Hvordan blir man fattig i Norge?

[Anonym bruker]

Jeg lurer på hvilke omstendigheter som har gjort deg/ din familie fattige?

Leser ofte om de som ikke har råd til ferier, julegaver, konfirmasjon, klær... Hvordan har det blitt slik? Er velferdsstaten bare en illusjon? Er det et så brutalt system i landet vårt at de aller dårligst stilte rett og slett ikke klarer seg?

 

Dette er ingen debatt om late NAV'ere. Jeg lurer på hvordan ting ble som de ble, hvordan et par nye sko blir en nærmest uoverkommelig utgiftspost... Kan aldri tenke meg det et latskap som gjør at familier sliter så mye at ungene ikke får delta på fritidsaktiviteter eller feire bursdag med venner...

 

Anonymous poster hash: 54dfc...a05

[Anonym bruker]

For min del var det at min mann bare skulle på jobb... Og aldri kom tilbake... Og lot meg sitte med huslån, billån og alt av utgifter alene. brukte alt av sparepenger og alt på bufferkontoene. Sykmeldt og nå på aap etter alt stresset og leddgikt er påvist. Tap tap tap. Prøver salg, men umulig... Er snart ruinert

 

Anonymous poster hash: ce3a1...7ba

[Anonym bruker]

Velferdsstaten er en illusjon. De som er trygdede har ofte veldig lite å klare seg for. Mange kunne kanskje fått mer hvis de orket å sloss mot NAV, men er man kronisk syk hender det man bare tar til takke med det man får fordi man ikke har ork til å kjempe mot systemet. Mener å huske studier har bevist at det er de ressurssterke som er "flinkest" til å benytte seg av tilbudene som er der. Det er jo også de som er høyt utdannede og har god helse som er flinkest til å snakke for seg og orker å ta kampen.

 

Anonymous poster hash: 1a763...f73

[Anonym bruker]

Verst er det vel for de som havner mellom barken og veden, systemet klarer ikke fange opp absolutt alle, det vil alltid være noen som ikke har krav på de forskjellige ytelsene....

Anonymous poster hash: e38cb...dca

[cecilies mamma]

for vår del så mistet mannen jobben og fant ikke ny jobb på 6 mnd. 

vi hadde pga uheldige omstendigheter ingen buffer konto da. vi levde på min inntekt alene, som var lav på det tidspunktet siden jeg manglet eksamen i noen fag ... 

 

det gikk akkurat rundt, men vi hadde aldri noe ekstra. vi var mye sulten og gikk ned i vekt. 

fikk etterhvert kranglet oss til litt hjelp på nav, men det var snakk om noen få tusen i mnd den siste tiden han var arbeidsledig.

[Anonym bruker]

Velferdsstaten er en illusjon. De som er trygdede har ofte veldig lite å klare seg for. Mange kunne kanskje fått mer hvis de orket å sloss mot NAV, men er man kronisk syk hender det man bare tar til takke med det man får fordi man ikke har ork til å kjempe mot systemet. Mener å huske studier har bevist at det er de ressurssterke som er "flinkest" til å benytte seg av tilbudene som er der. Det er jo også de som er høyt utdannede og har god helse som er flinkest til å snakke for seg og orker å ta kampen.Anonymous poster hash: 1a763...f73

Ja det er et tankekors... Det er vel det samme innen helse også. De best stilte er de som er flinkest til å ringe, klage, anke, benytte seg av nettverk... "Man skal ha god helse for å være syk"...

HI

 

Anonymous poster hash: 54dfc...a05

[Anonym bruker]

For min del var det at min mann bare skulle på jobb... Og aldri kom tilbake... Og lot meg sitte med huslån, billån og alt av utgifter alene. brukte alt av sparepenger og alt på bufferkontoene. Sykmeldt og nå på aap etter alt stresset og leddgikt er påvist. Tap tap tap. Prøver salg, men umulig... Er snart ruinertAnonymous poster hash: ce3a1...7ba

Tøft...

 

Anonymous poster hash: 54dfc...a05

[Anonym bruker]

Først en ulykke, deretter alvorlig sykdom, topp det med feil fra Navs side som gjorde at jeg gikk uten støtte derfra i et helt år, noe som gjorde at jeg ikke greide å betjene lånet på den lille leiligheten jeg hadde greid å skrape sammen til tidligere, måtte selge med tap. Etter år som fattig så er det meste så gammelt og utslitt at det trengs å byttes ut, men pengene finnes ikke.

Er på aap på så lav sats at jeg ikke greier meg, har ikke råd til det som skal til for å gjøre meg frisk, og får ingen støtte for det heller. Er ruinert og forstår ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det når jeg ikke en gang får støtte til å bli frisk.

 

Man tror velferdsstaten fungerer bra, men dessverre så gjør den ikke alltid det. Noen faller mellom de berømte to stolene, og det finnes ikke noe sikkerhetsnett til å fange opp slike tilfeller, heller ingen vilje i systemet.

 

Så i stedenfor å få riktig hjelp så går jeg uten å bli friskere, jeg kommer meg ikke tilbake til jobb - en jobb som normalt vil gi meg god lønn siden jeg er godt utdannet og dyktig i faget mitt. "Alle" ser hvor systemet svikter her, men ingen kan eller vil gjøre noe med det. Og slik skapes langtidsfravær og fattigdom - selv hos de som virkelig ønsker å jobbe og kan bli i stand til det med riktig hjelp.

 

 

Anonymous poster hash: 28069...2b3

[Anonym bruker]

 

Velferdsstaten er en illusjon. De som er trygdede har ofte veldig lite å klare seg for. Mange kunne kanskje fått mer hvis de orket å sloss mot NAV, men er man kronisk syk hender det man bare tar til takke med det man får fordi man ikke har ork til å kjempe mot systemet. Mener å huske studier har bevist at det er de ressurssterke som er "flinkest" til å benytte seg av tilbudene som er der. Det er jo også de som er høyt utdannede og har god helse som er flinkest til å snakke for seg og orker å ta kampen.Anonymous poster hash: 1a763...f73

Ja det er et tankekors... Det er vel det samme innen helse også. De best stilte er de som er flinkest til å ringe, klage, anke, benytte seg av nettverk... "Man skal ha god helse for å være syk"...

HI

 

Anonymous poster hash: 54dfc...a05

Nemlig. Det er som om de som fant opp NAV og de som driver sjappa ikke har skjønt at hvis det å administrere sin egen sykdom blir en heldagsjobb, så kunne de like så godt jobba. Jeg synes samfunnet vårt har gått alt for langt i mistenkeliggjøringen av uføre og andre trengende.

 

Anonymous poster hash: 1a763...f73

[Anonym bruker]

 

Verst er det vel for de som havner mellom barken og veden, systemet klarer ikke fange opp absolutt alle, det vil alltid være noen som ikke har krav på de forskjellige ytelsene....

 

Anonymous poster hash: e38cb...dca

Der har du meg.

Vi har råd til gaver (jul og bursdag), men ellers er vi i minus hver måned. Bor på et lite sted, ingen jobber å få. Har søkt på det meste, spurt etter hjelp på NAV, men ingenting hjelper. Så jeg har kun barnetrygd inn.

Morsomt😖😜

 

Anonymous poster hash: 34ffc...363

[Anonym bruker]

 

Verst er det vel for de som havner mellom barken og veden, systemet klarer ikke fange opp absolutt alle, det vil alltid være noen som ikke har krav på de forskjellige ytelsene....

 

Anonymous poster hash: e38cb...dca

Der har du meg.

Vi har råd til gaver (jul og bursdag), men ellers er vi i minus hver måned. Bor på et lite sted, ingen jobber å få. Har søkt på det meste, spurt etter hjelp på NAV, men ingenting hjelper. Så jeg har kun barnetrygd inn.

Morsomt😖😜

 

Anonymous poster hash: 34ffc...363

[Anonym bruker]

Mannen døde i en bilulykke og det åpnet "Pandoras eske" til et vanvittig økonomisk rot jeg ikke ante eksisterte. Han hadde mange kontier jeg ikke visste om, han hadde forfalsket min signatur så jeg som som medlånetager på en mengde med forbrukslån, mye inkasso osv.

Fikk ettergitt noe etter politianmeldelse, men når mannen var godt ble det vanskelig å bevise så mye. Satt igjen alene med 3 barn og gjeld oppetter ørene. Måtte selge huset, bilen og alt. Ble mye styr med farsarven til ungene og alt har bare vært kaos.

Nå går nesten 70% av inntekten min til å betale ned på hans gjeld, vi bor i en "skoeske" og har ikke råd til noe utenom det vi må ha for å holde oss i livet

Anonymous poster hash: 0fc22...ba3

[Anonym bruker]

Tror det noen ganger er et sammenfall av uheldige omstendigheter.

Jeg har god økonomi, broren min har mer enn nok å gjøre med å holde hodet over vannet. Vi har ikke arvet el lign, så det blir lenge til vi kan få noen gratis penger. De voksne prøvde å hjelpe oss, med bl a å lage en sparekonto til oss hver i ungdomstida. Så det skulle jo ligge til rette for at vi begge fikk det bra. Men det som skjedde var:

Han tok hull på sparekontoen med det samme han flyttet, og kjøpte alle møblene i den første leiligheten han flyttet inn i. Det var en kamerat han overtok etter, og syntes det var et så fantastisk godt tilbud (ble sikkert snakka rundt). Dermed gikk de 70.000 til en sofa, en tv, en dobbeltseng og en hybelkomfyr. Han kunne ha fått det samme på loppis, eller låne hos en slektning, men var urokkelig.

Jeg lot pengene stå på høyrente/BSU til de ble 140.000, og brukte dem for å få lån til leilighet.

 

Han tok utdannelse på en privatskole som krevde betaling, og satte seg i gjeld, mens jeg begynte på universitetet og trengte studielån kun første året (hadde bijobb).

 

Han valgte en linje på skolen som viste seg i ettertid å være et dumt valg - jobben er veldig fysisk krevende, og han fik bruk for attføring allerede ved 45-årsalderen. Jeg tok en utdanning som ga påbygningsmuligheter, og kan jobbe mindre, likevel tjener jeg mer.

 

Osv osv osv, masse små tilfeldigheter.

 

Anonymous poster hash: 2a654...f04

[Anonym bruker]

Velferdsstaten er en illusjon. De som er trygdede har ofte veldig lite å klare seg for. Mange kunne kanskje fått mer hvis de orket å sloss mot NAV, men er man kronisk syk hender det man bare tar til takke med det man får fordi man ikke har ork til å kjempe mot systemet. Mener å huske studier har bevist at det er de ressurssterke som er "flinkest" til å benytte seg av tilbudene som er der. Det er jo også de som er høyt utdannede og har god helse som er flinkest til å snakke for seg og orker å ta kampen.

 

Anonymous poster hash: 1a763...f73

 

Jeg er ikke uenig i det du skriver, for jeg tror det ofte er slik. Min erfaring er imidlertid den motsatte. Det at jeg har høy utdanning og er såkalt ressurssterk som person i utgangspunktet blir faktisk brukt mot meg. Jeg snakker for bra for meg, jeg ser for frisk ut, jeg må ikke tro jeg kan komme og fortelle noen hva loven faktisk sier. Så i mitt tilfelle blir alle mine fordeler brukt mot meg :/

 

Helt enig - man må være veldig frisk for å være syk når man må ta slike kamper. Å bare være syk er ingen sak om man bare slipper kampen i tillegg.

 

Anonymous poster hash: 28069...2b3

[Anonym bruker]

for vår del så mistet mannen jobben og fant ikke ny jobb på 6 mnd. 

vi hadde pga uheldige omstendigheter ingen buffer konto da. vi levde på min inntekt alene, som var lav på det tidspunktet siden jeg manglet eksamen i noen fag ... 

 

det gikk akkurat rundt, men vi hadde aldri noe ekstra. vi var mye sulten og gikk ned i vekt. 

fikk etterhvert kranglet oss til litt hjelp på nav, men det var snakk om noen få tusen i mnd den siste tiden han var arbeidsledig.

Så ytelser blir beregnet ut ifra et absolutt minimum? Tar det hensyn til hvor man bor eller må man eventuelt flytte til en annen billigere del av kommunen/ ut av kommunen?

 

Anonymous poster hash: 54dfc...a05

[Anonym bruker]

Her så studerte jeg, ble gravid, gikk hjemme i permisjon i 2 år uten noe inntekt. Ble syk før jeg rakk og starte å jobbe igjen. Fikk da minstesats. Da utbetalt 12000 kr i mnd, ikke nok til å leve av. Så spilte mannen og far til barna opp alle pengene våres og mer enn vi hadde. Så da ekteskapet var over satt jeg med gjeld, og for lav inntekt. Ute av arbeidslivet i alt for mange år, får man ikke jobb. Her har ikke far samvær med barna heller, så jeg må jo ha jobb 8-4, i hvert fall ikke lett å få.

Studerer nå, og har fram til nå fått overgangsstønad, og sammen med studielån, har vi hatt det greit. Er ikke rik, men har hatt råd til det vi trenger. Men nå mister jeg den, og aner ikke hvordan vi skal klare oss økonomisk. Jeg har og flere diagnoser, så jobb ved siden av studier er veldig vanskelig. Jeg har en 13% stilling. Men mer enn det klarer jeg ikke. Nav bryr seg ikke om det, skal jeg få sosialhjelp så må jeg slutte på skolen. Og vi mangler bare ca 2000 kr i måneden. Så er så surt og skulle måtte slutte på skolen for det. Og da bli sosialklient, og slite med å få jobb. Istedenfor å få gå skole ferdig, og så klare seg bra selv etterpå, og endelig få bedre økonomi.

Anonymous poster hash: b6372...d05

[Anonym bruker]

Så ytelser blir beregnet ut ifra et absolutt minimum? Tar det hensyn til hvor man bor eller må man eventuelt flytte til en annen billigere del av kommunen/ ut av kommunen?

 

Anonymous poster hash: 54dfc...a05

 

 

Var ikke meg du spurte, men her jeg bor regnes sosialytelser ut fra et absolutt minimum. Det tas ikke hensyn til hvor man bor (selv om man ikke har mulighet til å flytte pga. sykdom). De sier igjen og igjen at sosiale ytelser skal være et kortvarig tilbud, og nekter å forholde seg til at noen dessverre er fattige over lang tid og dermed kan ha behov for å erstatte ting som går i stykker.

 

Anonymous poster hash: 28069...2b3

[Anonym bruker]

Ble kronisk syk som 16-åring. Fikk aldri fullført videregående og har aldri jobbet. Føles ikke så veldig bra.

Anonymous poster hash: dda25...e92

[Anonym bruker]

Jeg er ikke fattig, men kunne lett ha blitt det.

Da jeg var liten mistet jeg min mor, min far ble uføre etter en ulykke og han slet med nå holde vannet over hodet økonomisk. Han hadde mer enn nok med sitt til at han skulle følge opp leksene våre, pushe oss til utdanning og var ikke et forbilde for god økonomistyring.

Da vi var 16-17 anså han oss som voksne og at vi da skulle ta ansvar for oss selv og egen økonomi.

Det var jo det han selv hadde opplevd og det gjorde han jo ikke til en dårlig far.

 

Da jeg var 16 fikk jeg tilbud om studielån, kredittkortet med 20 000 i kreditt kom i posten sammen med det nye bankkortet og jeg ante vel ikke hva det var. Da jeg var 20 hadde jeg verdier for 6000kr og 80 000 i studie og kredittkort gjeld. Heldigvis ordnet jeg og mannen min opp i det rotet og Jeg lærte leksen min å ble veldig bevisst på vår økonomi.

 

Eneste grunnen til at vi sitter med de verdiene og den økonomien vi har i dag er at jeg lærte en bitter lekse som ung voksen. Den leksen de fleste andre lærer hjemme fra barnsben av.

 

Kommer man fra lignende kår som meg så må man være veldig både klar og bevisst allerede som 16 åringen fOr å unngå fattigdom da man skal velge blå utdanning og tilbudene om lette penger hagler inn.

 

Pga vår anstrengte økonomi var kostholdet så som så, ikke alltid sunt, men hvert fall billig. Det legger et grunnlag for kosthold senere i livet og vi vet alle om sammenhengen mellom kosthold og sykdom. Så man skal også lære seg å spise sunt og balansert alene, trene av eget ønske for å ivareta kroppen mm.

Jeg tror det også er en av grunnene til at "uføre går i arv".

 

Er man uheldig fra start å cruiser seg gjennom en ungdomstid hvor målet er å klare seg uten noen forventninger eller krav, skaffer seg en grei nok lavtlønnet jobb for så å bli syk så blir man ihvertfall fattig i Norge.

 

Anonymous poster hash: 3e777...3fa

[Leirha]

Ja det skjønner jeg at det går an å lure på.
Jeg opplevde det selv en gang, så jeg forstår det går.
Det var helt grusomt, og selv om det er flere så siden nå, så sitter angsten fra de tiden så kraftig i meg at jeg har utviklet angst for regninger og logge inn på nettbanken.
Jeg blir fysisk dårlig dagen jeg får lønn, for jeg vet det må ut igjen, og tenk om jeg ikke har nok til å dekke alt?
Det har jeg..Men tenk.
Jeg klarer meg fint nå, veldig bra til og med, men angsten for penger slipper bare aldri taket.

Jeg kan ikke legge ut om det her det er faktisk for vondt, men jeg har skrevet et blogginnlegg om det fpr noen år tilbake, der forklarer det om situasjonen, hvorfor det kunne bli slik og hvordan det var.
Selv klarer jeg ikke lese det, jeg blir dårlig.

http://littkritikk.blogspot.com/2010/08/vre-fattig-i-norge-slik-jeg-opplevde.html

[Anonym bruker]

Jeg lurer på hvilke omstendigheter som har gjort deg/ din familie fattige?

Leser ofte om de som ikke har råd til ferier, julegaver, konfirmasjon, klær... Hvordan har det blitt slik? Er velferdsstaten bare en illusjon? Er det et så brutalt system i landet vårt at de aller dårligst stilte rett og slett ikke klarer seg?

 

Dette er ingen debatt om late NAV'ere. Jeg lurer på hvordan ting ble som de ble, hvordan et par nye sko blir en nærmest uoverkommelig utgiftspost... Kan aldri tenke meg det et latskap som gjør at familier sliter så mye at ungene ikke får delta på fritidsaktiviteter eller feire bursdag med venner...

 

Anonymous poster hash: 54dfc...a05

Jobber i NAV sosial.

Velferdsstaten er ikke en illusjon, den er der. Men stønadene er ikke nødvendigvis så store at det går an å leve av de.

Utmålingen er av hvilken tilknytning en har hatt til arbeidslivet. Har man pga ung alder, omsorg for barn, skrantende helse, eller gammelt kkønnsrollemønster lav tilknytning til arbeidslivet er stønadene så lave at det er vanskelig å klare seg.

Mange på langtidsytelser må ha fast supplering med sosialhjelp.

 

Det er få som lever på stønader fordi det er gull, men egentlig kan jobbe.

Da har de gjerne en ektefelle som tjener godt, eller ungdom med velstående foreldre.

 

De som klager mest over stønadsnivpet er de som får de største stønadene aap og uføre, da de er vant til nesten det dobbelte.

Så det er ikke så poppis for den heller å gå på stønad.

 

 

Anonymous poster hash: 2f1a8...4c2

[Anonym bruker]

Her var det mye interessant lesing!

Takk til alle dere som deler historier og informasjon så alle som leser kan få et enda mer nyansert bilde av samfunnet vi lever i! 😊

HI

 

Anonymous poster hash: 54dfc...a05

[Anonym bruker]

Jeg er 85% ufør og har 13.000 utbetalt. Jobbet 15% da jeg ble uføretrygdet, men mistet den jobben og får ingen ny. Får ikke økt uføretrygden til 100% siden jeg egentlig er i stand til å jobbe litt.

 

Husleien her er 9.000, så hadde jeg vært alene så sier det seg selv at det hadde blitt knapt. Kunne flyttet, men vi er avhengig av å bo her i byen for å få hjelp fra familie pga min sykdom, og her er det veldig vanskelig å få to soverom til lavere pris. Har bare ett barn, men det er vel ikke helt aktuelt for en tenåringsgutt å dele soverom med mamma (når den tid kommer)... men jeg kunne kanskje sovet på stua da.

 

Nei, det å tviholde på mannen fremstår som eneste mulighet for meg... Han har for øvrig omtrent samme inntekt, så han har vel ikke så mye valg han heller, med mindre han går rett til en ny da.

Anonymous poster hash: a757e...59f

[Anonym bruker]

Sykdom. Nå er jeg heldig og har både forsikringer og en mann med god inntekt, men hadde det bare vært meg på kun aap så hadde jeg virkelig sliti!

 

Anonymous poster hash: c476d...d38

[Anonym bruker]

Tror det noen ganger er et sammenfall av uheldige omstendigheter.

Jeg har god økonomi, broren min har mer enn nok å gjøre med å holde hodet over vannet. Vi har ikke arvet el lign, så det blir lenge til vi kan få noen gratis penger. De voksne prøvde å hjelpe oss, med bl a å lage en sparekonto til oss hver i ungdomstida. Så det skulle jo ligge til rette for at vi begge fikk det bra. Men det som skjedde var:

Han tok hull på sparekontoen med det samme han flyttet, og kjøpte alle møblene i den første leiligheten han flyttet inn i. Det var en kamerat han overtok etter, og syntes det var et så fantastisk godt tilbud (ble sikkert snakka rundt). Dermed gikk de 70.000 til en sofa, en tv, en dobbeltseng og en hybelkomfyr. Han kunne ha fått det samme på loppis, eller låne hos en slektning, men var urokkelig.

Jeg lot pengene stå på høyrente/BSU til de ble 140.000, og brukte dem for å få lån til leilighet.

 

Han tok utdannelse på en privatskole som krevde betaling, og satte seg i gjeld, mens jeg begynte på universitetet og trengte studielån kun første året (hadde bijobb).

 

Han valgte en linje på skolen som viste seg i ettertid å være et dumt valg - jobben er veldig fysisk krevende, og han fik bruk for attføring allerede ved 45-årsalderen. Jeg tok en utdanning som ga påbygningsmuligheter, og kan jobbe mindre, likevel tjener jeg mer.

 

Osv osv osv, masse små tilfeldigheter.

 

Anonymous poster hash: 2a654...f04

Uheldige omstendigheter vil jeg ikke kalle det. Her er det gode og dårlige valg

 

Anonymous poster hash: c8011...a14