"Barna våre reagerer ikke på sukker, de."

[Anonym bruker]

Forslag: Du ber hjem barna til deg på overnattingsbesøk. Dere gjør skikkelig morsomme ting, men du setter reglene for oppførsel. Da lærer barna at slik oppfører man seg hos tante. Neste gang din søster er på besøk, så vet barna hvilke regler som gjelder hos deg.

 

(Pass på å gjør alt i en hyggelig tone og vær med dem, jeg tipper at ungene kan dette om de har vært/er i barnehage osv).

 

 

Anonymous poster hash: b793e...16b

[Anonym bruker]

 

Forslag: Du ber hjem barna til deg på overnattingsbesøk. Dere gjør skikkelig morsomme ting, men du setter reglene for oppførsel. Da lærer barna at slik oppfører man seg hos tante. Neste gang din søster er på besøk, så vet barna hvilke regler som gjelder hos deg.

 

(Pass på å gjør alt i en hyggelig tone og vær med dem, jeg tipper at ungene kan dette om de har vært/er i barnehage osv).

 

 

 

Anonymous poster hash: b793e...16b

Prisverdig tanke.

Aldri om jeg hadde giddet...

 

Anonymous poster hash: a69ab...8e3

[Anonym bruker]

 

Forslag: Du ber hjem barna til deg på overnattingsbesøk. Dere gjør skikkelig morsomme ting, men du setter reglene for oppførsel. Da lærer barna at slik oppfører man seg hos tante. Neste gang din søster er på besøk, så vet barna hvilke regler som gjelder hos deg.

 

(Pass på å gjør alt i en hyggelig tone og vær med dem, jeg tipper at ungene kan dette om de har vært/er i barnehage osv).

 

 

 

Anonymous poster hash: b793e...16b

Veldig god ide du har fått her, HI..

 

Anonymous poster hash: a6839...0fd

[Anonym bruker]

Jeg har fått 'sukkersjokk" en gang i voksen alder, jeg hadde ikke spist snop og brus på lenge før jeg en kveld trykket i meg samme mengde som før. Det begynte å krible over hele kroppen og jeg følte jeg ikke kunne fokusere øynene skikkelig, de gikk helt i kryss.

 

Jenta mi blir også litt bananas om hun får mer sukker enn vanlig.

 

Vet ikke hva tester sier om en blir hyper eller ikke, vet bare det jeg selv har opplevd.

 

Uansett, at så store unger løper rundt som villdyr gar nok mindre med sukker å gjøre og mer med ubrukelige foreldre og oppdragelse.

 

Anonymous poster hash: 3fa34...787

[Anonym bruker]

 

Forslag: Du ber hjem barna til deg på overnattingsbesøk. Dere gjør skikkelig morsomme ting, men du setter reglene for oppførsel. Da lærer barna at slik oppfører man seg hos tante. Neste gang din søster er på besøk, så vet barna hvilke regler som gjelder hos deg.

 

(Pass på å gjør alt i en hyggelig tone og vær med dem, jeg tipper at ungene kan dette om de har vært/er i barnehage osv).

 

 

 

Anonymous poster hash: b793e...16b

Prisverdig tanke.

Aldri om jeg hadde giddet...

 

Anonymous poster hash: a69ab...8e3

 

nei å bruke en dag med tantebarn er jo forferdelig..

Stakkars barn som har en tante som ikke vil tilbringe tid med de.

 

Anonymous poster hash: 624e4...4ea

[Mamma til 2 søte]

Hun har rett i det med sukkeret, men ungene blir jo ikke oppdratt av seg selv. Så der har hun nok en jobb å gjøre. De kommer til å få kjempeproblemer med både lærere, andre foreldre og elever. Synd hun vil barna sine så vondt!

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for svar! Men når blodsukkeret påviselig stiger og man plutselig får en "sugar rush", hva er det jeg føler etter masse sukker da?HIAnonymous poster hash: 61bc9...1d2

De som er friske har en bukspyttkjertel som holder blodsukkeret veldig jevnt. Det er derfor tøys og tull å snakke om høyt og lavt blodsukker. Diabetikere får høyt og lavt blodsukker - begge deler gir dem ganske mye mer symptomer enn at de blir "hypre". Anonymous poster hash: 53d63...4d7

Dette må du forklare! Jeg er ikke diabetiker, men sliter med lavt blodsukker...(har målt ja.....)

 

Anonymous poster hash: b5340...8e5

[Anonym bruker]

Hei HI.

Jeg har også litt aktive og energiske unger, men jeg snakker til dem altså.

Merker allikevel at jeg ikke er så glad for å få gode råd og tips fra de som har roligere unger og som mener at dette kun skyldes oppdragelsen. Søsteren din føler nok på dette med at du har mer grep på barneoppdragelse og har fastere rammer og mer ro hjemme.

Jeg mener ikke å unnskylde henne, det høres ut som hun er blitt litt fanget i et mønster hun ikke kommer ut av. Det kan og tenkes at disse barna oppfører seg svært bra når de er på skolen i barnehagen og i situasjoner hvor de ikke er så "husvarme"

Anonymous poster hash: e09e7...dba

[Anonym bruker]

 

 

Forslag: Du ber hjem barna til deg på overnattingsbesøk. Dere gjør skikkelig morsomme ting, men du setter reglene for oppførsel. Da lærer barna at slik oppfører man seg hos tante. Neste gang din søster er på besøk, så vet barna hvilke regler som gjelder hos deg.(Pass på å gjør alt i en hyggelig tone og vær med dem, jeg tipper at ungene kan dette om de har vært/er i barnehage osv).Anonymous poster hash: b793e...16b

Prisverdig tanke.Aldri om jeg hadde giddet...Anonymous poster hash: a69ab...8e3

nei å bruke en dag med tantebarn er jo forferdelig..Stakkars barn som har en tante som ikke vil tilbringe tid med de. Anonymous poster hash: 624e4...4ea

Er ikke jeg som skrev det, men støtter henne 100%. Hvem gidder å ha uoppdragne drittunger på besøk for å " oppdra"'dem den ene gangen, tross sleksskap?

 

Anonymous poster hash: 3fa34...787

[Mammatassar]

Sikkert lurt at du og din søster slutter å diskutere barneoppdragelse... Viktigere å beholde en fin tone!

[Anonym bruker]

Søsteren min har akkurat dratt etter å håpe vært her med mann og to barn på 6 og 8. Barna løper rundt og roper, river ned ting og hausser alt opp uten stans. De ville ikke sitte ned under lunsjen slik mine gjorde. "Vi tvinger ikke barna våre, vi", forsvarte hun seg med siden våre to barn på 5 og 7 satt fint, takket for maten og ryddet bort tallerkenene sine. I tillegg matet de barna med snacks og godis kontinuerlig, for de må visst spise hver time, for ellers blir de enda villere, mener de.

 

Jeg prøvde å si at sjokkis rett før lunsj kanskje kunne vente, men nei da. Dessuten har overhode ikke noen effekt på barna hennes, mente hun. Mine blir spinnville av det, men nei, det var nok bare fordi de blir glade fordi de får godteri, mener søsteren min, for det er bevist at sukker ikke gjør barn hypre, hevder hun.

 

Jeg er så frustrert nå. Barna til søsteren min er så slitsomme, for foreldrene regulerer ingenting. Alt er på "barnas premisser". Jeg er visst fryktelig streng om jeg sier at nå rydder vi sammen lekene, for det er lunsj om 5 min. Grr.

 

Det ble litt rotete dette, for det var visst mer enn bare det med sukkeret. Er det flere som har en slik problemstilling med sukkerhypre barn og søsken med forskjellig syn på barneoppdragelse? Blodsukkeret stiger vel om man spiser rent sukker, vel? Jeg merker jo det selv, derav uttrykket "sugar high".

 

Alle svar mottas med takk! 😡

 

Anonymous poster hash: 80e3b...bcf

Mine barn reagerer heller ikke på sukker, men de er veloppdragne.

Jeg reagerer heller ikke på sukker, har aldri hatt en "sugar high" i hele mitt liv. Jeg er glad i både desserter og godteri.

 

Tror nok det er en blanding av manglende oppdragelse og at de overhode ikke er sultne, at de ikke sitter ved bordet.

 

Anonymous poster hash: fee05...539

[Anonym bruker]

 

 

Forslag: Du ber hjem barna til deg på overnattingsbesøk. Dere gjør skikkelig morsomme ting, men du setter reglene for oppførsel. Da lærer barna at slik oppfører man seg hos tante. Neste gang din søster er på besøk, så vet barna hvilke regler som gjelder hos deg.

 

(Pass på å gjør alt i en hyggelig tone og vær med dem, jeg tipper at ungene kan dette om de har vært/er i barnehage osv).

 

 

 

Anonymous poster hash: b793e...16b

Prisverdig tanke.

Aldri om jeg hadde giddet...

 

Anonymous poster hash: a69ab...8e3

nei å bruke en dag med tantebarn er jo forferdelig..

Stakkars barn som har en tante som ikke vil tilbringe tid med de.

 

Anonymous poster hash: 624e4...4ea

Nei. Stakkars barn som har slike foreldre. Det er mora og faren som ødelegger ungenes mulighet til å passe inn i samfunnet.

 

Hadde to sånne små slektninger som er voksne nå. Aldri i livet om jeg hadde giddet en hel helg med de to bavianene alene, samme hvor glad jeg var i dem.

 

Anonymous poster hash: a69ab...8e3

[Gjest Antarctica]

 

Hei HI.

Jeg har også litt aktive og energiske unger, men jeg snakker til dem altså.

Merker allikevel at jeg ikke er så glad for å få gode råd og tips fra de som har roligere unger og som mener at dette kun skyldes oppdragelsen. Søsteren din føler nok på dette med at du har mer grep på barneoppdragelse og har fastere rammer og mer ro hjemme.

Jeg mener ikke å unnskylde henne, det høres ut som hun er blitt litt fanget i et mønster hun ikke kommer ut av. Det kan og tenkes at disse barna oppfører seg svært bra når de er på skolen i barnehagen og i situasjoner hvor de ikke er så "husvarme"

 

Anonymous poster hash: e09e7...dba

Hva er det med foreldre som alltid skal legge det på "dere som har roligere barn"?

 

Nei, vi har ikke det fra naturens hånd. Vi bare velger litt flere kamper...

[Anonym bruker]

Takk for flere gode svar.

Det er ikke det at vi diskuterer barneoppdragelse, men når vi er sammen er jo barna der, og når vi gjør nesten alt forskjellig blir det nesten umulig å tilbringe tid sammen.

 

Et annet eksempel: Alle barna har nettbrett. Hjemme hos oss avtaler vi på forhånd hvor lenge barna skal holde på med dem, for ellers sklir det ut og det blir for mye passiv gloing. I dag hadde noen av barna nye spill, og ville gjerne holde på med nettbrettene. Dette var rett etter lunsj, og det passet med litt downtime mens vi ryddet etter maten. Jeg spurte søsteren min om vi skulle si at de kunne holde på i en halvtime, og hun sa ja til det.

Da halvtimen var over skulle vi gjøre noe annet. 5 min før tiden var ute ga jeg beskjed om det, slik at de var klar over det. Da halvtimen var over ventet jeg at barna skulle gi dem tilbake og sette nettbrettene på lading igjen. Guttene mine returnerte sine, men ikke de andre to.

 

Etter ti min. så gikk barna mine for å hentet sine igjen, jeg stopped dem og de argumenterer med at de andre to fremdeles spilte. Jeg spurte søsteren min om det var greit at alle la bort nettbrettene nå, og da nesten ropte hun at jeg godt kunne slappe av litt og la ungene kose seg.

 

Slik blir det i praksis hele tiden. I fjor var var vi på ferie med dem i Danmark. Da var argumentet at det er jo ferie, og derfor var det konstant søppelmat, ingen rammer eller rutiner på noe og overhode ingen konsekvenser eller disiplin. Jeg trengte ferie etter ferien.

 

Jeg elsker søsteren min, men hvordan kommer vi over dette? Det virker nesten umulig, og ihvertfall når søsteren min forsvarer seg ved å anklage meg for å være årsaken til barnas atferd. Jeg snakket med mamma tidligere i kveld, og hun ble fortalt at jeg nærmest fotfulgte barna hennes mens jeg kritiserte og psyket dem ned.

Jeg er veldig lei meg, forvirret og trist nå og klarer ikke å roe tankekjøret så jeg kan sovne.

 

Takk igjen for svar og forståelse.

 

HI.

 

Anonymous poster hash: 61bc9...1d2

[Anonym bruker]

Hva er det med foreldre som alltid skal legge det på "dere som har roligere barn"?

 

Nei, vi har ikke det fra naturens hånd. Vi bare velger litt flere kamper...

Ikke sant!? Jeg har to i utgangspunktet svært ulike gutter, men begge "oppfører" seg blant folk, og er hyggelige og lydhøre (og selvsagt glade og fornøyde, jeg driver ikke nazidisiplin). Men jeg har helt klart måtte jobbet mye mer med det ene barnet og tatt flere kamper med ham for å lykkes. Men selvsagt, det hadde vært mer bekvemt og enkelt å skylde på at han var en bråkmaker i utgangspunktet, og derfor måtte få lov til å utagere som han ville.

 

Anonymous poster hash: 36c30...006

[Anonym bruker]

 

Hva er det med foreldre som alltid skal legge det på "dere som har roligere barn"?

 

Nei, vi har ikke det fra naturens hånd. Vi bare velger litt flere kamper...

Ikke sant!? Jeg har to i utgangspunktet svært ulike gutter, men begge "oppfører" seg blant folk, og er hyggelige og lydhøre (og selvsagt glade og fornøyde, jeg driver ikke nazidisiplin). Men jeg har helt klart måtte jobbet mye mer med det ene barnet og tatt flere kamper med ham for å lykkes. Men selvsagt, det hadde vært mer bekvemt og enkelt å skylde på at han var en bråkmaker i utgangspunktet, og derfor måtte få lov til å utagere som han ville.

 

Anonymous poster hash: 36c30...006

Men herlighet det ER jo stor forskjell på barn. Klart oppdragelse spiller inn, og noen trenger mer oppdragelse enn andre, men at det finnes enklere barn enn andre er jo ingenting man finner på. Klart det er ingen unnskyldning for å ikke oppdra barna, om ikke annet må de med mer krevende barn jobbe enda hardere med oppdragelse. Men jeg skjønner godt at det i blant kan være frustrerende for dem som jobber veldig hardt med oppdragelse å se at andre bare trenger gi barna sine en beskjed og så hører de etter med en gang. Der protestene nesten ikke høres vetsus han som legger seg ned på gulvet og hyler.

 

Gjaldt jo ikke familien i denne tråden da..måtte bare kommentere generelt. Virker som søsteren din ikke vet hva hun skal gjøre, at alt har vokst ut av proporsjoner og hun har gitt litt opp. Hvis dere skal omgås videre spørs det om dere rett og slett må droppe å snakke om dette..så forskjellige verdier og holdninger til oppdragelse vil nok bare bidra til å skape mer og mer avstand om det blir fokus på...

 

 

 

Anonymous poster hash: ba003...b7b

[Anonym bruker]

Men jeg skjønner ikke at du orker å være så mye sammen med din søster dersom det er slik hele tiden? Det er jo ikke koselig.

 

Anonymous poster hash: 661d1...c09

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk måtte slutte å være særlig mye med min søster, nettopp på grunn av samme problemstillling. Og felles ferier kunne du ikke betalt meg en gang for å bli med på med hennes barn.

 

Det er trist når vi er familie, men jeg ville ikke at jeg og mine barn skulle måtte vært med rabiate drittunger fra nabolaget ( sorry, men de er faktisk det, ødelegger/spytter/herjer) så hvorfor skulle vi vært med noen tross familie?

 

Anonymous poster hash: 3fa34...787

[Anonym bruker]

Nå er vi i min familie kanskje litt vel brutalt ærlige med hverandre, men jeg hadde helt klart sagt til bror/søster med slike holdninger og mangel på grensesetting, at:
"det er rett og slett flaut å være sammen med dere ute i det offentlige rom. Jeg ser at andre reagerer på barnas oppførsel og deres manglende grenser, mens dere bare ler det bort. Jeg orker ikke tilbringe ferien min, hvor jeg skal lade batteriene og hente energi til hverdagen starter igjen, med dere, det er mer stress og mas enn kos. Den dagen dere begynner å sette grenser for barna deres og begynner å lære de om vanlig oppførsel og folkeskikk, da kan vi begynne å feriere sammen igjen. Og i mitt/vårt hjem er det mine/våre regler som gjelder, om dere ikke kan godta det, må dere nesten la være å komme på besøk."

Det hadde blitt lite tid med hverandre, men jeg hadde ikke orket sånt, selv om det er familie.

Anonymous poster hash: b8d58...6fa

[Anonym bruker]

Her må jo både du og søsteren din tilpasse seg litt.

Vi var 4 familier som skulle på påskefjellet. Det var to leiligheter med 8 sengeplasser.

Da delte vi inn etter hvilke regler vi praktiserer.

I vår leilighet var vi foreldre enige om iPad tid og sove tid. Vi satt oss ned på kvelden, drakk litt vin og spilte brettspill. Barna sov.

Da kom det unger fra den andre leiligheten med akebrett i hånda og ville ha båre barn med å ake.

Andre av ungene satt å spilte PS i stua.

De voksne var velkommen inn til oss, men ikke barna deres.

 

Vi og den andre familien var ikke på minuttet enig om leggetid og iPad. Vi tilpasset oss. Nei det er ikke på rommet til 8:30 nå, den andre familien sier 8:00. Da må vi samkjøre oss. Det går faktisk helt fint!

 

Anonymous poster hash: fee05...539

[Gjest Antarctica]

 

 

Hva er det med foreldre som alltid skal legge det på "dere som har roligere barn"?

 

Nei, vi har ikke det fra naturens hånd. Vi bare velger litt flere kamper...

Ikke sant!? Jeg har to i utgangspunktet svært ulike gutter, men begge "oppfører" seg blant folk, og er hyggelige og lydhøre (og selvsagt glade og fornøyde, jeg driver ikke nazidisiplin). Men jeg har helt klart måtte jobbet mye mer med det ene barnet og tatt flere kamper med ham for å lykkes. Men selvsagt, det hadde vært mer bekvemt og enkelt å skylde på at han var en bråkmaker i utgangspunktet, og derfor måtte få lov til å utagere som han ville.

 

Anonymous poster hash: 36c30...006

Men herlighet det ER jo stor forskjell på barn. Klart oppdragelse spiller inn, og noen trenger mer oppdragelse enn andre, men at det finnes enklere barn enn andre er jo ingenting man finner på. Klart det er ingen unnskyldning for å ikke oppdra barna, om ikke annet må de med mer krevende barn jobbe enda hardere med oppdragelse. Men jeg skjønner godt at det i blant kan være frustrerende for dem som jobber veldig hardt med oppdragelse å se at andre bare trenger gi barna sine en beskjed og så hører de etter med en gang. Der protestene nesten ikke høres vetsus han som legger seg ned på gulvet og hyler.

 

 

 

Anonymous poster hash: ba003...b7b

"Barn er forskjellige" er det mest naive jeg hører. FORELDRE er enda mer forskjellige... Ta 100 tilfeldig valgte toåringer, og du vil finne mye det samme som skjer: utforsking, utforsking, utforsking. Ta 100 tilfeldig valgte 35-åringer, og du vil få 100 ulike måter å takle det på.

 

Ja, klart man føler det litt urettferdig å se unger som reagerer på mors første beskjed hvis dine ikke gjør det. Men hva vet du om de fem hundre tusen gangene de har øvd på nettopp det? Og hvor mange kamper akkurat den moren IKKE kunne velge bort? Mine tre oppfører seg "likt", i den forstand at samme regler gjelder for alle, kun justert for alder. Det betyr ikke at jeg har kunnet oppdra alle likt; jeg har måttet være myyyye strengere med den staeste. Han har fått 500 repetisjoner av det som de andre aksepterte på tredje forsøk...

[Anonym bruker]

Ja greit om jeg ikke kjente andre personlig der mor selv sier at hennes barn er ekstremt enkelt. Der de må pushe henne for å stå litt på sitt når hun agerer med andre barn for hun er så forsiktig og lett for å bli overkjørt. Hun protesterer aldri på noe og gjør hun det så e det så lavt og bare en gang og sånn har hun alltid vært, mor sier hun aldri har trengt å heve stemmen, hun bare hører etter på alt. Og så setter henne ved siden av min andres venninnes barn som er utrolig energisk, bestemt, sta og generelt krevende på alle måter og de må irettesette omtrent hele dagen...neida, ingen forskjell..

 

Selvfølgelig er foreldre og oppdragerstiler forskjellige også, voksne er forskjellige OG barn. Jeg ler om du sier noe annet..eller tenker at du har utrolig begrenset erfaring.

 

Det vi kanskje er enige i er at oppdragelse trengs uansett..

 

Anonymous poster hash: ba003...b7b

[Anonym bruker]

Vi har samme problem i min familie. Når vi skal være sammen over litt lengre tid har vi "løst" det med å prøve å snakke om de tingene vi vet kommer til å bli problematisk, f. eks leggetid på forhånd. Dette har hjulpet litt, men det er fortsatt stor avstand mellom hvordan vi ser på barneoppdragelse. Det er jo kjipt, men vi har bare bestemt oss for å ha ca de samme reglene vi alltid har (litt må man jo tilpasse seg). F.eks får deres barn egen middag, mens våre må spise det samme som alle andre og de får ikke spise godteri/chips når de vil. Eller de må legge seg tidligere enn søskenbarna (selv om de er eldre) osv. Etter hvert som barna har blitt større har vi forklart dem at vi skjønner at det kan oppfattes "urettferdig", men at vi gjør det vi mener er best for dem, og dette se de ut til både å forstå og akseptere.

 

For øvrig opplever vi akkurat det samme som dere med tanke på at vi blir stemplet som strenge og at når våre barn oppfører seg høflig og sosialt skyldes dette en blanding av barnas lynne/personlighet eller at de er "kuet". Det skyldes i alle fall ikke at vi har gjort riktig i oppdragelsen, det er helt sikkert!

Anonymous poster hash: 0dbf3...ba4

[Gjest Antarctica]

Ja greit om jeg ikke kjente andre personlig der mor selv sier at hennes barn er ekstremt enkelt. Der de må pushe henne for å stå litt på sitt når hun agerer med andre barn for hun er så forsiktig og lett for å bli overkjørt. Hun protesterer aldri på noe og gjør hun det så e det så lavt og bare en gang og sånn har hun alltid vært, mor sier hun aldri har trengt å heve stemmen, hun bare hører etter på alt. Og så setter henne ved siden av min andres venninnes barn som er utrolig energisk, bestemt, sta og generelt krevende på alle måter og de må irettesette omtrent hele dagen...neida, ingen forskjell..

 

Selvfølgelig er foreldre og oppdragerstiler forskjellige også, voksne er forskjellige OG barn. Jeg ler om du sier noe annet..eller tenker at du har utrolig begrenset erfaring.

 

Det vi kanskje er enige i er at oppdragelse trengs uansett..

 

Anonymous poster hash: ba003...b7b

Jeg har 17 års erfaring med barn og unge gjennom undervisning, hvis du syns det er begrenset? I tillegg til mine egne tre barn, og barna i storfamilien som jeg passet før jeg ble mor. Så nei, erfaringen er bred, den. Og de som sier "barn er forskjellige" bruker det like ofte som argument for at de ikke fikser det.

[Anonym bruker]

Nei jeg synes ikke det du forteller om bakgrunnen din er begrenset, jeg forteller hva jeg tenker når noen kommer med et slikt utsagn.. Ja mulig noen bruker det som "unnskyldning" noen orker ikke, er for late..Men de fleste vet ikke hvordan de skal klare det, hva de skal gjøre eller bare klare å stå i det, fordi det er såå krevende, det er ikke enkelt. Det er kanskje en trøst da å tenke på at ikke alle barn er slik? At alle kan klare å oppdra et "enkelt" barn, men de veldig krevende stiller det mye mer krav til oppdragelse og deg som forelder. Kanskje noen gir opp for lett, men de fleste er nok utmattet og har kanskje også havnet i en ond sirkel som ikke fungerer..da hjelper det veldig at noen sier at barn er så og si like, vi fikser det jo kjempefint med lille Lise, hun har alltid gjort som hun skal. Ettersom vi fikser det og synes det er LETT så må jo du være udugelig som sliter, for husk, alle barn er like.

 

Anonymous poster hash: ba003...b7b