For ung til å planlegge å bli gravid?

[Anonym bruker]

Hei dere! 

 

Jeg trenger å høre deres meninger når det gjelder graviditet som ung. Jeg forberedt på å få høre mye "du bør vente", "du er har mange år på deg", "du er for ung" osv. Dette er ikke det jeg ønsker å høre fra dere. Jeg vil høre deres historie om hvordan det var å bli gravid i ung alder. Ja, både negative og positive sider ved deres opplevelser  

 

Jeg er 18 år og fyller 19 senere i sommer. Jeg og kjæresten har vært sammen i to år til vinteren. Han er 21 år. Til høsten skal jeg begynne å studere, og jeg skal fullføre det første året. Så kommer planene våre. Vi har snakket mye om å leve det klassiske "A4" livet, men det vil vi ikke. Vi ønsker å oppleve gleden av å være unge foreldre. Vi ønsker ikke følge A-B-C, men heller C-A-B. Kjæresten har hatt en grei jobb de siste tre årene. Jeg skal begynne å jobbe nå til høsten ved siden av studiene. Ettersom planen kun er å ta et årsstudium, satser jeg på at dette skal gå greit.

 

Vi har snakket mye om dette og vi er enige om avgjørelsen vår. Prøvinga starter til høsten når dette tidspunktet passer best slik at jeg får fullført årsstudiumet. Jeg er fullt forberedt på at det kan forekomme ulemper under graviditen, men det får komme når det kommer. Jeg velger å ikke ta hensyn til dette foreløpig. Vi har lest om foreldrepenger og permisjon, og støtte vi kan få av lånekassen. Med dette har vi konkludert med at vi har kontroll på det økomiske og dette ikke skal være noen hindring for oss. Vi begge ønsker dette livet mer enn noe annet. Ja, et barn er et enormt ansvar og det er ingen vei tilbake. Men dere alle kjenner vel gleden over å bli mor? Sant? Jeg vil også si at forholdet mellom meg og kjæresten er sterkt. Personlig mener jeg at vi har passert "nyforelsket" stadiet, men det kan vel diskuteres med tanke på tiden vi har vært sammen. Kjæresten min er min bestevenn og er den eneste jeg kan se for meg et liv sammen med. Han har verdens største omsorgshjerte, og at jeg derfor vet at han kommer til å bli en utrolig flott far. Ja, jeg har mange år foran meg, men jeg vet hva jeg vil og det er å leve et liv sammen med min nåverende kjæreste

Anonymous poster hash: c1dca...505

[Anonym bruker]

Siden du spør så skal jeg svare ærlig: Du er alt for ung til å planlegge barn. Du er knapt nok blitt voksen og hjernen er ikke engang ferdig utviklet. Vent med å planlegge barn.

 

Anonymous poster hash: 95924...a12

[Anonym bruker]

Jeg tenkte på samme måte som deg da jeg var 18. Følte meg klar, hadde kjæreste og fremtidsplaner.

Jeg skulle ha barn!

 

Så tok forholdet slutt. Og jeg valgte å reise.

Jeg reiste verden rundt, alle hjørner og kroker. Jeg valgte også å gå på folkehøyskole.

Da disse 3 årene med reise og folkehøyskole hadde gått, innså jeg at den jenta på 18 år hadde ikke anelse om hva hun snakket om.

 

Jeg hadde blitt kjent med meg selv på en helt ny måte, blitt kjent med mine verdier og fått nye perspektiver. Jeg hadde sett verden, fått opplevelser og minner jeg aldri ville vært foruten og oppdaget hvem jeg egentlig var.

 

Nå er jeg 30, lykkelig gift, har fått ett barn og jeg priser meg lykkelig for at jeg ventet!

Jeg fikk et barn med alvorlige søvnvansker og mye sykdom. En utfordring jeg aldri ville klart som 18-åring.

Nå ler jeg av meg selv, for hvorfor hadde jeg så hastverk?

Man ser ikke alltid hele perspektivet når man er 18, jeg håper du ser det.

 

Anonymous poster hash: 8362c...0a6

[Anonym bruker]

Du må gjerne tro at du vet hva du vil med livet når du er 18....men det vet du faktisk ikke. I de kommende årene frem til du er ca 25 kommer du til å endre deg masse. Som en over skriver, hjernen din eller din samboers er ikke engang ferdig utviklet! Jeg kan rett og slett ikke forstå hvorfor dere ikke venter til dere er 23+ i det minste. 

 

Ønsker deg lykke til, og håper du klarer å se hva vi snakker om. Hilsen en som ble mor som 20-åring!

Anonymous poster hash: 45e72...af2

[Elsker livet]

Kjør på om det er dette dere ønsker. Er du som meg så ser jeg ingen hinder i selve alderen din. Hadde det ikke for at jeg ville være ferdig utdannet, gift og ha alt på plass, så hadde jeg fått barn tidligere. Det varierer veldig fra person til person når man er moden til å bli forelder.

Ser du for deg at du er ferdig studert etter ett år? Om ikke vær klar over at om du har tenkt å studere videre kan mange studier være mye tyngre å gjennomføre enn en 100 % når man har barn. Dette med å jobbe og studere, samtidig som en er gravid, kan også by på utfordringer.

[Anonym bruker]

Jeg var 21 når jeg fikk min første og følte meg klar. Mer moden enn omgivelsene osv. Nå ser jeg alt jeg går glipp av. Du er bare student 1 gang (som regel) og du får ikke vært med på de sosiale arrangementene som organiseres. Ganskje kjipt egentlig, som jeg aldri ville byttet ut gutten min mot noe i verden <3 

Man blir innmari bundet til hjemmet og som nevnt over, man "finner" seg selv på en annen måte mellom 18-25 ish år. Er forholdet deres sterkt? Da tåler dere å vente et par år til. Plei forholdet godt, for småbarnsperioden tærer voldsomt på forhold. 

 

 

Barn er for livet ut. Du blir aldri "fri" igjen, selv om du kanskje ikke ønsker denne friheten nå så vil dere ha godt av det senere. Dessuten er det IKKE gøy å bli forhåndsdømt av omgivelsene for å være ung mor. Helsesøstre som hinter på at vi mangler erfaring, ikke er klare osv skaper et esktra press. Venter du derimot 4-5 år (som er relativt lite i det lange løp), så slipper du dette. 

 

Anonymous poster hash: 65125...ea2

[sug lut]

Vet du, du snakker til folk som har barn som er eldre enn deg. Så du bør virkelig ta til deg at du selv som attenåring er et barn uansett hvor voksen du føler deg nå, og å planlegge barn nå er fullstendig tåpelig.

[Anonym bruker]

Får du permisjonspenger fra lånekassen hvis du kun har tatt et årsstudium? Da har du jo ikke noe studie å ta permisjon fra/komme tilbake til.

 

Anonymous poster hash: c0a26...493

[Anonym bruker]

Du er fortsatt ung når du er 30!!! Nå er du bare en tenåring....

 

Vi følte oss alle voksne når vi var 18-19 (er 44 nå til info ), men hjelp, vi tok feil!!

 

Du vil IKKE ha problemer med å elske en baby, og dere klarer sikkert utmerket å ha ansvaret for en - men NEI!!!

 

Dere er på ingen måte klare!! Det vil skje så utrolig mye i forholdet deres og i deres egen utvikling de neste 5-10-15 årene at det er umulig å forestille seg!

 

Skaff dere ordentlig utdanning, få dere fast jobb og ordnet økonomi (studielån teller IKKE!!). Få dere et stabilt hjem!

Og reis gjerne og opplev litt FØR dere får barn

 

Var 23 selv da jeg fikk mitt første - ALTFOR tidlig!! Nr.2 & 3 kom da jeg var 27 & 31, bedre det! Nr.4 kom da jeg var 40 - helt fantastisk!

(Angrer selvsagt ikke på barna man får, men hadde ALDRI gjort det samme idag!)

 

Dere kommer til å gjøre som dere vil, men har dere en dråpe modenhet i dere, så venter dere MINST 5-10 år!!

 

Anonymous poster hash: 5e42d...0f4

[Anonym bruker]

Jeg vil gi deg et godt råd: Hvis dere velger å få barn nå, så jobb 100 % til høsten så du kan tjene opp rett til foreldrepenger! Studere kan du gjøre når barnet er 1 år!!

 

Anonymous poster hash: 08833...654

[Anonym bruker]

Jeg var 19 når jeg ble gravid(ikke planlagt) og akkurat fylt 20 år da jeg fødte. Jeg vet mange mener man er for ung å få barn når man bare er 20 år, men vi klarte oss bra.

Jeg hadde fullført vgs og til et friår for å jobbe så jeg fikk foreldrepenger mens jeg var i permisjon. Min samboer gikk siste året som lærling så vi hadde penger så vi klarte oss. Vårt barn har en diagnose så vi har vært mye på sykehus, møter i bhg med bhg, ppt, lege, spesialpedagoger osv og vi har alltid fått skryt for hvor flinke vi var tross i at vi var så ung.

Jeg begynte å studere når barnet var 1 år og begynte i bhg. Jeg er glad for at jeg studerte mens jeg hadde barn for barnet fikk kortere dager i bhg og jeg fikk mer tid med barnet enn jeg ville hatt hvis jeg hadde vært i full jobb.

Vi kjøpte oss rekkehus når barnet var 2,5 år og jeg fikk nr 2 når vår første var 3 år. Så jeg hadde et år permisjon fra studiene og tok siste året når nr 2 begynte i bhg.

 

Men selvfølgelig så er det tyngre å studere når man har barn. Barnet krever jo sitt når du kommer hjem fra skolen, så du må være strukturert.

Det er så forskjell fra 20åringer, noen er moden til å få barn, mens andre er ikke. Jeg vil si vi klarte oss veldig bra, mtp at vi hadde er barn som krevde ekstra mye pga diagnosen.

Men du må regne med at du kan komme til å miste venner. Jeg mistet en del venninner når jeg fikk mitt første barn. De var mer opptatt av å gå på kafé og gå på byen og drikke seg full. Etterhvert så sklei vi ifra hverandre, siden jeg ikke lengre kunne eller ville være med ut hver eneste helg. Men sånt skjer, har fått nye venninner som er gull verdt.

 

Det er viktig at forholdet deres er stabilt og godt,dere har jo ikke vært sammen så altfor lenge. Jeg hadde vært sammen med min samboer i 5 år da vi fikk barn. Å få barn er tøft. Hele livet blir snudd på hodet og man har plutselig en liten baby som man har ansvar for. Man kan ikke leve livet som før, gå ut med venner spontant, feste så mye osv.

 

 

 

Anonymous poster hash: 0c1fd...4b8

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn når jeg var 19 (ikke planlagt )

jeg fraråder seg på det sterkeste. Jeg angrer ikke på at jeg beholdt men livet hadde Vært mye enklere om jeg aldri hadde blitt gravid.

mannen jeg elsket forandret seg og forlot meg når babyen var 3 uker. Han har dessuten Vært et mareritt å forholde seg i 10 år

Jeg er 30 år nå og har ikke fått flere barn selv om jeg har Vært i et forhold de siste 8 årene. Jeg skulle aldri fått barn som 19 åring.....

 

Er du lur så venter du......

 

Anonymous poster hash: 10ea4...f43

[Anonym bruker]

Jeg ville i førsteomgang utsatt hele planen din ett år. Vær student og samboere et helt år og nyt studielivet til det fulle først. Og så kan dere prøve på barn høsten etterpå.

 

Jeg fikk barn (uplanlagt) som student. Det gikk strålende, men jeg er fryktelig glad for de åra jeg hadde som barnløs student med alt det innebar av total frihet og eksamensstress og lite penger og mye spontanitet osv.

 

Vent et år. Så kan dere starte prøvinga.

 

Jeg harforresten vært der du er. Jeg og kjæresten snakka om barn som 19 åringer. Men så skjedde det noe på veien, og vi fikk (heldigvis) 6 år mer på baken før førstemann kom. Jeg er veldig veld

 

Anonymous poster hash: ec285...a40

[Anonym bruker]

Jeg ville i førsteomgang utsatt hele planen din ett år. Vær student og samboere et helt år og nyt studielivet til det fulle først. Og så kan dere prøve på barn høsten etterpå.

 

Jeg fikk barn (uplanlagt) som student. Det gikk strålende, men jeg er fryktelig glad for de åra jeg hadde som barnløs student med alt det innebar av total frihet og eksamensstress og lite penger og mye spontanitet osv.

 

Vent et år. Så kan dere starte prøvinga.

 

Jeg harforresten vært der du er. Jeg og kjæresten snakka om barn som 19 åringer. Men så skjedde det noe på veien, og vi fikk (heldigvis) 6 år mer på baken før førstemann kom. Jeg er veldig veld

 

Anonymous poster hash: ec285...a40

Veldig veldig glad for at jeg ikke ble mor som 19åring. 25 var i grunnen helt perfekt (sånn bortsett fra at vi var midt i tøffe studier og langt unna all familie osv).

 

Det er forresten veldig hardt å jobbe ved siden av studiene samtidig som man er gravid. Jeg ville ikke basert meg på det. Heller hatt det som en ev bonus om jeg klarte det.

 

Anonymous poster hash: ec285...a40

[Anonym bruker]

Been there og tenkte akkurat som deg, MEN heldigvis tok jeg til fornuften. Som lengre oppe skrev så følte jeg meg ikke voksen før jeg bikket 25 år. Dere har ikke dårlig tid, lev livet,reis,nyt hverandre, studer og det som hører med nå fyller jeg 31 om et par uker og venter første baby med mannen i mitt liv omtrent samtidig og er veldig glad for at jeg ventet!

 

Anonymous poster hash: 4101e...cf2

[Anonym bruker]

Ble mamma som 22-åring (ikke planlagt), og husker at jeg følte meg veldig voksen og moden for alderen, og at jeg vokste ennå mer etter jeg ble mamma. Likevel, nå, 6 år senere ser jeg tilbake og blir flau over hvor barnslig og teit jeg var og syns det er rart jeg ikke hadde såpass med selvinnsikt at jeg klarte se det. Og det kan godt hende at jeg om 5 år syns det samme om den jeg er nå. Så selv om vi har klart oss fint og jeg er utrolig fornøyd med hva jeg har fått til så ser jeg at jeg var ikke så voksen som jeg trodde

 

Anonymous poster hash: 22b40...39d

[Anonym bruker]

Vet du, du snakker til folk som har barn som er eldre enn deg. Så du bør virkelig ta til deg at du selv som attenåring er et barn uansett hvor voksen du føler deg nå, og å planlegge barn nå er fullstendig tåpelig.

 

 

Selvsagt er ikke alle attenåringer barn. Men jeg er enig i at det er for tidlig å planlegge å få barn (fikk selv barn som nittenåring). Man bør tillate seg selv noen år som voksen før man får barn.

 

Anonymous poster hash: 324e3...989

[Anonym bruker]

Jeg ble mor som 18-åring. Jeg vil ikke si at jeg angrer, men som 29- åring kjenner jeg jo nå litt på sorgen over det jeg ikke fikk gjort. Reise, sove lenge, gå på kafé med venninner sene kvelder, bo andre steder osv. Jeg ville aldri anbefalt en 18-åring å planlagt bli gravid. Likevel ville jeg heller aldri anbefalt abort.n

 

Anonymous poster hash: f9016...963

[Isola&Lille+julegave]

Du er bare student 1 gang. Du er bare ung 1 gang. Barn kan du få til du er 40-ish. Gjør deg selv en tjeneste og la deg få lov til å kose deg som ung og student og alt det medfører!! Morsfølelsen får du god tid til å kjenne på siden! Ungdommen/studietiden får du aldri tilbake!

Og 18 år. Jeg følte meg SÅÅÅ voksen, men nå når jeg tenker tilbake på det, var jeg ikke voksen og ferdig utviklet før jeg var 25.

Du burde vente.

[Anonym bruker]

Jeg tenkte som deg da jeg var 18. Hadde møtt min store kjærlighet, vært samboere en god stund og vi planla både huskjøp og baby. Jeg har alltid vært veldig moden for alderen og aldri følt meg på samme nivå som de rundt meg, siden jeg tidlig ble tvunget til å bli voksen. Likevel så hadde jeg virkelig ikke peiling på hva livet var når jeg var 18, det ser jeg nå 10 år etter. Jeg mistet kjæresten min i en ulykke og var alene i 6 år etterpå, møtte min nåværende samboer for 2.5 år siden og er nå gravid med mitt første barn. Selv om jeg fortsatt føler at han jeg var sammen med som 18-åring er min store kjærlighet så er jeg glad jeg ikke ble mor i den alderen, for jeg hadde så utrolig mye igjen å lære om meg selv og verden generelt og jeg kunne ikke gitt ett barn det samme da som jeg kan nå. Nå har jeg endelig den stabiliteten som trengs, en utdanning, jobb og sikker økonomi som gjør at jeg kan få ett barn med god samvittighet. Mannen er også voksen og stabil og det er dessverre sjeldent menn på 21 år, uansett hvor bra det virker der og da. Man har så utrolig mye igjen å lære, selv om man ikke ser det selv i den alderen ( og man ikke vil høre det)

 

Å være gravid er heller ikke bare bare, jeg for min del var sengeliggende i 4 mnd med ekstrem kvalme og alt annet man kan oppleve av kjipe ting når man blir gravid. Du burde virkelig vente, tålmodighet er ikke det man har mest av på din alder (det husker jeg godt) men om dere har ett så bra, trygt og stabilt forhold så tåler det at dere venter ett år eller to til, minst. 

Anonymous poster hash: f4e7d...e6e

[Anonym bruker]

 

Hei dere!

 

Jeg trenger å høre deres meninger når det gjelder graviditet som ung. Jeg forberedt på å få høre mye "du bør vente", "du er har mange år på deg", "du er for ung" osv. Dette er ikke det jeg ønsker å høre fra dere. Jeg vil høre deres historie om hvordan det var å bli gravid i ung alder. Ja, både negative og positive sider ved deres opplevelser

 

Jeg er 18 år og fyller 19 senere i sommer. Jeg og kjæresten har vært sammen i to år til vinteren. Han er 21 år. Til høsten skal jeg begynne å studere, og jeg skal fullføre det første året. Så kommer planene våre. Vi har snakket mye om å leve det klassiske "A4" livet, men det vil vi ikke. Vi ønsker å oppleve gleden av å være unge foreldre. Vi ønsker ikke følge A-B-C, men heller C-A-B. Kjæresten har hatt en grei jobb de siste tre årene. Jeg skal begynne å jobbe nå til høsten ved siden av studiene. Ettersom planen kun er å ta et årsstudium, satser jeg på at dette skal gå greit.

 

Vi har snakket mye om dette og vi er enige om avgjørelsen vår. Prøvinga starter til høsten når dette tidspunktet passer best slik at jeg får fullført årsstudiumet. Jeg er fullt forberedt på at det kan forekomme ulemper under graviditen, men det får komme når det kommer. Jeg velger å ikke ta hensyn til dette foreløpig. Vi har lest om foreldrepenger og permisjon, og støtte vi kan få av lånekassen. Med dette har vi konkludert med at vi har kontroll på det økomiske og dette ikke skal være noen hindring for oss. Vi begge ønsker dette livet mer enn noe annet. Ja, et barn er et enormt ansvar og det er ingen vei tilbake. Men dere alle kjenner vel gleden over å bli mor? Sant? Jeg vil også si at forholdet mellom meg og kjæresten er sterkt. Personlig mener jeg at vi har passert "nyforelsket" stadiet, men det kan vel diskuteres med tanke på tiden vi har vært sammen. Kjæresten min er min bestevenn og er den eneste jeg kan se for meg et liv sammen med. Han har verdens største omsorgshjerte, og at jeg derfor vet at han kommer til å bli en utrolig flott far. Ja, jeg har mange år foran meg, men jeg vet hva jeg vil og det er å leve et liv sammen med min nåverende kjæreste

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

Jeg synes du trygt kan gå for å prøve jeg:-) Det er ingen garanti for at alt vil være på skinner, uansett når. Skjønner ikke helt alle de som mener en bør vente. Har en veninne på 32 år, som inderlig ønsker seg barn og ikke har kjæreste. Nå begynner tiden å få i fra ho. Ønsker du deg barn nå, og føler det er det rette, så start prøvinga:-)

 

Anonymous poster hash: c2291...09e

[Anonym bruker]

Dere er for unge. Blir det dere gjennom hele livet, kan dere vente. Vær så snill. Vent.

 

Anonymous poster hash: 866f7...547

[Leirha]

Ble mor som 18 åring, og det var altfor altfor ungt.
Jeg har alltid frarådet dette ti alle som har spurt.

Helt ærlig så følte jeg meg ikke klar før jeg ble gravid med nr2 som 28åring, men det var nok fordi jeg hadde så mye som måtte falle på plass etter at jeg fikk førstemann... Selve planlegningen av livet gikk helt  i stå. Jeg måtte ta en rask utdannelse, og siden kom utdannelsen jeg virkelig ville ha. Men det kostet mer enn det burde.

Jeg sier ikke jeg var en dårlig mor, men jeg vil påstå at jeg er en mye bedre mor for barna som kom etter..
Når alt var på plass, det er ikke bare mannens jobb som skal være på plass, en må ikke, men det er en klar klar fordel å være ordnet som kvinne og kunne stå på egne bein før en får barn.
En vet aldri hva som skjer i forholdet, eller livet generelt.
Jeg fikk selv erfare på den harde måten, og helt ærlig, livet har lært meg at en ikke vet hva som kommer.
Det er ikke en garanti at barnet er friskt heller, det er ikke alltid at alt går på skinner.
 

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn når jeg var 20. Planlagt. Jeg angrer ikke, er gift med bf og vi har 3.mann på vei. Vi har det veldig godt. Men ja, det er vanskelig å reise. Jeg har vært på en brøkdel av festene mine venner arrangerer. Jeg har mistet mange venner for at vi er på forskjellige stadier i livet, og det blir mye vanskeligere å få nye.

Det er mange offer man ikke tenker på i forkant. Og det å sette seg selv helt på sisteplass var en omstilling.

Men hvis du mener at du er klar og at du innstilt på at det er en del utfordringer. så syns jeg du skal kjøre på!

 

Anonymous poster hash: 3dd19...fe9

[Anonym bruker]

Ser meg så absolutt ikke ferdig studert etter årsstudiumet!! Så langt i fra Nei, jeg får ikke støtte fra lånekassen. Men samboer gjør det, om vi får barn  

 

Jeg synes det blir for firkantet av dere å dømme meg. Jeg tar til meg råd dere skriver, men vær så snill, skriv på en litt mer positiv måte. Trenger ikke å få slengt alt det jeg (fra før) vet dere mener om slike tilfeller. Jeg er fullstendig klar over at jeg har hele livet mitt foran meg. Jeg trenger ingen til å fortelle meg det. Jeg ønsker ikke at dere skal dømme meg og min samboer selv om vi er unge og "kun" har vært sammen den tiden vi har vært. Dere kjenner heller ikke til mitt kjennskap til samboer før vi ble sammen? Prøv å være støttende i måten dere skriver på, ikke angripende… Det er mye mer overbevisende for en som faktisk spør om råd. 

 

Ja, forholdet til meg og samboer er sterkt. Vi har vært i en avstandsforhold veldig store deler av forholdet og det var også dette som fikk oss til avvente det å gå inn et forhold. Så hvis du skal se det sånn har vi allerede vært sammen i over 2 år. 

 

Ja, tankene om vente er der så klart! Ikke misforstå, ingen ting er bestemt! Jeg er selv aktiv idrettsutøver og jeg vil jo så klart vente å se hvordan mine prestasjoner utover det også går. 

 

Inntektene til meg og samboer er ikke noe jeg vil nevne her inne. Det er privat. Men det kan sies at vi har en god økonomi, foreldrepenger er ikke noe problem. 

 

Vi er ikke desperate, og det skal også sies at jeg har gjort bra på videregående er fri til å studere de rettningene jeg ønsker å velge. Planen over lenger tid er å ha et barn innen jeg fyller 24. Ja, nettopp fordi planene ikke er 110% bestemt. Jeg vet at man er ung en gang i livet. Dere alle sammen var sikkert som meg når dere var yngre, helt klart… Jeg dømmer ikke deres valg, og deres «tenårings forelskelse», og jeg respekterer deres vellykkede liv med full utdanning, barn, mann og hus! Jeg og kjæresten har allerede vært gjennom mye. Og dere tenker: «Mye? Du vet ikke hva ordet «mye» betyr en gang» Igjen, tro hva dere vil. Men jeg vil ikke gå for mye inn i mitt privatliv, for det har dere ingenting med. 

 

Tusen takk for svar fra dere som ønsker å «støtte» meg Jeg er nok bare en av de unge og desperate jentene i deres øyne. 

Og for å være seriøs, tusen takk til dere som faktisk gir støttende svar, ja både positive og negative. Vil mye heller motta råd fra dere som har opplevd det selv, enn dere som braser ut med "Du er ikke klar for å planlegge!" uten noen flere argumenter enn at jeg er for ung. 

Anonymous poster hash: c1dca...505