Hvilken alder synes du var mest slitsom?

[februarprins2013]

den har ikke vert her enda, og han er 2 år nå

[Anonym bruker]

Jeg syns perioden rundt 18 måneder var litt tøft. Mye vilje og lite språk ble til mye frustrasjon.

 

Anonymous poster hash: b8146...b8a

[Anonym bruker]

Med nr 1 var det fra ca 15 mnd til 2 år. Hun var ene barn, begynte å gå sent, og det gikk liksom greit med ett.. Så ble de, og yngste lærte å gå fra hun var 9 mnd, så fra 9 mnd til dags dato 15 mnd, og sikkert i mange mange måneder til, er den desidert verste tiden. Nye tenner annenhver uke, nå er det ikke gåing, men løping som gjelder. Vil absolutt ikke la meg holde henne i hånda, så da løper hu rundt som vill over alt ! Og jeg som en gal høne etter henne.

 

Anonymous poster hash: d980c...948

[Mamma_til_2]

6-7 år; jente skal argumenter på alt blir sur for ingenting, skikkelig prehoromonell gruer meg til hun blir 12 13 14!!!

[Anonym bruker]

Med eldste synes jeg det var verst fra 1,5 til 2 år. Kunne ikke ta øynene fra henne ett eneste sekund, uten at hun kunne finne på å sitte i vaskebøtta, spise kattemat, eller ta et lite bad i doet. Og i tillegg sov hun så og si ikke om natten heller, så vi gikk rundt som noen zombier

Så fikk vi tvillinger, hvor begge hadde kolikk! Da vil jeg si at fra 3 uker frem til 6 mnd var di aller verste. Dem er nå 3 år, og trassen er egentlig tredd inn for fullt. Men det er fremdeles bedre enn å høre på skriking døgnet rundt i 6 mnd og null søvn!
De sover i allefall på natten, så vi får ladet oss opp

Anonymous poster hash: 09209...e31

[Anonym bruker]

Med eldste har det var ganske stritt hele veien.. Han er nå 5 1/2 og er inne i en forholdsvis rolig periode. Yngste på 3 er nesten bare lett å ha med å gjøre - hun har vilje hun også, men er av et helt annet kaliber enn eldstemann.. Hun er rolig og harmonisk og ser ut til å forstå hva nei betyr ( jeg trodde ikke det gikk an egentlig).. kanskje blir hun til et troll i puberteten. Hvem vet?! 😂

 

Anonymous poster hash: 36e79...7c2

[Mrs. Kaizer]

Her har eldstemann på 12 begynt med forferdelige humørsvinginger og nestemann på 10 elsker å fyre opp under... Så 10- 12 årsalderen er den verste til nå. Går ut fra at det vil bli verre...😱

[Anonym bruker]

Fra 12 - 16 års alderen. Stadig kverulering og diskusjon. Ikke være med på noe famimiegreier, våken på natta og sover når andre er våkne. Ute på kvelden, må hentes seint....osv osv. Småbarnstiden er INGENTING i forhold!

 

Anonymous poster hash: 770b4...8c0

[Anonym bruker]

Verste tiden var når sønnen min kom i midtlivskrisen. Var rundt 40 år da. Kommer ikke til å glemme det.Nei, heller småbarnsperioden før midtlivskrisen!

 

Anonymous poster hash: ef0f3...06b

[Anonym bruker]

Syns det har vært utfordrende med en 3 åring i trass. Nå er det mye bedre, hun er snart 4, men vi har definitivt hatt noe å bryne oss på med vår lille frøken. Gruer meg til hun blir tenåring.....

 

Anonymous poster hash: 6bfba...a6c

[Gidder ikke!]

Jeg har en på 3,5 nå og hun har vært et helvete å ha med å gjøre det siste halve året. Gud bedre så mye krangling, klaging og drama, protesterer mot nesten alt.

 

Så jeg vil si treårsalderen er den verste!

[Anonym bruker]

Jeg synes alderen fra de begynte å komme seg rundt av egen maskin til rundt 3 års alderen var verst.

Som noen andre her sier, så måtte de gjetes, hadde vanvittig utforskertrang.

Nå er de i alderen 13-16 og jeg har aldri hatt det lettere. Har 3 gutter og jeg føler jeg har sluppet billig unna med tenåringsfasen, så langt iallfall.

 

Anonymous poster hash: 6be27...7fd

[Anonym bruker]

Synes første skoleår er vanskelig. Frem til 5.-6. klasse. Var i alle fall da jeg begynte og senke skuldre med eldste. Nå ser jeg at hun har venner og funnet sine "likesinnede"...I årene før det er det mye bekymring om hvem de leker med, hva liker de og drive med av aktiviteter på fritiden, hva liker vennen osv..HAR de venner,- ikke minst...Usikkerheten rundt skolestart, buss, friminuttene....

 

Minste går i 2. Der er jeg midt i "den verste" bekymringen ang dette.....Slitsomt synes jeg.. Ikke fysisk, men psykisk. Som baby holdt han oss våken hver natt,- frem til han fylt tre, nå holder han meg våken igjen, fordi jeg bekymrer meg for hans "liv",- om man kan si det sånn.... Synes det var enklere da han bare holdt oss våkne

Anonymous poster hash: 0c2fc...53e

[Anonym bruker]

Tenårene... Hadde jenter da!

Etter det føltes alt slit en hadde hatt når de var små som en lek😊

 

Anonymous poster hash: 9876a...858

[Mandala]

Har bare erfaring opp til 12 år, men hittil er det uten tvil hele bhg-tiden.

[Anonym bruker]

Har fire gutter. Her har 6-18 mnd vært verst. Full fart, null fornuft og minimalt med søvn. De eldste er tenåringer nå. Herlig tid. Begge er veldig fornuftige og familiekjære, og har fantastiske venner. Flinke i idrett og på skolen. Jeg var selv en engel hele ungdomstiden, så håper det fortsetter slik med gutta her

 

Anonymous poster hash: a8afd...106

[Anonym bruker]

Fra de er mobile (med eldstemann var det fra 7 mndr) til 2,5 år. Jeg er veldig dårlig med toddlers, og nå som vi prøver på nr 2 gruer jeg meg som en hund til denne perioden. Trassalderen fikser jeg noenlunde ok, men perioden før er bare fæl. Babytiden er bare unntakstilstand. Digger tiden fra 4 år og utover.

 

Jeg tror det går veldig på ens personlige egenskaper. Jeg er ikke så flink på det med bunnløs omsorg og tålmodighet, men flink til å få i gang diskusjoner og resonnere oss frem til løsninger og avtaler. Ang. tenåringstiden tenker jeg at om jeg gjør en ok jobb som foreldre nå, vil det gå noenlunde greit for seg. Min mor sa i hvert fall at de var trygge på at jeg hadde fått gode verdier og vaner og stolte derfor på meg når jeg gjorde opprøret mitt.

 

Anonymous poster hash: f6904...208

[Heihånåerdetjuligjen]

14-17. Full opposisjonstrang, max aksjonsradius og minimal konsekvensvurdering.

Signerer deg på denne! Høyt under taket i heimen til tider

[Anonym bruker]

Har bare en på 1,5 år men frem til nå var det når hun var mellom 9-12 mnd ( hun begynte å gå når hun var 12 mnd) Frem til da skulle hun IKKE sitte i vogn eller bli båret, thank you very much. Hun skulle bare ut og krype, men en kan ikke krype overalt.

 

I tillegg skulle hun bare gjøre " ugang", hun kunne være i et rom fylt av unger og leker, men den ene småsteinen på gulvet, DEN skulle inn i munnen

 

Anonymous poster hash: 810a2...10f

[Anonym bruker]

Tror i grunn jeg ikke er alene om å tenke dette... Men det er galskap fra ende til annen å få barn generelt! Alle aldre har bekymringer, frustfrasjon og utmattelse... De små babyene trenger all oppvartning, de små barna må ha veiledning for å takle følelser og hendelser, de store barna må ha retningslinjer for å klare å stake ut kursen. Og alltid må man prøve å tre samfunnets normer og regler over hodet på et individ som i all ærlighet er født egoistiske.

 

Men vi gjør det, og vi elsker det! Nei, det er ikke rosenrødt. For noen er barna er bekymring frem til de flytter ut. På tross av at vi må krangle oss gjennom 20 år for å skape et individ som yter og fungerer så føler vi kjærlighet og stolthet over arvingene. Selv de verste bøllene er mors beste barn, og takk og pris for det!

 

Her i huset har jeg en 6 åring i opposisjon, og en ettåring i full utforskertrang. Begge er de min store stolthet, smarte og gode gutter, men noen kvelder tenker jeg at jeg var gal som i det hele tatt fikk unger, og to appåtil!

 

Anonymous poster hash: 91060...b15

[Anonym bruker]

Uten tvil fra ca 6 mnd til ca 2 år, og fortsatt rimelig slitsomt fram til ca 4-5 år. Jeg har store barn nå, minste er 6 år, og synes ungdomstiden er en drøm i forhold til småbarnstiden. De eldste er 15 og 13 år.

Anonymous poster hash: aa26f...31e

[petitt]

Jeg synes ingen alder skiller seg ut som spesielt slitsomt, har en gutt på 3 år og ei jente på 12 år så jeg har da vært med på litt. Det er dager som er slitsomme, men de fleste dagene er morsomme. De gjør og sier så mye rart og det er en absolutt glede å se utviklingen i begge. Jeg var livredd nyfødtperioden nå sist. Jeg var redd hele veien og ødela det litt for meg selv for gutten var rolig han, sov omtrent hele tiden og skreik aldri, men jeg var livredd for at han ikke skulle gjøre det, fordi "alle" sa bare vent-det kommer til å endre seg, så istedet for å nyte det så satt jeg å ventet på at helvete skulle sette igang. Og så gjorde det aldri det.

Nå har jeg en guttunge som sover hele natten, det har han gort siden han var 3 mnd. Som alltid er i godt humør, han er rolig og flink til å rydde opp etter seg selv, uten at jeg har lært ham det. Han er rett og slett en liten godgutt, jenta er empatisk og snill, masse liv, hun er litt mer urolig enn gutten, men går fint an å be henne ha et pratefritt 5 minutt (selv om hun ikke klarer det) Hun leker med lillebror, så jeg har en fordel der også, hun kan passe ham. Venter 3. mann til sommeren. Gleder meg, og denne gangen skal jeg ikke sitte å vente på det verste men nyte nuet Ingen unger er like og ungene blir et speil av foreldrene, vi er rolige, ler mye, snakker livlig og gjør masse, derfor er begge ungene sånn også

[Gjest Moonstruck]

 

Synes ikke snåbarnsperioden er slitsom jeg. Værre når de blir så gamle at jeg må diskutere meg frem til alt - og bli den store stygge ulven i enhver diskusjon...

Du får i hvertfall sove om natta (og så lenge du vil, spise middagen din i fred, ta deg en kaffekopp når du ønsker det, gå på do alene, slippe å være klatrestativ med havregrøt på genseren og yoghurt i håret, mate, vaske, kle, stelle og legge og generelt være på alerten 24/7.

 

Det sies at man glemmer fort, særlig det man ikke vil huske!

 

Anonymous poster hash: 7addf...fa5

 

Har ei på ett år også... så har ikke glemt nei:)

 

Får ikke sove om natta, spise middagen min i fred, ta meg en kaffekopp når jeg ønsker det, går ikke på do alene, slipper ikke unna  å være klatrestativ med havregrøt på genseren og yoghurt i håret. ei heller å mate, vaske, kle, stelle og legge. Og jeg er på alerten 24/7, men jeg liker det:) Jeg elsker småbarnsperioden - og synes bekymringene er langt større når barna begynner og bli store:)

[Anonym bruker]

4-6 måneder. Hittil ihvertfall

3-4 måltid per natt, ca 15 min søvn i slengen på dagtid. Særdeles grinete og sliten unge som måtte underholdes absolutt hele tida.

Anonymous poster hash: 7eeed...3f3

[Anonym bruker]

Perioden mellom 7 mnd og ca 1,5 år var tung. Da ville han så mye som han ikke fikk til, altså var han mye frustrert, ramlet ofte (veldig ofte, såpass at jeg vurderte å gi han hjelm til å bruke inne) og hadde mye han ville si som han ikke fikk til fordi han ikke hadde ordene.

 

1,5 til 3 år var rene himmelrik. Jeg elsket å være småbarnsmamma. Vi koset oss hele dagen, hver dag

 

Anonymous poster hash: 0d79e...8d7