Vanskelig samtale med far da jeg vil endre 50-50 delingen.

[Anonym bruker]

Jeg ville gått to skritt unna diskusjonen om antall dager og prosentvis fordeling og snakket om hva dere begge tenker at er viktig for barna. Hva er viktig for den minste og hva er viktig for den eldste. Prøv å holde det på beskrivelser av hverdagsfungering uten å knytte det til samværsordning. Jo større avstanden er mellom de to beskrivelsene, desto vanskeligere vil det være å finne frem til enighet om barnefordeling. Min oppfatning i sånne diskusjoner er i hvert fall at mye av uenigheten skyldes at man diskuterer virkemidler uten å være enige om målene.

 

Hvis det er sånn at faren ikke skjønner alvoret i den eldstes helseutfordringer, kan det hende at han trenger mer informasjon. Det kan allikevel også hende at du som overbekymret mor ønsker å legge til rette mer enn barnet egentlig trenger. Gjennom egen yrkesutøvelse synes jeg i hvert fall å ha sett at også gifte foreldre er mye uenige om akkurat dette - hvor mye skal barnet skjermes og ivaretas og hvor mye skal barnet pushes. Hvor skal forventningene ligge og hva er de realistiske fremtidsprognosene. Hvis den ene tenker at barnet kommer til å trenge særskilt oppfølging hele livet og den andre tenker at normalt utdanningsløp, yrkesutøvelse og etablering med egen familie er realistisk - ja da blir man uenige om ivaretakelsen av 10-åringen.

 

At den minste gir uttrykk for å være sliten av flyttinger, hører nok dessverre med når man har skilte foreldre. Det finnes vel noen barn som aldri klager over situasjonen, som synes det er helt greit, men de aller aller fleste går gjennom perioder hvor de klager. I deres situasjon må du nesten ta stilling til om denne slitenheten skal veie tyngre enn barnas behov for mest mulig kontakt med far.

 

Å ikke klippe negler eller gå til frisøren med barnet er bagateller. Her er det jeg som i hovedsak følger opp dette, men faren gjør mye annet. Prøv å unngå å lage et nummer av alt. Frokost i sofaen med iPad er et annet eksempel.

 

Jeg ville bedt om en time på familievernkontoret og fått hjelp til prosessen der. Til faren i morgen ville jeg beklaget at diskusjonen ble opphetet i dag og at du er glad dere i hovedsak har et så godt samarbeid om barna. Understrek at det ble gjort fordi du er usikker på om dagens ordning ivaretar barnas behov godt nok og at du vil at dere skal se på dette sammen.

Takk for velreflektert svar!

Vet ikke om du har lest oppdateringen min i dag før du svarte men der skrev jeg at jeg sendte han en Mail hvor jeg unnskyldte meg. Fikk en hyggelig Mail tilbake i dag.

 

Vi har aldri hatt en skriftlig avtale og vi har alltid være gode venner. Så samværdager har aldri vært et tema for oss. Og jeg prøvde å si at vi kan prøve ting som gjør hverdagsrutinen enklere og hvis det ikke fungerte så går vi tilbake til ordningen vi har nå. Han er litt redd for at jeg da nekter...men siden vi ikke har noen avtale og dette ikke blir skrevet ned noe sted så har jo heller ikke jeg flere rettigheter enn han så han bør ikke føle det slik.

 

Han var min beste venn og jeg har nok følelser for han enda så derfor gjør det samtalene verre da det sjalusi preger samtalen. Han er sammen med en dame som var en av grunnene til det ble slutt og jeg liker henne ikke. Så når det rr så mye følelser ute og går så blir samtalen om barna lett emosjonelle....

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

 

Å legge ut mailen hans her synes jeg ikke er så lurt, men gjort er gjort...

 

Det virker i hvert fall som om dere nå har et bedre utgangspunkt for å snakke videre sammen for å finne den beste løsningen for barna. Dere ønsker tydelig det beste for barna begge to.

 

Jeg er enig med ham at det ikke spiller så stor rolle om det er 50/50 eller 60/40, jeg tror det beste for eldstemann ville vært enda større skjevdeling. Men heller ikke det er noen enkel sak, for det vil jo ikke bare være fars sorg over å se barna mindre som da kommer, men også barnas sorg over å se far mindre. Hvordan du og far forholder dere til dette vil være avgjørende for hvordan barna opplever det fremover.

 

Det virker som om dere nå har et godt utgangspunkt for videre samtaler på fvk - lykke til

 

Anonymous poster hash: cd82c...356

Tusen takk for fint svar 🌸

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Iiiiik]

 

Takk for velreflektert svar!

Vet ikke om du har lest oppdateringen min i dag før du svarte men der skrev jeg at jeg sendte han en Mail hvor jeg unnskyldte meg. Fikk en hyggelig Mail tilbake i dag.

 

Vi har aldri hatt en skriftlig avtale og vi har alltid være gode venner. Så samværdager har aldri vært et tema for oss. Og jeg prøvde å si at vi kan prøve ting som gjør hverdagsrutinen enklere og hvis det ikke fungerte så går vi tilbake til ordningen vi har nå. Han er litt redd for at jeg da nekter...men siden vi ikke har noen avtale og dette ikke blir skrevet ned noe sted så har jo heller ikke jeg flere rettigheter enn han så han bør ikke føle det slik.

 

Han var min beste venn og jeg har nok følelser for han enda så derfor gjør det samtalene verre da det sjalusi preger samtalen. Han er sammen med en dame som var en av grunnene til det ble slutt og jeg liker henne ikke. Så når det rr så mye følelser ute og går så blir samtalen om barna lett emosjonelle....

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

 

Nei, så ikke innlegget ditt om mailen før jeg skrev svaret mitt. Han høres ut som en veldig fin far og som en eks det faktisk er mulig å samarbeide med. Ikke glem det! Fint at han kom deg i møte og at du kom ham i  møte etterpå. Dette finner dere ut av, det er jeg helt sikker på! 

[Anonym bruker]

 

 

Takk for velreflektert svar!

Vet ikke om du har lest oppdateringen min i dag før du svarte men der skrev jeg at jeg sendte han en Mail hvor jeg unnskyldte meg. Fikk en hyggelig Mail tilbake i dag.

 

Vi har aldri hatt en skriftlig avtale og vi har alltid være gode venner. Så samværdager har aldri vært et tema for oss. Og jeg prøvde å si at vi kan prøve ting som gjør hverdagsrutinen enklere og hvis det ikke fungerte så går vi tilbake til ordningen vi har nå. Han er litt redd for at jeg da nekter...men siden vi ikke har noen avtale og dette ikke blir skrevet ned noe sted så har jo heller ikke jeg flere rettigheter enn han så han bør ikke føle det slik.

 

Han var min beste venn og jeg har nok følelser for han enda så derfor gjør det samtalene verre da det sjalusi preger samtalen. Han er sammen med en dame som var en av grunnene til det ble slutt og jeg liker henne ikke. Så når det rr så mye følelser ute og går så blir samtalen om barna lett emosjonelle....

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

 

Nei, så ikke innlegget ditt om mailen før jeg skrev svaret mitt. Han høres ut som en veldig fin far og som en eks det faktisk er mulig å samarbeide med. Ikke glem det! Fint at han kom deg i møte og at du kom ham i møte etterpå. Dette finner dere ut av, det er jeg helt sikker på!

Han er en veldig fin far 💕 Og en god venn selv om vi er eks-partnere. 🌸 Er vel kanskke også derfor det går så bra med barna i en hverdag med to hjem.

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[smiia]

 

Hva tror du er motivet hans for å være negativ til å forandre samværsordning? Økonomi? Se barna mindre?

Har lang erfaring i å strekke meg lengre enn langt for at barna skal få det best mulig, mens eksen tar min innsats for gitt og ikke klarer å se barnas behov.

Du har ingen grunn til å føle deg urimelig, og det har aldri vært tvil hos meg om at barna har det best hos den som evner å sette dem først.

Er enig med flere av de som har svart deg før. Én sa at du nok aldri burde gått med på 50/50 i det hele tatt (lett å være etterpåklok..) Jeg har alltid tenkt at det burde være førende hvordan omsorgen var fordelt _før_ bruddet, hvem tok størstedelen av omsorgsoppgavene mens dere fortsatt var en familie? Dette burde være styrende for ordningen _etter_ bruddet.

En av de andre som svarte sa at du burde være ydmyk og svelge kameler, og på den måten få til en dialog med bf. Jeg er enig, det er den mest effektive måten å gjøre det på, da slipper dere alle, ikke minst barna, å leve i en krigssone.

Hans motiv er helt klart å se barna mindre. Jeg kjenner han så godt at jeg vet det er viktig for han å være en tilstedeværende far.

 

Selv om jeg var den som gjorde alt med barna da vi var sammen så var jeg klar på at han helt klart kunne gjøre den samme jobben om han ikke hadde et valg. Så derfor var 50-50 helt greit. Men nå har situasjonen endret seg og jeg mener at sønnen våres ikke har godt av det lenger men nå er det helt håpløst å få endrer det i hans sinn.

 

Hvis jeg en sjeldent gang må reise med jobben når barna skal hit i hans uke så må jeg fortsatt kjøpe inn mat så de kan lage seg noe mens jeg er borte. De lager seg litt mat og gjør lekser. Så kommer pappan hit i huset mitt og henter de. Når jeg kommer hjem så står alle lysene på og har gjort det i flere dager for han tenker ikke på at det greit å forlate huset i en ok tilstand. Han bare henter de her...

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

Det er greit at du følte far kunne gjøre jobben, og unnet han 50% med barna. Men hvorfor diskuteres det alltid hva far fortjener? Er det det som er det viktigste etter et samlivsbrudd altså?

I mine øyne: barna har vært vant til at du tar vare på dem og dekker deres behov, de føler seg ivaretatt og trygge. Så blir det samlivsbrudd, og i tillegg til å måtte jobbe seg gjennom det med alle de utfordringer det måtte medbringe, så skal de bli fratatt sin hovedomsorgsperson 50% av tiden - fordi far fortjener det!

Blir fortvilet av mødre som i sin over etter å vise at de er fair og likestilte, lar seg overbevise om å ta valg som ikke først og fremst tar hensyn til barna. For deretter å legge til rette og stille opp så far skal klare å ha 50%, på en måte du ser selv ikke er bra for barna.

[Gjest Antarctica]

 

 

Hva tror du er motivet hans for å være negativ til å forandre samværsordning? Økonomi? Se barna mindre?

Har lang erfaring i å strekke meg lengre enn langt for at barna skal få det best mulig, mens eksen tar min innsats for gitt og ikke klarer å se barnas behov.

Du har ingen grunn til å føle deg urimelig, og det har aldri vært tvil hos meg om at barna har det best hos den som evner å sette dem først.

Er enig med flere av de som har svart deg før. Én sa at du nok aldri burde gått med på 50/50 i det hele tatt (lett å være etterpåklok..) Jeg har alltid tenkt at det burde være førende hvordan omsorgen var fordelt _før_ bruddet, hvem tok størstedelen av omsorgsoppgavene mens dere fortsatt var en familie? Dette burde være styrende for ordningen _etter_ bruddet.

En av de andre som svarte sa at du burde være ydmyk og svelge kameler, og på den måten få til en dialog med bf. Jeg er enig, det er den mest effektive måten å gjøre det på, da slipper dere alle, ikke minst barna, å leve i en krigssone.

Hans motiv er helt klart å se barna mindre. Jeg kjenner han så godt at jeg vet det er viktig for han å være en tilstedeværende far.

 

Selv om jeg var den som gjorde alt med barna da vi var sammen så var jeg klar på at han helt klart kunne gjøre den samme jobben om han ikke hadde et valg. Så derfor var 50-50 helt greit. Men nå har situasjonen endret seg og jeg mener at sønnen våres ikke har godt av det lenger men nå er det helt håpløst å få endrer det i hans sinn.

 

Hvis jeg en sjeldent gang må reise med jobben når barna skal hit i hans uke så må jeg fortsatt kjøpe inn mat så de kan lage seg noe mens jeg er borte. De lager seg litt mat og gjør lekser. Så kommer pappan hit i huset mitt og henter de. Når jeg kommer hjem så står alle lysene på og har gjort det i flere dager for han tenker ikke på at det greit å forlate huset i en ok tilstand. Han bare henter de her...

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

Det er greit at du følte far kunne gjøre jobben, og unnet han 50% med barna. Men hvorfor diskuteres det alltid hva far fortjener? Er det det som er det viktigste etter et samlivsbrudd altså?

I mine øyne: barna har vært vant til at du tar vare på dem og dekker deres behov, de føler seg ivaretatt og trygge. Så blir det samlivsbrudd, og i tillegg til å måtte jobbe seg gjennom det med alle de utfordringer det måtte medbringe, så skal de bli fratatt sin hovedomsorgsperson 50% av tiden - fordi far fortjener det!

Blir fortvilet av mødre som i sin over etter å vise at de er fair og likestilte, lar seg overbevise om å ta valg som ikke først og fremst tar hensyn til barna. For deretter å legge til rette og stille opp så far skal klare å ha 50%, på en måte du ser selv ikke er bra for barna.

Enig med Smiia her.

I praksis ER det jo heller ikke 50% så lenge mor tar flere ettermiddager og overlappingsperioder i den uka hun liksom "ikke har barna".

Hvis faren vil fortsette med 50/50 bør han kjøpe et hus vegg i vegg med skolen. Og avtale med en nabo å holde oppsyn med barnet. Jeg har sett folk få grand mal, det er ikke bare blåbær!

[Anonym bruker]

 

 

Hva tror du er motivet hans for å være negativ til å forandre samværsordning? Økonomi? Se barna mindre?

Har lang erfaring i å strekke meg lengre enn langt for at barna skal få det best mulig, mens eksen tar min innsats for gitt og ikke klarer å se barnas behov.

Du har ingen grunn til å føle deg urimelig, og det har aldri vært tvil hos meg om at barna har det best hos den som evner å sette dem først.

Er enig med flere av de som har svart deg før. Én sa at du nok aldri burde gått med på 50/50 i det hele tatt (lett å være etterpåklok..) Jeg har alltid tenkt at det burde være førende hvordan omsorgen var fordelt _før_ bruddet, hvem tok størstedelen av omsorgsoppgavene mens dere fortsatt var en familie? Dette burde være styrende for ordningen _etter_ bruddet.

En av de andre som svarte sa at du burde være ydmyk og svelge kameler, og på den måten få til en dialog med bf. Jeg er enig, det er den mest effektive måten å gjøre det på, da slipper dere alle, ikke minst barna, å leve i en krigssone.

Hans motiv er helt klart å se barna mindre. Jeg kjenner han så godt at jeg vet det er viktig for han å være en tilstedeværende far.

 

Selv om jeg var den som gjorde alt med barna da vi var sammen så var jeg klar på at han helt klart kunne gjøre den samme jobben om han ikke hadde et valg. Så derfor var 50-50 helt greit. Men nå har situasjonen endret seg og jeg mener at sønnen våres ikke har godt av det lenger men nå er det helt håpløst å få endrer det i hans sinn.

 

Hvis jeg en sjeldent gang må reise med jobben når barna skal hit i hans uke så må jeg fortsatt kjøpe inn mat så de kan lage seg noe mens jeg er borte. De lager seg litt mat og gjør lekser. Så kommer pappan hit i huset mitt og henter de. Når jeg kommer hjem så står alle lysene på og har gjort det i flere dager for han tenker ikke på at det greit å forlate huset i en ok tilstand. Han bare henter de her...

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

Det er greit at du følte far kunne gjøre jobben, og unnet han 50% med barna. Men hvorfor diskuteres det alltid hva far fortjener? Er det det som er det viktigste etter et samlivsbrudd altså?

I mine øyne: barna har vært vant til at du tar vare på dem og dekker deres behov, de føler seg ivaretatt og trygge. Så blir det samlivsbrudd, og i tillegg til å måtte jobbe seg gjennom det med alle de utfordringer det måtte medbringe, så skal de bli fratatt sin hovedomsorgsperson 50% av tiden - fordi far fortjener det!

Blir fortvilet av mødre som i sin over etter å vise at de er fair og likestilte, lar seg overbevise om å ta valg som ikke først og fremst tar hensyn til barna. For deretter å legge til rette og stille opp så far skal klare å ha 50%, på en måte du ser selv ikke er bra for barna.

Jeg er til en viss grad enig med deg men føler det ble veldig generalisert.

Ja jeg var den som vekket barna hver eneste hverdag, stelte de, ga de frokost, leverte i barnehagen, hentet i barnehagen og lagde middag. Men det var fordi mannen hadde lang reisevei, ikke fordi han priorierte jobben foran barn. Han kom hjem klokka 17 hver dag og da var barna i fokus. Han gjorde ingenting for seg selv før barna var i seng. Han sto alltid opp med de i helgene. Han er utrolig flink med de og barna elsker han vanvittig høyt. Å ta fra de pappan dems mer enn absolutt nødvendig var heller ikke til barnas beste.

Han har byttet jobb og fått fleksibel arbeidstid nå som han må gjøre alt alene og han er fantastisk.

Da barna begynte med redusert SFO så tilbød jeg meg å steppe inn slik at barna slapp å være full tid på SFO den uken de er hos pappan. Det er jo til barnas beste.

Problemet er nå, ikke ordningen vi hadde da vi gikk fra hverandre. Eldstemann har fått en diagnose i mellomtiden og SFO blir nå borte. Barna er jo vant til å ha pappan dem i hverdagen og det ønsker selvfølgelig begge parter. Men blir vanskelig med mindre han drar fra jobb klokka 13 hver eneste dag.

Selv om han hadde greid å hente Elstemann rett etter skolen hver dag så betyr det at minstemann (som leker masse på SFO) kun får 1 time 2 ganger i uka på SFO. Syns det er lite med vennene sine der. Masse praktisk som må tas hensyn til i tillegg til masse følelser...

 

Setter pris på svarene deres - absolutt alle! 🌸

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Gjest Antarctica]

 

 

 

Hva tror du er motivet hans for å være negativ til å forandre samværsordning? Økonomi? Se barna mindre?

Har lang erfaring i å strekke meg lengre enn langt for at barna skal få det best mulig, mens eksen tar min innsats for gitt og ikke klarer å se barnas behov.

Du har ingen grunn til å føle deg urimelig, og det har aldri vært tvil hos meg om at barna har det best hos den som evner å sette dem først.

Er enig med flere av de som har svart deg før. Én sa at du nok aldri burde gått med på 50/50 i det hele tatt (lett å være etterpåklok..) Jeg har alltid tenkt at det burde være førende hvordan omsorgen var fordelt _før_ bruddet, hvem tok størstedelen av omsorgsoppgavene mens dere fortsatt var en familie? Dette burde være styrende for ordningen _etter_ bruddet.

En av de andre som svarte sa at du burde være ydmyk og svelge kameler, og på den måten få til en dialog med bf. Jeg er enig, det er den mest effektive måten å gjøre det på, da slipper dere alle, ikke minst barna, å leve i en krigssone.

Hans motiv er helt klart å se barna mindre. Jeg kjenner han så godt at jeg vet det er viktig for han å være en tilstedeværende far.

 

Selv om jeg var den som gjorde alt med barna da vi var sammen så var jeg klar på at han helt klart kunne gjøre den samme jobben om han ikke hadde et valg. Så derfor var 50-50 helt greit. Men nå har situasjonen endret seg og jeg mener at sønnen våres ikke har godt av det lenger men nå er det helt håpløst å få endrer det i hans sinn.

 

Hvis jeg en sjeldent gang må reise med jobben når barna skal hit i hans uke så må jeg fortsatt kjøpe inn mat så de kan lage seg noe mens jeg er borte. De lager seg litt mat og gjør lekser. Så kommer pappan hit i huset mitt og henter de. Når jeg kommer hjem så står alle lysene på og har gjort det i flere dager for han tenker ikke på at det greit å forlate huset i en ok tilstand. Han bare henter de her...

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

Det er greit at du følte far kunne gjøre jobben, og unnet han 50% med barna. Men hvorfor diskuteres det alltid hva far fortjener? Er det det som er det viktigste etter et samlivsbrudd altså?

I mine øyne: barna har vært vant til at du tar vare på dem og dekker deres behov, de føler seg ivaretatt og trygge. Så blir det samlivsbrudd, og i tillegg til å måtte jobbe seg gjennom det med alle de utfordringer det måtte medbringe, så skal de bli fratatt sin hovedomsorgsperson 50% av tiden - fordi far fortjener det!

Blir fortvilet av mødre som i sin over etter å vise at de er fair og likestilte, lar seg overbevise om å ta valg som ikke først og fremst tar hensyn til barna. For deretter å legge til rette og stille opp så far skal klare å ha 50%, på en måte du ser selv ikke er bra for barna.

Jeg er til en viss grad enig med deg men føler det ble veldig generalisert.

Ja jeg var den som vekket barna hver eneste hverdag, stelte de, ga de frokost, leverte i barnehagen, hentet i barnehagen og lagde middag. Men det var fordi mannen hadde lang reisevei, ikke fordi han priorierte jobben foran barn. Han kom hjem klokka 17 hver dag og da var barna i fokus. Han gjorde ingenting for seg selv før barna var i seng. Han sto alltid opp med de i helgene. Han er utrolig flink med de og barna elsker han vanvittig høyt. Å ta fra de pappan dems mer enn absolutt nødvendig var heller ikke til barnas beste.

Han har byttet jobb og fått fleksibel arbeidstid nå som han må gjøre alt alene og han er fantastisk.

Da barna begynte med redusert SFO så tilbød jeg meg å steppe inn slik at barna slapp å være full tid på SFO den uken de er hos pappan. Det er jo til barnas beste.

Problemet er nå, ikke ordningen vi hadde da vi gikk fra hverandre. Eldstemann har fått en diagnose i mellomtiden og SFO blir nå borte. Barna er jo vant til å ha pappan dem i hverdagen og det ønsker selvfølgelig begge parter. Men blir vanskelig med mindre han drar fra jobb klokka 13 hver eneste dag.

Selv om han hadde greid å hente Elstemann rett etter skolen hver dag så betyr det at minstemann (som leker masse på SFO) kun får 1 time 2 ganger i uka på SFO. Syns det er lite med vennene sine der. Masse praktisk som må tas hensyn til i tillegg til masse følelser...

 

Setter pris på svarene deres - absolutt alle! 🌸

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

Kan du søke om et ekstra år med SFO, med begrunnelse i sykdom og at han ikke bør ha for mye alenetid?

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Hva tror du er motivet hans for å være negativ til å forandre samværsordning? Økonomi? Se barna mindre?

Har lang erfaring i å strekke meg lengre enn langt for at barna skal få det best mulig, mens eksen tar min innsats for gitt og ikke klarer å se barnas behov.

Du har ingen grunn til å føle deg urimelig, og det har aldri vært tvil hos meg om at barna har det best hos den som evner å sette dem først.

Er enig med flere av de som har svart deg før. Én sa at du nok aldri burde gått med på 50/50 i det hele tatt (lett å være etterpåklok..) Jeg har alltid tenkt at det burde være førende hvordan omsorgen var fordelt _før_ bruddet, hvem tok størstedelen av omsorgsoppgavene mens dere fortsatt var en familie? Dette burde være styrende for ordningen _etter_ bruddet.

En av de andre som svarte sa at du burde være ydmyk og svelge kameler, og på den måten få til en dialog med bf. Jeg er enig, det er den mest effektive måten å gjøre det på, da slipper dere alle, ikke minst barna, å leve i en krigssone.

Hans motiv er helt klart å se barna mindre. Jeg kjenner han så godt at jeg vet det er viktig for han å være en tilstedeværende far.

 

Selv om jeg var den som gjorde alt med barna da vi var sammen så var jeg klar på at han helt klart kunne gjøre den samme jobben om han ikke hadde et valg. Så derfor var 50-50 helt greit. Men nå har situasjonen endret seg og jeg mener at sønnen våres ikke har godt av det lenger men nå er det helt håpløst å få endrer det i hans sinn.

 

Hvis jeg en sjeldent gang må reise med jobben når barna skal hit i hans uke så må jeg fortsatt kjøpe inn mat så de kan lage seg noe mens jeg er borte. De lager seg litt mat og gjør lekser. Så kommer pappan hit i huset mitt og henter de. Når jeg kommer hjem så står alle lysene på og har gjort det i flere dager for han tenker ikke på at det greit å forlate huset i en ok tilstand. Han bare henter de her...

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

Det er greit at du følte far kunne gjøre jobben, og unnet han 50% med barna. Men hvorfor diskuteres det alltid hva far fortjener? Er det det som er det viktigste etter et samlivsbrudd altså?

I mine øyne: barna har vært vant til at du tar vare på dem og dekker deres behov, de føler seg ivaretatt og trygge. Så blir det samlivsbrudd, og i tillegg til å måtte jobbe seg gjennom det med alle de utfordringer det måtte medbringe, så skal de bli fratatt sin hovedomsorgsperson 50% av tiden - fordi far fortjener det!

Blir fortvilet av mødre som i sin over etter å vise at de er fair og likestilte, lar seg overbevise om å ta valg som ikke først og fremst tar hensyn til barna. For deretter å legge til rette og stille opp så far skal klare å ha 50%, på en måte du ser selv ikke er bra for barna.

Jeg er til en viss grad enig med deg men føler det ble veldig generalisert.

Ja jeg var den som vekket barna hver eneste hverdag, stelte de, ga de frokost, leverte i barnehagen, hentet i barnehagen og lagde middag. Men det var fordi mannen hadde lang reisevei, ikke fordi han priorierte jobben foran barn. Han kom hjem klokka 17 hver dag og da var barna i fokus. Han gjorde ingenting for seg selv før barna var i seng. Han sto alltid opp med de i helgene. Han er utrolig flink med de og barna elsker han vanvittig høyt. Å ta fra de pappan dems mer enn absolutt nødvendig var heller ikke til barnas beste.

Han har byttet jobb og fått fleksibel arbeidstid nå som han må gjøre alt alene og han er fantastisk.

Da barna begynte med redusert SFO så tilbød jeg meg å steppe inn slik at barna slapp å være full tid på SFO den uken de er hos pappan. Det er jo til barnas beste.

Problemet er nå, ikke ordningen vi hadde da vi gikk fra hverandre. Eldstemann har fått en diagnose i mellomtiden og SFO blir nå borte. Barna er jo vant til å ha pappan dem i hverdagen og det ønsker selvfølgelig begge parter. Men blir vanskelig med mindre han drar fra jobb klokka 13 hver eneste dag.

Selv om han hadde greid å hente Elstemann rett etter skolen hver dag så betyr det at minstemann (som leker masse på SFO) kun får 1 time 2 ganger i uka på SFO. Syns det er lite med vennene sine der. Masse praktisk som må tas hensyn til i tillegg til masse følelser...

 

Setter pris på svarene deres - absolutt alle! 🌸

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

Kan du søke om et ekstra år med SFO, med begrunnelse i sykdom og at han ikke bør ha for mye alenetid?

Er sikkert mulig men hadde ikke fått han dit. Ingen av vennene har full plass nå og derfor reduserte hsn plassen nå i 4.klasse. Og alle vennene slutter etter nyttår. Aldri i verden om vi får han til å bli på SFO uten vennene sine...

 

Anonymous poster hash: a7143...c55