Depresjon avslag på aap

[Anonym bruker]

Er det noen her som har fått avslag når dere har søkt aap pga depresjon? Jeg har vært sykemeldt i 7 mnd, å har søkt aap, da det er det som hadde gitt meg høyest sats- minstesatsen. Gikk på dagpenger før jeg ble sykemeldt. Men har fått avslag, på klagen også. Har flere diagnoser, og depresjon er bare en av dem. Alt kommer godt fram i erklæringene. Skal på møte med saksbehandleren min i april, sammen med psykologen min. Blir det "lettere" å få det innvilget når man har vært sykemeldt 1 år?

 

Må også på oppfølging/tiltak nå, noe jeg gruer meg veldig til. Er det sånn at nav tenker at hvis jeg klarer å møte opp på dette, så klarer jeg også å jobbe?

Anonymous poster hash: c3a92...bf3

[Anonym bruker]

Du har fått avslag, da har du ikke rett på!

 

Anonymous poster hash: 6aab1...9ee

[Anonym bruker]

Nei det blir ikke lettere.

Det er strenge regler på dette. Lidelser som depresjon er en lidelse som er svært "diffus" vet ikke hva de andre lidelsene du har er?

 

Anonymous poster hash: 7a06a...c0e

[Anonym bruker]

Kan nok bli vanskelig. Hvilken behandling mottar du for depresjonen? Jeg er selv bipolar og går på AAP, men jeg har vært veldig syk (innlagt i 10 uker) samt at jeg har fysisk sykdom i tillegg. Meg ville de uføretrygde, men jeg er nå på vei tilbake i jobb Når det kommer til tiltaket så må du bare prøve så godt du kan, går det ikke så blir det å få behandling for sykdommen ett tiltak i stedet. 

Anonymous poster hash: 9b759...f2d

[Anonym bruker]

Hva er begrunnelse at du fikk avslag?

Anonymous poster hash: c1c6b...ce5

[Anonym bruker]

Jeg går i behandling og går på medisiner. Har depresjon, dødsangst og ptsd etter langvaring mobbing gjennom hele barndommen.. Så selvtillitten min er helt på bånn. Har mao vært i psykriatrien siden jeg var 8 år gammel.

Anonymous poster hash: c3a92...bf3

[Anonym bruker]

Og nei, lettere blir det nok ikke. AAP betyr at din (rest-)arbeidsevne blir utprøvd, med andre ord første steg til uføre. Sier seg selv at NAV forsøker alt for å unngå det, og det er jo egentlig bra. Det viser seg at jo lengre man er ute fra arbeidslivet jo mindre sannsynlig at man noen gang kommer tilbake.

 

Depresjon er dessuten en sykdom som kan behandles med medisiner, det trenger slett ikke være en grunn til å bli permanent ufør.

Anonymous poster hash: c1c6b...ce5

[Anonym bruker]

Det er veldig godt dokumentert etterhvert at det som hjelper mot depresjoner er å være i aktivitet, ha faste rutiner, noe å stå opp for og gå til. Å sitte hjemme i stua forverrer sykdommen betraktelig, dette vet de selvfølgelig også hos nav så de forlanger at folk med depresjoner aktivt tar del i et behandlingsopplegg.

 

Følg opplegget nav lager for deg, samarbeid med lege/psykolog og legg en plan sammen med dem, Hva slags tiltak du skal i kommer an på hvor syk du er, men mange blir faktisk bedre av å ha noe å drive med, gi det et forsøk. Kanskje går det ikke, og da må andre ting prøves, f.eks trening med psykomotorisk fysioterapi, samtaler/terapi osv. Jeg vet ikke hva du allerede har prøvd og hva du har igjen å prøve, men ikke gi opp, det er klart du kan blir betraktelig bedre innen det har gått 1 år og makstiden på sykepenger er der.

Anonymous poster hash: 37cf2...d18

[Anonym bruker]

 

Jeg går i behandling og går på medisiner. Har depresjon, dødsangst og ptsd etter langvaring mobbing gjennom hele barndommen.. Så selvtillitten min er helt på bånn. Har mao vært i psykriatrien siden jeg var 8 år gammel.

 

Anonymous poster hash: c3a92...bf3

Trist å høre.

Av erfaring vet jeg at psykiske lidelser er vanskelig for "systemet" å vurdere. Arbeidsevne og mulighet for å bli frisk.

Lykke til. ❤️

 

Anonymous poster hash: 7a06a...c0e

[Anonym bruker]

Det kommer jo helt an på begrunnelsen for avslaget. Om begrunnelsen var at du ikke er syk nok, så vil det ikke bli lettere om noen måneder med mindre du blir sykere. Om begrunnelsen var at du fortsatt har rett på sykepenger en stund til, så blir det selvfølgelig lettere når du har brukt opp den retten.

Anonymous poster hash: a7293...76a

[Anonym bruker]

Jeg går i behandling og går på medisiner. Har depresjon, dødsangst og ptsd etter langvaring mobbing gjennom hele barndommen.. Så selvtillitten min er helt på bånn. Har mao vært i psykriatrien siden jeg var 8 år gammel.

 

 

Saksbehandleren min sa først at hun ikke kunne se at arbeidsevnen min var nedsatt, så sa hun at jeg ikke hadde vært sykemeldt lenge nok. I klagen begrunner de det med at de ikke kan se at jeg har nedsatt arbeidsevne..

 

 

HI

Anonymous poster hash: c3a92...bf3

[Anonym bruker]

 

Jeg går i behandling og går på medisiner. Har depresjon, dødsangst og ptsd etter langvaring mobbing gjennom hele barndommen.. Så selvtillitten min er helt på bånn. Har mao vært i psykriatrien siden jeg var 8 år gammel.

 

Anonymous poster hash: c3a92...bf3

Trist å høre.

Av erfaring vet jeg at psykiske lidelser er vanskelig for "systemet" å vurdere. Arbeidsevne og mulighet for å bli frisk.

Lykke til. ❤️

 

Anonymous poster hash: 7a06a...c0e

 

Tusen takk <3

 

Anonymous poster hash: c3a92...bf3

[Anonym bruker]

 

Og nei, lettere blir det nok ikke. AAP betyr at din (rest-)arbeidsevne blir utprøvd, med andre ord første steg til uføre. Sier seg selv at NAV forsøker alt for å unngå det, og det er jo egentlig bra. Det viser seg at jo lengre man er ute fra arbeidslivet jo mindre sannsynlig at man noen gang kommer tilbake.

 

Depresjon er dessuten en sykdom som kan behandles med medisiner, det trenger slett ikke være en grunn til å bli permanent ufør.

 

Anonymous poster hash: c1c6b...ce5

 

Det er ikke helt riktig det du sier der altså, aap er for de som trenger mer enn 12 mnd for å bli restituert etter sykdom/skade OG for dem som pga sykdom eller skade trenger tid for å finne restarbeidsevne, finne nytt yrke fordi sykdommen/skaden gjør det umulig å gå tilbake til det man drev med før osv.

 

Så det er når man er på aap man finner restarbeidsevnen sin, eller evt omskoleres. Jeg personlig har gått på aap fordi jeg trengte mer tid med opptrening og behandling etter sykdom. Målet var hele tiden å komme tilbake i full jobb, men jeg trengte mer tid enn 12 mnd. Hadde ingenting med "første skritt til ufør" å gjøre.

 

Anonymous poster hash: 37cf2...d18

[Anonym bruker]

 

Jeg går i behandling og går på medisiner. Har depresjon, dødsangst og ptsd etter langvaring mobbing gjennom hele barndommen.. Så selvtillitten min er helt på bånn. Har mao vært i psykriatrien siden jeg var 8 år gammel.

 

 

Saksbehandleren min sa først at hun ikke kunne se at arbeidsevnen min var nedsatt, så sa hun at jeg ikke hadde vært sykemeldt lenge nok. I klagen begrunner de det med at de ikke kan se at jeg har nedsatt arbeidsevne..

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: c3a92...bf3

 

 

Du må jo lese begrunnelsen fpo avslaget og begrunnelsen i avslaget på klagen.

 

Ut fra det du skrives kan det se ut som om du har fått avslag fordi din arbeidsevne ikke er nedsatt med minst 50% til ethvert arbeid?

 

 

 

Anonymous poster hash: 2b25c...5b7

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen. Både fastlegen min og behandleren min er sjokkerte over at jeg ikke får dette innvilget. Jeg har som sagt slitt med dette siden nå i nærmere 20 år, å det er ganske sannsynelig at jeg vil slite med dette i lang lang tid framover.. Det sa saksbehadleren min sist jeg snakket med hun i telefonen, at jeg sikkert vil trenge bistand fra dem i lang tid framover, men alikevel så får jeg ikke gjennomslag. Behandleren min har til å med skrevet en ny erklæring hvor hun forklarer at jeg er betraktelig verre siden første gang jeg søkte.

 

Blir bare enda mer depremert når det virker som jeg ikke får dette innvilget.

Anonymous poster hash: c3a92...bf3

[Anonym bruker]

 

Takk for svar alle sammen. Både fastlegen min og behandleren min er sjokkerte over at jeg ikke får dette innvilget. Jeg har som sagt slitt med dette siden nå i nærmere 20 år, å det er ganske sannsynelig at jeg vil slite med dette i lang lang tid framover.. Det sa saksbehadleren min sist jeg snakket med hun i telefonen, at jeg sikkert vil trenge bistand fra dem i lang tid framover, men alikevel så får jeg ikke gjennomslag. Behandleren min har til å med skrevet en ny erklæring hvor hun forklarer at jeg er betraktelig verre siden første gang jeg søkte.

 

Blir bare enda mer depremert når det virker som jeg ikke får dette innvilget.

 

Anonymous poster hash: c3a92...bf3

 

 

Det at du har en diagnose (eller flere) og trenger behandling er ikke det samme som at arbeidsevnen din er nedsatt til ethvert arbeid! Det er mange som er i behandling ved siden av aktivitet og arbeid.

 

Ser at du gjenntatte ganger får spørsmål om hva det står i vedtaket om avslag, men det svarer du ikke på. Da blir det vanskelig for noen her å komme med råd og anbefalinger!

 

Anonymous poster hash: 2b25c...5b7

[Anonym bruker]

 

Takk for svar alle sammen. Både fastlegen min og behandleren min er sjokkerte over at jeg ikke får dette innvilget. Jeg har som sagt slitt med dette siden nå i nærmere 20 år, å det er ganske sannsynelig at jeg vil slite med dette i lang lang tid framover.. Det sa saksbehadleren min sist jeg snakket med hun i telefonen, at jeg sikkert vil trenge bistand fra dem i lang tid framover, men alikevel så får jeg ikke gjennomslag. Behandleren min har til å med skrevet en ny erklæring hvor hun forklarer at jeg er betraktelig verre siden første gang jeg søkte.

 

Blir bare enda mer depremert når det virker som jeg ikke får dette innvilget.

 

Anonymous poster hash: c3a92...bf3

 

Problemet er jo at arbeidsevnen må være nedsatt med minst 50%, at du trenger behandling betyr jo ikke automatisk at du ikke kan jobbe ved siden av.

Nav mener kanskje at selv om du går til psykolog en gang i uken så kan du jobbe 2-3 dager i uken i tillegg, du må ihvertfall prøve det og se om det går før du kan regne med å få gjennomslag for søknaden.

 

Når du ikke har prøvd å jobbe ved siden av behandlingen kan det vel ikke dokumenteres at du ikke klarer det heller?

 

Anonymous poster hash: 37cf2...d18

[Anonym bruker]

De begrunner avslaget med at det ikke kommer fram hvordan mine psykiske lidelser påvirker min arbeidsevne. Men det gjør det jo, av både lege og behandler. De skriver begge at jeg har fått angstanfall med alt det innebærer av pusteproblermer, kvalme osv. Vet ikke hvordan vi kan formidle dette bedre? Dette med depresjonen går jo mye på at jeg har lav selvfølelse etter mange år med mobbing og føler jeg ikke får til noen ting. Er redd for å dø, å er redd for at familien min skal dø. Dette er i tankene mine hele tida, som gjør at jeg er tappet for energi døgnet rundt.

Anonymous poster hash: c3a92...bf3

[Anonym bruker]

 

 

Takk for svar alle sammen. Både fastlegen min og behandleren min er sjokkerte over at jeg ikke får dette innvilget. Jeg har som sagt slitt med dette siden nå i nærmere 20 år, å det er ganske sannsynelig at jeg vil slite med dette i lang lang tid framover.. Det sa saksbehadleren min sist jeg snakket med hun i telefonen, at jeg sikkert vil trenge bistand fra dem i lang tid framover, men alikevel så får jeg ikke gjennomslag. Behandleren min har til å med skrevet en ny erklæring hvor hun forklarer at jeg er betraktelig verre siden første gang jeg søkte.

 

Blir bare enda mer depremert når det virker som jeg ikke får dette innvilget.

 

Anonymous poster hash: c3a92...bf3

 

Problemet er jo at arbeidsevnen må være nedsatt med minst 50%, at du trenger behandling betyr jo ikke automatisk at du ikke kan jobbe ved siden av.

Nav mener kanskje at selv om du går til psykolog en gang i uken så kan du jobbe 2-3 dager i uken i tillegg, du må ihvertfall prøve det og se om det går før du kan regne med å få gjennomslag for søknaden.

 

Når du ikke har prøvd å jobbe ved siden av behandlingen kan det vel ikke dokumenteres at du ikke klarer det heller?

 

Anonymous poster hash: 37cf2...d18

 

Jeg jobbet litt når jeg gikk på dagpenger, men ble sykemeldt. Måtte gå hjem flere ganger pga det for ille. Dette er dokumentert i erklæringene... Så jeg har prøvd å jobbe..

 

Anonymous poster hash: c3a92...bf3

[Anonym bruker]

Du har hatt dette siden du var 20 år. Behandling har tydeligvis ikke hjulpet hittil. Hva er planen videre? En ting er iallefall helt sikkert; du blir ikke bedre av å isolere deg å ved å stå utenfor samfunnet.

 

Anonymous poster hash: 5c2bc...887

[Anonym bruker]

Du har hatt dette siden du var 20 år. Behandling har tydeligvis ikke hjulpet hittil. Hva er planen videre? En ting er iallefall helt sikkert; du blir ikke bedre av å isolere deg å ved å stå utenfor samfunnet.

 

Anonymous poster hash: 5c2bc...887

 

Og noen blir bare ikke bedre uansett hva man gjør.

 

Anonymous poster hash: a7293...76a

[Anonym bruker]

Ikke siden jeg var 20 år, jeg har slitt med dette i snart 20 år! Planen er jo å prøve å komme meg på beina, dette med behandling og utprøving av forskjellige medisiner. Kanskje med tiden jeg klarer en liten deltidsjobb eller fullføre vgs..

Anonymous poster hash: c3a92...bf3

[Anonym bruker]

Ikke for å virke usympatisk eller krass, men "det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det". 
Du fokuserer veldig mye på at du ikke får det til fordi du har det ene med det andre. Hva med å fokusere på hva du kan få til, til tross for sykdommer og lidelser? 

Har du forsøkt kognitiv terapi? Det er viktig å anerkjenne at du har et problem, men ikke la problemet bli deg. Gjør det beste utav det. Kanskje kan du komme videre, komme i jobb, få selvtilliten tilbake.

 

"Jeg kan, og jeg vil"

Anonymous poster hash: f8c7e...966

[Anonym bruker]

 

Ikke for å virke usympatisk eller krass, men "det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det". 

Du fokuserer veldig mye på at du ikke får det til fordi du har det ene med det andre. Hva med å fokusere på hva du kan få til, til tross for sykdommer og lidelser? 

Har du forsøkt kognitiv terapi? Det er viktig å anerkjenne at du har et problem, men ikke la problemet bli deg. Gjør det beste utav det. Kanskje kan du komme videre, komme i jobb, få selvtilliten tilbake.

 

"Jeg kan, og jeg vil"

 

Anonymous poster hash: f8c7e...966

 

Jeg skulle virkelig ønske jeg klarte å tenke sånn. Men jeg såpass langt nede for tida, at jeg klarer bare ikke å tenke positivt nå. Jeg har gått i kognitiv terapi før, men ikke de seneste årene. Jeg har sitti mye inne og vært mye for meg selv, men  har de siste ukene nå klart å gå tur hver dag. Det er et stort skritt for meg!

 

Anonymous poster hash: c3a92...bf3

[Anonym bruker]

 

 

Ikke for å virke usympatisk eller krass, men "det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det". 

Du fokuserer veldig mye på at du ikke får det til fordi du har det ene med det andre. Hva med å fokusere på hva du kan få til, til tross for sykdommer og lidelser? 

Har du forsøkt kognitiv terapi? Det er viktig å anerkjenne at du har et problem, men ikke la problemet bli deg. Gjør det beste utav det. Kanskje kan du komme videre, komme i jobb, få selvtilliten tilbake.

 

"Jeg kan, og jeg vil"

 

Anonymous poster hash: f8c7e...966

 

Jeg skulle virkelig ønske jeg klarte å tenke sånn. Men jeg såpass langt nede for tida, at jeg klarer bare ikke å tenke positivt nå. Jeg har gått i kognitiv terapi før, men ikke de seneste årene. Jeg har sitti mye inne og vært mye for meg selv, men  har de siste ukene nå klart å gå tur hver dag. Det er et stort skritt for meg!

 

Anonymous poster hash: c3a92...bf3

 

 

Så bra! Fokuser på det du kan, ikke på det du ikke får til!  

 

Anonymous poster hash: f8c7e...966