For ung til å planlegge å bli gravid?

[februarprins2013]

det må jo være opp til hver enkelt,men jeg selv hadde ALDRI planlagt barn så tidlig, var altfor umoden og glad i og feste da, og jeg var ikke klar før jeg var 26 år heller

[Anonym bruker]

Jeg fikk mitt første barn da jeg akkurat hadde fylt 21. Hadde da vært sammen med bf i 4-5 mnd før jeg ble planlagt gravid. Var helt sikker på at han var den rette,og det er han ennå,10 år,og snart 4 barn senere.

Var akkurat begynt på en langt og tung studium da jeg fikk nr 1,fikk nr 2 underveis, og fullførte studiet på vanlig tid(hadde ikke permisjon,men leste hjemme med babyen). Var veldig innstilt på å få det til,og det gikk helt fint.

Ikke hatt mye hjelp fra familie,og mannen jobber mye. Har vært ekstremt strukturert,og droppet det meste av sosiale ting som tilhører studentlivet. Synes det var mye lettere å ha barn som student,enn som arb taker!

 

Følte meg forøvrig helt klar,da jeg fikk nr 1. Var lei det ansvarsløse livet,fest og moro,og var begynt å lete etter noe som var mer meningsfylt. Var en berikelse og en stor glede å få barn,og føler ikke jeg har gått glipp av noe(bortsett fra sene,late morgener)

Vi har reist med barna,og hatt de med på de tingene vi har ønsket å oppleve. Gjør bare opplevelsene ennå bedre!!

 

Det skal sies at min mann er 10 år eldre enn meg,og tjener godt. Vi har aldri måttet slite med økonomi, alltid kunnet reise og kost oss, og kjøpt oss hjelp i huset i de travleste periodene.

Dette har vært viktig for oss,og har spart oss for mye slit i livet(har feks ikke måtte jobbe masse ved siden av studiene for å ha råd til bolig og mat,vi har kunnet reise på ferie hver sommer osv osv).

 

Når alt dette er sagt, så ville jeg likevel anbefalt deg å vente til du er begynt med studier med å få barn. Både fordi det er lettere å komme tilbake etter permisjon,om du allerede er i gang.Men også fordi mye endrer seg når man begynner å studere og man treffer nye interessante mennesker. Plutselig endrer livssynet seg helt,og man får lyst til helt andre ting enn man hadde forutsett.

Ville også ventet om økonomien var dårlig,fordi det er et blodslit å streve med pengene,samtidig som man har liten baby og studerer. Å få barn er dyrt! (Høres ut som dere har dette på stell da).

 

Ellers ville jeg prøvd å oppsøke venner og famile med babyer/barn for å få et ordentlig innblikk i hva det vil si av jobb å ha barn. Noen dager er det e slit!

 

Ser noen skriver om menn som forandrer seg etter man får barn, og ville bare kommentere at dette gjelder uansett hvilken alder man får barn i. Har mange eksempler i min krets,der par i voksne alder har fått barn,og mannen/kona har endret seg/forholdet har endret seg,slik at det har endt med brudd. Så man har ingen garanti uansett alder.

For din del bør du kanskje også ha tent litt gjennom hvordan ting blir OM det skulle bli slutt med deg og bf en gang i fremtiden. Vil du klare å betale for deg,fortsette studier osv osv.

 

Det er en stor avgjørelse å velge å få barn,og det er en livsendrende opplevelse. Kun du kan vite om du helt/ordentlig klar!

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: a35eb...18a

Tusen takk for et flott svar! Virker som du tenker veldig likt som meg og gjorde det tilbake når du var yngre. Selvom du faktisk "kun" hadde vært sammen med barnefar i 5 måneder. Det er flott å se at noen har en solskinnshistorie  

 

OM vi får barn, som jeg skrev i første innlegg, så er jo planen å få barn året jeg fyller 21. Verken jeg eller samboer er spesielt glad i å feste, pga. idretten. Så jeg føler ikke jeg går glipp av noe der? Jeg har allerede mistet flere av mine venner pga. prioriteringer. Idretten har alltid stått først og jeg har egentlig aldri hatt et sosialt liv å skryte av. Dette har ikke vært noe problem for meg. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

[Anonym bruker]

For å legge ved en ting jeg ikke har skrevet: Vi eier leiligheten vi bor i, vi leier ikke. 

 

HI

Anonymous poster hash: c1dca...505

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du er for ung. Det er over hodet ingen fasit at man må feste, reise og rase fra seg først, det er ikke alle som har behov for det. I gamle dager gikk de fleste rett på å stifte familie når de flyttet hjemmefra, og selv om det ikke passer for de fleste i dag, så kan det da fremdeles passe for noen?

 

Biologisk er det mye mer naturlig for oss å få barn når vi er 19 enn når vi er 39, og jeg skjønner ikke helt hvorfor det første er så mye mer forferdelig enn det andre.

 

Selv var jeg 19 da vi begynte å prøve, men vi lyktes ikke før jeg var 28. Det skjedde ingenting i løpet av de årene som gjorde at jeg var glad for at vi ikke fikk barn så tidlig, tvert imot, jeg følte jeg bare eksisterte og så årene løpe fra meg mens jeg ventet på å få barn slik at livet kunne begynne på ordentlig.

 

Selv om jeg var ganske voksen da vi endelig lyktes så var jeg over hodet ikke klar, i den forstand at jeg ikke hadde peiling på hva som ventet meg, og jeg fikk litt sjokk. Men jeg vokste med oppgaven, og det gikk bra likevel. Og sånn tenker jeg det kan bli uansett alder.

Anonymous poster hash: 5b17d...9be

[Anonym bruker]

Hei, jeg har 2 barn og fikk min første når jeg var 21 år og andre når jeg var 23, nå er jeg 30 og jeg skulle ønske jeg hadde vist det jeg vet i dag, da hadde jeg nok ventet og mitt første barn hadde blitt dette jeg venter nå, endelig føler jeg meg klar på ordentlig, uten at jeg har vist det før nå.

 

Hadde jeg kunnet velge om igjen hadde hverfall jeg ventet lenger enn det jeg gjorde.

 

Anonymous poster hash: 5783a...567

[Anonym bruker]

Synes det er en tåpelig tanke.

Og hva er det for noe umodent tøyseprat om å ikke ville leve A4 liv?

Er barn trenger A4. Drit nå i deres behov.

Du virker alt for umoden til å kunne gi et barn det den trenger.

 

Anonymous poster hash: a582d...245

[Anonym bruker]

 

Jeg synes ikke du er for ung. Det er over hodet ingen fasit at man må feste, reise og rase fra seg først, det er ikke alle som har behov for det. I gamle dager gikk de fleste rett på å stifte familie når de flyttet hjemmefra, og selv om det ikke passer for de fleste i dag, så kan det da fremdeles passe for noen?

 

Biologisk er det mye mer naturlig for oss å få barn når vi er 19 enn når vi er 39, og jeg skjønner ikke helt hvorfor det første er så mye mer forferdelig enn det andre.

 

Selv var jeg 19 da vi begynte å prøve, men vi lyktes ikke før jeg var 28. Det skjedde ingenting i løpet av de årene som gjorde at jeg var glad for at vi ikke fikk barn så tidlig, tvert imot, jeg følte jeg bare eksisterte og så årene løpe fra meg mens jeg ventet på å få barn slik at livet kunne begynne på ordentlig.

 

Selv om jeg var ganske voksen da vi endelig lyktes så var jeg over hodet ikke klar, i den forstand at jeg ikke hadde peiling på hva som ventet meg, og jeg fikk litt sjokk. Men jeg vokste med oppgaven, og det gikk bra likevel. Og sånn tenker jeg det kan bli uansett alder.

 

Anonymous poster hash: 5b17d...9be

 

Takk for at du forstår!! Jeg har aldri vært noe glad i å feste, jeg har allerede opplevd en del reising, jeg føler ikke jeg har noe å gå glipp av. Eneste er jo studier, men det er opp til en hver enkelt hva man bestemmer seg for og går inn for å klare. 

 

For hva enn jeg vet blir jeg ikke gravid før om mange år. Om jeg ikke blir gravid fortsetter jeg jo med studier. Jeg velger å ta det som det kommer, ingenting tilsier at det klaffer på første, andre, tredje osv. forsøk. 

 

 

Jeg er på langt nær "moden", men som du skriver, det er vel ingen før de får sitt første barn? Jeg respekterer alle sine valg, enten om det er å feste hver helg, reise jorda rundt eller få en doktorgrad før man bestemmer seg for å få barn. Opp til en hver enkelt. 

 

Jeg har mine planer når det gjelder studier. Jeg VET hvilket studie jeg skal ta og jeg skal få en master i det studiet. 

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

[Anonym bruker]

Synes det er en tåpelig tanke.

Og hva er det for noe umodent tøyseprat om å ikke ville leve A4 liv?

Er barn trenger A4. Drit nå i deres behov.

Du virker alt for umoden til å kunne gi et barn det den trenger.

 

Anonymous poster hash: a582d...245

"Du virker alt for umoden til å kunne gi et barn det den trenger". Tusen takk for en flott kommentar. Du lever nok det perfekte A4 liv, all respekt til deg Jeg dømmer ingen for hva de velger i livet. Hva de velger å gjøre først eller sist er opp til dem. Du vet ikke nok om meg til å fortelle at jeg er alt for umoden. Jeg forstår veldig godt at det å vente kan være det lureste for mange, kanskje meg også? Det er jo det jeg kommer til å finne ut av i løpet av det året jeg skal studere nå. Plutselig bestemmer jeg meg for å fortsette å studere, eller satse idrett osv. Ingenting er bestemt, det har jeg skrevet senere i denne tråden. 

 

Jeg og samboer har ingen fast bestemt plan om at noe skal skal skje til det og det tidspunktet. Jeg sier ikke at jeg er moden, på langt nær, men det betyr vel ikke at du har rett til å fortelle meg at jeg er alt for umoden. Det vet du ingenting om? 

 

HI

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

[Gjest Sekretøsa]

Jeg fikk barn når jeg var 19. Hadde jobb, eide hus og alt på stell. Hadde Vært sammen med kjæresten min da i 3 år. Planla det ikke, men det ble som det ble. Flytta fra kjæresten min når jeg var 21 fordi vi vokste fra hverandre i det øyeblikket vi fikk barn.

Nå er jeg 30 år og har 3 barn. Elsker de alle sammen, men jeg angrer bittert på at jeg ikke brukte tiden på å reise! Utdannelse får man alltids ordna seg. Jeg tok en når jeg var 22 og etterutdanning i fjor, med full jobb og 3 unger. Men det å kunne reise når jeg vil og hvor jeg vil får jeg ikke mulighet til.

. Det er det jeg savner. Og jeg trodde ikke det var det jeg kom til å savne når jeg var 19 og nybakt mor, fordi alle sa jeg kom til å savne å feste...

 

Jeg vil anbefale deg å oppleve livet først!

[Anonym bruker]

Alt er jo opp til deg og kjæresten din uansett, men du vil nok skjønne hva de fleste snakker om her når du har fått noen flere år på baken!

 

Anonymous poster hash: 4101e...cf2

[Anonym bruker]

 

Takk for at du forstår!! Jeg har aldri vært noe glad i å feste, jeg har allerede opplevd en del reising, jeg føler ikke jeg har noe å gå glipp av. Eneste er jo studier, men det er opp til en hver enkelt hva man bestemmer seg for og går inn for å klare. 

 

For hva enn jeg vet blir jeg ikke gravid før om mange år. Om jeg ikke blir gravid fortsetter jeg jo med studier. Jeg velger å ta det som det kommer, ingenting tilsier at det klaffer på første, andre, tredje osv. forsøk. 

 

 

Jeg er på langt nær "moden", men som du skriver, det er vel ingen før de får sitt første barn? Jeg respekterer alle sine valg, enten om det er å feste hver helg, reise jorda rundt eller få en doktorgrad før man bestemmer seg for å få barn. Opp til en hver enkelt. 

 

Jeg har mine planer når det gjelder studier. Jeg VET hvilket studie jeg skal ta og jeg skal få en master i det studiet. 

 

 

HI

Anonymous poster hash: c1dca...505

 

PS: jeg som tok 3 aborter og er lettet..

Jeg var heller aldri glad i å feste, jeg festet gjerne om andre gjorde det men jeg er og har vært så hjemmekjær som det går an Å LEVE som ung er ikke synonymt med grøftefyll og kaos Tenkte mer på reising, ta spennende kurs, lære masse (i tillegg til en master)

 

Men hei, hvis det brenner i deg så må du følge hjertet ditt. Du er jo klar over at du ikke får ombestemt deg, da har du virkelig valgt veien du skal gå. Ønsker deg masse lykke til og det er bra du tar til deg våre erfaringer også.. Jeg er ca 9 måneder gravid nå men mannen i mitt liv. Da jeg var 18 trodde jeg at jeg aldri kom til å elske igjen slik jeg elsket da men nå har jeg følelsen av at jeg aldri har elsket før. Jeg har det helt fantastisk og fyller snart 28 år (hjælp) men skal endelig ha mitt første barn og priser meg lykkelig for at jeg ikke fikk barn med noen andre, selv om jeg trodde og håpet der og da, at det var veien jeg skulle ta.

 

Masse lykke til. <3

Anonymous poster hash: 3e81f...fa5

[Anonym bruker]

Måten du skriver på HI viser jo at du ikke finnes moden!

 

Rene faktaopplysninger blir tatt som negativitet,- eks utvikling.

Det er kun de som er enig med deg som forstår.

Du er arrogant i svarene dine, selvom du har fått mange utfyllende lange svar.

De som ikke er enig, lever det "perfekte A4 liv",- kom igjen. Legg av deg ungdomsskolen nå.

Du vil ikke tenke på at det blir slutt med kjæresten,- vet du, som en ansvarlig voksen må man det. Man må ha en plan/oppfatning av hva man skal gjøre ved brudd/dødsfall.

 

Jeg kunne gitt deg et utfyllende svar ut i fra egne opplevelser, men gidder ikke bruke tid å diskutere dette med barn.

Og barn bør ikke få barn.

 

Anonymous poster hash: fb6c6...5ec

[ulenissen]

Beklager, dette er ikke svaret du vil ha. Vent! Du er for ung! Selv om du ikke innser deg selv, så er faktisk ikke hjernen din ferdig utviklet! Det er ikke noe jeg sier for å være stygg, det er fakta. Du synest kanskje at 30 virker gammelt nå :-) tro meg det er det ikke! Du har mye mer å tilby et barn dersom du venter noen år! Der betyr ikke at det ikke vil gå dersom du får barn nå, men deg vil gå bedre dersom du venter! Du sier at du ikke kan tenke på at forholdet til kjæresten tar slutt... Du må tenke at forholdet kan ta slutt! (Sier ikke at jeg mener at det kommer til p skje, men du må vite at du alikevel får et godt liv med barnet dersom det skulle skje, eller dersom han dør....

[Anonym bruker]

Måten du skriver på HI viser jo at du ikke finnes moden!

 

Rene faktaopplysninger blir tatt som negativitet,- eks utvikling.

Det er kun de som er enig med deg som forstår.

Du er arrogant i svarene dine, selvom du har fått mange utfyllende lange svar.

De som ikke er enig, lever det "perfekte A4 liv",- kom igjen. Legg av deg ungdomsskolen nå.

Du vil ikke tenke på at det blir slutt med kjæresten,- vet du, som en ansvarlig voksen må man det. Man må ha en plan/oppfatning av hva man skal gjøre ved brudd/dødsfall.

 

Jeg kunne gitt deg et utfyllende svar ut i fra egne opplevelser, men gidder ikke bruke tid å diskutere dette med barn.

Og barn bør ikke få barn.

 

Anonymous poster hash: fb6c6...5ec

 

- Nei, rene faktaopplysninger påvirker tankene mine. Jeg setter pris på alle svarene jeg har fått her inne.

- Selvom jeg svarer de som har skrevet sin positive opplevelse ved ung gravidet, så betyr det ikke at alle andre kommentarer ikke blir lest og tatt til meg? Alle som skriver og kommenterer her har vært i samme situasjon som meg, og jeg setter kjempe stor pris alt som blir sagt. Deres erfaringer og opplevelser påvirker mitt syn på situasjonen. Det får meg virkelig til å tenke. 

- Beklager hvis jeg har vært arrogant. Var ikke det jeg ønsket å oppnå...

- Har ikke sagt at ALLE som ikke er enig lever det perfekte A4 liv. Det skrev jeg kun til den kommentaren som sa jeg var alt for umoden. Jeg har på ingen som helst måte skrevet at noen av dere andre lever det perfekte A4 liv, det var kun rettet mot den ene kommentaren. Jeg ønsker ikke å dømme NOEN av dere. For du har ingen aning om hvor mye respekt jeg har til dere flotte mødre her inne på forumet. Jeg tar til meg hvert eneste ord og råd dere skriver til meg. 

 

- Ja, jeg tenker at det kan skje. Men jeg vil da aldri gå rundt i hverdagen med en forusetning om at noen år er det slutt mellom meg og kjæresten? OM vi får barn er den tanken viktig! Men NÅ, i den hverdagen jeg har, vil jeg ikke gå å tenke sånn. Om det blir sånn at jeg og samboer får barn, er jo den tanken enormt viktig. Mulig jeg misforstod litt når jeg svarte på det første gang. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

[Anonym bruker]

 

 

Måten du skriver på HI viser jo at du ikke finnes moden!

 

Rene faktaopplysninger blir tatt som negativitet,- eks utvikling.

Det er kun de som er enig med deg som forstår.

Du er arrogant i svarene dine, selvom du har fått mange utfyllende lange svar.

De som ikke er enig, lever det "perfekte A4 liv",- kom igjen. Legg av deg ungdomsskolen nå.

Du vil ikke tenke på at det blir slutt med kjæresten,- vet du, som en ansvarlig voksen må man det. Man må ha en plan/oppfatning av hva man skal gjøre ved brudd/dødsfall.

 

Jeg kunne gitt deg et utfyllende svar ut i fra egne opplevelser, men gidder ikke bruke tid å diskutere dette med barn.

Og barn bør ikke få barn.

 

Anonymous poster hash: fb6c6...5ec

- Nei, rene faktaopplysninger påvirker tankene mine. Jeg setter pris på alle svarene jeg har fått her inne.

- Selvom jeg svarer de som har skrevet sin positive opplevelse ved ung gravidet, så betyr det ikke at alle andre kommentarer ikke blir lest og tatt til meg? Alle som skriver og kommenterer her har vært i samme situasjon som meg, og jeg setter kjempe stor pris alt som blir sagt. Deres erfaringer og opplevelser påvirker mitt syn på situasjonen. Det får meg virkelig til å tenke.

- Beklager hvis jeg har vært arrogant. Var ikke det jeg ønsket å oppnå...

- Har ikke sagt at ALLE som ikke er enig lever det perfekte A4 liv. Det skrev jeg kun til den kommentaren som sa jeg var alt for umoden. Jeg har på ingen som helst måte skrevet at noen av dere andre lever det perfekte A4 liv, det var kun rettet mot den ene kommentaren. Jeg ønsker ikke å dømme NOEN av dere. For du har ingen aning om hvor mye respekt jeg har til dere flotte mødre her inne på forumet. Jeg tar til meg hvert eneste ord og råd dere skriver til meg.

 

- Ja, jeg tenker at det kan skje. Men jeg vil da aldri gå rundt i hverdagen med en forusetning om at noen år er det slutt mellom meg og kjæresten? OM vi får barn er den tanken viktig! Men NÅ, i den hverdagen jeg har, vil jeg ikke gå å tenke sånn. Om det blir sånn at jeg og samboer får barn, er jo den tanken enormt viktig. Mulig jeg misforstod litt når jeg svarte på det første gang.

 

HI

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

Synes du svarer veldig godt for deg og får generelt et bedre og bedre inntrykk av deg :-)

 

Anonymous poster hash: 8362c...0a6

[Anonym bruker]

Er du villig til å kunne måtte gi opp idretten? Å gi opp veninnekvelder? Kinodater med kjæresten.?

 

 

Har du råd til å ha et barn? Det første året er ikke det værste, da kan man finne mye brukt etc. Men når barnet blir året koster det med bhg, utstyr, mat etc. Bare bhg koster fort 3000 per mnd. Maxprisen har gått opp og mange bhg har matpengene i tillegg.

 

Har du plass til et barn?

Bil?

 

Må du jobbe ved siden av studiene for å få det til å gå rundt? Hva med barnepass?

 

Og hva gjør du om du blir alene?

 

Tenk nøye igjennom ting. Det er ikke kjekt om du må jobbe i tillegg til studiene for å få det til å gå rundt, da ser du ikke barnet. Jeg og mange jeg kjenner har kjent på den. Heldigvis bare over kortere tid siden vi har vært langt i studiet, jeg hadde aldri gjort det samme i 3+ år.

 

Når jeg var 18 visste jeg også hva jeg ville bli. Det endret seg halvveis i studiet og jeg begynte på nytt. Det er ikke helt uvanlig.

 

Anonymous poster hash: ba4f6...15d

[Anonym bruker]

- Leiligheten vår er på 61m^2, så plass har vi. 

- Økonomien er i orden. 

- Barnepass har vi også tenkt på, og dette er i orden.

- Bil har vi, med plass til både barn og barnevogn.

- Grunnen til at jeg valgte årsstudiet var for å bruke tiden til å virkelig bestemme meg for hva jeg vil studere videre. Men har en midlertidig plan for hvilket studiet jeg kommer til å ende opp med. 

- Jeg må ikke jobbe under studiet for å få ting til å gå rundt. Men er avhengig av at samboer jobber (så klart). 

- Om jeg blir alene ligger det en plan, men det kommer jeg ikke til å skrive her inne. 

 

 

Men som sagt ingenting er bestemt, selvom tanken er der. Jeg forberedt på at mye kan endre seg i løpet av det neste året. 

Anonymous poster hash: c1dca...505

[Roheryn]

Jeg er gjerne den første til å si at "det passer aldri å få barn". Økonomi ordner seg, alt det praktiske ordner seg. Men jo mer som er i orden først, jo lettere blir det.

 

Og jeg ser det er mye fokus på at du går glipp av ungdomstid, festing, reising osv. Jeg er heller ikke glad i å feste, det har jeg aldri vært og jeg ville ikke savnet det et øyeblikk om jeg ble mor som 19-åring. Men det er naivt å tro at man ikke går glipp av noe fordi akkurat dette småbarnslivet er det man ønsker seg. I en periode går du antagelig glipp av alt. Du går glipp av å gå på do alene, av nattesøvn, av å kunne ta deg mat, nyte en kopp kaffe i sola, ferieturer, late dager på stranda.. Ja, det er kjempestas å få barn. Det er det største man kan oppleve! Men å tro at du skal fikse noe som helst i tillegg til morsrollen det første årene - kanskje de første to-tre årene - er naivt. Alt forandrer seg, inkludert ditt eget fokus. Og det er kanskje det som blir det største sjokket - at du selv velger å ikke gjøre ting som du tidligere har vært bestemt på å gjennomføre. Du vil nedprioritere deg selv totalt.

 

Da jeg ble mor første gang gledet jeg meg til koselige trilleturer og trodde jeg hadde et greit overblikk over utfordringene. I tre år gikk jeg rundt som en zombie og drømte om å kunne sette meg i sofaen og ta en kopp kaffe, eller ta meg en dusj uten publikum.

 

Når jeg nå som 32-åring blir mor for andre gang, er det med skrekkblandet fryd jeg går småbarnstiden i møte, vel vitende om at jeg må krumme nakken og tenke "det blir bedre" de første to-tre årene.

 

Du skriver mastergrad - er du forberedt på at du må utsette den i årevis - kanskje aldri få tatt den fordi det ikke lar seg gjøre? Hvis du ønsker deg en mastergrad - så ta for all del den mastergraden FØR du planlegger barn. Joda, veldig mange sjonglerer med stort hell studier og barn, men sikkert like mange dropper studier og slår seg til ro med en "grei nok" jobb fordi det å bortprioritere tid og penger til familie ikke oppleves som riktig lenger.

 

Og du skriver mye om et modent og flott forhold til samboeren din. At du opplever ham som voksen. Det i seg selv sier meg at ting vil endre seg når et eventuelt barn blir født - for dere er ikke voksne. Du må være forberedt på at ting kan skjære seg. Og det kan skjære seg fullstendig, helt fra starten. Jeg kjenner noen som planla barn - de var i midten av 20-årene og sånn sett ikke "unge og dumme", de hadde vært sammen i flere år og de sleit i mange år med å bli gravide. Når hun endelig ble gravid, stakk han halvveis i svangerskapet og fant seg ei ung alenemor. Forstå den som kan, antagelig taklet han ikke at samboeren endret fokus. Ingen så den komme, de to hørte sammen og de hadde virkelig ønsket seg barn begge to.

 

Selvsagt har man aldri noen garanti, men tenk igjennom om du vil klare det på egen hånd. Statistisk sett er sjansen veldig mye større for brudd når dere er så unge, nettopp fordi dere ikke er voksne og ferdig utviklet enda. Noen vokser sammen, men veldig mange vokser fra hverandre i starten av 20-årene. Det er ren fakta.

 

Hovedpoenget mitt, nok en gang, er at selv om alt det praktiske ordner seg helt flott så risikerer du å gå på en kjempesmell når hjernen din plutselig blir sjokkvoksen over natta. Jo mer du tror nå at du er voksen og ikke vil endre deg, jo mer sier det at du har veldig langt igjen å gå før du blir voksen. For du SKAL faktisk nå det punktet at du ser tilbake på nittenåringen og tenker "kjære vene, var jeg virkelig så naiv og umoden?"

 

...og jeg savner fremdeles svar på spørsmålet: hva taper du egentlig på å vente? Tenk nøye på det.

[Anonym bruker]

Hvorfor ønsker du deg barn så tidlig da? Hva tror du selv om det å bli mor? Hva ser du for deg?

 

Anonymous poster hash: a067b...52e

[Anonym bruker]

Får å si det sånt, ditt valg ditt liv, vis du bare skal so i mot de som kommer med råd så ser jeg ikke vitsen med å lage dette innlegget i det hele tatt. Du bestemmer selv hva du vil så vis det er dette du vil så gjør du det uten å spør. Men ikke kom tilbake å si at du angrer

 

Anonymous poster hash: c0e9c...f62

[Anonym bruker]

Jeg er gjerne den første til å si at "det passer aldri å få barn". Økonomi ordner seg, alt det praktiske ordner seg. Men jo mer som er i orden først, jo lettere blir det.

 

Og jeg ser det er mye fokus på at du går glipp av ungdomstid, festing, reising osv. Jeg er heller ikke glad i å feste, det har jeg aldri vært og jeg ville ikke savnet det et øyeblikk om jeg ble mor som 19-åring. Men det er naivt å tro at man ikke går glipp av noe fordi akkurat dette småbarnslivet er det man ønsker seg. I en periode går du antagelig glipp av alt. Du går glipp av å gå på do alene, av nattesøvn, av å kunne ta deg mat, nyte en kopp kaffe i sola, ferieturer, late dager på stranda.. Ja, det er kjempestas å få barn. Det er det største man kan oppleve! Men å tro at du skal fikse noe som helst i tillegg til morsrollen det første årene - kanskje de første to-tre årene - er naivt. Alt forandrer seg, inkludert ditt eget fokus. Og det er kanskje det som blir det største sjokket - at du selv velger å ikke gjøre ting som du tidligere har vært bestemt på å gjennomføre. Du vil nedprioritere deg selv totalt.

 

Da jeg ble mor første gang gledet jeg meg til koselige trilleturer og trodde jeg hadde et greit overblikk over utfordringene. I tre år gikk jeg rundt som en zombie og drømte om å kunne sette meg i sofaen og ta en kopp kaffe, eller ta meg en dusj uten publikum.

 

Når jeg nå som 32-åring blir mor for andre gang, er det med skrekkblandet fryd jeg går småbarnstiden i møte, vel vitende om at jeg må krumme nakken og tenke "det blir bedre" de første to-tre årene.

 

Du skriver mastergrad - er du forberedt på at du må utsette den i årevis - kanskje aldri få tatt den fordi det ikke lar seg gjøre? Hvis du ønsker deg en mastergrad - så ta for all del den mastergraden FØR du planlegger barn. Joda, veldig mange sjonglerer med stort hell studier og barn, men sikkert like mange dropper studier og slår seg til ro med en "grei nok" jobb fordi det å bortprioritere tid og penger til familie ikke oppleves som riktig lenger.

 

Og du skriver mye om et modent og flott forhold til samboeren din. At du opplever ham som voksen. Det i seg selv sier meg at ting vil endre seg når et eventuelt barn blir født - for dere er ikke voksne. Du må være forberedt på at ting kan skjære seg. Og det kan skjære seg fullstendig, helt fra starten. Jeg kjenner noen som planla barn - de var i midten av 20-årene og sånn sett ikke "unge og dumme", de hadde vært sammen i flere år og de sleit i mange år med å bli gravide. Når hun endelig ble gravid, stakk han halvveis i svangerskapet og fant seg ei ung alenemor. Forstå den som kan, antagelig taklet han ikke at samboeren endret fokus. Ingen så den komme, de to hørte sammen og de hadde virkelig ønsket seg barn begge to.

 

Selvsagt har man aldri noen garanti, men tenk igjennom om du vil klare det på egen hånd. Statistisk sett er sjansen veldig mye større for brudd når dere er så unge, nettopp fordi dere ikke er voksne og ferdig utviklet enda. Noen vokser sammen, men veldig mange vokser fra hverandre i starten av 20-årene. Det er ren fakta.

 

Hovedpoenget mitt, nok en gang, er at selv om alt det praktiske ordner seg helt flott så risikerer du å gå på en kjempesmell når hjernen din plutselig blir sjokkvoksen over natta. Jo mer du tror nå at du er voksen og ikke vil endre deg, jo mer sier det at du har veldig langt igjen å gå før du blir voksen. For du SKAL faktisk nå det punktet at du ser tilbake på nittenåringen og tenker "kjære vene, var jeg virkelig så naiv og umoden?"

 

...og jeg savner fremdeles svar på spørsmålet: hva taper du egentlig på å vente? Tenk nøye på det.

Ettersom du har oppsummert alt jeg har skrevet, så har du glemt at jeg har skrevet at mye kan skje i løpet av det første året. Og at jeg over langtidsplaner tenker første barn innen fem år. Dette kan også endre seg, for hva enn jeg vet endrer jeg fullstendig mening når jeg først begynner å studere nå i august. For hva enn jeg vet så får jeg ikke mitt første barn før om 10 år (ja, kanskje ikke så lenge, men hvem vet) Ingen ting er bestemt og alt kan skje. 

Får å si det sånt, ditt valg ditt liv, vis du bare skal so i mot de som kommer med råd så ser jeg ikke vitsen med å lage dette innlegget i det hele tatt. Du bestemmer selv hva du vil så vis det er dette du vil så gjør du det uten å spør. Men ikke kom tilbake å si at du angrer

 

Anonymous poster hash: c0e9c...f62

Jeg vil ikke si at jeg har sagt i mot alle som kommer med råd. Jeg tar faktisk til meg alt som har blitt sagt her inne, og jeg vil si at jeg begynt å tenke på alt. Jeg har spurt samboer om hva han mener om det dere har bedt oss om å tenke på.

 

Jeg mente aldri noe negativt med å poste dette innlegget... Jeg setter pris på alle tilbakemeldingene dere har gitt meg Jeg føler bare jeg har klart å frem stille meg, som Roheryn sier, som naiv og dum. Og det er jeg sikkert også. Dere skal bare vite at jeg er på ingen som helst måte desperat og jeg ønsker se an situasjonen etter jeg begynner å studere. 

 

Tusen takk for svar!

HI

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

[Anonym bruker]

Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt skjønner hvor du vil? På den ene siden ønsker du folks synspunkter på at du planlegger barn i ung alder, men på den andre siden så liker du ikke måten folk svarer deg. Tror du egentlig bare må ta til deg at mange mener du bør vente, og så er det opp til deg å avgjøre;-)

 

Jeg fikk barn i 2014 i en alder av 29 år. Synes det enda er rart at det livet jeg hadde aldri vil komme igjen. Tenk deg nøye om. Barn påvirker absolutt alle aspekter av livet ditt, og er meget utfordrende til tider. Lykke til, men husk at du ikke kan angre deg når abayen først er her.

 

Anonymous poster hash: 1e983...91d

[Anonym bruker]

 

- Leiligheten vår er på 61m^2, så plass har vi.

- Økonomien er i orden.

- Barnepass har vi også tenkt på, og dette er i orden.

- Bil har vi, med plass til både barn og barnevogn.

- Grunnen til at jeg valgte årsstudiet var for å bruke tiden til å virkelig bestemme meg for hva jeg vil studere videre. Men har en midlertidig plan for hvilket studiet jeg kommer til å ende opp med.

- Jeg må ikke jobbe under studiet for å få ting til å gå rundt. Men er avhengig av at samboer jobber (så klart).

- Om jeg blir alene ligger det en plan, men det kommer jeg ikke til å skrive her inne.

 

 

Men som sagt ingenting er bestemt, selvom tanken er der. Jeg forberedt på at mye kan endre seg i løpet av det neste året.

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

61 kvadrat hår fint med en baby, men blir fort lite med en aktiv 2åring og ikke minst med et skolebarn! Der er ikke bare bare å få lån til større bolig dersom det bare er mannen som jobber.

 

Hvorfor ønsker du å bli ung mor?

 

Fikk selv barn når jeg var 22, ikke planlagt. Det har gått veldig greid, selv om vi var mitt i studiene begge to. Vi hadde den gang vært sammen i tre år, men forholdet holdt på å ryke Mange ganger de tre første årene. Da vi fikk nr to da vi var 28 var alt mye bedre, og jeg vil i ettertid si at vi ikke var helt voksne da vi fikk første, og at vi har vært bedre foreldre for nr 2.

 

Ingen her dom ønsker å være kip ned deg, men med litt flere år på baken har vi både erfaringer og kunnskap som vi forsøker å formidle til deg.

 

Igjen, hvorfor vil du ha barn når du er då ung?

 

Anonymous poster hash: 78917...768

[Anonym bruker]

Ps: Forholdet til partner får seg en prøvelse når det er mye våkenetter, soving på skift, rotete leilighet, såre ammepupper, null mulighet til å komme seg ut av huset og treffe venner.... Ja, kunne fortsatt lenge. Tenk på om dere, som er så unge, er på det stadiet i forholdet at dere klarer dere gjennom noen tøffe måneder i begynnelsen.

 

Anonymous poster hash: 1e983...91d

[Roheryn]

Jeg føler bare jeg har klart å frem stille meg, som Roheryn sier, som naiv og dum. Og det er jeg sikkert også. Dere skal bare vite at jeg er på ingen som helst måte desperat og jeg ønsker se an situasjonen etter jeg begynner å studere. 

 

Du framstår ikke som naiv og dum, men som en tenåring en reflektert tenåring, men like fullt en tenåring. Ta deg tid til å bli voksen, så blir du en helt knall mamma