Inspirert - er en 18 åring voksen?

[Elsker livet]

 

 

 

Jeg mener de aller fleste 18 åringer skal fokusere på studier, fysisk aktivitet og å bygge sosiale relasjoner. De kan godt oppmuntres til å jobbe deler av sommerferien, men de skal ikke slite seg ut fordi de må forsørge seg selv. De skal slippe å ha økonomiske forpliktelser. Er det noe spesielt de ønsker å bruke penger på, kan vi som foreldre gi dem strøjobber eller de kan vente til de får betalt for en evt. sommerjobb. Jeg ser selv på mine venner hvordan de har klart seg senere i livet i forhold til hvilken støtte de fikk hjemme. De som måtte betale hjemme og/eller ble sterkt oppfordret til å skaffe seg ettermiddag/helgejobb har ikke valgt høyskoleutdannelse, men har enten en halvferdig utdannelse eller har "kastet bort" mange år før de har klart å få fagbrev. Om det skyldes kapasitet eller holdninger hjemmefra vet jeg ikke.

Var det det at du jobbet for mye som ungdom som har gjort at du endte opp bare som hjemmeværende?

Anonymous poster hash: 838a1...407

Jeg hadde sommerjobb fra jeg var 18 og til jeg var ferdig utdannet. Da jeg var yngre tjente jeg penger på å passe på småbarn, men det var ikke for å tjene penger først fremst. Så jeg har ikke jobbet for mye, men brukte energien først og fremst på utdannelsen min. Det trengte jeg også, for jeg fikk ikke brukbare karakterer uten å jobbe for det. Jeg jobbet også før jeg fikk barn, og er ikke ferdig i yrkeslivet selv om jeg er hjemmeværende en del av livet.

Så dine "mislykka" venner har en dårligere undskyldning for ikke å ha fått seg en fin jobb enn det du har?

 

 

Anonymous poster hash: 838a1...407

 

Mine "mislykka" (som du sier) venner har en langt bedre unnskyldning for at de ikke har fått fullført en utdannelse enn det jeg hadde hatt nettopp fordi de ikke har fått noen støtte eller tilrettelegging for å studere av foreldrene. Jeg ser forresten ikke på min jobb som noen dårlig jobb, jeg er hjemmeværende fordi jeg har lyst og det gavner familien vår. Når det passer kan jeg få jobb på dagen som sykepleier. Å være sykepleier er kanskje ikke et yrke med høy status, men jeg er stolt over yrket mitt. Jeg er takknemlig for at foreldrene mine lot meg bo gratis hjemme slik at jeg ble fikk min første jobb som sykepleier da jeg var 22 år, og slapp å bruke av studielånet slik at jeg kunne nytte meg av rentene. 

[Anonym bruker]

Jeg bodde hjemme så lenge jeg gikk på skole. Da jeg kom inn på universitetet flyttet jeg ut. Jeg kommer fra en av de større byene og hadde ikke hatt sjans til å forsørge meg selv. Jeg lette aktivt etter jobb, men slet med å finne noe. Hadde en liten jobb, men ikke i nærheten av å være nok til å dekke utgifter ved å bo alene.

 

Det er vel litt forskjell fra 18-åring til 18-åring. Noen må rett og slett bli voksne fort, mens andre knapt kan kalles voksne enda de har passert 40 år.

Anonymous poster hash: c0f60...658

[ulenissen]

Tja... Noen er set, andre er ikke. Kommer jo Ann på hvordan de har blitt oppdratt og hvilke forventninger foreldre har satt til dem i oppveksten. Mange har nok sydd puter under armene på barna sine, og får da umodne 18åringer som overhode ikke er voksne.

 

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16. Som 18åring betalte jeg alle utgifter selv, hadde jobb vedsiden av videregåend, og betalte for lappen i tillegg. Da jeg begynte på høyere utdanning som 19åring hadde jeg vært selvstendig noen år. Jeg var forbauset over en del gjevnaldrene medstudenter som bodde hjemme eller nettopp hadde flyttet ut, de var mentalt på mange måter på det stadiet jeg var som 16åring.

 

Hjernen er ikke ferdig utviklet før ca 25 år. Men deg er ingen fasit! Noen er ferdig litt før, andre litt seinere. I tillegg virker hjernen slik at den lager koblinger av de erfaringene og refleksjoner man har gjort seg. Så dersom man har flere erfaringer og refleksjoner ( som man fjerne får av å ha stått på egne ben en stund) har man flere celler som er koblet sammen, og kan dermed gjøre bedre valg.

[Anonym bruker]

 

 

Det kommer an på personen ..

Jeg flyttet hjemmefra som 15 åring

giftet meg da jeg var 18 år, og er fortsatt gift med samme mann 12 år senere.. Føler jeg var voksen da jeg tok avgjørelsen og hadde gjort det samme igjen.

 

Anonymous poster hash: fb1e9...57c

Det velter seg i meg med tanken på at dette kan skje med mine egne barn. Kan jeg spør om hvor gammel han du giftet deg med var?

 

Anonymous poster hash: 374fd...616

 

Klart du kan spørre om det

Han var 22

 

 

Anonymous poster hash: fb1e9...57c

[Anonym bruker]

Jeg var 20 da jeg flyttet ut. Flyttet for å studere på universitetet. Fikk hele tiden økonomisk støtte av foreldrene mine fordi de ville jeg skulle starte livet med minst mulig lån. Jeg var 100% gjeldsfri da jeg var ferdig. Nå er jeg 24, har flyttet hjem til mamma, tjener 450 000,- i året og betaler ikke en krone for å bo hjemme. Jeg gjør mye husarbeid, handler og lager middag hver dag for å kompensere for at jeg bor hjemme. Og mamma synes det er utrolig godt å ha meg hjemme igjen. Jeg er verken bortskjemt eller mindre selvstendig enn de fleste andre, jeg er bare utrolig heldig! Fordi at foreldrene mine har tilbudt meg tak over hodet, og 0 studielån gjør at jeg sitter igjen med en god sum egenkapital som går til bolig. Jeg jobbet også 100% ved siden av studiene, i motsetning til venninnene mine som ikke hadde jobb og drakk bort studielånet hver helg. Og for å svare på spørsmålet; jeg er 24, og jeg synes det er "skummelt" å annse meg selv som voksen. Jeg har forsatt et barnehjerte.

 

Anonymous poster hash: 31dc1...f5f

[skjotta]

 

 

DA jeg var 18, var jeg ganske voksen og hadde allerede bodd utenfor barndomshjemmet i et par år. Jeg sto på egne bein, og hadde lært forskjellen på da og når. I dag er også en del voksne som 18-åringer, men kanskje færre enn for la oss si 25-30 år siden. Jeg ser også at i dag er det veldig mange som ikke kan korrekt bruk av da og når, selv i ordentlig voksen alder.

 

Anonymous poster hash: b7bf3...679

Jeg kan i det minste stave "stod" OG bruke komma.

Fra 2005 ble det vel lov å både skrive stod og sto? Skal ikke være bastant, men tror min norsknerd snakket om det. Sånn før vi hakker for mye på hverandre.

 

Anonymous poster hash: 464d8...e5e

for å sitere Rhett Butler: "frankly my dear, I don't give a damn"

 

Bare vent; snart blir det lov å skrive sjøtt og sjino og, uten at det gjør det mer riktig.

 

Synes det er fantastisk hvordan vi løser problemet med dårlig rettskriving ved å gjøre feilene "lovlig".

 

skal du påpeke feil ved andre, så må du tåle at andre påpeker dine. (Og ja, jeg er nå klar for at noen skal finne mange feil med mitt innlegg. Jeg er langt fra perfekt, men er i dårlig humør og det går ut over impulskontrollen og fornuftfilteret.)

[husetfullt]

Synes en på 18 skal behandles som voksen. Flyttet selv hjemmefra som 16 åring. Klarte meg stort sett selv, med unntak av å få en middagsgryte i ny og ne på slutten av mnd av mor. Fikk førstemann når jeg var 20. Han er nå 19, og har bodd i eget, leid hus i snart ett år. Han kommer nok også innom iblant på middag, men jobber og klarer seg selv. Han er lik mamman sin

Nr 2 er 16, tviler sterkt på at han er like selvstendig om 2 år. Så han regner jeg med at bor hjemme litt lenger