"Barna våre reagerer ikke på sukker, de."

[Gjest Antarctica]

Nei jeg synes ikke det du forteller om bakgrunnen din er begrenset, jeg forteller hva jeg tenker når noen kommer med et slikt utsagn.. Ja mulig noen bruker det som "unnskyldning" noen orker ikke, er for late..Men de fleste vet ikke hvordan de skal klare det, hva de skal gjøre eller bare klare å stå i det, fordi det er såå krevende, det er ikke enkelt. Det er kanskje en trøst da å tenke på at ikke alle barn er slik? At alle kan klare å oppdra et "enkelt" barn, men de veldig krevende stiller det mye mer krav til oppdragelse og deg som forelder. Kanskje noen gir opp for lett, men de fleste er nok utmattet og har kanskje også havnet i en ond sirkel som ikke fungerer..da hjelper det veldig at noen sier at barn er så og si like, vi fikser det jo kjempefint med lille Lise, hun har alltid gjort som hun skal. Ettersom vi fikser det og synes det er LETT så må jo du være udugelig som sliter, for husk, alle barn er like.

 

Anonymous poster hash: ba003...b7b

Syns det er på grensen til frekt å avspise folk med veloppdragne barn med at "jaja, det er ingen sak for dere, dere har jo enklere barn, dine er jo så rolige" osv, når den med de "rolige" barna tydelig kan se at det er foreldrenes valg om å sitte på rumpa som er den største forskjellen.

For generelt tror jeg ingen syns det er "lett". Jeg syns det var et slit. Men dæven, det betaler seg nå...

Endret 1. februar 2016 av Pashla

[Anonym bruker]

Men ok du greier ikke å skjønne hva jeg mener, det er greit, jeg klarer tydeligvis ikke uttrykke meg tydelig nok. Vi får bare være uenige. Jeg har aldri sagt at det er lite arbeid med barn, snarere tvert i mot, det kan være et slit, og ja den situasjonen du beskriver føles selvfølgelig urettferdig, men det er ikke den jeg beskriver. Der gjør jo foreldrene mye bare at det er "skjult" (?) For den andre fordi de er "ferdig" oppdratt i møte med de andre. Jeg snakker jo om de barna som faktisk ER forskjellige..Men ja..avsporer vel tråden en del så skal gi meg. Klarer tydeligvis ikke å forklare meg bedre så da får det bare være.

 

Anonymous poster hash: ba003...b7b

[Heihånåerdetjuligjen]

Jeg støtter hun over her som sier at du bør si klart ifra til din søster. Hun har jo ingen problemer med å si ifra til deg. I og med at dette faktisk er et problem for deg, så synes jeg bare du skulle hoppe i det. Hun blir sikkert sur, men det går nok over etter hvert.

 

Er det sånn at dere feirer jul og sånt også sammen? For da ser jeg for meg samme kaos som når vi feirer julaften sammen med min søster....Fullstendig hæla i taket. Det er faktisk ikke koselig lenger, men nå er våre barn eldre og roligere enn barna til min søster.

[Anonym bruker]

 

Hei HI.

Jeg har også litt aktive og energiske unger, men jeg snakker til dem altså.

Merker allikevel at jeg ikke er så glad for å få gode råd og tips fra de som har roligere unger og som mener at dette kun skyldes oppdragelsen. Søsteren din føler nok på dette med at du har mer grep på barneoppdragelse og har fastere rammer og mer ro hjemme.

Jeg mener ikke å unnskylde henne, det høres ut som hun er blitt litt fanget i et mønster hun ikke kommer ut av. Det kan og tenkes at disse barna oppfører seg svært bra når de er på skolen i barnehagen og i situasjoner hvor de ikke er så "husvarme"

 

Anonymous poster hash: e09e7...dba

Hva er det med foreldre som alltid skal legge det på "dere som har roligere barn"?

 

Nei, vi har ikke det fra naturens hånd. Vi bare velger litt flere kamper...

 

 

Men det er jo ikke slik at alle med tre barn har tre rolige barn eller tre hypre?

 

Jeg har en villstyring og en roligere. Jeg har venninner med samme sammensetning. Det beste var når en venninne med to rolige "veloppdragne" barn, som alltid syntes det var jeg som var for lite streng med min bajas, fikk nummer tre. Som til tross for samme oppdragelse, var skikkelig bajas selv fra første leveår

 

Anonymous poster hash: 25480...ffd

[Gjest Antarctica]

Men ok du greier ikke å skjønne hva jeg mener, det er greit, jeg klarer tydeligvis ikke uttrykke meg tydelig nok. Vi får bare være uenige. Jeg har aldri sagt at det er lite arbeid med barn, snarere tvert i mot, det kan være et slit, og ja den situasjonen du beskriver føles selvfølgelig urettferdig, men det er ikke den jeg beskriver. Der gjør jo foreldrene mye bare at det er "skjult" (?) For den andre fordi de er "ferdig" oppdratt i møte med de andre. Jeg snakker jo om de barna som faktisk ER forskjellige..Men ja..avsporer vel tråden en del så skal gi meg. Klarer tydeligvis ikke å forklare meg bedre så da får det bare være.

 

Anonymous poster hash: ba003...b7b

Jeg skjønner veldig godt. Jeg bare syns det er noe piss å skylde på "barn er ulike" når den som har det frekkeste barnet nekter å se seg i speilet og innrømme at oppdragerstilene er mye mer ulike enn barna. Og det ser jeg personlig MYE oftere...

[Anonym bruker]

Det var jeg som skrev dette om å ha energiske unger kontra de som har rolige såkalte veloppdragne barn.

Klart det er ingen unnskyldning for å la ungene sose som de vil og ikke ta tak i problemer og forsøke og gjøre noe.

Men jeg mener fortsatt at ting ikke er så enkelt. Noen foreldre får litt mer å håndtere enn de er klare for. Og at vi får de barna vi fortjener er jeg slett ikke enig i, selv om foreldrene kan påvirke og jobbe med utrolig mye.

 

Har selv opplevd med mitt ene barn som er svært viljesterkt og ikke gir seg på tørre møkka at han gikk helt i vranglås en gang vi var på ferie. Vi bodde på et pensjonat/ ungdomsherberge og der sto det uheldigvis en automat i gangen litt utenfor rommet. Fylt med godis. Sønnen ville absolutt ha noe, vi nektet siden det var rett før leggetid og det svært sannsynlig var spist noe godt også tidligere på dagen.

Han slo seg helt vrang, hylte og skrek, søsteren hang seg på og dette varte en stund. Når vi endelig hadde fått roet ned ungen og fått dem i seng banker det på døren. Da var det bekymrede gjester som hadde sittet utenfor og hørt på. De var redde for ungene og reagerte veldig på at ungene ikke hadde fått noe trøst!

Jeg tenkte i mitt stille sinn, at her er det jeg som trenger trøst.

Nå fikk vi jo forklart dette, men det er mange ganger jeg tenker når det går en kule varmt her hjemme at jeg er svært glad vi bor i en enebolig.

 

Anonymous poster hash: e09e7...dba

[Anonym bruker]

 

Nå har jeg snakket med henne i tlf., og hun hevder at grunnen til at barna hennes er så ville er at de merker at jeg misliker at de bråker og tuller så mye og derfor utagerer. Hva? De "perfekte" guttene mine et så underkuede at de ikke våger å være barn, iflg. henne.

 

Nå ble jeg fryktelig lei meg. Vi var glade og velbalanserte barn som tar hensyn og viser empati med andre. De har faste rammer og kjente konsekvenser, og er slett ikke undetkuede. De får masse ros på skolen og bhg. pga. atferden i forhold til andre.

 

I all verden? Søsteren min og jeg er veldig nære, men dette er et voksende problem for oss. Hvordan kan vi ha så forskjellig syn på oppdragelse? Hun er ti år yngre enn meg og ganske bortskjemt som yngstemann i familien, så kanskje det har bidratt til at det er slik. Nå er jeg lei meg og litt usikker. Kanskje barna er underkuede, og jeg alt for streng? Det er jo tross alt søsteren min som sier dette, men jeg mistenker at hun sier dette fordi hun innerst inne er litt flau fordi barna oppfører seg som det gjør.

 

Mannen min er enig med meg, og trakk seg unna pga. det vanvittige bråket de lagde.

 

Hjelp. Hvordan skal dette utvikle seg?

 

HI.

 

Anonymous poster hash: 61bc9...1d2

Hun skammer seg, og hennes overlevelsesstrategi er å klistre det over på deg. Ikke ta det inn. Du gjør det riktige, og hennes kritikk av deg er kun basert på hennes egen avmakt.

Takk, Pashla. Det var gode ord å lese.

 

Hi.

 

Anonymous poster hash: 61bc9...1d2

[Anonym bruker]

Det er så utrolig mange ting som spiller inn, men i barneoppdragelse mener jeg at det som spiller størst rolle er speilingen av foreldrene.

 

Du og din søster f.eks, når hun nå har kjeftet på deg fordi ungene dine er underkuet osv, virkelig fortalt deg hvor skapet står, så reagerer du med å bli lei deg, blir litt usikker og tenker nøye gjennom om hun kan ha rett..

Hun derimot, når hun føler du ser kritisk på hennes barn og hennes barneoppdragelse freser hun seg opp, går direkte i selvforsvar, hakker på deg osv.

 

Når du tenker på at barna deres speiler deres reaksjonsmønstre og væremåte er det ikke så rart at dine og hennes barn er ganske forskjellige...

 

Hvordan snakker du og mannen til hverandre, hvordan løser dere uenigheter, krangler dere, er dere høylytte. Hvordan er relasjonen mellom din søster og hennes mann. 

 

Barna formes i veldig høy grad av dynamikken i huset, hvordan de voksne oppfører seg, hvordan energien er. Hektiske usikre foreldre som hele tiden tyr til enkle løsninger, velger bort kamper, lar barna få viljen sin osv får jo barn deretter. Det er en helhet her, ikke bare grensesettingen i hver enkelt situasjon.

Anonymous poster hash: 26d66...afd

[Anonym bruker]

 

 

Hei HI.

Jeg har også litt aktive og energiske unger, men jeg snakker til dem altså.

Merker allikevel at jeg ikke er så glad for å få gode råd og tips fra de som har roligere unger og som mener at dette kun skyldes oppdragelsen. Søsteren din føler nok på dette med at du har mer grep på barneoppdragelse og har fastere rammer og mer ro hjemme.

Jeg mener ikke å unnskylde henne, det høres ut som hun er blitt litt fanget i et mønster hun ikke kommer ut av. Det kan og tenkes at disse barna oppfører seg svært bra når de er på skolen i barnehagen og i situasjoner hvor de ikke er så "husvarme"

 

Anonymous poster hash: e09e7...dba

Hva er det med foreldre som alltid skal legge det på "dere som har roligere barn"?

 

Nei, vi har ikke det fra naturens hånd. Vi bare velger litt flere kamper...

 

 

Men det er jo ikke slik at alle med tre barn har tre rolige barn eller tre hypre?

 

Jeg har en villstyring og en roligere. Jeg har venninner med samme sammensetning. Det beste var når en venninne med to rolige "veloppdragne" barn, som alltid syntes det var jeg som var for lite streng med min bajas, fikk nummer tre. Som til tross for samme oppdragelse, var skikkelig bajas selv fra første leveår

 

Anonymous poster hash: 25480...ffd

 

Har opplevd det samme.

Her er storesøster enkel - og ja, det har hun alltid vært. Er rolig, kvikk og man kunne tidlig snakke fornuftig med henne om tingene. det har ikke vært vanskelig å oppdra henne til en nå veltilpasset og grei 3.klassing, selv om hun selvfølgelig har hatt sine turer en gang i blant.

Lillbror - oh, hjelp! Sta fra første øyeblikk, nysgjerrig og umulig å avlede selv som baby. Finner på en million ting i løpet av dagen, liker ikke å sitte stille mer enn ti minutter om gangen og vi har hatt mange store kamper gjennom årene. Han går nå i første klasse og stadig er det kamper, stadig kan han tiltrekke seg oppmerksomhet ved å trasse, nekte, være stad, ville bevege seg rundt i situasjoner hvor det ikke er sosialt passende. Og det er ikke fra mangel på grenser eller manglende vilje til å ta kampene på hjemmefronten. Han er slik og krever ekstremt mye mer av oss som foreldre enn det storesøster gjorde. I tillegg har jeg måttet tåle kommentarer og uforstående/oppgivende blikk fra diverse andre foreldre igjennom årene. Spesielt fra en god venninne som selv hadde to barn. Hun hadde svarene på ALT! Perfekte metoder, skoleflinke barn som alltid hørte etter osv. Det var inntil hun fikk nummer tre, som ligner veldig på Lillebror hos oss. Plutselig kom hun og sa til meg: "Jeg trodde alltid det var manglende oppdragelse med disse barna som stikker av og ikke hører etter. Det var før vi fikk nr tre selv." Jeg er ikke et bedre menneske enn at det var litt godt å høre - og så vil jeg jo bare si at begge omtalte gutter er flotte, kreative, initiativrike og omsorgsfulle. Deilige gutter som bare har det i sin personlighet også å gi sine foreldre skikkelig motstand og utfordringer.

Det ER forskjell og ikke alle barn er "ferdig oppdradd" til skolestart.

(Selvfølgelig vil det være enkelte søskenflokker hvor ustyrlighet skyldes mangel på oppdragelse hjemmefra, men det trenger ikke være det).

 

Anonymous poster hash: d1817...abb

[Anonym bruker]

 

Hei HI.

Jeg har også litt aktive og energiske unger, men jeg snakker til dem altså.

Merker allikevel at jeg ikke er så glad for å få gode råd og tips fra de som har roligere unger og som mener at dette kun skyldes oppdragelsen. Søsteren din føler nok på dette med at du har mer grep på barneoppdragelse og har fastere rammer og mer ro hjemme.

Jeg mener ikke å unnskylde henne, det høres ut som hun er blitt litt fanget i et mønster hun ikke kommer ut av. Det kan og tenkes at disse barna oppfører seg svært bra når de er på skolen i barnehagen og i situasjoner hvor de ikke er så "husvarme"

 

Anonymous poster hash: e09e7...dba

Hva er det med foreldre som alltid skal legge det på "dere som har roligere barn"?

 

Nei, vi har ikke det fra naturens hånd. Vi bare velger litt flere kamper...

Nå er du helt på villspor! Unger er forskjellige, unger har forskjellig aktivitetsnivå og forskjellig evne til selvregulering. Det har INGENTING med kampene man velger å gjøre, men alt med medfødte personlighetstrekk.

Det er også grunnen til at søsken ikke skal oppdras likt og hvorfor noen barn later til å være umulige å oppdra.

 

At du påstår noe så hinsides stupid som at forklaringen på forskjellene ligger i antall kamper man velger viser bare hvor fabelaktig kunnskapsløs du er.

 

Anonymous poster hash: bdcd5...da4

[Anonym bruker]

 

Det er så utrolig mange ting som spiller inn, men i barneoppdragelse mener jeg at det som spiller størst rolle er speilingen av foreldrene.

 

Du og din søster f.eks, når hun nå har kjeftet på deg fordi ungene dine er underkuet osv, virkelig fortalt deg hvor skapet står, så reagerer du med å bli lei deg, blir litt usikker og tenker nøye gjennom om hun kan ha rett..

Hun derimot, når hun føler du ser kritisk på hennes barn og hennes barneoppdragelse freser hun seg opp, går direkte i selvforsvar, hakker på deg osv.

 

Når du tenker på at barna deres speiler deres reaksjonsmønstre og væremåte er det ikke så rart at dine og hennes barn er ganske forskjellige...

 

Hvordan snakker du og mannen til hverandre, hvordan løser dere uenigheter, krangler dere, er dere høylytte. Hvordan er relasjonen mellom din søster og hennes mann.

 

Barna formes i veldig høy grad av dynamikken i huset, hvordan de voksne oppfører seg, hvordan energien er. Hektiske usikre foreldre som hele tiden tyr til enkle løsninger, velger bort kamper, lar barna få viljen sin osv får jo barn deretter. Det er en helhet her, ikke bare grensesettingen i hver enkelt situasjon.

 

Anonymous poster hash: 26d66...afd

Mor i familien, altså min søster, er en veldig rolig person vanligvis, og hun er faktisk lærer på barneskolen. Problemer er heller at foreldrene ser en annen vei, og bare kobler ut. De kan se rett på barna mens de f.eks. dytter mine uten at de registrerer det. Når barna skriker og skråler sier hun at slik er bare barn, mens jeg ber dem gå ut og bråke.

 

HI.

 

Anonymous poster hash: 61bc9...1d2

[Anonym bruker]

 

Nå er vi i min familie kanskje litt vel brutalt ærlige med hverandre, men jeg hadde helt klart sagt til bror/søster med slike holdninger og mangel på grensesetting, at:

"det er rett og slett flaut å være sammen med dere ute i det offentlige rom. Jeg ser at andre reagerer på barnas oppførsel og deres manglende grenser, mens dere bare ler det bort. Jeg orker ikke tilbringe ferien min, hvor jeg skal lade batteriene og hente energi til hverdagen starter igjen, med dere, det er mer stress og mas enn kos. Den dagen dere begynner å sette grenser for barna deres og begynner å lære de om vanlig oppførsel og folkeskikk, da kan vi begynne å feriere sammen igjen. Og i mitt/vårt hjem er det mine/våre regler som gjelder, om dere ikke kan godta det, må dere nesten la være å komme på besøk."

 

Det hadde blitt lite tid med hverandre, men jeg hadde ikke orket sånt, selv om det er familie.

 

Anonymous poster hash: b8d58...6fa

Søsteren min har et veldig mildt vesen, og hun er nok litt vant til å ikke bli motsagt i familien. Terskelen min for å si noe negativt om barna hennes er veldig høy, og det til tross for at hun åpenbart ikke føler det samme.

 

Det vondeste er at hun vinkler det til at jeg ikke liker barna hennes og derfor bevisst kritiserer dem, og det til tross for at jeg går på eggeskall i mitt eget hjem når de er her. Det er såpass ille at jeg nødig forlater mine barn alene med dem, for jeg føler meg ikke trygg på at de blir beskyttet når hennes barn er voldsomme med dem.

 

Jeg har ikke snakket med henne siden i går, men hun har tydeligvis informert alle som vil høre på om hvor forferdelig jeg er mot barna hennes. Hun fremstiller dey omtrent som om de har PTSD etter besøket her i går. Dette er vondt og vanskelig.

 

HI.

 

Anonymous poster hash: 61bc9...1d2

[Gjest Antarctica]

 

 

Hei HI.

Jeg har også litt aktive og energiske unger, men jeg snakker til dem altså.

Merker allikevel at jeg ikke er så glad for å få gode råd og tips fra de som har roligere unger og som mener at dette kun skyldes oppdragelsen. Søsteren din føler nok på dette med at du har mer grep på barneoppdragelse og har fastere rammer og mer ro hjemme.

Jeg mener ikke å unnskylde henne, det høres ut som hun er blitt litt fanget i et mønster hun ikke kommer ut av. Det kan og tenkes at disse barna oppfører seg svært bra når de er på skolen i barnehagen og i situasjoner hvor de ikke er så "husvarme"

 

Anonymous poster hash: e09e7...dba

Hva er det med foreldre som alltid skal legge det på "dere som har roligere barn"?

 

Nei, vi har ikke det fra naturens hånd. Vi bare velger litt flere kamper...

Nå er du helt på villspor! Unger er forskjellige, unger har forskjellig aktivitetsnivå og forskjellig evne til selvregulering. Det har INGENTING med kampene man velger å gjøre, men alt med medfødte personlighetstrekk.

Det er også grunnen til at søsken ikke skal oppdras likt og hvorfor noen barn later til å være umulige å oppdra.

 

At du påstår noe så hinsides stupid som at forklaringen på forskjellene ligger i antall kamper man velger viser bare hvor fabelaktig kunnskapsløs du er.

 

Anonymous poster hash: bdcd5...da4

Ok.

Det er sikkert stupid da. Jeg har selv tre TOTALT ulike barn, og vet du hva? De er alle oppdratt til å funke med folk rundt seg - bare at med en av dem måtte jeg ta 20 kamper om dagen og være på hugget hele tida; med en annen måtte jeg kun ta 5, med den tredje holder det å ta en kamp i måneden.

 

Det er jo enda verre å innse at de er ulike - men drite i å kompensere for det?!

[Anonym bruker]

 

Nå er vi i min familie kanskje litt vel brutalt ærlige med hverandre, men jeg hadde helt klart sagt til bror/søster med slike holdninger og mangel på grensesetting, at:

"det er rett og slett flaut å være sammen med dere ute i det offentlige rom. Jeg ser at andre reagerer på barnas oppførsel og deres manglende grenser, mens dere bare ler det bort. Jeg orker ikke tilbringe ferien min, hvor jeg skal lade batteriene og hente energi til hverdagen starter igjen, med dere, det er mer stress og mas enn kos. Den dagen dere begynner å sette grenser for barna deres og begynner å lære de om vanlig oppførsel og folkeskikk, da kan vi begynne å feriere sammen igjen. Og i mitt/vårt hjem er det mine/våre regler som gjelder, om dere ikke kan godta det, må dere nesten la være å komme på besøk."

 

Det hadde blitt lite tid med hverandre, men jeg hadde ikke orket sånt, selv om det er familie.

 

Anonymous poster hash: b8d58...6fa

Søsteren min har et veldig mildt vesen, og hun er nok litt vant til å ikke bli motsagt i familien. Terskelen min for å si noe negativt om barna hennes er veldig høy, og det til tross for at hun åpenbart ikke føler det samme.

 

Det vondeste er at hun vinkler det til at jeg ikke liker barna hennes og derfor bevisst kritiserer dem, og det til tross for at jeg går på eggeskall i mitt eget hjem når de er her. Det er såpass ille at jeg nødig forlater mine barn alene med dem, for jeg føler meg ikke trygg på at de blir beskyttet når hennes barn er voldsomme med dem.

 

Jeg har ikke snakket med henne siden i går, men hun har tydeligvis informert alle som vil høre på om hvor forferdelig jeg er mot barna hennes. Hun fremstiller dey omtrent som om de har PTSD etter besøket her i går. Dette er vondt og vanskelig.

 

HI.

 

Anonymous poster hash: 61bc9...1d2

Er det noen som tror på det, da?

Tanta mi var også sånn, hun så for seg at hvis hun selv var snill, ble ungene snille. Alle andre ble dødsprovosert av hvor ufine og bortskjemte de var, men i hennes hode kokte det ned til "mine søstre godtar ikke ungene mine".

Noe som ikke var sant. Men hun gjorde alle sosiale situasjoner til et slit ved å la ungene tyrannisere.

 

Anonymous poster hash: a69ab...8e3

[Anonym bruker]

 

 

 

Hei HI.

Jeg har også litt aktive og energiske unger, men jeg snakker til dem altså.

Merker allikevel at jeg ikke er så glad for å få gode råd og tips fra de som har roligere unger og som mener at dette kun skyldes oppdragelsen. Søsteren din føler nok på dette med at du har mer grep på barneoppdragelse og har fastere rammer og mer ro hjemme.

Jeg mener ikke å unnskylde henne, det høres ut som hun er blitt litt fanget i et mønster hun ikke kommer ut av. Det kan og tenkes at disse barna oppfører seg svært bra når de er på skolen i barnehagen og i situasjoner hvor de ikke er så "husvarme"

 

Anonymous poster hash: e09e7...dba

Hva er det med foreldre som alltid skal legge det på "dere som har roligere barn"?

 

Nei, vi har ikke det fra naturens hånd. Vi bare velger litt flere kamper...

Nå er du helt på villspor! Unger er forskjellige, unger har forskjellig aktivitetsnivå og forskjellig evne til selvregulering. Det har INGENTING med kampene man velger å gjøre, men alt med medfødte personlighetstrekk.

Det er også grunnen til at søsken ikke skal oppdras likt og hvorfor noen barn later til å være umulige å oppdra.

 

At du påstår noe så hinsides stupid som at forklaringen på forskjellene ligger i antall kamper man velger viser bare hvor fabelaktig kunnskapsløs du er.

 

Anonymous poster hash: bdcd5...da4

Ok.

Det er sikkert stupid da. Jeg har selv tre TOTALT ulike barn, og vet du hva? De er alle oppdratt til å funke med folk rundt seg - bare at med en av dem måtte jeg ta 20 kamper om dagen og være på hugget hele tida; med en annen måtte jeg kun ta 5, med den tredje holder det å ta en kamp i måneden.

 

Det er jo enda verre å innse at de er ulike - men drite i å kompensere for det?!

 

 

Litt avsporing, men hvordan arter disse kampene seg? Klarer du så mange kamper i løpet av en dag uten at det blir konstant dårlig stemning? I såfall vil jeg gjerne ha oppskriften.

 

Vi har nemlig 20+ "kamper" om dagen her selv for tiden, og jeg kjenner at lunta begynner å bli ganske kort etter 10-15... så ender det opp med at jeg føler jeg bare kjefter hele tiden.

 

Anonymous poster hash: 49524...f8c

[Anonym bruker]

Ja det er det jeg også føler.

Merker at det noen ganger blir så mye negativ oppmerksomhet at vi må velge litt hva vi fokuserer på. Kan ikke gå og bruke oss hele tiden for noe. Da blir det også utrolig viktig å rose det som er bra, og vinkle ting litt positivt.

Men jeg hadde altså ikke stått og sett på at ungene mine var tydelig slemme med noen andre slik HIs søster gjør.

 Hilsen anonym 20.23

Anonymous poster hash: e09e7...dba

[Anonym bruker]

 

 

 

Hei HI.

Jeg har også litt aktive og energiske unger, men jeg snakker til dem altså.

Merker allikevel at jeg ikke er så glad for å få gode råd og tips fra de som har roligere unger og som mener at dette kun skyldes oppdragelsen. Søsteren din føler nok på dette med at du har mer grep på barneoppdragelse og har fastere rammer og mer ro hjemme.

Jeg mener ikke å unnskylde henne, det høres ut som hun er blitt litt fanget i et mønster hun ikke kommer ut av. Det kan og tenkes at disse barna oppfører seg svært bra når de er på skolen i barnehagen og i situasjoner hvor de ikke er så "husvarme"

 

Anonymous poster hash: e09e7...dba

Hva er det med foreldre som alltid skal legge det på "dere som har roligere barn"?

 

Nei, vi har ikke det fra naturens hånd. Vi bare velger litt flere kamper...

Nå er du helt på villspor! Unger er forskjellige, unger har forskjellig aktivitetsnivå og forskjellig evne til selvregulering. Det har INGENTING med kampene man velger å gjøre, men alt med medfødte personlighetstrekk.

Det er også grunnen til at søsken ikke skal oppdras likt og hvorfor noen barn later til å være umulige å oppdra.

 

At du påstår noe så hinsides stupid som at forklaringen på forskjellene ligger i antall kamper man velger viser bare hvor fabelaktig kunnskapsløs du er.

 

Anonymous poster hash: bdcd5...da4

Ok.

Det er sikkert stupid da. Jeg har selv tre TOTALT ulike barn, og vet du hva? De er alle oppdratt til å funke med folk rundt seg - bare at med en av dem måtte jeg ta 20 kamper om dagen og være på hugget hele tida; med en annen måtte jeg kun ta 5, med den tredje holder det å ta en kamp i måneden.

 

Det er jo enda verre å innse at de er ulike - men drite i å kompensere for det?!

Og derfor tror du at dine unger og din metode representerer fasiten?

 

 

 

Anonymous poster hash: bdcd5...da4

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

Hei HI.

Jeg har også litt aktive og energiske unger, men jeg snakker til dem altså.

Merker allikevel at jeg ikke er så glad for å få gode råd og tips fra de som har roligere unger og som mener at dette kun skyldes oppdragelsen. Søsteren din føler nok på dette med at du har mer grep på barneoppdragelse og har fastere rammer og mer ro hjemme.

Jeg mener ikke å unnskylde henne, det høres ut som hun er blitt litt fanget i et mønster hun ikke kommer ut av. Det kan og tenkes at disse barna oppfører seg svært bra når de er på skolen i barnehagen og i situasjoner hvor de ikke er så "husvarme"

 

Anonymous poster hash: e09e7...dba

Hva er det med foreldre som alltid skal legge det på "dere som har roligere barn"?

 

Nei, vi har ikke det fra naturens hånd. Vi bare velger litt flere kamper...

Nå er du helt på villspor! Unger er forskjellige, unger har forskjellig aktivitetsnivå og forskjellig evne til selvregulering. Det har INGENTING med kampene man velger å gjøre, men alt med medfødte personlighetstrekk.

Det er også grunnen til at søsken ikke skal oppdras likt og hvorfor noen barn later til å være umulige å oppdra.

 

At du påstår noe så hinsides stupid som at forklaringen på forskjellene ligger i antall kamper man velger viser bare hvor fabelaktig kunnskapsløs du er.

 

Anonymous poster hash: bdcd5...da4

Ok.

Det er sikkert stupid da. Jeg har selv tre TOTALT ulike barn, og vet du hva? De er alle oppdratt til å funke med folk rundt seg - bare at med en av dem måtte jeg ta 20 kamper om dagen og være på hugget hele tida; med en annen måtte jeg kun ta 5, med den tredje holder det å ta en kamp i måneden.

 

Det er jo enda verre å innse at de er ulike - men drite i å kompensere for det?!

Og derfor tror du at dine unger og din metode representerer fasiten?

 

 

 

Anonymous poster hash: bdcd5...da4

Jeg regner med at de fleste med litt vett i skallen skjønner at det koster litt arbeid, i alle fall.

 

(Hvis du i det hele tatt leser det jeg skriver har du sikkert fanget opp at med tre barn har jeg tre metoder, og finner meg i å endre underveis. Beklager hvis det treffer en nerve hos deg, men jeg kan love på tro og ære: mine barn er ikke greie fordi de er lette. De er greie fordi jeg ikke gir dem lov å være krapyler. Gakk hen og gjør hva du vil med dine, men ikke påstå at du "velger" dine kamper hvis du egentlig velger å late deg.)

Endret 1. februar 2016 av Pashla

[Anonym bruker]

Skrevet av en som mener unger ikke er ulike...bare når det passer seg i diskusjonen skjønner jeg. Gøy å diskutere bare for å diskutere kanskje...

 

Anonymous poster hash: ba003...b7b

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Hei HI.

Jeg har også litt aktive og energiske unger, men jeg snakker til dem altså.

Merker allikevel at jeg ikke er så glad for å få gode råd og tips fra de som har roligere unger og som mener at dette kun skyldes oppdragelsen. Søsteren din føler nok på dette med at du har mer grep på barneoppdragelse og har fastere rammer og mer ro hjemme.

Jeg mener ikke å unnskylde henne, det høres ut som hun er blitt litt fanget i et mønster hun ikke kommer ut av. Det kan og tenkes at disse barna oppfører seg svært bra når de er på skolen i barnehagen og i situasjoner hvor de ikke er så "husvarme"

 

Anonymous poster hash: e09e7...dba

Hva er det med foreldre som alltid skal legge det på "dere som har roligere barn"?

 

Nei, vi har ikke det fra naturens hånd. Vi bare velger litt flere kamper...

Nå er du helt på villspor! Unger er forskjellige, unger har forskjellig aktivitetsnivå og forskjellig evne til selvregulering. Det har INGENTING med kampene man velger å gjøre, men alt med medfødte personlighetstrekk.

Det er også grunnen til at søsken ikke skal oppdras likt og hvorfor noen barn later til å være umulige å oppdra.

 

At du påstår noe så hinsides stupid som at forklaringen på forskjellene ligger i antall kamper man velger viser bare hvor fabelaktig kunnskapsløs du er.

 

Anonymous poster hash: bdcd5...da4

Ok.

Det er sikkert stupid da. Jeg har selv tre TOTALT ulike barn, og vet du hva? De er alle oppdratt til å funke med folk rundt seg - bare at med en av dem måtte jeg ta 20 kamper om dagen og være på hugget hele tida; med en annen måtte jeg kun ta 5, med den tredje holder det å ta en kamp i måneden.

 

Det er jo enda verre å innse at de er ulike - men drite i å kompensere for det?!

Og derfor tror du at dine unger og din metode representerer fasiten?

 

 

 

Anonymous poster hash: bdcd5...da4

Jeg regner med at de fleste med litt vett i skallen skjønner at det koster litt arbeid, i alle fall.

 

(Hvis du i det hele tatt leser det jeg skriver har du sikkert fanget opp at med tre barn har jeg tre metoder, og finner meg i å endre underveis. Beklager hvis det treffer en nerve hos deg, men jeg kan love på tro og ære: mine barn er ikke greie fordi de er lette. De er greie fordi jeg ikke gir dem lov å være krapyler. Gakk hen og gjør hva du vil med dine, men ikke påstå at du "velger" dine kamper hvis du egentlig velger å late deg.)

Jeg ser at du er påståelig, selvgod og overbevist om at du har svaret. En besynderlig innstilling til verden. Du har svaret som gjelder deg. Ikke det universelle svaret. Du burde huske på det.

 

Du vet ingenting om meg og mine barn. Så dropp latterlige og patetiske utsagn om hypotetiske kamper.

 

Anonymous poster hash: bdcd5...da4

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

 

Hei HI.

Jeg har også litt aktive og energiske unger, men jeg snakker til dem altså.

Merker allikevel at jeg ikke er så glad for å få gode råd og tips fra de som har roligere unger og som mener at dette kun skyldes oppdragelsen. Søsteren din føler nok på dette med at du har mer grep på barneoppdragelse og har fastere rammer og mer ro hjemme.

Jeg mener ikke å unnskylde henne, det høres ut som hun er blitt litt fanget i et mønster hun ikke kommer ut av. Det kan og tenkes at disse barna oppfører seg svært bra når de er på skolen i barnehagen og i situasjoner hvor de ikke er så "husvarme"

 

Anonymous poster hash: e09e7...dba

Hva er det med foreldre som alltid skal legge det på "dere som har roligere barn"?

 

Nei, vi har ikke det fra naturens hånd. Vi bare velger litt flere kamper...

Nå er du helt på villspor! Unger er forskjellige, unger har forskjellig aktivitetsnivå og forskjellig evne til selvregulering. Det har INGENTING med kampene man velger å gjøre, men alt med medfødte personlighetstrekk.

Det er også grunnen til at søsken ikke skal oppdras likt og hvorfor noen barn later til å være umulige å oppdra.

 

At du påstår noe så hinsides stupid som at forklaringen på forskjellene ligger i antall kamper man velger viser bare hvor fabelaktig kunnskapsløs du er.

 

Anonymous poster hash: bdcd5...da4

Ok.

Det er sikkert stupid da. Jeg har selv tre TOTALT ulike barn, og vet du hva? De er alle oppdratt til å funke med folk rundt seg - bare at med en av dem måtte jeg ta 20 kamper om dagen og være på hugget hele tida; med en annen måtte jeg kun ta 5, med den tredje holder det å ta en kamp i måneden.

 

Det er jo enda verre å innse at de er ulike - men drite i å kompensere for det?!

Og derfor tror du at dine unger og din metode representerer fasiten?

 

 

 

Anonymous poster hash: bdcd5...da4

Jeg regner med at de fleste med litt vett i skallen skjønner at det koster litt arbeid, i alle fall.

 

(Hvis du i det hele tatt leser det jeg skriver har du sikkert fanget opp at med tre barn har jeg tre metoder, og finner meg i å endre underveis. Beklager hvis det treffer en nerve hos deg, men jeg kan love på tro og ære: mine barn er ikke greie fordi de er lette. De er greie fordi jeg ikke gir dem lov å være krapyler. Gakk hen og gjør hva du vil med dine, men ikke påstå at du "velger" dine kamper hvis du egentlig velger å late deg.)

Jeg ser at du er påståelig, selvgod og overbevist om at du har svaret. En besynderlig innstilling til verden. Du har svaret som gjelder deg. Ikke det universelle svaret. Du burde huske på det.

 

Du vet ingenting om meg og mine barn. Så dropp latterlige og patetiske utsagn om hypotetiske kamper.

 

Anonymous poster hash: bdcd5...da4

Jøss, her var det mye følelser.

Bare husk, selv om du føler deg truffet betyr det ikke at noen prøver å ramme deg.

[Gjest Antarctica]

Skrevet av en som mener unger ikke er ulike...bare når det passer seg i diskusjonen skjønner jeg. Gøy å diskutere bare for å diskutere kanskje...

 

Anonymous poster hash: ba003...b7b

Har aldri sagt at de er like. Men at de er mindre forskjellige enn foreldrene, tror det kommer tydelig fram for dem som er mer opptatt av å lese enn å forsvare seg...

[Anonym bruker]

 

 

 

Og derfor tror du at dine unger og din metode representerer fasiten?

 

 

 

Anonymous poster hash: bdcd5...da4

Jeg regner med at de fleste med litt vett i skallen skjønner at det koster litt arbeid, i alle fall.

 

(Hvis du i det hele tatt leser det jeg skriver har du sikkert fanget opp at med tre barn har jeg tre metoder, og finner meg i å endre underveis. Beklager hvis det treffer en nerve hos deg, men jeg kan love på tro og ære: mine barn er ikke greie fordi de er lette. De er greie fordi jeg ikke gir dem lov å være krapyler. Gakk hen og gjør hva du vil med dine, men ikke påstå at du "velger" dine kamper hvis du egentlig velger å late deg.)

Jeg ser at du er påståelig, selvgod og overbevist om at du har svaret. En besynderlig innstilling til verden. Du har svaret som gjelder deg. Ikke det universelle svaret. Du burde huske på det.

 

Du vet ingenting om meg og mine barn. Så dropp latterlige og patetiske utsagn om hypotetiske kamper.

 

Anonymous poster hash: bdcd5...da4

 

 

Da4... det at Pashla sier at hun har tre vidt forskjellige barn som hun må behandle på tre vidt forskjellige måter for å få dem til å oppføre seg, det viser vel at hun sier at det er en fasit for hvert enkelt barn uansett hvilket barn det er (hennes, ditt, mitt, hvemsomhelstandres...). Det betyr å se det enkelte barns behov og finne hvordan man best får det barnet til å respondere positivt på oppdragelsen til å bli et velfungerende barn og senere ungdom og voksen.

 

Pashla sier, slik jeg ser det, ikke at hun sitter på noen fasit, men at man må se på hvert enkelt barn for å finne hva som passer best for det barnet for å oppnå resultater.

 

Jeg forstår ikke at du kan tolke det Pashla sier her som at hun hevder å sitte på fasiten når hun sier noe helt annet.

 

Anonymous poster hash: b60ed...e9e

[Gjest Antarctica]

 

 

 

Og derfor tror du at dine unger og din metode representerer fasiten?

 

 

 

Anonymous poster hash: bdcd5...da4

Jeg regner med at de fleste med litt vett i skallen skjønner at det koster litt arbeid, i alle fall.

 

(Hvis du i det hele tatt leser det jeg skriver har du sikkert fanget opp at med tre barn har jeg tre metoder, og finner meg i å endre underveis. Beklager hvis det treffer en nerve hos deg, men jeg kan love på tro og ære: mine barn er ikke greie fordi de er lette. De er greie fordi jeg ikke gir dem lov å være krapyler. Gakk hen og gjør hva du vil med dine, men ikke påstå at du "velger" dine kamper hvis du egentlig velger å late deg.)

Jeg ser at du er påståelig, selvgod og overbevist om at du har svaret. En besynderlig innstilling til verden. Du har svaret som gjelder deg. Ikke det universelle svaret. Du burde huske på det.

 

Du vet ingenting om meg og mine barn. Så dropp latterlige og patetiske utsagn om hypotetiske kamper.

 

Anonymous poster hash: bdcd5...da4

Da4... det at Pashla sier at hun har tre vidt forskjellige barn som hun må behandle på tre vidt forskjellige måter for å få dem til å oppføre seg, det viser vel at hun sier at det er en fasit for hvert enkelt barn uansett hvilket barn det er (hennes, ditt, mitt, hvemsomhelstandres...). Det betyr å se det enkelte barns behov og finne hvordan man best får det barnet til å respondere positivt på oppdragelsen til å bli et velfungerende barn og senere ungdom og voksen.

 

Pashla sier, slik jeg ser det, ikke at hun sitter på noen fasit, men at man må se på hvert enkelt barn for å finne hva som passer best for det barnet for å oppnå resultater.

 

Jeg forstår ikke at du kan tolke det Pashla sier her som at hun hevder å sitte på fasiten når hun sier noe helt annet.

 

Anonymous poster hash: b60ed...e9e

Det handler nok ikke så veldig mye verken om meg eller hva jeg skriver... 😉

[Anonym bruker]

 

Skrevet av en som mener unger ikke er ulike...bare når det passer seg i diskusjonen skjønner jeg. Gøy å diskutere bare for å diskutere kanskje...

 

Anonymous poster hash: ba003...b7b

Har aldri sagt at de er like. Men at de er mindre forskjellige enn foreldrene, tror det kommer tydelig fram for dem som er mer opptatt av å lese enn å forsvare seg...

Du er i alle fall flink til å vri på ting, jeg har ikke gjort annet,enn å prøve å forklare mitt synspunkt, ikke "forsvare" meg. Det hele begynte med at du motargumenterte da jeg mente at barn er ulike, at det er ikke lov å si tydeligvis fordi foreldre er mer ulike..jeg sa at både foreldre/oppdragerstiler OG BARN er ulike og at alt dette spiller stor rolle. Du er uenig slik jeg oppfatter det. Jeg har aldri snakket om foreldre som bruker dette som unnskyldning, det har du og det har du tydeligvis møtt en del ettersom du har blitt så bastant på dette, og ja det finnes sikkert, men jeg tror mye mer på å møte foreldre der de er, vise forståelse og støtte til hvordan de kan takle sitt barn som er totalt ULIKT sitt første barn. Ikke dømme og avspise foreldre som har utfordringer med at de ikke jobber med barnet sitt. Utrolig usmakelig bedreviterholdning.

 

 

 

Anonymous poster hash: ba003...b7b