Datteren min ringer meg og savner meg..

[Anonym bruker]

Jeg og pappaen til barna våre har de 50-50 og har hatt denne løsningen i 4 år siden vi gikk fra hverandre. Fungerer bra og vi bor 5 min kjøring fra hverandre og er gode venner.

Denne uken er de hos pappaen sin og da pappaen og sønnen vår skulle på fotballtrening så kom datteren våres på 7 år hit da vi har fått valp og hun ville kose.

De kom og hentet henne etterpå og kom inn i en halvtime. Hun nevner at hun vil være igjen men jeg sa bare st hun ikke hadde sekken sin her for skolen i morgen. Så dro de og hun trampet ned til bilen og jeg fikk ikke kos.

Så sender jeg en SMS til eksen og hører hvordan det går og han sier hun er lei seg og ligger i sengen med klærne på men at det er uaktuelt at jeg henter henne.

Så ringer hun meg på FaceTime og gråter hjerteskjærende. Hun vil at jeg skal hente henne. Hun er helt oppløst i tårer og jeg vil jo hente henne men kan ikke si noe for jeg visste og hørte i bakgrunn at pappaen mente det var helt uaktuelt. Han var irritert og ville st hun skulle legge på. Hun gråter og gråter og ba på sine knær at jeg skulle hente henne. Prøvde alt annet om at hun kan komme i morgen eller jeg kan ta med valpen på skolen i morgen men ingenting hjalp. Hun sa hun trengte kos av mamma i dag!!

Til slutt begynte jeg og gråte og pappaen dro til slutt iPaden ut av hendene hennes og avsluttet samtalen mens jeg hører hun skriker. Ikke av sinne men utrolig lei seg og jeg ser en liten jente som ikke blir hørt.

 

Nå fikk jeg en SMS av pappaen som sa at hun var litt roligere men at det uansett er uaktuelt å hente henne. Jeg føler jeg svikter helt som mamma og hjertet mitt er helt knust.

Hva er rett her? Jeg vet ærlig talt ikke hva som er best her.. Er det ikke viktig å anerkjenne følelsene hennes eller skal man være prinsippfast?

 

Rådvill og hjerteknust mamma her...

 

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

[Anonym bruker]

Her mener jeg det er best hun blir hos far. For det er tydelig det at det er hunden hun vil kose med.

 

Men hvis det fortsetter burde dere revurdere 50/50 fordeling

 

Anonymous poster hash: 9ea5d...d63

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva som er riktig på generelt grunnlag, men erfaring med min sønn tilsier at han ikke burde bli hentet hvis vi var i en sånn situasjon, fordi det ville gjort det mye verre ved andre anledninger. Om han får forståelsen av at han kan styre sånt selv, så vil han prøve på det i mye større grad og hele tiden vingle mellom å ville være her og der. I tillegg blir det verre om han treffer den han er borte fra en kort stund eller snakker på telefonen, så det bør vi unngå.

 

Så hadde det vært oss i denne situasjonen, så hadde det beste vært at jeg holdt meg unna og at pappaen anerkjente følelsene hans, trøstet og viste forståelse, men samtidig holdt fast ved at det ble som vi voksne hadde bestemt.

Anonymous poster hash: 1ef93...8c3

[Anonym bruker]

Jeg mener derimot at datteren skulle blitt hørt.

 

Hun hadde gjerne bare en ide som hun hadde hengt seg opp i, kanskje pga hunden, eller noe annet, men når hun uttrykker så mye følelser mener jeg at de følelsene skal bli anerkjent. 

 

Far er faktisk litt dust om han blir sur, og han er litt dust om han bare kan bestemme at det er uaktuelt at datter skal til mor. Han "ser" ikke barnet i denne situasjonen.

Anonymous poster hash: b3919...256

[soleia]

Sikkert hjerteskjerande, men ville ikkje henta ungen. Pappaen burde anerkjent følelsane hennar, og du burde nok ikkje gjeve henne tru på at henting var eit alternativ, men støtta under at ho skulle sove hjå pappa slik rutina er.  Ho kan ikkje drive å manipulere dykk slik, det er ikkje bra for hennar del heller, det er de som bestemmer kvar ho skal vere. 

Endret 14. januar 2016 av soleia

[Anonym bruker]

Dere gir begge utydelige og utrygge signaler til jenta, dèt er i hvert fall helt sikkert.

 

Anonymous poster hash: 0e58a...7eb

[Anonym bruker]

Takk for svar! Føler meg litt bedre her jeg sitter at "vi" har gjort det riktige i denne situasjonen.

 

Angående å ikke se den andre i uken de er hos den andre er uaktuelt. Vi bor nærme og er gode venner. Han er trener og kommer og henter her og etc. Og vi møter alltid begge på alle kamper Etc.

 

Jeg tenkte også at det var hunden men hun har hund hos pappaen også (hun tok med seg den i dag hit) og da jeg sa at hunden sov og ikke ville våkne før i morgen så sa hun at hun ikke brydde seg for hun ville bare ha kos av mamma.

 

Det har skjedd ved to-tre andre anledninger også og ved en av de har jeg hentet for hun var helt oppløst. Alle gangene er etter at vi har gjort noe hyggelig sammen og jeg skal dra hjem. Men med tanke på at vi omtrent møter hverandre ukentlig så er jeg ikke villig til å ofre denne tiden sammen for at dette KAN skje.

 

Når hun ringer meg på iPaden sin så må jeg jo anerkjenne følelsene hennes jeg også, ikke bare pappaen. Jeg er jo mamma selv om barna er hos pappaen sin.

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

[Anonym bruker]

Dere gir begge utydelige og utrygge signaler til jenta, dèt er i hvert fall helt sikkert.

 

Anonymous poster hash: 0e58a...7eb

Hvordan da? Setter pris på ærligheten men går kanskje an å forklare litt mer av synspunktene dine.

Jeg ble jo tatt på senga da hun ringte så det var jo ingen enkel situasjon.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

[Anonym bruker]

Sikkert hjerteskjerande, men ville ikkje henta ungen. Pappaen burde anerkjent følelsane hennar, og du burde nok ikkje gjeve henne tru på at henting var eit alternativ, men støtta under at ho skulle sove hjå pappa slik rutina er. Ho kan ikkje drive å manipulere dykk slik, det er ikkje bra for hennar del heller, det er de som bestemmer kvar ho skal vere.

Jeg nevnte ikke at jeg kunne hente henne, det var hun som ba på sine knær og jeg sa at jeg ikke kunne men st hun kunne kose med pappa. Så pappaen og jeg var samstemte, bortsett fra at jeg var lei meg og han mer oppgitt.

Det er tider hvor barna sier sånne ting når de er sinna og vil vekk fra konsekvenser. Men dette var ikke en slik tid... Hun ville bare til Mamman sin..

HI

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

[Anonym bruker]

Takk for svar! Føler meg litt bedre her jeg sitter at "vi" har gjort det riktige i denne situasjonen.

 

Angående å ikke se den andre i uken de er hos den andre er uaktuelt. Vi bor nærme og er gode venner. Han er trener og kommer og henter her og etc. Og vi møter alltid begge på alle kamper Etc.

 

Jeg tenkte også at det var hunden men hun har hund hos pappaen også (hun tok med seg den i dag hit) og da jeg sa at hunden sov og ikke ville våkne før i morgen så sa hun at hun ikke brydde seg for hun ville bare ha kos av mamma.

 

Det har skjedd ved to-tre andre anledninger også og ved en av de har jeg hentet for hun var helt oppløst. Alle gangene er etter at vi har gjort noe hyggelig sammen og jeg skal dra hjem. Men med tanke på at vi omtrent møter hverandre ukentlig så er jeg ikke villig til å ofre denne tiden sammen for at dette KAN skje.

 

Når hun ringer meg på iPaden sin så må jeg jo anerkjenne følelsene hennes jeg også, ikke bare pappaen. Jeg er jo mamma selv om barna er hos pappaen sin.

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

 

Det har du rett i, men nå hørtes det ut som det bare ble verre i løpet av samtalen, og i vårt tilfelle ville eneste løsning være å avslutte og at pappaen tok over, ellers hadde det bare eskalert uansett hva jeg sa og gjorde. Men nå kjenner jeg ikke ditt barn, jeg snakker ut fra hvordan mitt barn fungerer.

 

Anonymous poster hash: 1ef93...8c3

[Anonym bruker]

Takk for svar! Føler meg litt bedre her jeg sitter at "vi" har gjort det riktige i denne situasjonen.

 

Angående å ikke se den andre i uken de er hos den andre er uaktuelt. Vi bor nærme og er gode venner. Han er trener og kommer og henter her og etc. Og vi møter alltid begge på alle kamper Etc.

 

Jeg tenkte også at det var hunden men hun har hund hos pappaen også (hun tok med seg den i dag hit) og da jeg sa at hunden sov og ikke ville våkne før i morgen så sa hun at hun ikke brydde seg for hun ville bare ha kos av mamma.

 

Det har skjedd ved to-tre andre anledninger også og ved en av de har jeg hentet for hun var helt oppløst. Alle gangene er etter at vi har gjort noe hyggelig sammen og jeg skal dra hjem. Men med tanke på at vi omtrent møter hverandre ukentlig så er jeg ikke villig til å ofre denne tiden sammen for at dette KAN skje.

 

Når hun ringer meg på iPaden sin så må jeg jo anerkjenne følelsene hennes jeg også, ikke bare pappaen. Jeg er jo mamma selv om barna er hos pappaen sin.

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

Selvfølgelig skal du annerkjenne følelsene hennes, men det gjør du ikke ved å grine selv. Da bør du avslutte og overlate det til pappa

 

Anonymous poster hash: 1bdec...868

[Anonym bruker]

 

Takk for svar! Føler meg litt bedre her jeg sitter at "vi" har gjort det riktige i denne situasjonen.

 

Angående å ikke se den andre i uken de er hos den andre er uaktuelt. Vi bor nærme og er gode venner. Han er trener og kommer og henter her og etc. Og vi møter alltid begge på alle kamper Etc.

 

Jeg tenkte også at det var hunden men hun har hund hos pappaen også (hun tok med seg den i dag hit) og da jeg sa at hunden sov og ikke ville våkne før i morgen så sa hun at hun ikke brydde seg for hun ville bare ha kos av mamma.

 

Det har skjedd ved to-tre andre anledninger også og ved en av de har jeg hentet for hun var helt oppløst. Alle gangene er etter at vi har gjort noe hyggelig sammen og jeg skal dra hjem. Men med tanke på at vi omtrent møter hverandre ukentlig så er jeg ikke villig til å ofre denne tiden sammen for at dette KAN skje.

 

Når hun ringer meg på iPaden sin så må jeg jo anerkjenne følelsene hennes jeg også, ikke bare pappaen. Jeg er jo mamma selv om barna er hos pappaen sin.

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

Det har du rett i, men nå hørtes det ut som det bare ble verre i løpet av samtalen, og i vårt tilfelle ville eneste løsning være å avslutte og at pappaen tok over, ellers hadde det bare eskalert uansett hva jeg sa og gjorde. Men nå kjenner jeg ikke ditt barn, jeg snakker ut fra hvordan mitt barn fungerer.

 

Anonymous poster hash: 1ef93...8c3

Jeg prøvde å avslutte flere ganger og det gjorde pappaen også men hun hylskriker og ikke vil. En ting er at jeg ikke henter henne men å legge på røret mens hun gråter Og vil fortsette å prate? Det gjør jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

[Anonym bruker]

Jeg synes du gjorde rett i å ikke hente henne. Men jeg synes far var barnslig som ble sur/sint/oppgitt. Han burde heller ha prøvd å roe barnet og trøste henne. Jeg hadde slitt ganske mye i samme situasjon selv dersom far hadde vært sur på barnet fordi hun var trist. Når hun er hos far er hun prisgitt far og da må han legge sine følelser til side og roe og trøste barnet sitt uansett hvor barnslig og tverr han synes hun er/har vært.

 

Anonymous poster hash: d8cc1...13d

[Anonym bruker]

Kanskje revurdere 50/50?

 

Anonymous poster hash: 26afe...7fe

[Anonym bruker]

 

Takk for svar! Føler meg litt bedre her jeg sitter at "vi" har gjort det riktige i denne situasjonen.

 

Angående å ikke se den andre i uken de er hos den andre er uaktuelt. Vi bor nærme og er gode venner. Han er trener og kommer og henter her og etc. Og vi møter alltid begge på alle kamper Etc.

 

Jeg tenkte også at det var hunden men hun har hund hos pappaen også (hun tok med seg den i dag hit) og da jeg sa at hunden sov og ikke ville våkne før i morgen så sa hun at hun ikke brydde seg for hun ville bare ha kos av mamma.

 

Det har skjedd ved to-tre andre anledninger også og ved en av de har jeg hentet for hun var helt oppløst. Alle gangene er etter at vi har gjort noe hyggelig sammen og jeg skal dra hjem. Men med tanke på at vi omtrent møter hverandre ukentlig så er jeg ikke villig til å ofre denne tiden sammen for at dette KAN skje.

 

Når hun ringer meg på iPaden sin så må jeg jo anerkjenne følelsene hennes jeg også, ikke bare pappaen. Jeg er jo mamma selv om barna er hos pappaen sin.

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

Selvfølgelig skal du annerkjenne følelsene hennes, men det gjør du ikke ved å grine selv. Da bør du avslutte og overlate det til pappa

 

Anonymous poster hash: 1bdec...868

 

Glemte å skrive at jeg ikke synes far taklet det noe bra

 

Anonymous poster hash: 1bdec...868

[Anonym bruker]

Kanskje revurdere 50/50?

 

Anonymous poster hash: 26afe...7fe

Det revurderer jeg i mitt eget hode hele tiden og før jul tok jeg det endelig opp med pappaen. Han tok det ikke bra og det kommer jeg ingen vei med dessverre.

Han er fantastisk pappa så det var ikke der. Men mente at de trengte å bo litt mer her da jeg er nærmere skolen, jobber for meg selv og derfor er mer hjemme og tilgjengelig, og de fleste vennene er rett utenfor døren.

Hi

Hi

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

[Anonym bruker]

 

 

Takk for svar! Føler meg litt bedre her jeg sitter at "vi" har gjort det riktige i denne situasjonen.

 

Angående å ikke se den andre i uken de er hos den andre er uaktuelt. Vi bor nærme og er gode venner. Han er trener og kommer og henter her og etc. Og vi møter alltid begge på alle kamper Etc.

 

Jeg tenkte også at det var hunden men hun har hund hos pappaen også (hun tok med seg den i dag hit) og da jeg sa at hunden sov og ikke ville våkne før i morgen så sa hun at hun ikke brydde seg for hun ville bare ha kos av mamma.

 

Det har skjedd ved to-tre andre anledninger også og ved en av de har jeg hentet for hun var helt oppløst. Alle gangene er etter at vi har gjort noe hyggelig sammen og jeg skal dra hjem. Men med tanke på at vi omtrent møter hverandre ukentlig så er jeg ikke villig til å ofre denne tiden sammen for at dette KAN skje.

 

Når hun ringer meg på iPaden sin så må jeg jo anerkjenne følelsene hennes jeg også, ikke bare pappaen. Jeg er jo mamma selv om barna er hos pappaen sin.

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

Selvfølgelig skal du annerkjenne følelsene hennes, men det gjør du ikke ved å grine selv. Da bør du avslutte og overlate det til pappa

 

Anonymous poster hash: 1bdec...868

Glemte å skrive at jeg ikke synes far taklet det noe bra

 

Anonymous poster hash: 1bdec...868

Så når jeg prøver å roe henne og be henne stelle seg og kose med pappa og hun nekter og bare vil være med meg så skal jeg legge på rører? Det hadde iallfall ikke mammahjertet mitt klart.

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

[Anonym bruker]

 

 

 

Takk for svar! Føler meg litt bedre her jeg sitter at "vi" har gjort det riktige i denne situasjonen.

 

Angående å ikke se den andre i uken de er hos den andre er uaktuelt. Vi bor nærme og er gode venner. Han er trener og kommer og henter her og etc. Og vi møter alltid begge på alle kamper Etc.

 

Jeg tenkte også at det var hunden men hun har hund hos pappaen også (hun tok med seg den i dag hit) og da jeg sa at hunden sov og ikke ville våkne før i morgen så sa hun at hun ikke brydde seg for hun ville bare ha kos av mamma.

 

Det har skjedd ved to-tre andre anledninger også og ved en av de har jeg hentet for hun var helt oppløst. Alle gangene er etter at vi har gjort noe hyggelig sammen og jeg skal dra hjem. Men med tanke på at vi omtrent møter hverandre ukentlig så er jeg ikke villig til å ofre denne tiden sammen for at dette KAN skje.

 

Når hun ringer meg på iPaden sin så må jeg jo anerkjenne følelsene hennes jeg også, ikke bare pappaen. Jeg er jo mamma selv om barna er hos pappaen sin.

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

Selvfølgelig skal du annerkjenne følelsene hennes, men det gjør du ikke ved å grine selv. Da bør du avslutte og overlate det til pappa

 

Anonymous poster hash: 1bdec...868

Glemte å skrive at jeg ikke synes far taklet det noe bra

 

Anonymous poster hash: 1bdec...868

Så når jeg prøver å roe henne og be henne stelle seg og kose med pappa og hun nekter og bare vil være med meg så skal jeg legge på rører? Det hadde iallfall ikke mammahjertet mitt klart.

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

 

Det skrev jeg ikke. Jeg skrev at hvis du ikke klarer å la vær å grine selv, så må heller overlate det til pappaen

 

Anonymous poster hash: 1bdec...868

[Anonym bruker]

 

Dere gir begge utydelige og utrygge signaler til jenta, dèt er i hvert fall helt sikkert.

 

Anonymous poster hash: 0e58a...7eb

Hvordan da? Setter pris på ærligheten men går kanskje an å forklare litt mer av synspunktene dine.

Jeg ble jo tatt på senga da hun ringte så det var jo ingen enkel situasjon.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

At dere gir utydelige signaler: du tydelig usikker og emosjonell og han sur og irritert = utrygt. Begge enige om løsningen og bestemte men blide og tydelige = trygt. Vanskelig der og da? Selvsagt. Viktig å tenke på til neste gang? Ja! Gi henne forutsigbare rammer og vis at det er mamma og pappa som bestemmer. Omsorg og trøst må hun få fra begge.

 

Anonymous poster hash: 0e58a...7eb

[Anonym bruker]

Du kan ikke gråte da, hva slags signaler gir du henne da. Og dere har akkurat fått valp, tro meg mine barn hadde bare vill være der valpen er. Her har ikke de spesielt godt forhold til far, men hadde far hatt valp, så hadde de grått for å få være hos han.

Og er hun utrøstelig, så går det etter å ha prøvd å roe henne en stund, si at du kan ikke prate mer nå, så da får far trøste henne, men du ringer tilbake igjen om en times tid.

 

Barn lærer seg tidlig å manipulere, og hjelper i hvert fall ikke å gråte foran barnet da. Hun har det jo godt hos sin far, hva er det du gråter for?

Anonymous poster hash: b5d1c...a4a

[Anonym bruker]

Hun er jo bare sju år. Om det bare er fem minutter kjøring ville jeg faktisk ha kjørt dit og gitt henne en kos, men sagt at hun ikke kunne gjøre sånn mer. Da får dere heller kose mer når hun er hos deg. Når hun er hos pappa, så er hun hos pappa.

Da ville du unngått det med hunden, roet henne, og vise at dere også tar hennes følelser på alvor. Jeg hadde en lignende opplevelse i den alderen, og en veldig følelse av avvisning fra de som skulle elske meg mest sitter faktisk ennå igjen, etter 35 år.

Satt helt på spissen: hva hvis du kræsjer og dør i morgen - hva slags tanker og følelser vil dattera di sitte igjen med da? (Jeg blir halshugd her inne for bare å tenke det scenarioet, men ok)

 

Anonymous poster hash: 930e6...19c

[Anonym bruker]

Hun er jo bare sju år. Om det bare er fem minutter kjøring ville jeg faktisk ha kjørt dit og gitt henne en kos, men sagt at hun ikke kunne gjøre sånn mer. Da får dere heller kose mer når hun er hos deg. Når hun er hos pappa, så er hun hos pappa.

Da ville du unngått det med hunden, roet henne, og vise at dere også tar hennes følelser på alvor. Jeg hadde en lignende opplevelse i den alderen, og en veldig følelse av avvisning fra de som skulle elske meg mest sitter faktisk ennå igjen, etter 35 år.

Satt helt på spissen: hva hvis du kræsjer og dør i morgen - hva slags tanker og følelser vil dattera di sitte igjen med da? (Jeg blir halshugd her inne for bare å tenke det scenarioet, men ok)

 

Anonymous poster hash: 930e6...19c

Totalt enig med deg men jeg spurte pappaen om jeg kunne komme (via SMS tidligere da jeg spurte om hvordan det gikk) og han mente at jeg ikke skulle komme. Så jeg visste jeg ikke kunne forslå det. Og dama til pappaen hadde hatet det... 😥

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

[Anonym bruker]

Her mener jeg det er best hun blir hos far. For det er tydelig det at det er hunden hun vil kose med.

 

Men hvis det fortsetter burde dere revurdere 50/50 fordeling

 

Anonymous poster hash: 9ea5d...d63

Burde vel ikke ha vært vurdert i utgangspunktet. Hvis det er 4 år siden de ble skilt var hun bare 3 år...

Norske foreldre oppdrar en tilknytningsskadet generasjon.

 

Anonymous poster hash: a09c8...aaf

[Anonym bruker]

 

Du kan ikke gråte da, hva slags signaler gir du henne da. Og dere har akkurat fått valp, tro meg mine barn hadde bare vill være der valpen er. Her har ikke de spesielt godt forhold til far, men hadde far hatt valp, så hadde de grått for å få være hos han.

Og er hun utrøstelig, så går det etter å ha prøvd å roe henne en stund, si at du kan ikke prate mer nå, så da får far trøste henne, men du ringer tilbake igjen om en times tid.

 

Barn lærer seg tidlig å manipulere, og hjelper i hvert fall ikke å gråte foran barnet da. Hun har det jo godt hos sin far, hva er det du gråter for?

 

Anonymous poster hash: b5d1c...a4a

Det var ikke en rolig samtale hvor hun gråt litt. Det var helt grusomt hvor hun skrek etter meg og ba på sine knær etter kos fra mammen sin. Jeg er tydeligvis ikke like kontrollert som deg som greier å holde følelser utenfor. Mine tårer derimot begynte å renne.

 

Og jeg kjenner min egen datter. Dette hadde ikke noe med hunden å gjøre og var ikke manipulering. Dette har som tidligere nevnt skjedd 2-3 ganger før og helt likt og uten hund i bilde.

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

[Anonym bruker]

 

Her mener jeg det er best hun blir hos far. For det er tydelig det at det er hunden hun vil kose med.

 

Men hvis det fortsetter burde dere revurdere 50/50 fordeling

 

Anonymous poster hash: 9ea5d...d63

Burde vel ikke ha vært vurdert i utgangspunktet. Hvis det er 4 år siden de ble skilt var hun bare 3 år...

Norske foreldre oppdrar en tilknytningsskadet generasjon.

 

Anonymous poster hash: a09c8...aaf

Vel, man runder kanskje litt opp og ned i slike diskusjoner. Hun hadde akkurat fylt 4 år. Det er rett i underkant av 4 år side. Bruddet Og datteren min fyller 8 år om 3 mnd. Ordningen ble også støttet av familievernkontoret.

 

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0