Hvordan blir man fattig i Norge?

[skjotta]

Men hva er fattigdom?

 

Er man fattig dersom man ikke har råd til å reise til Syden i fellesferien? I følge den definisjonen er vi fattige... Selv om vi eier et stort flott hus og har mat på bordet hver dag.

 

Hva skal vi sammenligne med? Hva med de som virkelig ikke har noe, de som lever på gata med alle sine eiendeler i en sekk? Hva er de dersom jeg er fattig?

 

Hva har skjedd med å leve etter evne? Vi har ikke råd til å reise til Syden fordi vi har hus som skal vedlikeholdes og betales, enkelt og greit. Hver jul er vi utrolig oppfinnsomme når det kommer til julegaver (kjøper og lager mange i løpet av året da) og når bursdager dukker opp på uheldige tider hender det jeg må pante flasker.

 

Jeg vil fortsatt ikke kalle meg selv noe i nærheten av fattig.

 

Tror det handler like mye om kravene vi stiller til "nok til å leve av"

[Anonym bruker]

Jobber i helsevesenet, har 3 barn ( mannen fant seg en ny ) Jobber fulltid, men tjener 18 000 ( etter skatt ). Leiligheten koster 9500 i mnd,  så kommer forsikringer, studielån, strøm +++  Vi har kanskje 3000 til forbruk  i mnd. 

Anonymous poster hash: 74043...070

[Anonym bruker]

Kjente meg igjen i blogginnlegget det ble linket til.

 

Jeg er veldig privilegert på mange områder, som at f.eks mamma har vært behjelpelig med depositum og mange andre ting, og min bestemor har praktisk talt gitt meg en bil.

 

Men... Jeg sliter veldig med psyken. Har vært alvorlig deprimert i 10 år, slitt med selvmordstanker og angst. Det, sammen med å få barn som alenemor i tidlig alder, har ført til at jeg har latt økonomien forfalle til de grader. Jeg prøver konstant å få orden, men så skjer det noe i livet som bringer meg så langt ned at jeg mister kontrollen helt. Jobber mye i gode perioder, men med minstelønn hjelper ikke det stort nå når gjeldshavet er så stort.

 

Ja, jeg har havnet i min situasjon pga dårlige valg. Jeg skulle feks aldri fått barn som mindreårig, aldri tatt det første forbrukslånet, skjønt hvor alvorlig min depresjon er og søkt hjelp.

 

Dessuten er ikke far inne i bildet og bidrar med nada. Jeg har tilbud om å jobbe helg og kveld, men uten barnepass lar det seg ikke Gjøre. Er redd for å gå inn i et forhold med en mann, for økonomiske problemer er veldig flaut. Det når barnet henter inn posten og man er redd at besøkende ser at det kommer fra inkassoselskaper... det at man er redd for at strømmen er skrudd av når man kommer hjem... Alt papirarbeidet nav ber meg gjøre føles som en umulig oppgave. Ender opp med at jeg stoler på at jeg holder meg noenlunde oppe slik at jeg får lønn neste måned.

Ja, det høres ut som syting, og det er kanskje det. Men prøv å gjøre alt det jeg har gjort med de ressursene jeg har... så får du gjøre opp en mening om min situasjon...

 

Anonymous poster hash: 401e6...168

[Anonym bruker]

 

Jobber i helsevesenet, har 3 barn ( mannen fant seg en ny ) Jobber fulltid, men tjener 18 000 ( etter skatt ). Leiligheten koster 9500 i mnd, så kommer forsikringer, studielån, strøm +++ Vi har kanskje 3000 til forbruk i mnd.

 

Anonymous poster hash: 74043...070

Hva med overgangsstønad? Bostøtte? Utvidet barnetrygd? Stønad til barnetilsyn?

 

 

Anonymous poster hash: 4c65b...ff3

[Anonym bruker]

Men hva er fattigdom?

 

Er man fattig dersom man ikke har råd til å reise til Syden i fellesferien? I følge den definisjonen er vi fattige... Selv om vi eier et stort flott hus og har mat på bordet hver dag.

 

Hva skal vi sammenligne med? Hva med de som virkelig ikke har noe, de som lever på gata med alle sine eiendeler i en sekk? Hva er de dersom jeg er fattig?

 

Hva har skjedd med å leve etter evne? Vi har ikke råd til å reise til Syden fordi vi har hus som skal vedlikeholdes og betales, enkelt og greit. Hver jul er vi utrolig oppfinnsomme når det kommer til julegaver (kjøper og lager mange i løpet av året da) og når bursdager dukker opp på uheldige tider hender det jeg må pante flasker.

 

Jeg vil fortsatt ikke kalle meg selv noe i nærheten av fattig.

 

Tror det handler like mye om kravene vi stiller til "nok til å leve av"

 

Det sy

 

Men hva er fattigdom?

 

Er man fattig dersom man ikke har råd til å reise til Syden i fellesferien? I følge den definisjonen er vi fattige... Selv om vi eier et stort flott hus og har mat på bordet hver dag.

 

Hva skal vi sammenligne med? Hva med de som virkelig ikke har noe, de som lever på gata med alle sine eiendeler i en sekk? Hva er de dersom jeg er fattig?

 

Hva har skjedd med å leve etter evne? Vi har ikke råd til å reise til Syden fordi vi har hus som skal vedlikeholdes og betales, enkelt og greit. Hver jul er vi utrolig oppfinnsomme når det kommer til julegaver (kjøper og lager mange i løpet av året da) og når bursdager dukker opp på uheldige tider hender det jeg må pante flasker.

 

Jeg vil fortsatt ikke kalle meg selv noe i nærheten av fattig.

 

Tror det handler like mye om kravene vi stiller til "nok til å leve av"

 

Det synes jeg er et veldig godt spørsmål, og det å leve etter evne synes å være noe som har gått i glemmeboken hos enkelte. 

 

Når jeg tenker "fattigdom" i Norge tenker jeg på familier barn blir eksludert fra det sosiale livet: der det kan være problematisk å gå i bursdag pga man ikke har råd til gave, der det er vanskelig å feire bursdag, fritidsaktiviteter som krever utstyr og treningsavgifter blir for dyrt osv

 

Anonymous poster hash: 986d7...df2

[Anonym bruker]

Men hva er fattigdom?

 

Er man fattig dersom man ikke har råd til å reise til Syden i fellesferien? I følge den definisjonen er vi fattige... Selv om vi eier et stort flott hus og har mat på bordet hver dag.

 

Hva skal vi sammenligne med? Hva med de som virkelig ikke har noe, de som lever på gata med alle sine eiendeler i en sekk? Hva er de dersom jeg er fattig?

 

Hva har skjedd med å leve etter evne? Vi har ikke råd til å reise til Syden fordi vi har hus som skal vedlikeholdes og betales, enkelt og greit. Hver jul er vi utrolig oppfinnsomme når det kommer til julegaver (kjøper og lager mange i løpet av året da) og når bursdager dukker opp på uheldige tider hender det jeg må pante flasker.

 

Jeg vil fortsatt ikke kalle meg selv noe i nærheten av fattig.

 

Tror det handler like mye om kravene vi stiller til "nok til å leve av"

 

Svaret ditt viser at du ikke har forstått de som faktisk er fattige. Du/dere kan på ingen måte kalles fattige, dere eier "et stort flott hus" og har mat på bordet hver dag, dere har penger til å vedlikeholde huset og betale avdragene på det, dere har penger til gaver når det er nødvendig. Og selv om dere av og til må ty til panteflasker, så har dere vel knapt det som kan kalles dårlig råd en gang.

Om dere virkelig skulle komme i beit en gang så har dere verdier i huset (om det ikke er lånt over pipa eller det kommer et boligkrakk), dere kan ta opp et ekstralån for å komme dere over en kneik eller dere kan selge huset, ev. bil osv.

 

Du spør: Hva har skjedd med å leve etter evne? Hva når det man har ikke strekker til uansett? Når man ikke lenger eier noe som helst å selge, når man har kuttet alt inn til beinet, når man knapt har noe mer enn det absolutt mest nødvendige - og likevel går i minus hver måned, og faller mellom begge stoler i systemet? Det er slike fattige Hi spør om, og sikkert de som bor på gata også, selv om de trolig ikke henger på forumet her. Det er ikke fattigdom når man eier hus og greier utgiftene sine og har til det man trenger.

 

Det å begynne å dra inn sydenturer og snakke om "å leve etter evne" er egentlig ganske respektløst. De du trolig hinter til, de som lever over evne, de hører inn under luksusfellen, men de er ikke reelt fattige. Det er en enorm forskjell på de gruppene!

 

Anonymous poster hash: 28069...2b3

[Anonym bruker]

 

Men hva er fattigdom?

 

Er man fattig dersom man ikke har råd til å reise til Syden i fellesferien? I følge den definisjonen er vi fattige... Selv om vi eier et stort flott hus og har mat på bordet hver dag.

 

Hva skal vi sammenligne med? Hva med de som virkelig ikke har noe, de som lever på gata med alle sine eiendeler i en sekk? Hva er de dersom jeg er fattig?

 

Hva har skjedd med å leve etter evne? Vi har ikke råd til å reise til Syden fordi vi har hus som skal vedlikeholdes og betales, enkelt og greit. Hver jul er vi utrolig oppfinnsomme når det kommer til julegaver (kjøper og lager mange i løpet av året da) og når bursdager dukker opp på uheldige tider hender det jeg må pante flasker.

 

Jeg vil fortsatt ikke kalle meg selv noe i nærheten av fattig.

 

Tror det handler like mye om kravene vi stiller til "nok til å leve av"

 

Svaret ditt viser at du ikke har forstått de som faktisk er fattige. Du/dere kan på ingen måte kalles fattige, dere eier "et stort flott hus" og har mat på bordet hver dag, dere har penger til å vedlikeholde huset og betale avdragene på det, dere har penger til gaver når det er nødvendig. Og selv om dere av og til må ty til panteflasker, så har dere vel knapt det som kan kalles dårlig råd en gang.

Om dere virkelig skulle komme i beit en gang så har dere verdier i huset (om det ikke er lånt over pipa eller det kommer et boligkrakk), dere kan ta opp et ekstralån for å komme dere over en kneik eller dere kan selge huset, ev. bil osv.

 

Du spør: Hva har skjedd med å leve etter evne? Hva når det man har ikke strekker til uansett? Når man ikke lenger eier noe som helst å selge, når man har kuttet alt inn til beinet, når man knapt har noe mer enn det absolutt mest nødvendige - og likevel går i minus hver måned, og faller mellom begge stoler i systemet? Det er slike fattige Hi spør om, og sikkert de som bor på gata også, selv om de trolig ikke henger på forumet her. Det er ikke fattigdom når man eier hus og greier utgiftene sine og har til det man trenger.

 

Det å begynne å dra inn sydenturer og snakke om "å leve etter evne" er egentlig ganske respektløst. De du trolig hinter til, de som lever over evne, de hører inn under luksusfellen, men de er ikke reelt fattige. Det er en enorm forskjell på de gruppene!

 

Anonymous poster hash: 28069...2b3

 

 

Enig med denne. Eier man et hus og har penger til å beholde det OG ha mat på bordet så er man ikke fattig.

 

Anonymous poster hash: dda25...e92

[Anonym bruker]

Men hva er fattigdom?

 

Er man fattig dersom man ikke har råd til å reise til Syden i fellesferien? I følge den definisjonen er vi fattige... Selv om vi eier et stort flott hus og har mat på bordet hver dag.

 

Hva skal vi sammenligne med? Hva med de som virkelig ikke har noe, de som lever på gata med alle sine eiendeler i en sekk? Hva er de dersom jeg er fattig?

 

Hva har skjedd med å leve etter evne? Vi har ikke råd til å reise til Syden fordi vi har hus som skal vedlikeholdes og betales, enkelt og greit. Hver jul er vi utrolig oppfinnsomme når det kommer til julegaver (kjøper og lager mange i løpet av året da) og når bursdager dukker opp på uheldige tider hender det jeg må pante flasker.

 

Jeg vil fortsatt ikke kalle meg selv noe i nærheten av fattig.

 

Tror det handler like mye om kravene vi stiller til "nok til å leve av"

Hvor vil du med dette? Blir du oppfattet som fattig der du sitter i det store flotte huset ditt?

 

Det finnes fattige folk i Norge, vi har både absolutt fattigdom så vel som relativ fattigdom.

 

Folk som ikje har råd til julegaver eller andre normale ting, tilgode gir at de ikke har et stort flott dyrt hus.

 

Anonymous poster hash: 2f1a8...4c2

[Anonym bruker]

Men hva er fattigdom?

 

Er man fattig dersom man ikke har råd til å reise til Syden i fellesferien? I følge den definisjonen er vi fattige... Selv om vi eier et stort flott hus og har mat på bordet hver dag.

 

Hva skal vi sammenligne med? Hva med de som virkelig ikke har noe, de som lever på gata med alle sine eiendeler i en sekk? Hva er de dersom jeg er fattig?

 

Hva har skjedd med å leve etter evne? Vi har ikke råd til å reise til Syden fordi vi har hus som skal vedlikeholdes og betales, enkelt og greit. Hver jul er vi utrolig oppfinnsomme når det kommer til julegaver (kjøper og lager mange i løpet av året da) og når bursdager dukker opp på uheldige tider hender det jeg må pante flasker.

 

Jeg vil fortsatt ikke kalle meg selv noe i nærheten av fattig.

 

Tror det handler like mye om kravene vi stiller til "nok til å leve av"

 

Nei, man er ikke fattig om man ikke har råd til å reise til Syden i fellesferien. Vi har aldri vært i Syden, men vi får kanskje råd til å reise på restplass til vinteren (utenom vinterferien) hvis vi begynner å spare nå. Likevel synes jeg ikke er fattige. Blir jeg alene vil jeg aldri få råd til å reise noe sted, og vil heller ikke være i stand til å både betale regninger og ha mat på bordet. DA blir jeg fattig.

 

Anonymous poster hash: a757e...59f

[skjotta]

 

 

Men hva er fattigdom?

 

Er man fattig dersom man ikke har råd til å reise til Syden i fellesferien? I følge den definisjonen er vi fattige... Selv om vi eier et stort flott hus og har mat på bordet hver dag.

 

Hva skal vi sammenligne med? Hva med de som virkelig ikke har noe, de som lever på gata med alle sine eiendeler i en sekk? Hva er de dersom jeg er fattig?

 

Hva har skjedd med å leve etter evne? Vi har ikke råd til å reise til Syden fordi vi har hus som skal vedlikeholdes og betales, enkelt og greit. Hver jul er vi utrolig oppfinnsomme når det kommer til julegaver (kjøper og lager mange i løpet av året da) og når bursdager dukker opp på uheldige tider hender det jeg må pante flasker.

 

Jeg vil fortsatt ikke kalle meg selv noe i nærheten av fattig.

 

Tror det handler like mye om kravene vi stiller til "nok til å leve av"

Svaret ditt viser at du ikke har forstått de som faktisk er fattige. Du/dere kan på ingen måte kalles fattige, dere eier "et stort flott hus" og har mat på bordet hver dag, dere har penger til å vedlikeholde huset og betale avdragene på det, dere har penger til gaver når det er nødvendig. Og selv om dere av og til må ty til panteflasker, så har dere vel knapt det som kan kalles dårlig råd en gang.

Om dere virkelig skulle komme i beit en gang så har dere verdier i huset (om det ikke er lånt over pipa eller det kommer et boligkrakk), dere kan ta opp et ekstralån for å komme dere over en kneik eller dere kan selge huset, ev. bil osv.

 

Du spør: Hva har skjedd med å leve etter evne? Hva når det man har ikke strekker til uansett? Når man ikke lenger eier noe som helst å selge, når man har kuttet alt inn til beinet, når man knapt har noe mer enn det absolutt mest nødvendige - og likevel går i minus hver måned, og faller mellom begge stoler i systemet? Det er slike fattige Hi spør om, og sikkert de som bor på gata også, selv om de trolig ikke henger på forumet her. Det er ikke fattigdom når man eier hus og greier utgiftene sine og har til det man trenger.

 

Det å begynne å dra inn sydenturer og snakke om "å leve etter evne" er egentlig ganske respektløst. De du trolig hinter til, de som lever over evne, de hører inn under luksusfellen, men de er ikke reelt fattige. Det er en enorm forskjell på de gruppene!

 

Anonymous poster hash: 28069...2b3

Men det er jo slike ting som folk i dag definerer som "fattig" presset til dyre ferier, konfirmasjonsgaver, vesker og hvem vet hva har økt grensen for hva "fattig" er til noe som er helt søkt.

 

Se på hva hi spør om. Hun snakker ikke om folk som ikke har råd til mat, folk som får strømmen stengt eller må bo på gata. Hun snakker om ferier og gaver.

 

Jeg vet at vi ikke er fattige og poengterer at jeg ikke føler meg fattig, men vi har ikke råd til å dra på ferie i år, vi ville slitt max og litt til dersom en av ungene skulle blitt konfirmert i år og skulle et av barna i bursdag denne uka ville vi måttet spise suppe til middag flere dager... dette er tingene hi snakker om, men jeg er jo ikke fattig.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke fattig men sliter med økonomien min I ett par år fremover men har god jobb og alt. Hjalp bare min familie og var litt naiv. Men kortsiktige problemer.

 

Men skjønner godt at de som virkelig er fattige nesten gir opp spesielt om man har havnet I sykehuskøer eller navsystemet.

 

Sykelønnsordningen er vel og bra, men når leger vet hva som er galt med deg men står I kø for å bli operert men køen er lenge over ett år ja da skjønner jeg at folk begynner å slite. Man er vant til å ha 100% lønn, kan være sykemeldt I ett år med 100%, men når køene er så lange at man nå gå over på aap og 66% av lønnen ja da vil mange spesielt enslige slite enormt.

 

Har og fått oppleve det at ett av barna mine har veldig dårlig syn og må ha briller siden d3t er vanlig brytningsfeil så skal dette ikke bli dekket av nav. Men siden synsfeilen er så stor så ble det dekket. De I fattige familier hvor man får synsproblemer og det ikke blir dekket av nav er det enorme kostnader men de er nødvendige for at barnet ikke skal falle utenfor, men har tenkt veldig på de som må velge mellom å få mat på bordet enn gode verktøy til barna sine. Slike ting vil bli en ond sirkel for det er så lett å falle utenfor når man ikke har de rette hjelpemidlene. Så alt med barnets helse uansett bør være gratis slik at den byrden blir løftet vekk.

 

Anonymous poster hash: 5cc56...f61

[Anonym bruker]

 

 

Men hva er fattigdom?

 

Er man fattig dersom man ikke har råd til å reise til Syden i fellesferien? I følge den definisjonen er vi fattige... Selv om vi eier et stort flott hus og har mat på bordet hver dag.

 

Hva skal vi sammenligne med? Hva med de som virkelig ikke har noe, de som lever på gata med alle sine eiendeler i en sekk? Hva er de dersom jeg er fattig?

 

Hva har skjedd med å leve etter evne? Vi har ikke råd til å reise til Syden fordi vi har hus som skal vedlikeholdes og betales, enkelt og greit. Hver jul er vi utrolig oppfinnsomme når det kommer til julegaver (kjøper og lager mange i løpet av året da) og når bursdager dukker opp på uheldige tider hender det jeg må pante flasker.

 

Jeg vil fortsatt ikke kalle meg selv noe i nærheten av fattig.

 

Tror det handler like mye om kravene vi stiller til "nok til å leve av"

Svaret ditt viser at du ikke har forstått de som faktisk er fattige. Du/dere kan på ingen måte kalles fattige, dere eier "et stort flott hus" og har mat på bordet hver dag, dere har penger til å vedlikeholde huset og betale avdragene på det, dere har penger til gaver når det er nødvendig. Og selv om dere av og til må ty til panteflasker, så har dere vel knapt det som kan kalles dårlig råd en gang.

Om dere virkelig skulle komme i beit en gang så har dere verdier i huset (om det ikke er lånt over pipa eller det kommer et boligkrakk), dere kan ta opp et ekstralån for å komme dere over en kneik eller dere kan selge huset, ev. bil osv.

 

Du spør: Hva har skjedd med å leve etter evne? Hva når det man har ikke strekker til uansett? Når man ikke lenger eier noe som helst å selge, når man har kuttet alt inn til beinet, når man knapt har noe mer enn det absolutt mest nødvendige - og likevel går i minus hver måned, og faller mellom begge stoler i systemet? Det er slike fattige Hi spør om, og sikkert de som bor på gata også, selv om de trolig ikke henger på forumet her. Det er ikke fattigdom når man eier hus og greier utgiftene sine og har til det man trenger.

 

Det å begynne å dra inn sydenturer og snakke om "å leve etter evne" er egentlig ganske respektløst. De du trolig hinter til, de som lever over evne, de hører inn under luksusfellen, men de er ikke reelt fattige. Det er en enorm forskjell på de gruppene!

 

Anonymous poster hash: 28069...2b3

Men det er jo slike ting som folk i dag definerer som "fattig" presset til dyre ferier, konfirmasjonsgaver, vesker og hvem vet hva har økt grensen for hva "fattig" er til noe som er helt søkt.

 

Se på hva hi spør om. Hun snakker ikke om folk som ikke har råd til mat, folk som får strømmen stengt eller må bo på gata. Hun snakker om ferier og gaver.

 

Jeg vet at vi ikke er fattige og poengterer at jeg ikke føler meg fattig, men vi har ikke råd til å dra på ferie i år, vi ville slitt max og litt til dersom en av ungene skulle blitt konfirmert i år og skulle et av barna i bursdag denne uka ville vi måttet spise suppe til middag flere dager... dette er tingene hi snakker om, men jeg er jo ikke fattig.

 

 

 

His innlegg viser likevel en langt større forståelse enn det du gjør når du legger det frem slik du gjør. Hun nevner bl.a. også det med klær og sko, at det også kan være uoverkommelige utgifter for noen, ferie og gaver var bare noe av det. Men Hi er tydeligere på fattigdomsforståelsen sin enn det du er når du snakker om at folk bør begynne å leve etter evne.

 

Folk som bruker begrepet "fattig" fordi man innimellom en måned eller to av året sliter med å ha nok frem til lønning, det viser egentlig bare at man:

1. Ikke vet forskjell på litt dårlig råd og fattigdom.

2. Er lite samfunnsopplyst som ikke ser forskjellen på dårlig råd, det å leve over evne og reell fattigdom.

 

Ditt eksempel over med å pante tomflasker er også et eksempel som viser at dere ikke har dårlig råd heller. Er man fattig så kan man ikke prioritere å kjøpe inn flaskevann, brus og saft, så da har man ikke en gang flasker å pante når det er tomt ellers.

 

Anonymous poster hash: 28069...2b3

[skjotta]

 

 

 

 

Men hva er fattigdom?

 

Er man fattig dersom man ikke har råd til å reise til Syden i fellesferien? I følge den definisjonen er vi fattige... Selv om vi eier et stort flott hus og har mat på bordet hver dag.

 

Hva skal vi sammenligne med? Hva med de som virkelig ikke har noe, de som lever på gata med alle sine eiendeler i en sekk? Hva er de dersom jeg er fattig?

 

Hva har skjedd med å leve etter evne? Vi har ikke råd til å reise til Syden fordi vi har hus som skal vedlikeholdes og betales, enkelt og greit. Hver jul er vi utrolig oppfinnsomme når det kommer til julegaver (kjøper og lager mange i løpet av året da) og når bursdager dukker opp på uheldige tider hender det jeg må pante flasker.

 

Jeg vil fortsatt ikke kalle meg selv noe i nærheten av fattig.

 

Tror det handler like mye om kravene vi stiller til "nok til å leve av"

Svaret ditt viser at du ikke har forstått de som faktisk er fattige. Du/dere kan på ingen måte kalles fattige, dere eier "et stort flott hus" og har mat på bordet hver dag, dere har penger til å vedlikeholde huset og betale avdragene på det, dere har penger til gaver når det er nødvendig. Og selv om dere av og til må ty til panteflasker, så har dere vel knapt det som kan kalles dårlig råd en gang.

Om dere virkelig skulle komme i beit en gang så har dere verdier i huset (om det ikke er lånt over pipa eller det kommer et boligkrakk), dere kan ta opp et ekstralån for å komme dere over en kneik eller dere kan selge huset, ev. bil osv.

 

Du spør: Hva har skjedd med å leve etter evne? Hva når det man har ikke strekker til uansett? Når man ikke lenger eier noe som helst å selge, når man har kuttet alt inn til beinet, når man knapt har noe mer enn det absolutt mest nødvendige - og likevel går i minus hver måned, og faller mellom begge stoler i systemet? Det er slike fattige Hi spør om, og sikkert de som bor på gata også, selv om de trolig ikke henger på forumet her. Det er ikke fattigdom når man eier hus og greier utgiftene sine og har til det man trenger.

 

Det å begynne å dra inn sydenturer og snakke om "å leve etter evne" er egentlig ganske respektløst. De du trolig hinter til, de som lever over evne, de hører inn under luksusfellen, men de er ikke reelt fattige. Det er en enorm forskjell på de gruppene!

 

Anonymous poster hash: 28069...2b3

Men det er jo slike ting som folk i dag definerer som "fattig" presset til dyre ferier, konfirmasjonsgaver, vesker og hvem vet hva har økt grensen for hva "fattig" er til noe som er helt søkt.

 

Se på hva hi spør om. Hun snakker ikke om folk som ikke har råd til mat, folk som får strømmen stengt eller må bo på gata. Hun snakker om ferier og gaver.

 

Jeg vet at vi ikke er fattige og poengterer at jeg ikke føler meg fattig, men vi har ikke råd til å dra på ferie i år, vi ville slitt max og litt til dersom en av ungene skulle blitt konfirmert i år og skulle et av barna i bursdag denne uka ville vi måttet spise suppe til middag flere dager... dette er tingene hi snakker om, men jeg er jo ikke fattig.

 

His innlegg viser likevel en langt større forståelse enn det du gjør når du legger det frem slik du gjør. Hun nevner bl.a. også det med klær og sko, at det også kan være uoverkommelige utgifter for noen, ferie og gaver var bare noe av det. Men Hi er tydeligere på fattigdomsforståelsen sin enn det du er når du snakker om at folk bør begynne å leve etter evne.

 

Folk som bruker begrepet "fattig" fordi man innimellom en måned eller to av året sliter med å ha nok frem til lønning, det viser egentlig bare at man:

1. Ikke vet forskjell på litt dårlig råd og fattigdom.

2. Er lite samfunnsopplyst som ikke ser forskjellen på dårlig råd, det å leve over evne og reell fattigdom.

 

Ditt eksempel over med å pante tomflasker er også et eksempel som viser at dere ikke har dårlig råd heller. Er man fattig så kan man ikke prioritere å kjøpe inn flaskevann, brus og saft, så da har man ikke en gang flasker å pante når det er tomt ellers.

 

Anonymous poster hash: 28069...2b3

Jeg tror ikke du skjønner hva jeg prøver å poengtere, men det er greit.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Men hva er fattigdom?

 

Er man fattig dersom man ikke har råd til å reise til Syden i fellesferien? I følge den definisjonen er vi fattige... Selv om vi eier et stort flott hus og har mat på bordet hver dag.

 

Hva skal vi sammenligne med? Hva med de som virkelig ikke har noe, de som lever på gata med alle sine eiendeler i en sekk? Hva er de dersom jeg er fattig?

 

Hva har skjedd med å leve etter evne? Vi har ikke råd til å reise til Syden fordi vi har hus som skal vedlikeholdes og betales, enkelt og greit. Hver jul er vi utrolig oppfinnsomme når det kommer til julegaver (kjøper og lager mange i løpet av året da) og når bursdager dukker opp på uheldige tider hender det jeg må pante flasker.

 

Jeg vil fortsatt ikke kalle meg selv noe i nærheten av fattig.

 

Tror det handler like mye om kravene vi stiller til "nok til å leve av"

Svaret ditt viser at du ikke har forstått de som faktisk er fattige. Du/dere kan på ingen måte kalles fattige, dere eier "et stort flott hus" og har mat på bordet hver dag, dere har penger til å vedlikeholde huset og betale avdragene på det, dere har penger til gaver når det er nødvendig. Og selv om dere av og til må ty til panteflasker, så har dere vel knapt det som kan kalles dårlig råd en gang.

Om dere virkelig skulle komme i beit en gang så har dere verdier i huset (om det ikke er lånt over pipa eller det kommer et boligkrakk), dere kan ta opp et ekstralån for å komme dere over en kneik eller dere kan selge huset, ev. bil osv.

 

Du spør: Hva har skjedd med å leve etter evne? Hva når det man har ikke strekker til uansett? Når man ikke lenger eier noe som helst å selge, når man har kuttet alt inn til beinet, når man knapt har noe mer enn det absolutt mest nødvendige - og likevel går i minus hver måned, og faller mellom begge stoler i systemet? Det er slike fattige Hi spør om, og sikkert de som bor på gata også, selv om de trolig ikke henger på forumet her. Det er ikke fattigdom når man eier hus og greier utgiftene sine og har til det man trenger.

 

Det å begynne å dra inn sydenturer og snakke om "å leve etter evne" er egentlig ganske respektløst. De du trolig hinter til, de som lever over evne, de hører inn under luksusfellen, men de er ikke reelt fattige. Det er en enorm forskjell på de gruppene!

 

Anonymous poster hash: 28069...2b3

Men det er jo slike ting som folk i dag definerer som "fattig" presset til dyre ferier, konfirmasjonsgaver, vesker og hvem vet hva har økt grensen for hva "fattig" er til noe som er helt søkt.

 

Se på hva hi spør om. Hun snakker ikke om folk som ikke har råd til mat, folk som får strømmen stengt eller må bo på gata. Hun snakker om ferier og gaver.

 

Jeg vet at vi ikke er fattige og poengterer at jeg ikke føler meg fattig, men vi har ikke råd til å dra på ferie i år, vi ville slitt max og litt til dersom en av ungene skulle blitt konfirmert i år og skulle et av barna i bursdag denne uka ville vi måttet spise suppe til middag flere dager... dette er tingene hi snakker om, men jeg er jo ikke fattig.

 

His innlegg viser likevel en langt større forståelse enn det du gjør når du legger det frem slik du gjør. Hun nevner bl.a. også det med klær og sko, at det også kan være uoverkommelige utgifter for noen, ferie og gaver var bare noe av det. Men Hi er tydeligere på fattigdomsforståelsen sin enn det du er når du snakker om at folk bør begynne å leve etter evne.

 

Folk som bruker begrepet "fattig" fordi man innimellom en måned eller to av året sliter med å ha nok frem til lønning, det viser egentlig bare at man:

1. Ikke vet forskjell på litt dårlig råd og fattigdom.

2. Er lite samfunnsopplyst som ikke ser forskjellen på dårlig råd, det å leve over evne og reell fattigdom.

 

Ditt eksempel over med å pante tomflasker er også et eksempel som viser at dere ikke har dårlig råd heller. Er man fattig så kan man ikke prioritere å kjøpe inn flaskevann, brus og saft, så da har man ikke en gang flasker å pante når det er tomt ellers.

 

Anonymous poster hash: 28069...2b3

Jeg tror ikke du skjønner hva jeg prøver å poengtere, men det er greit.

 

 

Du mener nok at det ikke finnes fattigdom i Norge sammenlignet med andre land.

 

Anonymous poster hash: dda25...e92

[skjotta]

 

 

 

 

 

 

Men hva er fattigdom?

 

Er man fattig dersom man ikke har råd til å reise til Syden i fellesferien? I følge den definisjonen er vi fattige... Selv om vi eier et stort flott hus og har mat på bordet hver dag.

 

Hva skal vi sammenligne med? Hva med de som virkelig ikke har noe, de som lever på gata med alle sine eiendeler i en sekk? Hva er de dersom jeg er fattig?

 

Hva har skjedd med å leve etter evne? Vi har ikke råd til å reise til Syden fordi vi har hus som skal vedlikeholdes og betales, enkelt og greit. Hver jul er vi utrolig oppfinnsomme når det kommer til julegaver (kjøper og lager mange i løpet av året da) og når bursdager dukker opp på uheldige tider hender det jeg må pante flasker.

 

Jeg vil fortsatt ikke kalle meg selv noe i nærheten av fattig.

 

Tror det handler like mye om kravene vi stiller til "nok til å leve av"

Svaret ditt viser at du ikke har forstått de som faktisk er fattige. Du/dere kan på ingen måte kalles fattige, dere eier "et stort flott hus" og har mat på bordet hver dag, dere har penger til å vedlikeholde huset og betale avdragene på det, dere har penger til gaver når det er nødvendig. Og selv om dere av og til må ty til panteflasker, så har dere vel knapt det som kan kalles dårlig råd en gang.

Om dere virkelig skulle komme i beit en gang så har dere verdier i huset (om det ikke er lånt over pipa eller det kommer et boligkrakk), dere kan ta opp et ekstralån for å komme dere over en kneik eller dere kan selge huset, ev. bil osv.

 

Du spør: Hva har skjedd med å leve etter evne? Hva når det man har ikke strekker til uansett? Når man ikke lenger eier noe som helst å selge, når man har kuttet alt inn til beinet, når man knapt har noe mer enn det absolutt mest nødvendige - og likevel går i minus hver måned, og faller mellom begge stoler i systemet? Det er slike fattige Hi spør om, og sikkert de som bor på gata også, selv om de trolig ikke henger på forumet her. Det er ikke fattigdom når man eier hus og greier utgiftene sine og har til det man trenger.

 

Det å begynne å dra inn sydenturer og snakke om "å leve etter evne" er egentlig ganske respektløst. De du trolig hinter til, de som lever over evne, de hører inn under luksusfellen, men de er ikke reelt fattige. Det er en enorm forskjell på de gruppene!

 

Anonymous poster hash: 28069...2b3

Men det er jo slike ting som folk i dag definerer som "fattig" presset til dyre ferier, konfirmasjonsgaver, vesker og hvem vet hva har økt grensen for hva "fattig" er til noe som er helt søkt.

 

Se på hva hi spør om. Hun snakker ikke om folk som ikke har råd til mat, folk som får strømmen stengt eller må bo på gata. Hun snakker om ferier og gaver.

 

Jeg vet at vi ikke er fattige og poengterer at jeg ikke føler meg fattig, men vi har ikke råd til å dra på ferie i år, vi ville slitt max og litt til dersom en av ungene skulle blitt konfirmert i år og skulle et av barna i bursdag denne uka ville vi måttet spise suppe til middag flere dager... dette er tingene hi snakker om, men jeg er jo ikke fattig.

His innlegg viser likevel en langt større forståelse enn det du gjør når du legger det frem slik du gjør. Hun nevner bl.a. også det med klær og sko, at det også kan være uoverkommelige utgifter for noen, ferie og gaver var bare noe av det. Men Hi er tydeligere på fattigdomsforståelsen sin enn det du er når du snakker om at folk bør begynne å leve etter evne.

 

Folk som bruker begrepet "fattig" fordi man innimellom en måned eller to av året sliter med å ha nok frem til lønning, det viser egentlig bare at man:

1. Ikke vet forskjell på litt dårlig råd og fattigdom.

2. Er lite samfunnsopplyst som ikke ser forskjellen på dårlig råd, det å leve over evne og reell fattigdom.

 

Ditt eksempel over med å pante tomflasker er også et eksempel som viser at dere ikke har dårlig råd heller. Er man fattig så kan man ikke prioritere å kjøpe inn flaskevann, brus og saft, så da har man ikke en gang flasker å pante når det er tomt ellers.

 

Anonymous poster hash: 28069...2b3

Jeg tror ikke du skjønner hva jeg prøver å poengtere, men det er greit.

Du mener nok at det ikke finnes fattigdom i Norge sammenlignet med andre land.

 

Anonymous poster hash: dda25...e92

Nei, jeg stiller spørsmål ved hva vi i dag definerer som fattig.

 

Leste nettopp en tråd der ei klaget over at bilen røyk og måtte repareres. Hun ble bedt om å lese denne tråden for å se at der er mange som har det verre og at hun tross alt hadde kjøpt nye ting de ikke hadde råd til. Kan man ikke be de samme menneskene om å ta en tur ut i Oslos gater og se på de som tigger fordi de ikke har råd til et sted å bo?

 

Jeg VET jeg ikke er fattig, men der er faktisk andre mennesker som synes vi er det (ungene har ikke merkeklær, vi eier ingen fancy design stoler eller lamper, ikke har vi hytte eller båt og jeg kjøper mye brukt), og for meg blir det sprøtt.

 

Det er våre krav til levestandard som avgjør om vi ser på oss selv (og andre) som fattige.

 

Og man trenger ikke gå ut av Norge for å finne virkelig fattige mennesker, og akkurat som at du synes mine kommentarer er et hån mot de du regner som fattige, så kan jeg synes at å snakke om ferier, klær, sko, konfirmasjon og gaver blir et hån ovenfor de som ikke har tak over hodet.

 

Alt er relativt, og jeg synes det er spennende å se hvordan ulike mennesker definerer et så vidt begrep som "fattig"

[Anonym bruker]

Her er noen tall på hva som regnes som fattigdom i Norge. Til høyre for artikkelen ligger tall fra SSB. I tillegg til dette bør selvfølgelig sees om man sitter på hus eller leilighet. Stor forskjell på noen som betaler ned til seg selv hver måned og de som betaler mer i å leie, alt rett ut hver måned uten muligheter for å spare.

Merk at tallene som brukes er inntekt etter skatt.

 

http://www.nrk.no/norge/6100-flere-barn-ble-fattige-i-norge-1.12201866

Anonymous poster hash: 28069...2b3

[Roheryn]

Velferdsstaten er forsåvidt ingen illusjon i den forstand at om man takler byråkratiet så får man alltid mat og tak over hodet. Men mange fattige lever nok "over evne" i forsøk på å gi sine barn en oppvekst som ligner på den andre barn får. Jeg har selv vært der og kjent på hvor fælt det er å velge mellom å bruke penger på vinterklær eller middag. Sosialstønad sikrer deg husleie, strøm, og noen tusenlapper i mnd til "livsopphold" (dvs alt annet) for en familie på to voksne og to barn. Tror vi hadde totalt 5-6000 alt i alt etter husleie og strøm, og det dekker virkelig bare et svært nøkternt kosthold og det mest nødvendige i tillegg. Men det er fryktelig vanskelig å senke levestandarden ned til det nivået sosialstønad legger opp til, for det tillater virkelig ingen "utskeielser".

 

For vår del handlet det om langtekkelige helsekøer, en mangeårig prosess for å få daglig omsorg for min stedatter (det stoppet i anke til høyesterett, politi på døra for å hente ungen hos mor og deretter år med utredninger og behandling for en kombinasjon av traumer hos barnet og medfødte tilstander). Med en mann i huset som senere har fått diagnose adhd og asperger, en baby og en toddler med store adferdsproblemer, samt hennes mor som truet oss på livet... vel, jeg er ikke noe supermenneske og var ikke i stand til å søke jobb i tillegg. Datteren hans gikk først og det var utvilsomt riktig prioritert, men nav tar ikke høyde for at det ble min jobb å kjempe for henne.

[Roheryn]

Jeg har forøvrig også som barn opplevd å leve med stadig avstengt strøm, tvangssalg av hus, klesvask i kjøkkenvasken, manglende mat osv. Virkelig fattigdom.

 

Det handlet om fatal økonomistyring. Inntekten ville dekket en ok levestandard, men pengene ble surret bort første uka etter lønning og inkassogjelda økte og ble til tvangstrekk osv. Det er ganske utrolig hvordan voksne mennesker kan ha så fatalt dårlig økonomisk sans, men det er nok mange sånne og på sett og vis bør man vel betrakte det som en form for psykisk sykdom.

[Anonym bruker]

Jeg har forøvrig også som barn opplevd å leve med stadig avstengt strøm, tvangssalg av hus, klesvask i kjøkkenvasken, manglende mat osv. Virkelig fattigdom.

 

Det handlet om fatal økonomistyring. Inntekten ville dekket en ok levestandard, men pengene ble surret bort første uka etter lønning og inkassogjelda økte og ble til tvangstrekk osv. Det er ganske utrolig hvordan voksne mennesker kan ha så fatalt dårlig økonomisk sans, men det er nok mange sånne og på sett og vis bør man vel betrakte det som en form for psykisk sykdom.

 

Kjenner meg igjen. Skulle tro mine foreldre var utviklingshemmet, de klarte gang på gang å rote det til. Namsmann var en godt kjent person hos oss og ikke en sjelden gjest, regninger, purringer og inkassovarsler havnet i en skuff, uåpnet som regel. Min mor har alltid gjort seg avhengig av pappa og pappa hadde dårlig impulskontroll hva gjelder pengebruk pluss elsket duppeditter. Jeg husker sååå godt den gang han bare skulle ut for en tur og kom tilbake med en vhs-spiller (svindyr den gangen, helt ny teknologi). Jeg var ikke mer enn 8 år og det var spennende å få en mikke mus-film utenom jul, men til gjengjeld fikk jeg ikke vintersko det året. Gikk med utslitte joggesko, var våt på beina i et halvt år.

 

Faren min røykte og merkelig nok var det alltid penger til det, pluss til bensin, til tross at han kunne tatt bussen til jobb. Gammel men stor bil, brukte masse bensin og alltid noe som måtte fikses, noe min far ikke kunne gjøre selv. Biler ble aldri betalt kontant, måtte alltid ha lån til. Skjedde mer enn en gang at bilen takket for seg før lånet var nedbetalt, så da hadde vi 2 billån og kun 1 bil som var like mye vrak.

 

Vi hadde mat på bordet hver dag, men mamma var ikke flink til å lage mat, det ble lite grønnsaker eller rent kjøtt, brød var som regel loff. Var vi tom for pålegg kunne vi godt ha sukker på skiva. Tenk, sukker!

 

Idrett kunne vi barna ikke være med. Treningsavgifter hadde vi ikke råd til, ikke utstyr heller. Og med utstyr mener jeg ikke fancy idrett som slalom eller ridning, men simpel håndball eller fotball. Med mine utslitte joggesko hadde jeg ikke lov å gå i hallen.

 

Barnebursdager gikk vi heller ikke, men det var nok fordi vil aldri feiret selv og etterhvert ble vi ikke invitert lengre, det var før den tid der man hadde avtale "alle eller ingen". Vi hadde ikke råd til bøker, men jeg elsket biblioketet, var der hver uke.

 

Skidag gruet jeg meg til i ukesvis i forveien. Selv om vi kanskje kunne lånt utstyr for en billig penge, jeg kunne jo ikke stå på ski og var redd. Blir man eldre skjønner man også at akebakken er ikke kult, spesielt når man må bruke rompebrett.

 

Frisør hadde vi aldri råd til, sånn sett heldig at jeg er jente, da var det jo bare fint med langt hår. Broren min derimot, pluss at mamma sugde på klipping...

 

Jeg fikk min første jobb da jeg var 12 år, støvsuging hos et eldre ektepar. 20 kroner hver gang, jeg følte meg rik! Foreldrene mine visste at jeg var skoleflink, men støttet ikke mitt ønske om å gå på videregående, nei, jeg ble dyttet ut i jobb. Flyttet ut 18 år gammel og eide ingenting. Konfirmasjonspengene hadde forresten foreldre mine brukt opp, takk for den.

 

Redningen min var at jeg var intelligent nok til å skjønne at jeg må skaffe meg mer utdanning og at over- eller heller sagt feilforbruk må unngås. Så jeg studerte ved siden av jobb, tok lang tid, men jeg klarte det. Fikk en godt betalt jobb etterhvert, pluss at jeg møtte min bunnsolide mann. Han kommer også fra trange kår, men der levde man nøktern og tæring etter næring prinsipp.

 

Vi var flinke med penger og heldig med boligmarked, unger ventet vi med lenge. Idag sitter vi med stort hus, flere fine biler og hytte. Foreldrene mine er fremdeles fattige som kirkerotter, men veldig stolt over hvor bra jeg har det. Her går pengene omvendt, jeg kjøper tv eller vaskemaskin til dem. Broren min hadde samme utgangspunkt som meg, men han bare tok over mønsteret til foreldrene våre, og er grønn av misunnelse. Har fått flere ganger høre at jeg bare hadde flaks, og kanskje han har rett. Jeg klarte å se feilene, det gjorde ikke han og han ble gjeldsslave rett etter han ble myndig. Han er skrekkeksempel på sosial arv.

 

Anonymous poster hash: a6956...2ed

[Anonym bruker]

Økonomi og penger var forresten et ikke-tema hos oss. Vi snakket ALDRI om penger, vi barn skjønte det bare. Vi maste aldri om å få ting, jeg tror mine foreldre visste ikke engang om disse våte joggesko jeg sleit med en hel vinter. Barn er utrolig lojal og dekker over foreldrenes feil.

Anonymous poster hash: a6956...2ed

[Anonym bruker]

Men hva er fattigdom?

 

Er man fattig dersom man ikke har råd til å reise til Syden i fellesferien? I følge den definisjonen er vi fattige... Selv om vi eier et stort flott hus og har mat på bordet hver dag.

 

Hva skal vi sammenligne med? Hva med de som virkelig ikke har noe, de som lever på gata med alle sine eiendeler i en sekk? Hva er de dersom jeg er fattig?

 

Hva har skjedd med å leve etter evne? Vi har ikke råd til å reise til Syden fordi vi har hus som skal vedlikeholdes og betales, enkelt og greit. Hver jul er vi utrolig oppfinnsomme når det kommer til julegaver (kjøper og lager mange i løpet av året da) og når bursdager dukker opp på uheldige tider hender det jeg må pante flasker.

 

Jeg vil fortsatt ikke kalle meg selv noe i nærheten av fattig.

 

Tror det handler like mye om kravene vi stiller til "nok til å leve av"

Hadde jeg skillet leve av kun min aap hadde jeg måtte klare meg på 18500 i mnd, så kan du jo finne ut selv om det kun er sydenturen som hadde ryki...

 

Anonymous poster hash: c476d...d38

[Anonym bruker]

Hvis man bruker mere penger enn det man har, da blir man fattig.

 

Hvis man bruker kredittkort uten å ha penger til å betale det med, da blir man fattig etterhvert.

 

Hvis manikke priker mere penger enn man har, da går det greit.

 

 

En må aldri bruke mere penger enn man har uansett. En dropper ferie, dure klær, leker og andre luksus ting til man har orden på økonomien.

 

Det finnes svært få unnskyldninger. Flesteparten er egentlig ikke fattige, men de blir det, da de lever som om de har flusst med penger.

 

Og når de har begynnt å bruke mere penger enn det de har, ja da blir det en ond sirkel.

Mange blir nok forferdelig sint når jeg skriver dette, men jeg vet jeg har rett.

 

( finnes noen få unntak, men det gjør det alltid)

 

Anonymous poster hash: 45601...c45

[Anonym bruker]

 

 

 

Men hva er fattigdom?

 

Er man fattig dersom man ikke har råd til å reise til Syden i fellesferien? I følge den definisjonen er vi fattige... Selv om vi eier et stort flott hus og har mat på bordet hver dag.

 

Hva skal vi sammenligne med? Hva med de som virkelig ikke har noe, de som lever på gata med alle sine eiendeler i en sekk? Hva er de dersom jeg er fattig?

 

Hva har skjedd med å leve etter evne? Vi har ikke råd til å reise til Syden fordi vi har hus som skal vedlikeholdes og betales, enkelt og greit. Hver jul er vi utrolig oppfinnsomme når det kommer til julegaver (kjøper og lager mange i løpet av året da) og når bursdager dukker opp på uheldige tider hender det jeg må pante flasker.

 

Jeg vil fortsatt ikke kalle meg selv noe i nærheten av fattig.

 

Tror det handler like mye om kravene vi stiller til "nok til å leve av"

Svaret ditt viser at du ikke har forstått de som faktisk er fattige. Du/dere kan på ingen måte kalles fattige, dere eier "et stort flott hus" og har mat på bordet hver dag, dere har penger til å vedlikeholde huset og betale avdragene på det, dere har penger til gaver når det er nødvendig. Og selv om dere av og til må ty til panteflasker, så har dere vel knapt det som kan kalles dårlig råd en gang.

Om dere virkelig skulle komme i beit en gang så har dere verdier i huset (om det ikke er lånt over pipa eller det kommer et boligkrakk), dere kan ta opp et ekstralån for å komme dere over en kneik eller dere kan selge huset, ev. bil osv.

 

Du spør: Hva har skjedd med å leve etter evne? Hva når det man har ikke strekker til uansett? Når man ikke lenger eier noe som helst å selge, når man har kuttet alt inn til beinet, når man knapt har noe mer enn det absolutt mest nødvendige - og likevel går i minus hver måned, og faller mellom begge stoler i systemet? Det er slike fattige Hi spør om, og sikkert de som bor på gata også, selv om de trolig ikke henger på forumet her. Det er ikke fattigdom når man eier hus og greier utgiftene sine og har til det man trenger.

 

Det å begynne å dra inn sydenturer og snakke om "å leve etter evne" er egentlig ganske respektløst. De du trolig hinter til, de som lever over evne, de hører inn under luksusfellen, men de er ikke reelt fattige. Det er en enorm forskjell på de gruppene!

 

Anonymous poster hash: 28069...2b3

Men det er jo slike ting som folk i dag definerer som "fattig" presset til dyre ferier, konfirmasjonsgaver, vesker og hvem vet hva har økt grensen for hva "fattig" er til noe som er helt søkt.

 

Se på hva hi spør om. Hun snakker ikke om folk som ikke har råd til mat, folk som får strømmen stengt eller må bo på gata. Hun snakker om ferier og gaver.

 

Jeg vet at vi ikke er fattige og poengterer at jeg ikke føler meg fattig, men vi har ikke råd til å dra på ferie i år, vi ville slitt max og litt til dersom en av ungene skulle blitt konfirmert i år og skulle et av barna i bursdag denne uka ville vi måttet spise suppe til middag flere dager... dette er tingene hi snakker om, men jeg er jo ikke fattig.

Du bruker ikke over evne, du BOR over evne.

 

Anonymous poster hash: 1b689...70e

[Anonym bruker]

Hvis man bruker mere penger enn det man har, da blir man fattig.

 

Hvis man bruker kredittkort uten å ha penger til å betale det med, da blir man fattig etterhvert.

 

Hvis manikke priker mere penger enn man har, da går det greit.

 

 

En må aldri bruke mere penger enn man har uansett. En dropper ferie, dure klær, leker og andre luksus ting til man har orden på økonomien.

 

Det finnes svært få unnskyldninger. Flesteparten er egentlig ikke fattige, men de blir det, da de lever som om de har flusst med penger.

 

Og når de har begynnt å bruke mere penger enn det de har, ja da blir det en ond sirkel.

Mange blir nok forferdelig sint når jeg skriver dette, men jeg vet jeg har rett.

 

( finnes noen få unntak, men det gjør det alltid)

 

Anonymous poster hash: 45601...c45

Hvis du plutselig blir alene og har utbetalt 18500 i mnd så tror jeg faktisk ikke dine tiltak hjelper stort dessverre... Men det er kanskje de du omtaler som få unntak. For meg er det en relativt stor gruppe mennesker som har det slik dessverre og det finnes ingen verdighet igjen for disse menneskene, kun en uendelig lang fattigdom man ikke ser enden av

 

Anonymous poster hash: c476d...d38

[Anonym bruker]

Ut i fra det jeg har sett i omgivelsene mine så er det nok slik at noen har hatt skikkelig uflaks med mange ting eller vært utsatt for lureri (ref innleggene i tråden her).

 

MEN så er det en del mennesker som bare måååå bruke alt til siste krone. Kjenner til to familier med meget stram økonomi pga sykdom. Begge familiene har alltid brukt absolutt alt de har. Ikke på ufornuftige ting altså, men likvel brukt alt. Da har man ikke mye å gå på. Nå skal det sies at begge disse familiene har klart å gi barna det de trenger inkludert fritidsaktiviteter, men det går selvsagt på bekostning av andre ting.

Anonymous poster hash: 759fe...74b