Mammaer som holdes utenfor?

[Surogvanskelig]

 

 

 

 

 

 

 

 

Jesus Maria.

Gi meg styrke!

Lurer litt på hva du mener jeg...

 

Anonymous poster hash: b24d7...d0e

Jeg mener at det å ha en datter og at datteren går på en skole ikke gjør meg til medlem av en "gruppe"

Gruppen "jentemammaer i 3B" er ikke en sosial enhet som har forpliktelser overfor hverandre.

Jeg må si meg enig i dette. Tviler på at disse mødrene har hele sin identitet som en del av mammagruppen i 3b - de er jo voksne og trenger ikke å "inkluderes" som småbarn!

Vet du, noen ganger trenger man faktisk å inkluderes som småbarn, selv om man er voksen. Ikke alle et stort nettverk og mange venner. Det er mye lettere for de som har mange venner og er innafor (som hi skiver), å be de to som aldri blir bedt, enn å være en av de to og skal prøve å få innpass i en gjeng som aldri ber deg

 

Anonymous poster hash: a10c3...860

Synes 860 har et utrolig godt poeng her altså!

Hva vet de som er "innafor" om de to som ikke blir invitert?

Det er ikke alle som har et godt sosialt nettverk, faktisk. Det er lett for de som er "innafor" å glemme det. Hva er grunnen til at de ikke blir invitert? Hva skal til for å bli husket på og invitert?

Det er utrolig sårt å være utenfor. Både for barn og voksne.

 

Anonymous poster hash: 79ea0...314

Å ikke ha nettverk innebærer for noen at de er ensomme, og det er vondt. Men å kalle det for å være "utenfor" eller "utestengt" syns jeg er å dra det langt. Det eksisterer mange miljøer og mange fellesskap jeg ikke er del av. Men det er jo ikke deres skyld at jeg ikke er del av dem. Er man ensom og mangler fellesskap må man finne et sted med lav terskel for å komme inn, ikke beklage seg over at eksisterende vennegjenger ikke åpner seg og tar inn en til.

 

 

Anonymous poster hash: d3003...78d

 

Hva med små plasser som bare består av eksisterende vennegjenger?

 

Anonymous poster hash: 156f5...616

Der er det veldig vanskelig å være innflytter

[Anonym bruker]

 

 

 

Klart det kan føles sårt dersom man føler seg utenfor. Men man kan ganske enkelt ikke bare forvente invitasjoner i alle sammenhenger dersom man ikke gjør en innsats for å få noe nettverk. Man er jo del av mange grupper i ulike typer settinger. Hvor setter man grensen?

 

Jeg er omgangsvenner med flere av mine kollegaer. Må jeg da invitere alle kvinnene når vi treffes for vin og kjeks?

 

Hva med alle fotballmammaene?

Og nabodamene? Vi er jo en gjeng der som treffes titt og ofte.

 

Anonymous poster hash: 481b5...4e9

 

Men hadde du aldri invitert ei som du vet har null nettverk? Som sitter alene 24/7 hele året? For det er situasjonen her... Folk vet om min situasjon, men jeg blir aldri inkludert noen plass. Bortsett fra dem i kampsportsklubben, men det er mer snakk om dugnader og slikt, aldri noe foreldrearrangementer på "privaten". Min egen 30-årsdag forbigikk i stillhet siden ingen gadd å komme for eksempel...

 

Anonymous poster hash: 156f5...616

Vel, det kommer rett og slett an på.

 

Jeg har et eksempel. En mor i klassen til et av barna mine. Veldig spesiell dame. Vi klikker overhode ikke sammen. Vi finner ingenting å snakke om og jeg driver desperat smalltalk når jeg omgås henne. Om jeg skulle ha en fest hjemme og andre mødre i klassen skulle komme (ikke alle utenom henne altså) så hadde jeg likevel ikke invitert henne. Jeg har veldig sjelden fest og det å bruke hele kvelden som vertinne med å smalltalke med den damen, Sorry, så raus er jeg ikke når jeg for en gangs skyld skal slå lød håret. Og det måtte jeg jo. Hun hadde antagelig blitt sittende alene hvis ikke, siden hun selv ikke engasjerer seg eller tar initiativ.

 

Trist å høre at du er ensom og alene. Jeg har ingenting imot å utvide min vennekrets, har fått masse nye venner I voksen alder og får stadig nye bekjentskaper i nye settinger. Men det må være folk jeg går overens med og som engasjerer seg og gir noe tilbake i relasjonen.

 

Anonymous poster hash: 481b5...4e9

 

 

 

Forstår deg altså, men det er utrolig tungt å være helt alene hele tiden og aldri bli invitert med på noe, samtidig som man ser på Facebook titt og ofte at mannens familie, bekjente, kollegaer finner på noe ganske ofte med vennene sine.

 

Anonymous poster hash: 156f5...616

 

Jeg tror at de som har masse venner og bekjente, og er en del av flere grupper/omgangskretser ikke noen som helst anelse om hvordan det er å stå utenfor. Selv om man er voksen, så er man ikke usårlig, man er kanskje bare flinkere til å skjule det og late som om alt er fint.

 

Anonymous poster hash: a10c3...860

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jesus Maria.

Gi meg styrke!

Lurer litt på hva du mener jeg...

 

Anonymous poster hash: b24d7...d0e

Jeg mener at det å ha en datter og at datteren går på en skole ikke gjør meg til medlem av en "gruppe"

Gruppen "jentemammaer i 3B" er ikke en sosial enhet som har forpliktelser overfor hverandre.

Jeg må si meg enig i dette. Tviler på at disse mødrene har hele sin identitet som en del av mammagruppen i 3b - de er jo voksne og trenger ikke å "inkluderes" som småbarn!

Vet du, noen ganger trenger man faktisk å inkluderes som småbarn, selv om man er voksen. Ikke alle et stort nettverk og mange venner. Det er mye lettere for de som har mange venner og er innafor (som hi skiver), å be de to som aldri blir bedt, enn å være en av de to og skal prøve å få innpass i en gjeng som aldri ber deg

 

Anonymous poster hash: a10c3...860

Synes 860 har et utrolig godt poeng her altså!

Hva vet de som er "innafor" om de to som ikke blir invitert?

Det er ikke alle som har et godt sosialt nettverk, faktisk. Det er lett for de som er "innafor" å glemme det. Hva er grunnen til at de ikke blir invitert? Hva skal til for å bli husket på og invitert?

Det er utrolig sårt å være utenfor. Både for barn og voksne.

 

Anonymous poster hash: 79ea0...314

Å ikke ha nettverk innebærer for noen at de er ensomme, og det er vondt. Men å kalle det for å være "utenfor" eller "utestengt" syns jeg er å dra det langt. Det eksisterer mange miljøer og mange fellesskap jeg ikke er del av. Men det er jo ikke deres skyld at jeg ikke er del av dem. Er man ensom og mangler fellesskap må man finne et sted med lav terskel for å komme inn, ikke beklage seg over at eksisterende vennegjenger ikke åpner seg og tar inn en til.

 

 

Anonymous poster hash: d3003...78d

Hva med små plasser som bare består av eksisterende vennegjenger?

 

Anonymous poster hash: 156f5...616

Der er det veldig vanskelig å være innflytter

Jeg er en slik, flyttet til et lite sted som er kjent for at det er vanskelig å få seg venner. Jeg klikket dessverre heller ikke med mannens venners koner, i flere år syntes jeg det var tungt, hadde heldigvis gamle venner som jeg besøkte, de besøkte meg og vi skravlet på tlf. Hjalp heller ikke at jeg er kronisk syk, ser frisk ut, og dermed hadde lite overskudd. Til slutt ble jeg lei, og da barnet begynte i bhg. Tok jeg meg selv i nakken. Inviterte barn og mor til middag, foreslo at vi gjorde ting sammen, og sakte men sikkert ble dette venner av meg, ikke bare på grunnlag av barna. Gjennom disse traff jeg igjen andre, og fikk dermed nye bekjentskaper og venner. I dag, 4år etter at jeg flyttet, har jeg skapt min egen venninnegjeng. Noen møtet jeg ofte, noen møtet jeg av og til, noen prater jeg mest med på tlf. Man kan ikke sitte stille og vente på at folk inkluderer en. Man må jobbe aktivt for å få seg venner på et nytt sted. Jeg beklager HI dersom du jobber aktivt, og ingen vil være med, men da må du snu deg rundt og lete etter andre. Hvis barna spiller fotball, stå på sidelinjen og hei, da møter du mange av de samme hver helg, spiller barna ishockey, Vær I hallen når de har trening. (Samme gjelder dans og hester hvis de driver med slikt) er de for små, inviter på "playdates" i skogen, steder hvor foreldre er med.

 

Anonymous poster hash: 682fa...049

[kristinehufine]

 

 

Jesus Maria.

Gi meg styrke!

Lurer litt på hva du mener jeg...

 

Anonymous poster hash: b24d7...d0e

Jeg mener at det å ha en datter og at datteren går på en skole ikke gjør meg til medlem av en "gruppe"

Gruppen "jentemammaer i 3B" er ikke en sosial enhet som har forpliktelser overfor hverandre.

Helt enig... Hvis man får noen venner personlig via barna, er det fint og flott. Men hvis man velger og ikke bli personlig involvert med de andre foreldrene bør det også være helt ok. Men blir alle bedt utenom to ville jeg kanskje slengt på en invitasjon til de to andre for å bidra positivt, om de kommer eller ikke er jo en annen sak men da velger de det bort selv.

[Anonym bruker]

man utelater ikke to stk..

det blir bare helt feil!

Anonymous poster hash: 2f256...47e

[Villbringebringebær]

 

 

 

 

 

Jesus Maria.

Gi meg styrke!

Lurer litt på hva du mener jeg...

 

Anonymous poster hash: b24d7...d0e

Jeg mener at det å ha en datter og at datteren går på en skole ikke gjør meg til medlem av en "gruppe"

Gruppen "jentemammaer i 3B" er ikke en sosial enhet som har forpliktelser overfor hverandre.

Jeg må si meg enig i dette. Tviler på at disse mødrene har hele sin identitet som en del av mammagruppen i 3b - de er jo voksne og trenger ikke å "inkluderes" som småbarn!

Vet du, noen ganger trenger man faktisk å inkluderes som småbarn, selv om man er voksen. Ikke alle et stort nettverk og mange venner. Det er mye lettere for de som har mange venner og er innafor (som hi skiver), å be de to som aldri blir bedt, enn å være en av de to og skal prøve å få innpass i en gjeng som aldri ber deg

 

Anonymous poster hash: a10c3...860

Enig i dette! Og de to sommer utenfor kan føle seg veldig utenfor og få en selvtillitsknekk og derfor iallefal ikle tør be inn på noe sammenkomster!

 

Kanskje de er tilflyttere og ikke like integrert i byen/bygda/stedet... Da er det veldig greit med en liten invitasjon! De er helt sikkert supre damer de også!

[Anonym bruker]

Poenget her er jo ikke at alle må bli bedt uansett hva. Hadde det vært en gjeng på 6-8 stk, eller hva nå enn, er det jo selvsagt at alle ikke må bli bedt. Vi er voksne og velger selv hvem vi vil være med.

Det er jo at det to stk av hele 14/15 som holdes utenfor. Overhodet ikke greit!! Det hadde kostet så forbannet lite å invitert de to. Og kom ikke her å si at man ikke har noe til felles osv. Ut i fra en så stor gruppe er det klart man finner felles referansepunkter med noen av de.

Hvordan ville dere likt dere på en arbeidsplass da. 14/15 damer treffes på jentekvelder. To stk blir aldri invitert. Hvordan hadde arbeidsmiljøet vært der?

 

Hva slags rollemodeller er dere for døtrene deres? Gjør hva vi sier men ikke det vi gjør? Klart dette er utestengelse! Og dette kan fint bli en utfordring for døtrene i klassen også. "Mammaen min var med de andre mammaene" osv osv.

 

Norge er så utrolig kaldt sosialt samfunn. Venner skapes tidlig og det er ikke lett å få venner i voksen alder. Man blir fort sett på som inntrenger.

Jeg har bodd i USA. Der er det en helt annen kultur. Jeg ble invitert overalt nettopp fordi jeg var innflytter. Noen klikket jeg med og ble gode venner. Andre forble bekjente. Dette har jeg tatt med meg hjem. Kommer det noen nye i klassen til barna mine, skal de inviteres hjem med foreldre. Dette skal mine barn lære. Man trenger ikke bli bestevenner, men man skal gi det en sjanse og en åpen dør når noen kommer.

Kommer det nye kollegaer, skal jeg bruke litt alenetid med de. Om så bare en kaffe.

Skjønner ikke hvorfor man ikke er mer inkluderende.

 

Anonymous poster hash: 61686...e86

[Anonym bruker]

Poenget her er jo ikke at alle må bli bedt uansett hva. Hadde det vært en gjeng på 6-8 stk, eller hva nå enn, er det jo selvsagt at alle ikke må bli bedt. Vi er voksne og velger selv hvem vi vil være med.

Det er jo at det to stk av hele 14/15 som holdes utenfor. Overhodet ikke greit!! Det hadde kostet så forbannet lite å invitert de to. Og kom ikke her å si at man ikke har noe til felles osv. Ut i fra en så stor gruppe er det klart man finner felles referansepunkter med noen av de.

Hvordan ville dere likt dere på en arbeidsplass da. 14/15 damer treffes på jentekvelder. To stk blir aldri invitert. Hvordan hadde arbeidsmiljøet vært der?

 

Hva slags rollemodeller er dere for døtrene deres? Gjør hva vi sier men ikke det vi gjør? Klart dette er utestengelse! Og dette kan fint bli en utfordring for døtrene i klassen også. "Mammaen min var med de andre mammaene" osv osv.

 

Norge er så utrolig kaldt sosialt samfunn. Venner skapes tidlig og det er ikke lett å få venner i voksen alder. Man blir fort sett på som inntrenger.

Jeg har bodd i USA. Der er det en helt annen kultur. Jeg ble invitert overalt nettopp fordi jeg var innflytter. Noen klikket jeg med og ble gode venner. Andre forble bekjente. Dette har jeg tatt med meg hjem. Kommer det noen nye i klassen til barna mine, skal de inviteres hjem med foreldre. Dette skal mine barn lære. Man trenger ikke bli bestevenner, men man skal gi det en sjanse og en åpen dør når noen kommer.

Kommer det nye kollegaer, skal jeg bruke litt alenetid med de. Om så bare en kaffe.

Skjønner ikke hvorfor man ikke er mer inkluderende.

 

Anonymous poster hash: 61686...e86

Er helt enig med deg. 😊

 

Du høres ut som en flott person! ☺💙 Skulle ønske noen som deg bodde i bygda jeg har flyttet til 💙

 

Anonymous poster hash: 21ecc...a99

[Anonym bruker]

Du virker som en reflektert person.

 

Anonymous poster hash: 3a585...c67

[smiia]

Jeg hadde i alle fall ikke det. Å være voksen innebærer å ha sosiale verktøy selv, og å bruke dem. Noe man ikke hadde da man var 7 år og prisgitt andre.

Jeg vil tippe de som ikke har disse sosiale verktøyene, vil føle seg enda verre etter å lese noe slik.

Kan man ikke strekke ut en ekstra hånd til de som sliter i voksen alder altså?

Hva med alle disse "inviter en som sitter alene til julaften", "still opp som reservebesteforeldre for de som ikke har nettverk" etc. Dette viser jo at det er mange som trenger at dere ressurssterke kan strekke ut en hånd. For ikke å snakke om alle "vennskapskontaktannonsene" her inne. Forskning viser også at det blir mer og mer ensomhet.

Jeg synes det er å sparke noen som ligger nede, å se ned på at voksne oppegående mennesker ikke har klart å skaffe seg verktøyene til å selv bygge opp en vennekrets.

Jeg synes også det virker som et lite offer for et ressurssterkt menneske med en vital vennekrets, å ha en fest en gang i mellom der man inkluderer alle i en gruppe. Kanskje det er akkurat dette lille pusher vedkommende trenger, for føle seg velkommen og dermed tørre å ta kontakt tilbake, eller at de på denne måten får en fot innafor på den sosiale arena.

Du og andre ressurssterke personer har sikkert massevis av andre sosiale tilstelninger, der dere kan dyrke de vennskapene som er helt og fullt etter deres smak.

[Luksusdyret]

 

Jeg hadde i alle fall ikke det. Å være voksen innebærer å ha sosiale verktøy selv, og å bruke dem. Noe man ikke hadde da man var 7 år og prisgitt andre.

Jeg vil tippe de som ikke har disse sosiale verktøyene, vil føle seg enda verre etter å lese noe slik.

Kan man ikke strekke ut en ekstra hånd til de som sliter i voksen alder altså?

Hva med alle disse "inviter en som sitter alene til julaften", "still opp som reservebesteforeldre for de som ikke har nettverk" etc. Dette viser jo at det er mange som trenger at dere ressurssterke kan strekke ut en hånd. For ikke å snakke om alle "vennskapskontaktannonsene" her inne. Forskning viser også at det blir mer og mer ensomhet.

Jeg synes det er å sparke noen som ligger nede, å se ned på at voksne oppegående mennesker ikke har klart å skaffe seg verktøyene til å selv bygge opp en vennekrets.

Jeg synes også det virker som et lite offer for et ressurssterkt menneske med en vital vennekrets, å ha en fest en gang i mellom der man inkluderer alle i en gruppe. Kanskje det er akkurat dette lille pusher vedkommende trenger, for føle seg velkommen og dermed tørre å ta kontakt tilbake, eller at de på denne måten får en fot innafor på den sosiale arena.

Du og andre ressurssterke personer har sikkert massevis av andre sosiale tilstelninger, der dere kan dyrke de vennskapene som er helt og fullt etter deres smak.

 

 

 

Jeg synes ikke man kan kalles ressurssterk hvis man ikke har rom til å inkludere dem som faller utenfor en gang i blant. Nå snakker jeg ikke om kraftig antipati, mobbing, baksnakking osv fra den som aldri blir invitert noe sted, men mange mennesker ER ensomme og har ingen. Å si at man skal ha visse sosiale verktøy og skaffe seg venner selv er arrogant. Hva med oss som flyttet til Norge i voksen alder og ikke kan de norske sosiale kodene? Vi blir stående alene... Og nei, ingen forklarer deg hva de sosiale kodene er, og når du ikke har venner eller gode bekjente så får man heller ikke sett hvordan folk omgås hverandre.

[Anonym bruker]

Man bør jo egentlig da ha et spørreskjema hver høst, der man får alle til å fylle ut om de er ensomme og ønsker å bli invitert med på ting ut av medfølelse.

 

For jeg er i alle fall ikke synsk!

 

Anonymous poster hash: 0a7db...5c7

[Luksusdyret]

Man bør jo egentlig da ha et spørreskjema hver høst, der man får alle til å fylle ut om de er ensomme og ønsker å bli invitert med på ting ut av medfølelse.

 

For jeg er i alle fall ikke synsk!

 

Anonymous poster hash: 0a7db...5c7

 

 

Ikke morsomt. Særlig på små steder så ser man hvem som er helt uten venner.

[Gjest Antarctica]

 

 

 

Jeg hadde i alle fall ikke det. Å være voksen innebærer å ha sosiale verktøy selv, og å bruke dem. Noe man ikke hadde da man var 7 år og prisgitt andre.

Jeg vil tippe de som ikke har disse sosiale verktøyene, vil føle seg enda verre etter å lese noe slik.

Kan man ikke strekke ut en ekstra hånd til de som sliter i voksen alder altså?

Hva med alle disse "inviter en som sitter alene til julaften", "still opp som reservebesteforeldre for de som ikke har nettverk" etc. Dette viser jo at det er mange som trenger at dere ressurssterke kan strekke ut en hånd. For ikke å snakke om alle "vennskapskontaktannonsene" her inne. Forskning viser også at det blir mer og mer ensomhet.

Jeg synes det er å sparke noen som ligger nede, å se ned på at voksne oppegående mennesker ikke har klart å skaffe seg verktøyene til å selv bygge opp en vennekrets.

Jeg synes også det virker som et lite offer for et ressurssterkt menneske med en vital vennekrets, å ha en fest en gang i mellom der man inkluderer alle i en gruppe. Kanskje det er akkurat dette lille pusher vedkommende trenger, for føle seg velkommen og dermed tørre å ta kontakt tilbake, eller at de på denne måten får en fot innafor på den sosiale arena.

Du og andre ressurssterke personer har sikkert massevis av andre sosiale tilstelninger, der dere kan dyrke de vennskapene som er helt og fullt etter deres smak.

 

Jeg synes ikke man kan kalles ressurssterk hvis man ikke har rom til å inkludere dem som faller utenfor en gang i blant. Nå snakker jeg ikke om kraftig antipati, mobbing, baksnakking osv fra den som aldri blir invitert noe sted, men mange mennesker ER ensomme og har ingen. Å si at man skal ha visse sosiale verktøy og skaffe seg venner selv er arrogant. Hva med oss som flyttet til Norge i voksen alder og ikke kan de norske sosiale kodene? Vi blir stående alene... Og nei, ingen forklarer deg hva de sosiale kodene er, og når du ikke har venner eller gode bekjente så får man heller ikke sett hvordan folk omgås hverandre.

Syns faktisk det er like arrogant når folk tillegger en noen holdninger en ikke har.

Å ta kontakt og invitere noen er f eks et sosialt verktøy. Barnet som er 7 år må ofte ha hjelp av mor eller far til det. Det er blant de verktøy jeg sikter til her. Har ikke nevnt kodeforståelse, som er en sak i seg selv.

 

Syns ellers det er viktig at vi skiller mellom snørr og barter her.

Kan godt hende jeg har vært flyktningvenn i 10 år, eller gjør sosialt arbeid for å inkludere handikappede eller andre i randsoner. Det er det INGEN her som vet noe om, ei heller om jeg er stokk ensom og ikke kjenner en kjeft på hjemplassen.

 

Men poenget er altså at man som forelder til et visst barn i en viss klasse ikke er i en forpliktende enhet av folk som skal og bør sosialisere med hverandre. Det er en viss annen forpliktelse knytta til å være kolleger på samme arbeidsplass.

 

(I sær blir det absurd når man begynner å skille mellom jentemammaer og guttemammaer - da aksepterer man jo utestengelse, bare basert på andre kriterier!)

[Gjest Antarctica]

Du og andre ressurssterke personer har sikkert massevis av andre sosiale tilstelninger, der dere kan dyrke de vennskapene som er helt og fullt etter deres smak.

Døgnet har 24 timer for oss alle sammen.

Hvem er det som har barn, jobb, hund og hus, og som med hånda på hjertet kan si at de møter sine venner hver uke? Hver måned? Hvert halvår? Hvem har gjennomgående god samvittighet overfor svigerforeldre og foreldre, og kan si med lett sinn at nå har jeg vært så mye sammen med venner og familie denne måneden at nå må jeg jammen begynne å møte noen andre?

Nei, sosialt liv med venner er en bonus og en ressurs, og må aldri taes for gitt. Også for dem som har flere fungerende vennskap. Så nei, "massevis av tilstelninger" er det ikke sikkert noen har, samme hvordan det framstår fra utsiden.

[Helene Harepus]

Hvis de ikke er invitert på "offisielle mammakvelder", så ja, da skjønner jeg at noen synes de blir holdt utenfor. Men når man er voksen må man også ha lov til å velge å kun invitere venner hjem til seg, uten å måtte invitere alle andre som tilfeldigvis hører til samme gruppering på et eller annet vis. Jeg selv ville ikke ønsket på å bli "inkludert" fordi andre syntes synd på meg, jeg synes uansett det er litt nedlatende å tro at alle ønsker å være en del av gjengen og hvis man ikke er det, er det fordi man er ensom og litt uten sosiale ferdigheter og trenger hjelp?

Endret 29. august 2015 av Helene Harepus

[Hannasbananas]

 

 

 

 

 

 

Jesus Maria.

Gi meg styrke!

Lurer litt på hva du mener jeg...

 

Anonymous poster hash: b24d7...d0e

Jeg mener at det å ha en datter og at datteren går på en skole ikke gjør meg til medlem av en "gruppe"

Gruppen "jentemammaer i 3B" er ikke en sosial enhet som har forpliktelser overfor hverandre.

Jeg må si meg enig i dette. Tviler på at disse mødrene har hele sin identitet som en del av mammagruppen i 3b - de er jo voksne og trenger ikke å "inkluderes" som småbarn!

Vet du, noen ganger trenger man faktisk å inkluderes som småbarn, selv om man er voksen. Ikke alle et stort nettverk og mange venner. Det er mye lettere for de som har mange venner og er innafor (som hi skiver), å be de to som aldri blir bedt, enn å være en av de to og skal prøve å få innpass i en gjeng som aldri ber deg

 

Anonymous poster hash: a10c3...860

Synes 860 har et utrolig godt poeng her altså!

Hva vet de som er "innafor" om de to som ikke blir invitert?

Det er ikke alle som har et godt sosialt nettverk, faktisk. Det er lett for de som er "innafor" å glemme det. Hva er grunnen til at de ikke blir invitert? Hva skal til for å bli husket på og invitert?

Det er utrolig sårt å være utenfor. Både for barn og voksne.

 

Anonymous poster hash: 79ea0...314

Men det er ikke andre voksne sitt ansvar, de trenger ikke å vite noe om de andre. Når man er voksen har man ansvar for sitt eget sosiale liv.

 

Hadde settingen vært mammafest for alle mammaene i 3b, hadde det selvfølgelig stilt seg annerledes, da ville det ikke være

greit å utelate noen.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jesus Maria.

Gi meg styrke!

Lurer litt på hva du mener jeg...

 

Anonymous poster hash: b24d7...d0e

Jeg mener at det å ha en datter og at datteren går på en skole ikke gjør meg til medlem av en "gruppe"

Gruppen "jentemammaer i 3B" er ikke en sosial enhet som har forpliktelser overfor hverandre.

Jeg må si meg enig i dette. Tviler på at disse mødrene har hele sin identitet som en del av mammagruppen i 3b - de er jo voksne og trenger ikke å "inkluderes" som småbarn!

Vet du, noen ganger trenger man faktisk å inkluderes som småbarn, selv om man er voksen. Ikke alle et stort nettverk og mange venner. Det er mye lettere for de som har mange venner og er innafor (som hi skiver), å be de to som aldri blir bedt, enn å være en av de to og skal prøve å få innpass i en gjeng som aldri ber deg

 

Anonymous poster hash: a10c3...860

Synes 860 har et utrolig godt poeng her altså!

Hva vet de som er "innafor" om de to som ikke blir invitert?

Det er ikke alle som har et godt sosialt nettverk, faktisk. Det er lett for de som er "innafor" å glemme det. Hva er grunnen til at de ikke blir invitert? Hva skal til for å bli husket på og invitert?

Det er utrolig sårt å være utenfor. Både for barn og voksne.

 

Anonymous poster hash: 79ea0...314

Å ikke ha nettverk innebærer for noen at de er ensomme, og det er vondt. Men å kalle det for å være "utenfor" eller "utestengt" syns jeg er å dra det langt. Det eksisterer mange miljøer og mange fellesskap jeg ikke er del av. Men det er jo ikke deres skyld at jeg ikke er del av dem. Er man ensom og mangler fellesskap må man finne et sted med lav terskel for å komme inn, ikke beklage seg over at eksisterende vennegjenger ikke åpner seg og tar inn en til.

 

 

Anonymous poster hash: d3003...78d

Hva med små plasser som bare består av eksisterende vennegjenger?

 

Anonymous poster hash: 156f5...616

Der er det veldig vanskelig å være innflytter

Jeg bor på en sånn liten plass. Men - det er stor forskjell på innflyttere. De som får venner er de som er aktivt "med" i barnehagen og på skolen, som engasjerer seg og er blide og hyggelige mot andre. Min beste venninne var innflytter i bygda, hun gjorde en skikkelig innsats for å bli kjent med folk. Du kan ikke sitte hjemme og sture, det funker ikke.

 

Anonymous poster hash: 3f88d...005

[smiia]

 

 

 

 

Jeg hadde i alle fall ikke det. Å være voksen innebærer å ha sosiale verktøy selv, og å bruke dem. Noe man ikke hadde da man var 7 år og prisgitt andre.

Jeg vil tippe de som ikke har disse sosiale verktøyene, vil føle seg enda verre etter å lese noe slik.

Kan man ikke strekke ut en ekstra hånd til de som sliter i voksen alder altså?

Hva med alle disse "inviter en som sitter alene til julaften", "still opp som reservebesteforeldre for de som ikke har nettverk" etc. Dette viser jo at det er mange som trenger at dere ressurssterke kan strekke ut en hånd. For ikke å snakke om alle "vennskapskontaktannonsene" her inne. Forskning viser også at det blir mer og mer ensomhet.

Jeg synes det er å sparke noen som ligger nede, å se ned på at voksne oppegående mennesker ikke har klart å skaffe seg verktøyene til å selv bygge opp en vennekrets.

Jeg synes også det virker som et lite offer for et ressurssterkt menneske med en vital vennekrets, å ha en fest en gang i mellom der man inkluderer alle i en gruppe. Kanskje det er akkurat dette lille pusher vedkommende trenger, for føle seg velkommen og dermed tørre å ta kontakt tilbake, eller at de på denne måten får en fot innafor på den sosiale arena.

Du og andre ressurssterke personer har sikkert massevis av andre sosiale tilstelninger, der dere kan dyrke de vennskapene som er helt og fullt etter deres smak.

Jeg synes ikke man kan kalles ressurssterk hvis man ikke har rom til å inkludere dem som faller utenfor en gang i blant. Nå snakker jeg ikke om kraftig antipati, mobbing, baksnakking osv fra den som aldri blir invitert noe sted, men mange mennesker ER ensomme og har ingen. Å si at man skal ha visse sosiale verktøy og skaffe seg venner selv er arrogant. Hva med oss som flyttet til Norge i voksen alder og ikke kan de norske sosiale kodene? Vi blir stående alene... Og nei, ingen forklarer deg hva de sosiale kodene er, og når du ikke har venner eller gode bekjente så får man heller ikke sett hvordan folk omgås hverandre.

Syns faktisk det er like arrogant når folk tillegger en noen holdninger en ikke har.

Å ta kontakt og invitere noen er f eks et sosialt verktøy. Barnet som er 7 år må ofte ha hjelp av mor eller far til det. Det er blant de verktøy jeg sikter til her. Har ikke nevnt kodeforståelse, som er en sak i seg selv.

 

Syns ellers det er viktig at vi skiller mellom snørr og barter her.

Kan godt hende jeg har vært flyktningvenn i 10 år, eller gjør sosialt arbeid for å inkludere handikappede eller andre i randsoner. Det er det INGEN her som vet noe om, ei heller om jeg er stokk ensom og ikke kjenner en kjeft på hjemplassen.

 

Men poenget er altså at man som forelder til et visst barn i en viss klasse ikke er i en forpliktende enhet av folk som skal og bør sosialisere med hverandre. Det er en viss annen forpliktelse knytta til å være kolleger på samme arbeidsplass.

 

(I sær blir det absurd når man begynner å skille mellom jentemammaer og guttemammaer - da aksepterer man jo utestengelse, bare basert på andre kriterier!)

Det høres enkelt ut: det er bare å invitere noen. Men hvis man har opplevd å invitere og ingen kommer, så oppleves det ikke som enkelt. Dersom mange har den innstillingen at man kun ønsker å tilbringe dyrebar fritid med folk man i utgangspunktet har god kjemi med, så er det vel reell grunn til å frykte at folk ikke vil komme også.

Da er man avhengig av folk som har en mer inkluderende innstilling, for å få en fot innenfor.

Dette med å be for å synes synd på blir for meg veldig oppkonstruert. Jeg har i min naivitet aldri følt meg som en charity case dersom jeg har blitt inkludert i nye sammenhenger. Det har i noen tilfeller ført til at jeg har fått nye venner og bekjente, som jeg ikke hadde blitt kjent med ellers.

Jeg tror de fleste vil være enige i at det vil føles verre å utelates i settinger der man pr definisjon "burde" være inkludert (alle jentemammaer), enn i settinger der man som gruppe er ekskludert (alle guttemammaer er ekskludert).

[Gjest Antarctica]

Og det er der logikken tar slutt for meg. Å være mor til ett bestemt barn er ikke inngangsbillett til en sosial gruppe, for meg i alle fall.