49 år og gravid...

[gale damen]

 

 

ADVARSEL! Det ropes ut om stor risko for Downs og SA. Her er det store misforståelser ute og går. Dere må ikke uttale dere om noe dere åpenbart ikke har kjennskap til!

 

Risikoen for å få et barn med Downs er 1,6% for en dame over 45 år. Det er ikke STOR risiko...!! Det er en litt økt risiko for det enn om hun hadde vært 20. Men risikoen er fortsatt veldig lav!

 

Til info: 20 år har 0,067 % sjanse, 35 år har 0,25 % sjanse, 40 år har 1 % sjanse og over 45 har 1,6 % sjanse.

 

Risikoen for spontanabort er også noe økt for kvinner over 35, men det er fortsatt ikke veldig mye større sjanse enn for de under 35. Andre faktorer spiller også stor rolle.

 

Det er viktig å skille mellom økt risiko og stor risiko... Det er laaangt fra det samme!

 

Anonymous poster hash: c8592...1f4

 

Dette stemmer desverre ikke. Når du blir 45 er risikoen for å få et barn med Downs syndrom ca 5% og den stiger bratt fra dette nivået. Det er imidlertid så mange som sjekker om barnet er friskt og som velger abort hvis det har kromosomfeil, at det er relativt få barn som blir født av kvinner i slutten av 40-årene som har syndromet.

Det er desverre også slik at ca 41% av alle graviditeter hos kvinner mellom 45 og 41 år ender med SA.

 

Anonymous poster hash: 64280...2b6

 

Er det noen av dere som kan oppgi kilder for tallene?

 

Gratulerer og lykke til :-)

[Merdee]

 

Eh...

Er det bare jeg som tenker at man skal orke å følge opp litt mer enn med babykosen?

Det er om et par-tre år det begynner å bli slitsomt, og hva med når barnet begynner på skole og får fritidsaktiviteter etterhvert?

 

Og hva med den stakkars ungen som alltid vil måtte tilpasse seg sin gamle mor, og antagelig ta ansvar for hjelp og stell som 20-25 åring andre ikke trenger tenke på før de er 50-60?

 

Hva med den store risikoen for at barnet blir født med downs, evt andre lidelser grunnet mors alder?

 

Flott at det går an liksom, men for meg blir det bare fryktelig egoistisk!

Det er som sagt så mye mer enn det første året med babykosen.

 

Anonymous poster hash: 8bde7...16e

 

Kjenner en mann som ble far 68 å gammel.Nå er barnet 16, og han har vært superengasjert hele oppveksten. 

 

Anonymous poster hash: 0f0fa...073

 

 

Så flott for ham da. Men representativt betyr det ikke at det er.

 

Antar også at hans kone var langt yngre enn 68.

Hvordan synes forresten barnet selv det er å ha så gamle foreldre, vet du noe om det?

[Anonym bruker]

 

Hvordan synes forresten barnet selv det er å ha så gamle foreldre, vet du noe om det?

 

Hva har det med saken å gjøre, så lenge foreldrene utfører "oppgavene" sine og vel så det, slik tilfellet er her? Jeg tar det som en selvfølge at du ikke antyder at det skulle være flaut på noen måte.

 

Anonymous poster hash: ce761...8d6

[Merdee]

 

 

Hvordan synes forresten barnet selv det er å ha så gamle foreldre, vet du noe om det?

 

Hva har det med saken å gjøre, så lenge foreldrene utfører "oppgavene" sine og vel så det, slik tilfellet er her? Jeg tar det som en selvfølge at du ikke antyder at det skulle være flaut på noen måte.

 

Anonymous poster hash: ce761...8d6

 

 

Så du tror på ingen måte at en 12- åring med en 80- år gammel far må ta langt mer ansvar enn andre 12- åringer? Jeg mener at tenåringen per i dag sikkert selv har en bedre vurdering av om faren har fungert godt som forelder tross sin høye alder.

Endret 4. november 2015 av Virginia!

[Anonym bruker]

 

 

ADVARSEL! Det ropes ut om stor risko for Downs og SA. Her er det store misforståelser ute og går. Dere må ikke uttale dere om noe dere åpenbart ikke har kjennskap til!

 

Risikoen for å få et barn med Downs er 1,6% for en dame over 45 år. Det er ikke STOR risiko...!! Det er en litt økt risiko for det enn om hun hadde vært 20. Men risikoen er fortsatt veldig lav!

 

Til info: 20 år har 0,067 % sjanse, 35 år har 0,25 % sjanse, 40 år har 1 % sjanse og over 45 har 1,6 % sjanse.

 

Risikoen for spontanabort er også noe økt for kvinner over 35, men det er fortsatt ikke veldig mye større sjanse enn for de under 35. Andre faktorer spiller også stor rolle.

 

Det er viktig å skille mellom økt risiko og stor risiko... Det er laaangt fra det samme!

Anonymous poster hash: c8592...1f4

 

Dette stemmer desverre ikke. Når du blir 45 er risikoen for å få et barn med Downs syndrom ca 5% og den stiger bratt fra dette nivået. Det er imidlertid så mange som sjekker om barnet er friskt og som velger abort hvis det har kromosomfeil, at det er relativt få barn som blir født av kvinner i slutten av 40-årene som har syndromet.

Det er desverre også slik at ca 41% av alle graviditeter hos kvinner mellom 45 og 41 år ender med SA.

Anonymous poster hash: 64280...2b6

Er det noen av dere som kan oppgi kilder for tallene?

 

Gratulerer og lykke til :-)

Risiko for downs: 16 av 1000 blir 1,6 av 100 = 1,6% Men om den hadde vært på 5 % ville sjansen for å få et friskt barn være 95%, altså fortsatt ikke STOR risiko for downs...

 

http://www.menneskeverd.no/tema/downs-syndrom/

 

Når det gjelder SA er det faktisk så mye som 25% som ender i bortfall uavhengig av alder. Men flesteparten av disse SA skjer som kjent før kvinnen aner at hun i det hele tatt har vært gravid. Når man har fått positiv test etter ikm har risikoen falt betraktelig! Det gjelder også for godt voksne damer. Dessuten er det ikke bare den kronologiske alder som har betydning, men også den fysiologiske. Og ettersom denne dama fortsatt er fruktbar er kanskje ikke den fysiologiske alder tilsvarende 49 år.

 

Anonymous poster hash: c8592...1f4

[Merdee]

 

Jeg er nok usikker på om jeg synes noen over 45 burde bli aleneforeldre i det hele tatt. Barn er krevende....

Men du skriver at du har en sterk vilje HI, og at du har mye familie rundt deg som kan støtte deg og være barnevakt, og det er positivt .

Hehe, det er jo gjerne rundt starten av førtiåra par går fra hverandre, så i den gruppen er det voldsomt mange aleneforeldre! Dessuten har man jo da helst mye mer på stell enn tjue år tidligere.

 

Anonymous poster hash: 3088b...1b5

 

 

Jaha? Du klarer ikke å se noen som helst forskjell på:

 

- Å være 46 år, ha to barn på 4 og 7, og ved et brudd skulle ha barna 50- 85%

  og 

- Å være 45 år, ha et spedbarn 100%, og å måtte håndtere søvndeprivasjon og bekymringer alene?

 

Å ha alt "på stell" er ikke noe argument. Det garanterer på ingen måte at det alltid vil være slik, særlig ikke i disse permitteringstider.

Og å være midt i førtiårene og være den på jobb som plutselig må ta ut mange sykt barn dager, siden du ikke har en partner å dele disse med, det er heller ikke særlig populært karrieremessig.

At eldre mødre blir raskere slitne enn yngre mødre mener jeg også er helt reelt, og ikke noe som bør kimses av, særlig når det aldri vil være noen andre til stede som for eksempel kan ta leggingen en ekstra tøff kveld. Du skal også takle ha 40 i feber, og likevel klare å ta deg nok sammen til å ta greit vare på barnet ditt til du er bedre

 

Hvis HI sterkt ønsker å beholde barnet, og har et stort nettverk som hun sier, så er det positivt. Men å vite hva hun går til og planlegge deretter, mener jeg er svært viktig for både hennes helses skyld og barnets ve og vel sin del.

Endret 4. november 2015 av Virginia!

[Anonym bruker]

 

 

Hvordan synes forresten barnet selv det er å ha så gamle foreldre, vet du noe om det?

 

Hva har det med saken å gjøre, så lenge foreldrene utfører "oppgavene" sine og vel så det, slik tilfellet er her? Jeg tar det som en selvfølge at du ikke antyder at det skulle være flaut på noen måte.

Anonymous poster hash: ce761...8d6

 

Så du tror på ingen måte at en 12- åring med en 80- år gammel far må ta langt mer ansvar enn andre 12- åringer? Jeg mener at tenåringen per i dag sikkert selv har en bedre vurdering av om faren har fungert godt som forelder tross sin høye alder.

Du kan jo spørre denne 12 åringen om han heller skulle ønske at han ikke var født da... Er jo liksom det som er alternativet...

 

 

Anonymous poster hash: c8592...1f4

[Anonym bruker]

I typisk dib-stil så skjærer tråden ut. Det har helt ærlig ikke så mye med saken å gjøre å diskutere 12-åringer med 80 år gamle fedre.... såsant His kollega og far til hennes barn er 67-68 nå....

 

Nr. 57 har et poeng. Jeg kjenner en hvis foreldre var ca. på samme alder som Hi er nå da hun ble født. Ja hun mistet foreldrene forholdsvis tidlig, men hun sier at hun hadde de beste foreldrene hun kunne fått. Hun ville ikke byttet til yngre foreldre om hun kunne, "da ville de jo ikke vært de de var for meg, og jeg kunne ikke fått bedre foreldre".

 

Jeg kjenner flere som har fått barn 40++, felles for alle er at de har taklet det veldig bra. Jeg tør påstå at de fleste av dem også er mer aktive med sine barn enn det langt yngre foreldre er. I tillegg har de en ro på seg som smitter av på barna, som er trygge og oppvakte, glade og aktive barn.

 

Man kan være superforeldre som 20-åringer... eller nesten 50-åringer. Og man kan være elendige foreldre som 20- og nesten 50-åringer også. Alder har lite å si, det er hvilken holdning den enkelte forelder går inn i det med.

Anonymous poster hash: 33988...626

[Merdee]

 

 

 

Hvordan synes forresten barnet selv det er å ha så gamle foreldre, vet du noe om det?

Hva har det med saken å gjøre, så lenge foreldrene utfører "oppgavene" sine og vel så det, slik tilfellet er her? Jeg tar det som en selvfølge at du ikke antyder at det skulle være flaut på noen måte.

Anonymous poster hash: ce761...8d6

 

Så du tror på ingen måte at en 12- åring med en 80- år gammel far må ta langt mer ansvar enn andre 12- åringer? Jeg mener at tenåringen per i dag sikkert selv har en bedre vurdering av om faren har fungert godt som forelder tross sin høye alder.

Du kan jo spørre denne 12 åringen om han heller skulle ønske at han ikke var født da... Er jo liksom det som er alternativet...

 

 

Anonymous poster hash: c8592...1f4

 

 

Hvis jeg skal synke ned på samme usaklige nivå: Hadde ikke 12- åringen blitt født, så hadde han vel ikke akkurat hatt noen formening om hvordan det var å ikke bli født?

 

Påstanden her var at en 80- åring fungerte svært godt som heltidsfar. Min påstand var tenåringen selv sikkert er den beste til å vurdere akkurat det.

Endret 4. november 2015 av Virginia!

[Merdee]

Men noen oppløftende nyheter finner man her. Og ofte blir også barn av eldre foreldre mer kognitivt stimulert, i følge forskning.

 

http://forskning.no/svangerskap-sykdommer/2014/01/faerre-misdannelser-med-eldre-modre

Endret 4. november 2015 av Virginia!

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Hvordan synes forresten barnet selv det er å ha så gamle foreldre, vet du noe om det?

 

Hva har det med saken å gjøre, så lenge foreldrene utfører "oppgavene" sine og vel så det, slik tilfellet er her? Jeg tar det som en selvfølge at du ikke antyder at det skulle være flaut på noen måte.Anonymous poster hash: ce761...8d6

 

Så du tror på ingen måte at en 12- åring med en 80- år gammel far må ta langt mer ansvar enn andre 12- åringer? Jeg mener at tenåringen per i dag sikkert selv har en bedre vurdering av om faren har fungert godt som forelder tross sin høye alder.

Du kan jo spørre denne 12 åringen om han heller skulle ønske at han ikke var født da... Er jo liksom det som er alternativet...Anonymous poster hash: c8592...1f4

 

Hvis jeg skal synke ned på samme usaklige nivå: Hadde ikke 12- åringen blitt født, så hadde han vel ikke akkurat hatt noen formening om hvordan det var å ikke bli født?

 

Påstanden her var at en 80- åring fungerte svært godt som heltidsfar. Min påstand var tenåringen selv sikkert er den beste til å vurdere akkurat det.

Tja... Men så har han jo ikke erfart en yngre far heller da, så han har vel ikke så mye å sammenligne med...

 

Anonymous poster hash: c8592...1f4