Stesønn som vil bli med på 3D ultralyd.

[Superdolly]

 

 

 

 

 

Det neste blir vel at stesønnen bør få være med på fødselen!

 

Anonymous poster hash: 5f05d...40d

Hehe, ja.

Dette stebarnsynet her inne er helt ekstremt. Tanteunger, nabobarn og ungenes klassekamerater er det helt greit å se på med kritiske øyne, men stebarn er visst pr definisjon misforståtte offer som fortjener en helt annen vurdering og behandling enn andre barn.

 

Anonymous poster hash: 7d492...87b

Vil ikke uttale meg om ultralydspørsmålet ettersom jeg syns 3D-scan i seg selv er helt sykt.

Men denne kommentaren er bare merkelig. Selvsagt SKAL man være helt annerledes overfor stebarna! De er ungene til din elskede. De er tvunget til å være i familie med deg. De har ikke valgt foreldrenes skilsmisse. De har ikke valgt sin steforelder. De har ikke valgt samværsavtale. De er henvist til en tilværelse der de voksne lager endringer - så JA, de skal da ha det så godt som det går an?

 

Naboen får passe på sine barn, og tante på sine. Men foreldre og steforeldre er i samme hus som sine barn/stebarn og får ta det ansvaret det er å gi ungene er god oppvekst.

Jo, men nå var det i første omgang snakk om følelser og frustrasjoner ovenfor stebarna, ikke hvordan man forholder seg til dem. Man oppfører seg jo som en empatisk voksen ovenfor utfordrende tantunger også, så jeg ser ikke helt poenget ditt.

 

Mitt andre poeng er at opinionen her inne ser ut til å mene at man skal behandle dem bedre enn andre barn, alltid inkludere og gi fordeler, på steder der det ville føles naturlig å sette grenser (også kanskje for egne barn).

 

Anonymous poster hash: 7d492...87b

Kanskje de trenger noe annet enn dine egne? Kanskje de ikke syntes det var sånn helt crazy fantastisk å bli ditt stebarn? Kanskje det ikke er rettferdig å "behandle alle likt", nettopp fordi en del omkringliggende ting ikke er likt? Det er i alle fall en tanke jeg har brukt mye, og som har hjulpet meg å se proporsjonene.

Igjen, det legges opp til en forståelse og tilrettelegging av et slikt omfang at det verken vil gagne barnet eller familien som helhet.

Stebarnet får en identitet der det er nedfelt "det er synd på meg for mamma og pappa skiltes. For å bli et harmonisk menneske igjen må alle alltid ta veldig hensyn til meg og gi meg fordeler".

En ting er at dette ikke kommer til å skje i voksen alder, en annen ting er at barnet må bygge opp styrke i seg selv, ikke se på seg selv som et offer. Selvfølgelig, der må familien være støttende, men det innebærer også å sette grenser og lære dem å tåle å bli behandlet på lik linje med familiens øvrige medlemmer.

 

 

Anonymous poster hash: 7d492...87b

 

Jeg har ikke lest det samme som du her inne. Jeg har derimot lest mange, mange tråder om stebarn som for eksempel:

 

Jeg vil ikke ha stebarnet med på familiebildet.

 

Jeg vil ikke ha stebarnet med på ferie.

 

Jeg vil ikke at mannen min skal ha så mye samvær med stebarnet.

 

Jeg vil ikke at stebarnet skal røre babyen min.

 

Jeg vil ikke at stebarnet skal få alenetid med pappaen sin, for han er MIN mann.

 

Og når noen protesterer på noe av dette, skrikes det opp om urettferdige fordeler og stebarn som skal få «alt». Nei, det handler ikke om å gi dem store fordeler og mer enn andre, det handler om å behandle dem som en del av familien. Og samtidig ha litt forståelse for at de har en litt mer trøblete familiesituasjon enn de barna som bor med to foreldre.

[Iiiiik]

 

Igjen, det legges opp til en forståelse og tilrettelegging av et slikt omfang at det verken vil gagne barnet eller familien som helhet.

Stebarnet får en identitet der det er nedfelt "det er synd på meg for mamma og pappa skiltes. For å bli et harmonisk menneske igjen må alle alltid ta veldig hensyn til meg og gi meg fordeler".

En ting er at dette ikke kommer til å skje i voksen alder, en annen ting er at barnet må bygge opp styrke i seg selv, ikke se på seg selv som et offer. Selvfølgelig, der må familien være støttende, men det innebærer også å sette grenser og lære dem å tåle å bli behandlet på lik linje med familiens øvrige medlemmer.

 

 

Anonymous poster hash: 7d492...87b

 

Ja, det tror jeg du kan ha rett i. Jeg har i hvert fall en tendens til å synes synd på mitt særkullsbarn og jeg har spurt meg selv om hvor reelt synd det er på henne og i hvor stor grad jeg overvurderer ulempene ved at hun har skilte foreldre. Jeg tåler også langt dårligere at min mann "klager" over henne enn at han klager over fellesbarna. De følelsesmessige relasjonene er langt mer kompliserte enn de er rundt de andre to. Jeg prøver stadig å sortere, men det er vanskelig. 

 

Samtidig er det ganske innlysende at hun som særkullsbarn har noen utfordringer de andre er forskånet fra. Det var hun som var uønsket hos faren sin i et par måneder etter at hun hadde fått en lillebror. Det var hun som ikke fikk være med faren på ferie fordi det ble for mye for dem med hennes barn, deres fellesbarn og min datter. 

 

Det er ikke til å stikke under en stol at stemødre ofte føler hans barn som en byrde. Ser en annen i tråden skriver at det er barnets mor sin skyld, men jeg tror også at ganske mange stemødre ikke tåler barnet hans fordi det minner om at mannen har hatt et liv før dem, elsket en annen kvinne og skapt et barn med henne. Jeg kan skjønne de følelsene, men synes virkelig at det er et voksent ansvar å håndtere følelsene, ikke trekke barnet inn i det og synliggjøre antipatien og uviljen. 

[Anonym bruker]

 

Skjønner ikke helt svarene her, er det virkelig så merkelig at noen har problemer med å vise frem magen sin? Jeg har det selv, og nei, jeg går aldri i bikini, jeg bader i badedrakt. Jeg lever helt fint uten å vise frem magen min, det er ikke noe som hemmer hverken meg eller barnet mitt på noen måte. Og det er da virkelig ikke noe rart at det er lettere å la eget barn se enn en nesten voksen stesønn.

 

Jeg skjønner deg HI, men hvis du ikke klarer å ha ham med så ville jeg funnet en løsning for å ikke ha med 2-åringen heller. Selv om grunnen din er personlig og ikke har noe med stesønnen å gjøre, at han er mindre søsken til babyen el.l, så vil det kanskje føles slik for ham hvis det blir gjort forskjell. Og det bør du ta hensyn til.

 

Anonymous poster hash: 89074...42e

Enig med denne.

 

Anonymous poster hash: acada...578

[Anonym bruker]

 

 

Igjen, det legges opp til en forståelse og tilrettelegging av et slikt omfang at det verken vil gagne barnet eller familien som helhet.

Stebarnet får en identitet der det er nedfelt "det er synd på meg for mamma og pappa skiltes. For å bli et harmonisk menneske igjen må alle alltid ta veldig hensyn til meg og gi meg fordeler".

En ting er at dette ikke kommer til å skje i voksen alder, en annen ting er at barnet må bygge opp styrke i seg selv, ikke se på seg selv som et offer. Selvfølgelig, der må familien være støttende, men det innebærer også å sette grenser og lære dem å tåle å bli behandlet på lik linje med familiens øvrige medlemmer.

 

 

Anonymous poster hash: 7d492...87b

 

Ja, det tror jeg du kan ha rett i. Jeg har i hvert fall en tendens til å synes synd på mitt særkullsbarn og jeg har spurt meg selv om hvor reelt synd det er på henne og i hvor stor grad jeg overvurderer ulempene ved at hun har skilte foreldre. Jeg tåler også langt dårligere at min mann "klager" over henne enn at han klager over fellesbarna. De følelsesmessige relasjonene er langt mer kompliserte enn de er rundt de andre to. Jeg prøver stadig å sortere, men det er vanskelig.

 

Samtidig er det ganske innlysende at hun som særkullsbarn har noen utfordringer de andre er forskånet fra. Det var hun som var uønsket hos faren sin i et par måneder etter at hun hadde fått en lillebror. Det var hun som ikke fikk være med faren på ferie fordi det ble for mye for dem med hennes barn, deres fellesbarn og min datter.

 

Det er ikke til å stikke under en stol at stemødre ofte føler hans barn som en byrde. Ser en annen i tråden skriver at det er barnets mor sin skyld, men jeg tror også at ganske mange stemødre ikke tåler barnet hans fordi det minner om at mannen har hatt et liv før dem, elsket en annen kvinne og skapt et barn med henne. Jeg kan skjønne de følelsene, men synes virkelig at det er et voksent ansvar å håndtere følelsene, ikke trekke barnet inn i det og synliggjøre antipatien og uviljen.

Tro det eller ei, jeg er faktisk i samme situasjon som deg (i tillegg til at jeg selv er stemor), jeg har barn som opplever skuffelser og avvisning hos faren. De får masse kjeft mens stemorens barn blir løftet fram som idealet (dette har jeg fra farmor som synes det er sårt), de blir sent tidlig hjem fra ferie fordi far, stemor og hennes barn skal på sydentur etc.

Jeg har likevel bevisst valgt å ikke gi dem følelsen av at det er synd på dem. Det er nok av mennesker som blir sittende fast i en bitter offerrolle, der de unnlater å ta ansvaret for eget liv. Verden er faktisk urettferdig, men man kan påvirke sin egen skjebne dersom man selv tar ansvar.

Mine barn har opplevd andre skuffelser også, en venn som plutselig snur dem ryggen, ikke få ok karakter på en prøve selv om de har øvd mye etc. Jeg er veldig opptatt av at de ikke skal grave seg ned i offerrollen, men brette opp armene og se hvordan de selv kan komme styrket ut av situasjonen. Dersom jeg er der for å beskytte dem hele tiden, lærer de ikke å ta vare på seg selv. Men jeg støtter dem selvfølgelig, og prøver å lære dem å hjelpe seg selv.

 

Anonymous poster hash: 7d492...87b

[Iiiiik]

 

Tro det eller ei, jeg er faktisk i samme situasjon som deg (i tillegg til at jeg selv er stemor), jeg har barn som opplever skuffelser og avvisning hos faren. De får masse kjeft mens stemorens barn blir løftet fram som idealet (dette har jeg fra farmor som synes det er sårt), de blir sent tidlig hjem fra ferie fordi far, stemor og hennes barn skal på sydentur etc.

Jeg har likevel bevisst valgt å ikke gi dem følelsen av at det er synd på dem. Det er nok av mennesker som blir sittende fast i en bitter offerrolle, der de unnlater å ta ansvaret for eget liv. Verden er faktisk urettferdig, men man kan påvirke sin egen skjebne dersom man selv tar ansvar.

Mine barn har opplevd andre skuffelser også, en venn som plutselig snur dem ryggen, ikke få ok karakter på en prøve selv om de har øvd mye etc. Jeg er veldig opptatt av at de ikke skal grave seg ned i offerrollen, men brette opp armene og se hvordan de selv kan komme styrket ut av situasjonen. Dersom jeg er der for å beskytte dem hele tiden, lærer de ikke å ta vare på seg selv. Men jeg støtter dem selvfølgelig, og prøver å lære dem å hjelpe seg selv.

 

Anonymous poster hash: 7d492...87b

 

Jeg tror ikke jeg heller skaper noen offerrolle hos datteren min, jeg bygger ikke opp under en følelse av at det er synd på henne. Jeg kjenner allikevel innimellom at jeg synes synd på henne, og på noen områder er det jo faktisk også det. Hva hun gjør med det, hvordan hun bærer det og i hvilken grad hun tåler det - det er det ikke så lett å vurdere. Hun er sterk, offensiv og handlende. I en alder av 16 er hun sint på faren, synes han har prioritert feil tidligere og avviser ham en del. Det er jo også noe å bære både for henne og meg. 

[Anonym bruker]

 

 

Tro det eller ei, jeg er faktisk i samme situasjon som deg (i tillegg til at jeg selv er stemor), jeg har barn som opplever skuffelser og avvisning hos faren. De får masse kjeft mens stemorens barn blir løftet fram som idealet (dette har jeg fra farmor som synes det er sårt), de blir sent tidlig hjem fra ferie fordi far, stemor og hennes barn skal på sydentur etc.

Jeg har likevel bevisst valgt å ikke gi dem følelsen av at det er synd på dem. Det er nok av mennesker som blir sittende fast i en bitter offerrolle, der de unnlater å ta ansvaret for eget liv. Verden er faktisk urettferdig, men man kan påvirke sin egen skjebne dersom man selv tar ansvar.

Mine barn har opplevd andre skuffelser også, en venn som plutselig snur dem ryggen, ikke få ok karakter på en prøve selv om de har øvd mye etc. Jeg er veldig opptatt av at de ikke skal grave seg ned i offerrollen, men brette opp armene og se hvordan de selv kan komme styrket ut av situasjonen. Dersom jeg er der for å beskytte dem hele tiden, lærer de ikke å ta vare på seg selv. Men jeg støtter dem selvfølgelig, og prøver å lære dem å hjelpe seg selv.

 

Anonymous poster hash: 7d492...87b

 

Jeg tror ikke jeg heller skaper noen offerrolle hos datteren min, jeg bygger ikke opp under en følelse av at det er synd på henne. Jeg kjenner allikevel innimellom at jeg synes synd på henne, og på noen områder er det jo faktisk også det. Hva hun gjør med det, hvordan hun bærer det og i hvilken grad hun tåler det - det er det ikke så lett å vurdere. Hun er sterk, offensiv og handlende. I en alder av 16 er hun sint på faren, synes han har prioritert feil tidligere og avviser ham en del. Det er jo også noe å bære både for henne og meg.

Mine barn setter også i stadig større grad ord på at de synes faren har behandlet dem feil. Jeg er nøye på å ikke være den som planter slike idéer hos dem, men når de tar det opp hører jeg på dem og sier meg enig i at jeg ikke synes noe om enkelte av valgene han har tatt.

Jeg synes også synd på dem inne i meg, samtidig ser jeg at de har blitt ressurssterke ungdommer som ikke lar seg knekke av tilbakeslag, som har flere strenger å spille på når en ryker, og som heller ikke er bitre og bærer nag mot faren. De setter ord på at han ikke er deres anker og støtte i livet, men at de fremdeles kan ha positive opplevelser med han.

Det er en slik motstanskraft og ressursstyrke jeg tenker man tar fra de stebarna man syr puter under armene på og lar det at man synes synd på dem styre hvordan man behandler dem.

Dette var ment som en kommentar til alle de i tråden som mener familiens dynamikk skal skreddersys rundt at det er synd på stebarna. På sikt tror jeg faktisk ikke dette er det beste for dem engang, og iallfall ikke for familien.

 

Anonymous poster hash: 7d492...87b

[Gjest Antarctica]

 

 

 

Tro det eller ei, jeg er faktisk i samme situasjon som deg (i tillegg til at jeg selv er stemor), jeg har barn som opplever skuffelser og avvisning hos faren. De får masse kjeft mens stemorens barn blir løftet fram som idealet (dette har jeg fra farmor som synes det er sårt), de blir sent tidlig hjem fra ferie fordi far, stemor og hennes barn skal på sydentur etc.

Jeg har likevel bevisst valgt å ikke gi dem følelsen av at det er synd på dem. Det er nok av mennesker som blir sittende fast i en bitter offerrolle, der de unnlater å ta ansvaret for eget liv. Verden er faktisk urettferdig, men man kan påvirke sin egen skjebne dersom man selv tar ansvar.

Mine barn har opplevd andre skuffelser også, en venn som plutselig snur dem ryggen, ikke få ok karakter på en prøve selv om de har øvd mye etc. Jeg er veldig opptatt av at de ikke skal grave seg ned i offerrollen, men brette opp armene og se hvordan de selv kan komme styrket ut av situasjonen. Dersom jeg er der for å beskytte dem hele tiden, lærer de ikke å ta vare på seg selv. Men jeg støtter dem selvfølgelig, og prøver å lære dem å hjelpe seg selv.

 

Anonymous poster hash: 7d492...87b

 

Jeg tror ikke jeg heller skaper noen offerrolle hos datteren min, jeg bygger ikke opp under en følelse av at det er synd på henne. Jeg kjenner allikevel innimellom at jeg synes synd på henne, og på noen områder er det jo faktisk også det. Hva hun gjør med det, hvordan hun bærer det og i hvilken grad hun tåler det - det er det ikke så lett å vurdere. Hun er sterk, offensiv og handlende. I en alder av 16 er hun sint på faren, synes han har prioritert feil tidligere og avviser ham en del. Det er jo også noe å bære både for henne og meg.

Mine barn setter også i stadig større grad ord på at de synes faren har behandlet dem feil. Jeg er nøye på å ikke være den som planter slike idéer hos dem, men når de tar det opp hører jeg på dem og sier meg enig i at jeg ikke synes noe om enkelte av valgene han har tatt.

Jeg synes også synd på dem inne i meg, samtidig ser jeg at de har blitt ressurssterke ungdommer som ikke lar seg knekke av tilbakeslag, som har flere strenger å spille på når en ryker, og som heller ikke er bitre og bærer nag mot faren. De setter ord på at han ikke er deres anker og støtte i livet, men at de fremdeles kan ha positive opplevelser med han.

Det er en slik motstanskraft og ressursstyrke jeg tenker man tar fra de stebarna man syr puter under armene på og lar det at man synes synd på dem styre hvordan man behandler dem.

Dette var ment som en kommentar til alle de i tråden som mener familiens dynamikk skal skreddersys rundt at det er synd på stebarna. På sikt tror jeg faktisk ikke dette er det beste for dem engang, og iallfall ikke for familien.

 

Anonymous poster hash: 7d492...87b

Å synes synd på noen er neppe fruktbart.

Men å ta inn over seg at folk (barn) har ulike behov og må møtes på ulike måter, er ikke synonymt med å "skjemme bort" eller "gjøre til et offer." Den som ser barna minst (eller alle, egentlig) må kunne innse at endringene man har påført barna ikke er barnas valg, og at det tar tid å trives med en ny konstellasjon.

[nasse nøffen]

 

 

 

 

 

Det neste blir vel at stesønnen bør få være med på fødselen!

 

Anonymous poster hash: 5f05d...40d

Hehe, ja.

Dette stebarnsynet her inne er helt ekstremt. Tanteunger, nabobarn og ungenes klassekamerater er det helt greit å se på med kritiske øyne, men stebarn er visst pr definisjon misforståtte offer som fortjener en helt annen vurdering og behandling enn andre barn.

 

Anonymous poster hash: 7d492...87b

Vil ikke uttale meg om ultralydspørsmålet ettersom jeg syns 3D-scan i seg selv er helt sykt.

Men denne kommentaren er bare merkelig. Selvsagt SKAL man være helt annerledes overfor stebarna! De er ungene til din elskede. De er tvunget til å være i familie med deg. De har ikke valgt foreldrenes skilsmisse. De har ikke valgt sin steforelder. De har ikke valgt samværsavtale. De er henvist til en tilværelse der de voksne lager endringer - så JA, de skal da ha det så godt som det går an?

 

Naboen får passe på sine barn, og tante på sine. Men foreldre og steforeldre er i samme hus som sine barn/stebarn og får ta det ansvaret det er å gi ungene er god oppvekst.

Jo, men nå var det i første omgang snakk om følelser og frustrasjoner ovenfor stebarna, ikke hvordan man forholder seg til dem. Man oppfører seg jo som en empatisk voksen ovenfor utfordrende tantunger også, så jeg ser ikke helt poenget ditt.

 

Mitt andre poeng er at opinionen her inne ser ut til å mene at man skal behandle dem bedre enn andre barn, alltid inkludere og gi fordeler, på steder der det ville føles naturlig å sette grenser (også kanskje for egne barn).

 

Anonymous poster hash: 7d492...87b

Kanskje de trenger noe annet enn dine egne? Kanskje de ikke syntes det var sånn helt crazy fantastisk å bli ditt stebarn? Kanskje det ikke er rettferdig å "behandle alle likt", nettopp fordi en del omkringliggende ting ikke er likt? Det er i alle fall en tanke jeg har brukt mye, og som har hjulpet meg å se proporsjonene.

Igjen, det legges opp til en forståelse og tilrettelegging av et slikt omfang at det verken vil gagne barnet eller familien som helhet.

Stebarnet får en identitet der det er nedfelt "det er synd på meg for mamma og pappa skiltes. For å bli et harmonisk menneske igjen må alle alltid ta veldig hensyn til meg og gi meg fordeler".

En ting er at dette ikke kommer til å skje i voksen alder, en annen ting er at barnet må bygge opp styrke i seg selv, ikke se på seg selv som et offer. Selvfølgelig, der må familien være støttende, men det innebærer også å sette grenser og lære dem å tåle å bli behandlet på lik linje med familiens øvrige medlemmer.

 

 

Anonymous poster hash: 7d492...87b

 

På lik linje JA. Det er jo hele poenget her. At søsteren skal være med, men ikke gutten!

[Luksusdyret]

 

 

 

Tro det eller ei, jeg er faktisk i samme situasjon som deg (i tillegg til at jeg selv er stemor), jeg har barn som opplever skuffelser og avvisning hos faren. De får masse kjeft mens stemorens barn blir løftet fram som idealet (dette har jeg fra farmor som synes det er sårt), de blir sent tidlig hjem fra ferie fordi far, stemor og hennes barn skal på sydentur etc.

Jeg har likevel bevisst valgt å ikke gi dem følelsen av at det er synd på dem. Det er nok av mennesker som blir sittende fast i en bitter offerrolle, der de unnlater å ta ansvaret for eget liv. Verden er faktisk urettferdig, men man kan påvirke sin egen skjebne dersom man selv tar ansvar.

Mine barn har opplevd andre skuffelser også, en venn som plutselig snur dem ryggen, ikke få ok karakter på en prøve selv om de har øvd mye etc. Jeg er veldig opptatt av at de ikke skal grave seg ned i offerrollen, men brette opp armene og se hvordan de selv kan komme styrket ut av situasjonen. Dersom jeg er der for å beskytte dem hele tiden, lærer de ikke å ta vare på seg selv. Men jeg støtter dem selvfølgelig, og prøver å lære dem å hjelpe seg selv.

 

Anonymous poster hash: 7d492...87b

Jeg tror ikke jeg heller skaper noen offerrolle hos datteren min, jeg bygger ikke opp under en følelse av at det er synd på henne. Jeg kjenner allikevel innimellom at jeg synes synd på henne, og på noen områder er det jo faktisk også det. Hva hun gjør med det, hvordan hun bærer det og i hvilken grad hun tåler det - det er det ikke så lett å vurdere. Hun er sterk, offensiv og handlende. I en alder av 16 er hun sint på faren, synes han har prioritert feil tidligere og avviser ham en del. Det er jo også noe å bære både for henne og meg.

Mine barn setter også i stadig større grad ord på at de synes faren har behandlet dem feil. Jeg er nøye på å ikke være den som planter slike idéer hos dem, men når de tar det opp hører jeg på dem og sier meg enig i at jeg ikke synes noe om enkelte av valgene han har tatt.

Jeg synes også synd på dem inne i meg, samtidig ser jeg at de har blitt ressurssterke ungdommer som ikke lar seg knekke av tilbakeslag, som har flere strenger å spille på når en ryker, og som heller ikke er bitre og bærer nag mot faren. De setter ord på at han ikke er deres anker og støtte i livet, men at de fremdeles kan ha positive opplevelser med han.

Det er en slik motstanskraft og ressursstyrke jeg tenker man tar fra de stebarna man syr puter under armene på og lar det at man synes synd på dem styre hvordan man behandler dem.

Dette var ment som en kommentar til alle de i tråden som mener familiens dynamikk skal skreddersys rundt at det er synd på stebarna. På sikt tror jeg faktisk ikke dette er det beste for dem engang, og iallfall ikke for familien.

 

Anonymous poster hash: 7d492...87b

Å synes synd på noen er neppe fruktbart.

Men å ta inn over seg at folk (barn) har ulike behov og må møtes på ulike måter, er ikke synonymt med å "skjemme bort" eller "gjøre til et offer." Den som ser barna minst (eller alle, egentlig) må kunne innse at endringene man har påført barna ikke er barnas valg, og at det tar tid å trives med en ny konstellasjon.

 

 

 

Problemet er jo at mange her mener at stebarna skal ha MER og behandles MILDERE, enn fellesbarn siden de stakkars har så tragisk skjebne. Jeg synes det blir feil.

[nasse nøffen]

 

 

Igjen, det legges opp til en forståelse og tilrettelegging av et slikt omfang at det verken vil gagne barnet eller familien som helhet.

Stebarnet får en identitet der det er nedfelt "det er synd på meg for mamma og pappa skiltes. For å bli et harmonisk menneske igjen må alle alltid ta veldig hensyn til meg og gi meg fordeler".

En ting er at dette ikke kommer til å skje i voksen alder, en annen ting er at barnet må bygge opp styrke i seg selv, ikke se på seg selv som et offer. Selvfølgelig, der må familien være støttende, men det innebærer også å sette grenser og lære dem å tåle å bli behandlet på lik linje med familiens øvrige medlemmer.

 

 

Anonymous poster hash: 7d492...87b

 

Ja, det tror jeg du kan ha rett i. Jeg har i hvert fall en tendens til å synes synd på mitt særkullsbarn og jeg har spurt meg selv om hvor reelt synd det er på henne og i hvor stor grad jeg overvurderer ulempene ved at hun har skilte foreldre. Jeg tåler også langt dårligere at min mann "klager" over henne enn at han klager over fellesbarna. De følelsesmessige relasjonene er langt mer kompliserte enn de er rundt de andre to. Jeg prøver stadig å sortere, men det er vanskelig. 

 

Samtidig er det ganske innlysende at hun som særkullsbarn har noen utfordringer de andre er forskånet fra. Det var hun som var uønsket hos faren sin i et par måneder etter at hun hadde fått en lillebror. Det var hun som ikke fikk være med faren på ferie fordi det ble for mye for dem med hennes barn, deres fellesbarn og min datter. 

 

Det er ikke til å stikke under en stol at stemødre ofte føler hans barn som en byrde. Ser en annen i tråden skriver at det er barnets mor sin skyld, men jeg tror også at ganske mange stemødre ikke tåler barnet hans fordi det minner om at mannen har hatt et liv før dem, elsket en annen kvinne og skapt et barn med henne. Jeg kan skjønne de følelsene, men synes virkelig at det er et voksent ansvar å håndtere følelsene, ikke trekke barnet inn i det og synliggjøre antipatien og uviljen. 

 

Det var et kjempe fint svar, som forteller akkurat slik det er...

 

Kjente meg sååå godt igjen i det du skrev at du er veldig var på at din mann kritiserer din datter. Akkurat slik har jeg hatt det. Jeg taklet så utrolig dårlig at han kommenterte ting ved min datter. Det var nesten på nippet til at vi gikk fra hverandre. Lillesøster (vår felles) er nå i den alderen hvor jeg følte det var verst. Og nå ser jeg jo at han henger seg opp i, og er streng på akkurat samme områder. Det er deilig, og en bekreftelse på at jeg kanskje var litt vel hårsår.