Mammarollen, too much?

[Anonym bruker]

Alle vi som har barn vet hvor overveldende det er, spesielt den første tiden. Enten det nå bare er positive følelser eller også litt negative, så er det uansett ganske overveldene. Spesielt med første barnet. Alt skifter fokus, og man får helt og fullt ansvar for et annet, lite menneskeliv.

 

Samtidig er ikke dette noe unikt. Svært mange voksne kvinner blir mamma, det er faktisk både normalt og en naturlig del av livet for de fleste kvinner å være mamma. Først til baby, så til småbarn, så til større barn, deretter tenåringer og til slutt voksne barn.

 

Gjennom menneskets historie har det vært vanlig at mor har hatt hovedansvaret for barna, men hun har aldri vært mamma med stor M. Barna har blitt en utvidet del av hverdagen. Hun har ikke sluttet å stelle huset, lage maten, melke kyrne osv selv om hun har født barn. Hun har aldri satt seg ned lenge av gangen for å leke med barna sine. Hun har aldri unnskyldt seg ovenfor mannen og naboene sine med at nå kan hun dessverre ikke gjøre jobben sin lenger fordi hun er tross alt mamma og må finne på ting med barna hele tiden nå som de nå en gang er små.

 

Innlegget er selvsagt satt litt på spissen, men dere er nok med på tankegangen. For det er her essensen ligger. Jeg synes mammarollen tar for stor plass i dagens samfunn. Det er blitt et så stort og unaturlig fokus på at dersom ikke barnets mor (spesielt mor ja!) ikke leker med barnet, går på turer med barnet, slipper alt hun har i hendene for å stå på pinne for barnet - ja, da burde hun nok ikke hatt barn. Hvorfor ha barn dersom man ikke har tid til dem liksom? Og alt skal gjemmes bak mammarollen. Nei, jeg kan ikke gå ut med venninner, jeg har jo barn nå vettu. Nei, jeg orker ikke å trene, det er jo så travel med barn. Nei, jeg kan ikke jobbe, jeg må jo være med gullet mitt. Osv. Det er så mye snakk om hvor fantastisk det er å være mamma, hvor krevende, hvor altoppslukende og tidkrevende. Men er det egentlig det?

 

Er det ikke heller fokuset og forventningene som er flyttet, snarere enn barnas faktiske behov? Joda, bondekona hadde barna rundt bena sine, så hun så jo mer til barna enn en som er på jobb i 8 timer, men hun så dem nok ikke slik vi tenker. Det var ikke uvanlig å plassere barnet i en vogge når det var lite nok og la det skrike der. Og så sende dem ut, nesten uansett vær (alene), i flere timer for at mor skulle få vaske og lage mat i fred inne. Og så snart de var store nok, var det en selvfølge at de skulle hjelpe til. Barna hadde sin rolle i samfunnet, de følte at de trengtes og fikk vokse med oppgaver. Det å være mamma var normalen for kvinner. Det var ikke noe å hause seg opp over eller slite seg ut over.

 

Hva om i også kunne roet oss litt ned? Ja, det er krevende å få barn, overveldede og oppslukende, men kanskje det er på tide å huske på at det faktisk ikke er så spesielt som vi liker å tro? Kanskje det er på tide og igjen heller la barna være barn og læres opp til å delta i samfunnet, enn at mor skal bli utslitt i sin iver etter å være Mamma med stor M?

 

Det ble litt rotete dette, men jeg håper noen oppfanget essensen i det likevel

Anonymous poster hash: 9527e...9b1

[Gjest Antarctica]

Helt enig, HI. Å være mor har gått over fra å være en funksjon til å ligne en religion - for noen.

[Plutselig_gravid]

Helt enig med deg HI. Du skriver hva jeg tenker :-)

[Anonym bruker]

AMEN, godt skrevet!

Anonymous poster hash: 9fb63...dbc

[Anonym bruker]

Jeg kjenner alt i meg stritter imot og går rett i forsvar her.... så du har helt sikkert rett.

Anonymous poster hash: 78a7c...155

[Anonym bruker]

SÅ enig med deg!!!!!

 

Anonymous poster hash: dbd1d...469

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg. Det er på grensen til å bikke mot galskap for enkelte, inkludert meg.

Jeg måtte senest i går unnskylde barnet mitt og meg selv for helsesøster da lille skulle til kontroll.

I månedene jeg var gravid og den første tida med spedbarn leste jeg så utrolig mye om spedbarn og barns utvikling og tilknytning og da spesielt farene rundt mangel på god og trygg tilknytning, det ble min største frykt og jeg har levd i ett og et halvt år med en ekstra kroppsdel på meg som heter Fredrik. Det verste er at selvom det er fint og trygt for oss begge så har jeg kun gjort meg og Fredrik en bjørnetjeneste, for en dag må han faktisk klare seg på egenhånd. Jeg er idag klar over det, og heldigvis for det, jeg er bevisst min rolle som mor og Fredrik må begynne å bli mer selvstendig. Han sover i egen seng og han lærer seg å leke selv. Han må også lære å være med andre mennesker over tid. Han er en super blid og trygg gutt. Trygg på andre mennesker er han og, men det er ikke til å stikke under en stol at han vil ha mora si med overalt hvis han får velge selv. Han vil også bli med mora si over alt. Han ser muligheter for å få ting til rettelagt og hvis han bare skriker litt høyere så kommer mamma løpende med kyss og klapp og klem. Han manipulerer ikke bevisst, men han vet hva han vil ha og han vet hvordan han kan få det. Og dette skylder jeg på samfunnet for. Hadde ikke jeg blitt peppra med så mye skremselspropaganda så hadde ting vært annerledes det er jeg overbevist om. Men alle ønsker jo det beste for barna sine, og alle gjør vi ting i beste mening. Jeg holdt på å miste mannen min pga dette. Jeg innså ikke galskapen selv med en gang, men han så det. All min tid gikk til barnet. Jeg vurderte ikke å ta en dusj alene en gang. Spise et måltid, ta en telefon. Fredrik var med. Jeg klipte neglene hans, mens jeg selv satt på do og gjorde nr. to. Da kom mannen inn, så på meg og sa "Kristine, vi må snakke sammen. Etter at du har lagt Fredrik i egen seng i kveld." Da hadde vi ikke hatt alenetid på ti måneder...

 

Oi!!! Det ble langt dette,jeg sklei litt ut. Jeg ville ikke kuppe noe. Men jeg har vært så utslitt, og tårevåt. Jeg har forsømt familien til fordel for en enorm tilknytning. Jeg har glemt meg selv og glemt mannen min. Nå er vi tilbake og Fredrik er fremdeles en trygg unge, men han klarer seg selv i noen minutter. Jeg kan forlate rommet han er i. Jeg kan gå på do i fred og dusje i fred. Jeg kan til og med spise mat uten at det er en seanse der jeg lager et pedagogisk opplegg for mini hvor alle sanser skal stimuleres.

 

Anonymous poster hash: 29f1b...f7e

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg. Det er på grensen til å bikke mot galskap for enkelte, inkludert meg.

Jeg måtte senest i går unnskylde barnet mitt og meg selv for helsesøster da lille skulle til kontroll.

I månedene jeg var gravid og den første tida med spedbarn leste jeg så utrolig mye om spedbarn og barns utvikling og tilknytning og da spesielt farene rundt mangel på god og trygg tilknytning, det ble min største frykt og jeg har levd i ett og et halvt år med en ekstra kroppsdel på meg som heter Fredrik. Det verste er at selvom det er fint og trygt for oss begge så har jeg kun gjort meg og Fredrik en bjørnetjeneste, for en dag må han faktisk klare seg på egenhånd. Jeg er idag klar over det, og heldigvis for det, jeg er bevisst min rolle som mor og Fredrik må begynne å bli mer selvstendig. Han sover i egen seng og han lærer seg å leke selv. Han må også lære å være med andre mennesker over tid. Han er en super blid og trygg gutt. Trygg på andre mennesker er han og, men det er ikke til å stikke under en stol at han vil ha mora si med overalt hvis han får velge selv. Han vil også bli med mora si over alt. Han ser muligheter for å få ting til rettelagt og hvis han bare skriker litt høyere så kommer mamma løpende med kyss og klapp og klem. Han manipulerer ikke bevisst, men han vet hva han vil ha og han vet hvordan han kan få det. Og dette skylder jeg på samfunnet for. Hadde ikke jeg blitt peppra med så mye skremselspropaganda så hadde ting vært annerledes det er jeg overbevist om. Men alle ønsker jo det beste for barna sine, og alle gjør vi ting i beste mening. Jeg holdt på å miste mannen min pga dette. Jeg innså ikke galskapen selv med en gang, men han så det. All min tid gikk til barnet. Jeg vurderte ikke å ta en dusj alene en gang. Spise et måltid, ta en telefon. Fredrik var med. Jeg klipte neglene hans, mens jeg selv satt på do og gjorde nr. to. Da kom mannen inn, så på meg og sa "Kristine, vi må snakke sammen. Etter at du har lagt Fredrik i egen seng i kveld." Da hadde vi ikke hatt alenetid på ti måneder...

 

Oi!!! Det ble langt dette,jeg sklei litt ut. Jeg ville ikke kuppe noe. Men jeg har vært så utslitt, og tårevåt. Jeg har forsømt familien til fordel for en enorm tilknytning. Jeg har glemt meg selv og glemt mannen min. Nå er vi tilbake og Fredrik er fremdeles en trygg unge, men han klarer seg selv i noen minutter. Jeg kan forlate rommet han er i. Jeg kan gå på do i fred og dusje i fred. Jeg kan til og med spise mat uten at det er en seanse der jeg lager et pedagogisk opplegg for mini hvor alle sanser skal stimuleres.

 

Anonymous poster hash: 29f1b...f7e

Unnskyld, men jeg måtte le litt nå (på en hyggelig måte altså ). Jeg kjenner meg i stor grad i igjen i dette, og også i flere andre situasjoner man kommer i senere. Det er så mange krav og forventninger føles det som. Det tok meg noen år som mamma, og det å bli mamma til flere barn, før jeg omsider våknet helt opp og også innså galskapen slik du har gjort nå.

 

Dessverre er det blitt et slikt press, og det er på tide å ta et oppgjør. Å være mamma skal være en glede og et verdifullt tilskudd i livet, det skal ikke være alt man lever for og noe som sliter en ut. Da er fokuset helt feil.

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 9527e...9b1

[Gjest Antarctica]

Herlig beskrivelse fra mora til Fredrik! Takk!

[Anonym bruker]

Alle vi som har barn vet hvor overveldende det er, spesielt den første tiden. Enten det nå bare er positive følelser eller også litt negative, så er det uansett ganske overveldene. Spesielt med første barnet. Alt skifter fokus, og man får helt og fullt ansvar for et annet, lite menneskeliv. Samtidig er ikke dette noe unikt. Svært mange voksne kvinner blir mamma, det er faktisk både normalt og en naturlig del av livet for de fleste kvinner å være mamma. Først til baby, så til småbarn, så til større barn, deretter tenåringer og til slutt voksne barn. Gjennom menneskets historie har det vært vanlig at mor har hatt hovedansvaret for barna, men hun har aldri vært mamma med stor M. Barna har blitt en utvidet del av hverdagen. Hun har ikke sluttet å stelle huset, lage maten, melke kyrne osv selv om hun har født barn. Hun har aldri satt seg ned lenge av gangen for å leke med barna sine. Hun har aldri unnskyldt seg ovenfor mannen og naboene sine med at nå kan hun dessverre ikke gjøre jobben sin lenger fordi hun er tross alt mamma og må finne på ting med barna hele tiden nå som de nå en gang er små. Innlegget er selvsagt satt litt på spissen, men dere er nok med på tankegangen. For det er her essensen ligger. Jeg synes mammarollen tar for stor plass i dagens samfunn. Det er blitt et så stort og unaturlig fokus på at dersom ikke barnets mor (spesielt mor ja!) ikke leker med barnet, går på turer med barnet, slipper alt hun har i hendene for å stå på pinne for barnet - ja, da burde hun nok ikke hatt barn. Hvorfor ha barn dersom man ikke har tid til dem liksom? Og alt skal gjemmes bak mammarollen. Nei, jeg kan ikke gå ut med venninner, jeg har jo barn nå vettu. Nei, jeg orker ikke å trene, det er jo så travel med barn. Nei, jeg kan ikke jobbe, jeg må jo være med gullet mitt. Osv. Det er så mye snakk om hvor fantastisk det er å være mamma, hvor krevende, hvor altoppslukende og tidkrevende. Men er det egentlig det? Er det ikke heller fokuset og forventningene som er flyttet, snarere enn barnas faktiske behov? Joda, bondekona hadde barna rundt bena sine, så hun så jo mer til barna enn en som er på jobb i 8 timer, men hun så dem nok ikke slik vi tenker. Det var ikke uvanlig å plassere barnet i en vogge når det var lite nok og la det skrike der. Og så sende dem ut, nesten uansett vær (alene), i flere timer for at mor skulle få vaske og lage mat i fred inne. Og så snart de var store nok, var det en selvfølge at de skulle hjelpe til. Barna hadde sin rolle i samfunnet, de følte at de trengtes og fikk vokse med oppgaver. Det å være mamma var normalen for kvinner. Det var ikke noe å hause seg opp over eller slite seg ut over. Hva om i også kunne roet oss litt ned? Ja, det er krevende å få barn, overveldede og oppslukende, men kanskje det er på tide å huske på at det faktisk ikke er så spesielt som vi liker å tro? Kanskje det er på tide og igjen heller la barna være barn og læres opp til å delta i samfunnet, enn at mor skal bli utslitt i sin iver etter å være Mamma med stor M? Det ble litt rotete dette, men jeg håper noen oppfanget essensen i det likevel Anonymous poster hash: 9527e...9b1

Du mener vi skal tilbake til tiden da far var sjefen og mor måtte gjøre alt hjemme med hus og barn? Jammen fint at vi har hatt en slik utvikling at vi kan nyte barna og ikke bare få dem!!

 

Anonymous poster hash: cec78...d5b

[Gjest Antarctica]

 

Alle vi som har barn vet hvor overveldende det er, spesielt den første tiden. Enten det nå bare er positive følelser eller også litt negative, så er det uansett ganske overveldene. Spesielt med første barnet. Alt skifter fokus, og man får helt og fullt ansvar for et annet, lite menneskeliv. Samtidig er ikke dette noe unikt. Svært mange voksne kvinner blir mamma, det er faktisk både normalt og en naturlig del av livet for de fleste kvinner å være mamma. Først til baby, så til småbarn, så til større barn, deretter tenåringer og til slutt voksne barn. Gjennom menneskets historie har det vært vanlig at mor har hatt hovedansvaret for barna, men hun har aldri vært mamma med stor M. Barna har blitt en utvidet del av hverdagen. Hun har ikke sluttet å stelle huset, lage maten, melke kyrne osv selv om hun har født barn. Hun har aldri satt seg ned lenge av gangen for å leke med barna sine. Hun har aldri unnskyldt seg ovenfor mannen og naboene sine med at nå kan hun dessverre ikke gjøre jobben sin lenger fordi hun er tross alt mamma og må finne på ting med barna hele tiden nå som de nå en gang er små. Innlegget er selvsagt satt litt på spissen, men dere er nok med på tankegangen. For det er her essensen ligger. Jeg synes mammarollen tar for stor plass i dagens samfunn. Det er blitt et så stort og unaturlig fokus på at dersom ikke barnets mor (spesielt mor ja!) ikke leker med barnet, går på turer med barnet, slipper alt hun har i hendene for å stå på pinne for barnet - ja, da burde hun nok ikke hatt barn. Hvorfor ha barn dersom man ikke har tid til dem liksom? Og alt skal gjemmes bak mammarollen. Nei, jeg kan ikke gå ut med venninner, jeg har jo barn nå vettu. Nei, jeg orker ikke å trene, det er jo så travel med barn. Nei, jeg kan ikke jobbe, jeg må jo være med gullet mitt. Osv. Det er så mye snakk om hvor fantastisk det er å være mamma, hvor krevende, hvor altoppslukende og tidkrevende. Men er det egentlig det? Er det ikke heller fokuset og forventningene som er flyttet, snarere enn barnas faktiske behov? Joda, bondekona hadde barna rundt bena sine, så hun så jo mer til barna enn en som er på jobb i 8 timer, men hun så dem nok ikke slik vi tenker. Det var ikke uvanlig å plassere barnet i en vogge når det var lite nok og la det skrike der. Og så sende dem ut, nesten uansett vær (alene), i flere timer for at mor skulle få vaske og lage mat i fred inne. Og så snart de var store nok, var det en selvfølge at de skulle hjelpe til. Barna hadde sin rolle i samfunnet, de følte at de trengtes og fikk vokse med oppgaver. Det å være mamma var normalen for kvinner. Det var ikke noe å hause seg opp over eller slite seg ut over. Hva om i også kunne roet oss litt ned? Ja, det er krevende å få barn, overveldede og oppslukende, men kanskje det er på tide å huske på at det faktisk ikke er så spesielt som vi liker å tro? Kanskje det er på tide og igjen heller la barna være barn og læres opp til å delta i samfunnet, enn at mor skal bli utslitt i sin iver etter å være Mamma med stor M? Det ble litt rotete dette, men jeg håper noen oppfanget essensen i det likevel Anonymous poster hash: 9527e...9b1

Du mener vi skal tilbake til tiden da far var sjefen og mor måtte gjøre alt hjemme med hus og barn? Jammen fint at vi har hatt en slik utvikling at vi kan nyte barna og ikke bare få dem!!

 

Anonymous poster hash: cec78...d5b

Var dét virkelig hva du fikk ut av et langt og reflektert innlegg?

Kjenner du til hvordan Fanden leser bibelen...?

[Sommerfuggel i magen]

Jeg er helt enig med deg. Det er på grensen til å bikke mot galskap for enkelte, inkludert meg.

Jeg måtte senest i går unnskylde barnet mitt og meg selv for helsesøster da lille skulle til kontroll.

I månedene jeg var gravid og den første tida med spedbarn leste jeg så utrolig mye om spedbarn og barns utvikling og tilknytning og da spesielt farene rundt mangel på god og trygg tilknytning, det ble min største frykt og jeg har levd i ett og et halvt år med en ekstra kroppsdel på meg som heter Fredrik. Det verste er at selvom det er fint og trygt for oss begge så har jeg kun gjort meg og Fredrik en bjørnetjeneste, for en dag må han faktisk klare seg på egenhånd. Jeg er idag klar over det, og heldigvis for det, jeg er bevisst min rolle som mor og Fredrik må begynne å bli mer selvstendig. Han sover i egen seng og han lærer seg å leke selv. Han må også lære å være med andre mennesker over tid. Han er en super blid og trygg gutt. Trygg på andre mennesker er han og, men det er ikke til å stikke under en stol at han vil ha mora si med overalt hvis han får velge selv. Han vil også bli med mora si over alt. Han ser muligheter for å få ting til rettelagt og hvis han bare skriker litt høyere så kommer mamma løpende med kyss og klapp og klem. Han manipulerer ikke bevisst, men han vet hva han vil ha og han vet hvordan han kan få det. Og dette skylder jeg på samfunnet for. Hadde ikke jeg blitt peppra med så mye skremselspropaganda så hadde ting vært annerledes det er jeg overbevist om. Men alle ønsker jo det beste for barna sine, og alle gjør vi ting i beste mening. Jeg holdt på å miste mannen min pga dette. Jeg innså ikke galskapen selv med en gang, men han så det. All min tid gikk til barnet. Jeg vurderte ikke å ta en dusj alene en gang. Spise et måltid, ta en telefon. Fredrik var med. Jeg klipte neglene hans, mens jeg selv satt på do og gjorde nr. to. Da kom mannen inn, så på meg og sa "Kristine, vi må snakke sammen. Etter at du har lagt Fredrik i egen seng i kveld." Da hadde vi ikke hatt alenetid på ti måneder...

 

Oi!!! Det ble langt dette,jeg sklei litt ut. Jeg ville ikke kuppe noe. Men jeg har vært så utslitt, og tårevåt. Jeg har forsømt familien til fordel for en enorm tilknytning. Jeg har glemt meg selv og glemt mannen min. Nå er vi tilbake og Fredrik er fremdeles en trygg unge, men han klarer seg selv i noen minutter. Jeg kan forlate rommet han er i. Jeg kan gå på do i fred og dusje i fred. Jeg kan til og med spise mat uten at det er en seanse der jeg lager et pedagogisk opplegg for mini hvor alle sanser skal stimuleres.

 

Anonymous poster hash: 29f1b...f7e

Dette er det MANGE som trenger å lese!!

[Anonym bruker]

 

 

Alle vi som har barn vet hvor overveldende det er, spesielt den første tiden. Enten det nå bare er positive følelser eller også litt negative, så er det uansett ganske overveldene. Spesielt med første barnet. Alt skifter fokus, og man får helt og fullt ansvar for et annet, lite menneskeliv. Samtidig er ikke dette noe unikt. Svært mange voksne kvinner blir mamma, det er faktisk både normalt og en naturlig del av livet for de fleste kvinner å være mamma. Først til baby, så til småbarn, så til større barn, deretter tenåringer og til slutt voksne barn. Gjennom menneskets historie har det vært vanlig at mor har hatt hovedansvaret for barna, men hun har aldri vært mamma med stor M. Barna har blitt en utvidet del av hverdagen. Hun har ikke sluttet å stelle huset, lage maten, melke kyrne osv selv om hun har født barn. Hun har aldri satt seg ned lenge av gangen for å leke med barna sine. Hun har aldri unnskyldt seg ovenfor mannen og naboene sine med at nå kan hun dessverre ikke gjøre jobben sin lenger fordi hun er tross alt mamma og må finne på ting med barna hele tiden nå som de nå en gang er små. Innlegget er selvsagt satt litt på spissen, men dere er nok med på tankegangen. For det er her essensen ligger. Jeg synes mammarollen tar for stor plass i dagens samfunn. Det er blitt et så stort og unaturlig fokus på at dersom ikke barnets mor (spesielt mor ja!) ikke leker med barnet, går på turer med barnet, slipper alt hun har i hendene for å stå på pinne for barnet - ja, da burde hun nok ikke hatt barn. Hvorfor ha barn dersom man ikke har tid til dem liksom? Og alt skal gjemmes bak mammarollen. Nei, jeg kan ikke gå ut med venninner, jeg har jo barn nå vettu. Nei, jeg orker ikke å trene, det er jo så travel med barn. Nei, jeg kan ikke jobbe, jeg må jo være med gullet mitt. Osv. Det er så mye snakk om hvor fantastisk det er å være mamma, hvor krevende, hvor altoppslukende og tidkrevende. Men er det egentlig det? Er det ikke heller fokuset og forventningene som er flyttet, snarere enn barnas faktiske behov? Joda, bondekona hadde barna rundt bena sine, så hun så jo mer til barna enn en som er på jobb i 8 timer, men hun så dem nok ikke slik vi tenker. Det var ikke uvanlig å plassere barnet i en vogge når det var lite nok og la det skrike der. Og så sende dem ut, nesten uansett vær (alene), i flere timer for at mor skulle få vaske og lage mat i fred inne. Og så snart de var store nok, var det en selvfølge at de skulle hjelpe til. Barna hadde sin rolle i samfunnet, de følte at de trengtes og fikk vokse med oppgaver. Det å være mamma var normalen for kvinner. Det var ikke noe å hause seg opp over eller slite seg ut over. Hva om i også kunne roet oss litt ned? Ja, det er krevende å få barn, overveldede og oppslukende, men kanskje det er på tide å huske på at det faktisk ikke er så spesielt som vi liker å tro? Kanskje det er på tide og igjen heller la barna være barn og læres opp til å delta i samfunnet, enn at mor skal bli utslitt i sin iver etter å være Mamma med stor M? Det ble litt rotete dette, men jeg håper noen oppfanget essensen i det likevel Anonymous poster hash: 9527e...9b1

Du mener vi skal tilbake til tiden da far var sjefen og mor måtte gjøre alt hjemme med hus og barn? Jammen fint at vi har hatt en slik utvikling at vi kan nyte barna og ikke bare få dem!! Anonymous poster hash: cec78...d5b

Var dét virkelig hva du fikk ut av et langt og reflektert innlegg?

Kjenner du til hvordan Fanden leser bibelen...?

Så du har rett, jeg har feil? Ikke lov å mene noe annet enn dere? Synes ikke det var reflektert jeg...

 

Anonymous poster hash: cec78...d5b

[*Miss Marple*]

Jeg kjenner at jeg er litt splittet her. Jeg ser absolutt poenget ditt, selv om jeg ikke personlig kjenner til noen som har gått sånn opp i foreldrerollen som du beskriver, men jeg vil heller ikke tilbake til den tiden hvor man la babyen på kvisten og kun tok den opp ved mat og bleieskift.

 

En god mellomting er nok best, her som de fleste andre steder. Men jeg må si at jeg er glad for at jeg ble mamma for første gang før Internett tok over all informasjon. For 20 år siden forholdt vi oss til hva jordmor, helsesøster og bestemor sa, og ikke minst egen magefølelse, og kunne ikke Google oss til nervevrak for hver minste avgjørelse og utfordring.

[Anonym bruker]

Jeg har litt vondt for å tro det virkelig finnes mennesker som går SÅ opp i foreldrerollen som hun over beskriver.

Jeg har stor omgangskrets, og har aldri hørt om noen som ikke kan unnvære babyen innimellom, og langt mindre noen som ikke kan ta en dusj alene.

 

Anonymous poster hash: 82ab7...13e

[Anonym bruker]

Jeg har litt vondt for å tro det virkelig finnes mennesker som går SÅ opp i foreldrerollen som hun over beskriver.

Jeg har stor omgangskrets, og har aldri hørt om noen som ikke kan unnvære babyen innimellom, og langt mindre noen som ikke kan ta en dusj alene. Anonymous poster hash: 82ab7...13e

Nei, jeg kjenner heller ikke til slike folk. De er i tilfelle i sterkt fåtall og da blir innlegget noe usaklig!

 

Anonymous poster hash: cec78...d5b

[Anonym bruker]

Jeg er litt enig med HI, det er mye press på mødre om at alt skal gjøres perfekt og pedagogisk riktig; maten skal være sunn og laget fra bunnen av, barna skal delta på oppbyggelige fritidssysler, de skal for guds skyld ikke spise godteri og hvertfall ikke se på TV. Foreldre må ikke bli sinte på barna sine (og IKKE heve stemmen!) og de skal følge rådene til alle mulige slags velmenende eksperter som står frem i media og advarer med store bokstaver om alt som er farlig alt man bør eller ikke bør gjøre. Det blir rett og slett litt for mye! 

 

Personlig tror jeg det er et velstandsfenomen. Jeg bor i USA og opplever ikke det samme presset her. Sier ikke at det ikke finnes, men tror det er konsentrert til mindre og velstående enklager. Synes stemningen foreldre mellom er mer oppbyggelig, man er litt mer positiv og litt mindre dømmende. Alle gjør det de mener er best for sin familie. Med en gang jeg kommer hjem til Norge, føler jeg mer på den litt klamme, dømmende holdningen og det er litt trist... 

Anonymous poster hash: f2c28...f57

[Anonym bruker]

Jeg mener det er litt hvordan man gjør det til selv. Men nå er ikke jeg den som blir så veldig påvirket av alt jeg leser og ser. Man må kunne følge sin egen sti og gjøre det som er best for seg og sine uten å være supermamma. Vi er alle supermamma på hver vår måte ☺

Jeg sliter fryktelig med minste nå, hun er anhenget mitt dag som natt. Det har hun vært i 9mnd. Her er det pupp og kun pupp som gjelder.

Jeg er den som tåler litt sutring før jeg tar henne opp fra gulvet og lar henne ha på klær med litt flekker på, de er jo fortsatt rene ☺ pedagogisk er jeg hekler ikke, langt ifra! Men jeg tror barna mine har det fint likevel ☺

 

 

Anonymous poster hash: 5af26...7bc

[Anonym bruker]

Jeg er litt enig med HI, det er mye press på mødre om at alt skal gjøres perfekt og pedagogisk riktig; maten skal være sunn og laget fra bunnen av, barna skal delta på oppbyggelige fritidssysler, de skal for guds skyld ikke spise godteri og hvertfall ikke se på TV. Foreldre må ikke bli sinte på barna sine (og IKKE heve stemmen!) og de skal følge rådene til alle mulige slags velmenende eksperter som står frem i media og advarer med store bokstaver om alt som er farlig alt man bør eller ikke bør gjøre. Det blir rett og slett litt for mye!  Personlig tror jeg det er et velstandsfenomen. Jeg bor i USA og opplever ikke det samme presset her. Sier ikke at det ikke finnes, men tror det er konsentrert til mindre og velstående enklager. Synes stemningen foreldre mellom er mer oppbyggelig, man er litt mer positiv og litt mindre dømmende. Alle gjør det de mener er best for sin familie. Med en gang jeg kommer hjem til Norge, føler jeg mer på den litt klamme, dømmende holdningen og det er litt trist...  Anonymous poster hash: f2c28...f57

Tror du snakker om folk av typen "fotballfrue" og de som bruker mye tid på slike blogger. De gjenspeiler ikke akkurat mamma nordmann synes jeg.

 

Anonymous poster hash: cec78...d5b

[Gjest Antarctica]

 

 

 

Alle vi som har barn vet hvor overveldende det er, spesielt den første tiden. Enten det nå bare er positive følelser eller også litt negative, så er det uansett ganske overveldene. Spesielt med første barnet. Alt skifter fokus, og man får helt og fullt ansvar for et annet, lite menneskeliv. Samtidig er ikke dette noe unikt. Svært mange voksne kvinner blir mamma, det er faktisk både normalt og en naturlig del av livet for de fleste kvinner å være mamma. Først til baby, så til småbarn, så til større barn, deretter tenåringer og til slutt voksne barn. Gjennom menneskets historie har det vært vanlig at mor har hatt hovedansvaret for barna, men hun har aldri vært mamma med stor M. Barna har blitt en utvidet del av hverdagen. Hun har ikke sluttet å stelle huset, lage maten, melke kyrne osv selv om hun har født barn. Hun har aldri satt seg ned lenge av gangen for å leke med barna sine. Hun har aldri unnskyldt seg ovenfor mannen og naboene sine med at nå kan hun dessverre ikke gjøre jobben sin lenger fordi hun er tross alt mamma og må finne på ting med barna hele tiden nå som de nå en gang er små. Innlegget er selvsagt satt litt på spissen, men dere er nok med på tankegangen. For det er her essensen ligger. Jeg synes mammarollen tar for stor plass i dagens samfunn. Det er blitt et så stort og unaturlig fokus på at dersom ikke barnets mor (spesielt mor ja!) ikke leker med barnet, går på turer med barnet, slipper alt hun har i hendene for å stå på pinne for barnet - ja, da burde hun nok ikke hatt barn. Hvorfor ha barn dersom man ikke har tid til dem liksom? Og alt skal gjemmes bak mammarollen. Nei, jeg kan ikke gå ut med venninner, jeg har jo barn nå vettu. Nei, jeg orker ikke å trene, det er jo så travel med barn. Nei, jeg kan ikke jobbe, jeg må jo være med gullet mitt. Osv. Det er så mye snakk om hvor fantastisk det er å være mamma, hvor krevende, hvor altoppslukende og tidkrevende. Men er det egentlig det? Er det ikke heller fokuset og forventningene som er flyttet, snarere enn barnas faktiske behov? Joda, bondekona hadde barna rundt bena sine, så hun så jo mer til barna enn en som er på jobb i 8 timer, men hun så dem nok ikke slik vi tenker. Det var ikke uvanlig å plassere barnet i en vogge når det var lite nok og la det skrike der. Og så sende dem ut, nesten uansett vær (alene), i flere timer for at mor skulle få vaske og lage mat i fred inne. Og så snart de var store nok, var det en selvfølge at de skulle hjelpe til. Barna hadde sin rolle i samfunnet, de følte at de trengtes og fikk vokse med oppgaver. Det å være mamma var normalen for kvinner. Det var ikke noe å hause seg opp over eller slite seg ut over. Hva om i også kunne roet oss litt ned? Ja, det er krevende å få barn, overveldede og oppslukende, men kanskje det er på tide å huske på at det faktisk ikke er så spesielt som vi liker å tro? Kanskje det er på tide og igjen heller la barna være barn og læres opp til å delta i samfunnet, enn at mor skal bli utslitt i sin iver etter å være Mamma med stor M? Det ble litt rotete dette, men jeg håper noen oppfanget essensen i det likevel Anonymous poster hash: 9527e...9b1

Du mener vi skal tilbake til tiden da far var sjefen og mor måtte gjøre alt hjemme med hus og barn? Jammen fint at vi har hatt en slik utvikling at vi kan nyte barna og ikke bare få dem!! Anonymous poster hash: cec78...d5b

Var dét virkelig hva du fikk ut av et langt og reflektert innlegg?

Kjenner du til hvordan Fanden leser bibelen...?

Så du har rett, jeg har feil? Ikke lov å mene noe annet enn dere? Synes ikke det var reflektert jeg...

 

Anonymous poster hash: cec78...d5b

Er det du som ikke vil ha body på barnet...?

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Alle vi som har barn vet hvor overveldende det er, spesielt den første tiden. Enten det nå bare er positive følelser eller også litt negative, så er det uansett ganske overveldene. Spesielt med første barnet. Alt skifter fokus, og man får helt og fullt ansvar for et annet, lite menneskeliv. Samtidig er ikke dette noe unikt. Svært mange voksne kvinner blir mamma, det er faktisk både normalt og en naturlig del av livet for de fleste kvinner å være mamma. Først til baby, så til småbarn, så til større barn, deretter tenåringer og til slutt voksne barn. Gjennom menneskets historie har det vært vanlig at mor har hatt hovedansvaret for barna, men hun har aldri vært mamma med stor M. Barna har blitt en utvidet del av hverdagen. Hun har ikke sluttet å stelle huset, lage maten, melke kyrne osv selv om hun har født barn. Hun har aldri satt seg ned lenge av gangen for å leke med barna sine. Hun har aldri unnskyldt seg ovenfor mannen og naboene sine med at nå kan hun dessverre ikke gjøre jobben sin lenger fordi hun er tross alt mamma og må finne på ting med barna hele tiden nå som de nå en gang er små. Innlegget er selvsagt satt litt på spissen, men dere er nok med på tankegangen. For det er her essensen ligger. Jeg synes mammarollen tar for stor plass i dagens samfunn. Det er blitt et så stort og unaturlig fokus på at dersom ikke barnets mor (spesielt mor ja!) ikke leker med barnet, går på turer med barnet, slipper alt hun har i hendene for å stå på pinne for barnet - ja, da burde hun nok ikke hatt barn. Hvorfor ha barn dersom man ikke har tid til dem liksom? Og alt skal gjemmes bak mammarollen. Nei, jeg kan ikke gå ut med venninner, jeg har jo barn nå vettu. Nei, jeg orker ikke å trene, det er jo så travel med barn. Nei, jeg kan ikke jobbe, jeg må jo være med gullet mitt. Osv. Det er så mye snakk om hvor fantastisk det er å være mamma, hvor krevende, hvor altoppslukende og tidkrevende. Men er det egentlig det? Er det ikke heller fokuset og forventningene som er flyttet, snarere enn barnas faktiske behov? Joda, bondekona hadde barna rundt bena sine, så hun så jo mer til barna enn en som er på jobb i 8 timer, men hun så dem nok ikke slik vi tenker. Det var ikke uvanlig å plassere barnet i en vogge når det var lite nok og la det skrike der. Og så sende dem ut, nesten uansett vær (alene), i flere timer for at mor skulle få vaske og lage mat i fred inne. Og så snart de var store nok, var det en selvfølge at de skulle hjelpe til. Barna hadde sin rolle i samfunnet, de følte at de trengtes og fikk vokse med oppgaver. Det å være mamma var normalen for kvinner. Det var ikke noe å hause seg opp over eller slite seg ut over. Hva om i også kunne roet oss litt ned? Ja, det er krevende å få barn, overveldede og oppslukende, men kanskje det er på tide å huske på at det faktisk ikke er så spesielt som vi liker å tro? Kanskje det er på tide og igjen heller la barna være barn og læres opp til å delta i samfunnet, enn at mor skal bli utslitt i sin iver etter å være Mamma med stor M? Det ble litt rotete dette, men jeg håper noen oppfanget essensen i det likevel Anonymous poster hash: 9527e...9b1

Du mener vi skal tilbake til tiden da far var sjefen og mor måtte gjøre alt hjemme med hus og barn? Jammen fint at vi har hatt en slik utvikling at vi kan nyte barna og ikke bare få dem!! Anonymous poster hash: cec78...d5b

Var dét virkelig hva du fikk ut av et langt og reflektert innlegg?

Kjenner du til hvordan Fanden leser bibelen...?

Så du har rett, jeg har feil? Ikke lov å mene noe annet enn dere? Synes ikke det var reflektert jeg...Anonymous poster hash: cec78...d5b

Er det du som ikke vil ha body på barnet...?

Body? Den må du forklare..?

 

Anonymous poster hash: cec78...d5b

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

Alle vi som har barn vet hvor overveldende det er, spesielt den første tiden. Enten det nå bare er positive følelser eller også litt negative, så er det uansett ganske overveldene. Spesielt med første barnet. Alt skifter fokus, og man får helt og fullt ansvar for et annet, lite menneskeliv. Samtidig er ikke dette noe unikt. Svært mange voksne kvinner blir mamma, det er faktisk både normalt og en naturlig del av livet for de fleste kvinner å være mamma. Først til baby, så til småbarn, så til større barn, deretter tenåringer og til slutt voksne barn. Gjennom menneskets historie har det vært vanlig at mor har hatt hovedansvaret for barna, men hun har aldri vært mamma med stor M. Barna har blitt en utvidet del av hverdagen. Hun har ikke sluttet å stelle huset, lage maten, melke kyrne osv selv om hun har født barn. Hun har aldri satt seg ned lenge av gangen for å leke med barna sine. Hun har aldri unnskyldt seg ovenfor mannen og naboene sine med at nå kan hun dessverre ikke gjøre jobben sin lenger fordi hun er tross alt mamma og må finne på ting med barna hele tiden nå som de nå en gang er små. Innlegget er selvsagt satt litt på spissen, men dere er nok med på tankegangen. For det er her essensen ligger. Jeg synes mammarollen tar for stor plass i dagens samfunn. Det er blitt et så stort og unaturlig fokus på at dersom ikke barnets mor (spesielt mor ja!) ikke leker med barnet, går på turer med barnet, slipper alt hun har i hendene for å stå på pinne for barnet - ja, da burde hun nok ikke hatt barn. Hvorfor ha barn dersom man ikke har tid til dem liksom? Og alt skal gjemmes bak mammarollen. Nei, jeg kan ikke gå ut med venninner, jeg har jo barn nå vettu. Nei, jeg orker ikke å trene, det er jo så travel med barn. Nei, jeg kan ikke jobbe, jeg må jo være med gullet mitt. Osv. Det er så mye snakk om hvor fantastisk det er å være mamma, hvor krevende, hvor altoppslukende og tidkrevende. Men er det egentlig det? Er det ikke heller fokuset og forventningene som er flyttet, snarere enn barnas faktiske behov? Joda, bondekona hadde barna rundt bena sine, så hun så jo mer til barna enn en som er på jobb i 8 timer, men hun så dem nok ikke slik vi tenker. Det var ikke uvanlig å plassere barnet i en vogge når det var lite nok og la det skrike der. Og så sende dem ut, nesten uansett vær (alene), i flere timer for at mor skulle få vaske og lage mat i fred inne. Og så snart de var store nok, var det en selvfølge at de skulle hjelpe til. Barna hadde sin rolle i samfunnet, de følte at de trengtes og fikk vokse med oppgaver. Det å være mamma var normalen for kvinner. Det var ikke noe å hause seg opp over eller slite seg ut over. Hva om i også kunne roet oss litt ned? Ja, det er krevende å få barn, overveldede og oppslukende, men kanskje det er på tide å huske på at det faktisk ikke er så spesielt som vi liker å tro? Kanskje det er på tide og igjen heller la barna være barn og læres opp til å delta i samfunnet, enn at mor skal bli utslitt i sin iver etter å være Mamma med stor M? Det ble litt rotete dette, men jeg håper noen oppfanget essensen i det likevel Anonymous poster hash: 9527e...9b1

Du mener vi skal tilbake til tiden da far var sjefen og mor måtte gjøre alt hjemme med hus og barn? Jammen fint at vi har hatt en slik utvikling at vi kan nyte barna og ikke bare få dem!! Anonymous poster hash: cec78...d5b

Var dét virkelig hva du fikk ut av et langt og reflektert innlegg?

Kjenner du til hvordan Fanden leser bibelen...?

Så du har rett, jeg har feil? Ikke lov å mene noe annet enn dere? Synes ikke det var reflektert jeg...Anonymous poster hash: cec78...d5b

Er det du som ikke vil ha body på barnet...?

Body? Den må du forklare..?

 

Anonymous poster hash: cec78...d5b

 

http://www.klikk.no/forum/dinbaby/index.php/topic/144233115-er-det-rart-å-bruke-body-til-en-2-åring/

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Alle vi som har barn vet hvor overveldende det er, spesielt den første tiden. Enten det nå bare er positive følelser eller også litt negative, så er det uansett ganske overveldene. Spesielt med første barnet. Alt skifter fokus, og man får helt og fullt ansvar for et annet, lite menneskeliv. Samtidig er ikke dette noe unikt. Svært mange voksne kvinner blir mamma, det er faktisk både normalt og en naturlig del av livet for de fleste kvinner å være mamma. Først til baby, så til småbarn, så til større barn, deretter tenåringer og til slutt voksne barn. Gjennom menneskets historie har det vært vanlig at mor har hatt hovedansvaret for barna, men hun har aldri vært mamma med stor M. Barna har blitt en utvidet del av hverdagen. Hun har ikke sluttet å stelle huset, lage maten, melke kyrne osv selv om hun har født barn. Hun har aldri satt seg ned lenge av gangen for å leke med barna sine. Hun har aldri unnskyldt seg ovenfor mannen og naboene sine med at nå kan hun dessverre ikke gjøre jobben sin lenger fordi hun er tross alt mamma og må finne på ting med barna hele tiden nå som de nå en gang er små. Innlegget er selvsagt satt litt på spissen, men dere er nok med på tankegangen. For det er her essensen ligger. Jeg synes mammarollen tar for stor plass i dagens samfunn. Det er blitt et så stort og unaturlig fokus på at dersom ikke barnets mor (spesielt mor ja!) ikke leker med barnet, går på turer med barnet, slipper alt hun har i hendene for å stå på pinne for barnet - ja, da burde hun nok ikke hatt barn. Hvorfor ha barn dersom man ikke har tid til dem liksom? Og alt skal gjemmes bak mammarollen. Nei, jeg kan ikke gå ut med venninner, jeg har jo barn nå vettu. Nei, jeg orker ikke å trene, det er jo så travel med barn. Nei, jeg kan ikke jobbe, jeg må jo være med gullet mitt. Osv. Det er så mye snakk om hvor fantastisk det er å være mamma, hvor krevende, hvor altoppslukende og tidkrevende. Men er det egentlig det? Er det ikke heller fokuset og forventningene som er flyttet, snarere enn barnas faktiske behov? Joda, bondekona hadde barna rundt bena sine, så hun så jo mer til barna enn en som er på jobb i 8 timer, men hun så dem nok ikke slik vi tenker. Det var ikke uvanlig å plassere barnet i en vogge når det var lite nok og la det skrike der. Og så sende dem ut, nesten uansett vær (alene), i flere timer for at mor skulle få vaske og lage mat i fred inne. Og så snart de var store nok, var det en selvfølge at de skulle hjelpe til. Barna hadde sin rolle i samfunnet, de følte at de trengtes og fikk vokse med oppgaver. Det å være mamma var normalen for kvinner. Det var ikke noe å hause seg opp over eller slite seg ut over. Hva om i også kunne roet oss litt ned? Ja, det er krevende å få barn, overveldede og oppslukende, men kanskje det er på tide å huske på at det faktisk ikke er så spesielt som vi liker å tro? Kanskje det er på tide og igjen heller la barna være barn og læres opp til å delta i samfunnet, enn at mor skal bli utslitt i sin iver etter å være Mamma med stor M? Det ble litt rotete dette, men jeg håper noen oppfanget essensen i det likevel Anonymous poster hash: 9527e...9b1

Du mener vi skal tilbake til tiden da far var sjefen og mor måtte gjøre alt hjemme med hus og barn? Jammen fint at vi har hatt en slik utvikling at vi kan nyte barna og ikke bare få dem!! Anonymous poster hash: cec78...d5b

Var dét virkelig hva du fikk ut av et langt og reflektert innlegg?

Kjenner du til hvordan Fanden leser bibelen...?

Så du har rett, jeg har feil? Ikke lov å mene noe annet enn dere? Synes ikke det var reflektert jeg...Anonymous poster hash: cec78...d5b

Er det du som ikke vil ha body på barnet...?

Body? Den må du forklare..?Anonymous poster hash: cec78...d5b

http://www.klikk.no/forum/dinbaby/index.php/topic/144233115-er-det-rart-å-bruke-body-til-en-2-åring/

Så saklig du er da. Jeg har ingen datter (dessverre).

 

Anonymous poster hash: cec78...d5b

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

 

 

Alle vi som har barn vet hvor overveldende det er, spesielt den første tiden. Enten det nå bare er positive følelser eller også litt negative, så er det uansett ganske overveldene. Spesielt med første barnet. Alt skifter fokus, og man får helt og fullt ansvar for et annet, lite menneskeliv. Samtidig er ikke dette noe unikt. Svært mange voksne kvinner blir mamma, det er faktisk både normalt og en naturlig del av livet for de fleste kvinner å være mamma. Først til baby, så til småbarn, så til større barn, deretter tenåringer og til slutt voksne barn. Gjennom menneskets historie har det vært vanlig at mor har hatt hovedansvaret for barna, men hun har aldri vært mamma med stor M. Barna har blitt en utvidet del av hverdagen. Hun har ikke sluttet å stelle huset, lage maten, melke kyrne osv selv om hun har født barn. Hun har aldri satt seg ned lenge av gangen for å leke med barna sine. Hun har aldri unnskyldt seg ovenfor mannen og naboene sine med at nå kan hun dessverre ikke gjøre jobben sin lenger fordi hun er tross alt mamma og må finne på ting med barna hele tiden nå som de nå en gang er små. Innlegget er selvsagt satt litt på spissen, men dere er nok med på tankegangen. For det er her essensen ligger. Jeg synes mammarollen tar for stor plass i dagens samfunn. Det er blitt et så stort og unaturlig fokus på at dersom ikke barnets mor (spesielt mor ja!) ikke leker med barnet, går på turer med barnet, slipper alt hun har i hendene for å stå på pinne for barnet - ja, da burde hun nok ikke hatt barn. Hvorfor ha barn dersom man ikke har tid til dem liksom? Og alt skal gjemmes bak mammarollen. Nei, jeg kan ikke gå ut med venninner, jeg har jo barn nå vettu. Nei, jeg orker ikke å trene, det er jo så travel med barn. Nei, jeg kan ikke jobbe, jeg må jo være med gullet mitt. Osv. Det er så mye snakk om hvor fantastisk det er å være mamma, hvor krevende, hvor altoppslukende og tidkrevende. Men er det egentlig det? Er det ikke heller fokuset og forventningene som er flyttet, snarere enn barnas faktiske behov? Joda, bondekona hadde barna rundt bena sine, så hun så jo mer til barna enn en som er på jobb i 8 timer, men hun så dem nok ikke slik vi tenker. Det var ikke uvanlig å plassere barnet i en vogge når det var lite nok og la det skrike der. Og så sende dem ut, nesten uansett vær (alene), i flere timer for at mor skulle få vaske og lage mat i fred inne. Og så snart de var store nok, var det en selvfølge at de skulle hjelpe til. Barna hadde sin rolle i samfunnet, de følte at de trengtes og fikk vokse med oppgaver. Det å være mamma var normalen for kvinner. Det var ikke noe å hause seg opp over eller slite seg ut over. Hva om i også kunne roet oss litt ned? Ja, det er krevende å få barn, overveldede og oppslukende, men kanskje det er på tide å huske på at det faktisk ikke er så spesielt som vi liker å tro? Kanskje det er på tide og igjen heller la barna være barn og læres opp til å delta i samfunnet, enn at mor skal bli utslitt i sin iver etter å være Mamma med stor M? Det ble litt rotete dette, men jeg håper noen oppfanget essensen i det likevel Anonymous poster hash: 9527e...9b1

Du mener vi skal tilbake til tiden da far var sjefen og mor måtte gjøre alt hjemme med hus og barn? Jammen fint at vi har hatt en slik utvikling at vi kan nyte barna og ikke bare få dem!! Anonymous poster hash: cec78...d5b

Var dét virkelig hva du fikk ut av et langt og reflektert innlegg?

Kjenner du til hvordan Fanden leser bibelen...?

Så du har rett, jeg har feil? Ikke lov å mene noe annet enn dere? Synes ikke det var reflektert jeg...Anonymous poster hash: cec78...d5b

Er det du som ikke vil ha body på barnet...?

Body? Den må du forklare..?Anonymous poster hash: cec78...d5b

http://www.klikk.no/forum/dinbaby/index.php/topic/144233115-er-det-rart-å-bruke-body-til-en-2-åring/

Så saklig du er da. Jeg har ingen datter (dessverre).

 

Anonymous poster hash: cec78...d5b

"Du mener vi skal tilbake til tiden da far var sjefen og mor måtte gjøre alt hjemme med hus og barn?"

Det var ikke akkurat en saklig kommentar til et innlegg om å tone ned mammahysteri.

 

Edit: Formen med de retoriske spørsmålene minner meg om en bruker i denne tråden som bare responderer til andre på samme måte som du gjør her. Derfor linken.

Endret 28. august 2015 av Pashla&pashlingene

[Anonym bruker]

Tror du må lese hi's innlegg igjen altså. Hvorfor er du så hissig? Kjenner du deg igjen?

 

Anonymous poster hash: cec78...d5b