Har noen her hatt en opplevelse med Gud?

[Anonym bruker]

 

 

Gud finnes ikke, men hvis jeg tar feil og han finnes så gjør han en UTROLIG dårlig jobb.

Hvorfor skal han redde en familie fra alvorlige skader i en bilulykke når han skal ha makten til at ulykken ikke skjedde i det hele tatt.

Barn som dør av sult, nei Gud er en myte.

Noe å klenge seg til fordi folk ikke er sterke nok til å møte virkelige verden uten en mystisk usynlig vesen "ved sin side"Anonymous poster hash: 03df4...3ac

Gud griper inn når vi ber han om det. Men han har gitt oss mennesker en fri vilje så vi kan velge å be til han og gjøre hans vilje, eller ikke. De fleste mennesker tror ikke på Gud og søker ikke Gud, men forventer likevel at han griper inn ved ulykker...?

Vi har en fri vilje og kan velge å tro på Gud, og be til han dersom vi feks kommer utfor ulykker, eller ikke be til han og dessverre heller ikke forvente hans hjelp. Han sender engler når vi ber om det, men ikke alltid sånn vi mennesker tenker det skal skje Anonymous poster hash: dc0c4...26a

Okay.

 

Så når Gud skapte min baby med en alvorlig hjertefeil som ikke lot seg operere, så var det min/vår frie vilje som lot det skje? Lille ble bedt for av to menigheter, pluss en masse privatpersoner, likevel døde han to uker etter fødsel.

 

Hvor var Gud og hans engler da? Hvor var de når jeg krøp rundt på gulvet og brølte som et såret dyr av smerte, fortvilelse og sorg?

 

Anonymous poster hash: 52ca7...3f2

Så utrolig vondt å høre 😔🙏🏻

 

Selvsagt skjer det vonde ting med oss som tror også, og gode ting med de som ikke tror.. Gud lar det regne over rettferdige og urettferdige. Det du kan velge å tro på er at Gud gjorde det beste for den lille babyen og for dere.. Du har satt et liv til verden som løper rundt i himmelen uten smerte og bare venter på dere ❤️ Det er mye som er vanskelig å forstå, men en dag (når vi dør antagelig, om ikke før) vil vi forstår Guds vilje med det som skjedde i livet vårt.. Gud vil jo først og fremst at vi skal bli frelst, ikke først og fremst at vi skal ha det så godt i dette livet (men desto bedre i himmelen).

 

 

Anonymous poster hash: dc0c4...26a

[Anonym bruker]

 

 

 

Gud finnes ikke, men hvis jeg tar feil og han finnes så gjør han en UTROLIG dårlig jobb.

Hvorfor skal han redde en familie fra alvorlige skader i en bilulykke når han skal ha makten til at ulykken ikke skjedde i det hele tatt.

Barn som dør av sult, nei Gud er en myte.

Noe å klenge seg til fordi folk ikke er sterke nok til å møte virkelige verden uten en mystisk usynlig vesen "ved sin side"Anonymous poster hash: 03df4...3ac

Gud griper inn når vi ber han om det. Men han har gitt oss mennesker en fri vilje så vi kan velge å be til han og gjøre hans vilje, eller ikke. De fleste mennesker tror ikke på Gud og søker ikke Gud, men forventer likevel at han griper inn ved ulykker...?

Vi har en fri vilje og kan velge å tro på Gud, og be til han dersom vi feks kommer utfor ulykker, eller ikke be til han og dessverre heller ikke forvente hans hjelp. Han sender engler når vi ber om det, men ikke alltid sånn vi mennesker tenker det skal skje Anonymous poster hash: dc0c4...26a

Okay.

 

Så når Gud skapte min baby med en alvorlig hjertefeil som ikke lot seg operere, så var det min/vår frie vilje som lot det skje? Lille ble bedt for av to menigheter, pluss en masse privatpersoner, likevel døde han to uker etter fødsel.

 

Hvor var Gud og hans engler da? Hvor var de når jeg krøp rundt på gulvet og brølte som et såret dyr av smerte, fortvilelse og sorg?

 

Anonymous poster hash: 52ca7...3f2

Så utrolig vondt å høre 😔🙏🏻

 

Selvsagt skjer det vonde ting med oss som tror også, og gode ting med de som ikke tror.. Gud lar det regne over rettferdige og urettferdige. Det du kan velge å tro på er at Gud gjorde det beste for den lille babyen og for dere.. Du har satt et liv til verden som løper rundt i himmelen uten smerte og bare venter på dere ❤️ Det er mye som er vanskelig å forstå, men en dag (når vi dør antagelig, om ikke før) vil vi forstår Guds vilje med det som skjedde i livet vårt.. Gud vil jo først og fremst at vi skal bli frelst, ikke først og fremst at vi skal ha det så godt i dette livet (men desto bedre i himmelen).

 

 

Anonymous poster hash: dc0c4...26a

Jeg har aldri sagt det er din frie vilje som lot babyen bli syk og dø. Men du har en fri vilje om du vil søke Gud i de forholdene eller ikke, og velge å tro på at Gud styrte det til det beste for dere.

 

Anonymous poster hash: dc0c4...26a

[Anonym bruker]

Sliter med å være respektfull her... Så friske barn av båtflyktninger har bare ikke bedt pent nok om å overleve om de drukner? Tenker at de fleste av dere er unge folk som har møtt lite motgang i livet. Jeg kjenner også oppegående kristne, men de tror ikke på guds inngripen slik noen beskriver her. De støtter seg, de ber men om styrke og ikke om direkte hjelp. Det er en måte å tro på som jeg kan forstå. 

Anonymous poster hash: 9d6fb...0a3

[Anonym bruker]

Gud finnes ikke, men hvis jeg tar feil og han finnes så gjør han en UTROLIG dårlig jobb.

 

Hvorfor skal han redde en familie fra alvorlige skader i en bilulykke når han skal ha makten til at ulykken ikke skjedde i det hele tatt.

 

Barn som dør av sult, nei Gud er en myte.

Noe å klenge seg til fordi folk ikke er sterke nok til å møte virkelige verden uten en mystisk usynlig vesen "ved sin side"

 

Anonymous poster hash: 03df4...3ac

Vi er født med fri vilje. Hadde alle levd med kjærlighet til sine neste tror jeg verden ville sett annerledes ut. Men egoismen er for dominerende

 

 

Anonymous poster hash: 2ad77...63a

[Anonym bruker]

 

Sliter med å være respektfull her... Så friske barn av båtflyktninger har bare ikke bedt pent nok om å overleve om de drukner? Tenker at de fleste av dere er unge folk som har møtt lite motgang i livet. Jeg kjenner også oppegående kristne, men de tror ikke på guds inngripen slik noen beskriver her. De støtter seg, de ber men om styrke og ikke om direkte hjelp. Det er en måte å tro på som jeg kan forstå.

 

Anonymous poster hash: 9d6fb...0a3

Jeg er ung (tidlig 20-årene) og har møtt mye motgang. Jeg har blitt voldtatt, banka opp og i min forrige graviditet måtte vi ta imot et nydelig lite barn som Gud hadde henta før vi rakk å treffe henne..

 

Men jeg tror likevel på Gud. Det er kun han som vet hvorfor ting er som de er og han har alltid en plan, selv om det virker håpløst noen ganger

 

Anonymous poster hash: 20204...6dc

[Anonym bruker]

 

Sliter med å være respektfull her... Så friske barn av båtflyktninger har bare ikke bedt pent nok om å overleve om de drukner? Tenker at de fleste av dere er unge folk som har møtt lite motgang i livet. Jeg kjenner også oppegående kristne, men de tror ikke på guds inngripen slik noen beskriver her. De støtter seg, de ber men om styrke og ikke om direkte hjelp. Det er en måte å tro på som jeg kan forstå. 

 

Anonymous poster hash: 9d6fb...0a3

 

Veldig enig med deg her. Etter denne tankegangen kulle alt ond som skjer ha vært forhindret hvis alle bare ba gud hardt nok om det? Hva med for eksempel svartedauden? Da var jo jo alle gjennomkristne, og de ba selvfølgelig på sine knær om å bli spart.

Nestekjærlighet fins også utenfor kristendommen. Jge leste forresten om en underdsøkelse der de hadde sammenlijnet barn fra kristne familier og barn fra ikke-religiøse hjem-. Generelt var barna fra de kristne hjemmene mindre empariske og mer egoistiske og fordømmende enn barna fra de ikke-religiøse hjemmene (dette var riktignok i usa tror jeg).

 

 

Anonymous poster hash: 021ec...4a2

[Anonym bruker]

Hadde en opplevelse der jeg ble tilkalt til en slektning som hadde falt om hjemme. Jeg kjørte bort og da jeg kom frem var ambulansen der. Slektningen lå på båre i døråpningen og ved hans side sto en høy person og smilte. Jeg trodde det var ambulansepersonell i farta. Men så viste det seg at ambulansepersonellet var en jente + en mørk kar som dro avgårde med slektningen min. Den lyse, høye, smilende karen som sto ved siden av båren forsvant sporløst ! Jeg synes i øyeblikket da jeg kom frem at det var litt merkelig at han smilte. Tror kanskje det var en engel/hjelper... 🙏

 

Anonymous poster hash: 3d714...69d

[Anonym bruker]

 

Sliter med å være respektfull her... Så friske barn av båtflyktninger har bare ikke bedt pent nok om å overleve om de drukner? Tenker at de fleste av dere er unge folk som har møtt lite motgang i livet. Jeg kjenner også oppegående kristne, men de tror ikke på guds inngripen slik noen beskriver her. De støtter seg, de ber men om styrke og ikke om direkte hjelp. Det er en måte å tro på som jeg kan forstå.

 

Anonymous poster hash: 9d6fb...0a3

For meg handler ikke Gud om hva han kunne gjøre for det enkelte individet. Vi er utstyrt med egen fri vilje og våre handlinger kan være gudommelige altså fylt med en godhet som ikke er rotet i egoisme eller egoistiske, kunn gjøre god handlinger for å oppnå personlig gangn.

Jeg mener at vi alle er knyttet sammen gjennom universet ned til det enkelte atom og derfor er Gud en del av oss alle, men vår vilje styrer våre valg. Enten velger vi å omfavne det spirituelle ellers så distraheres vi av det materielle. De fleste mennesker velger å være materielle, derfor er verden fylt av vonde ting, det har ikke noe led Gud å gjøre, men med det enkeltes menneskes valg og handlinger.

 

 

Anonymous poster hash: 125e3...32e

[liniss - mamma til tre små]

Folk misforstår!

Det er ikke gud sin oppgave og forhindre at grusomme ting skjer, det er jorden sin syklus. Jorda og verden er urettferdig, vi mennesker har vært med å skape den , likevell er det ikke alle grusomme hendelser som har en forklaring. Det er sånn det fungerer.

[Anonym bruker]

 

 

 

Gud finnes ikke, men hvis jeg tar feil og han finnes så gjør han en UTROLIG dårlig jobb.

Hvorfor skal han redde en familie fra alvorlige skader i en bilulykke når han skal ha makten til at ulykken ikke skjedde i det hele tatt.

Barn som dør av sult, nei Gud er en myte.

Noe å klenge seg til fordi folk ikke er sterke nok til å møte virkelige verden uten en mystisk usynlig vesen "ved sin side"Anonymous poster hash: 03df4...3ac

Gud griper inn når vi ber han om det. Men han har gitt oss mennesker en fri vilje så vi kan velge å be til han og gjøre hans vilje, eller ikke. De fleste mennesker tror ikke på Gud og søker ikke Gud, men forventer likevel at han griper inn ved ulykker...?

Vi har en fri vilje og kan velge å tro på Gud, og be til han dersom vi feks kommer utfor ulykker, eller ikke be til han og dessverre heller ikke forvente hans hjelp. Han sender engler når vi ber om det, men ikke alltid sånn vi mennesker tenker det skal skje Anonymous poster hash: dc0c4...26a

Okay.

 

Så når Gud skapte min baby med en alvorlig hjertefeil som ikke lot seg operere, så var det min/vår frie vilje som lot det skje? Lille ble bedt for av to menigheter, pluss en masse privatpersoner, likevel døde han to uker etter fødsel.

 

Hvor var Gud og hans engler da? Hvor var de når jeg krøp rundt på gulvet og brølte som et såret dyr av smerte, fortvilelse og sorg?

 

Anonymous poster hash: 52ca7...3f2

Så utrolig vondt å høre 😔🙏🏻

 

Selvsagt skjer det vonde ting med oss som tror også, og gode ting med de som ikke tror.. Gud lar det regne over rettferdige og urettferdige. Det du kan velge å tro på er at Gud gjorde det beste for den lille babyen og for dere.. Du har satt et liv til verden som løper rundt i himmelen uten smerte og bare venter på dere ❤️ Det er mye som er vanskelig å forstå, men en dag (når vi dør antagelig, om ikke før) vil vi forstår Guds vilje med det som skjedde i livet vårt.. Gud vil jo først og fremst at vi skal bli frelst, ikke først og fremst at vi skal ha det så godt i dette livet (men desto bedre i himmelen).

 

 

Anonymous poster hash: dc0c4...26a

Jeg må si at han gikk frem på ganske feil måte med oss, ihvertfall. Om jeg hadde et snev av tro før, forsvant den da vi gikk gjennom vårt livs mareritt.

 

Og det med at han venter på oss i himmelen. Hvor gjerne jeg vil tro på det, så klarer jeg det ikke. Det strider mot all fornuft. Du sier han springer rundt. Han var et spedbarn som knapt kunne løfte hodet sitt, vokser han i himmelen da?

 

Tanken er god og gir kanskje andre trøst, men for meg er det for abstrakt.

 

Eneste 'gode' som dette har ført med seg er at jeg ikke er redd for å dø. Da får jeg jo vite. Enten er det ingenting (det tror jeg) eller så har dere som tror rett og jeg får møte babyen min igjen.

 

Anonymous poster hash: 52ca7...3f2

[Anonym bruker]

Jeg tror på det grunnleggende gode i mennesket. Jeg tror at meningen med dette livet er å finne en egen mening i det, men også det at vi skal prøve å være gode medmennesker og gjøre vårt beste med vår tid her. 

Jeg tror det finnes noe mer. Jeg vet ikke hva, og jeg tror ikke det er meningen at vi skal vite heller.

 

Å tenke så sort/hvit som at om det finnes en Gud, så ville han ha hjulpet alle eller hvordan kan det finnes en Gud når så mye vondt skjer, det blir for enkelt. Jeg tenkte slik som barn. Men jeg forstår virkelig hvor vanskelig det er å tro når slike ting skjer. Har man lest Bibelen, så forstår man kanskje litt mer hvorfor verden er slik den er (om man velger å tro på det som står der så klart). Sånn helt grunnleggende er det da meningen at vi en gang skal komme til et bedre sted. Det ville jo ikke vært et bedre sted om livet på jorda allerede var et sted uten grusomme hendelser? 

Dessuten er det ikke Gud som styrer oss, Han styrer ikke vår hverdag, Han styrer ikke våre valg og ikke våre tanker. Vår frie vilje er både en velsignelse og en forbannelse.

 

Jeg er ikke kristen, jeg vil ikke la religion definere meg eller hva jeg skal tro på. Jeg vet ikke en gang om jeg tror på det som jeg selv har skrevet ovenfor fordi jeg også sliter med å tro på en bedre verden når man ser all ondskapen. Jeg håper kanskje jeg en dag finner ut av det. 

Anonymous poster hash: dea06...07f

[Anonym bruker]

Om det er Gud vet jeg ikke... Jeg holdt feks å kjøre utfor for veien noen mnd siden tidlig en morgen, i en 80-sone.. På vei til jobb. Tror jeg ropte om hjelp, alene i bilen. Jeg greide såvidt å styre unna grøfta. Det gikk heldigvis veldig bra. Noen ganger når jeg har det vanskelig ber jeg om hjelp til å komme meg gjennom det, og da går der faktisk bra. Jeg har to vakre bestemødre i himmelen og jeg tror de passer på meg..

 

Anonymous poster hash: 81be6...7e7

[Anonym bruker]

Jeg tok abort en gang og angret meg i hel.. jeg var så deprimert etterpå og gråt hver dag.

 

Selve aborten skjedde på min egen bursdag, på min 24 års dag. Året etter fikk jeg eggløsning på min 25 års dag, og testet positivt 10 dager etter! Fikk en nydelig gutt som elsker å gi klemmer  . Senere fant jeg ut at navnet vi gav ham betyr trøst (jeg undersøkte aldri hva navnet betydde da vi gav ham det).

 

Når jeg ber føler jeg også Jesus nærvær, og da blir jeg på en måte overveldet av kjærligheten hans og begynner å gråte, på en god måte da.  

 

 

 

Anonymous poster hash: 74ed3...b90

[Pengetreet]

Jeg møter Gud hver gang jeg mediterer. Jeg opplever han/hun som en sterk, gjennomtrengende kraft av en kjærlighet så intens at tårene renner. I disse stundene ser jeg meg selv fra et overordnet perspektiv. Jeg ser kampene mine, de grumsete motivene mine som jeg helst ikke vil innrømme i hverdagen og alt som jeg innerst inne er redd for. Jeg ser alt dette og tilgir meg selv og de som har såret meg.

 

Jeg kan fortelle om mitt første møte med en engel. Det var en sjokkartet opplevelse fordi jeg på den tiden avviste alt "overnaturlig vrøvl", inkludert de tingene som jeg selv opplevde. Jeg var 22 år og student. En natt i desember våknet jeg av at lyset ble slått på  inne på rommet mitt. Det ble like lyst som dagen. Jeg lå med hodet mot veggen og satte meg irritert opp for å se hvem som kom og vekket meg. Når jeg snur meg så ser jeg at det står noen inne på rommet mitt. Dette vesenet er lysende, helt hvitkledd og øynene utstråler godhet. Han smiler til meg og jeg gnir meg i øynene. Han smiler enda bredere og jeg gnir meg i øynene en gang til. Han sier ingenting, men sakte løser han seg opp og det blir igjen mørkt på rommet. Det tok lang tid før jeg sovnet igjen

[Anonym bruker]

Jeg møter Gud hver gang jeg mediterer. Jeg opplever han/hun som en sterk, gjennomtrengende kraft av en kjærlighet så intens at tårene renner. I disse stundene ser jeg meg selv fra et overordnet perspektiv. Jeg ser kampene mine, de grumsete motivene mine som jeg helst ikke vil innrømme i hverdagen og alt som jeg innerst inne er redd for. Jeg ser alt dette og tilgir meg selv og de som har såret meg.

 

Jeg kan fortelle om mitt første møte med en engel. Det var en sjokkartet opplevelse fordi jeg på den tiden avviste alt "overnaturlig vrøvl", inkludert de tingene som jeg selv opplevde. Jeg var 22 år og student. En natt i desember våknet jeg av at lyset ble slått på  inne på rommet mitt. Det ble like lyst som dagen. Jeg lå med hodet mot veggen og satte meg irritert opp for å se hvem som kom og vekket meg. Når jeg snur meg så ser jeg at det står noen inne på rommet mitt. Dette vesenet er lysende, helt hvitkledd og øynene utstråler godhet. Han smiler til meg og jeg gnir meg i øynene. Han smiler enda bredere og jeg gnir meg i øynene en gang til. Han sier ingenting, men sakte løser han seg opp og det blir igjen mørkt på rommet. Det tok lang tid før jeg sovnet igjen

Det heter søvnparalyse

 

Anonymous poster hash: 9d6fb...0a3

[Pengetreet]

 

Jeg møter Gud hver gang jeg mediterer. Jeg opplever han/hun som en sterk, gjennomtrengende kraft av en kjærlighet så intens at tårene renner. I disse stundene ser jeg meg selv fra et overordnet perspektiv. Jeg ser kampene mine, de grumsete motivene mine som jeg helst ikke vil innrømme i hverdagen og alt som jeg innerst inne er redd for. Jeg ser alt dette og tilgir meg selv og de som har såret meg.

 

Jeg kan fortelle om mitt første møte med en engel. Det var en sjokkartet opplevelse fordi jeg på den tiden avviste alt "overnaturlig vrøvl", inkludert de tingene som jeg selv opplevde. Jeg var 22 år og student. En natt i desember våknet jeg av at lyset ble slått på  inne på rommet mitt. Det ble like lyst som dagen. Jeg lå med hodet mot veggen og satte meg irritert opp for å se hvem som kom og vekket meg. Når jeg snur meg så ser jeg at det står noen inne på rommet mitt. Dette vesenet er lysende, helt hvitkledd og øynene utstråler godhet. Han smiler til meg og jeg gnir meg i øynene. Han smiler enda bredere og jeg gnir meg i øynene en gang til. Han sier ingenting, men sakte løser han seg opp og det blir igjen mørkt på rommet. Det tok lang tid før jeg sovnet igjen

Det heter søvnparalyse

 

Anonymous poster hash: 9d6fb...0a3

 

Nei.

http://forskning.no/sovn-psykologi/2011/11/sovnparalyse-vanlig

[Anonym bruker]

 

 

Jeg møter Gud hver gang jeg mediterer. Jeg opplever han/hun som en sterk, gjennomtrengende kraft av en kjærlighet så intens at tårene renner. I disse stundene ser jeg meg selv fra et overordnet perspektiv. Jeg ser kampene mine, de grumsete motivene mine som jeg helst ikke vil innrømme i hverdagen og alt som jeg innerst inne er redd for. Jeg ser alt dette og tilgir meg selv og de som har såret meg.

 

Jeg kan fortelle om mitt første møte med en engel. Det var en sjokkartet opplevelse fordi jeg på den tiden avviste alt "overnaturlig vrøvl", inkludert de tingene som jeg selv opplevde. Jeg var 22 år og student. En natt i desember våknet jeg av at lyset ble slått på  inne på rommet mitt. Det ble like lyst som dagen. Jeg lå med hodet mot veggen og satte meg irritert opp for å se hvem som kom og vekket meg. Når jeg snur meg så ser jeg at det står noen inne på rommet mitt. Dette vesenet er lysende, helt hvitkledd og øynene utstråler godhet. Han smiler til meg og jeg gnir meg i øynene. Han smiler enda bredere og jeg gnir meg i øynene en gang til. Han sier ingenting, men sakte løser han seg opp og det blir igjen mørkt på rommet. Det tok lang tid før jeg sovnet igjen

Det heter søvnparalyse

 

Anonymous poster hash: 9d6fb...0a3

 

Nei.

http://forskning.no/sovn-psykologi/2011/11/sovnparalyse-vanlig

 

Det trenger ikke fortone seg sånn, men det er ofte det som løftes frem fordi folk syns disse "våkne" marerittene er skremmende.

 

Anonymous poster hash: 9d6fb...0a3

[Anonym bruker]

 

 

Gud finnes ikke, men hvis jeg tar feil og han finnes så gjør han en UTROLIG dårlig jobb.

Hvorfor skal han redde en familie fra alvorlige skader i en bilulykke når han skal ha makten til at ulykken ikke skjedde i det hele tatt.

Barn som dør av sult, nei Gud er en myte.

Noe å klenge seg til fordi folk ikke er sterke nok til å møte virkelige verden uten en mystisk usynlig vesen "ved sin side"Anonymous poster hash: 03df4...3ac

Gud griper inn når vi ber han om det. Men han har gitt oss mennesker en fri vilje så vi kan velge å be til han og gjøre hans vilje, eller ikke. De fleste mennesker tror ikke på Gud og søker ikke Gud, men forventer likevel at han griper inn ved ulykker...?

Vi har en fri vilje og kan velge å tro på Gud, og be til han dersom vi feks kommer utfor ulykker, eller ikke be til han og dessverre heller ikke forvente hans hjelp. Han sender engler når vi ber om det, men ikke alltid sånn vi mennesker tenker det skal skje Anonymous poster hash: dc0c4...26a

Okay.

 

Så når Gud skapte min baby med en alvorlig hjertefeil som ikke lot seg operere, så var det min/vår frie vilje som lot det skje? Lille ble bedt for av to menigheter, pluss en masse privatpersoner, likevel døde han to uker etter fødsel.

 

Hvor var Gud og hans engler da? Hvor var de når jeg krøp rundt på gulvet og brølte som et såret dyr av smerte, fortvilelse og sorg?

 

Anonymous poster hash: 52ca7...3f2

 

 

 

Hvis du tenker litt annerledes på det, at Gud holdt barnet ditt i live lenge nok til at dere fikk møte h*n etter fødselen.  At barnet ditt er i himmelen tviler jeg ikke på. Jesus var veldig klar på at barna var de første som fikk komme inn, han sa: la de små barn komme til meg, for Guds rike tilhører slike som dem. Himmelrike hører til barna, himmelen er barnas.

 

Det gir ingen mening for meg at små barn dør rett etter fødsel eller lever kun en kort stund i smerte eller fattigdom hvis ikke Gud finnes, nettopp av den grunn må Gud finnes for at han skal ta imot dem, gi dem kjærlighet og la dem leve i et bedre sted enn jorden.

 

Anonymous poster hash: 74ed3...b90

[Pengetreet]

 

 

 

Jeg møter Gud hver gang jeg mediterer. Jeg opplever han/hun som en sterk, gjennomtrengende kraft av en kjærlighet så intens at tårene renner. I disse stundene ser jeg meg selv fra et overordnet perspektiv. Jeg ser kampene mine, de grumsete motivene mine som jeg helst ikke vil innrømme i hverdagen og alt som jeg innerst inne er redd for. Jeg ser alt dette og tilgir meg selv og de som har såret meg.

 

Jeg kan fortelle om mitt første møte med en engel. Det var en sjokkartet opplevelse fordi jeg på den tiden avviste alt "overnaturlig vrøvl", inkludert de tingene som jeg selv opplevde. Jeg var 22 år og student. En natt i desember våknet jeg av at lyset ble slått på  inne på rommet mitt. Det ble like lyst som dagen. Jeg lå med hodet mot veggen og satte meg irritert opp for å se hvem som kom og vekket meg. Når jeg snur meg så ser jeg at det står noen inne på rommet mitt. Dette vesenet er lysende, helt hvitkledd og øynene utstråler godhet. Han smiler til meg og jeg gnir meg i øynene. Han smiler enda bredere og jeg gnir meg i øynene en gang til. Han sier ingenting, men sakte løser han seg opp og det blir igjen mørkt på rommet. Det tok lang tid før jeg sovnet igjen

Det heter søvnparalyse

 

Anonymous poster hash: 9d6fb...0a3

 

Nei.

http://forskning.no/sovn-psykologi/2011/11/sovnparalyse-vanlig

 

Det trenger ikke fortone seg sånn, men det er ofte det som løftes frem fordi folk syns disse "våkne" marerittene er skremmende.

 

Anonymous poster hash: 9d6fb...0a3

 

Et sentralt kjennetegn ved søvnparalyse er at kroppen er paralysert. Dvs at man ikke kan røre seg fordi kroppen fremdeles sover.

Tro meg, jeg har vært innom alle tenkelige vitenskapelige forklaringer.

 

Dersom jeg kun hadde hatt en enkelt opplevelse så ville jeg avfeid denne som en hallusinasjon.

[Anonym bruker]

Jeg tror egentlig ikke på Gud. Jeg har ikke et overtroisk bein i kroppen, tror på det vitenskapen har kommet fram til. Jeg er buddhist (men tror ikke på gjenfødelse m, det er heller ikke påbudt å tro på i buddhismen)

 

Likevel hadde jeg mitt mest "religiøse" øyeblikk i livet da jeg fikk min datter. Denne fantastiske lille vakre og perfekte skapningen som mannen min og jeg hadde skapt sammen. Hun føltes virkelig som en gave fra Gud. De første dagene etter fødselen følte jeg det veldig på den måten. En muslimsk taxi-sjåfør kjørte oss hjem fra sykehuset, og han sa at barn er en fantastisk gave fra Gud, og jeg svarte "ja! Det er de jammen!"

 

Så det er vel det nærmeste jeg kommer

 

Anonymous poster hash: d7b41...53d

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg møter Gud hver gang jeg mediterer. Jeg opplever han/hun som en sterk, gjennomtrengende kraft av en kjærlighet så intens at tårene renner. I disse stundene ser jeg meg selv fra et overordnet perspektiv. Jeg ser kampene mine, de grumsete motivene mine som jeg helst ikke vil innrømme i hverdagen og alt som jeg innerst inne er redd for. Jeg ser alt dette og tilgir meg selv og de som har såret meg.

 

Jeg kan fortelle om mitt første møte med en engel. Det var en sjokkartet opplevelse fordi jeg på den tiden avviste alt "overnaturlig vrøvl", inkludert de tingene som jeg selv opplevde. Jeg var 22 år og student. En natt i desember våknet jeg av at lyset ble slått på  inne på rommet mitt. Det ble like lyst som dagen. Jeg lå med hodet mot veggen og satte meg irritert opp for å se hvem som kom og vekket meg. Når jeg snur meg så ser jeg at det står noen inne på rommet mitt. Dette vesenet er lysende, helt hvitkledd og øynene utstråler godhet. Han smiler til meg og jeg gnir meg i øynene. Han smiler enda bredere og jeg gnir meg i øynene en gang til. Han sier ingenting, men sakte løser han seg opp og det blir igjen mørkt på rommet. Det tok lang tid før jeg sovnet igjen

Det heter søvnparalyse

 

Anonymous poster hash: 9d6fb...0a3

 

Nei.

http://forskning.no/sovn-psykologi/2011/11/sovnparalyse-vanlig

 

Det trenger ikke fortone seg sånn, men det er ofte det som løftes frem fordi folk syns disse "våkne" marerittene er skremmende.

 

Anonymous poster hash: 9d6fb...0a3

 

Et sentralt kjennetegn ved søvnparalyse er at kroppen er paralysert. Dvs at man ikke kan røre seg fordi kroppen fremdeles sover.

Tro meg, jeg har vært innom alle tenkelige vitenskapelige forklaringer.

 

Dersom jeg kun hadde hatt en enkelt opplevelse så ville jeg avfeid denne som en hallusinasjon.

 

Det er faktisk ikke sikkert at en opplever av kroppen er paralysert, så med mindre du reiste deg og danset polka med denne engelen og sto igjen med fjær fra vingene da han dro, så var det nok en hallis. Jeg hadde flere skumle som barn, men opplevde at jeg valgte å ikke bevege meg og noen ganger hallisunerte jeg også at jeg beveget meg. Men du mener kanskje at rommet mitt faktisk var fullt av zombier sendt fra helvete siden jeg ikke opplevde å være paralysert?

 

Anonymous poster hash: 9d6fb...0a3

[Pengetreet]

 

 

 

 

 

Jeg møter Gud hver gang jeg mediterer. Jeg opplever han/hun som en sterk, gjennomtrengende kraft av en kjærlighet så intens at tårene renner. I disse stundene ser jeg meg selv fra et overordnet perspektiv. Jeg ser kampene mine, de grumsete motivene mine som jeg helst ikke vil innrømme i hverdagen og alt som jeg innerst inne er redd for. Jeg ser alt dette og tilgir meg selv og de som har såret meg.

 

Jeg kan fortelle om mitt første møte med en engel. Det var en sjokkartet opplevelse fordi jeg på den tiden avviste alt "overnaturlig vrøvl", inkludert de tingene som jeg selv opplevde. Jeg var 22 år og student. En natt i desember våknet jeg av at lyset ble slått på  inne på rommet mitt. Det ble like lyst som dagen. Jeg lå med hodet mot veggen og satte meg irritert opp for å se hvem som kom og vekket meg. Når jeg snur meg så ser jeg at det står noen inne på rommet mitt. Dette vesenet er lysende, helt hvitkledd og øynene utstråler godhet. Han smiler til meg og jeg gnir meg i øynene. Han smiler enda bredere og jeg gnir meg i øynene en gang til. Han sier ingenting, men sakte løser han seg opp og det blir igjen mørkt på rommet. Det tok lang tid før jeg sovnet igjen

Det heter søvnparalyse

 

Anonymous poster hash: 9d6fb...0a3

 

Nei.

http://forskning.no/sovn-psykologi/2011/11/sovnparalyse-vanlig

 

Det trenger ikke fortone seg sånn, men det er ofte det som løftes frem fordi folk syns disse "våkne" marerittene er skremmende.

 

Anonymous poster hash: 9d6fb...0a3

 

Et sentralt kjennetegn ved søvnparalyse er at kroppen er paralysert. Dvs at man ikke kan røre seg fordi kroppen fremdeles sover.

Tro meg, jeg har vært innom alle tenkelige vitenskapelige forklaringer.

 

Dersom jeg kun hadde hatt en enkelt opplevelse så ville jeg avfeid denne som en hallusinasjon.

 

Det er faktisk ikke sikkert at en opplever av kroppen er paralysert, så med mindre du reiste deg og danset polka med denne engelen og sto igjen med fjær fra vingene da han dro, så var det nok en hallis. Jeg hadde flere skumle som barn, men opplevde at jeg valgte å ikke bevege meg og noen ganger hallisunerte jeg også at jeg beveget meg. Men du mener kanskje at rommet mitt faktisk var fullt av zombier sendt fra helvete siden jeg ikke opplevde å være paralysert?

 

Anonymous poster hash: 9d6fb...0a3

 

Naturligvis ikke. Jeg hadde feberfantasier som barn og jeg tror ikke et øyeblikk på at disse var reelle. Jeg sier ikke at hallusinasjoner ikke finnes, jeg sier at min erfaring er at det finnes opplevelser som er spirituelle.

Hva man velger å tro på får være opp til hver enkelt.

[Anonym bruker]

Min mann har papirer på at han er steril. Ved en spermtest, hadde han null sperm i sæden. Jeg har sett papiret, hvor tallet 0 lyste mot meg. Han fortalte det til meg før vi giftet oss, og jeg aksepterte tanken på at vi ikke kunne få barn selv. En kveld 3 år ut i ekteskapet fortalte han meg etter samleie at nå kom det en engel til ham og fortalte at jeg var gravid med vår datter, og han så henne. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro, og tenkte ikke mer på det. Noen uker etterpå er jeg så kvalm hver morgen, at alle rundt meg også sa jeg var gravid. Mannen min gav meg en graviditetstest, og jammen var jeg ikke gravid. Vi fikk en jente som engelen sa, og hun er som den beskrev henne. Vi er så takknemlige, og jeg kan enda nesten ikke tro det er sant

 

Ellers kan jeg oppleve Gud av og til når jeg gjør noe godt for noen som sliter. Enten jeg har hjulpet en tigger eller narkoman, og jeg ser dem i øynene, da kan jeg oppleve å se Gud i mine medmennesker. Jesus sa at "det du gjør mot en av mine minste, det gjør du mot meg".

 

Anonymous poster hash: db70c...616

[Anonym bruker]

Hjelpes meg...

 

Anonymous poster hash: e210d...20f

[Anonym bruker]

Jeg tror egentlig ikke på Gud. Jeg har ikke et overtroisk bein i kroppen, tror på det vitenskapen har kommet fram til. Jeg er buddhist (men tror ikke på gjenfødelse m, det er heller ikke påbudt å tro på i buddhismen)

 

Likevel hadde jeg mitt mest "religiøse" øyeblikk i livet da jeg fikk min datter. Denne fantastiske lille vakre og perfekte skapningen som mannen min og jeg hadde skapt sammen. Hun føltes virkelig som en gave fra Gud. De første dagene etter fødselen følte jeg det veldig på den måten. En muslimsk taxi-sjåfør kjørte oss hjem fra sykehuset, og han sa at barn er en fantastisk gave fra Gud, og jeg svarte "ja! Det er de jammen!"

 

Så det er vel det nærmeste jeg kommer

 

Anonymous poster hash: d7b41...53d

Dette er det fineste diktet jeg vet om. Jeg skjønte det ikke før jeg opplevde det å få mitt eget barn.

 

Det største mysterium

er ikke mer enn det

at en ørliten kropp

er våknet til jorden.

Den nyfødte ser.

To luker i himlen går opp.

 

Selv femtrinns-raketter

og kjernefysikk

blir puslingers puslespill

når det nyfødte barn

med et eneste blikk

beviser at Gud er til.

 

Andre Bjerke

 

Anonymous poster hash: dea06...07f