjokk, for då er det jo du som treng å sove

[Anonym bruker]

Jeg var i din situasjon og gav opp. Fikk et enormt bedre liv uten han, mens han våknet opp når jeg gikk og så hva han mistet. Seks år senere har jeg ny mann, et godt liv og fått et nytt barna i tillegg til de to jeg hadde med min eksmann. Min eksmann sitter fortsatt seks år etter, og er sint på seg selv og ber meg med jevne mellomrom om å gi han en ny sjanse til tross for at jeg har en ny mann nå.

 

Anonymous poster hash: 9e611...808