For ung til å planlegge å bli gravid?

[Nyttårs barn]

Vent ihvertfall til du er ferdig med årstudiet og har fått deg jobb.

Det er mye bedre å fulle foreldrepenger den tiden du er hjemme.

 

Du er kun ung en gang, og barn kan du få i nesten 25 år til...

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn når jeg var 20. Planlagt. Jeg angrer ikke, er gift med bf og vi har 3.mann på vei. Vi har det veldig godt. Men ja, det er vanskelig å reise. Jeg har vært på en brøkdel av festene mine venner arrangerer. Jeg har mistet mange venner for at vi er på forskjellige stadier i livet, og det blir mye vanskeligere å få nye.

Det er mange offer man ikke tenker på i forkant. Og det å sette seg selv helt på sisteplass var en omstilling.

Men hvis du mener at du er klar og at du innstilt på at det er en del utfordringer. så syns jeg du skal kjøre på!

 

Anonymous poster hash: 3dd19...fe9

Tusen takk for et positivt svar! Lykke til med graviditeten! 

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

[Nyttårs barn]

 

Ser meg så absolutt ikke ferdig studert etter årsstudiumet!! Så langt i fra Nei, jeg får ikke støtte fra lånekassen. Men samboer gjør det, om vi får barn  

 

Jeg synes det blir for firkantet av dere å dømme meg. Jeg tar til meg råd dere skriver, men vær så snill, skriv på en litt mer positiv måte. Trenger ikke å få slengt alt det jeg (fra før) vet dere mener om slike tilfeller. Jeg er fullstendig klar over at jeg har hele livet mitt foran meg. Jeg trenger ingen til å fortelle meg det. Jeg ønsker ikke at dere skal dømme meg og min samboer selv om vi er unge og "kun" har vært sammen den tiden vi har vært. Dere kjenner heller ikke til mitt kjennskap til samboer før vi ble sammen? Prøv å være støttende i måten dere skriver på, ikke angripende… Det er mye mer overbevisende for en som faktisk spør om råd. 

 

Ja, forholdet til meg og samboer er sterkt. Vi har vært i en avstandsforhold veldig store deler av forholdet og det var også dette som fikk oss til avvente det å gå inn et forhold. Så hvis du skal se det sånn har vi allerede vært sammen i over 2 år. 

 

Ja, tankene om vente er der så klart! Ikke misforstå, ingen ting er bestemt! Jeg er selv aktiv idrettsutøver og jeg vil jo så klart vente å se hvordan mine prestasjoner utover det også går. 

 

Inntektene til meg og samboer er ikke noe jeg vil nevne her inne. Det er privat. Men det kan sies at vi har en god økonomi, foreldrepenger er ikke noe problem. 

 

Vi er ikke desperate, og det skal også sies at jeg har gjort bra på videregående er fri til å studere de rettningene jeg ønsker å velge. Planen over lenger tid er å ha et barn innen jeg fyller 24. Ja, nettopp fordi planene ikke er 110% bestemt. Jeg vet at man er ung en gang i livet. Dere alle sammen var sikkert som meg når dere var yngre, helt klart… Jeg dømmer ikke deres valg, og deres «tenårings forelskelse», og jeg respekterer deres vellykkede liv med full utdanning, barn, mann og hus! Jeg og kjæresten har allerede vært gjennom mye. Og dere tenker: «Mye? Du vet ikke hva ordet «mye» betyr en gang» Igjen, tro hva dere vil. Men jeg vil ikke gå for mye inn i mitt privatliv, for det har dere ingenting med. 

 

Tusen takk for svar fra dere som ønsker å «støtte» meg Jeg er nok bare en av de unge og desperate jentene i deres øyne. 

Og for å være seriøs, tusen takk til dere som faktisk gir støttende svar, ja både positive og negative. Vil mye heller motta råd fra dere som har opplevd det selv, enn dere som braser ut med "Du er ikke klar for å planlegge!" uten noen flere argumenter enn at jeg er for ung. 

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

 

Får jo et litt mer nyansert bilde av deg her.

Vi leser jo stadig her inne om jenter som er sammen med håpløse, umodne menn. Som sliter økonomisk og som ikke får gitt barna sine det livet de ønsker, som f.eks. ikke har råd til ferie.

Klart at har du mye penger, er sterk faglig og har familien i ryggen så vil du stå sterkere enn mange andre "unge" mødre.

[Anonym bruker]

 

Ser meg så absolutt ikke ferdig studert etter årsstudiumet!! Så langt i fra Nei, jeg får ikke støtte fra lånekassen. Men samboer gjør det, om vi får barn

Jeg synes det blir for firkantet av dere å dømme meg. Jeg tar til meg råd dere skriver, men vær så snill, skriv på en litt mer positiv måte. Trenger ikke å få slengt alt det jeg (fra før) vet dere mener om slike tilfeller. Jeg er fullstendig klar over at jeg har hele livet mitt foran meg. Jeg trenger ingen til å fortelle meg det. Jeg ønsker ikke at dere skal dømme meg og min samboer selv om vi er unge og "kun" har vært sammen den tiden vi har vært. Dere kjenner heller ikke til mitt kjennskap til samboer før vi ble sammen? Prøv å være støttende i måten dere skriver på, ikke angripende… Det er mye mer overbevisende for en som faktisk spør om råd.

Ja, forholdet til meg og samboer er sterkt. Vi har vært i en avstandsforhold veldig store deler av forholdet og det var også dette som fikk oss til avvente det å gå inn et forhold. Så hvis du skal se det sånn har vi allerede vært sammen i over 2 år.

Ja, tankene om vente er der så klart! Ikke misforstå, ingen ting er bestemt! Jeg er selv aktiv idrettsutøver og jeg vil jo så klart vente å se hvordan mine prestasjoner utover det også går.

Inntektene til meg og samboer er ikke noe jeg vil nevne her inne. Det er privat. Men det kan sies at vi har en god økonomi, foreldrepenger er ikke noe problem.

Vi er ikke desperate, og det skal også sies at jeg har gjort bra på videregående er fri til å studere de rettningene jeg ønsker å velge. Planen over lenger tid er å ha et barn innen jeg fyller 24. Ja, nettopp fordi planene ikke er 110% bestemt. Jeg vet at man er ung en gang i livet. Dere alle sammen var sikkert som meg når dere var yngre, helt klart… Jeg dømmer ikke deres valg, og deres «tenårings forelskelse», og jeg respekterer deres vellykkede liv med full utdanning, barn, mann og hus! Jeg og kjæresten har allerede vært gjennom mye. Og dere tenker: «Mye? Du vet ikke hva ordet «mye» betyr en gang» Igjen, tro hva dere vil. Men jeg vil ikke gå for mye inn i mitt privatliv, for det har dere ingenting med.

Tusen takk for svar fra dere som ønsker å «støtte» meg Jeg er nok bare en av de unge og desperate jentene i deres øyne.

Og for å være seriøs, tusen takk til dere som faktisk gir støttende svar, ja både positive og negative. Vil mye heller motta råd fra dere som har opplevd det selv, enn dere som braser ut med "Du er ikke klar for å planlegge!" uten noen flere argumenter enn at jeg er for ung.

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

 

En mann løper inn til en løpsk okse, blir skadet og sier til sine kamerater: "Kom ikke hit!"

 

To av kameratene løper inn likevel, blir skadet og roper til resterende kamerater: "Kom ikke hit, dere blir skadet!"

 

Igjen løper kameratene inn, blir skadet og roper til den siste som står der: "Ikke kom hit!!!"

 

Men han vurderer likevel å løpe. Hvorfor?

 

 

Dette er deg! Flere kvinner sier til deg, av egen erfaring: "Tenk deg om!". Flere kvinner sier "Jeg har vært der, ikke gjør det!"

Likevel mener du at du vet best. For meg er det ubegripelig!

Du ber oss være hyggeligere, så vi kan overbevise deg.

Jamen hva skal vi overbevise deg om? Vi gir deg sanne svar og virkelighet, er det ikke det du trenger?

 

Vent! Om 10 år ser du hvorfor... Til og med om 5 år!

 

Anonymous poster hash: 8362c...0a6

[Anonym bruker]

Jeg ble mamma da jeg var 19. Det har gått bra, så jeg "døde" ikke. Men om jeg kunne ventet 5 år og fått det samme barnet... Ja, da hadde jeg gjort det.

 

Jeg elsker min 15 åring. Og vi har det mye gøy sammen, men jeg skulle ønske at jeg hadde litt mer "kjøtt på beinet" når det kom til livserfaring. Når hun spør meg "hvorfor studerte du ikke i utlandet?" Eller "hvorfor har du ikke reist så mye?" Eller "hvorfor har du ikke noen igjen av vennene dine fra ungdomstiden?" Hva skal jeg svare? For det ÆRLIGE svaret er "fordi jeg fikk deg!" Men det kan jeg ikke si. Så jeg svarer "fordi jeg var så heldig at jeg kunne være hjemme med deg og da trengte jeg ikke alt det" og så smiler jeg. Og noen fanger svarer jeg "jeg har aldri hatt lyst" og noen ganger sier jeg "vi var for forskjellige, så vi vokste fra hverandre".

Men så kom den dagen. Hun spurte meg "er det på grunn av meg at du ikke har studert i utlandet, reist verden rundt og mistet alle vennene dine?" Det er tøft. Jeg ble litt satt ut, for det kom spontant. Det ble et svar noe ala "nei! Det er det ikke. Jeg valgte deg over alle de tingene fordi jeg ønsket deg mer enn de tingene!" Likevel er hun ikke fortrolig med svaret.

 

Jeg ville ha ventet litt om jeg var deg. Ta dette studieåret og se hva det gir deg, hbor slitsomt det er og om det passer med et barn i det. Det er mulig at det blir lettere å studere først og så få barn. Det er kjedelig om det rakner fordi man får barnet. Det kan få skyldfølelse slik min datter gjorde om du ikke orker hele utdannelsen. Jeg ser på det som positivt at dere ønsker å få barn. Ikke misforstå det, men det er så deilig å ha utdannelse og økonomi på plass før barna kommer. Om man må regne ut om det kommer til å gå, så kan en uforutsett utgift rakne hele budsjettet. Og om man må sjekke og regne på om man har råd til barn, så vet man at det blir trangt. Alle de klærne du ikke kan kjøpe. De søte kjolene du må gå forbi eller de flotte dressene du må hoppe over. Eller du må ønske dette fra foreldre for å kunne gi barnet det det trenger. Det er surt. Og her snakker jeg av erfaring. Måtte gå forbi alle de pene kjolene og festdraktene i alle butikker før jul og 17. mai. Så inn i skapet for å finne noe vi hadde fra før mens jeg drømte om den nydelige kjolen med blomster på.

 

Jeg anbefaler dere å vente et år i alle fall. Se hvordan det går med studiene dine og om de er så greie at du kan ha et barn samtidig med studiene.

 

Anonymous poster hash: 5b000...de6

[Leirha]

Jeg ble mamma da jeg var 19. Det har gått bra, så jeg "døde" ikke. Men om jeg kunne ventet 5 år og fått det samme barnet... Ja, da hadde jeg gjort det.

 

Jeg elsker min 15 åring. Og vi har det mye gøy sammen, men jeg skulle ønske at jeg hadde litt mer "kjøtt på beinet" når det kom til livserfaring. Når hun spør meg "hvorfor studerte du ikke i utlandet?" Eller "hvorfor har du ikke reist så mye?" Eller "hvorfor har du ikke noen igjen av vennene dine fra ungdomstiden?" Hva skal jeg svare? For det ÆRLIGE svaret er "fordi jeg fikk deg!" Men det kan jeg ikke si. Så jeg svarer "fordi jeg var så heldig at jeg kunne være hjemme med deg og da trengte jeg ikke alt det" og så smiler jeg. Og noen fanger svarer jeg "jeg har aldri hatt lyst" og noen ganger sier jeg "vi var for forskjellige, så vi vokste fra hverandre".

Men så kom den dagen. Hun spurte meg "er det på grunn av meg at du ikke har studert i utlandet, reist verden rundt og mistet alle vennene dine?" Det er tøft. Jeg ble litt satt ut, for det kom spontant. Det ble et svar noe ala "nei! Det er det ikke. Jeg valgte deg over alle de tingene fordi jeg ønsket deg mer enn de tingene!" Likevel er hun ikke fortrolig med svaret.

 

Jeg ville ha ventet litt om jeg var deg. Ta dette studieåret og se hva det gir deg, hbor slitsomt det er og om det passer med et barn i det. Det er mulig at det blir lettere å studere først og så få barn. Det er kjedelig om det rakner fordi man får barnet. Det kan få skyldfølelse slik min datter gjorde om du ikke orker hele utdannelsen. Jeg ser på det som positivt at dere ønsker å få barn. Ikke misforstå det, men det er så deilig å ha utdannelse og økonomi på plass før barna kommer. Om man må regne ut om det kommer til å gå, så kan en uforutsett utgift rakne hele budsjettet. Og om man må sjekke og regne på om man har råd til barn, så vet man at det blir trangt. Alle de klærne du ikke kan kjøpe. De søte kjolene du må gå forbi eller de flotte dressene du må hoppe over. Eller du må ønske dette fra foreldre for å kunne gi barnet det det trenger. Det er surt. Og her snakker jeg av erfaring. Måtte gå forbi alle de pene kjolene og festdraktene i alle butikker før jul og 17. mai. Så inn i skapet for å finne noe vi hadde fra før mens jeg drømte om den nydelige kjolen med blomster på.

 

Jeg anbefaler dere å vente et år i alle fall. Se hvordan det går med studiene dine og om de er så greie at du kan ha et barn samtidig med studiene.

 

Anonymous poster hash: 5b000...de6

Et veldig fint avsr, som jeg kan være veldig enig i.

 

Det er ikke noe tap å få et barn i ung alder, overhodet ikke, hvordan kan en angre på barna sine, uansett når de måtte komme?

Men jeg kjenner selv at det er mye som har gått meg fullstendig hus forbi mye jeg har forsaket, mye jeg har gitt opp og mye jeg har måttet gjort, og mye er gjort annerledes fordi jeg valgte å få barn tidlig.

Men alt dette visste jeg ikke om før jeg fikk gutten min, alt dette vet jeg i ettertid.

 

Men man angrer ikke, man ser det bare i perspektiv, hva som kunne vært, og hva som er.

[Anonym bruker]

 

Ser meg så absolutt ikke ferdig studert etter årsstudiumet!! Så langt i fra Nei, jeg får ikke støtte fra lånekassen. Men samboer gjør det, om vi får barn

 

Jeg synes det blir for firkantet av dere å dømme meg. Jeg tar til meg råd dere skriver, men vær så snill, skriv på en litt mer positiv måte. Trenger ikke å få slengt alt det jeg (fra før) vet dere mener om slike tilfeller. Jeg er fullstendig klar over at jeg har hele livet mitt foran meg. Jeg trenger ingen til å fortelle meg det. Jeg ønsker ikke at dere skal dømme meg og min samboer selv om vi er unge og "kun" har vært sammen den tiden vi har vært. Dere kjenner heller ikke til mitt kjennskap til samboer før vi ble sammen? Prøv å være støttende i måten dere skriver på, ikke angripende… Det er mye mer overbevisende for en som faktisk spør om råd.

 

Ja, forholdet til meg og samboer er sterkt. Vi har vært i en avstandsforhold veldig store deler av forholdet og det var også dette som fikk oss til avvente det å gå inn et forhold. Så hvis du skal se det sånn har vi allerede vært sammen i over 2 år.

 

Ja, tankene om vente er der så klart! Ikke misforstå, ingen ting er bestemt! Jeg er selv aktiv idrettsutøver og jeg vil jo så klart vente å se hvordan mine prestasjoner utover det også går.

 

Inntektene til meg og samboer er ikke noe jeg vil nevne her inne. Det er privat. Men det kan sies at vi har en god økonomi, foreldrepenger er ikke noe problem.

 

Vi er ikke desperate, og det skal også sies at jeg har gjort bra på videregående er fri til å studere de rettningene jeg ønsker å velge. Planen over lenger tid er å ha et barn innen jeg fyller 24. Ja, nettopp fordi planene ikke er 110% bestemt. Jeg vet at man er ung en gang i livet. Dere alle sammen var sikkert som meg når dere var yngre, helt klart… Jeg dømmer ikke deres valg, og deres «tenårings forelskelse», og jeg respekterer deres vellykkede liv med full utdanning, barn, mann og hus! Jeg og kjæresten har allerede vært gjennom mye. Og dere tenker: «Mye? Du vet ikke hva ordet «mye» betyr en gang» Igjen, tro hva dere vil. Men jeg vil ikke gå for mye inn i mitt privatliv, for det har dere ingenting med.

 

Tusen takk for svar fra dere som ønsker å «støtte» meg Jeg er nok bare en av de unge og desperate jentene i deres øyne.

Og for å være seriøs, tusen takk til dere som faktisk gir støttende svar, ja både positive og negative. Vil mye heller motta råd fra dere som har opplevd det selv, enn dere som braser ut med "Du er ikke klar for å planlegge!" uten noen flere argumenter enn at jeg er for ung.

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

 

En mann løper inn til en løpsk okse, blir skadet og sier til sine kamerater: "Kom ikke hit!"

 

To av kameratene løper inn likevel, blir skadet og roper til resterende kamerater: "Kom ikke hit, dere blir skadet!"

 

Igjen løper kameratene inn, blir skadet og roper til den siste som står der: "Ikke kom hit!!!"

 

Men han vurderer likevel å løpe. Hvorfor?

 

 

Dette er deg! Flere kvinner sier til deg, av egen erfaring: "Tenk deg om!". Flere kvinner sier "Jeg har vært der, ikke gjør det!"

Likevel mener du at du vet best. For meg er det ubegripelig!

Du ber oss være hyggeligere, så vi kan overbevise deg.

Jamen hva skal vi overbevise deg om? Vi gir deg sanne svar og virkelighet, er det ikke det du trenger?

 

Vent! Om 10 år ser du hvorfor... Til og med om 5 år!

 

Anonymous poster hash: 8362c...0a6

 

Hvis du leser det jeg skrev en gang til, mulig du misforstod? Men jeg skriver at jeg setter pris på kommentarene deres hvor dere deler erfaringer og opplevelser ved å få barn tidlig! Tusen takk for det! Er det jeg trenger vite og var det jeg lurte på. De jeg mener kan være "hyggeligere" er de som skriver følgende: "Siden du spør så skal jeg svare ærlig: Du er alt for ung til å planlegge barn. Du er knapt nok blitt voksen og hjernen er ikke engang ferdig utviklet. Vent med å planlegge barn." . Jeg var kun ute etter å høre erfaringer, ikke bli dømt som person. Ja, jeg er ung. I følge dere er 21 år alt for ungt å få barn, og det er det sikkert også. Får heller vente til jeg nærmer meg 30. Forhåpentligvis er hjernen min ferdig utviklet innen den tid. 

 

Jeg har vel ikke gitt noe inntrykk av at jeg vet best? Jeg skriver om hvordan jeg ser på det, jeg har jo ingen erfaring når det gjelder dette her? Jeg spør får å få et innblikk! Jeg setter kjempe stor pris på deres tilbakemeldinger! Eneste jeg har gjort er å fortelle om meg selv og samboer. Og det jeg mener med "overbevisende" er når dere skriver hva dere har opplevd, ikke en kort kommentar. Beklager virkelig om jeg var uklar, og/eller ga deg et inntrykk om at jeg er altvitende. For det er jeg ikke. 

 

Takk for svar, og beklager for bryet.

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

[Anonym bruker]

Tusen takk for at dere deler deres erfaringer Jeg klarte tydligvis ikke å gi et verre inntrykk av meg selv, men jeg mente aldri noe negativt med det jeg skrev..  

 

Ha fin helg videre til dere alle  

 

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

[Roheryn]

Som de fleste her sier; alle føler seg voksne når de er i slutten av tenårene. Man føler seg modnere enn alle andre, gjerne minst like modne som de som er minst ti år eldre.

 

Min erfaring er at de modneste 18-19-åringene er de som innser at de slett ikke er voksne enda. For det er man ikke, uansett hvor moden man føler seg.

 

Jeg var kjempevoksen da jeg var 23-24. Jeg hadde et bunnsolid forhold til mannen i mitt liv, vi hadde gått igjennom ild og vann sammen og han var den jeg skulle være sammen med resten av livet. Han var voksen og ansvarlig, og min klippe i livet. Vi planla - og fikk - barn da jeg var 25. Tre år senere flyttet jeg fra en umoden dust fordi jeg ikke orket å være mora hans mer.

 

Hva som skjedde? Jeg ble voksen, det ble ikke han. Jeg greide omstillingen til å sette barnet først, det gjorde ikke han. Jeg vokste rett og slett fullstendig ut av forholdet vårt, for selv om det var et bunnsolid kjæresteforhold tålte det ikke voksenlivet. Og selv om jeg følte meg kjempevoksen da jeg var 24, ser jeg at jeg overhode ikke visste hva jeg snakket om. Bare måneder senere var jeg et helt annet menneske, men jeg rakk å bli voksen i løpet av de første dagene som mor.

 

Hadde jeg fått barn som nittenåring (hvilket jeg også da var kjempeklar for) hadde jeg nok fått et brutalt møte med en voksenverden jeg overhode ikke var forberedt på.

 

Si hva du vil om at du vet alt om deg selv, samboeren din og hva det vil si å påta seg voksne forpliktelser. Poenget er at det kan godt gå bra, men det vil sannsynligvis koste deg mye mer å kræsjlande i voksenlivet når kroppen og hodet ikke er klar for det.

 

Du vet ikke hvordan kroppen og følelseslivet vil reagere på den enorme fysiske omstillingen en graviditet er. Det er hormoner som snur rundt på alt, følelser du ikke visste at du kunne oppleve, og det er helt sant at det å få barn er noe av det aller tøffeste man kan utsette et parforhold for. Ikke bare fordi barsel og småbarnstid er tøft, men fordi hormoner og følelser endrer seg enormt og det trenger ikke slå heldig ut. Er du forberedt på å få totalt avsmak på samboeren din i mange måneder etter fødsel? Det kan skje. Du kan bli en sur bitch som glefser når han tar på deg. Du - eller han - kan bli alvorlig deprimert. Du kan vokse fra ham. Han kan føle at han mister deg når alt ditt fokus blir på barnet.

 

Alt det som kan skje i forbindelse med at man får sitt første barn, er tøft uansett alder. Men du er faktisk bedre rustet til å takle det hvis du er nogenlunde voksen eller klar for å bli voksen. Og tro meg - det er du ikke som 19-åring. Uansett hva du måtte føle nå.

 

Det er en grunn til at bilforsikringer er dyrere for ungdom under 25. Grunnen er så enkel som at ungdom under 25 ikke er ferdig modnet og ikke evner å se sine egne begrensninger i like stor grad som de som er eldre. Men spør en hvilkensomhelst 19-åring, og du vil sannsynligvis få til svar at han eller hun er modnere enn sine jevnaldrende.

 

Hvorfor har du det så travelt? Hva er det du tror du vil gå glipp av hvis du venter noen år? Det er ingenting ved morsrollen som er bedre når du er 19 enn når du er 25. Det er ingenting som blir vanskeligere om noen år, tvert imot. Det går sikkert bra å bli mor så tidlig, men du gjør det litt lettere for deg selv om du venter.

 

Av og til er det greit å lytte til "erfarne fjellfolk", selv om du ikke får de svarene du vil ha.

[Anonym bruker]

jeg fikk første barnet mitt når jeg var 18, andre når jeg var 19 år. Det har gått bra, men har vært tungt. Mitt råd er å vente noen år til. Jeg venter mitt 3 barn nå i en alder av 30, og det er en helt annen hverdag, lettere.

Anonymous poster hash: 737b5...abf

[Jakkie]

Vis du vil fullføre studiene først, ville jeg da ha råde deg til å vente. Får å gjøre skolearbeid/jobb med barn er ikke lett. Jeg er selv 18 blir 19 nå om ikke så lenge og har selv ett barn på snart 5 mnd, det er fantastisk å være mor men der er krevende!

Forholde til kjæresten blir sterkere etter svangerskap og fødsel men også stessende får barnet er første prioritet uansett så kjærestetid vil man ikke få mye av. Men vis det blir alt får krevende så kam ikk jeg garantere deg at dere holder sammen får alltid får det er mange som ser at forholde er perfekt,men det blir jo ikke alltid sånt, prøvr kan dere får det er ikke garantert at man scorer på første forsøk får der kan ta flere månder/år å bli gravid.

Men du bestemmer selv så vis du føler at du vil prøve så gjør du det men det er som oftest på eget ansvar

[SuperFries]

Jeg forstår deg godt, for dette var også min plan. Takk og lov at jeg ikke ble gravid! Forholdet varte ikke, men det er egentlig ikke poenget. Det er økonomisk krevende å ha barn. Jeg vil anbefale deg å fullføre et studium og få deg fast jobb før du får barn. Det vil gi deg betydelig færre bekymringer og problemer senere.

[Anonym bruker]

Min mor fikk meg da hun var 21. Hun hadde vært sammen med faren min i 5 år og de giftet seg da hun var 20 og han 23. Selv synes hn vist hun har gjort en flott jobb som mor, men jeg skulle ønske hun hadde ventet. Hun var ikke moden nok til å takle vanskeligheter og kritikk på en god måte. Min søster som er født 5 år senere har fått en mye bedre oppvekst. Med henne var moren min moden. Hun klarte å se forbi egne behov og ikke minst hun klarte å ta gode avgjørelser også når hun ble litt presset av andre. Jeg skulle ønske min mor hadde ventet.

 

Anonymous poster hash: 2f009...c04

[Anonym bruker]

Av alle unge jenter som har skrevet her inne om ønsket om å få barn, er vel du den som har fått de mest ålreite og hyggeligste svarene. Du spør totalt ukjente voksne damer, noen med unger som er eldre enn deg, og mener at vi ikke er hyggelige nok i svarene til deg... Noen ganger må man bare ta til seg noe og slenge noe annet over skulderen.

Anonymous poster hash: b0129...cd0

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg ble gravid som 19-åring. Fikk barnet da jeg ble 20.

 

Det var uplanlagt. Like etter fødselen fikk jeg fødselsdepresjon. Hele livet var frarøvet meg og det var barnets feil. Faren nektet meg å studere. Så jeg måtte jobbe i butikk for å tjene penger. Like før barnet ble 2 dro jeg derfor fra faren. Det føltes veldig nedverdigende å ikke få studert.

 

Jeg var fortsatt deprimert frem til jeg begynte på studiene. Da jeg begynte løsnet alt. Jeg ble lykkelig. Jeg fant mitt kall i livet. Og vet du hva? Det gikk helt supert med en toåring. Man lærer å bli rutinert. Man gjør skolearbeidet på skolen og er mamma når man kommer hjem. Jeg dro ut annenhver helg og var sosial med de andre studentene. Jeg ble tidlig ferdig med bacheloroppgaven og gikk ut med B i snitt.

 

I løpet av studietiden traff jeg også min mann. Hadde jeg ventet hadde jeg nok valgt å få barn med ham først. Men det gjør ingenting at jeg har barn fra før for han stiller opp. Hver dag.

 

Nå har jeg fast jobb. Tjener omtrent 450 000 i året og det er helt greit for meg. Meg og min mann har fått et barn sammen også.

 

Jeg er nå 30. Angrer ikke på noen ting. Eneste som jeg synes var dumt var at jeg ble deprimert for at livet var ødelagt. Der var jo ikke det. Bare annerledes fra andre unge. Jeg hadde nok festet mer og brydd meg mindre om studiene uten barn. Så jeg kan takke ungen for at jeg gjennomførte så godt som jeg gjorde.

 

Eneste som jeg synes er dumt nå er at jeg ikke fikk mulighet til å spare under studiene da jeg var alene og derfor fortsatt leier. Har nå spart noen hundretusen men med dagens krav er det vanskelig å få kjøpt. Leiligheten vi leier er veldig fin og alle har hver sitt rom så vi lider ingen nød

 

Du vet selv best hvordan du kommer til å takle barn.

 

For meg gikk det veldig bra til slutt.

 

Anonymous poster hash: a6b82...82f

[Anonym bruker]

 

 

 

Ser meg så absolutt ikke ferdig studert etter årsstudiumet!! Så langt i fra Nei, jeg får ikke støtte fra lånekassen. Men samboer gjør det, om vi får barn

 

Jeg synes det blir for firkantet av dere å dømme meg. Jeg tar til meg råd dere skriver, men vær så snill, skriv på en litt mer positiv måte. Trenger ikke å få slengt alt det jeg (fra før) vet dere mener om slike tilfeller. Jeg er fullstendig klar over at jeg har hele livet mitt foran meg. Jeg trenger ingen til å fortelle meg det. Jeg ønsker ikke at dere skal dømme meg og min samboer selv om vi er unge og "kun" har vært sammen den tiden vi har vært. Dere kjenner heller ikke til mitt kjennskap til samboer før vi ble sammen? Prøv å være støttende i måten dere skriver på, ikke angripende… Det er mye mer overbevisende for en som faktisk spør om råd.

 

Ja, forholdet til meg og samboer er sterkt. Vi har vært i en avstandsforhold veldig store deler av forholdet og det var også dette som fikk oss til avvente det å gå inn et forhold. Så hvis du skal se det sånn har vi allerede vært sammen i over 2 år.

 

Ja, tankene om vente er der så klart! Ikke misforstå, ingen ting er bestemt! Jeg er selv aktiv idrettsutøver og jeg vil jo så klart vente å se hvordan mine prestasjoner utover det også går.

 

Inntektene til meg og samboer er ikke noe jeg vil nevne her inne. Det er privat. Men det kan sies at vi har en god økonomi, foreldrepenger er ikke noe problem.

 

Vi er ikke desperate, og det skal også sies at jeg har gjort bra på videregående er fri til å studere de rettningene jeg ønsker å velge. Planen over lenger tid er å ha et barn innen jeg fyller 24. Ja, nettopp fordi planene ikke er 110% bestemt. Jeg vet at man er ung en gang i livet. Dere alle sammen var sikkert som meg når dere var yngre, helt klart… Jeg dømmer ikke deres valg, og deres «tenårings forelskelse», og jeg respekterer deres vellykkede liv med full utdanning, barn, mann og hus! Jeg og kjæresten har allerede vært gjennom mye. Og dere tenker: «Mye? Du vet ikke hva ordet «mye» betyr en gang» Igjen, tro hva dere vil. Men jeg vil ikke gå for mye inn i mitt privatliv, for det har dere ingenting med.

 

Tusen takk for svar fra dere som ønsker å «støtte» meg Jeg er nok bare en av de unge og desperate jentene i deres øyne.

Og for å være seriøs, tusen takk til dere som faktisk gir støttende svar, ja både positive og negative. Vil mye heller motta råd fra dere som har opplevd det selv, enn dere som braser ut med "Du er ikke klar for å planlegge!" uten noen flere argumenter enn at jeg er for ung.

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

En mann løper inn til en løpsk okse, blir skadet og sier til sine kamerater: "Kom ikke hit!"

 

To av kameratene løper inn likevel, blir skadet og roper til resterende kamerater: "Kom ikke hit, dere blir skadet!"

 

Igjen løper kameratene inn, blir skadet og roper til den siste som står der: "Ikke kom hit!!!"

 

Men han vurderer likevel å løpe. Hvorfor?

 

 

Dette er deg! Flere kvinner sier til deg, av egen erfaring: "Tenk deg om!". Flere kvinner sier "Jeg har vært der, ikke gjør det!"

Likevel mener du at du vet best. For meg er det ubegripelig!

Du ber oss være hyggeligere, så vi kan overbevise deg.

Jamen hva skal vi overbevise deg om? Vi gir deg sanne svar og virkelighet, er det ikke det du trenger?

 

Vent! Om 10 år ser du hvorfor... Til og med om 5 år!

 

Anonymous poster hash: 8362c...0a6

Hvis du leser det jeg skrev en gang til, mulig du misforstod? Men jeg skriver at jeg setter pris på kommentarene deres hvor dere deler erfaringer og opplevelser ved å få barn tidlig! Tusen takk for det! Er det jeg trenger vite og var det jeg lurte på. De jeg mener kan være "hyggeligere" er de som skriver følgende: "Siden du spør så skal jeg svare ærlig: Du er alt for ung til å planlegge barn. Du er knapt nok blitt voksen og hjernen er ikke engang ferdig utviklet. Vent med å planlegge barn." . Jeg var kun ute etter å høre erfaringer, ikke bli dømt som person. Ja, jeg er ung. I følge dere er 21 år alt for ungt å få barn, og det er det sikkert også. Får heller vente til jeg nærmer meg 30. Forhåpentligvis er hjernen min ferdig utviklet innen den tid.

 

Jeg har vel ikke gitt noe inntrykk av at jeg vet best? Jeg skriver om hvordan jeg ser på det, jeg har jo ingen erfaring når det gjelder dette her? Jeg spør får å få et innblikk! Jeg setter kjempe stor pris på deres tilbakemeldinger! Eneste jeg har gjort er å fortelle om meg selv og samboer. Og det jeg mener med "overbevisende" er når dere skriver hva dere har opplevd, ikke en kort kommentar. Beklager virkelig om jeg var uklar, og/eller ga deg et inntrykk om at jeg er altvitende. For det er jeg ikke.

 

Takk for svar, og beklager for bryet.

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

 

"Får vente til jeg er 30, kanskje hjernen min er ferdig utviklet til da!"

 

Dette viser jo en viss arroganse og mangel på forståelse av det vi sier.

Det er rene fakta at hjernen ikke er ferdig utviklet, det er ikke noe vi sier for å være stygg.

 

Ingen sier du må vente til du er 30, men hvorvidt strebe etter å være tenåringsmor?

 

 

Anonymous poster hash: 8362c...0a6

[Anonym bruker]

 

Hei dere!

 

Jeg trenger å høre deres meninger når det gjelder graviditet som ung. Jeg forberedt på å få høre mye "du bør vente", "du er har mange år på deg", "du er for ung" osv. Dette er ikke det jeg ønsker å høre fra dere. Jeg vil høre deres historie om hvordan det var å bli gravid i ung alder. Ja, både negative og positive sider ved deres opplevelser

 

Jeg er 18 år og fyller 19 senere i sommer. Jeg og kjæresten har vært sammen i to år til vinteren. Han er 21 år. Til høsten skal jeg begynne å studere, og jeg skal fullføre det første året. Så kommer planene våre. Vi har snakket mye om å leve det klassiske "A4" livet, men det vil vi ikke. Vi ønsker å oppleve gleden av å være unge foreldre. Vi ønsker ikke følge A-B-C, men heller C-A-B. Kjæresten har hatt en grei jobb de siste tre årene. Jeg skal begynne å jobbe nå til høsten ved siden av studiene. Ettersom planen kun er å ta et årsstudium, satser jeg på at dette skal gå greit.

 

Vi har snakket mye om dette og vi er enige om avgjørelsen vår. Prøvinga starter til høsten når dette tidspunktet passer best slik at jeg får fullført årsstudiumet. Jeg er fullt forberedt på at det kan forekomme ulemper under graviditen, men det får komme når det kommer. Jeg velger å ikke ta hensyn til dette foreløpig. Vi har lest om foreldrepenger og permisjon, og støtte vi kan få av lånekassen. Med dette har vi konkludert med at vi har kontroll på det økomiske og dette ikke skal være noen hindring for oss. Vi begge ønsker dette livet mer enn noe annet. Ja, et barn er et enormt ansvar og det er ingen vei tilbake. Men dere alle kjenner vel gleden over å bli mor? Sant? Jeg vil også si at forholdet mellom meg og kjæresten er sterkt. Personlig mener jeg at vi har passert "nyforelsket" stadiet, men det kan vel diskuteres med tanke på tiden vi har vært sammen. Kjæresten min er min bestevenn og er den eneste jeg kan se for meg et liv sammen med. Han har verdens største omsorgshjerte, og at jeg derfor vet at han kommer til å bli en utrolig flott far. Ja, jeg har mange år foran meg, men jeg vet hva jeg vil og det er å leve et liv sammen med min nåverende kjæreste

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

Jeg ble planlagt gravid som 16 åring. Det er den beste avgjørelsen jeg har tatt. Er enda sammen med barnefaren og vi har tre barn til.

 

Men jeg ser jo nå at jeg var ikke så voksen som jeg trodde da!

 

Har tatt fire års høyere utdannelse med barn. Gikk helt fint. Men alle er vi forskjellige.

 

Lykke til.

 

 

Anonymous poster hash: d0627...59a

[Anonym bruker]

Jeg skjønner veldig godt hvor du er! Jeg hadde selv som 18 åring enormt lyst på barn! Jeg tenkte på det til tider svært ofte, og kunne nesten kjenne hvordan eggstokkene dirret ;P Nå ble det ikke til at jeg fikk barn da, og jeg er faktisk veldig glad for det! Jeg fikk førstemann da jeg var 25 år, og er veldig glad for at meg og min manns forhold fikk en del år på å utvikle seg. Jeg er og glad for de "fri-årene" jeg fikk, for selv om barn er helt fantastisk og gir livet en dypere mening, så er det og ganske slitsomt til tider

 

Men jeg husker veldig godt følelsen av å være moden, av å ha tenkt nøye gjennom valget, av å føle at de andre rundt meg ikke forstod hvor jeg var, at selv om de ikke hadde vært klar så ung, så visste jeg at jeg var det! Jeg fikk aldri barn så ung, men jeg tok et annet ganske stort valg, nemlig å gifte meg som 18-åring. Jeg følte 110 % at jeg visste hva jeg begikk meg inn i. Jeg tenkte at jeg aldri ville bli mer klar, og at jeg var reflektert rundt valget.  Jeg er fremdeles gift med samme mann 9 år etterpå, men det har vært en utrolig tøff reise.

 

Selv om jeg var overbevist om at jeg hadde tenkt igjennom alt, at jeg var moden, at jeg var innstilt på alt det tøffe som kunne komme, så ser jeg i etterkant at jeg ikke hadde peiling, og at jeg i stor grad var styrt av av følelsene mine.

 

Jeg vet at dette ikke er helt sammenlignbart med valget om å få barn. Poenget mitt er vel bare at jeg kjenner meg sånn igjen i tankegangen til en 18-åring, og jeg håper at du tar til deg litt av de kommentarene som kommer her.

 

Det er selvfølgelig unntak, der folk er glad for at de fikk barn veldig unge, men jeg tror de fleste vil være enig med meg i at du har ingenting å tape på å leve uten barn en del år til. Både for at du og din kjære skal få noen flere år sammen, og at dere begge parallelt kan utvikle dere, og ha en større form for frihet i denne fasen. 

 

Jeg skriver dette basert på at jeg er for deg og dere, og ønsker dere alt godt! Lykke til med valget

Anonymous poster hash: 11292...db6

[Anonym bruker]

Jeg var 16 når jeg ble sammen med barnefar. Vi prøvde aktivt å få barn fra jeg var 18. Førstemann kom 3 mnd før jeg fylte 20, andre rett før jeg ble 23. Det fungerte kjempegodt for oss. Kroppen var ung og jeg vaar en aktiv mor med ungene (kjøpte hus på 21-års dagen min, alt på stell )

 

Vi gikk fra hverandre etter 13 år, men er fortsatt venner og har samarbeidet godt om barna etterpå. Ingen vet uansett alder om ett forhold varer livet ut...

 

Fikk siden ett barn til når jeg var 33. Alt var mye tungere. Kroppen var eldre... veldig glad jeg har store unger som gjerne blir med minsten og leker

 

For oss var det riktig å få barn tidlig. Mange mener ungdomtiden blir ødelagt.... men trenger ungdomstiden å bare være festing??

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: cd847...c5f

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke det er for tidlig å planlegge at det kommer barn en eller annen gang, men å starte prøving som 18\19år syns jeg er tidlig. Du vet jo ikke hva det vil si å leve er enda.. Ett barn er fantastisk, men det er det om 4-5år og!

 

Når jeg var 18 år, så ville jeg og ha baby. Alt lå tilrettelagt, både økonomi, studier, jobb, fast forhold, hjem og bil.. Men vi valgte å vente, leve litt sammen bare oss.. Det gikk 5år, og jeg ble gravid, og jeg ser jo i dag at jeg vokste masse på de årene.. Vi reiste, opplevde oppturer og nedturer i forholdet, bygget et hus, sparte penger, jobbet osv.. Hadde vi hatt ett barn, så hadde vi kanskje ikke hatt de muligetene.. Ser jo og i ettertid at det er forskjell på økonomien man hadde når man var 18 og trodde man var rik på lite penger, og nå, når vi faktisk ar jobbet en stund.. I ettertid syns jeg til og med at jeg var ung som 23år.. I tillegg er mest sannsynlig ikke vennene dine der at de vil ha barn, og da kan man fort bli ensom.. Og ja, man kan finne på ting med barn og, men det er kjedelig når alle andre skal på fest, og du må være hjemme, eller at alle sover lenge en søndag, og du sitter alene oppe kl6.. Nå merker jeg at mine venner er på samme stadie som meg, og det er deilig å vite at jeg og "Siri" kan møtes på lekeplassen kl8 med barn.. Istede for at jeg hadde vært på lekeplassen og hun hadde akkurat lagt seg etter tidenes nachspiel.. Kanskje helt teite ting, som du tenker at ikke betyr noe, men det gjør faktisk det..

Anonymous poster hash: 50dd9...de0

[Anonym bruker]

Ta ferdig en utdannelse og få deg fast jobb før du får barn. Da har du mer å tilby barnet om du skulle bli alene, man har ingen garantier her i livet. Og, ja, du er litt for ung.

 

Anonymous poster hash: 221f5...0dc

[Anonym bruker]

Det er litt trist å si men jeg også var "klar" når jeg var 18-19 år.. Jeg endte opp med å ta 3 aborter til sammen og jeg må innrømme, det var vondt men herregud jeg er takknemlig for at jeg gjorde det. Jeg skulle også ønske at jeg gjorde mer med årene jeg hadde men jeg har sittet inne og slitt med angst, depresjon og spiseforstyrrelser.. Bruk årene dine på leve drømmene dine! Barn kan du alltids få men når du først har fått barn er det plutselig mye trangere i kasse både for tid og penger..

 

Du føler deg voksen, du føler deg komplett men TRO MEG mye kommer til å skje, du kommer til å forandre deg masse! Jeg har alltid følt at jeg har vært meg selv, at jeg er meg selv lik og ikke har endret meg så mye men nå jeg leser igjennom noe så banalt som gamle blogginnlegg jeg har skrevet eller gamle samtaler på facebook så ser jeg at jeg ikke var den jeg har trodd jeg var.. Du kommer dit en dag også, det er ikke å komme foruten at du vil endre deg mye på årene som kommer.

 

Anbefaler deg å vente til du har bikket 24-25, gi deg selv noen år! Lev litt (klisjé, I know men gjør det <3 )

 

 

Anonymous poster hash: 3e81f...fa5

[Anonym bruker]

 

 

 

Ser meg så absolutt ikke ferdig studert etter årsstudiumet!! Så langt i fra Nei, jeg får ikke støtte fra lånekassen. Men samboer gjør det, om vi får barn

 

Jeg synes det blir for firkantet av dere å dømme meg. Jeg tar til meg råd dere skriver, men vær så snill, skriv på en litt mer positiv måte. Trenger ikke å få slengt alt det jeg (fra før) vet dere mener om slike tilfeller. Jeg er fullstendig klar over at jeg har hele livet mitt foran meg. Jeg trenger ingen til å fortelle meg det. Jeg ønsker ikke at dere skal dømme meg og min samboer selv om vi er unge og "kun" har vært sammen den tiden vi har vært. Dere kjenner heller ikke til mitt kjennskap til samboer før vi ble sammen? Prøv å være støttende i måten dere skriver på, ikke angripende… Det er mye mer overbevisende for en som faktisk spør om råd.

 

Ja, forholdet til meg og samboer er sterkt. Vi har vært i en avstandsforhold veldig store deler av forholdet og det var også dette som fikk oss til avvente det å gå inn et forhold. Så hvis du skal se det sånn har vi allerede vært sammen i over 2 år.

 

Ja, tankene om vente er der så klart! Ikke misforstå, ingen ting er bestemt! Jeg er selv aktiv idrettsutøver og jeg vil jo så klart vente å se hvordan mine prestasjoner utover det også går.

 

Inntektene til meg og samboer er ikke noe jeg vil nevne her inne. Det er privat. Men det kan sies at vi har en god økonomi, foreldrepenger er ikke noe problem.

 

Vi er ikke desperate, og det skal også sies at jeg har gjort bra på videregående er fri til å studere de rettningene jeg ønsker å velge. Planen over lenger tid er å ha et barn innen jeg fyller 24. Ja, nettopp fordi planene ikke er 110% bestemt. Jeg vet at man er ung en gang i livet. Dere alle sammen var sikkert som meg når dere var yngre, helt klart… Jeg dømmer ikke deres valg, og deres «tenårings forelskelse», og jeg respekterer deres vellykkede liv med full utdanning, barn, mann og hus! Jeg og kjæresten har allerede vært gjennom mye. Og dere tenker: «Mye? Du vet ikke hva ordet «mye» betyr en gang» Igjen, tro hva dere vil. Men jeg vil ikke gå for mye inn i mitt privatliv, for det har dere ingenting med.

 

Tusen takk for svar fra dere som ønsker å «støtte» meg Jeg er nok bare en av de unge og desperate jentene i deres øyne.

Og for å være seriøs, tusen takk til dere som faktisk gir støttende svar, ja både positive og negative. Vil mye heller motta råd fra dere som har opplevd det selv, enn dere som braser ut med "Du er ikke klar for å planlegge!" uten noen flere argumenter enn at jeg er for ung.

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

En mann løper inn til en løpsk okse, blir skadet og sier til sine kamerater: "Kom ikke hit!"

 

To av kameratene løper inn likevel, blir skadet og roper til resterende kamerater: "Kom ikke hit, dere blir skadet!"

 

Igjen løper kameratene inn, blir skadet og roper til den siste som står der: "Ikke kom hit!!!"

 

Men han vurderer likevel å løpe. Hvorfor?

 

 

Dette er deg! Flere kvinner sier til deg, av egen erfaring: "Tenk deg om!". Flere kvinner sier "Jeg har vært der, ikke gjør det!"

Likevel mener du at du vet best. For meg er det ubegripelig!

Du ber oss være hyggeligere, så vi kan overbevise deg.

Jamen hva skal vi overbevise deg om? Vi gir deg sanne svar og virkelighet, er det ikke det du trenger?

 

Vent! Om 10 år ser du hvorfor... Til og med om 5 år!

 

Anonymous poster hash: 8362c...0a6

Hvis du leser det jeg skrev en gang til, mulig du misforstod? Men jeg skriver at jeg setter pris på kommentarene deres hvor dere deler erfaringer og opplevelser ved å få barn tidlig! Tusen takk for det! Er det jeg trenger vite og var det jeg lurte på. De jeg mener kan være "hyggeligere" er de som skriver følgende: "Siden du spør så skal jeg svare ærlig: Du er alt for ung til å planlegge barn. Du er knapt nok blitt voksen og hjernen er ikke engang ferdig utviklet. Vent med å planlegge barn." . Jeg var kun ute etter å høre erfaringer, ikke bli dømt som person. Ja, jeg er ung. I følge dere er 21 år alt for ungt å få barn, og det er det sikkert også. Får heller vente til jeg nærmer meg 30. Forhåpentligvis er hjernen min ferdig utviklet innen den tid.

 

Jeg har vel ikke gitt noe inntrykk av at jeg vet best? Jeg skriver om hvordan jeg ser på det, jeg har jo ingen erfaring når det gjelder dette her? Jeg spør får å få et innblikk! Jeg setter kjempe stor pris på deres tilbakemeldinger! Eneste jeg har gjort er å fortelle om meg selv og samboer. Og det jeg mener med "overbevisende" er når dere skriver hva dere har opplevd, ikke en kort kommentar. Beklager virkelig om jeg var uklar, og/eller ga deg et inntrykk om at jeg er altvitende. For det er jeg ikke.

 

Takk for svar, og beklager for bryet.

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

 

"Får vente til jeg er 30, kanskje hjernen min er ferdig utviklet til da!"

 

Dette viser jo en viss arroganse og mangel på forståelse av det vi sier.

Det er rene fakta at hjernen ikke er ferdig utviklet, det er ikke noe vi sier for å være stygg.

 

Ingen sier du må vente til du er 30, men hvorvidt strebe etter å være tenåringsmor?

 

 

Anonymous poster hash: 8362c...0a6

 

Beklager virkelig min arroganse. Jeg er glad dere tar dere tid til å skrive deres erfaringer. Det betyr mye for meg. Jeg overdrev når jeg skrev 30. Jeg håper det forstålig at jeg ikke vil tenke at det skal bli slutt mellom meg og samboer innen de neste årene. Jeg elsker han jo, og jeg er ikke ute etter å se "mulige" brudd i forholdet om noen år. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: c1dca...505

[Anonym bruker]

Ikke misforstå meg, jeg hører på alt dere har å si. Og det påvirker meg. Jeg snakket med samboer om det i går og spurte han igjen om å se på den andre siden ved å få barn; nemlig hva han kan gå glipp av med det ansvaret. Vi har så klart snakket om det før, men jeg bestemte meg for å spørre. Da fikk jeg som svar: Hva går du glipp av i denne alder? Hvorfor gå glipp av noe når man kan oppleve en annen del av livet? Ikke alle foretrekker å feste og "leve livet" som mange mener er viktig. Om dette blir vår avgjørelse, er det å "leve livet" for oss. Jeg spurte videre når det gjaldt reising osv: Vi har nok av tid til å oppleve verden senere i livet. Mulighetene blir mindre, fordi man er bundet til jobb og hverdag, men at det kan være et mål vi kan ha når barna blir gamle nok? 

 

Jeg skal innrømme å si at jeg ikke ble overbevisst av svarene han ga meg, men at han viser at han har lyst til det. For å gå mer inn på privatlivet vårt så kan jeg fortelle dere, som dessverre opplevde at barnefar ikke ble voksen selvom barnet ble født, at samboer har jobbet innenfor helse i over 5 år, og det er også denne retningen han går innen studie. Jeg sier ikke at han kan forandre seg, for det vil vi begge gjøre om vi skal ha barn. Begge er også idrettsutøvere, på et visst nivå kan jeg fortelle. Om det skal være en spesifikk ting jeg kan se som hindring, må det være idretten. Igjen, ingenting er bestemt. Verken når det gjelder idrettsprestasjoner eller resten av hverdagen. 

 

 

Jeg ønsker ikke å være arrogant eller være altvitende. Beklager om noen av dere opplever det. Tusen takk for mange flotte svar dere har gitt meg! 

 

HI

Anonymous poster hash: c1dca...505

[Anonym bruker]

Jeg fikk mitt første barn da jeg akkurat hadde fylt 21. Hadde da vært sammen med bf i 4-5 mnd før jeg ble planlagt gravid. Var helt sikker på at han var den rette,og det er han ennå,10 år,og snart 4 barn senere.

Var akkurat begynt på en langt og tung studium da jeg fikk nr 1,fikk nr 2 underveis, og fullførte studiet på vanlig tid(hadde ikke permisjon,men leste hjemme med babyen). Var veldig innstilt på å få det til,og det gikk helt fint.

Ikke hatt mye hjelp fra familie,og mannen jobber mye. Har vært ekstremt strukturert,og droppet det meste av sosiale ting som tilhører studentlivet. Synes det var mye lettere å ha barn som student,enn som arb taker!

 

Følte meg forøvrig helt klar,da jeg fikk nr 1. Var lei det ansvarsløse livet,fest og moro,og var begynt å lete etter noe som var mer meningsfylt. Var en berikelse og en stor glede å få barn,og føler ikke jeg har gått glipp av noe(bortsett fra sene,late morgener😊)

Vi har reist med barna,og hatt de med på de tingene vi har ønsket å oppleve. Gjør bare opplevelsene ennå bedre!!

 

Det skal sies at min mann er 10 år eldre enn meg,og tjener godt. Vi har aldri måttet slite med økonomi, alltid kunnet reise og kost oss, og kjøpt oss hjelp i huset i de travleste periodene.

Dette har vært viktig for oss,og har spart oss for mye slit i livet(har feks ikke måtte jobbe masse ved siden av studiene for å ha råd til bolig og mat,vi har kunnet reise på ferie hver sommer osv osv).

 

Når alt dette er sagt, så ville jeg likevel anbefalt deg å vente til du er begynt med studier med å få barn. Både fordi det er lettere å komme tilbake etter permisjon,om du allerede er i gang.Men også fordi mye endrer seg når man begynner å studere og man treffer nye interessante mennesker. Plutselig endrer livssynet seg helt,og man får lyst til helt andre ting enn man hadde forutsett.

Ville også ventet om økonomien var dårlig,fordi det er et blodslit å streve med pengene,samtidig som man har liten baby og studerer. Å få barn er dyrt! (Høres ut som dere har dette på stell da).

 

Ellers ville jeg prøvd å oppsøke venner og famile med babyer/barn for å få et ordentlig innblikk i hva det vil si av jobb å ha barn. Noen dager er det e slit!

 

Ser noen skriver om menn som forandrer seg etter man får barn, og ville bare kommentere at dette gjelder uansett hvilken alder man får barn i. Har mange eksempler i min krets,der par i voksne alder har fått barn,og mannen/kona har endret seg/forholdet har endret seg,slik at det har endt med brudd. Så man har ingen garanti uansett alder.

For din del bør du kanskje også ha tent litt gjennom hvordan ting blir OM det skulle bli slutt med deg og bf en gang i fremtiden. Vil du klare å betale for deg,fortsette studier osv osv.

 

Det er en stor avgjørelse å velge å få barn,og det er en livsendrende opplevelse. Kun du kan vite om du helt/ordentlig klar!

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: a35eb...18a