Gå fra mannen pga han ikke vil ha flere barn?

[Anonym bruker]

Vi har et barn og jeg ønsker meg så veldig flere, men han er ikke interessert  

I det siste har jeg lurt på om det egentlig er rett eller egoistisk av meg å splitte familien opp siden han ikke vil. Vi har et helt greit forhold og ting fungerer som de er, men jeg kjenner at jeg begynner å bli bitter. Vi har jo et barn så jeg burde kanskje være takknemlig for det? I går tok jeg meg selv i å gråte på bussen, tårene bare trillet og jeg klarte ikke å stoppe. En søt eldre dame spurte om det gikk bra med meg, men jeg skyldte bare på at jeg hadde en vond linse.. Huff

Igjen så er det jo ikke sikkert jeg finner en annen mann som vil ha barn, hvem er interessert i en dame som allerede har barn og tydeligvis vil ha flere - si at det er mulig? 

Anonymous poster hash: c2710...964

[Anonym bruker]

En ting om du vil ha 4 barn til, men han kan ikke gå med på ett til?

 

Anonymous poster hash: 6e38c...cd1

[Anonym bruker]

Har du fortalt mannen hvor mye det betyr for deg med flere barn og hvorfor han ikke vil ha? Og hvor gamle er dere og barnet deres?

Anonymous poster hash: 4ba9f...da8

[Mamma`n til Will& Ailo]

Her fikk mannen valget et barn til eller at jeg fant meg en annen mann! Han valgte et barn til og større pappadalt skal du lete lenge etter 😃

[Chl85]

Hvor gammelt er barnet dere har? Her var både gubben og jeg enig i ingen flere barn... Da det første året var svært slitsomt Vi endret faktisk ikke meningen før barnet vårt var over 2 år... Da begynte vi begge å bli mer åpne for å kanskje få et barn til

 

Nå har vi 2  

 

Hva er grunnene til at han ikke vil ha flere? Syns han det var slitsomt, økonomi? Eller er det fordi han ikke vil ha dem tett?

 

Noen kan ikke tenke seg tanken på flere fordi de synes småbarnsfasen er veldig tøff, kan hende man endrer mening når barnet når skolealder?

[Anonym bruker]

Jeg er gravid med første barnet nå noe vi har ønsket lenge, jeg SKAL ha 2 barn der kommer ikke jeg til å forandre mening.min mann ville helst bare ha et barn så jeg sa klart ifra til han at da fikk han sette seg ned å tenke på hva han faktisk ville. Hvis han ville være med meg så må han også gi meg et barn til hvis ikke måtte hån gå, Sånn at jeg kunne få muligheten til å få det jeg ønsket også. Enkelt å greit. For det er faktisk såpass viktig for meg.

 

Så du må finne ut om dette er såpass viktig for deg.

Kommer du alltid til å ha ønske om det siste barnet?

Kommer du til å mislike han etterhvert hvis du ikke får det siste barnet?

Kan du være uten han ?

Det er mye du må tenke over her.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 64364...211

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar og råd damer!

Barnet er 5 år, jeg er 25 og han 33. Han har visst siden vi startet sammen at jeg ønsket meg flere. Jeg må ikke på død og liv bli gravid i morgen eller få 10 barn, men jeg vil så veldig vite at det er en mulighet i de neste årene som kommer om jeg kanskje kan iallefall få et barn til - noe han vet. Jeg vet at søsknene vil få mye ut av hverandre både i barndom og ikke minst i voksen alder. Jeg kommer fra en søskenflokk på 4 og jeg er så takknemlig for at mine foreldre laget en liten flokk av unger og jeg hadde og har enda tette bånd til mine søsken  

Han vet at det er svært viktig for meg med flere eller bare et barn til, men han vil bare ikke sier han og emnet blir avsluttet fort pga han blir så irritert. Det er vondt å ikke vite årsaken

HI

 

Anonymous poster hash: c2710...964

[Anonym bruker]

Det er kanskje ikke et konstruktivt spørsmål det her, men jeg blir så nysgjerrig. Snakket dere ikke om dette før dere fikk barn? Da dere ble kjærester, hadde dere aldri noen samtale om hvordan familie dere så for dere, og sjekket at dere var litt like på de punktene? Eller har han ombestemt seg eller du ombestemt deg?

 

Anonymous poster hash: 3df64...cf0

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for gode svar og råd damer!

 

Barnet er 5 år, jeg er 25 og han 33. Han har visst siden vi startet sammen at jeg ønsket meg flere. Jeg må ikke på død og liv bli gravid i morgen eller få 10 barn, men jeg vil så veldig vite at det er en mulighet i de neste årene som kommer om jeg kanskje kan iallefall få et barn til - noe han vet. Jeg vet at søsknene vil få mye ut av hverandre både i barndom og ikke minst i voksen alder. Jeg kommer fra en søskenflokk på 4 og jeg er så takknemlig for at mine foreldre laget en liten flokk av unger og jeg hadde og har enda tette bånd til mine søsken

 

Han vet at det er svært viktig for meg med flere eller bare et barn til, men han vil bare ikke sier han og emnet blir avsluttet fort pga han blir så irritert. Det er vondt å ikke vite årsaken

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: c2710...964

Men dette er ikke en diskusjon som må ligge død fordi noen kan bli såre og lei seg. Nå må dere snakke sammen.

 

Anonymous poster hash: 3df64...cf0

[Anonym bruker]

Er et barn til så viktig at du er villig til å ofre pappaen til det barnet du allerede har? Kunne du med god samvittighet sett ungen din i øynene og sagt at "jeg dro fra pappen din fordi jeg ville ha en unge til og han ville ikke det, derfor bor du nå i et skilt hjem"??

Anonymous poster hash: 0a0aa...ab3

[Anonym bruker]

Det er kanskje ikke et konstruktivt spørsmål det her, men jeg blir så nysgjerrig. Snakket dere ikke om dette før dere fikk barn? Da dere ble kjærester, hadde dere aldri noen samtale om hvordan familie dere så for dere, og sjekket at dere var litt like på de punktene? Eller har han ombestemt seg eller du ombestemt deg?

 

Anonymous poster hash: 3df64...cf0

Takk for svar!  

 

Jo, vi ville begge ha flere barn. Nå ble jeg gravid ganske fort etter at vi ble sammen (ikke planlagt), så kanskje det var forelskelsen hans som bare snakket Han har vært litt att og frem på om vi skulle ha flere barn etter at vi fikk barnet, men nå har han stått på det ganske lenge som jeg tenker at han virkelig ikke vil

 

HI

 

Anonymous poster hash: c2710...964

[Anonym bruker]

 

Er et barn til så viktig at du er villig til å ofre pappaen til det barnet du allerede har? Kunne du med god samvittighet sett ungen din i øynene og sagt at "jeg dro fra pappen din fordi jeg ville ha en unge til og han ville ikke det, derfor bor du nå i et skilt hjem"??

 

Anonymous poster hash: 0a0aa...ab3

 

Takk for svar!

 

Jo, det er akkurat det jeg tenker. Jeg er så i tvil Mot barnet vi har sammen så er det kanskje egoistisk å gå fra ham "bare" pga jeg vil ha flere, men igjen, jeg er redd for at jeg kommer til å bli så bitter at jeg ødelegger forholdet bare pga det.

 

HI

 

Anonymous poster hash: c2710...964

[Anonym bruker]

Litt egoistisk å ta fra barnet dere har sammen pappaen sin fordi du vil ha flere barn. Samtidig forstår jeg deg også.

Jeg mener ikke å høres nedlatende ut men du er fortsatt ung og har mange fruktbare år igjen. Kanskje mannen snur?

 

Anonymous poster hash: 1b74b...4b2

[Anonym bruker]

 

 

Er et barn til så viktig at du er villig til å ofre pappaen til det barnet du allerede har? Kunne du med god samvittighet sett ungen din i øynene og sagt at "jeg dro fra pappen din fordi jeg ville ha en unge til og han ville ikke det, derfor bor du nå i et skilt hjem"??

 

Anonymous poster hash: 0a0aa...ab3

 

Takk for svar!

 

Jo, det er akkurat det jeg tenker. Jeg er så i tvil Mot barnet vi har sammen så er det kanskje egoistisk å gå fra ham "bare" pga jeg vil ha flere, men igjen, jeg er redd for at jeg kommer til å bli så bitter at jeg ødelegger forholdet bare pga det.

 

HI

 

Anonymous poster hash: c2710...964

 

Jo, jeg skjønner det, men likevel. Det er fryktelig egoistisk egentlig at det skal måtte gå utover ungen deres, for det er jo utelukkende dette barnet som vil oppleve det forferdelige i det. Dessuten kan det hende han ombestemmer seg igjen, hvor gammel er f.eks. dere og hvor gammel er barnet deres?

 

Anonymous poster hash: 0a0aa...ab3

[Anonym bruker]

Du må prioritere det barnet du allerede har, før du lager flere. For ham er det best å være med begge sine foreldre.

 

Anonymous poster hash: 61760...489

[Anonym bruker]

Glem det, så aldrene, du har god tid HI!! Du er bare 25!! Jeg er 36 nå og gravid, jeg fikk mitt 2. barn når mi første var 9 år!!

Anonymous poster hash: 0a0aa...ab3

[Anonym bruker]

Litt egoistisk å ta fra barnet dere har sammen pappaen sin fordi du vil ha flere barn. Samtidig forstår jeg deg også.

Jeg mener ikke å høres nedlatende ut men du er fortsatt ung og har mange fruktbare år igjen. Kanskje mannen snur?

 

Anonymous poster hash: 1b74b...4b2

Tja det er jo håp, men han er en sta type så jeg vet ikke helt..

 

HI

 

Anonymous poster hash: c2710...964

[Anonym bruker]

Jeg er gravid med første barnet nå noe vi har ønsket lenge, jeg SKAL ha 2 barn der kommer ikke jeg til å forandre mening.min mann ville helst bare ha et barn så jeg sa klart ifra til han at da fikk han sette seg ned å tenke på hva han faktisk ville. Hvis han ville være med meg så må han også gi meg et barn til hvis ikke måtte hån gå, Sånn at jeg kunne få muligheten til å få det jeg ønsket også. Enkelt å greit. For det er faktisk såpass viktig for meg.

 

Så du må finne ut om dette er såpass viktig for deg.

Kommer du alltid til å ha ønske om det siste barnet?

Kommer du til å mislike han etterhvert hvis du ikke får det siste barnet?

Kan du være uten han ?

Det er mye du må tenke over her.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 64364...211

Og og plutselig får dere ikke til å lage et barn til.. Er ikke bare å skal ha..

 

Men dere kan forsøke.

 

Anonymous poster hash: b0b5b...33a

[Anonym bruker]

 

Glem det, så aldrene, du har god tid HI!! Du er bare 25!! Jeg er 36 nå og gravid, jeg fikk mitt 2. barn når mi første var 9 år!!

 

Anonymous poster hash: 0a0aa...ab3

 

Ikke nedlatende å si at noen er unge  

 

Gratulerer med graviditeten!

 

HI

 

Anonymous poster hash: c2710...964

[Anonym bruker]

Det er det dumeste jeg hører at det liksom skal være egoistisk ovenfor barnet. Ja det er sårt med en gang det skjer men det er ikke annet en akkurat da de legger merke til det. Har selv skilte foreldre å jeg elsket det som liten for da hadde jeg to plasser å være og venner både her å der. Barna tenker ikke over at mamma å pappa ikke er sammen.

 

Anonymous poster hash: 64364...211

[Anonym bruker]

 

 

Det er kanskje ikke et konstruktivt spørsmål det her, men jeg blir så nysgjerrig. Snakket dere ikke om dette før dere fikk barn? Da dere ble kjærester, hadde dere aldri noen samtale om hvordan familie dere så for dere, og sjekket at dere var litt like på de punktene? Eller har han ombestemt seg eller du ombestemt deg?

 

Anonymous poster hash: 3df64...cf0

Takk for svar!

 

Jo, vi ville begge ha flere barn. Nå ble jeg gravid ganske fort etter at vi ble sammen (ikke planlagt), så kanskje det var forelskelsen hans som bare snakket Han har vært litt att og frem på om vi skulle ha flere barn etter at vi fikk barnet, men nå har han stått på det ganske lenge som jeg tenker at han virkelig ikke vil

 

HI

 

Anonymous poster hash: c2710...964

Skjønner ☺️ Det er kinkig det her altså 😕 For deg står det mellom å rippe opp en familie der datteren din blir "taperen" som må vokse opp i et skilt hjem, eller å bli værende og antagelig bli bitter og med årene begynne å mislike mannen din (noe som heller ikke er gunstig for datteren din). Det er jo ikke et koselig valg kan man si 😕 Men hvis du velger å gå så er jo ikke det nødvendigvis fordi du ikke får et barn til. Om du og kjæresten din prøvde å få et barn til og han ikke hadde "gode svømmere", så hadde du vel ikke blitt bitter og begynt å mislike han. Det handler altså mer om at kjæresten din ikke unner deg den lykken det er å få et barn til. At han ikke er villig til å slite noen få år for at dere skal kunne ha det bra sammen et helt liv, og for at du skal kunne være lykkelig. Dét tror jeg at jeg hadde hatt vondt for å leve med. At partneren min ikke unnet meg det.

 

Kanskje han ikke har tenkt på det på den måten før, og at det er det du burde si? At han også tar et valg her, ut over det å velge bort et barn til. Ønsket ditt om å få et barn til er så sterkt at det er ikke sikkert du klarer å ikke bli bitter. Når han velger bort et barn til støter han også fra seg den familien han allerede har. Tror du han har tenkt sånn på det før?

 

Anonymous poster hash: 3df64...cf0

[Anonym bruker]

Datteren din vil også få glede av søsken, så å si at hun blir taperen er ikke nødvendigvis riktig.

 

Anonymous poster hash: 4f41a...8b1

[Anonym bruker]

 

 

Det er kanskje ikke et konstruktivt spørsmål det her, men jeg blir så nysgjerrig. Snakket dere ikke om dette før dere fikk barn? Da dere ble kjærester, hadde dere aldri noen samtale om hvordan familie dere så for dere, og sjekket at dere var litt like på de punktene? Eller har han ombestemt seg eller du ombestemt deg?

 

Anonymous poster hash: 3df64...cf0

Takk for svar!

 

Jo, vi ville begge ha flere barn. Nå ble jeg gravid ganske fort etter at vi ble sammen (ikke planlagt), så kanskje det var forelskelsen hans som bare snakket Han har vært litt att og frem på om vi skulle ha flere barn etter at vi fikk barnet, men nå har han stått på det ganske lenge som jeg tenker at han virkelig ikke vil

 

HI

 

Anonymous poster hash: c2710...964

Skjønner ☺ Det er kinkig det her altså For deg står det mellom å rippe opp en familie der datteren din blir "taperen" som må vokse opp i et skilt hjem, eller å bli værende og antagelig bli bitter og med årene begynne å mislike mannen din (noe som heller ikke er gunstig for datteren din). Det er jo ikke et koselig valg kan man si Men hvis du velger å gå så er jo ikke det nødvendigvis fordi du ikke får et barn til. Om du og kjæresten din prøvde å få et barn til og han ikke hadde "gode svømmere", så hadde du vel ikke blitt bitter og begynt å mislike han. Det handler altså mer om at kjæresten din ikke unner deg den lykken det er å få et barn til. At han ikke er villig til å slite noen få år for at dere skal kunne ha det bra sammen et helt liv, og for at du skal kunne være lykkelig. Dét tror jeg at jeg hadde hatt vondt for å leve med. At partneren min ikke unnet meg det.

 

Kanskje han ikke har tenkt på det på den måten før, og at det er det du burde si? At han også tar et valg her, ut over det å velge bort et barn til. Ønsket ditt om å få et barn til er så sterkt at det er ikke sikkert du klarer å ikke bli bitter. Når han velger bort et barn til støter han også fra seg den familien han allerede har. Tror du han har tenkt sånn på det før?

 

Anonymous poster hash: 3df64...cf0

 

Du har helt rett i det at jeg ville ikke blitt bitter på en mann som ikke kan få barn - det hadde jo virkelig vært en grunn som han/jeg ikke kunne gjort noe med, men selv da kunne man jo prøvd med prøverør, adopsjon etc. 

 

Jeg er redd for at jeg kommer til å bli bitter - veldig bitter. Det er på et vis bedre å gå nå mens man enda kan få ting til å fungere greit enn at man venter til jeg/han er sinte på hverandre. Det er virkelig vanskelig, lever litt i håpet om at han kanskje vil snu i fremtiden. Men det er dyrebar tid som jeg kunne brukt på å finne en annen skikkelig mann. Æsj, at ting skal være så vanskelig. Jeg tenker at fornuften burde jeg vell lytte mest til. Greit forhold, vi har allerede verdens nydeligste unge og alt er egentlig som det burde være, men... Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor han ikke vil, vi har et barn som er "enkelt" og graviditeten gikk veldig fint. Det spinner litt rundt i hode om at han egentlig selv vil splitte familien. 

 

Jeg har vurdert en stund om å "teste" ham med å be om at han steriliserer seg, sikkert grusomt gjort, men da hadde jeg iallefall funnet ut om det er meg han ikke vil ha barn med..

 

HI

 

Anonymous poster hash: c2710...964

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Det er kanskje ikke et konstruktivt spørsmål det her, men jeg blir så nysgjerrig. Snakket dere ikke om dette før dere fikk barn? Da dere ble kjærester, hadde dere aldri noen samtale om hvordan familie dere så for dere, og sjekket at dere var litt like på de punktene? Eller har han ombestemt seg eller du ombestemt deg?

 

Anonymous poster hash: 3df64...cf0

Takk for svar!

 

Jo, vi ville begge ha flere barn. Nå ble jeg gravid ganske fort etter at vi ble sammen (ikke planlagt), så kanskje det var forelskelsen hans som bare snakket Han har vært litt att og frem på om vi skulle ha flere barn etter at vi fikk barnet, men nå har han stått på det ganske lenge som jeg tenker at han virkelig ikke vil

 

HI

 

Anonymous poster hash: c2710...964

Skjønner ☺ Det er kinkig det her altså For deg står det mellom å rippe opp en familie der datteren din blir "taperen" som må vokse opp i et skilt hjem, eller å bli værende og antagelig bli bitter og med årene begynne å mislike mannen din (noe som heller ikke er gunstig for datteren din). Det er jo ikke et koselig valg kan man si Men hvis du velger å gå så er jo ikke det nødvendigvis fordi du ikke får et barn til. Om du og kjæresten din prøvde å få et barn til og han ikke hadde "gode svømmere", så hadde du vel ikke blitt bitter og begynt å mislike han. Det handler altså mer om at kjæresten din ikke unner deg den lykken det er å få et barn til. At han ikke er villig til å slite noen få år for at dere skal kunne ha det bra sammen et helt liv, og for at du skal kunne være lykkelig. Dét tror jeg at jeg hadde hatt vondt for å leve med. At partneren min ikke unnet meg det.

 

Kanskje han ikke har tenkt på det på den måten før, og at det er det du burde si? At han også tar et valg her, ut over det å velge bort et barn til. Ønsket ditt om å få et barn til er så sterkt at det er ikke sikkert du klarer å ikke bli bitter. Når han velger bort et barn til støter han også fra seg den familien han allerede har. Tror du han har tenkt sånn på det før?

 

Anonymous poster hash: 3df64...cf0

Du har helt rett i det at jeg ville ikke blitt bitter på en mann som ikke kan få barn - det hadde jo virkelig vært en grunn som han/jeg ikke kunne gjort noe med, men selv da kunne man jo prøvd med prøverør, adopsjon etc.

 

Jeg er redd for at jeg kommer til å bli bitter - veldig bitter. Det er på et vis bedre å gå nå mens man enda kan få ting til å fungere greit enn at man venter til jeg/han er sinte på hverandre. Det er virkelig vanskelig, lever litt i håpet om at han kanskje vil snu i fremtiden. Men det er dyrebar tid som jeg kunne brukt på å finne en annen skikkelig mann. Æsj, at ting skal være så vanskelig. Jeg tenker at fornuften burde jeg vell lytte mest til. Greit forhold, vi har allerede verdens nydeligste unge og alt er egentlig som det burde være, men... Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor han ikke vil, vi har et barn som er "enkelt" og graviditeten gikk veldig fint. Det spinner litt rundt i hode om at han egentlig selv vil splitte familien.

 

Jeg har vurdert en stund om å "teste" ham med å be om at han steriliserer seg, sikkert grusomt gjort, men da hadde jeg iallefall funnet ut om det er meg han ikke vil ha barn med..

 

HI

 

Anonymous poster hash: c2710...964

Det høres ikke så lurt ut å drive å teste han. Dere må sette dere ned å ta praten som to voksne mennesker og legge frem synspunkter på saken og forklare dere skikkelig for hverandre. Legge vekk følelser, være saklige og fortelle hverandre hva dere tenker og føler, så dere kan forstå hverandre. Så kan dere ta en avgjørelse etterpå.

 

Anonymous poster hash: 3df64...cf0

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Det er kanskje ikke et konstruktivt spørsmål det her, men jeg blir så nysgjerrig. Snakket dere ikke om dette før dere fikk barn? Da dere ble kjærester, hadde dere aldri noen samtale om hvordan familie dere så for dere, og sjekket at dere var litt like på de punktene? Eller har han ombestemt seg eller du ombestemt deg?

 

Anonymous poster hash: 3df64...cf0

Takk for svar!

 

Jo, vi ville begge ha flere barn. Nå ble jeg gravid ganske fort etter at vi ble sammen (ikke planlagt), så kanskje det var forelskelsen hans som bare snakket Han har vært litt att og frem på om vi skulle ha flere barn etter at vi fikk barnet, men nå har han stått på det ganske lenge som jeg tenker at han virkelig ikke vil

 

HI

 

Anonymous poster hash: c2710...964

Skjønner ☺ Det er kinkig det her altså For deg står det mellom å rippe opp en familie der datteren din blir "taperen" som må vokse opp i et skilt hjem, eller å bli værende og antagelig bli bitter og med årene begynne å mislike mannen din (noe som heller ikke er gunstig for datteren din). Det er jo ikke et koselig valg kan man si Men hvis du velger å gå så er jo ikke det nødvendigvis fordi du ikke får et barn til. Om du og kjæresten din prøvde å få et barn til og han ikke hadde "gode svømmere", så hadde du vel ikke blitt bitter og begynt å mislike han. Det handler altså mer om at kjæresten din ikke unner deg den lykken det er å få et barn til. At han ikke er villig til å slite noen få år for at dere skal kunne ha det bra sammen et helt liv, og for at du skal kunne være lykkelig. Dét tror jeg at jeg hadde hatt vondt for å leve med. At partneren min ikke unnet meg det.

 

Kanskje han ikke har tenkt på det på den måten før, og at det er det du burde si? At han også tar et valg her, ut over det å velge bort et barn til. Ønsket ditt om å få et barn til er så sterkt at det er ikke sikkert du klarer å ikke bli bitter. Når han velger bort et barn til støter han også fra seg den familien han allerede har. Tror du han har tenkt sånn på det før?

 

Anonymous poster hash: 3df64...cf0

Du har helt rett i det at jeg ville ikke blitt bitter på en mann som ikke kan få barn - det hadde jo virkelig vært en grunn som han/jeg ikke kunne gjort noe med, men selv da kunne man jo prøvd med prøverør, adopsjon etc.

 

Jeg er redd for at jeg kommer til å bli bitter - veldig bitter. Det er på et vis bedre å gå nå mens man enda kan få ting til å fungere greit enn at man venter til jeg/han er sinte på hverandre. Det er virkelig vanskelig, lever litt i håpet om at han kanskje vil snu i fremtiden. Men det er dyrebar tid som jeg kunne brukt på å finne en annen skikkelig mann. Æsj, at ting skal være så vanskelig. Jeg tenker at fornuften burde jeg vell lytte mest til. Greit forhold, vi har allerede verdens nydeligste unge og alt er egentlig som det burde være, men... Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor han ikke vil, vi har et barn som er "enkelt" og graviditeten gikk veldig fint. Det spinner litt rundt i hode om at han egentlig selv vil splitte familien.

 

Jeg har vurdert en stund om å "teste" ham med å be om at han steriliserer seg, sikkert grusomt gjort, men da hadde jeg iallefall funnet ut om det er meg han ikke vil ha barn med..

 

HI

 

Anonymous poster hash: c2710...964

Det høres ikke så lurt ut å drive å teste han. Dere må sette dere ned å ta praten som to voksne mennesker og legge frem synspunkter på saken og forklare dere skikkelig for hverandre. Legge vekk følelser, være saklige og fortelle hverandre hva dere tenker og føler, så dere kan forstå hverandre. Så kan dere ta en avgjørelse etterpå.

 

Anonymous poster hash: 3df64...cf0

 

Ja, det beste er å sette seg ned å ta en skikkelig prat. Det er bare det at jeg får ikke ta den skikkelige praten, han verken vil eller skal snakke om det. Han blir bare irritert. :/ Sist gang jeg spurte så small det ut av ham; "Jeg vet at du vil ha flere barn, men det er urettferdig gjort av deg å ta det opp når jeg ikke vil". Og grunnen fikk jeg ikke, har sagt at det blir enklere for meg hvis han bare forteller hvorfor, men neida

 

HI

 

Anonymous poster hash: c2710...964