Hva er det værste du har opplevd i livet ditt?

[Graciegirl]

- Mistet mamma

- Pappa livstruende syk to ganger

- 2 MA 

- Fødsel som var alt annet enn forsvarlig for både minsten og meg 

 

I dag er pappa så og si frisk, og vi andre har det bra. 

 

Det å ha det bra, både fysisk og psykisk, er det viktigste for meg. 

[Anonym bruker]

At mamma tok livet sitt for 7 år siden etter noen års alkohol/pillemisbruk/angst og depresjoner.

 

Anonymous poster hash: 4a5d6...f5d

[Anonym bruker]

Omtrent ingenting sammenliknet med de fleste andre her. Har nesten alltid hatt det bra og de små tingene som ikke har vært bra er bare småtteri.

 

Vet jeg er heldig og er alltid takknemmelig for det!

 

Anonymous poster hash: 1e97c...11e

[Anonym bruker]

Miste min mor som 3 åring

At min mormor døde før hun fikk treffe mitt andre barn

 

Anonymous poster hash: 8b520...193

[Nordisk]

Det beste jeg har opplevd var når lillesøsteren ble født. Jeg var 9 år og var såå stolt. Når hun fikk kreft (hjernesvulst) 4 mnd gammel var jeg knust. Hun var syk lenge, i over 3 år, før hun døde bare 3 år gammel. Jeg har aldri opplevd noe verre. Vinteren da jeg var 14 prøvde jeg å ta livet mitt flere ganger. Jeg var så forferdelig deprimert og sint fordi ingen forsto meg. Jeg kjente ingen som hadde mistet søsken og ingen ville snakke med meg om søsteren min. Jeg ville gjerne snakke om henne, og ble så lei meg når folk avviste. Jeg var så stolt over henne og ville så gjerne fortelle om henne. Jeg ville bare dø så jeg kunne komme til himmelen sammen med henne. Klarte ikke tanken på at hun skulle være i himmelen, helt alene.

Hun var hele familiens solstråle, og da hun døde var det som verden raste sammen. Kan ikke beskrive hvor vondt det var å miste henne. Jeg var 12 år gammel, og i min mest sårbare alder. Huff, unner ikke min værste fiende det samme.

Har et fint liv nå og er veldig glad for at jeg ikke klarte å ta livet mitt. Jeg savner henne masse hver dag og tenker mye på hvordan det hadde vært hvis hun var her enda. Jeg elsker henne så utrolig høyt enda, kjærligheten til henne er like stor som kjærligheten til mine barn. Vi hadde et helt spesielt forhold til hverandre. Min eneste søster og min største stolthet❤️Anonymous poster hash: 18af5...5bb

Dette er noe av det tristeste og vakreste jeg noen gang har lest på DIB. 💔

[Anonym bruker]

Det verste jeg har opplevd er hele barndommen min med en alkoholisert psykopat av en far. Han holder fortsatt på å terrorisere meg, men må i en alder av 31 år har jeg valgt å kutte han ut. Det er visst bare starten på et nytt helvete, han sendte en trusselmelding om at jeg måtte ha en fin sommerferie, så fikk jeg se hva som ventet når jeg kommer hjem..

 

Anonymous poster hash: 45c13...917

 

Dette synes jeg du skal ta til politiet. Selv om det er din far så har han ikke gjort seg fortjent til noen særbehandling. Han har ikke lov å trakassere og true deg.

 

Jeg har selv kuttet foreldre pga. psykisk sykdom, så vet hvor vanskelig akkurat det er. Mine har heldigvis ikke truet meg, såpass stabile er de i hvert fall. Men blir aldri helt kvitt at de forsøker å ta kontakt.

 

Men når din far begynner å true deg, da synes jeg du skal ta det til politiet! Vis din far at nå setter du grenser for ditt eget liv, han har ikke lenger noe han skal ha sagt. Og fortsetter han å true deg så får det følger for ham i form av straff.

 

Om ikke annet - gå i hvert fall og snakk med politiet når du kommer hjem!

 

Anonymous poster hash: 65828...aad

[Anonym bruker]

 

Det beste jeg har opplevd var når lillesøsteren ble født. Jeg var 9 år og var såå stolt. Når hun fikk kreft (hjernesvulst) 4 mnd gammel var jeg knust. Hun var syk lenge, i over 3 år, før hun døde bare 3 år gammel. Jeg har aldri opplevd noe verre. Vinteren da jeg var 14 prøvde jeg å ta livet mitt flere ganger. Jeg var så forferdelig deprimert og sint fordi ingen forsto meg. Jeg kjente ingen som hadde mistet søsken og ingen ville snakke med meg om søsteren min. Jeg ville gjerne snakke om henne, og ble så lei meg når folk avviste. Jeg var så stolt over henne og ville så gjerne fortelle om henne. Jeg ville bare dø så jeg kunne komme til himmelen sammen med henne. Klarte ikke tanken på at hun skulle være i himmelen, helt alene.

Hun var hele familiens solstråle, og da hun døde var det som verden raste sammen. Kan ikke beskrive hvor vondt det var å miste henne. Jeg var 12 år gammel, og i min mest sårbare alder. Huff, unner ikke min værste fiende det samme.

Har et fint liv nå og er veldig glad for at jeg ikke klarte å ta livet mitt. Jeg savner henne masse hver dag og tenker mye på hvordan det hadde vært hvis hun var her enda. Jeg elsker henne så utrolig høyt enda, kjærligheten til henne er like stor som kjærligheten til mine barn. Vi hadde et helt spesielt forhold til hverandre. Min eneste søster og min største stolthet❤Anonymous poster hash: 18af5...5bb

Dette er noe av det tristeste og vakreste jeg noen gang har lest på DIB.

Helt enig! Kondolerer så mye, dette hørtes helt forferdelig ut:/ Klem til deg

 

Anonymous poster hash: f7fa9...cda

[Anonym bruker]

Samlivsbrudd ret etter jeg hadde født nr 2. Kom voldsomt brått og ventet på meg. Mye som dukket opp i ettertid som jeg ikke visste om.

Anonymous poster hash: c0b06...cdd

[Anonym bruker]

 

 

Det beste jeg har opplevd var når lillesøsteren ble født. Jeg var 9 år og var såå stolt. Når hun fikk kreft (hjernesvulst) 4 mnd gammel var jeg knust. Hun var syk lenge, i over 3 år, før hun døde bare 3 år gammel. Jeg har aldri opplevd noe verre. Vinteren da jeg var 14 prøvde jeg å ta livet mitt flere ganger. Jeg var så forferdelig deprimert og sint fordi ingen forsto meg. Jeg kjente ingen som hadde mistet søsken og ingen ville snakke med meg om søsteren min. Jeg ville gjerne snakke om henne, og ble så lei meg når folk avviste. Jeg var så stolt over henne og ville så gjerne fortelle om henne. Jeg ville bare dø så jeg kunne komme til himmelen sammen med henne. Klarte ikke tanken på at hun skulle være i himmelen, helt alene.

Hun var hele familiens solstråle, og da hun døde var det som verden raste sammen. Kan ikke beskrive hvor vondt det var å miste henne. Jeg var 12 år gammel, og i min mest sårbare alder. Huff, unner ikke min værste fiende det samme.

Har et fint liv nå og er veldig glad for at jeg ikke klarte å ta livet mitt. Jeg savner henne masse hver dag og tenker mye på hvordan det hadde vært hvis hun var her enda. Jeg elsker henne så utrolig høyt enda, kjærligheten til henne er like stor som kjærligheten til mine barn. Vi hadde et helt spesielt forhold til hverandre. Min eneste søster og min største stolthet❤Anonymous poster hash: 18af5...5bb

Dette er noe av det tristeste og vakreste jeg noen gang har lest på DIB.

Helt enig! Kondolerer så mye, dette hørtes helt forferdelig ut:/ Klem til deg

 

Anonymous poster hash: f7fa9...cda

 

Helt enig. Vakkert og ubeskrivelig trist.

 

Anonymous poster hash: c0b06...cdd

[Anonym bruker]

Å ta avgjørelsen om å stoppe videre behandling av babyen vår, noe som vi visste betydde døden.

 

For vår lille skatt var alternativet til døden et liv i angst og smerter og vi satt egne ønsker tilside for å at hun skulle få et kort og smertefritt liv.

 

Det er en avgjørelse vi lever med hver dag, og til tross for at det var riktig er det det grusomste jeg har vært gjennom. Faktisk verre en selve dødsfallet og begravelse.

 

Anonymous poster hash: 1fd11...98c

Uff så trist. men det var absolutt det beste valget for henne. Sterke dere er som valgte dette.

 

Anonymous poster hash: c0b06...cdd

[Anonym bruker]

 

 

Det verste jeg har opplevd er hele barndommen min med en alkoholisert psykopat av en far. Han holder fortsatt på å terrorisere meg, men må i en alder av 31 år har jeg valgt å kutte han ut. Det er visst bare starten på et nytt helvete, han sendte en trusselmelding om at jeg måtte ha en fin sommerferie, så fikk jeg se hva som ventet når jeg kommer hjem..

 

Anonymous poster hash: 45c13...917

Dette synes jeg du skal ta til politiet. Selv om det er din far så har han ikke gjort seg fortjent til noen særbehandling. Han har ikke lov å trakassere og true deg.

 

Jeg har selv kuttet foreldre pga. psykisk sykdom, så vet hvor vanskelig akkurat det er. Mine har heldigvis ikke truet meg, såpass stabile er de i hvert fall. Men blir aldri helt kvitt at de forsøker å ta kontakt.

 

Men når din far begynner å true deg, da synes jeg du skal ta det til politiet! Vis din far at nå setter du grenser for ditt eget liv, han har ikke lenger noe han skal ha sagt. Og fortsetter han å true deg så får det følger for ham i form av straff.

 

Om ikke annet - gå i hvert fall og snakk med politiet når du kommer hjem!

 

Anonymous poster hash: 65828...aad

Jeg har tenkt på å kontakte politiet, takk for tilbakemelding. Nå ser jeg at jeg faktisk må gjøre det.

 

 

 

Anonymous poster hash: 45c13...917