Vanskelig samtale med far da jeg vil endre 50-50 delingen.

[Anonym bruker]

Jeg trenger å lufte tankene mine her litt etter at jeg ble "halshugget" av far da vi møttes for en time siden.

Jeg er litt redd for å bli gjenkjent men prøver å forklare rutinen vår litt generelt.

 

Brudd for snart 4 år siden. Barna våre er nå 7 og 9 år gamle. Siden bruddet har vi hatt 50-50 deling hvor de voksne flyttet inn og ut av huset første 6 mnd for en mykere overgang. Jeg kjøpte han ut av huset og han fikk en leilighet 5 min kjøring unna.

 

Til tross for utroskap fra hans side så har vi greid å beholde vennskapet etter flere meklertimer. I disse 4 årene har 50-50 ordningen fungert helt greit for både oss og barna. Vi voksne er fleksible og bytter hvis noe oppstår.

 

Nå derimot begynner jeg å føle at ting ikke fungerer så godt for barna.

Eldstemann fikk en diagnose for snart 3 år siden som "krever" medisinering og rutinemessige dager. Han er mye mer sliten enn jevnaldrende men lever så og si helt normalt bortsett fra mediainering og visse andre hensyn.

 

Jeg har endret livet mitt deretter for å gi en bedre hverdag til barna og særlig eldstemann som trenger rolige dager. Sa opp jobben og startet for meg selv. Vært beintøft men nå går ting bra. Dette betyr at morgenene er rolige med barna i fokus og rolig frokost før de går sammen med nabobarna til skolen. 2 dager i uka har de ikke SFO og går da rett hjem og gjør lekser. Jeg er da hjemme og lager tidlig middag og gjør lekser med de så de dagene med tidlig aktiviteter ikke blir stress.

Barnefar jobber fult og kan ikke være hjemme til skolen er slutt. I tillegg er det langer unna (annen skolekrets han bor i men samme kommune) så barna kan uke gå direkte hjem til han. De kommer derfor hjem til meg disse to dagene når det er hans uke. Jeg gjør lekser med de og lager middag. Han henter de her 16.30 i ferdig treningstøy så han kan kjøre de på aktivitetene.

Minstemann har klagd en gang på mye flytting. Jeg er enig i at det kan være stressende selv om vi har lagt det opp så lite stressende som mulig. En leverer på en fredag og den andre henter. Alt er dobbelt og de få tingene som ikke er det pakker vi foreldrene og kjører til skolen senere og henger på knaggen.

 

Nå skal eldstemann ikke ha SFO i det hele tatt fra nyttår ettersom han er 4.klassing. Jeg ville ha en samtale med eksen om hva planen hans da var siden han ikke kan slutte tidlig på jobb. Jeg ønsket en mer stabil ordning da legen på sykehuset til eldstemann mente at samværsordningen vår kan gjøre hab enda mer sliten da mennesker med denne diagnosen har redusert belastbarhet (legens ord). I tillegg er det alltid jeg som drar til leger med barna, klipper negler (han Har ikke klippet neglene dems på 4 år) drar til frisør etc. Når barna er syke så ringer han som regel til meg og spør om jeg kan ta de siden han har et viktig møte.

 

Han er en fantastisk pappa men med hund i tillegg så får de ikke mye kvalitetstid (i mine øyne). Mye stress og ungene spiser frokost i sofaen med iPad mens han går tur med bikkja om morningen. Før spiste de frokost i bilen på vei til skolen.

 

Jeg mente det var en ypperlig anledning til å endre samvær nå som Elstemann skal slutte på SFO. Men nei... Planen hans var at begge skal gå hjem hit de to dagene og at han skulle hente tidlig de andre to dagene. Spurte hva han da skulle gjøre med fredagene men det visste han ikke enda da de sluttet ekstra tidlig denne dagen. Hvis han tar med minstemann samtidig fra skolen så får hun kun 30-60 min med SFO 2 ganger i uka. De har heller ingen venner i nabolaget hos pappan men han er flink til å ta med venner hjem fra skolen når det er planlagt.

 

Han er HELT imot annen løsning enn 50-50 og mente dette var det aller beste for barna selv om minstemann har gitt uttrykk for mye flytting. Han mente også at Elstemann kan sykle 5 km hver vei fra våren av selv om er mer sliten enn andre for vi skal ikle sy puter under armene hans.

Det er ikke mer mas for barna å bo 50-50 enn for ekempel 40-60.

Det er ikke noe problem for barna å bli dratt ut av leken når han henter de her de to dagene i uka hvor de går hit.

 

Jeg føler meg helt overkjørt og lei meg på barna mine sine vegne. Han er en fantastisk pappa men det er kun kvalitetstid i helgene. Men han mener det er viktig for barn å ha hverdagsrutiner med begge foreldrene.

 

Er jeg helt urimelig? Noen som kan hjelpe meg litt med tankene og bekymringene mine?

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

Uff, dette ble langt ser jeg.. Beklager! Håper noen orker å lese.

Glemte en ting. Han har hatt en dame i et par år som er helt grei med barna men ikke bidrar med de i hverdagen. Aldri kjørt de eller sett en fotballkamp. Hun ønsker seg egne barn og det blir det jo hvis eksen kle bryter med henne. Kan se for meg enda mindre tid og prioritet i det hjemmet hvis det blir barn der.

 

Jeg er gift på nytt også men vi har bestemt oss for å ikke få barn sammen da jeg ikke ønsker at barna mine skal bli "annenrangs". Og mannen min elsker de høyt og gjør alt for de.

Dama til eksen har ikke engang vært med de på en ferie.

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

Jeg tenker du er litt urimelig og far har et godt poeng når "han mener det er viktig for barn å ha hverdagsrutiner med begge foreldrene.". Å ha 2 hjem betyr ikke at begge hjemmene skal være som mors hjem og du kan ikke forvente eller forlange at far gjør som deg. Og omvendt.

At barna ikke liker flyttingen kan jeg forstå, men hovedfokuset ditt, slik jeg leser det, ligger i dine ønsker og forventninger om hvordan far skal gjøre det. Og det er urimelig av deg.

Anonymous poster hash: f2d28...573

[Anonym bruker]

 

Jeg tenker du er litt urimelig og far har et godt poeng når "han mener det er viktig for barn å ha hverdagsrutiner med begge foreldrene.". Å ha 2 hjem betyr ikke at begge hjemmene skal være som mors hjem og du kan ikke forvente eller forlange at far gjør som deg. Og omvendt.

At barna ikke liker flyttingen kan jeg forstå, men hovedfokuset ditt, slik jeg leser det, ligger i dine ønsker og forventninger om hvordan far skal gjøre det. Og det er urimelig av deg.

 

Anonymous poster hash: f2d28...573

Takk for tilbakemeldingen!

Jeg skriver fra telefonen så litt uryddig. Beklager. Det jeg i utgangspunktet mener er urimelig av barnefar er at han ikke greier 50-50 om ikke jeg hjelper han i hans uker. Han slipper "lett unna" om du skjønner. Hverdagen hans går ikke opp om ikke barna kommer hit også i hans uker. Er det urimelig av meg å synes at barna ikke har godt av å bli dratt ut av leken her når de først er her?

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt, HI! Men det skurret litt for meg da du dro inn bikja og frokosten. For det kan umulig være av betydning. Det er flott for barn å få vokse opp med dyr. Du kan heller ikke på forhånd bestemme at han blir en dårligere far om han får et barn til.

 

På den annen side kan det virke som du er i best stand til å ta hensyn til eldstemanns helse. Hør med legen og evt fvk for en gjennomgang.

 

Anonymous poster hash: c12fa...f14

[Todii]

50-50 funker jo ikke i dette tilfellet. Jeg hadde bestilt en time på fvk og diskutert saken der sammen med far.

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt, HI! Men det skurret litt for meg da du dro inn bikja og frokosten. For det kan umulig være av betydning. Det er flott for barn å få vokse opp med dyr. Du kan heller ikke på forhånd bestemme at han blir en dårligere far om han får et barn til.

 

På den annen side kan det virke som du er i best stand til å ta hensyn til eldstemanns helse. Hør med legen og evt fvk for en gjennomgang.

 

Anonymous poster hash: c12fa...f14

Hehe jeg ser innlegget mitt er et sammensurium av tanker.

Jeg har også hund så det var i utgangspunktet ikke poenget. Men at det er stress om morningen da han ikke er der og barna sitter alene for alle må ut av døra klokka 8. Her slapper vi av og har familiefrokost (medisiner til mat) og jeg går tur med hund og steller meg etter at barna har gått på skolen.

Takk for tilbakemeldingen. Setter pris på de som får følelsene mine litt på plass også.

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

Jeg tenker at hensyn til eldstemann må telle mye. Om diagnosen gjør det uheldig å ha den ordningen dere har, så må dere endre den. Men om det er 50/50 eller 60/40 tror jeg ikke spiller noen stor rolle.

Du nevner det med medisinering av gutten, men du skriver ikke noe om at far ikke greier å følge opp dette. Om far følger opp medisinering så bør det jo ikke være et argument. Barnets helse ellers kan være et argument, og dere bør diskutere dette med legen på sykehuset som har uttalt det han har. At far skal basere seg på at gutten skal sykle 5 km må ses opp mot hvor realistisk det er at barnet kan greie det så ofte mtp. diagnosen. Aktivitet er jo bra, spørsmålet er om dette kan være positiv eller negativt for gutten. Et annet poeng er været og om det er sykkelvei hele strekningen slik at det er trygt for 9-åringen å sykle.

 

Det er tydelig at far lener seg tungt på deg for å få til den 50/50-ordningen. Samtidig så regner jeg med at du gjør det med glede å ta hjem barna også de to dagene i uken hvor det ikke er sfo.

 

Jeg reagerer litt på det nr. tre også skriver, at mye av teksten din skrives ut fra hva du ønsker deg. Du er tydeligvis villig til å gjøre det meste for barna dine, og det er jo bra. Bare pass på at du ikke vil så mye at det i seg selv blir negativt og skaper konflikter unødvendig. Du skriver også at du og nåværende mann ikke skal ha barn sammen fordi du "ikke ønsker at barna mine skal bli "annenrangs". Veldig pussig, og muligens en noe "kontrollfreak"-holdning å mene at flere søsken skulle gjøre dine barn annenrangs! Jeg håper mannen din har barn fra før også, slik at du ikke opplever at han en dag går fordi han finner ut at han vil ha egne barn likevel. Å være "enige" fordi du ikke vil at dine barn skal bli "annenrangs" høres mer ut som om du har bestemt enn enighet. Det spiller ingen rolle, men pass på at ikke din - unnskyld uttrykket - pussige holdning til "annenrangs" slår ut overfor din eks og hans nye kone om de får barn. Barn blir ikke annenrangs selv om de får halvsøsken!

 

Du nevner også om kvalitetstid i hverdagen. Det er flott og noe man bør strebe etter, men ikke alltid realistisk. Siden du har muligheten til å jobbe hjemme så kan du ikke sammenligne den hverdagen du har med barna med den mannen din har når han jobber fullt. Ikke gjør hans innsats mindre enn den er selv om den kanskje ikke er like ideell som din.

 

Som du ser - jeg er delvis enig med deg, og delvis uenig - kanskje ikke særlig til hjelp

Anonymous poster hash: cd82c...356

[Anonym bruker]

 

Skjønner deg godt, HI! Men det skurret litt for meg da du dro inn bikja og frokosten. For det kan umulig være av betydning. Det er flott for barn å få vokse opp med dyr. Du kan heller ikke på forhånd bestemme at han blir en dårligere far om han får et barn til.

 

På den annen side kan det virke som du er i best stand til å ta hensyn til eldstemanns helse. Hør med legen og evt fvk for en gjennomgang.

 

Anonymous poster hash: c12fa...f14

Hehe jeg ser innlegget mitt er et sammensurium av tanker.

Jeg har også hund så det var i utgangspunktet ikke poenget. Men at det er stress om morningen da han ikke er der og barna sitter alene for alle må ut av døra klokka 8. Her slapper vi av og har familiefrokost (medisiner til mat) og jeg går tur med hund og steller meg etter at barna har gått på skolen.

Takk for tilbakemeldingen. Setter pris på de som får følelsene mine litt på plass også.

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

Stress om mårran "hører med" i de fleste hjem. Tviler på at du kan bruke det imot far. Men så var det denne eldstesønnen din, da... Så jeg holder med deg allikevel. Men jeg synes absolutt du skal få inn en nøytral 3. part, altså!

 

Anonymous poster hash: c12fa...f14

[klg,2 boys now:)]

Huff synes synd på barna.de bør komme først mener jeg ikke hva pappa mener de bør takle.

Dra han til Fvk for samtale du👍

[Anonym bruker]

 

Jeg tenker at hensyn til eldstemann må telle mye. Om diagnosen gjør det uheldig å ha den ordningen dere har, så må dere endre den. Men om det er 50/50 eller 60/40 tror jeg ikke spiller noen stor rolle.

Du nevner det med medisinering av gutten, men du skriver ikke noe om at far ikke greier å følge opp dette. Om far følger opp medisinering så bør det jo ikke være et argument. Barnets helse ellers kan være et argument, og dere bør diskutere dette med legen på sykehuset som har uttalt det han har. At far skal basere seg på at gutten skal sykle 5 km må ses opp mot hvor realistisk det er at barnet kan greie det så ofte mtp. diagnosen. Aktivitet er jo bra, spørsmålet er om dette kan være positiv eller negativt for gutten. Et annet poeng er været og om det er sykkelvei hele strekningen slik at det er trygt for 9-åringen å sykle.

 

Det er tydelig at far lener seg tungt på deg for å få til den 50/50-ordningen. Samtidig så regner jeg med at du gjør det med glede å ta hjem barna også de to dagene i uken hvor det ikke er sfo.

 

Jeg reagerer litt på det nr. tre også skriver, at mye av teksten din skrives ut fra hva du ønsker deg. Du er tydeligvis villig til å gjøre det meste for barna dine, og det er jo bra. Bare pass på at du ikke vil så mye at det i seg selv blir negativt og skaper konflikter unødvendig. Du skriver også at du og nåværende mann ikke skal ha barn sammen fordi du "ikke ønsker at barna mine skal bli "annenrangs". Veldig pussig, og muligens en noe "kontrollfreak"-holdning å mene at flere søsken skulle gjøre dine barn annenrangs! Jeg håper mannen din har barn fra før også, slik at du ikke opplever at han en dag går fordi han finner ut at han vil ha egne barn likevel. Å være "enige" fordi du ikke vil at dine barn skal bli "annenrangs" høres mer ut som om du har bestemt enn enighet. Det spiller ingen rolle, men pass på at ikke din - unnskyld uttrykket - pussige holdning til "annenrangs" slår ut overfor din eks og hans nye kone om de får barn. Barn blir ikke annenrangs selv om de får halvsøsken!

 

Du nevner også om kvalitetstid i hverdagen. Det er flott og noe man bør strebe etter, men ikke alltid realistisk. Siden du har muligheten til å jobbe hjemme så kan du ikke sammenligne den hverdagen du har med barna med den mannen din har når han jobber fullt. Ikke gjør hans innsats mindre enn den er selv om den kanskje ikke er like ideell som din.

 

Som du ser - jeg er delvis enig med deg, og delvis uenig - kanskje ikke særlig til hjelp

 

Anonymous poster hash: cd82c...356

Takk for lang og fin tilbakemelding :-)

 

Pappan er flink med medisinering! Det er jeg som har kontakten med legene og da skriver "oppskrift" på medisineringen som da skal gjelde for uken hvis det er endringer. Jeg tar med barner til blodprøver. Angående medisinering så er det mer at barnet trenger medisiner hver 12.time med mat, i tillegg til rutinepreget og rolig liv med masse søvn/legge seg til samme tid hver dag. Pga samboeren hans ikke bidrar med barna så blir det mye på han og det blir da mye stress. Det skjønner jeg jo når han skal sjonglere fulltidsjobb, 2 barn og 1 hund alene. Han er en fantastisk pappa, men ser ikke like mye nytten av hårvask, negleklipp og hårklipp for eks.

 

Annenrangs ble litt dårlig skrevet men er et ord fra en jente her innefra som skrev hvordan hun følte seg da hennes foreldre ble skilt og de fikk barn med ny partner. Barna blir jo aldri annenrangs men følelsen for barna er kanskje slik når de kommer på "besøk" annenhver uke inn i en kjernefamilie.

Mannen min har to voksne barn og vi er begge enige om at fokuset skal være på mine to små. Han elsker de som sine egne og bidrar like mye i deres hverdag som meg. Vi hadde de til og med på vår bryllupsreise.

 

Jeg ser at mye av det jeg har skrevet er mye hva jeg føler. Jeg er full av følelser nå for skrev dette rett etter at eksen hadde dratt og var ganske emosjonell. Hadde håpet at samtalen hadde gått bedre. 😏

Tilbakemeldingene deres får meg roligere igjen. Takk skal dere ha!! 💕

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

Huff synes synd på barna.de bør komme først mener jeg ikke hva pappa mener de bør takle.

Dra han til Fvk for samtale du👍

Ja det er det jeg tenkte jeg skulle. Men er redd jeg starter en konflikt også og det ønsker jeg ikke.

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

Hadde fått han med til familievernkontoret. For det går jo ikke i lengden, og tenker helsen til største barnet er viktigere. Og kan far ha de langhelg, for eksempel fra torsdag til mandag. Da er det bare en dag annenhver helg han må slutte tidlig.

Anonymous poster hash: 394b2...d8c

[Anonym bruker]

 

Hadde fått han med til familievernkontoret. For det går jo ikke i lengden, og tenker helsen til største barnet er viktigere. Og kan far ha de langhelg, for eksempel fra torsdag til mandag. Da er det bare en dag annenhver helg han må slutte tidlig.

 

Anonymous poster hash: 394b2...d8c

I følge pappan var det helt uaktuelt. Prøvde meg på torsdag til tirsdag. Da trengte han å dra tidlig 3 dager og ikke 5. Men han så ikke poenget med den endringen for det ville ikke bety noe for mer stabilitet for barna. Prøvde å si at det gir 2 dager mer i uka med vennene sine og å gå til skolen med de andre barna, men det er ikke viktig visstnok.

Da jeg sa at de ikke fikk lekt med vennene sine med mindre det var planlagt (kjøretur unna) så sa han at det er bare sunt og bra at de får slappet av litt og ikke alltid være aktiv hele tiden. Det å sitte å spille på iPaden i flere timer er visstnok bedre enn å stikke it og leke med venner.

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

 

Jeg tenker at hensyn til eldstemann må telle mye. Om diagnosen gjør det uheldig å ha den ordningen dere har, så må dere endre den. Men om det er 50/50 eller 60/40 tror jeg ikke spiller noen stor rolle.

Du nevner det med medisinering av gutten, men du skriver ikke noe om at far ikke greier å følge opp dette. Om far følger opp medisinering så bør det jo ikke være et argument. Barnets helse ellers kan være et argument, og dere bør diskutere dette med legen på sykehuset som har uttalt det han har. At far skal basere seg på at gutten skal sykle 5 km må ses opp mot hvor realistisk det er at barnet kan greie det så ofte mtp. diagnosen. Aktivitet er jo bra, spørsmålet er om dette kan være positiv eller negativt for gutten. Et annet poeng er været og om det er sykkelvei hele strekningen slik at det er trygt for 9-åringen å sykle.

 

Det er tydelig at far lener seg tungt på deg for å få til den 50/50-ordningen. Samtidig så regner jeg med at du gjør det med glede å ta hjem barna også de to dagene i uken hvor det ikke er sfo.

 

Jeg reagerer litt på det nr. tre også skriver, at mye av teksten din skrives ut fra hva du ønsker deg. Du er tydeligvis villig til å gjøre det meste for barna dine, og det er jo bra. Bare pass på at du ikke vil så mye at det i seg selv blir negativt og skaper konflikter unødvendig. Du skriver også at du og nåværende mann ikke skal ha barn sammen fordi du "ikke ønsker at barna mine skal bli "annenrangs". Veldig pussig, og muligens en noe "kontrollfreak"-holdning å mene at flere søsken skulle gjøre dine barn annenrangs! Jeg håper mannen din har barn fra før også, slik at du ikke opplever at han en dag går fordi han finner ut at han vil ha egne barn likevel. Å være "enige" fordi du ikke vil at dine barn skal bli "annenrangs" høres mer ut som om du har bestemt enn enighet. Det spiller ingen rolle, men pass på at ikke din - unnskyld uttrykket - pussige holdning til "annenrangs" slår ut overfor din eks og hans nye kone om de får barn. Barn blir ikke annenrangs selv om de får halvsøsken!

 

Du nevner også om kvalitetstid i hverdagen. Det er flott og noe man bør strebe etter, men ikke alltid realistisk. Siden du har muligheten til å jobbe hjemme så kan du ikke sammenligne den hverdagen du har med barna med den mannen din har når han jobber fullt. Ikke gjør hans innsats mindre enn den er selv om den kanskje ikke er like ideell som din.

 

Som du ser - jeg er delvis enig med deg, og delvis uenig - kanskje ikke særlig til hjelp

 

Anonymous poster hash: cd82c...356

Takk for lang og fin tilbakemelding :-)

 

Pappan er flink med medisinering! Det er jeg som har kontakten med legene og da skriver "oppskrift" på medisineringen som da skal gjelde for uken hvis det er endringer. Jeg tar med barner til blodprøver. Angående medisinering så er det mer at barnet trenger medisiner hver 12.time med mat, i tillegg til rutinepreget og rolig liv med masse søvn/legge seg til samme tid hver dag. Pga samboeren hans ikke bidrar med barna så blir det mye på han og det blir da mye stress. Det skjønner jeg jo når han skal sjonglere fulltidsjobb, 2 barn og 1 hund alene. Han er en fantastisk pappa, men ser ikke like mye nytten av hårvask, negleklipp og hårklipp for eks.

 

Annenrangs ble litt dårlig skrevet men er et ord fra en jente her innefra som skrev hvordan hun følte seg da hennes foreldre ble skilt og de fikk barn med ny partner. Barna blir jo aldri annenrangs men følelsen for barna er kanskje slik når de kommer på "besøk" annenhver uke inn i en kjernefamilie.

Mannen min har to voksne barn og vi er begge enige om at fokuset skal være på mine to små. Han elsker de som sine egne og bidrar like mye i deres hverdag som meg. Vi hadde de til og med på vår bryllupsreise.

 

Jeg ser at mye av det jeg har skrevet er mye hva jeg føler. Jeg er full av følelser nå for skrev dette rett etter at eksen hadde dratt og var ganske emosjonell. Hadde håpet at samtalen hadde gått bedre.

Tilbakemeldingene deres får meg roligere igjen. Takk skal dere ha!!

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

 

 

Slik jeg ser det så er ditt første innlegg skrevet i beste mening, du ønsker at barna dine skal ha det best mulig hele tiden. Og du ser på "best mulig" ut fra din egen oppfattelse av hva som er best mulig.

 

La meg ta et lite tankespinn. Du og eksen var fortsatt sammen. Da tror jeg sannsynligheten er stor for at du hadde beholdt den forrige jobben? I så fall ville jo du og bf valgt en løsning for barna etter skolen som da helt sikkert ville blitt sett på som det beste - men kanskje ikke så bra som nå når du jobber hjemmefra.

 

Det kan godt tenkes at det er det beste for barna deres å få en annen samværsfordeling, det vet jeg ikke. Men jeg tror at hvis du har lagt frem saken for faren litt i stil som du skrev første innlegget ditt, da kan jeg forstå at det kanskje ikke gikk så bra.

Selv om det kanskje ikke er din mening, så tror jeg mannen kan ha tatt det som en enste stor kritikk av ham som far og hans liv. Det spiller jo ingen rolle om du mener han er en fantastisk pappa hvis han får inntrykk av at du mener det motsatte...

 

Poenget er vel å prøve å legge dine egne følelser noenlunde bort neste gang du snakker med ham. Om du har sagt noe i dag som du bør unnskylde - eller i hvert fall forklare - så gjør det. Da vil han trolig stille til neste samtale med mer velvilje til kommunikasjon enn han kanskje er i dag.

 

Din kamel som du må svelge, det er å innse at barnas beste kan være noe annet enn du ser som det beste - den tiden de er hos far. Å tenke på at far kanskje får flere barn og at dette kanskje gjør situasjonen dårligere for barna dine - det er å ta sorger på forskudd! Kanskje et søsken til og med kan bli et moment som gjør at barna og stemor kommer nærmere hverandre - det kan gå begge veier.

 

Jeg tror du vil oppnå mest med å være veldig saklig overfor faren.

Neste møte med spesialisten på sykehuset bør dere begge to stille på, da får mannen din høre direkte fra spesialisten hva som er beste for eldstemann.

 

I utgangspunktet så har jo disse to barna to foreldre som virkelig ønsker det beste for barna. Men det er absolutt poeng at mannen ikke greier 50/50 uten at du stiller opp som du gjør. Da er spørsmålet om prosenten bør endres en god del, eller at far finner en annen ordning i sine uker. Hvis far finner en annen løsning i sine uker, er det noe du er komfortabel med? Eller er det kanskje likevel bedre at dere opprettholder ordningen med at de kommer til deg de to dagene den uken? Dette må du kjenne etter, for at du skal få langt større samvær er jo ikke nødvendigvis den eneste løsningen.

 

Neste poeng er at minstemann har gitt uttrykk for at det er slitsom å flytte så ofte. Da er spørsmålet om dette er noe minstemann fremdeles føler på, eller om det var noe som var sagt for et år siden eller i forrige uke.

 

Du skriver at hans samboer ikke stiller så mye opp. Det er ikke ditt problem, så lenge det ikke går ut over dine barn. Og ikke noe du har nevnt nå tyder særlig på det. Du trenger ikke være enig i måten de fordeler oppgaver på. Og det er mannens barn, så naturlig at han tar det aller meste med barna. Om barna føler seg tilsidesatt av stemor, at hun ikke er hyggelig med dem, det er noe du kan ta opp med mannen. Men ikke om dette bare er noe du selv føler på, eller er uenig i måten de gjør ting på.

 

Tenk gjennom samtalen du og bf hadde på nytt. Vær ærlig med deg selv om det er ting du har sagt som du bør unnskylde eller forklare. Hvis det ikke er det så skal du ikke gjøre det, men viktig hvis du har gitt faren inntrykk av at han ikke er god nok pappa. Tydeliggjør at dere begge to kun har barnas beste i mente og at dere må kommunisere godt for å få det til. Så går dere sammen til spesialisten på sykehus neste gang og går sammen til fvk for å få sakligere samtaler om barna og samværet.

 

Håper dere finner en ordning som passer best mulig for barna deres

 

 

Ps... det med annenrangs som du har lest her inne. Det kommer helt an på hvordan foreldrene håndterer situasjonen når det kommer nye halvsøsken. Om barn føler seg annenrangs så er det fordi foreldrene har behandlet ungene som det, ikke har greid å se og ivareta første barns behov.

 

Høres ut som om du og mannen har det bra

 

Anonymous poster hash: cd82c...356

[Anonym bruker]

 

Hadde fått han med til familievernkontoret. For det går jo ikke i lengden, og tenker helsen til største barnet er viktigere. Og kan far ha de langhelg, for eksempel fra torsdag til mandag. Da er det bare en dag annenhver helg han må slutte tidlig.

 

Anonymous poster hash: 394b2...d8c

I følge pappan var det helt uaktuelt. Prøvde meg på torsdag til tirsdag. Da trengte han å dra tidlig 3 dager og ikke 5. Men han så ikke poenget med den endringen for det ville ikke bety noe for mer stabilitet for barna. Prøvde å si at det gir 2 dager mer i uka med vennene sine og å gå til skolen med de andre barna, men det er ikke viktig visstnok.

Da jeg sa at de ikke fikk lekt med vennene sine med mindre det var planlagt (kjøretur unna) så sa han at det er bare sunt og bra at de får slappet av litt og ikke alltid være aktiv hele tiden. Det å sitte å spille på iPaden i flere timer er visstnok bedre enn å stikke it og leke med venner.

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

 

 

Jeg tenker at mannen kommer med mange av disse argumentene fordi han også er redd for å se barna sine mindre. Ha det i bakhodet neste gang dere snakker sammen. Jeg vil tro fvk vil hjelpe deg om han legger frem alle disse tingene på denne måten der. Det kan hjelpe at han hører ting fra andre og ikke bare deg.

 

Anonymous poster hash: cd82c...356

[Anonym bruker]

Jeg syns veldig synd i ungene som har hatt 50/50 fra de bare var 3 og 5 år. Forstår godt at de er lei nå.

 

Dere har jo ikke 50/50 som det er ment heller siden han ikke klarer dette uten hjelp alle sine uker for deg og siden han ikke tar sin 50% av hårklipp, legetimer osv osv. 

Du har sydd puter under armene hans.

 

Du skulle ikke gått med på 50/50 i utgangspunktet.

Nå trenger dere time på FVK for ¨snakke om hvordan det må bli fremover.

Anonymous poster hash: 976df...f1f

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg tenker at hensyn til eldstemann må telle mye. Om diagnosen gjør det uheldig å ha den ordningen dere har, så må dere endre den. Men om det er 50/50 eller 60/40 tror jeg ikke spiller noen stor rolle.

Du nevner det med medisinering av gutten, men du skriver ikke noe om at far ikke greier å følge opp dette. Om far følger opp medisinering så bør det jo ikke være et argument. Barnets helse ellers kan være et argument, og dere bør diskutere dette med legen på sykehuset som har uttalt det han har. At far skal basere seg på at gutten skal sykle 5 km må ses opp mot hvor realistisk det er at barnet kan greie det så ofte mtp. diagnosen. Aktivitet er jo bra, spørsmålet er om dette kan være positiv eller negativt for gutten. Et annet poeng er været og om det er sykkelvei hele strekningen slik at det er trygt for 9-åringen å sykle.

 

Det er tydelig at far lener seg tungt på deg for å få til den 50/50-ordningen. Samtidig så regner jeg med at du gjør det med glede å ta hjem barna også de to dagene i uken hvor det ikke er sfo.

 

Jeg reagerer litt på det nr. tre også skriver, at mye av teksten din skrives ut fra hva du ønsker deg. Du er tydeligvis villig til å gjøre det meste for barna dine, og det er jo bra. Bare pass på at du ikke vil så mye at det i seg selv blir negativt og skaper konflikter unødvendig. Du skriver også at du og nåværende mann ikke skal ha barn sammen fordi du "ikke ønsker at barna mine skal bli "annenrangs". Veldig pussig, og muligens en noe "kontrollfreak"-holdning å mene at flere søsken skulle gjøre dine barn annenrangs! Jeg håper mannen din har barn fra før også, slik at du ikke opplever at han en dag går fordi han finner ut at han vil ha egne barn likevel. Å være "enige" fordi du ikke vil at dine barn skal bli "annenrangs" høres mer ut som om du har bestemt enn enighet. Det spiller ingen rolle, men pass på at ikke din - unnskyld uttrykket - pussige holdning til "annenrangs" slår ut overfor din eks og hans nye kone om de får barn. Barn blir ikke annenrangs selv om de får halvsøsken!

 

Du nevner også om kvalitetstid i hverdagen. Det er flott og noe man bør strebe etter, men ikke alltid realistisk. Siden du har muligheten til å jobbe hjemme så kan du ikke sammenligne den hverdagen du har med barna med den mannen din har når han jobber fullt. Ikke gjør hans innsats mindre enn den er selv om den kanskje ikke er like ideell som din.

 

Som du ser - jeg er delvis enig med deg, og delvis uenig - kanskje ikke særlig til hjelp

 

Anonymous poster hash: cd82c...356

Takk for lang og fin tilbakemelding :-)

 

Pappan er flink med medisinering! Det er jeg som har kontakten med legene og da skriver "oppskrift" på medisineringen som da skal gjelde for uken hvis det er endringer. Jeg tar med barner til blodprøver. Angående medisinering så er det mer at barnet trenger medisiner hver 12.time med mat, i tillegg til rutinepreget og rolig liv med masse søvn/legge seg til samme tid hver dag. Pga samboeren hans ikke bidrar med barna så blir det mye på han og det blir da mye stress. Det skjønner jeg jo når han skal sjonglere fulltidsjobb, 2 barn og 1 hund alene. Han er en fantastisk pappa, men ser ikke like mye nytten av hårvask, negleklipp og hårklipp for eks.

 

Annenrangs ble litt dårlig skrevet men er et ord fra en jente her innefra som skrev hvordan hun følte seg da hennes foreldre ble skilt og de fikk barn med ny partner. Barna blir jo aldri annenrangs men følelsen for barna er kanskje slik når de kommer på "besøk" annenhver uke inn i en kjernefamilie.

Mannen min har to voksne barn og vi er begge enige om at fokuset skal være på mine to små. Han elsker de som sine egne og bidrar like mye i deres hverdag som meg. Vi hadde de til og med på vår bryllupsreise.

 

Jeg ser at mye av det jeg har skrevet er mye hva jeg føler. Jeg er full av følelser nå for skrev dette rett etter at eksen hadde dratt og var ganske emosjonell. Hadde håpet at samtalen hadde gått bedre.

Tilbakemeldingene deres får meg roligere igjen. Takk skal dere ha!!

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

Slik jeg ser det så er ditt første innlegg skrevet i beste mening, du ønsker at barna dine skal ha det best mulig hele tiden. Og du ser på "best mulig" ut fra din egen oppfattelse av hva som er best mulig.

 

La meg ta et lite tankespinn. Du og eksen var fortsatt sammen. Da tror jeg sannsynligheten er stor for at du hadde beholdt den forrige jobben? I så fall ville jo du og bf valgt en løsning for barna etter skolen som da helt sikkert ville blitt sett på som det beste - men kanskje ikke så bra som nå når du jobber hjemmefra.

 

Det kan godt tenkes at det er det beste for barna deres å få en annen samværsfordeling, det vet jeg ikke. Men jeg tror at hvis du har lagt frem saken for faren litt i stil som du skrev første innlegget ditt, da kan jeg forstå at det kanskje ikke gikk så bra.

Selv om det kanskje ikke er din mening, så tror jeg mannen kan ha tatt det som en enste stor kritikk av ham som far og hans liv. Det spiller jo ingen rolle om du mener han er en fantastisk pappa hvis han får inntrykk av at du mener det motsatte...

 

Poenget er vel å prøve å legge dine egne følelser noenlunde bort neste gang du snakker med ham. Om du har sagt noe i dag som du bør unnskylde - eller i hvert fall forklare - så gjør det. Da vil han trolig stille til neste samtale med mer velvilje til kommunikasjon enn han kanskje er i dag.

 

Din kamel som du må svelge, det er å innse at barnas beste kan være noe annet enn du ser som det beste - den tiden de er hos far. Å tenke på at far kanskje får flere barn og at dette kanskje gjør situasjonen dårligere for barna dine - det er å ta sorger på forskudd! Kanskje et søsken til og med kan bli et moment som gjør at barna og stemor kommer nærmere hverandre - det kan gå begge veier.

 

Jeg tror du vil oppnå mest med å være veldig saklig overfor faren.

Neste møte med spesialisten på sykehuset bør dere begge to stille på, da får mannen din høre direkte fra spesialisten hva som er beste for eldstemann.

 

I utgangspunktet så har jo disse to barna to foreldre som virkelig ønsker det beste for barna. Men det er absolutt poeng at mannen ikke greier 50/50 uten at du stiller opp som du gjør. Da er spørsmålet om prosenten bør endres en god del, eller at far finner en annen ordning i sine uker. Hvis far finner en annen løsning i sine uker, er det noe du er komfortabel med? Eller er det kanskje likevel bedre at dere opprettholder ordningen med at de kommer til deg de to dagene den uken? Dette må du kjenne etter, for at du skal få langt større samvær er jo ikke nødvendigvis den eneste løsningen.

 

Neste poeng er at minstemann har gitt uttrykk for at det er slitsom å flytte så ofte. Da er spørsmålet om dette er noe minstemann fremdeles føler på, eller om det var noe som var sagt for et år siden eller i forrige uke.

 

Du skriver at hans samboer ikke stiller så mye opp. Det er ikke ditt problem, så lenge det ikke går ut over dine barn. Og ikke noe du har nevnt nå tyder særlig på det. Du trenger ikke være enig i måten de fordeler oppgaver på. Og det er mannens barn, så naturlig at han tar det aller meste med barna. Om barna føler seg tilsidesatt av stemor, at hun ikke er hyggelig med dem, det er noe du kan ta opp med mannen. Men ikke om dette bare er noe du selv føler på, eller er uenig i måten de gjør ting på.

 

Tenk gjennom samtalen du og bf hadde på nytt. Vær ærlig med deg selv om det er ting du har sagt som du bør unnskylde eller forklare. Hvis det ikke er det så skal du ikke gjøre det, men viktig hvis du har gitt faren inntrykk av at han ikke er god nok pappa. Tydeliggjør at dere begge to kun har barnas beste i mente og at dere må kommunisere godt for å få det til. Så går dere sammen til spesialisten på sykehus neste gang og går sammen til fvk for å få sakligere samtaler om barna og samværet.

 

Håper dere finner en ordning som passer best mulig for barna deres

 

 

Ps... det med annenrangs som du har lest her inne. Det kommer helt an på hvordan foreldrene håndterer situasjonen når det kommer nye halvsøsken. Om barn føler seg annenrangs så er det fordi foreldrene har behandlet ungene som det, ikke har greid å se og ivareta første barns behov.

 

Høres ut som om du og mannen har det bra

 

Anonymous poster hash: cd82c...356

Takk igjen for et reflektert svar :-)

 

Angående min jobb først. Ja jeg ville fortsatt ha sluttet i min tidligere jobb selv om jeg og eksen hadde vært sammen. Jeg jobbet der etter at vi sluttet og endret ikke dette før 8 mnd etter sønnen min ble syk. Jeg greide ikke å gi han den hverdagen han trengte ved å jobbe 8-16.

 

Vi sa nok begge to ting vi ikke mente å si. Vi er gode venner og drikker ofte kaffe hos hverandre. Ingen sure miner og han vet at jeg syns han er en flink pappa. Det sa jeg også i dag. Men det ble for emosjonelt etterhvert og når vi ikke er enige så ble begge urimelige. Jeg begynte å gråte også da han mente at vi ikke skulle sy puter under armene på sønnen vår. Han vil ikke erkjenne seg diagnosen annet enn å gi han medisiner. Da legen nevnte operasjon hvis vi ikke fikk dette under kontroll med medisiner så var reaksjonen "flott, da blir han kvitt det". Ingen refleksjon over alvoret av åpen hjernekirurgi og dets konsekvenser. For meg (som har jobbet mange år i helsevesenet) ser på dette som aller aller siste utvei og er vettskremt over tanken.

 

Ja jeg vet jeg tar sorgene på forskudd med tanke på nye barn for han. Men igjen så hører man om så mange hvor dette e Blair negativt for d eksiterende barna og problemet er at vi ikke vet om det går bra eller dårlig før det er for sent. Hva om denne stemoren ser på barna som bry når hun får egne? Barna påpeker nå at de ikke føler seg elsket av de. Hun har aldri gitt dem en klem eller vært med på en ferie bortsett fra en gang hvor de fikk n gratistur. Da sa barna da de kom hjem at hun hadde ligget på stranda alene om dagen da hun ikke likte bassenget.

Det er barna som sier dette. Hun er snill med de men absolutt ingen omsorgsperson. Hun trener og gjør som hun vil og kommer som regel hjem etter barna er lagt seg. Barna påpeker det til meg. Når jeg tar opp dette med barnefar så skylder han på seg selv og at han vil ta det rolig og derfor ikke har "latt henne bidra".

 

Jeg skal absolutt være mer rolig og "fornuftig" neste gang. Han kommer i morgen for da kommer barna hit etter skolen. Det er som du sier, jeg vil jo ikke gi opp denne tiden hell hvis han finner en annen løsning. Med mindre den løsningen er at han selv er med de. Han kan ikke ha 50-50 hvis besteforeldre må passe barna fast flere dager i uken.

 

Jeg sa at slik det er nå så er det mitt bidrag som gjør at han greier 50-50. Minstemann nevnte at hun var sliten for rundt 1 mnd siden. Hun har også ved 3 anledninger i år gråtet så mye hos pappan om at hun vil til meg at jeg har måtte dra og hente henne. Det har aldri skjedd motsatt.

 

Igjen, takk for reflekterte tanker. tar de til meg og ser litt hva jeg bør gjøre. En unnskyldning til barnefaren i morgen er sikkert på sin plass 🤔

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

Jeg trenger å lufte tankene mine her litt etter at jeg ble "halshugget" av far da vi møttes for en time siden.

Jeg er litt redd for å bli gjenkjent men prøver å forklare rutinen vår litt generelt.

 

Brudd for snart 4 år siden. Barna våre er nå 7 og 9 år gamle. Siden bruddet har vi hatt 50-50 deling hvor de voksne flyttet inn og ut av huset første 6 mnd for en mykere overgang. Jeg kjøpte han ut av huset og han fikk en leilighet 5 min kjøring unna.

 

Til tross for utroskap fra hans side så har vi greid å beholde vennskapet etter flere meklertimer. I disse 4 årene har 50-50 ordningen fungert helt greit for både oss og barna. Vi voksne er fleksible og bytter hvis noe oppstår.

 

Nå derimot begynner jeg å føle at ting ikke fungerer så godt for barna.

Eldstemann fikk en diagnose for snart 3 år siden som "krever" medisinering og rutinemessige dager. Han er mye mer sliten enn jevnaldrende men lever så og si helt normalt bortsett fra mediainering og visse andre hensyn.

 

Jeg har endret livet mitt deretter for å gi en bedre hverdag til barna og særlig eldstemann som trenger rolige dager. Sa opp jobben og startet for meg selv. Vært beintøft men nå går ting bra. Dette betyr at morgenene er rolige med barna i fokus og rolig frokost før de går sammen med nabobarna til skolen. 2 dager i uka har de ikke SFO og går da rett hjem og gjør lekser. Jeg er da hjemme og lager tidlig middag og gjør lekser med de så de dagene med tidlig aktiviteter ikke blir stress.

Barnefar jobber fult og kan ikke være hjemme til skolen er slutt. I tillegg er det langer unna (annen skolekrets han bor i men samme kommune) så barna kan uke gå direkte hjem til han. De kommer derfor hjem til meg disse to dagene når det er hans uke. Jeg gjør lekser med de og lager middag. Han henter de her 16.30 i ferdig treningstøy så han kan kjøre de på aktivitetene.

Minstemann har klagd en gang på mye flytting. Jeg er enig i at det kan være stressende selv om vi har lagt det opp så lite stressende som mulig. En leverer på en fredag og den andre henter. Alt er dobbelt og de få tingene som ikke er det pakker vi foreldrene og kjører til skolen senere og henger på knaggen.

 

Nå skal eldstemann ikke ha SFO i det hele tatt fra nyttår ettersom han er 4.klassing. Jeg ville ha en samtale med eksen om hva planen hans da var siden han ikke kan slutte tidlig på jobb. Jeg ønsket en mer stabil ordning da legen på sykehuset til eldstemann mente at samværsordningen vår kan gjøre hab enda mer sliten da mennesker med denne diagnosen har redusert belastbarhet (legens ord). I tillegg er det alltid jeg som drar til leger med barna, klipper negler (han Har ikke klippet neglene dems på 4 år) drar til frisør etc. Når barna er syke så ringer han som regel til meg og spør om jeg kan ta de siden han har et viktig møte.

 

Han er en fantastisk pappa men med hund i tillegg så får de ikke mye kvalitetstid (i mine øyne). Mye stress og ungene spiser frokost i sofaen med iPad mens han går tur med bikkja om morningen. Før spiste de frokost i bilen på vei til skolen.

 

Jeg mente det var en ypperlig anledning til å endre samvær nå som Elstemann skal slutte på SFO. Men nei... Planen hans var at begge skal gå hjem hit de to dagene og at han skulle hente tidlig de andre to dagene. Spurte hva han da skulle gjøre med fredagene men det visste han ikke enda da de sluttet ekstra tidlig denne dagen. Hvis han tar med minstemann samtidig fra skolen så får hun kun 30-60 min med SFO 2 ganger i uka. De har heller ingen venner i nabolaget hos pappan men han er flink til å ta med venner hjem fra skolen når det er planlagt.

 

Han er HELT imot annen løsning enn 50-50 og mente dette var det aller beste for barna selv om minstemann har gitt uttrykk for mye flytting. Han mente også at Elstemann kan sykle 5 km hver vei fra våren av selv om er mer sliten enn andre for vi skal ikle sy puter under armene hans.

Det er ikke mer mas for barna å bo 50-50 enn for ekempel 40-60.

Det er ikke noe problem for barna å bli dratt ut av leken når han henter de her de to dagene i uka hvor de går hit.

 

Jeg føler meg helt overkjørt og lei meg på barna mine sine vegne. Han er en fantastisk pappa men det er kun kvalitetstid i helgene. Men han mener det er viktig for barn å ha hverdagsrutiner med begge foreldrene.

 

Er jeg helt urimelig? Noen som kan hjelpe meg litt med tankene og bekymringene mine?

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

Jeg synes dere skal spørre barna. Hvis dere trenger hjelp til å snakke med dem kan fvk eller ulike megleinstanser eller helsestasjonstilbud hjelpe dere. Viktig å få frem hva de føler om sin egen situasjon. Så hadde jeg tatt det derfra.

 

Anonymous poster hash: 582b9...419

[Anonym bruker]

 

Anonymous poster hash: cd82c...356

Takk igjen for et reflektert svar :-)

 

Angående min jobb først. Ja jeg ville fortsatt ha sluttet i min tidligere jobb selv om jeg og eksen hadde vært sammen. Jeg jobbet der etter at vi sluttet og endret ikke dette før 8 mnd etter sønnen min ble syk. Jeg greide ikke å gi han den hverdagen han trengte ved å jobbe 8-16.

 

Vi sa nok begge to ting vi ikke mente å si. Vi er gode venner og drikker ofte kaffe hos hverandre. Ingen sure miner og han vet at jeg syns han er en flink pappa. Det sa jeg også i dag. Men det ble for emosjonelt etterhvert og når vi ikke er enige så ble begge urimelige. Jeg begynte å gråte også da han mente at vi ikke skulle sy puter under armene på sønnen vår. Han vil ikke erkjenne seg diagnosen annet enn å gi han medisiner. Da legen nevnte operasjon hvis vi ikke fikk dette under kontroll med medisiner så var reaksjonen "flott, da blir han kvitt det". Ingen refleksjon over alvoret av åpen hjernekirurgi og dets konsekvenser. For meg (som har jobbet mange år i helsevesenet) ser på dette som aller aller siste utvei og er vettskremt over tanken.

 

Ja jeg vet jeg tar sorgene på forskudd med tanke på nye barn for han. Men igjen så hører man om så mange hvor dette e Blair negativt for d eksiterende barna og problemet er at vi ikke vet om det går bra eller dårlig før det er for sent. Hva om denne stemoren ser på barna som bry når hun får egne? Barna påpeker nå at de ikke føler seg elsket av de. Hun har aldri gitt dem en klem eller vært med på en ferie bortsett fra en gang hvor de fikk n gratistur. Da sa barna da de kom hjem at hun hadde ligget på stranda alene om dagen da hun ikke likte bassenget.

Det er barna som sier dette. Hun er snill med de men absolutt ingen omsorgsperson. Hun trener og gjør som hun vil og kommer som regel hjem etter barna er lagt seg. Barna påpeker det til meg. Når jeg tar opp dette med barnefar så skylder han på seg selv og at han vil ta det rolig og derfor ikke har "latt henne bidra".

 

Jeg skal absolutt være mer rolig og "fornuftig" neste gang. Han kommer i morgen for da kommer barna hit etter skolen. Det er som du sier, jeg vil jo ikke gi opp denne tiden hell hvis han finner en annen løsning. Med mindre den løsningen er at han selv er med de. Han kan ikke ha 50-50 hvis besteforeldre må passe barna fast flere dager i uken.

 

Jeg sa at slik det er nå så er det mitt bidrag som gjør at han greier 50-50. Minstemann nevnte at hun var sliten for rundt 1 mnd siden. Hun har også ved 3 anledninger i år gråtet så mye hos pappan om at hun vil til meg at jeg har måtte dra og hente henne. Det har aldri skjedd motsatt.

 

Igjen, takk for reflekterte tanker. tar de til meg og ser litt hva jeg bør gjøre. En unnskyldning til barnefaren i morgen er sikkert på sin plass

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

 

 

Ut fra det du skriver her så synes jeg det er kjempeviktig at far blir mer involvert overfor sykehus og spesialister. Det er totalt kunnskapsløst av ham med den reaksjonen ang. ev. operasjon! Han trenger en alvorlig realitetsorientering på det området asap! Kanskje du kan ringe spesialisten på sykehuset og be om en time fordi du er redd far ikke forstår alvoret?

Jeg vil tro at noe av det også er frykt for barnet - det er lettere å late som at det ikke er så alvorlig hvis han ikke forholder seg til det, eller bestemmer seg for at åpen hjerneoperasjon kan være en quick fix...

Mannen må heretter være med til spesialisttimene og undersøkelsene på sykehus, tror jeg, for å forstå alvoret i det.

 

Og ut fra det samt at minstemann har begynt å slite såpass mye - så tenker jeg at det trolig er riktig slik du tenker, at samvære bør være hovedsaklig hos deg.

 

Husk når du snakker med ham at det er en liten pris å betale å svelge noen kameler hvis du likevel når målet om barnas beste. Da kan det være strategisk lurt å "gi" mannen forklaringer, oppbacking, stryke ham med hårene litt og også respektere at hans ønske om å ha barna mest mulig nok er (nesten) like stort som ditt. Da tror jeg du når lengst i dette.

 

Men med tanke på at eldste trenger så mye stabilitet i tilværelsen (og minste har begynt å vise at h*n ikke har det bra med 50/50-ordningen) så tror jeg det er viktig at du står på ditt i dette.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: cd82c...356

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Anonymous poster hash: cd82c...356

Takk igjen for et reflektert svar :-)

 

Angående min jobb først. Ja jeg ville fortsatt ha sluttet i min tidligere jobb selv om jeg og eksen hadde vært sammen. Jeg jobbet der etter at vi sluttet og endret ikke dette før 8 mnd etter sønnen min ble syk. Jeg greide ikke å gi han den hverdagen han trengte ved å jobbe 8-16.

 

Vi sa nok begge to ting vi ikke mente å si. Vi er gode venner og drikker ofte kaffe hos hverandre. Ingen sure miner og han vet at jeg syns han er en flink pappa. Det sa jeg også i dag. Men det ble for emosjonelt etterhvert og når vi ikke er enige så ble begge urimelige. Jeg begynte å gråte også da han mente at vi ikke skulle sy puter under armene på sønnen vår. Han vil ikke erkjenne seg diagnosen annet enn å gi han medisiner. Da legen nevnte operasjon hvis vi ikke fikk dette under kontroll med medisiner så var reaksjonen "flott, da blir han kvitt det". Ingen refleksjon over alvoret av åpen hjernekirurgi og dets konsekvenser. For meg (som har jobbet mange år i helsevesenet) ser på dette som aller aller siste utvei og er vettskremt over tanken.

 

Ja jeg vet jeg tar sorgene på forskudd med tanke på nye barn for han. Men igjen så hører man om så mange hvor dette e Blair negativt for d eksiterende barna og problemet er at vi ikke vet om det går bra eller dårlig før det er for sent. Hva om denne stemoren ser på barna som bry når hun får egne? Barna påpeker nå at de ikke føler seg elsket av de. Hun har aldri gitt dem en klem eller vært med på en ferie bortsett fra en gang hvor de fikk n gratistur. Da sa barna da de kom hjem at hun hadde ligget på stranda alene om dagen da hun ikke likte bassenget.

Det er barna som sier dette. Hun er snill med de men absolutt ingen omsorgsperson. Hun trener og gjør som hun vil og kommer som regel hjem etter barna er lagt seg. Barna påpeker det til meg. Når jeg tar opp dette med barnefar så skylder han på seg selv og at han vil ta det rolig og derfor ikke har "latt henne bidra".

 

Jeg skal absolutt være mer rolig og "fornuftig" neste gang. Han kommer i morgen for da kommer barna hit etter skolen. Det er som du sier, jeg vil jo ikke gi opp denne tiden hell hvis han finner en annen løsning. Med mindre den løsningen er at han selv er med de. Han kan ikke ha 50-50 hvis besteforeldre må passe barna fast flere dager i uken.

 

Jeg sa at slik det er nå så er det mitt bidrag som gjør at han greier 50-50. Minstemann nevnte at hun var sliten for rundt 1 mnd siden. Hun har også ved 3 anledninger i år gråtet så mye hos pappan om at hun vil til meg at jeg har måtte dra og hente henne. Det har aldri skjedd motsatt.

 

Igjen, takk for reflekterte tanker. tar de til meg og ser litt hva jeg bør gjøre. En unnskyldning til barnefaren i morgen er sikkert på sin plass

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

Ut fra det du skriver her så synes jeg det er kjempeviktig at far blir mer involvert overfor sykehus og spesialister. Det er totalt kunnskapsløst av ham med den reaksjonen ang. ev. operasjon! Han trenger en alvorlig realitetsorientering på det området asap! Kanskje du kan ringe spesialisten på sykehuset og be om en time fordi du er redd far ikke forstår alvoret?

Jeg vil tro at noe av det også er frykt for barnet - det er lettere å late som at det ikke er så alvorlig hvis han ikke forholder seg til det, eller bestemmer seg for at åpen hjerneoperasjon kan være en quick fix...

Mannen må heretter være med til spesialisttimene og undersøkelsene på sykehus, tror jeg, for å forstå alvoret i det.

 

Og ut fra det samt at minstemann har begynt å slite såpass mye - så tenker jeg at det trolig er riktig slik du tenker, at samvære bør være hovedsaklig hos deg.

 

Husk når du snakker med ham at det er en liten pris å betale å svelge noen kameler hvis du likevel når målet om barnas beste. Da kan det være strategisk lurt å "gi" mannen forklaringer, oppbacking, stryke ham med hårene litt og også respektere at hans ønske om å ha barna mest mulig nok er (nesten) like stort som ditt. Da tror jeg du når lengst i dette.

 

Men med tanke på at eldste trenger så mye stabilitet i tilværelsen (og minste har begynt å vise at h*n ikke har det bra med 50/50-ordningen) så tror jeg det er viktig at du står på ditt i dette.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: cd82c...356

Tusen takk for svar :-) setter veldig pris på det!

 

Han har vært med på 90-95% av alle timene på sykehuset. Problemer er vel at jeg ikke tror han skjønner at diagnosen kan potensielt være farlig. Jeg som har medisinsk bakgrunn tar nok "over" møtene med legen så det blir legen og jeg som prater og han kommer med innspill om ting i hverdagen. Han sier etterpå at jeg bare skal sende han en oversikt hvis medisiner skal endres. "Alvoret" kan ikke diskuteres med Elstemann der og vi får ikke egen time uten han heller for det har de ikk ressurser til.. Legen og jeg prates ofte på telefonen. Hun ringer aldri pappan for der er det ikke mye å hente.

Skal prøve å få han til å skjønne alvoret og kanskje nevne det til legen når hun ringer meg senere uken angående blodprøvesvarene.

 

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Anonym bruker]

Noen flere innspill? Jeg hadde tenkt å unnskylde for utbruddene mine når han kommer og henter barna i morgen men da jeg nevnte det for mannen min så eksploderte han. Han sa han ble veldig skuffet hvis jeg gjorde det. Alt jeg har gjort for den mannen i alle år mens han har behandlet meg dårlig. Etter 12 år så er han utro og blir sammen med en han flørtet med mens vi gikk i terapi. Til trodd for dette har jeg gjort masse ekstra for han slik at han skulle greie 50% med barna. Han har faktisk aldri gitt meg et eneste takk eller vist takknemlighet. Ikke i dag heller.

Men føler fortsatt at jeg bør unnskylde for å ikke skape konflikt...

 

HI

 

Anonymous poster hash: a7143...c55

[Gjest Antarctica]

 

Jeg tenker du er litt urimelig og far har et godt poeng når "han mener det er viktig for barn å ha hverdagsrutiner med begge foreldrene.". Å ha 2 hjem betyr ikke at begge hjemmene skal være som mors hjem og du kan ikke forvente eller forlange at far gjør som deg. Og omvendt.

At barna ikke liker flyttingen kan jeg forstå, men hovedfokuset ditt, slik jeg leser det, ligger i dine ønsker og forventninger om hvordan far skal gjøre det. Og det er urimelig av deg.

 

Anonymous poster hash: f2d28...573

Helt uenig. Eneste grunn til at han kan gi dem et snev av "hverdagsrutiner" er at mors hjem står åpent og hun hjelper til flere dager i uka.

 

HI: jeg ville ha sagt at 50/50 står for fall hvis han ikke reduserer jobben sin.

[Isola&Lille+julegave]

 

Jeg tenker du er litt urimelig og far har et godt poeng når "han mener det er viktig for barn å ha hverdagsrutiner med begge foreldrene.". Å ha 2 hjem betyr ikke at begge hjemmene skal være som mors hjem og du kan ikke forvente eller forlange at far gjør som deg. Og omvendt.

At barna ikke liker flyttingen kan jeg forstå, men hovedfokuset ditt, slik jeg leser det, ligger i dine ønsker og forventninger om hvordan far skal gjøre det. Og det er urimelig av deg.

 

Anonymous poster hash: f2d28...573

Jeg er helt uenig! Far evner ikke å se barnas beste. Han tenker kun på sitt behov, når han kan ignorere legens anbefaling og guttens ytring om at han syns det blir for mye flytting.

HI: Jeg anbefaler samtale på familievernkontoret. Alltid Bra med en nøytral tredjepart som kan sette ting i perspektiv!

[Anonym bruker]

 

 

Jeg tenker du er litt urimelig og far har et godt poeng når "han mener det er viktig for barn å ha hverdagsrutiner med begge foreldrene.". Å ha 2 hjem betyr ikke at begge hjemmene skal være som mors hjem og du kan ikke forvente eller forlange at far gjør som deg. Og omvendt.

At barna ikke liker flyttingen kan jeg forstå, men hovedfokuset ditt, slik jeg leser det, ligger i dine ønsker og forventninger om hvordan far skal gjøre det. Og det er urimelig av deg.

 

Anonymous poster hash: f2d28...573

Helt uenig. Eneste grunn til at han kan gi dem et snev av "hverdagsrutiner" er at mors hjem står åpent og hun hjelper til flere dager i uka.

 

HI: jeg ville ha sagt at 50/50 står for fall hvis han ikke reduserer jobben sin.

Takk for innspill. Godt å se at jeg ikke er totalt urimelig.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a7143...c55