Datteren min ringer meg og savner meg..

[Anonym bruker]

 

 

Her mener jeg det er best hun blir hos far. For det er tydelig det at det er hunden hun vil kose med.

 

Men hvis det fortsetter burde dere revurdere 50/50 fordeling

 

Anonymous poster hash: 9ea5d...d63

Burde vel ikke ha vært vurdert i utgangspunktet. Hvis det er 4 år siden de ble skilt var hun bare 3 år...

Norske foreldre oppdrar en tilknytningsskadet generasjon.

 

Anonymous poster hash: a09c8...aaf

Vel, man runder kanskje litt opp og ned i slike diskusjoner. Hun hadde akkurat fylt 4 år. Det er rett i underkant av 4 år side. Bruddet Og datteren min fyller 8 år om 3 mnd. Ordningen ble også støttet av familievernkontoret.

 

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

Og det er en god løsning, ser vi jo nå...

 

Anonymous poster hash: a09c8...aaf

[Anonym bruker]

Tror du må ta en rolig samtale med far og forklare at hun bare er et lite barn. Han og nydama bør sette hennes følelser og liv først fordi selv om de syns det er irrasjonelt og barnslig, så er det ikke det for henne. Og det handler ikke alltid om å teste grenser på den negative, trassige måten, men å teste deres grenser for hvor mye dere stiller opp for henne. Hun må kunne stole på at dere begge stiller opp for henne når hun trenger det, og slik som det foregikk i kveld så falt dere igjennom. Hun vil også vite st dere kan samarbeide for hennes beste.

 

Anonymous poster hash: 930e6...19c

[Anonym bruker]

 

 

 

Her mener jeg det er best hun blir hos far. For det er tydelig det at det er hunden hun vil kose med.

 

Men hvis det fortsetter burde dere revurdere 50/50 fordeling

 

Anonymous poster hash: 9ea5d...d63

Burde vel ikke ha vært vurdert i utgangspunktet. Hvis det er 4 år siden de ble skilt var hun bare 3 år...

Norske foreldre oppdrar en tilknytningsskadet generasjon.

 

Anonymous poster hash: a09c8...aaf

Vel, man runder kanskje litt opp og ned i slike diskusjoner. Hun hadde akkurat fylt 4 år. Det er rett i underkant av 4 år side. Bruddet Og datteren min fyller 8 år om 3 mnd. Ordningen ble også støttet av familievernkontoret.

 

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

Og det er en god løsning, ser vi jo nå...

 

Anonymous poster hash: a09c8...aaf

Tusen takk for at du beriker den allerede gode kvelden min med din gode ord..

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

[Anonym bruker]

Tror du må ta en rolig samtale med far og forklare at hun bare er et lite barn. Han og nydama bør sette hennes følelser og liv først fordi selv om de syns det er irrasjonelt og barnslig, så er det ikke det for henne. Og det handler ikke alltid om å teste grenser på den negative, trassige måten, men å teste deres grenser for hvor mye dere stiller opp for henne. Hun må kunne stole på at dere begge stiller opp for henne når hun trenger det, og slik som det foregikk i kveld så falt dere igjennom. Hun vil også vite st dere kan samarbeide for hennes beste.

 

Anonymous poster hash: 930e6...19c

Sånn føler jeg det, akkurat slik du skriver. Vi feilet i kveld og jeg mener det er livsviktig at barna våre vet vi alltid er der for dem. Jeg er jo Mamman hennes selv om hun er hos pappaen sin.

Skal prate med pappaen i morgen. Vi ble enige begge to etter at hun sovnet at hun skal bli her neste gang hun kommer innom hvis hun gir uttrykk for det når hun skal dra.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Her mener jeg det er best hun blir hos far. For det er tydelig det at det er hunden hun vil kose med.

 

Men hvis det fortsetter burde dere revurdere 50/50 fordeling

 

Anonymous poster hash: 9ea5d...d63

Burde vel ikke ha vært vurdert i utgangspunktet. Hvis det er 4 år siden de ble skilt var hun bare 3 år...

Norske foreldre oppdrar en tilknytningsskadet generasjon.

 

Anonymous poster hash: a09c8...aaf

Vel, man runder kanskje litt opp og ned i slike diskusjoner. Hun hadde akkurat fylt 4 år. Det er rett i underkant av 4 år side. Bruddet Og datteren min fyller 8 år om 3 mnd. Ordningen ble også støttet av familievernkontoret.

 

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

Og det er en god løsning, ser vi jo nå...

 

Anonymous poster hash: a09c8...aaf

Tusen takk for at du beriker den allerede gode kvelden min med din gode ord..

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

Sannheten sårer! Den er fortsatt sann. Dere får sette dere selv litt til side og finne en bedre ordning, for dette er bare begynnelsen.

 

Anonymous poster hash: a09c8...aaf

[Anonym bruker]

Hva gjør en 7-åring med facebook?

 

Anonymous poster hash: d4f0c...c65

[Anonym bruker]

HvA har Facebook med saken å gjøre??

 

Anonymous poster hash: 930e6...19c

[Anonym bruker]

Barn trenger at foreldrene oppfører seg som voksne, stabile og trygge personer. Å begynne å grine samtidig som hun er hysterisk er helt håpløst. Jo mer hysterisk hun ble, jo roligere burde du vært. Så lenge du vet at hun har det bra hos pappaen, så kan du ikke holde på slik. Det ligner litt på de som ikke klarer å gå når de leverer i barnehagen. De venter litt til, en klem til osv slik at barnet tror at det hjelper å gråte. Da blir det bare verre neste gang.

Anonymous poster hash: 544ae...ba6

[Anonym bruker]

Hva gjør en 7-åring med facebook?

 

Anonymous poster hash: d4f0c...c65

 

Hun brukte FaceTime (videosamtale på iPad og lignende), ikke Facebook.

 

Anonymous poster hash: 5af82...184

[Anonym bruker]

 

Tror du må ta en rolig samtale med far og forklare at hun bare er et lite barn. Han og nydama bør sette hennes følelser og liv først fordi selv om de syns det er irrasjonelt og barnslig, så er det ikke det for henne. Og det handler ikke alltid om å teste grenser på den negative, trassige måten, men å teste deres grenser for hvor mye dere stiller opp for henne. Hun må kunne stole på at dere begge stiller opp for henne når hun trenger det, og slik som det foregikk i kveld så falt dere igjennom. Hun vil også vite st dere kan samarbeide for hennes beste.

 

Anonymous poster hash: 930e6...19c

Sånn føler jeg det, akkurat slik du skriver. Vi feilet i kveld og jeg mener det er livsviktig at barna våre vet vi alltid er der for dem. Jeg er jo Mamman hennes selv om hun er hos pappaen sin.

Skal prate med pappaen i morgen. Vi ble enige begge to etter at hun sovnet at hun skal bli her neste gang hun kommer innom hvis hun gir uttrykk for det når hun skal dra.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

 

 

Enig med tidligere taler, dere fremstår som utrygge begge to.

 

Anonymous poster hash: 5af82...184

[Yellow Brick Road]

Vi er altfor redde for at ungene våre skal være lei seg eller gråte eller være sinte.  Det er faktisk en del av livet og selv om man som voksen kan tenke tilbake på hvor lei seg man var akkurat den gangen og at man skulle ønske at mamma hadde kommet og hentet eller noe sånn, så betyr ikke det at det var en feil avgjørelse.  Jeg er mer bekymret for barn som vokser opp med foreldre som gråter når de gråter og er livredde for at ungene skal være lei seg.  

 

Vi bor nå sammen begge to, og det kan gå temmelig hardt for seg her noen ganger når ungene prøver (eller prøvde) å bestemme at det ikke var mamma som skulle legge dem eller ikke pappa som skulle kjøre på trening den dagen.  Men det er det faktisk vi som bestemmer, akkurat som at dere bestemmer at nå skal barnet være hos mor og nå skal barnet være hos far.  Basta.  Det er ikke opp til diskusjon en gang, det er bare sånn det er.  Så lenge det ikke er helt spesielle grunner som ligger bak.  Da er det foreldrenes oppgave å stå støtt i stormen, og det er ikke noen motsetning mellom å anerkjenne følelsene hennes og det å ikke la henne få bestemme at hun vil til deg for å få kos.  "Jeg hører hva du sier og skjønner hva du mener, men akkurat nå blir det ikke sånn"  Ev. med et oppfølgende "Vi får snakke mer om dette når du kommer hjem til meg, sånn at vi slipper å komme i sånne situasjoner igjen."jeg trodde du snakket om en fireåring her, ikke en snart 8-åring.  

 

Nei, dere gjorde det rette, bortsett fra at du mistet fatningen og begynte å gråte og ikke klarte å være fast og bestemt nok.  Jeg hadde nok også mistet tålmodigheten om jeg var far her og blitt utrolig irritert.  Det er jo heller ingen god løsning på ting, så kanskje du og far bør snakke om og lage klare retningslinjer for håndtering av sånne saker.  Du har allerede hentet henne en gang, og det er muligens en gang for mye.

[Isola&Lille+julegave]

Stakkars jente!! At det går an å være så egoistisk og firkantet?!?

Jenta var veldig tydelig på hva hun trengte. Hun trengte mamma. Hvorfor skal hun nektes det? Fordi far har "rett til" 50/50?!?

Fy, så stygt!

[Anonym bruker]

 

 

Her mener jeg det er best hun blir hos far. For det er tydelig det at det er hunden hun vil kose med.

Men hvis det fortsetter burde dere revurdere 50/50 fordelingAnonymous poster hash: 9ea5d...d63

Burde vel ikke ha vært vurdert i utgangspunktet. Hvis det er 4 år siden de ble skilt var hun bare 3 år...

Norske foreldre oppdrar en tilknytningsskadet generasjon.Anonymous poster hash: a09c8...aaf

Vel, man runder kanskje litt opp og ned i slike diskusjoner. Hun hadde akkurat fylt 4 år. Det er rett i underkant av 4 år side. Bruddet Og datteren min fyller 8 år om 3 mnd. Ordningen ble også støttet av familievernkontoret. Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

Det er ikke anbefalt med en slik fordeling før de er minst 7 år. Jeg forstår ikke foreldre som lar egne lyster gå foran ungenes oppvekst og trygghet.

 

Anonymous poster hash: 9a39c...8bd

[Anonym bruker]

Stakkars jente!! At det går an å være så egoistisk og firkantet?!?

Jenta var veldig tydelig på hva hun trengte. Hun trengte mamma. Hvorfor skal hun nektes det? Fordi far har "rett til" 50/50?!?

Fy, så stygt!

Hva med neste gang mamma sier nei til noe og hun bare " trenger pappa"? Skal mine barn f.eks dra til mormor og morfar bare fordi de "trenger" de? Tror mer det var den valpen ungen plutselig trengte.

 

 

 

Anonymous poster hash: cfdab...772

[Keiserpingvin]

Vi er altfor redde for at ungene våre skal være lei seg eller gråte eller være sinte.  Det er faktisk en del av livet og selv om man som voksen kan tenke tilbake på hvor lei seg man var akkurat den gangen og at man skulle ønske at mamma hadde kommet og hentet eller noe sånn, så betyr ikke det at det var en feil avgjørelse.  Jeg er mer bekymret for barn som vokser opp med foreldre som gråter når de gråter og er livredde for at ungene skal være lei seg.  

 

Vi bor nå sammen begge to, og det kan gå temmelig hardt for seg her noen ganger når ungene prøver (eller prøvde) å bestemme at det ikke var mamma som skulle legge dem eller ikke pappa som skulle kjøre på trening den dagen.  Men det er det faktisk vi som bestemmer, akkurat som at dere bestemmer at nå skal barnet være hos mor og nå skal barnet være hos far.  Basta.  Det er ikke opp til diskusjon en gang, det er bare sånn det er.  Så lenge det ikke er helt spesielle grunner som ligger bak.  Da er det foreldrenes oppgave å stå støtt i stormen, og det er ikke noen motsetning mellom å anerkjenne følelsene hennes og det å ikke la henne få bestemme at hun vil til deg for å få kos.  "Jeg hører hva du sier og skjønner hva du mener, men akkurat nå blir det ikke sånn"  Ev. med et oppfølgende "Vi får snakke mer om dette når du kommer hjem til meg, sånn at vi slipper å komme i sånne situasjoner igjen."jeg trodde du snakket om en fireåring her, ikke en snart 8-åring.  

 

Nei, dere gjorde det rette, bortsett fra at du mistet fatningen og begynte å gråte og ikke klarte å være fast og bestemt nok.  Jeg hadde nok også mistet tålmodigheten om jeg var far her og blitt utrolig irritert.  Det er jo heller ingen god løsning på ting, så kanskje du og far bør snakke om og lage klare retningslinjer for håndtering av sånne saker.  Du har allerede hentet henne en gang, og det er muligens en gang for mye.

 

Jeg er enig i mye av det du skriver her. Som mamma skal man være den trygge, den stabile, og den som kan roe og trøste hvis man er ute av seg. Og når mamma begynner å gråte, så føler man ikke den tryggheten. Sånn var det i alle fall for meg. Har sett mamma gråte et par ganger mens jeg var barn, og jeg husker enda så redd jeg ble, for hvis mamma gråt, da måtte det være noe skikkelig fælt. Jeg er veldig positiv til å vise følelser, men i en skremt og fortvilet situasjon for barna, så MÅ foreldrene være de trygge og stødige. 

 

Når det er sagt så synes jeg pappaen har sviktet veldig. Han skulle ha tatt datteren på fanget og vært der for henne, gitt henne kos og trygghet, fått henne til å føle seg trygg og elsket. Vist tålmodighet. Å bli irritert på et hysterisk gråtende barn har ingen hensikt. Dere bør snakke om hvordan dere skal reagere neste gang noe sånt skjer. For reaksjonene deres bør samsvare, og vise forståelse, selv om dere ikke tenker å gjøre om på hvordan ting er (altså at hun fortsatt skal være hos pappaen selv om hun vil hjem til deg). Men å få aksept for følelsene sine er veldig viktig, selv om man ikke får viljen sin. Hvis hun blir vant til at hun kan bli hentet av deg, eller pappaen, når hun vil, så kan det by på problemer den gangen det kanskje ikke går, hvis den hun vil til er opptatt eller bortreist eller noe sånt. Så jeg er helt enig i at hun bør bli der hun er, men at det er veldig viktig at hun føler at hun får aksept og forståelse for følelsene sine. Og der er det viktig at du og pappaen er enige om hvordan dere skal reagere, så hun opplever det samme fra begge sider. Forståelse og aksept, men at hun ikke får overstyre dere. Og at dere er rolige, begge to. Type, "Jeg forstår at du vil til mamma/pappa, vennen min, og jeg skjønner at du er lei deg, men det kan vi ikke nå. Kom her, så skal vi sette oss sammen og prate litt, og kanskje se en film sammen/spille et spill/lese en bok. Hva har du lyst til å se/spille/lese?" Forståelse, aksept, og avledning fra en opphetet situasjon.

 

Hvis hun får mammalengsel er det kanskje lurt at dere ikke ringes i den situasjonen, for da har det en tendens til å eskalere. Men da er det veldig viktig at pappaen er der for henne med trygghet og forståelse.

Det er med det og kjærlighet man kommer lengst. Barn har ikke alltid godt av å få styre situasjonen (her: bestemme hvor hun skal være), men å få godkjenning for sine følelser er aldri feil. Når jeg tenker tilbake på barndommen var det det som funket best. At pappa ble lei og mamma fortvilet gjorde ingenting noe bedre. 

[Anonym bruker]

 

Dere gir begge utydelige og utrygge signaler til jenta, dèt er i hvert fall helt sikkert.

 

Anonymous poster hash: 0e58a...7eb

Hvordan da? Setter pris på ærligheten men går kanskje an å forklare litt mer av synspunktene dine.

Jeg ble jo tatt på senga da hun ringte så det var jo ingen enkel situasjon.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 7f1b4...dc0

Jeg synes du burde kuttet den hysteriske oppførselen hennes umiddelbart og ikke latt det eskalere, hun har virkelig ingen grunn til å hylgrine hysterisk. Synes ikke dilling i slike situasjoner er greit, dere ber jo bare om at hun skriker enda høyere når hun ser hun får respons.

Det er faktisk ikke nødvendig å anerkjenne alle følelser hele tiden, særlig ikke når det ikke henger på greip.

 

 

Anonymous poster hash: 3bc9b...b01

[Anonym bruker]

Du kan rett og slett ikke komme løpende til datteren din kun fordi hun gråter og vil ha en kos. Om barnas far er på jobbreise og barnet gråter i telefonen og vil ha kos, så kan han ikke komme hjem.

 

Kanskje det ikke er så lurt å prate på FaceTime? Kanskje bedre å prate sammen uten å se hverandre?

 

I tillegg må både du og hun skjønne at far kan trøste når hun er hos far og er lei seg. Så trøster du når hun er hos deg. Kanskje far burde gjort mer i denne situasjonen, men dersom du maste og styrte i tillegg ble han nok oppgitt.

 

Dersom jenta ikke takler å være fra deg så må dere tenke gjennom samværet. Er det rett med 50-50? Kanskje bo mer hos deg og vanlig samvær hos far?

 

Kanskje er det ikke bra for barna å komme innom den som ikke har samvær og så må gå igjen etter en liten stund? Kanskje er det egoistisk av dere voksne å forvente at en jente skal takle å komme innom mor 2 timer for så å si hadet nok en gang? Det er kanskje forvirrende og vanskelig, selv om dere foreldre synes det er koselig.

 

Jenta kan iallefall ikke lære seg at hun bare kan ringe deg kun for å få en kos. (Ved store problem ville jeg selvsagt stilt opp med en gang). Hadde du gått nå måtte du vel stilt opp neste gang? Hva om du er på jobb, reise, ute med venner osv skal jenta da lære at bare jeg gråter etter kos så kommer mor?

 

Anonymous poster hash: c915e...727

[Gjest Antarctica]

Faren har visst ikke den aller beste relasjonskompetansen heller.

Tror det ikke er tilfeldig at 50/50 er en løsning som best passer de voksne. Dette er jo et glimrende eksempel. Når unger har behov for trøst og forståelse, er det mamma de søker, for pappa har liten innsikt i "ulogiske" og "impulsive" reaksjoner.

[Anonym bruker]

Faren har visst ikke den aller beste relasjonskompetansen heller.

Tror det ikke er tilfeldig at 50/50 er en løsning som best passer de voksne. Dette er jo et glimrende eksempel. Når unger har behov for trøst og forståelse, er det mamma de søker, for pappa har liten innsikt i "ulogiske" og "impulsive" reaksjoner.

Og der var vi tilbake til 50 tallet

 

Anonymous poster hash: cfdab...772

[Gjest Antarctica]

 

Faren har visst ikke den aller beste relasjonskompetansen heller.

Tror det ikke er tilfeldig at 50/50 er en løsning som best passer de voksne. Dette er jo et glimrende eksempel. Når unger har behov for trøst og forståelse, er det mamma de søker, for pappa har liten innsikt i "ulogiske" og "impulsive" reaksjoner.

Og der var vi tilbake til 50 tallet

 

Anonymous poster hash: cfdab...772

Spiller jo ingen rolle om vi misliker sannheten. Den er der likevel.

Menn flest har dårligere følsomhet for andres ansiktsuttrykk og følelsesreaksjoner. Det går helt fint i hverdagen, men i samhandling med små barn, og andre som uttrykker seg nonverbalt, er det en hemsko.

Endret 15. januar 2016 av Pashla

[Anonym bruker]

 

 

Faren har visst ikke den aller beste relasjonskompetansen heller.

Tror det ikke er tilfeldig at 50/50 er en løsning som best passer de voksne. Dette er jo et glimrende eksempel. Når unger har behov for trøst og forståelse, er det mamma de søker, for pappa har liten innsikt i "ulogiske" og "impulsive" reaksjoner.

Og der var vi tilbake til 50 talletAnonymous poster hash: cfdab...772

Spiller jo ingen rolle om vi misliker sannheten. Den er der likevel.

Menn flest har dårligere følsomhet for andres ansiktsuttrykk og følelsesreaksjoner. Det går helt fint i hverdagen, men i samhandling med små barn, og andre som uttrykker seg nonverbalt, er det en hemsko.

Det går vel heller på erfaring, eller er det kjønnsorganene som avgjør at jeg har mer følsomhet til å lese våre barn enn min mann?

 

Anonymous poster hash: cfdab...772

[Anonym bruker]

 

 

Faren har visst ikke den aller beste relasjonskompetansen heller.

Tror det ikke er tilfeldig at 50/50 er en løsning som best passer de voksne. Dette er jo et glimrende eksempel. Når unger har behov for trøst og forståelse, er det mamma de søker, for pappa har liten innsikt i "ulogiske" og "impulsive" reaksjoner.

Og der var vi tilbake til 50 tallet

 

Anonymous poster hash: cfdab...772

Spiller jo ingen rolle om vi misliker sannheten. Den er der likevel.

Menn flest har dårligere følsomhet for andres ansiktsuttrykk og følelsesreaksjoner. Det går helt fint i hverdagen, men i samhandling med små barn, og andre som uttrykker seg nonverbalt, er det en hemsko.

Utrolig uenig og det sier bare DIN erfaring med fedre.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3fc1d...536

[Anonym bruker]

 

 

 

Faren har visst ikke den aller beste relasjonskompetansen heller.

Tror det ikke er tilfeldig at 50/50 er en løsning som best passer de voksne. Dette er jo et glimrende eksempel. Når unger har behov for trøst og forståelse, er det mamma de søker, for pappa har liten innsikt i "ulogiske" og "impulsive" reaksjoner.

Og der var vi tilbake til 50 talletAnonymous poster hash: cfdab...772

Spiller jo ingen rolle om vi misliker sannheten. Den er der likevel.

Menn flest har dårligere følsomhet for andres ansiktsuttrykk og følelsesreaksjoner. Det går helt fint i hverdagen, men i samhandling med små barn, og andre som uttrykker seg nonverbalt, er det en hemsko.

Det går vel heller på erfaring, eller er det kjønnsorganene som avgjør at jeg har mer følsomhet til å lese våre barn enn min mann?

 

Anonymous poster hash: cfdab...772

 

 

Det er mer enn kjønnsorganene som utgjør forskjellen på kvinner og menn, selv om vi i dagens samfunn prøver å utslette dem så godt vi kan. Det er f.eks. forskjell på hjernene våre og hormoner, som styrer ganske mye når det gjelder følelser.

 

Anonymous poster hash: 1ef93...8c3

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Faren har visst ikke den aller beste relasjonskompetansen heller.Tror det ikke er tilfeldig at 50/50 er en løsning som best passer de voksne. Dette er jo et glimrende eksempel. Når unger har behov for trøst og forståelse, er det mamma de søker, for pappa har liten innsikt i "ulogiske" og "impulsive" reaksjoner.

Og der var vi tilbake til 50 talletAnonymous poster hash: cfdab...772

Spiller jo ingen rolle om vi misliker sannheten. Den er der likevel.Menn flest har dårligere følsomhet for andres ansiktsuttrykk og følelsesreaksjoner. Det går helt fint i hverdagen, men i samhandling med små barn, og andre som uttrykker seg nonverbalt, er det en hemsko.

Det går vel heller på erfaring, eller er det kjønnsorganene som avgjør at jeg har mer følsomhet til å lese våre barn enn min mann?Anonymous poster hash: cfdab...772

 Det er mer enn kjønnsorganene som utgjør forskjellen på kvinner og menn, selv om vi i dagens samfunn prøver å utslette dem så godt vi kan. Det er f.eks. forskjell på hjernene våre og hormoner, som styrer ganske mye når det gjelder følelser. Anonymous poster hash: 1ef93...8c3

Viser bare hvilke menn dere er gift med

 

Anonymous poster hash: cfdab...772

[Yellow Brick Road]

Faren har visst ikke den aller beste relasjonskompetansen heller.

Tror det ikke er tilfeldig at 50/50 er en løsning som best passer de voksne. Dette er jo et glimrende eksempel. Når unger har behov for trøst og forståelse, er det mamma de søker, for pappa har liten innsikt i "ulogiske" og "impulsive" reaksjoner.

 

Denne historien sier ingenting om fars relasjonskompetanse.  Akkurat i HI's forklaring, viser de vel ikke særlig god relasjonskompetanse noen av dem, begge gjør feil.  Men det betyr ikke at de mangler relasjonskompetanse.  De kan selvfølgelig gjøre det, men det kan like godt betyr at de er sunne oppegående relasjonskompetente mennesker som nettopp er mennesker, med de feil og mangler det medfører i håndtering av situasjoner nå og da.  Og det er sikkert sunt for ungene det, og faktisk så er ikke livet sånn at vi kan dilles og dulles med og forstås og anerkjennes på kryss og tvers bestandig heller.  Det er en viktig del av det å vokse opp, det å lære at man selv ikke er i sentrum bestandig (egentlig bør man jo aldri være i sentrum, man bør være en del av helheten) og at av og til får man bare ikke viljen sin uansett hvor urettferdig det føles og kanskje er.