Vanskelig samtale med far da jeg vil endre 50-50 delingen.

[Anonym bruker]

Noen flere innspill? Jeg hadde tenkt å unnskylde for utbruddene mine når han kommer og henter barna i morgen men da jeg nevnte det for mannen min så eksploderte han. Han sa han ble veldig skuffet hvis jeg gjorde det. Alt jeg har gjort for den mannen i alle år mens han har behandlet meg dårlig. Etter 12 år så er han utro og blir sammen med en han flørtet med mens vi gikk i terapi. Til trodd for dette har jeg gjort masse ekstra for han slik at han skulle greie 50% med barna. Han har faktisk aldri gitt meg et eneste takk eller vist takknemlighet. Ikke i dag heller.

Men føler fortsatt at jeg bør unnskylde for å ikke skape konflikt...

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

 

Var jeg som skrev det med unnskyldning tidligere. Jeg mente ikke at du skulle be om unnskyldning hvis det ikke er noe å be om unnskyldning for, bare hvis det i "kampens hete" ble sagt ting fra din side som kanskje ikke var rettferdig.

Derfor jeg også skrev unnskyldning eller forklaring.

 

Jeg tror det kan være lurt om du og faren få en prat dere to alene, der kan du forklare alvoret i barnets diagnose. Kort og konsist først, deretter kan du forklare mer. Og så kan du forklare at det er pga. det alvoret at du reagerer så sterkt i diskusjoner når du prøver å få en bedre hverdag for barna og han feier bort det du sier.  Fordi du blir bekymret, fordi du vet hva barnet risikerer. Da kan du også spørre ham ledende, men mer direkte spørsmål. Mener du det er riktig å utsette barnet for risiko som kan gjøre at h*n må ha åpen hjerneoperasjon når en slik operasjon trolig kan unngås? Vet han risikoene som er involvert med operasjoner generelt, og denne spesielt? Er det virkelig ikke så nøye for ham at barnet utsettes for en slik risiko?

 

Du trenger ikke be om unnskyldning direkte, men du kan si noe a la.... "jeg vet du synes jeg reagerte for sterkt i diskusjonen i går, det er fordi...." og si at dere trenger å snakke mer om det (på fvk?) for å finne beste løsning for barna.

 

Kan forstå din nåværende mann at han ble provosert slik forholdene har vært med din eks. Men av og til kan det være lurt å gi motparten inntrykk av at deres syn blir sett og forstått fullt ut og "innrømme" ev. egne feil - da kan det ofte være enklere til å få den andre til å lytte bedre igjen i steden for å være i en forsvarsposisjon hvor vedkommende ikke egentlig hører det som blir sagt, bare er opptatt av å finne motargument. Som sagt, trenger ikke be om unnskyldning direkte, men du kan formulere ting på en slik måte at du viser at ser deg selv og det inntrykket du kanskje gir ham... men så forklare det på en tydelig måte som får frem argumentet slik at motparten synes det da er fornuft i det

 

Får ikke helt til å forklare hva jeg mener

 

Men selvfølgelig - jeg mente ikke at du skal "krype" for en mann som har behandlet deg dårlig og nå tar deg for gitt. Bare at det er lurt å tenke strategi på hvordan du kan få ham til å lytte på en annen måte enn sist.

 

Første mål tror jeg må være at han virkelig forstår hvor alvorlig eldstebarnets situasjon kan bli om dere ikke finner en bedre løsning.

 

Anonymous poster hash: cd82c...356

[Anonym bruker]

 

 

Jeg tenker du er litt urimelig og far har et godt poeng når "han mener det er viktig for barn å ha hverdagsrutiner med begge foreldrene.". Å ha 2 hjem betyr ikke at begge hjemmene skal være som mors hjem og du kan ikke forvente eller forlange at far gjør som deg. Og omvendt.

At barna ikke liker flyttingen kan jeg forstå, men hovedfokuset ditt, slik jeg leser det, ligger i dine ønsker og forventninger om hvordan far skal gjøre det. Og det er urimelig av deg.

 

Anonymous poster hash: f2d28...573

Jeg er helt uenig! Far evner ikke å se barnas beste. Han tenker kun på sitt behov, når han kan ignorere legens anbefaling og guttens ytring om at han syns det blir for mye flytting.

HI: Jeg anbefaler samtale på familievernkontoret. Alltid Bra med en nøytral tredjepart som kan sette ting i perspektiv!

Takk til deg også 🌸

Vært en tøff kveld da jeg føler meg overkjørt av han samtidig som jeg er usikker på at jeg er vanskelig og urimelig.

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

 

 

Noen flere innspill? Jeg hadde tenkt å unnskylde for utbruddene mine når han kommer og henter barna i morgen men da jeg nevnte det for mannen min så eksploderte han. Han sa han ble veldig skuffet hvis jeg gjorde det. Alt jeg har gjort for den mannen i alle år mens han har behandlet meg dårlig. Etter 12 år så er han utro og blir sammen med en han flørtet med mens vi gikk i terapi. Til trodd for dette har jeg gjort masse ekstra for han slik at han skulle greie 50% med barna. Han har faktisk aldri gitt meg et eneste takk eller vist takknemlighet. Ikke i dag heller.

Men føler fortsatt at jeg bør unnskylde for å ikke skape konflikt...

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

Var jeg som skrev det med unnskyldning tidligere. Jeg mente ikke at du skulle be om unnskyldning hvis det ikke er noe å be om unnskyldning for, bare hvis det i "kampens hete" ble sagt ting fra din side som kanskje ikke var rettferdig.

Derfor jeg også skrev unnskyldning eller forklaring.

 

Jeg tror det kan være lurt om du og faren få en prat dere to alene, der kan du forklare alvoret i barnets diagnose. Kort og konsist først, deretter kan du forklare mer. Og så kan du forklare at det er pga. det alvoret at du reagerer så sterkt i diskusjoner når du prøver å få en bedre hverdag for barna og han feier bort det du sier. Fordi du blir bekymret, fordi du vet hva barnet risikerer. Da kan du også spørre ham ledende, men mer direkte spørsmål. Mener du det er riktig å utsette barnet for risiko som kan gjøre at h*n må ha åpen hjerneoperasjon når en slik operasjon trolig kan unngås? Vet han risikoene som er involvert med operasjoner generelt, og denne spesielt? Er det virkelig ikke så nøye for ham at barnet utsettes for en slik risiko?

 

Du trenger ikke be om unnskyldning direkte, men du kan si noe a la.... "jeg vet du synes jeg reagerte for sterkt i diskusjonen i går, det er fordi...." og si at dere trenger å snakke mer om det (på fvk?) for å finne beste løsning for barna.

 

Kan forstå din nåværende mann at han ble provosert slik forholdene har vært med din eks. Men av og til kan det være lurt å gi motparten inntrykk av at deres syn blir sett og forstått fullt ut og "innrømme" ev. egne feil - da kan det ofte være enklere til å få den andre til å lytte bedre igjen i steden for å være i en forsvarsposisjon hvor vedkommende ikke egentlig hører det som blir sagt, bare er opptatt av å finne motargument. Som sagt, trenger ikke be om unnskyldning direkte, men du kan formulere ting på en slik måte at du viser at ser deg selv og det inntrykket du kanskje gir ham... men så forklare det på en tydelig måte som får frem argumentet slik at motparten synes det da er fornuft i det

 

Får ikke helt til å forklare hva jeg mener

 

Men selvfølgelig - jeg mente ikke at du skal "krype" for en mann som har behandlet deg dårlig og nå tar deg for gitt. Bare at det er lurt å tenke strategi på hvordan du kan få ham til å lytte på en annen måte enn sist.

 

Første mål tror jeg må være at han virkelig forstår hvor alvorlig eldstebarnets situasjon kan bli om dere ikke finner en bedre løsning.

 

Anonymous poster hash: cd82c...356

Takk for godt innspill! Du forklarte det veldig bra og jeg skjønner hvor du vil hen. Et godt poeng! :-)

 

Skal ta det til meg og prøve å få sagt noen gode ord til han i morgen.

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[smiia]

Hva tror du er motivet hans for å være negativ til å forandre samværsordning? Økonomi? Se barna mindre?

Har lang erfaring i å strekke meg lengre enn langt for at barna skal få det best mulig, mens eksen tar min innsats for gitt og ikke klarer å se barnas behov.

Du har ingen grunn til å føle deg urimelig, og det har aldri vært tvil hos meg om at barna har det best hos den som evner å sette dem først.

Er enig med flere av de som har svart deg før. Én sa at du nok aldri burde gått med på 50/50 i det hele tatt (lett å være etterpåklok..) Jeg har alltid tenkt at det burde være førende hvordan omsorgen var fordelt _før_ bruddet, hvem tok størstedelen av omsorgsoppgavene mens dere fortsatt var en familie? Dette burde være styrende for ordningen _etter_ bruddet.

En av de andre som svarte sa at du burde være ydmyk og svelge kameler, og på den måten få til en dialog med bf. Jeg er enig, det er den mest effektive måten å gjøre det på, da slipper dere alle, ikke minst barna, å leve i en krigssone.

[Anonym bruker]

Jeg er skilsmisse barn selv , og jeg hatet det . Var 40-60 deling her og jeg følge allikevel at jeg måtte mellom to hjem . Hadde venner som hadde 50/50, og de virkelig mislikte å aldri bo ett sted. Har full forståelse for at man ønsker se barna mest mulig , men jeg tror ikke barn har godt av å bo to steder . Ville vi likt å bodd en uke her og en uke her ? Ville foreslått at du hadde mest tid, og far hadde annen hver helg pluss en overnatting i uka. Så kan han heller komme å følge de opp på aktiviteter når de er hos deg også. Da får han sett de og fulgt de opp samtidig som de ikke må sove litt her og litt der

 

Anonymous poster hash: e78fc...89d

[Anonym bruker]

Ettersom vi ikke vet hva som feiler eldste eller hvor syk han egentlig er blir det litt vansklig å ta stilling til hva han tåler, men vanlige 4. klassinger kan være alene hjemme noen timer etter skolen og så store barn burde ikke ha vanskligheter med å klippe neglene sine eller finne seg mat om de blir sultne. 5 km er heller ingen lang sykkeltur for vanlige barn.

 

Jeg tror ofte 50/50 kan være tøft for barna, men jeg kjøper ikke argumentene dine som egentlig går på at far ikke er nok til stede. Barn med foreldre som bor sammen har det ofte omtrent som du beskriver at de har det hos far. Litt travle morgner er vanlig og det samme er det å være alene hjemme etter skolen. 

Anonymous poster hash: b313a...33e

[Anonym bruker]

Barnet har epilepsi med kraftige GTK anfall. Dette er ingen epilepsi han kan vokse av seg da han har flekker på hjernen som forårsaker anfallene. Vi er på 4 medisin og har det enda ikke helt under kontroll. Han har alarm og kamera i senga om natta.

Disse anfallene kano aller verste fall gi hjerneskade hvis de varer for lenge. I tillegg gjør det han ekstremt sliten.

For å redusere sjansen for anfall så skal dagen hans være så rutinepreget som mulig med sunn mat, mye søvn og lite stress. Å være mye alene for en gutt på 9 år med epilepsi er noe jeg heller ikke særlig komfortabel med.

I siste epikrise fra sykehuset står det til og med at den økte emosjonelle statusen hans kan være forårsaker av tidligere anfall - altså at hjernen er noe forandret.

 

Å presse gutten til en hverdag kroppen hans kanskje ikke har godt av er noe jeg føler meg veldig ukomfortabel med. Men pappan har ingen forståelse av alvoret med diagnosen og mener han skal greie hva alle andre på hans orker. Han skjønner ikke konsekvensene hvis å presse han gir Jan et stort GTk anfall. De er ikke uten risiko.

 

Jeg er ikke imot 50-50 i utgangspunktet. Vi har hatt det i 4 år og det var aldri et tema å ikke ha det selv om jeg var hovedomsorgspersonen da vi var sammen. Han har aldri i løpet av 6 år levert eller hentet i barnehagen for eks. Men det betyr ikke at man ikke kan være en god omsorgsperson når han må. Og det er han!

Men jeg føler nå at det er feil med denne ordningen når situasjonen er slik den er med sønnen vår.

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Gjest Antarctica]

Han er ikke en god omsorgsperson hvis han ikke skjønner at det er potensielt livsfarlig for en epileptiker på 9 år å sykle fem km daglig ute i trafikken.

Hva TENKER han på??

[Anonym bruker]

Hva med å høre om far kan flytte nærmere skolen, slik at barna kan gå hjem til han og?

 

Ellers har vel barnet krav på taxi, om barnet er så sykt som du skriver?

 

Jeg tenker umiddelbart at du ønsker å jobbe redusert og nå ønsker høyere bidrag fra far for å dekke det inn?

 

Det er ikke kun du som kan bestemme hvordan rutinene i løpet av dagen skal være. Her må du og far sette dere ned og bli enige. Du må faktisk ta hensyn til at han har en jobb å ta vare på, men dere kan finne gode løsninger sammen.

 

Du skriver litt om at far ikke ser alvoret med sykdommen, men at du og legen har flere samtaler på telefon, siden alvoret ikke kan diskuteres med gutten til stede. Hva med å be legen ringe å ta en prat med far også? Slik at far får alvoret presentert av legen? Kanskje han tror du er en skikkelig hønemor siden du sier andre ting enn det som ble sagt på møtet med gutten?

 

 

 

Anonymous poster hash: 644a7...b96

[Pengetreet]

Jeg stusser over far her. Tar han det som en selvfølge at du stiller opp på fast basis i hans uker? Det betyr at du forplikter deg disse dagene, som i grunnen er urimelig. Naturligvis stiller du opp for barna dine og svelger kameler i fleng for deres skyld. Likevel mener jeg at dersom far står steilt på 50/50 så kan han ikke "låse" deg i sin uke. Hans uke - hans ansvar. En annen ting er at han synes det er forsvarlig at en 9 åring med alvorlig epilepsi sykler 5 km hver dag til skolen i trafikken. Hva sier legen til det?

 

Moren min har epilepsi og hun kjører ikke bil pga dette. Hun takler også stress og emosjonelle påkjenninger dårlig og derfor må vernes mer enn andre.

[Anonym bruker]

Hva med å høre om far kan flytte nærmere skolen, slik at barna kan gå hjem til han og?

 

Ellers har vel barnet krav på taxi, om barnet er så sykt som du skriver?

 

Jeg tenker umiddelbart at du ønsker å jobbe redusert og nå ønsker høyere bidrag fra far for å dekke det inn?

 

Det er ikke kun du som kan bestemme hvordan rutinene i løpet av dagen skal være. Her må du og far sette dere ned og bli enige. Du må faktisk ta hensyn til at han har en jobb å ta vare på, men dere kan finne gode løsninger sammen.

 

Du skriver litt om at far ikke ser alvoret med sykdommen, men at du og legen har flere samtaler på telefon, siden alvoret ikke kan diskuteres med gutten til stede. Hva med å be legen ringe å ta en prat med far også? Slik at far får alvoret presentert av legen? Kanskje han tror du er en skikkelig hønemor siden du sier andre ting enn det som ble sagt på møtet med gutten?

 

 

 

Anonymous poster hash: 644a7...b96

Her merker jeg at jeg blir provosert! Dette har ingneting med bidrag å gjøre. Jeg har aldri fått bidrag, vi har satt inn samme beløp på en konto som er til barna hver mnd. Jeg ønsker å jobbe redusert? Hvis du leser innlegget så ser du at jeg sa opp jobben 8-9 mnd etter han fikk diagnosen og startet for meg selv. Jeg bestemmer defor min egen arbeidstid og har gjort det de siste drøye 2 årene. Jeg tjener godt og mer enn pappan selv om jeg jobber kortere dager. Så bidrag er ikke et tema her. Da jeg startet for meg selv så gikk jeg uten lønn i 1 år. Krevde aldri noe bidrag av pappan pga det! Greit at man spør men ikke gå ut i fra det.

 

Jeg er absolutt ingen hønemor. Legen ringer meg alltid etter at blodprøvesvarene foreligger og det vet pappan. Han er den første jeg ringer til i etterkant for å fortelle hva vi har pratet om. Det er kun medisinske ting i forhold til medisinering som foregår på telefonen.

Legetimen sist tok legen opp hvordan delingen var da vi pratet om hvor sliten han er. Dette er omtrent den eneste timen pappan ikke har vært med på. Jeg nevnte det og sa at jeg jobbet for meg selv for å få dagene hans så rolige som mulig. Hun lurte da på hvordan det var hos pappan og jeh nevnte at jeg hjalp han slik at påkjenningen for sønnen vår ikke skulle bli så forskjellig den uken. Det var da legen sa at barn kan bære på ting de ikke greier å sette ord på og ikke skjønne så mye av. At det kanskje ikke var så lurt med all denne flyttingen for barnet selv om det ser ut at barnet trives med dette. Vi voksne måtte se på løsninger for å få barnets hverdag så god som mulig for han. Jeg kjørte sønnen vår hjem til pappan etterpå og drakk kaffe der mens barna lekte og nevnte lavt hva legen sa. Han nikket og vi pratet etterpå om andre ting.

Tenkte derfor at det var en fin ting å prate sammen mer nå uten barna der men det gikk ikke så bra.

 

Jeg setter pris på alle til tilbakemeldinger, men jeg merker jeg blir provosert når noen går ut ifra at jeg gjør dette for bidrag. Det er så langt fra sannheten som det går an.

 

Angående taxi så er ikke det et tema. Har ikke sjekket ut engang og kan ikke se at det skulle være relevant for oss. "Hvis han er så syk som du sier"... Vel, diagnosen har han og den er som den er. Men han er da en helt normal gutt når han ikke ha anfall. Men vi foreldre må passe litt ekstra på og tilpasse hverdagen etter hans behov.

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

Han er ikke en god omsorgsperson hvis han ikke skjønner at det er potensielt livsfarlig for en epileptiker på 9 år å sykle fem km daglig ute i trafikken.

Hva TENKER han på??

Han MÅ jo leve slik som andre barn må vite...

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

Hva tror du er motivet hans for å være negativ til å forandre samværsordning? Økonomi? Se barna mindre?

Har lang erfaring i å strekke meg lengre enn langt for at barna skal få det best mulig, mens eksen tar min innsats for gitt og ikke klarer å se barnas behov.

Du har ingen grunn til å føle deg urimelig, og det har aldri vært tvil hos meg om at barna har det best hos den som evner å sette dem først.

Er enig med flere av de som har svart deg før. Én sa at du nok aldri burde gått med på 50/50 i det hele tatt (lett å være etterpåklok..) Jeg har alltid tenkt at det burde være førende hvordan omsorgen var fordelt _før_ bruddet, hvem tok størstedelen av omsorgsoppgavene mens dere fortsatt var en familie? Dette burde være styrende for ordningen _etter_ bruddet.

En av de andre som svarte sa at du burde være ydmyk og svelge kameler, og på den måten få til en dialog med bf. Jeg er enig, det er den mest effektive måten å gjøre det på, da slipper dere alle, ikke minst barna, å leve i en krigssone.

Hans motiv er helt klart å se barna mindre. Jeg kjenner han så godt at jeg vet det er viktig for han å være en tilstedeværende far.

 

Selv om jeg var den som gjorde alt med barna da vi var sammen så var jeg klar på at han helt klart kunne gjøre den samme jobben om han ikke hadde et valg. Så derfor var 50-50 helt greit. Men nå har situasjonen endret seg og jeg mener at sønnen våres ikke har godt av det lenger men nå er det helt håpløst å få endrer det i hans sinn.

 

Hvis jeg en sjeldent gang må reise med jobben når barna skal hit i hans uke så må jeg fortsatt kjøpe inn mat så de kan lage seg noe mens jeg er borte. De lager seg litt mat og gjør lekser. Så kommer pappan hit i huset mitt og henter de. Når jeg kommer hjem så står alle lysene på og har gjort det i flere dager for han tenker ikke på at det greit å forlate huset i en ok tilstand. Han bare henter de her...

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

 

Ettersom vi ikke vet hva som feiler eldste eller hvor syk han egentlig er blir det litt vansklig å ta stilling til hva han tåler, men vanlige 4. klassinger kan være alene hjemme noen timer etter skolen og så store barn burde ikke ha vanskligheter med å klippe neglene sine eller finne seg mat om de blir sultne. 5 km er heller ingen lang sykkeltur for vanlige barn.

 

Jeg tror ofte 50/50 kan være tøft for barna, men jeg kjøper ikke argumentene dine som egentlig går på at far ikke er nok til stede. Barn med foreldre som bor sammen har det ofte omtrent som du beskriver at de har det hos far. Litt travle morgner er vanlig og det samme er det å være alene hjemme etter skolen. 

 

Anonymous poster hash: b313a...33e

 

 

Er det rettferdig at mor må hjelpe faren såpass mye den uka han har de? Og at far ikke tar sykdommen til eldste på alvor?

 

Anonymous poster hash: e28ca...008

[Anonym bruker]

Jeg stusser over far her. Tar han det som en selvfølge at du stiller opp på fast basis i hans uker? Det betyr at du forplikter deg disse dagene, som i grunnen er urimelig. Naturligvis stiller du opp for barna dine og svelger kameler i fleng for deres skyld. Likevel mener jeg at dersom far står steilt på 50/50 så kan han ikke "låse" deg i sin uke. Hans uke - hans ansvar. En annen ting er at han synes det er forsvarlig at en 9 åring med alvorlig epilepsi sykler 5 km hver dag til skolen i trafikken. Hva sier legen til det?

 

Moren min har epilepsi og hun kjører ikke bil pga dette. Hun takler også stress og emosjonelle påkjenninger dårlig og derfor må vernes mer enn andre.

Ja jeg forplikter meg hver eneste uke. Er jeg borte og reiser en uke så må jeg fortsatt tenke på hva barna skal spise når de kommer hit. Og kommer hjem til et hus med alle lysene på for pappan ikke tenker på hvordan man forlater huset når han henter de. Sjeldent jeg må reise da men det kan skje. Ellers drar jeg alltid hjem tidlig fra kontoret disse to dagene og gjør lekser med barna og lager mat.

 

Skal spørre legen om hva hun syns om syklingen og om det er noe "opplæring" om epilepsi som pappan kan få.

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

 

Han er ikke en god omsorgsperson hvis han ikke skjønner at det er potensielt livsfarlig for en epileptiker på 9 år å sykle fem km daglig ute i trafikken.

Hva TENKER han på??

Han MÅ jo leve slik som andre barn må vite...

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

I svaret oppfor sier du det er uaktuelt med taxi pga han er en normal gutt når han ikke har anfall?

 

Dersom de 5 km skolevei er et problem bør det jo kunne sjekkes om han kan få dekket taxi?

 

Anonymous poster hash: 644a7...b96

[Anonym bruker]

 

 

Han er ikke en god omsorgsperson hvis han ikke skjønner at det er potensielt livsfarlig for en epileptiker på 9 år å sykle fem km daglig ute i trafikken.

Hva TENKER han på??

Han MÅ jo leve slik som andre barn må vite...

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

I svaret oppfor sier du det er uaktuelt med taxi pga han er en normal gutt når han ikke har anfall?

 

Dersom de 5 km skolevei er et problem bør det jo kunne sjekkes om han kan få dekket taxi?

 

Anonymous poster hash: 644a7...b96

Taxi er aldri vært et tema for meg da jeg bor 600 meter fra skolen. Jeg skal ikke ordne alt for pappan og sjekke ut denne for han også. Det får være måte på hva jeg skal gjøre for han. Frem til nå kjører han jo for minstemann skal på skolen også. Grunnen til at han skal begynne å sykle er fordi han ikke har SFO fra nyttår og derfor må hjem før pappan kommer hjem fra jobb. Selv med taxi vil han være alene i en leilighet i 3 timer hver ettermiddag uten venner eller andre rundt hvis noe skjer.

 

Selv om det er ting vi må ta hensyn til så er han jo en normal gutt. Spiller fotball og leker med venner. Men han tåler mindre belastning enn andre og er mer sliten. I tilegg er han mer emosjonell. Vi vet ikke om det er endringer i hjernen pga tidligere anfall eller om det er fordi han er mer sliten og da lavere terskel for å takle ting.

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

Da har jeg ringt familievernkontoret for time, og venter på at de skal ringe meg tilbake. Ønsker absolutt ikke starte en konflikt med barnefar men føler at dette er det rette nå. Vi greier tydeligvis ikke komme til en god løsning på egen hånd

 

Sitter og googler informasjon om epilepsi og dets potensielle farer. Vurderer å sende en mail til han med linker som han kan lese seg opp på. Jeg tror ikke han skjønner verken alvoret eller behovet for tilrettelegging. Ledsagerbeviset vi har fått er jo et tegn på at gutten trenger oppsyn i mange aktiviteter, ikke for å få en voksen gratis inn som han bruker det til.

Jeg er medlem av epilepsiforeningen og leser alltid bladene jeg får i posten. Følger epilepsiforeningen på facebook for å få oppdateringene på hva som skjer innen området. Følger med ¨på TV når det programmer med andre barn med samme diagnose. barnefar gjør ingenting. Han spør meg om det var interessant program hvis jeg spør han om han så på det etc. Er det dumt å sende denne mailen`+

 

HI

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

Jo mer du forteller jo alvorligere synes jeg dette er, Hi. Enten er mannen stokk dum, eller så er han i en veldig benektning overfor sønnens diagnose og alvorligheten av den!

 

Her må hensynet til sønnen gå foran alt annet - også farens ønske om samvær. Trist, men likevel nødvendig siden faren ikke kan eller ikke vil gjøre tilpasninger av sitt liv for å få det til å fungere bedre overfor sønnen.

 

Jeg ville ha konfrontert ham ganske direkte når det kommer til det at han ikke oppdaterer seg på informasjon om diagnosen, ikke leser informasjon, ikke ser program, ikke leser forskning om det. Jeg ville spurt hvorfor han mener at han kan vurdere alvorligheten når han ikke setter seg inn i mer enn medisindosene? Ha i bakhodet at det kan være at faren er i benektelse av sønnens alvorlige diagnose - men ingen tvil om at han trenger en wake-up call og en realitetsorientering.

En del av en slik realitetsorientering kan være å spørre ham direkte spørsmål som: "Er du beredt på å ta ansvar for at sønnen vår kanskje skader seg alvorlig fordi han får anfall når han er sliten og sykler en halv mil hjem til deg?" "Hva tror du skjer om han får et stort anfall med det samme han har kommet hjem hos deg - hva tror du skjer om han ligger tre timer alene der? Tror du han overlever?" Og eventuelt - "Hvorfor benekter du de alvorlige følgene dette kan få for sønnen vår, hvorfor vil du ikke forholde deg til sykdommen han har?" Hvis han da sier at han gjør det, så gjør det tydelig for ham "Ja, du sørger for medisinene, men du viser ut over det ingen forståelse for alvoret i diagnosen når du mener det er greit at han skal måtte tåle hva andre friske barn tåler, at det er greit for en gutt med alvorlig epilepsi å sykle så langt (i trafikk) og deretter, når han er så sliten, være hjemme alene i flere timer?"

 

Si at du forstår ønsket hans om at sønnen skal være som alle andre, at du forstår ev. sorg over at han ikke er det. Si at dere må stå sammen for å gi ham en best mulig oppvekst, mest mulig normal hvor han kan gjøre mest mulig av det andre gutter på samme alder gjør - MEN, at dere også må sørge for å gjøre det på en måte som ikke forverrer sykdommen, og på en måte som er trygg for gutten. Slik han er nå, så er det ikke trygt å sykle så langt alene og så være alene i flere timer - og det må også pappaen innse.

"Gi" ham gjerne den forståelsen at du ser hvor tungt det må være for ham å se barna mindre - det vil trolig gjøre ham litt mer åpen for å lytte - men få likevel frem at det er barnets (barnas) beste dere må fokusere på. Og selv om du ser den vanskelige situasjonen for far, så har dere ikke noe annet valg enn å finne en løsning som fungerer bedre for barna, spesielt eldstemann.

Du kan også "gi" ham valg - hvis han flytter inn i ditt nabolag, da vil belastningen for barna bli langt mindre, så da kan det ev. være greit å videreføre 50/50 hvis det ville fungere bedre. Da har far på en måte et valg. Hvis han ikke vil det, da sier du at da må dere finne en løsning som fungerer selv om dere bor slik som dere bor nå, og da er eneste løsning at du får mest mulig samvær og at barna kan være hos far annenhver helg + ev. dager det passer eller de ønsker innimellom.

 

Hvis jeg var deg så ville jeg ha snakket med den terapeuten på fvk først og gitt vedkommende en del informasjon om sønnens diagnose og alvorligheten av det. Alternativt så forbereder du å legge frem informasjonen direkte til vedkommende mens far er tilstede - det er kanskje ikke så dumt, da "tvinger" du ham å høre alvoret i det uten at han kan avfeie det med å spørre "var det interessant"

 

Jeg tror fremdeles du bør være innstilt på å svelge noen kameler innledningsvis i håp om å få far til å innse at det eneste fornuftige er å gjøre drastisk om på samværsordningen. Om far innser det selv så vil samarbeidet dere imellom gå lettere fremover, og det blir mindre konflikter som barna vil føle. Men hvis han slår seg helt vrang, da er det å "overkjøre" ham med bulldozer og få en uttalelse fra spesialisten om viktigheten av å tilrettelegge hverdagen til gutten.

 

Med tanke på alt som har kommet frem utover tråden din, Hi, så er jeg imponert over sakligheten din i dette!

Svelg kamelene som er hensiktsmessig for samarbeidet - men absolutt ikke flere heller!

 

 

 

Bare et tips helt til slutt.... det er en del forskning som begynner å komme på epilepsi som bedres veldig på lavkarbo-høyfett kosthold. Det synes å være veldig effektivt på barn med epilepsi, men også voksne, har redusert antall anfall, redusert graden på anfallene og redusert behovet for medisiner. Les deg opp på det, skaff deg informasjon om forskningen som finnes, og diskuter det så med spesialisten på sykehuset. Det er ikke så utbredt enda, men for noen så har det gitt et nytt liv. Sjekk det ut.

Anonymous poster hash: cd82c...356

[Anonym bruker]

 

Jo mer du forteller jo alvorligere synes jeg dette er, Hi. Enten er mannen stokk dum, eller så er han i en veldig benektning overfor sønnens diagnose og alvorligheten av den!

 

Her må hensynet til sønnen gå foran alt annet - også farens ønske om samvær. Trist, men likevel nødvendig siden faren ikke kan eller ikke vil gjøre tilpasninger av sitt liv for å få det til å fungere bedre overfor sønnen.

 

Jeg ville ha konfrontert ham ganske direkte når det kommer til det at han ikke oppdaterer seg på informasjon om diagnosen, ikke leser informasjon, ikke ser program, ikke leser forskning om det. Jeg ville spurt hvorfor han mener at han kan vurdere alvorligheten når han ikke setter seg inn i mer enn medisindosene? Ha i bakhodet at det kan være at faren er i benektelse av sønnens alvorlige diagnose - men ingen tvil om at han trenger en wake-up call og en realitetsorientering.

En del av en slik realitetsorientering kan være å spørre ham direkte spørsmål som: "Er du beredt på å ta ansvar for at sønnen vår kanskje skader seg alvorlig fordi han får anfall når han er sliten og sykler en halv mil hjem til deg?" "Hva tror du skjer om han får et stort anfall med det samme han har kommet hjem hos deg - hva tror du skjer om han ligger tre timer alene der? Tror du han overlever?" Og eventuelt - "Hvorfor benekter du de alvorlige følgene dette kan få for sønnen vår, hvorfor vil du ikke forholde deg til sykdommen han har?" Hvis han da sier at han gjør det, så gjør det tydelig for ham "Ja, du sørger for medisinene, men du viser ut over det ingen forståelse for alvoret i diagnosen når du mener det er greit at han skal måtte tåle hva andre friske barn tåler, at det er greit for en gutt med alvorlig epilepsi å sykle så langt (i trafikk) og deretter, når han er så sliten, være hjemme alene i flere timer?"

 

Si at du forstår ønsket hans om at sønnen skal være som alle andre, at du forstår ev. sorg over at han ikke er det. Si at dere må stå sammen for å gi ham en best mulig oppvekst, mest mulig normal hvor han kan gjøre mest mulig av det andre gutter på samme alder gjør - MEN, at dere også må sørge for å gjøre det på en måte som ikke forverrer sykdommen, og på en måte som er trygg for gutten. Slik han er nå, så er det ikke trygt å sykle så langt alene og så være alene i flere timer - og det må også pappaen innse.

"Gi" ham gjerne den forståelsen at du ser hvor tungt det må være for ham å se barna mindre - det vil trolig gjøre ham litt mer åpen for å lytte - men få likevel frem at det er barnets (barnas) beste dere må fokusere på. Og selv om du ser den vanskelige situasjonen for far, så har dere ikke noe annet valg enn å finne en løsning som fungerer bedre for barna, spesielt eldstemann.

Du kan også "gi" ham valg - hvis han flytter inn i ditt nabolag, da vil belastningen for barna bli langt mindre, så da kan det ev. være greit å videreføre 50/50 hvis det ville fungere bedre. Da har far på en måte et valg. Hvis han ikke vil det, da sier du at da må dere finne en løsning som fungerer selv om dere bor slik som dere bor nå, og da er eneste løsning at du får mest mulig samvær og at barna kan være hos far annenhver helg + ev. dager det passer eller de ønsker innimellom.

 

Hvis jeg var deg så ville jeg ha snakket med den terapeuten på fvk først og gitt vedkommende en del informasjon om sønnens diagnose og alvorligheten av det. Alternativt så forbereder du å legge frem informasjonen direkte til vedkommende mens far er tilstede - det er kanskje ikke så dumt, da "tvinger" du ham å høre alvoret i det uten at han kan avfeie det med å spørre "var det interessant"

 

Jeg tror fremdeles du bør være innstilt på å svelge noen kameler innledningsvis i håp om å få far til å innse at det eneste fornuftige er å gjøre drastisk om på samværsordningen. Om far innser det selv så vil samarbeidet dere imellom gå lettere fremover, og det blir mindre konflikter som barna vil føle. Men hvis han slår seg helt vrang, da er det å "overkjøre" ham med bulldozer og få en uttalelse fra spesialisten om viktigheten av å tilrettelegge hverdagen til gutten.

 

Med tanke på alt som har kommet frem utover tråden din, Hi, så er jeg imponert over sakligheten din i dette!

Svelg kamelene som er hensiktsmessig for samarbeidet - men absolutt ikke flere heller!

 

 

 

Bare et tips helt til slutt.... det er en del forskning som begynner å komme på epilepsi som bedres veldig på lavkarbo-høyfett kosthold. Det synes å være veldig effektivt på barn med epilepsi, men også voksne, har redusert antall anfall, redusert graden på anfallene og redusert behovet for medisiner. Les deg opp på det, skaff deg informasjon om forskningen som finnes, og diskuter det så med spesialisten på sykehuset. Det er ikke så utbredt enda, men for noen så har det gitt et nytt liv. Sjekk det ut.

 

Anonymous poster hash: cd82c...356

Tusen takk for både reflektert og godt svar, men også gode ord 💕

 

Jeg sendte han en Mail i dag med både linker til forskning og en forklaring om hva som kan skje med sønnen vår i verste fall. At å "sy puter under armene hans" dreier seg ikke om å være snill med sønnen vår så han slipper ting selv, men anfallsforebygging. Jeg har forklart at anfall ikke bare er slitsomt, men kan være direkte farlig. Han har ikke svart på mailen.

 

Men.. Barna kom hjem hit i dag etter skolen som vanlig (hans uke) og jeg har gjort lekser med de, hørt de i gloser og lagd middag. Ordnet minstemann i treningsklær og da fikk jeg SMS av pappan som sa han hadde trøbbel med toget og ble forsinket. Minstemann hadde glemt inneskoene på skolen så de hadde ikke rukket trening hvis jeg ikke kjørte og hentet skoene og møtte han på veien. Jeg forslo dette og fikk med meg barna ut og hentet sko på trening og kjørte til togstasjonen. Kom samtidig som pappan og barna satt seg i bilen og dro direkte til trening og rakk det.

Pappan takket for hjelpen for første gang i dag!!!! og var veldig blid og hyggelig da han kom ut av bilen uten å nevne gårsdagen. Vet ikke helt hva jeg skal tyde av det men kan jo hende han også (slik som meg) har tatt til seg hva vi sa til hverandre i går og føler dårlig samvittighet (også slik som meg).

 

Fvk har ikke ringt meg tilbake men prøver igjen i morgen.

 

Angående diett så har jeg tatt opp dette med nevrologen. Fikk tilbakemelding at diett er mer for de pasientene hvor epilepsien har ukjent bakgrunn (ingen MR funn) og at dette er en ekstremt streng diett som påvirker hverdagen veldig. Det var da legen sa at operasjon var før diett i vår sønns tilfelle. Noe pappan "jublet over" for da var vi jo kvitt det...

 

Jeg tar til meg det du skriver om hvordan jeg bør prate med eksen. Neste mulighet når vi er alene så skal jeg være mer saklig og si det slik du skriver. 🌸

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for både reflektert og godt svar, men også gode ord

 

Jeg sendte han en Mail i dag med både linker til forskning og en forklaring om hva som kan skje med sønnen vår i verste fall. At å "sy puter under armene hans" dreier seg ikke om å være snill med sønnen vår så han slipper ting selv, men anfallsforebygging. Jeg har forklart at anfall ikke bare er slitsomt, men kan være direkte farlig. Han har ikke svart på mailen.

 

Men.. Barna kom hjem hit i dag etter skolen som vanlig (hans uke) og jeg har gjort lekser med de, hørt de i gloser og lagd middag. Ordnet minstemann i treningsklær og da fikk jeg SMS av pappan som sa han hadde trøbbel med toget og ble forsinket. Minstemann hadde glemt inneskoene på skolen så de hadde ikke rukket trening hvis jeg ikke kjørte og hentet skoene og møtte han på veien. Jeg forslo dette og fikk med meg barna ut og hentet sko på trening og kjørte til togstasjonen. Kom samtidig som pappan og barna satt seg i bilen og dro direkte til trening og rakk det.

Pappan takket for hjelpen for første gang i dag!!!! og var veldig blid og hyggelig da han kom ut av bilen uten å nevne gårsdagen. Vet ikke helt hva jeg skal tyde av det men kan jo hende han også (slik som meg) har tatt til seg hva vi sa til hverandre i går og føler dårlig samvittighet (også slik som meg).

 

Fvk har ikke ringt meg tilbake men prøver igjen i morgen.

 

Angående diett så har jeg tatt opp dette med nevrologen. Fikk tilbakemelding at diett er mer for de pasientene hvor epilepsien har ukjent bakgrunn (ingen MR funn) og at dette er en ekstremt streng diett som påvirker hverdagen veldig. Det var da legen sa at operasjon var før diett i vår sønns tilfelle. Noe pappan "jublet over" for da var vi jo kvitt det...

 

Jeg tar til meg det du skriver om hvordan jeg bør prate med eksen. Neste mulighet når vi er alene så skal jeg være mer saklig og si det slik du skriver.

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

 

 

Jeg sitter ikke på noen fasit, men tror du må være taktisk i fremgangsmåten din. Og etter farens reaksjon i dag så kanskje var din reaksjon i går + mailen + din hjelpsomhet i dag noe som har åpnet øynene for ham. Lov å håpe!

 

Ingen tvil om at du er ute etter å gjøre det beste for barna dine!

Faren vil nok også det på sitt vis, men han har til nå lukket øynene både for alvorligheten av diagnosen og det praktiske, hva han krever av deg og hva ordningen krever av barna. Får du ham til å innse realitetene i dette så håper jeg han også ser at det beste for barna vil være mer stabilitet. Det er jo mulig å si at en endring ikke nødvendigvis er varig, at om omstendigheter endrer seg så kan dere ev. revurdere ordningen igjen hvis det er mulig å gjøre det på en måte som passer barna.

 

Lykke til - du er god for barna dine

 

Anonymous poster hash: cd82c...356

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Tusen takk for både reflektert og godt svar, men også gode ord

 

Jeg sendte han en Mail i dag med både linker til forskning og en forklaring om hva som kan skje med sønnen vår i verste fall. At å "sy puter under armene hans" dreier seg ikke om å være snill med sønnen vår så han slipper ting selv, men anfallsforebygging. Jeg har forklart at anfall ikke bare er slitsomt, men kan være direkte farlig. Han har ikke svart på mailen.

 

Men.. Barna kom hjem hit i dag etter skolen som vanlig (hans uke) og jeg har gjort lekser med de, hørt de i gloser og lagd middag. Ordnet minstemann i treningsklær og da fikk jeg SMS av pappan som sa han hadde trøbbel med toget og ble forsinket. Minstemann hadde glemt inneskoene på skolen så de hadde ikke rukket trening hvis jeg ikke kjørte og hentet skoene og møtte han på veien. Jeg forslo dette og fikk med meg barna ut og hentet sko på trening og kjørte til togstasjonen. Kom samtidig som pappan og barna satt seg i bilen og dro direkte til trening og rakk det.

Pappan takket for hjelpen for første gang i dag!!!! og var veldig blid og hyggelig da han kom ut av bilen uten å nevne gårsdagen. Vet ikke helt hva jeg skal tyde av det men kan jo hende han også (slik som meg) har tatt til seg hva vi sa til hverandre i går og føler dårlig samvittighet (også slik som meg).

 

Fvk har ikke ringt meg tilbake men prøver igjen i morgen.

 

Angående diett så har jeg tatt opp dette med nevrologen. Fikk tilbakemelding at diett er mer for de pasientene hvor epilepsien har ukjent bakgrunn (ingen MR funn) og at dette er en ekstremt streng diett som påvirker hverdagen veldig. Det var da legen sa at operasjon var før diett i vår sønns tilfelle. Noe pappan "jublet over" for da var vi jo kvitt det...

 

Jeg tar til meg det du skriver om hvordan jeg bør prate med eksen. Neste mulighet når vi er alene så skal jeg være mer saklig og si det slik du skriver.

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

Jeg sitter ikke på noen fasit, men tror du må være taktisk i fremgangsmåten din. Og etter farens reaksjon i dag så kanskje var din reaksjon i går + mailen + din hjelpsomhet i dag noe som har åpnet øynene for ham. Lov å håpe!

 

Ingen tvil om at du er ute etter å gjøre det beste for barna dine!

Faren vil nok også det på sitt vis, men han har til nå lukket øynene både for alvorligheten av diagnosen og det praktiske, hva han krever av deg og hva ordningen krever av barna. Får du ham til å innse realitetene i dette så håper jeg han også ser at det beste for barna vil være mer stabilitet. Det er jo mulig å si at en endring ikke nødvendigvis er varig, at om omstendigheter endrer seg så kan dere ev. revurdere ordningen igjen hvis det er mulig å gjøre det på en måte som passer barna.

 

Lykke til - du er god for barna dine

 

Anonymous poster hash: cd82c...356

Tusen takk 🌸💕

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

Liten oppdatering fra meg..

Jeg sendte som sagt en Mail til han i går hvor jeg først beklaget at jeg hadde blitt usakelig og tok opp ting jeg ikke hadde noe med. Deretter skrev jeg litt om alvoret med sykdommen hans med noen linker.

Fikk et hyggelig svar i dag og jeg er nå i villrede.

 

Limer inn svarer hans her:

 

Hei xxxx,

det går bra. Vet at det er masse følelser involvert her...

 

Jeg vet at han har en alvorlig sykdom som må tas hensyn til og jeg vet at du vet mer om den enn meg.

Jeg skal lese mer om det...

 

Det jeg er opptatt av er at han skal føle at han lever et forholdsvis normalt liv selv om han har en diagnose, det mener jeg er viktig.

At ting blir tilrettelagt for ham.

 

I tillegg så mener jeg at 50-50 eller 60-40 kun er tall for barna. Begge tall innebærer flytting annenhver uke. Også er jeg heller ikke enig med deg at ting går så forferdelig dårlig nå. Overordnet sett synes jeg det har gått overraskende bra for dem de siste årene, samme hvordan fordelingen er så har det innebært enorme forandringer for dem og de har taklet det bra synes jeg, selv om det selvsagt er slitsomt og tungt for dem... det er jo ikke dette de ønsker seg.

 

...tenker jeg.

 

-----

 

Jeg har sendt en hyggelig Mail tilbake hvor jeg skriver at jeg er enig med han og at samtalen vi hadde var ikke basert på at jeg syns ting var forferdelig nå men at en justering av samvær er på sin plass nå når han slutter på SFO.

 

Litt i villrede nå for jeg er jo enig i det han skriver.....og har også veldig vondt av han..

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

Å legge ut mailen hans her synes jeg ikke er så lurt, men gjort er gjort...

 

Det virker i hvert fall som om dere nå har et bedre utgangspunkt for å snakke videre sammen for å finne den beste løsningen for barna. Dere ønsker tydelig det beste for barna begge to.

 

Jeg er enig med ham at det ikke spiller så stor rolle om det er 50/50 eller 60/40, jeg tror det beste for eldstemann ville vært enda større skjevdeling. Men heller ikke det er noen enkel sak, for det vil jo ikke bare være fars sorg over å se barna mindre som da kommer, men også barnas sorg over å se far mindre. Hvordan du og far forholder dere til dette vil være avgjørende for hvordan barna opplever det fremover.

 

Det virker som om dere nå har et godt utgangspunkt for videre samtaler på fvk - lykke til

Anonymous poster hash: cd82c...356

[Iiiiik]

Jeg ville gått to skritt unna diskusjonen om antall dager og prosentvis fordeling og snakket om hva dere begge tenker at er viktig for barna. Hva er viktig for den minste og hva er viktig for den eldste. Prøv å holde det på beskrivelser av hverdagsfungering uten å knytte det til samværsordning. Jo større avstanden er mellom de to beskrivelsene, desto vanskeligere vil det være å finne frem til enighet om barnefordeling. Min oppfatning i sånne diskusjoner er i hvert fall at mye av uenigheten skyldes at man diskuterer virkemidler uten å være enige om målene. 

 

Hvis det er sånn at faren ikke skjønner alvoret i den eldstes helseutfordringer, kan det hende at han trenger mer informasjon. Det kan allikevel også hende at du som overbekymret mor ønsker å legge til rette mer enn barnet egentlig trenger. Gjennom egen yrkesutøvelse synes jeg i hvert fall å ha sett at også gifte foreldre er mye uenige om akkurat dette - hvor mye skal barnet skjermes og ivaretas og hvor mye skal barnet pushes. Hvor skal forventningene ligge og hva er de realistiske fremtidsprognosene. Hvis den ene tenker at barnet kommer til å trenge særskilt oppfølging hele livet og den andre tenker at normalt utdanningsløp, yrkesutøvelse og etablering med egen familie er realistisk - ja da blir man uenige om ivaretakelsen av 10-åringen. 

 

At den minste gir uttrykk for å være sliten av flyttinger, hører nok dessverre med når man har skilte foreldre. Det finnes vel noen barn som aldri klager over situasjonen, som synes det er helt greit, men de aller aller fleste går gjennom perioder hvor de klager. I deres situasjon må du nesten ta stilling til om denne slitenheten skal veie tyngre enn barnas behov for mest mulig kontakt med far. 

 

Å ikke klippe negler eller gå til frisøren med barnet er bagateller. Her er det jeg som i hovedsak følger opp dette, men faren gjør mye annet. Prøv å unngå å lage et nummer av alt. Frokost i sofaen med iPad er et annet eksempel. 

 

Jeg ville bedt om en time på familievernkontoret og fått hjelp til prosessen der. Til faren i morgen ville jeg beklaget at diskusjonen ble opphetet i dag og at du er glad dere i hovedsak har et så godt samarbeid om barna. Understrek at det ble gjort fordi du er usikker på om dagens ordning ivaretar barnas behov godt nok og at du vil at dere skal se på dette sammen.