Gå til innhold

Gå fra mannen pga han ikke vil ha flere barn?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Hvor mye elsker dere egentlig mannen om dere er villige til å gå fra mann og splitte en familie og så er det mulig at dere ikke engang finner en ny mann som vil ha barn med dere?

 

Jeg vil kun ha barn med mannen min. 

 

 

Mannen til HI har jo gått inn i forhold til henne på feil premisser. Han lot henne tro at han ønsket flere barn enn ett, og velge ham som far til sine barn. Når han har fått henne "i boks", føler han seg trygg og snur.

 

De fleste klarer å finne en mann å ha barn med. Du er kanskje slik som tåler alt fra mannen, utroskap, psykisk mishandling osv bare for å unngå å ha flere forhold i livet?

 

Anonymous poster hash: 0aefe...733

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg har et barn, et fantastisk barn. Mannen vil ikke ha flere. Det har vært vondt og vanskelig for meg. Men han ville nok rett og slett ikke taklet hverdagen med 2 barn.

 

For meg var det aldri et alternativ å gå fra han. Jeg er forøvrig så gammel at jeg ikke hadde rukket å finne en ny mann å få barn med.

 

Så jeg vil nok dessverre alltid være litt bitter for det, mannen min har neppe full forståelse for hvordan jeg har det med det.

 

Jeg ønsker at barnet vårt skal vokse opp med begge foreldrene sine. Jeg er fortsatt glad i mannen min, selv om jeg merker at noe mellom oss er ødelagt av dette. Men egentlig også av noen helt andre ting......

 

Det er ikke alltid lett å avklare slike ting fra starten av, livet utvikler seg, vi utvikler oss, for noen er det å være foreldre vanskeligere enn de hadde forstilt seg, for andre er det helt fantastisk. 

 

Jeg vil aldri at barnet mitt skal føle at jeg "bare" fikk 1 barn. Barnet er det mest fantastiske som har skjedd meg, et herlig barn, som forøvrig har mange venner, klarer seg godt på skolen og har ekstra godt forhold til sine søskenbarn.



Anonymous poster hash: e296f...8a9
Skrevet

 

 

 

 

Hvor mye elsker dere egentlig mannen om dere er villige til å gå fra mann og splitte en familie og så er det mulig at dere ikke engang finner en ny mann som vil ha barn med dere?

 

Jeg vil kun ha barn med mannen min.

Ja, men hvor høyt elsker mannen deg da hvis han ikke vil gi deg det største ønsket?

 

Anonymous poster hash: c2710...964

Han har allerede gitt henne 1 barn, Det er mye å ha barn. Å komme med"Hvor høyt elsker han deg" opplegg fordi han ikke ønsker mer enn et barn er tåpelig. Snu det: Hvor høyt elsker hun ham som tvinger på han flere barn enn han ønsker?

 

Jeg ønsker kun 1 barn. Mannen min ønsker 2, men han kan fint leve med 1 barn. Det aller viktigste for han er at han er sammen med meg og at vi får 1 barn sammen som er et resultat av vår kjærlighet.

Den slitsomme perioden det er å ha barn er jo kun en kort periode av livet. Å ikke få barn varer livet ut.

 

Og det er litt annerledes å være en mann som vil ha flere barn, siden det tross alt er kvinnen som er gravid.

 

Ideelt sett hadde man jo pratet om dette på forhånd og blitt enige. Da hadde det vært kjipt av den som ombestemte seg å hoppe av familieskuta for å prøve lykken med noen andre. Men det er ikke alltid sånne ting har vært tatt opp skikkelig. Så man må jo ta det når det kommer. Men jeg hadde ikke villet leve med en mann som ikke ville diskutere noe som var så viktig for meg, for jeg hadde tatt det som et tegn på at han ikke brydde seg ordentlig om meg, eller hadde andre former for problemer eller var ekstremt umoden. Men hvis det å få ett barn hadde vært en deal helt fra begynnelsen hadde det vært annerledes.

 

Anonymous poster hash: 3df64...cf0

 

 

Jeg synes det uansett at det er litt rart at slike ting ikke er avklart fra starten av da. Er jo ganske grunnleggende i et forhold å avklare hva en ønsker.

 

 

 

HI skriver jo at de HAR avklart dette på forhånd, og at mannen sa han ønsket flere barn.

Skrevet

Jeg tror at dette ofte blir et stort tema fordi det uttrykker mer enn bare dette ene barnet. Hans nei blir fortolket som at han ikke lenger bryr seg nok, at han er i tvil om forholdet, at hans ønsker skal veie mer enn dine osv. Du tenker at når han vil nekte deg det som er viktigst i verden for deg, så kan han ikke elske deg. Kanskje tenker han at når du maser og maser om dette barnet, så viser du at hans meninger ikke teller og at du ikke skjønner hans begrensninger og ikke har respekt for at han selv kan vurdere hva han orker og hva han ikke orker. Nå er dere dessuten i en fastlåst situasjon der dere begge bekrefter hverandre og skyver hverandre lenger vekk.

 

Tror du det er relevant at han er såpass mye eldre enn deg? Forventer han (evt dere begge) at det er han som har det siste ordet? Er dynamikken deres slik at når han signaliserer at nok er nok, så skal du gi deg? Er du "sutrejenta" og han den voksne og ansvarlige? Jeg kjenner at jeg er mer bekymret for deres problemløsningsevner enn for om det blir et barn til nå eller ikke. Hvis han kan avvise samtaler med deg ved å bli sur og du løser det med å bli veldig bitter, har forholdet deres da uansett noen sjanse til å overleve?

 

Jeg har stor tro på å innvilge forholdet en pause fra det problemfylte. Si at du ikke skal ta det opp flere ganger i 2015, men at du etter nyttår vil at dere skal ha en ordentlig samtale om det og at hvis han opprettholder sin mening, må du tenke nøye over hva du da skal mene om familien deres. Nå blir det jo lett sånn at dette ligger mellom dere hele tiden og at ingen av dere nyter forholdet og hverandre, fordi alt som skjer leses inn i konflikten "Tenk hvis vi bare hadde hatt et barn til" - "At hun kan finne på å skulle ødelegge dette med enda en baby".

Skrevet

Det er det dumeste jeg hører at det liksom skal være egoistisk ovenfor barnet. Ja det er sårt med en gang det skjer men det er ikke annet en akkurat da de legger merke til det. Har selv skilte foreldre å jeg elsket det som liten for da hadde jeg to plasser å være og venner både her å der. Barna tenker ikke over at mamma å pappa ikke er sammen.

 

Anonymous poster hash: 64364...211

Her tror jeg nok du er avvikeren. "Det er ikke annet enn akkurat da de legger merke til det" - virkelig? Å jo, jeg skal love deg at de tenker over at foreldrene ikke er sammen. I denne situasjonen kommer i tillegg at det første barnet får vite at det er skilsmissebarn pga nr to (ikke et opplegg for søskenkjærlighet) samt at det lett tenker at det ikke var nok for foreldrene sine.

 

Anonymous poster hash: 4fff5...4f4

Skrevet

Hi her, tenkte jeg kunne oppdatere litt. :)

Vell, jeg gav ham ikke brevet som jeg skrev, kasta det i peisen siden jeg kjente at det ble litt feil. 

I går tok jeg opp alt av klær og babyutstyr som ungen vår har brukt siden hun var baby. Sorterte dem og hadde begynt å vaske opp alle klærne siden jeg tenkte jeg kunne gi dem bort til noen som trengte. Mannen kom hjem og så klærne, utstyret og vogna som lå på stua. Han skjønte ingenting og lurte selvfølgelig på hvorfor jeg ordnet med alt. Jeg sa som jeg gjorde at jeg skulle gi bort alt for jeg orket ikke å ha boden full av klær og utstyr som aldri kom til å bli brukt. Da så han på meg og sa; "Hvorfor tror du ikke det da, det kan jo hende at søstrene dine trenger å arve?" Jeg svarer bare at hovedgrunnen er at jeg ønsker ikke å bli minnet på at vi ikke skal få flere hver gang jeg går inn i boden. Da svarer han mens han ser lurt på meg; "Nja, det er jo ikke sikkert det da" :) 

Jeg smilte bare tilbake, mens han lystig gikk på kjøkkenet. Har vært skikkelig god stemning i huset siden i går. Vet jeg ikke skal ha de største forhåpningene, men jeg velger å ta det litt sakte og ikke presse/mase. Så kanskje-kanskje :)

HI



Anonymous poster hash: c2710...964
Skrevet

Så koslig! Da er det jo håp!:)

 

Anonymous poster hash: 4ba9f...da8

Gjest Antarctica
Skrevet

Her fikk mannen valget et barn til eller at jeg fant meg en annen mann! Han valgte et barn til og større pappadalt skal du lete lenge etter

Min valgte det motsatte, men jeg har aldri angra. Alle har det bedre nå.

Skrevet

 

Her fikk mannen valget et barn til eller at jeg fant meg en annen mann! Han valgte et barn til og større pappadalt skal du lete lenge etter

 

Min valgte det motsatte, men jeg har aldri angra. Alle har det bedre nå.

Kjenner at jeg er glad for at mannen respekterte mitt ønske om å ikke ha flere barn i stedet for å dra sin vei og finne seg en annen. Sønnen vår nyter livet med to foreldre som elsker hverandre til tross for tidsvis uenighet som saker om ting, han får lov til å være både mammagutt og pappadalt i hverdagen. Det har også sin verdi.

 

Selvsagt bedre å gå sin vei enn å miste kjærligheten og eldes i bitterhet over det barnet man ikke fikk, men jeg tenker som så at selv om man går, er det slettes ikke sikkert man finner en egnet partner tidsnok, eller at det forholdet varer.

 

Også kan ting endre seg over tid. Man kan lære å sette pris på tilværelsen med bare ett barn, eller man kan gjøre som meg og komme på glid ift barn nr to. Jeg gruer meg som en hund til baby og småbarnstiden, men når jeg ser min skjønne 6-åring kunne jeg godt tenke meg et eksemplar til. Derfor er vi nå offisielt prøvere, selv om jeg er rimelig ambivalent til de første 2-3 årene (helt ærlig, jeg trives ikke med de små).

 

Anonymous poster hash: 587f0...bee

Skrevet

Har du lagt fram argumenter at det bra for barnet dere har nå å ha noen å dele ansvaret med å stelle dere når dere bli gamle? At han har noe nær familie å dele sorger/ gleder osv med etter at dere er døde? Hva mener han om abort?

 

Hos oss sa mannen at han ville ta abort hvis jeg ble gravid før vi var gifte. Jeg sa at det ikke er en grunn for abort. Etter et par ble jeg gravid- vi beholdt. Det var nok med 1 for meg, mannen skulle absolutt ha 2 fra dag 1. Trodde vi hadde beskyttet hos godt nr 2 kom og vi er fortsatt ikke gift.

 

Anonymous poster hash: 28da2...0d1

Skrevet

ja eg kunne funne på det...barnet vil ha stor glede  av  å få søsken :)  og det barnet du har mister jo ikkje pappen sin...det vil bare bli to heimer å forholde seg til....



Anonymous poster hash: 05d25...c47
Skrevet

Jeg gikk fra mannen min fordi han ikke ville ha barn nr to.

Da vi ble sammen snakket vi om at to barn ville være flott. Men da vi hadde fått nr en ville han ikke ha flere, det var slitsomt med barn, syntes han.

Jeg snakket, forklarte, gråt, tryglet, ropte og var taus. Jeg sa at jeg kunne ta alt ekstra-arbeidet med det nye barnet, alt av nattevåk og bleieskift. Samme hva jeg sa, han ga seg ikke. Jeg kjente bitterheten vokse etterhvert som barnet vårt ble større og jeg ble eldre.

Til slutt klarte jeg ikke mere. Kjærligheten for han døde. Jeg var helt nedbrutt: Han kunne umulig elske meg når han kunne gå og se på hvor knust jeg var, uten å gjøre noe for å komme meg i møte.

Jeg gikk fra han.

På fanget mitt ligger en nydelig baby nå og sover søtt. Jeg kommer aldri til å angre på valgt jeg tok. Nå er mitt liv komplett, og det eldste barnet mitt er helt forgapt i søskenet sitt.

Jeg vil heller ha barn enn mann.

 

 

Anonymous poster hash: d06a9...2aa

Gjest Antarctica
Skrevet

 

 

Her fikk mannen valget et barn til eller at jeg fant meg en annen mann! Han valgte et barn til og større pappadalt skal du lete lenge etter

Min valgte det motsatte, men jeg har aldri angra. Alle har det bedre nå.

Kjenner at jeg er glad for at mannen respekterte mitt ønske om å ikke ha flere barn i stedet for å dra sin vei og finne seg en annen. Sønnen vår nyter livet med to foreldre som elsker hverandre til tross for tidsvis uenighet som saker om ting, han får lov til å være både mammagutt og pappadalt i hverdagen. Det har også sin verdi.

Selvsagt bedre å gå sin vei enn å miste kjærligheten og eldes i bitterhet over det barnet man ikke fikk, men jeg tenker som så at selv om man går, er det slettes ikke sikkert man finner en egnet partner tidsnok, eller at det forholdet varer.

Også kan ting endre seg over tid. Man kan lære å sette pris på tilværelsen med bare ett barn, eller man kan gjøre som meg og komme på glid ift barn nr to. Jeg gruer meg som en hund til baby og småbarnstiden, men når jeg ser min skjønne 6-åring kunne jeg godt tenke meg et eksemplar til. Derfor er vi nå offisielt prøvere, selv om jeg er rimelig ambivalent til de første 2-3 årene (helt ærlig, jeg trives ikke med de små).Anonymous poster hash: 587f0...bee

Jeg hadde deadline ved 6-årsalder (på den eldste) og ville ikke vente lenger. Jeg hadde vel også skjønt at mannens motstand like mye handlet om selve det å være etablert og å ha familie (med meg). Og da er det vel egentlig kroken på døra...

Skrevet

 

 

 

Her fikk mannen valget et barn til eller at jeg fant meg en annen mann! Han valgte et barn til og større pappadalt skal du lete lenge etter

Min valgte det motsatte, men jeg har aldri angra. Alle har det bedre nå.

Kjenner at jeg er glad for at mannen respekterte mitt ønske om å ikke ha flere barn i stedet for å dra sin vei og finne seg en annen. Sønnen vår nyter livet med to foreldre som elsker hverandre til tross for tidsvis uenighet som saker om ting, han får lov til å være både mammagutt og pappadalt i hverdagen. Det har også sin verdi.

Selvsagt bedre å gå sin vei enn å miste kjærligheten og eldes i bitterhet over det barnet man ikke fikk, men jeg tenker som så at selv om man går, er det slettes ikke sikkert man finner en egnet partner tidsnok, eller at det forholdet varer.

Også kan ting endre seg over tid. Man kan lære å sette pris på tilværelsen med bare ett barn, eller man kan gjøre som meg og komme på glid ift barn nr to. Jeg gruer meg som en hund til baby og småbarnstiden, men når jeg ser min skjønne 6-åring kunne jeg godt tenke meg et eksemplar til. Derfor er vi nå offisielt prøvere, selv om jeg er rimelig ambivalent til de første 2-3 årene (helt ærlig, jeg trives ikke med de små).Anonymous poster hash: 587f0...bee

Jeg hadde deadline ved 6-årsalder (på den eldste) og ville ikke vente lenger. Jeg hadde vel også skjønt at mannens motstand like mye handlet om selve det å være etablert og å ha familie (med meg). Og da er det vel egentlig kroken på døra...

Ser den, da er det ofte andre underliggende grunner enn "bare" antall barn i bildet. Noen vil ikke ha barn fordi det krever at de blir "voksne". Ett barn kan gå, men nr 2 krever at man er moden nok til å foreta de riktige prioriteringene.

 

Vi har alltid hatt et godt forhold mannen og jeg, og til tross for hans ønske om 2 barn kunne han akseptere mine grunner til å ikke ønske flere. Jeg fikk en grusom barseldepresjon med gutten, deretter ble jeg utbrent etter 1 år tilbake på jobb (lederstilling), gutten er ikke helt enkel å ha med i hverdagen (ekstremt viljesterk, høy IQ, veldig sensitivt, sengevæter og muligens ADD) og vi har ingen familie som kan avlaste oss. De tre første årene var en lang ørkenvandring og han sugde meg helt tom for energi og livsmot.

 

Nå er det mye bedre, og jeg er visst gal nok til å prøve på en til og utstte meg for 3 nye år med helvete. Men noen dager er jeg veldig usikker på om jeg ikke ofrer min egen lykke for mannens.

 

Anonymous poster hash: 587f0...bee

Skrevet

Det er ikke uvanlig å ombestemme seg når det gjelder hvor mange barn man vil ha.

Min kusine ville for eksempel ha minst 4 barn da hun var tidlig i tyveårene. Det viste mannen og han var enig. Så ble hun gravid og mistet, hele 5 ganger skjedde det før hun klarte å bære frem et barn. Hun har en skade på livmoren som gjør det å få barn veldig vansklig. Nå er det helt utelukket for henne å få flere. Det er hun klar på. Hun vil ikke gå gjennom hverken graviditet eller spebarnstid flere ganger og synes livet er bra som det er nå.

Mannen hennes ønsker seg egentlig flere barn, men har innfunnet seg med at de får bare dette ene. Jeg må si jeg hadde foraktet ham ganske mye om han gikk fra kusinen min for å få flere barn med en annen.



Anonymous poster hash: eadbd...4dd
Gjest Antarctica
Skrevet

 

 

 

 

Her fikk mannen valget et barn til eller at jeg fant meg en annen mann! Han valgte et barn til og større pappadalt skal du lete lenge etter

Min valgte det motsatte, men jeg har aldri angra. Alle har det bedre nå.

Kjenner at jeg er glad for at mannen respekterte mitt ønske om å ikke ha flere barn i stedet for å dra sin vei og finne seg en annen. Sønnen vår nyter livet med to foreldre som elsker hverandre til tross for tidsvis uenighet som saker om ting, han får lov til å være både mammagutt og pappadalt i hverdagen. Det har også sin verdi.

Selvsagt bedre å gå sin vei enn å miste kjærligheten og eldes i bitterhet over det barnet man ikke fikk, men jeg tenker som så at selv om man går, er det slettes ikke sikkert man finner en egnet partner tidsnok, eller at det forholdet varer.

Også kan ting endre seg over tid. Man kan lære å sette pris på tilværelsen med bare ett barn, eller man kan gjøre som meg og komme på glid ift barn nr to. Jeg gruer meg som en hund til baby og småbarnstiden, men når jeg ser min skjønne 6-åring kunne jeg godt tenke meg et eksemplar til. Derfor er vi nå offisielt prøvere, selv om jeg er rimelig ambivalent til de første 2-3 årene (helt ærlig, jeg trives ikke med de små).Anonymous poster hash: 587f0...bee

Jeg hadde deadline ved 6-årsalder (på den eldste) og ville ikke vente lenger. Jeg hadde vel også skjønt at mannens motstand like mye handlet om selve det å være etablert og å ha familie (med meg). Og da er det vel egentlig kroken på døra...

Ser den, da er det ofte andre underliggende grunner enn "bare" antall barn i bildet. Noen vil ikke ha barn fordi det krever at de blir "voksne". Ett barn kan gå, men nr 2 krever at man er moden nok til å foreta de riktige prioriteringene.

 

Vi har alltid hatt et godt forhold mannen og jeg, og til tross for hans ønske om 2 barn kunne han akseptere mine grunner til å ikke ønske flere. Jeg fikk en grusom barseldepresjon med gutten, deretter ble jeg utbrent etter 1 år tilbake på jobb (lederstilling), gutten er ikke helt enkel å ha med i hverdagen (ekstremt viljesterk, høy IQ, veldig sensitivt, sengevæter og muligens ADD) og vi har ingen familie som kan avlaste oss. De tre første årene var en lang ørkenvandring og han sugde meg helt tom for energi og livsmot.

 

Nå er det mye bedre, og jeg er visst gal nok til å prøve på en til og utstte meg for 3 nye år med helvete. Men noen dager er jeg veldig usikker på om jeg ikke ofrer min egen lykke for mannens.

 

Anonymous poster hash: 587f0...bee

 

Heldigvis får man en ny unge hver gang, den neste ligner ikke nødvendigvis den forrige :)

Skrevet

 

 

 

 

 

Her fikk mannen valget et barn til eller at jeg fant meg en annen mann! Han valgte et barn til og større pappadalt skal du lete lenge etter

 

Min valgte det motsatte, men jeg har aldri angra. Alle har det bedre nå.

Kjenner at jeg er glad for at mannen respekterte mitt ønske om å ikke ha flere barn i stedet for å dra sin vei og finne seg en annen. Sønnen vår nyter livet med to foreldre som elsker hverandre til tross for tidsvis uenighet som saker om ting, han får lov til å være både mammagutt og pappadalt i hverdagen. Det har også sin verdi.

Selvsagt bedre å gå sin vei enn å miste kjærligheten og eldes i bitterhet over det barnet man ikke fikk, men jeg tenker som så at selv om man går, er det slettes ikke sikkert man finner en egnet partner tidsnok, eller at det forholdet varer.

Også kan ting endre seg over tid. Man kan lære å sette pris på tilværelsen med bare ett barn, eller man kan gjøre som meg og komme på glid ift barn nr to. Jeg gruer meg som en hund til baby og småbarnstiden, men når jeg ser min skjønne 6-åring kunne jeg godt tenke meg et eksemplar til. Derfor er vi nå offisielt prøvere, selv om jeg er rimelig ambivalent til de første 2-3 årene (helt ærlig, jeg trives ikke med de små).Anonymous poster hash: 587f0...bee

Jeg hadde deadline ved 6-årsalder (på den eldste) og ville ikke vente lenger. Jeg hadde vel også skjønt at mannens motstand like mye handlet om selve det å være etablert og å ha familie (med meg). Og da er det vel egentlig kroken på døra...

Ser den, da er det ofte andre underliggende grunner enn "bare" antall barn i bildet. Noen vil ikke ha barn fordi det krever at de blir "voksne". Ett barn kan gå, men nr 2 krever at man er moden nok til å foreta de riktige prioriteringene.

Vi har alltid hatt et godt forhold mannen og jeg, og til tross for hans ønske om 2 barn kunne han akseptere mine grunner til å ikke ønske flere. Jeg fikk en grusom barseldepresjon med gutten, deretter ble jeg utbrent etter 1 år tilbake på jobb (lederstilling), gutten er ikke helt enkel å ha med i hverdagen (ekstremt viljesterk, høy IQ, veldig sensitivt, sengevæter og muligens ADD) og vi har ingen familie som kan avlaste oss. De tre første årene var en lang ørkenvandring og han sugde meg helt tom for energi og livsmot.

Nå er det mye bedre, og jeg er visst gal nok til å prøve på en til og utstte meg for 3 nye år med helvete. Men noen dager er jeg veldig usikker på om jeg ikke ofrer min egen lykke for mannens.Anonymous poster hash: 587f0...bee

Heldigvis får man en ny unge hver gang, den neste ligner ikke nødvendigvis den forrige :)

Sant nok, nestemann kan være verre. ;)

 

Anonymous poster hash: 587f0...bee

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...