Datteren min ringer meg og savner meg..

[Anonym bruker]

Har prøvd litt det samme med stikk motsatt fortegn.

Jenta var hos meg og fikk plutselig et akutt og nærmest hysterisk anfall av savn etter Pappa. Nå var vi i hver vår by så det var uansett ikke mulig å møtes, men det jeg gjorde var å ta henne på fanget og holde henne fast og godt og fortelle henne at jeg veldig godt skjønte at hun savnet faren sin. Hun var helt fra seg, redd for at det var skjedd ham noe osv. Jeg sa til henne at alt var bra med pappa, men at når hun hadde roet seg så hun kunne snakke rolig så kunne hun ringe ham opp. Det tok en god stund før hun selv mente hun var rolig nok og al den tid satt vi bare å koste.

Å bli irritert og streng med barn som kjenner et akutt savn og føler veldig sterkt og intenst hjelper i mine øyne ingenting - men den barnet er hos må virkelig på banen. Jeg har ikke et godt forhold til min eks. Men det ville ikke falle meg inn å bli irritert fordi barna savner ham. Det er ikke et nederlag om barnet savner den de ikke er hos. Jeg tviler veldig på at dette hadde noe med valpen å gjøre i det hele tatt. Men jeg tror dere bør ta en prat om hvordan dere skal gjøre det neste gang noe slikt skjer. 

Anonymous poster hash: 04734...3f8

[Anonym bruker]

Om dette er første og siste gangen det skjer, så hadde jeg latt det gå. Hvis det fortsetter ville jeg revurdert 50/50 ordningen. Det passer for noen barn, men absolutt ikke for alle. Noen barn trenger å ha et sted som de kaller hjemme.

 

Men om det kun var for at hun ville kose med hunden ville jeg nok tatt en skikkelig alvorsprat med far og kjeftet han opp for måten han håndterte det på. Han skulle trøstet, ikke du. Selv om jeg skjønner godt at du gjorde det, når han oppførte seg som han gjorde. 

Anonymous poster hash: 2938f...04d

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Faren har visst ikke den aller beste relasjonskompetansen heller.Tror det ikke er tilfeldig at 50/50 er en løsning som best passer de voksne. Dette er jo et glimrende eksempel. Når unger har behov for trøst og forståelse, er det mamma de søker, for pappa har liten innsikt i "ulogiske" og "impulsive" reaksjoner.

Og der var vi tilbake til 50 talletAnonymous poster hash: cfdab...772

Spiller jo ingen rolle om vi misliker sannheten. Den er der likevel.Menn flest har dårligere følsomhet for andres ansiktsuttrykk og følelsesreaksjoner. Det går helt fint i hverdagen, men i samhandling med små barn, og andre som uttrykker seg nonverbalt, er det en hemsko.

Det går vel heller på erfaring, eller er det kjønnsorganene som avgjør at jeg har mer følsomhet til å lese våre barn enn min mann?Anonymous poster hash: cfdab...772

 Det er mer enn kjønnsorganene som utgjør forskjellen på kvinner og menn, selv om vi i dagens samfunn prøver å utslette dem så godt vi kan. Det er f.eks. forskjell på hjernene våre og hormoner, som styrer ganske mye når det gjelder følelser. Anonymous poster hash: 1ef93...8c3

Viser bare hvilke menn dere er gift medAnonymous poster hash: cfdab...772

Det handler om biologi uansett hvor mye enkelte mener vi skal være likestilte er vi ikke det og vil aldri bli det.

Om det hadde skjedd ville menn kunne bære frem barn, føde og amme. Vi alle ville vært tvekjønnede og ikke trengt andre for reproduksjon.

 

Anonymous poster hash: 9a39c...8bd

[Iiiiik]

Oj, her var det jammen mange selvutnevnte eksperter både på samværsordninger og på kjønnsforskjeller! Når det gjelder samvær, er jo kunnskapen like usikker som barnehager. Altså vil det variere hvilke ekspertråd man får, og hva man mener er skadelig og hva man mener er riktig og viktig.

 

I etterpåklokskapens og avstandens klare lys er det nokså innlysende at en telefon (eller facetime) ikke er velegnet til å roe en opprørt 7-åring. Når barnet låser seg fast i at det er bare mamma som er god nok, blir jo det å se henne og høre henne, men ikke kunne kose henne, kun en bekreftelse på at jeg ikke får det jeg vil ha. Dessuten vil pappa i denne situasjonen bli mer og mer avmektig, fordi mammas stemme fortsetter å være der og pappas eventuelle initiativ blir avvist. Det beste ville altså være å avslutte den digitale samtalen og gi pappa rom til å trøste. Hvis han i større grad fikk innpass, ville han kanskje ikke blitt så frustrert heller. Dessuten hadde mamma sluppet å sitte på avstand og se barnet sitt ha det vondt uten å klare å fikse det. Da hadde barnet sluppet å se at mamma ble så lei seg, for mammas tårer gjorde sannsynligvis situasjonen bare enda verre for barnet.

 

Jeg har i jobb møtt altfor mange barn som selv får styre hvor de skal være, dette blir barn som "da drar jeg til pappa" når de grensesettes eller får nei til noe. Dessverre er det vel flere foreldre som synes det er litt deilig når barnet er sint på den andre, og som kan bygge opp under barnets følelse av at mamma er skikkelig teit som ikke lar deg få lov til dette. I den enkelte situasjonen bør man derfor unngå å la barnets affekter styre. Oppstår det mange slike situasjoner, bør man vel allikevel vurdere hvorvidt man har en samværsordning som passer for barnet. Jeg er av dem som tenker at et bosted er viktig for de aller fleste barn, og som derfor ikke ville godtatt 50-50 for min særkullsdatter. Det går selvfølgelig på bekostning av farens behov for å være aktivt til stede i hverdagen hennes, og dermed også på bekostning av den følelsesmessige relasjonen mellom dem to.

[Anonym bruker]

Du skriver at dette har skjedd flere ganger og da ville jeg helt klart tatt opp den vonde samtalen med pappa'en, kanskje det er på tide å la barnet slippe å bo i en koffert? For det er faktisk det hun gjør. 

 

Kanskje dere kan prøve dere på en prøveperiode, la henne bo hos deg fremover for en periode med 70/30 eller 80/20 og se om det blir bedre? Hvis dere bor 5 min unna hverandre og far ser dem støtt å stadig pga han tar de med på trening etc. så kan det jo hende at det fungerer bedre. 

Håper det ordner seg. Jeg selv var et 50/50 barn og det er ikke sunt

 

 

Anonymous poster hash: ce5d4...b69

[Anonym bruker]

Hei HI,

 

Nå har jeg ikke lest alle kommentarene du har fått, men jeg ville bare si at jeg kjenner meg igjen fra min egen oppvekst med skilte foreldre. Husker at jeg savnet mammaen min noe helt infernalsk, og var helt utrøstelig. Og jeg skjønner at det må ha vært relativt hjerteskjærende for moren min da jeg snek meg ut til en telefonkiosk for å ringe hjem (jeg ville jo ikke såre pappa heller!). Men, vet du hva, det gikk helt fint. Det er læring i dette også. Det jeg synes er trist her, er at faren virker lite gjennomtenkt. Én ting er å ikke gi etter for datteren (det er jo faktisk sånn at man ikke alltid kan være hos mamma, selv om det er vondt), en annen ting er å snakke rolig om det istedet for å dra iPaden ut av hendene hennes.

 

Hva slags samværsordning dere lager mellom dere tenker jeg ikke er så relevant, det viktigste er at dere er enige, trygge og snakker skikkelig med datteren deres. Det er sorg over alt i livet, og det er ikke foreldrenes sivilstatus som avgjør hvordan det går med barnas tilknytning (jeg kjenner flere med langt mer konfliktfylte forhold til sine foreldre enn meg, hvor foreldregenerasjonen fortsatt er gift). Graden av konflikt mellom foreldrene er mye viktigere for barnas psykososiale helse, så det er her deres hovedansvar ligger tenker jeg.

 

Og de av dere som mener 50/50 er slitsomt - ja, det er kanskje det, alternativene er kanskje minst like slitsomme, men det har noen veldig store fordeler også, nemlig at de som har en slik ordning har muligheten for å bli like knyttet til far som til mor, og at far (ideelt sett) tvinges til å ta mer ansvar for barna enn han kanskje tradisjonelt har hatt (her er det helt sikkert mange unntak i alle retninger, for all del). Uansett er det aller viktigste at dere som foreldre bærer ansvaret for jenta og hvor hun skal være, slik at hun ikke føler at hun sårer én av dere ved å velge det ene eller det andre.

Anonymous poster hash: 45c14...ef7

[Gjest Antarctica]

 

 

 

Faren har visst ikke den aller beste relasjonskompetansen heller.

Tror det ikke er tilfeldig at 50/50 er en løsning som best passer de voksne. Dette er jo et glimrende eksempel. Når unger har behov for trøst og forståelse, er det mamma de søker, for pappa har liten innsikt i "ulogiske" og "impulsive" reaksjoner.

Og der var vi tilbake til 50 tallet

 

Anonymous poster hash: cfdab...772

Spiller jo ingen rolle om vi misliker sannheten. Den er der likevel.

Menn flest har dårligere følsomhet for andres ansiktsuttrykk og følelsesreaksjoner. Det går helt fint i hverdagen, men i samhandling med små barn, og andre som uttrykker seg nonverbalt, er det en hemsko.

Utrolig uenig og det sier bare DIN erfaring med fedre.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3fc1d...536

Nei, det er biokjemi og atferdsforskning som sier dette, ikke jeg personlig. Menn har også flatere mimikk og færre tonale utsving i stemmen enn kvinner (uttrykker "mindre").

 

Det betyr ikke at menn ikke kan lære seg å lese barna og respondere på dem. Men mange støtter seg i stedet til rutiner når de skal dekke barnas behov. Om f eks babygråten skyldes ubehag, frykt, savn, tretthet, sult, utmattelse eller smerte, kan far gripe til tåteflaska. Eller se på klokka og konkludere med at det er leggetid. Og siden man da ofte "treffer" riktig, lærer man ikke forskjellen.

[Anonym bruker]

 

Kanskje revurdere 50/50?

 

Anonymous poster hash: 26afe...7fe

Det revurderer jeg i mitt eget hode hele tiden og før jul tok jeg det endelig opp med pappaen. Han tok det ikke bra og det kommer jeg ingen vei med dessverre.

Han er fantastisk pappa så det var ikke der. Men mente at de trengte å bo litt mer her da jeg er nærmere skolen, jobber for meg selv og derfor er mer hjemme og tilgjengelig, og de fleste vennene er rett utenfor døren.

Hi

Hi

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

Hva med en time på fvk? Det er faktisk ikke hensynet til pappan som skal legges til grunn. Det er ikke alle barn som er lagd for 50/50. Nei, far må legge egoet på hylla, selv om han er en super far.

 

Anonymous poster hash: 26afe...7fe

[ØYNE]

 

 

 

 

Faren har visst ikke den aller beste relasjonskompetansen heller.

Tror det ikke er tilfeldig at 50/50 er en løsning som best passer de voksne. Dette er jo et glimrende eksempel. Når unger har behov for trøst og forståelse, er det mamma de søker, for pappa har liten innsikt i "ulogiske" og "impulsive" reaksjoner.

Og der var vi tilbake til 50 tallet

 

Anonymous poster hash: cfdab...772

Spiller jo ingen rolle om vi misliker sannheten. Den er der likevel.

Menn flest har dårligere følsomhet for andres ansiktsuttrykk og følelsesreaksjoner. Det går helt fint i hverdagen, men i samhandling med små barn, og andre som uttrykker seg nonverbalt, er det en hemsko.

Utrolig uenig og det sier bare DIN erfaring med fedre.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3fc1d...536

Nei, det er biokjemi og atferdsforskning som sier dette, ikke jeg personlig. Menn har også flatere mimikk og færre tonale utsving i stemmen enn kvinner (uttrykker "mindre").

 

Det betyr ikke at menn ikke kan lære seg å lese barna og respondere på dem. Men mange støtter seg i stedet til rutiner når de skal dekke barnas behov. Om f eks babygråten skyldes ubehag, frykt, savn, tretthet, sult, utmattelse eller smerte, kan far gripe til tåteflaska. Eller se på klokka og konkludere med at det er leggetid. Og siden man da ofte "treffer" riktig, lærer man ikke forskjellen.

Og for å utfylle dette svaret: grunnlaget mener forskere er at menn er fysisk overlegne, mens kvinner har vært avhengig av kommunikasjon (herunder også lese andres følelser) for å mestre samfunnet. Dette er en utvikling som har skjedd over 1000vis av år.

[Isola&Lille+julegave]

 

Stakkars jente!! At det går an å være så egoistisk og firkantet?!?

Jenta var veldig tydelig på hva hun trengte. Hun trengte mamma. Hvorfor skal hun nektes det? Fordi far har "rett til" 50/50?!?

Fy, så stygt!

Hva med neste gang mamma sier nei til noe og hun bare " trenger pappa"? Skal mine barn f.eks dra til mormor og morfar bare fordi de "trenger" de? Tror mer det var den valpen ungen plutselig trengte.

 

 

 

Anonymous poster hash: cfdab...772

Skjerp deg! Dette handlet ikke om at pappa var teit, det var en konflikt og hun derfor ville til mor. Dette var et behov og lengsel etter mer tid med mor. Barnefordeling skal liksom være til barnets beste. Det er veldig synd at barnets behov blir ignorert og tilsidesatt av fars prinsipper!!