Hva er det værste du har opplevd i livet ditt?

[Anonym bruker]

Fødselsdepresjon etter førstemann. Jeg har opplevd en del somjeg syns er tøft: schizofren mor, mobbing, bulimi, utroskap, ikke få jobb etter lang utdannelse, astmasyk sønn som har gjort at det har vært et slit å få til familieliv og jobb, men dette ser jeg ikke på som forferdelige ting. Depresjonen var så ille fordi alt var svart og fordi jeg for alltid vil ha et dårlig minne fra sønnen min sin babytid. Og fordi det for alltid vil prege vårt forhold. Han er mest knyttet til faren sin, selv om han alltid har vært og er mest sammen med meg.

 

Håper jeg blir skånet for mange av tingene andre nevner her, spesielt miste et barn eller at barnas far dør.

 

Anonymous poster hash: 7bd28...9c3

[Anonym bruker]

Da barna ble borte en time, ikke vite hvor de var har satt dype spor.

Trakassering og terror fra ekser.

 

Og nå at mannen går fra meg. Et av mine største mareritt.

 

Anonymous poster hash: 4d455...741

[Anonym bruker]

Psykisk terror fra min gale eks og hans familie. Jeg flyttet ut uten å si ifra når han var på guttetur en helg. Han vet ikke hvor jeg bor nå håper jeg.. Han er Stein gal!

 

Anonymous poster hash: c8e04...1d0

[Anonym bruker]

Jeg har vært skåne for mye! Det verste jeg har opplevd er å ha vært arbeidsledig i ett år. Det gikk på psyken løs. Alt var slitsomt, levere og hente barna var et ork og jeg utsatte og utsatte hentingen i bhg... ekstra provoserende når mange rundt meg kommer med kommentarer som 'heldige du som får være mye med barna', 'som har fri' eller 'som kan gjøre som du vil'. Det er ikke deilig å sende drøssevis av søknader og få negativt svar, eller i verste fall ikke svar i det hele tatt. Bli veiet for lett, for tung, for ung, for lite erfaring osv. Nå kan jeg heldigvis si Adjø til deltidsjobben jeg til slutt fikk karret til meg til fordel for en 100% fast jobb jeg tror jeg kommer til å elske. Som er den eneste jeg har søkt på som jeg virkelig har ønska meg så det var vel for en grunn da, kanskje

 

Anonymous poster hash: dae5e...0e5

[Anonym bruker]

Det verste jeg har opplevd er at den ene søsteren min ble drept på Utøya.

 

Anonymous poster hash: fe793...250

[Anonym bruker]

At den kjekke, snille, kule, morsomme, elskede mannen min fikk kreft og døde - og i den forbindelsen også å måtte se de tre barna mine utsettes for den katastrofen det er å miste pappaen sin uten at jeg kunne gjøre en dritt for å hindre det.

Anonymous poster hash: 3d9d0...d64

[Anonym bruker]

Det verste jeg har opplevd er hele barndommen min med en alkoholisert psykopat av en far. Han holder fortsatt på å terrorisere meg, men må i en alder av 31 år har jeg valgt å kutte han ut. Det er visst bare starten på et nytt helvete, han sendte en trusselmelding om at jeg måtte ha en fin sommerferie, så fikk jeg se hva som ventet når jeg kommer hjem..

 

Anonymous poster hash: 45c13...917

[Anonym bruker]

Overgrep da jeg var liten, og også veien til å bli frisk som voksen. Det jeg nå i ettertid må gjennomgå er depresjon, nedsatt arbeidsevne, vonde minner, ptsd.

 

 

Anonymous poster hash: 6839b...42e

[Anonym bruker]

Moren min nektet meg å treffe faren min og mine besteforeldre fra jeg var 5 år. Hun fikk da en ny mann hun mente kunne ta over å være Pappa'n min (noe han har klart greit). Moren min har aldri forttalt mine 2 yngre stesøsken at vi ikke har samme far, har aldri nevnt min biologiske far med ett eneste ord i alle år etterpå.

 

Jeg har i alle år lurt på hvorfor hun tok det valget, og har aldri noen sinne klart å forstå, eller finne noen grunn til dette.

 

Faren min hadde ingen andre barn enn meg, og for hans foreldre var jeg det eneste barnebarnet.

 

Som voksen tok jeg selv kontakt med min biologiske far, ble kjent med han og fikk ett par år sammen med han før han døde. Mine besteforeldre døde dessverre før jeg tok kontakt, noe som plager meg veldig.

 

På veien før jeg fant min far, fikk jeg kontakt med noe annen familie av han. De fortalte om gaver som ble sendt til meg, men som kom uåpnet i retur, besteforeldrene mine hadde bilder av meg på veggen frem til de døde, familiemedlemmer forsøkte å snakke med. Min mor i håp om att jeg fremdeles burde ha kontakt med far og besteforeldre, til ingen nytte.

 

Jeg har aldri noen sinne hatt et godt forhold til min mor, noe som skyldes dette.

 

Anonymous poster hash: e488b...561

[Anonym bruker]

Psykisk mishandling i forhold. Eller egentlig det å se at barna ble påvirket, usikre, redde, pleasing, forsøkte hele tiden å tolke stemning osv. Kom oss vekk, heldigvis. Det vanskeligste jeg noen gang har gjort.

 

Anonymous poster hash: cef2c...23f

[Anonym bruker]

 

Seksuelle overgrep hele barndommen

 

Anonymous poster hash: 47967...f62

Av hvem? Ingen andre hadde mistanke? Hvor er overgrepspersonen nå?

 

Anonymous poster hash: 78d0c...933

Hvor kom alle de spørsmålene fra? o.O

Det var en nabo. Nei, ingen hadde mistanke til tross for at jeg hadde de "klassiske symptomene" som uforklarlig vondt i magen, angst osv.

Jeg aner ikke hvor han er nå.

 

 

Anonymous poster hash: 47967...f62

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd en del i mitt liv, som seksuelle overgrep, en mor som ikke ville vite av meg, psykisk og fysisk mobbing hele skoletiden, en far som prioriterer ny kone, barn og stebarn over meg osvosv.. men det som gnager meg mest i hverdagen er at jeg vet hvem min sjelevenn i livet er, og det er ikke mannen jeg bor med og har barn med. Min sjelevenn har også samboer og barn, og jeg tror han har samme tanker om meg som jeg har om han. Det kommer nok aldri til å bli meg og han, på tross av alt.. jeg kommer iallefall ikke til å tørre å inrømme hvordan jeg egentlig har det...😕

 

Anonymous poster hash: 15f9a...00f

[Anonym bruker]

Mhm, når jeg leser denne tråden innser jeg hvor skånet jeg har vært hele livet for de mest grusomme opplevelser ...

Det værste for min del er å nesten miste baby 3 mnd, følte som jeg svevde i en boble inne på sykehuset frem til vi skjønte at han overlevde .:: utenom det må jeg si at depresjon inkl fødselsdepresjoner er det tyngste.. Psykisk misbruk hele barndom fra foreldre, de er likeens nå ...

 

Anonymous poster hash: e0f66...eec

[stratosku]

Å miste våre premature tvillinger noen timer etter fødsel, som ble født i uke 23

[Urwa]

Når jeg mistet min pappa som 24-åring💔

Og fødselsdepresjon som varte i 3 år.

Endret 23. juli 2015 av Urwa

[LillaGorilla♥♥]

Å finne mamma i koma etter hjerneblødning da jeg var 11 år- pappa var på jobb i utlandet og jeg var helt alene med henne-, og å få beskjed om at hun kom til å dø. Nå gjorde hun heldigvis ikke det da, men opplevelsen sitter i, og vil nok gjøre det resten av livet.

 

Var heller ikke så moro da hun fikk hjerteinfarkt uken etter konfirmasjonen min, eller da pappa falt ned og brakk ryggen da jeg var 20.

 

Sånn utover det har jeg heldigvis sluppet unna det meste av vode ting, og jeg er veldig glad for at jeg har det livet jeg har.

[Anonym bruker]

Sender alle her inne en varm klem.

Har ikke opplevd noe som vanskelig i livet... forberedt på at det kommer noe, men har så langt vært svært heldig. Hadde forsåvidt en kjærlighetssorg da jeg var 19, men føler det følger med i livet. Igjen; varm klem til dere

 

Anonymous poster hash: 3e70c...f90

[februarprins2013]

mistet tanta mi nå av kreft, var helt for jævelig, hun sto meg veldig nær.

[Anonym bruker]

Å miste våre premature tvillinger noen timer etter fødsel, som ble født i uke 23

Huff så forferdelig. Jeg mistet en flerling i uke 26. Det verste jeg har vært med på.

 

 

Anonymous poster hash: 10b7d...c15

[Anonym bruker]

Vokst opp med en far som slo min mor. Det sitte godt i minne da vi var på ferie og han åpnet knivskuffen og sa han skulle drepe henne. Jeg gjemte meg under senga for jeg var så redd.

 

 

 

Anonymous poster hash: c9a23...579

[<3Barn&Engler<3]

Mistet tvillingene i uke 20/21, og hang i en tynn tråd selv. Det å gravlegge de, er det tøffeste jeg har vært gjennom. Opplevd voldtekt, vold i forhold og mishandling. Men ikke noe har vært så knusende, som å senke kista deres ned i jorden <3

[Anonym bruker]

Det beste jeg har opplevd var når lillesøsteren ble født. Jeg var 9 år og var såå stolt. Når hun fikk kreft (hjernesvulst) 4 mnd gammel var jeg knust. Hun var syk lenge, i over 3 år, før hun døde bare 3 år gammel. Jeg har aldri opplevd noe verre. Vinteren da jeg var 14 prøvde jeg å ta livet mitt flere ganger. Jeg var så forferdelig deprimert og sint fordi ingen forsto meg. Jeg kjente ingen som hadde mistet søsken og ingen ville snakke med meg om søsteren min. Jeg ville gjerne snakke om henne, og ble så lei meg når folk avviste. Jeg var så stolt over henne og ville så gjerne fortelle om henne. Jeg ville bare dø så jeg kunne komme til himmelen sammen med henne. Klarte ikke tanken på at hun skulle være i himmelen, helt alene.

 

Hun var hele familiens solstråle, og da hun døde var det som verden raste sammen. Kan ikke beskrive hvor vondt det var å miste henne. Jeg var 12 år gammel, og i min mest sårbare alder. Huff, unner ikke min værste fiende det samme.

 

Har et fint liv nå og er veldig glad for at jeg ikke klarte å ta livet mitt. Jeg savner henne masse hver dag og tenker mye på hvordan det hadde vært hvis hun var her enda. Jeg elsker henne så utrolig høyt enda, kjærligheten til henne er like stor som kjærligheten til mine barn. Vi hadde et helt spesielt forhold til hverandre. Min eneste søster og min største stolthet❤️

 

Anonymous poster hash: 18af5...5bb

[Guttaboys]

Kjærlighetssorg

At min mormor døde før hun fikk møtt mitt andre barn.

[Anonym bruker]

Å ta avgjørelsen om å stoppe videre behandling av babyen vår, noe som vi visste betydde døden.

 

For vår lille skatt var alternativet til døden et liv i angst og smerter og vi satt egne ønsker tilside for å at hun skulle få et kort og smertefritt liv.

 

Det er en avgjørelse vi lever med hver dag, og til tross for at det var riktig er det det grusomste jeg har vært gjennom. Faktisk verre en selve dødsfallet og begravelse.

 

Anonymous poster hash: 1fd11...98c

[Anonym bruker]

Ble nesten drept av eksen.

Anonymous poster hash: 833f8...905