Inspirert - er en 18 åring voksen?

[Anonym bruker]

 

 

 

Da jeg var 18 år hadde jeg bodd alene siden like før jeg fylte 16 og jobbet som lærling. Jeg hadde samboer og vi levde trangt, men uten hjelp fra foreldre. Når jeg var 19 fikk jeg min første lederstilling og tjente 450 000 i året, bodde da 100 mil unna foreldrene mine. Så ja, jeg mener at man bør kunne kalles voksen som 18-åring og at man bør klare seg selv. Jeg fikk min første jobb da jeg var 12 år og har siden da betalt alt selv, både klær, sko og alt annet. Selv om det kanskje var drøyt tidlig så synes jeg virkelig at 18-åringer bør være selvstendige og klare seg selv økonomisk i størst mulig grad. Jeg har hele tiden jobbet ved siden av studier for få kabalen til å gå opp, og det synes jeg alle burde gjøre så fremt de er i stand til det. Jeg mener foreldre nå for tiden skjemmer bort barna sine og syr puter under armene på dem i altfor stor grad. Mine barn kommer ikke til å måtte jobbe fra de er 12 år som jeg gjorde, men de kommer heller ikke til å få alt lagt i hendene.

 

Anonymous poster hash: 3055d...cd9

 

Halleluja!!

Pågangsmot heter dette, damer! Lær barna deres det

 

 

Anonymous poster hash: 0d2e8...ad5

 

En ting er å lære det, en annen ting å faktisk få disse jobbene som man trenger for å bli økonomisk uavhengig av foreldrene. Her jeg bor kan du glemme å få deg ekstrajobb hvis du er under 18, eller ikke har bekjentskaper som kan få deg innafor. Min yngste lette etter jobb i ett år uten å få napp, før hun fikk en stilling via moren til venninnen. Nå jobber hun en dag i uka, samt en dag hver annen helg. 

 

Det er veldig enkelt å si at ungdommen skal skaffe seg jobb, men ikke så enkelt for ungdommen å gjennomføre i praksis.

 

Det er sant, men da er det også viktig at man lærer at det er vanlig å måtte begynne på bunnen og jobbe seg opp. Jeg for min del var med pappa og hugde ved i starten når jeg var 10-11 og fikk en viss sum pr sekk ved jeg pakket. Når jeg ble 12 begynte jeg som vaskehjelp på det lokale samfunnshuset, der vasket jeg etter fester og arrangementer samt etter gymtimene til barneskolen som lå like ved. Det var mye vasking av piss og spy og ikke særlig gøy, men det ga penger på kontoen. Deretter jobbet jeg meg opp til å få vaske andre lokaler ettersom jeg ble noen år eldre deriblant lokalbanken og noen kontorlokaler. Når jeg begynte på videregående sluttet jeg som renholder og begynte å jobbe i oppvasken på restauranter samt som servitør i selskaper gjennom skolen og etterhvert privat. I min vennekrets var det helt vanlig å begynne å jobbe tidlig, noen stablet varer på butikker, andre vasket busser eller kontorlokaler. Også etter at jeg selv ble leder har jeg ansatt 14-15-åringer i oppvasken på jobb, samt til enkel produksjon på kjøkkenet (dette har jeg gjort gjennom samarbeid med skoler i nærheten) og andre forefallende oppgaver. Det finnes mange muligheter, selv om jeg har forståelse for at det ikke er like lett å få jobb overalt. Men man er nødt til å starte på bunnen, alle bør kunne forstå at man ikke kan sette en 12-åring i kassen på en butikk o.l og det må man lære barna sine også. Man starter nederst med drittjobbene og jobber seg opp.

 

Anonymous poster hash: 3055d...cd9

 

 

 

Eller fullføre høyere utdanning og få en bedre jobb en vasker på en restaurant...

 

Anonymous poster hash: 0ab02...49c

[Anonym bruker]

INGEN 18-åringer er voksne. De tror det kanskje selv. Og man kan tro det om seg selv senere, "jeg var faktisk voksen" - nei, du var faktisk ikke det. Voksen er å være utvokst mentalt, reflekterende, moden, ta de rette avgjørelsene, full impulskontroll. Hjernen er ikke ferdig utviklet før man er 25

 

Anonymous poster hash: 0edc9...866

 

Det der er piss. Opp gjennom historien og i mange kulturer enda er man voksen når man er 18, om ikke før. Vår kultur er egentlig litt unaturlig, der man ikke forventes å ha vokst opp før man er rundt 30.

 

Anonymous poster hash: 83449...e09

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Da jeg var 18 år hadde jeg bodd alene siden like før jeg fylte 16 og jobbet som lærling. Jeg hadde samboer og vi levde trangt, men uten hjelp fra foreldre. Når jeg var 19 fikk jeg min første lederstilling og tjente 450 000 i året, bodde da 100 mil unna foreldrene mine. Så ja, jeg mener at man bør kunne kalles voksen som 18-åring og at man bør klare seg selv. Jeg fikk min første jobb da jeg var 12 år og har siden da betalt alt selv, både klær, sko og alt annet. Selv om det kanskje var drøyt tidlig så synes jeg virkelig at 18-åringer bør være selvstendige og klare seg selv økonomisk i størst mulig grad. Jeg har hele tiden jobbet ved siden av studier for få kabalen til å gå opp, og det synes jeg alle burde gjøre så fremt de er i stand til det. Jeg mener foreldre nå for tiden skjemmer bort barna sine og syr puter under armene på dem i altfor stor grad. Mine barn kommer ikke til å måtte jobbe fra de er 12 år som jeg gjorde, men de kommer heller ikke til å få alt lagt i hendene.

 

Anonymous poster hash: 3055d...cd9

 

Halleluja!!

Pågangsmot heter dette, damer! Lær barna deres det

 

 

Anonymous poster hash: 0d2e8...ad5

 

En ting er å lære det, en annen ting å faktisk få disse jobbene som man trenger for å bli økonomisk uavhengig av foreldrene. Her jeg bor kan du glemme å få deg ekstrajobb hvis du er under 18, eller ikke har bekjentskaper som kan få deg innafor. Min yngste lette etter jobb i ett år uten å få napp, før hun fikk en stilling via moren til venninnen. Nå jobber hun en dag i uka, samt en dag hver annen helg. 

 

Det er veldig enkelt å si at ungdommen skal skaffe seg jobb, men ikke så enkelt for ungdommen å gjennomføre i praksis.

 

Det er sant, men da er det også viktig at man lærer at det er vanlig å måtte begynne på bunnen og jobbe seg opp. Jeg for min del var med pappa og hugde ved i starten når jeg var 10-11 og fikk en viss sum pr sekk ved jeg pakket. Når jeg ble 12 begynte jeg som vaskehjelp på det lokale samfunnshuset, der vasket jeg etter fester og arrangementer samt etter gymtimene til barneskolen som lå like ved. Det var mye vasking av piss og spy og ikke særlig gøy, men det ga penger på kontoen. Deretter jobbet jeg meg opp til å få vaske andre lokaler ettersom jeg ble noen år eldre deriblant lokalbanken og noen kontorlokaler. Når jeg begynte på videregående sluttet jeg som renholder og begynte å jobbe i oppvasken på restauranter samt som servitør i selskaper gjennom skolen og etterhvert privat. I min vennekrets var det helt vanlig å begynne å jobbe tidlig, noen stablet varer på butikker, andre vasket busser eller kontorlokaler. Også etter at jeg selv ble leder har jeg ansatt 14-15-åringer i oppvasken på jobb, samt til enkel produksjon på kjøkkenet (dette har jeg gjort gjennom samarbeid med skoler i nærheten) og andre forefallende oppgaver. Det finnes mange muligheter, selv om jeg har forståelse for at det ikke er like lett å få jobb overalt. Men man er nødt til å starte på bunnen, alle bør kunne forstå at man ikke kan sette en 12-åring i kassen på en butikk o.l og det må man lære barna sine også. Man starter nederst med drittjobbene og jobber seg opp.

 

Anonymous poster hash: 3055d...cd9

 

 

 

Eller fullføre høyere utdanning og få en bedre jobb en vasker på en restaurant...

 

Anonymous poster hash: 0ab02...49c

 

 

 

Forresten, det at du måtte betale for klær, mat osv som TOLVÅRING betegnes som omsorgssvikt, og jeg hadde meldt foreldrene dine til barnevernet. En tolvåring skal ikke måtte forsørge seg selv, det er sikkert grunnen til at du ikke fullførte videregående og fikk deg utdanning.

 

Anonymous poster hash: 0ab02...49c

[Anonym bruker]

Jeg syns det.

Jeg flyttet ut som 16 åring for å gå på skole. Foreldrene mine hjalp meg med penger til hybel og mat og så måtte jeg bruke stipendet til resten. Dette gjorde de frem til jeg ble 18 år.

Etter det jobbet jeg helger og hele sommerferien i tillegg til å ta opp studielån. Klarte helt fint å få meg en utdannelse og ta vare på meg selv.

 

Syns jeg har klart meg bra her i livet og er nå 40 år.

Jeg syns så mange foreldre syr puter under armene til ungene sine.

 

 

Anonymous poster hash: d2bdd...cec

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Da jeg var 18 år hadde jeg bodd alene siden like før jeg fylte 16 og jobbet som lærling. Jeg hadde samboer og vi levde trangt, men uten hjelp fra foreldre. Når jeg var 19 fikk jeg min første lederstilling og tjente 450 000 i året, bodde da 100 mil unna foreldrene mine. Så ja, jeg mener at man bør kunne kalles voksen som 18-åring og at man bør klare seg selv. Jeg fikk min første jobb da jeg var 12 år og har siden da betalt alt selv, både klær, sko og alt annet. Selv om det kanskje var drøyt tidlig så synes jeg virkelig at 18-åringer bør være selvstendige og klare seg selv økonomisk i størst mulig grad. Jeg har hele tiden jobbet ved siden av studier for få kabalen til å gå opp, og det synes jeg alle burde gjøre så fremt de er i stand til det. Jeg mener foreldre nå for tiden skjemmer bort barna sine og syr puter under armene på dem i altfor stor grad. Mine barn kommer ikke til å måtte jobbe fra de er 12 år som jeg gjorde, men de kommer heller ikke til å få alt lagt i hendene.

 

Anonymous poster hash: 3055d...cd9

 

Halleluja!!

Pågangsmot heter dette, damer! Lær barna deres det

 

 

Anonymous poster hash: 0d2e8...ad5

 

En ting er å lære det, en annen ting å faktisk få disse jobbene som man trenger for å bli økonomisk uavhengig av foreldrene. Her jeg bor kan du glemme å få deg ekstrajobb hvis du er under 18, eller ikke har bekjentskaper som kan få deg innafor. Min yngste lette etter jobb i ett år uten å få napp, før hun fikk en stilling via moren til venninnen. Nå jobber hun en dag i uka, samt en dag hver annen helg. 

 

Det er veldig enkelt å si at ungdommen skal skaffe seg jobb, men ikke så enkelt for ungdommen å gjennomføre i praksis.

 

Det er sant, men da er det også viktig at man lærer at det er vanlig å måtte begynne på bunnen og jobbe seg opp. Jeg for min del var med pappa og hugde ved i starten når jeg var 10-11 og fikk en viss sum pr sekk ved jeg pakket. Når jeg ble 12 begynte jeg som vaskehjelp på det lokale samfunnshuset, der vasket jeg etter fester og arrangementer samt etter gymtimene til barneskolen som lå like ved. Det var mye vasking av piss og spy og ikke særlig gøy, men det ga penger på kontoen. Deretter jobbet jeg meg opp til å få vaske andre lokaler ettersom jeg ble noen år eldre deriblant lokalbanken og noen kontorlokaler. Når jeg begynte på videregående sluttet jeg som renholder og begynte å jobbe i oppvasken på restauranter samt som servitør i selskaper gjennom skolen og etterhvert privat. I min vennekrets var det helt vanlig å begynne å jobbe tidlig, noen stablet varer på butikker, andre vasket busser eller kontorlokaler. Også etter at jeg selv ble leder har jeg ansatt 14-15-åringer i oppvasken på jobb, samt til enkel produksjon på kjøkkenet (dette har jeg gjort gjennom samarbeid med skoler i nærheten) og andre forefallende oppgaver. Det finnes mange muligheter, selv om jeg har forståelse for at det ikke er like lett å få jobb overalt. Men man er nødt til å starte på bunnen, alle bør kunne forstå at man ikke kan sette en 12-åring i kassen på en butikk o.l og det må man lære barna sine også. Man starter nederst med drittjobbene og jobber seg opp.

 

Anonymous poster hash: 3055d...cd9

 

 

 

Eller fullføre høyere utdanning og få en bedre jobb en vasker på en restaurant...

 

Anonymous poster hash: 0ab02...49c

 

 

 

Forresten, det at du måtte betale for klær, mat osv som TOLVÅRING betegnes som omsorgssvikt, og jeg hadde meldt foreldrene dine til barnevernet. En tolvåring skal ikke måtte forsørge seg selv, det er sikkert grunnen til at du ikke fullførte videregående og fikk deg utdanning.

 

Anonymous poster hash: 0ab02...49c

 

Hvor har du det fra at hun sluttet på videregående og ikke fikk seg utdanning?

 

Anonymous poster hash: 838a1...407

[Superdolly]

Jeg kjenner jeg sitter igjen med følgende spørsmål etter å ha lest denne tråden:

 

Vet dere at foreldre har forsørgerplikt for sine barn til de er ferdige på videregående? Noen rekker faktisk å bli flere måneder over 19 år før de er ferdige, selv om de tar vgs på normert tid.

 

Dere som skriver her at når barna fyller 18 får de betale for seg eller flytte, er dere de samme som av og til skriver innlegg her inne og roper om hvor lite hjelp dere får med barna av egne og/eller mannens foreldre? Eller økonomisk hjelp, som jeg også har sett folk etterlyse?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner jeg sitter igjen med følgende spørsmål etter å ha lest denne tråden:

 

Vet dere at foreldre har forsørgerplikt for sine barn til de er ferdige på videregående? Noen rekker faktisk å bli flere måneder over 19 år før de er ferdige, selv om de tar vgs på normert tid.

 

Dere som skriver her at når barna fyller 18 får de betale for seg eller flytte, er dere de samme som av og til skriver innlegg her inne og roper om hvor lite hjelp dere får med barna av egne og/eller mannens foreldre? Eller økonomisk hjelp, som jeg også har sett folk etterlyse?

Det kan jo også hende de er blant dem som mener det er uansvarlig å la 14-åringer passe en 5-åring om kvelden ;-)

 

Anonymous poster hash: 838a1...407

[Elsker livet]

Jeg mener de aller fleste 18 åringer skal fokusere på studier, fysisk aktivitet og å bygge sosiale relasjoner. De kan godt oppmuntres til å jobbe deler av sommerferien, men de skal ikke slite seg ut fordi de må forsørge seg selv. De skal slippe å ha økonomiske forpliktelser. Er det noe spesielt de ønsker å bruke penger på, kan vi som foreldre gi dem strøjobber eller de kan vente til de får betalt for en evt. sommerjobb. Jeg ser selv på mine venner hvordan de har klart seg senere i livet i forhold til hvilken støtte de fikk hjemme. De som måtte betale hjemme og/eller ble sterkt oppfordret til å skaffe seg ettermiddag/helgejobb har ikke valgt høyskoleutdannelse, men har enten en halvferdig utdannelse eller har "kastet bort" mange år før de har klart å få fagbrev. Om det skyldes kapasitet eller holdninger hjemmefra vet jeg ikke. 

[Anonym bruker]

DA jeg var 18, var jeg ganske voksen og hadde allerede bodd utenfor barndomshjemmet i et par år. Jeg sto på egne bein, og hadde lært forskjellen på da og når. I dag er også en del voksne som 18-åringer, men kanskje færre enn for la oss si 25-30 år siden. Jeg ser også at i dag er det veldig mange som ikke kan korrekt bruk av da og når, selv i ordentlig voksen alder.

 

Anonymous poster hash: b7bf3...679

[Anonym bruker]

Jeg mener de aller fleste 18 åringer skal fokusere på studier, fysisk aktivitet og å bygge sosiale relasjoner. De kan godt oppmuntres til å jobbe deler av sommerferien, men de skal ikke slite seg ut fordi de må forsørge seg selv. De skal slippe å ha økonomiske forpliktelser. Er det noe spesielt de ønsker å bruke penger på, kan vi som foreldre gi dem strøjobber eller de kan vente til de får betalt for en evt. sommerjobb. Jeg ser selv på mine venner hvordan de har klart seg senere i livet i forhold til hvilken støtte de fikk hjemme. De som måtte betale hjemme og/eller ble sterkt oppfordret til å skaffe seg ettermiddag/helgejobb har ikke valgt høyskoleutdannelse, men har enten en halvferdig utdannelse eller har "kastet bort" mange år før de har klart å få fagbrev. Om det skyldes kapasitet eller holdninger hjemmefra vet jeg ikke. 

Var det det at du jobbet for mye som ungdom som har gjort at du endte opp bare som hjemmeværende?

 

Anonymous poster hash: 838a1...407

[Iiiiik]

Jeg har en 16-åring. En flott ungdom med vett, ansvarlighet og gode skoleevner. Deltar i organisert idrett, går på trafikalt grunnkurs og har en fin kjæreste. Opprettholder kontakt med venner. Tar vare på småsøsken. Jeg ville virkelig syntes det var forferdelig hvis hun var så opptatt av å bli voksen at hun flytter hjemmefra om to år. Skal hun ta like lang utdannelse som meg, må hun gjerne flytte hjemmefra før hun er ferdig, men det trenger ikke å skje på mange år. Jobb ved siden av skole og studier må hun gjerne (og helst) ha, men ikke i så stort omfang at det går utover annen fungering. 

[HvittHus]

Jobb ved siden av skole og studier må hun gjerne (og helst) ha, men ikke i så stort omfang at det går utover annen fungering. 

Akkurat dette du skriver er viktig. Det er ikke bare bare å ha ekstrajobb ved siden av skolen, i tillegg til trening og sosialt liv, uten at det går ut over karakterer, søvn og energi.

 

Jeg har en 17 åring her hjemme. Hun trener, jobber og går på skole, og så er det litt tid til sosialt samvær. I sommer/høst da hun startet med jobbene sine klarte hun ikke å stå imot kravene om ekstravakter, og det gikk så langt at hun måtte ofre samvær med venner for å klare jobb og å opprettholde karakterene på skolen. Etter mange samtaler hvor vi jobbet for å trygge henne på at det er greit å si nei til vakter, har hun nå funnet en balansegang mellom skole og jobb. For skole er og blir viktigst, og jobben skal ikke komme foran gode karakterer.

 

(Vi krever ikke at hun skal jobbe. Dette er noe hun ønsker selv. )

[Anonym bruker]

Jeg har selv jobbet fra ung alder og flyttet hjemmefra som 16 åring. Jeg oppfattet byungene som bodde hjemme, som uansvarlige og barnlige, som klagde over småtterier og krevde enormt mye. Jeg fikk ikke bistand fra mine foreldre, antakelig fordi det ikke slo oss. Jeg fikk jo stipend. Det var litt lite så jeg jobbet på ettermiddagen og helger for å ha til de jeg trengte. Jeg jobbet me hele veien gjennom høyere utdanning og fikk 2 barn før jeg var ferdig med studier, da var jeg 25.

Jeg syns det har bært verdifullt å leve slik og jeg lærte mye og tidlig om livets realitet. Jeg er kanskje ikke så romantisk og krevende, men rolig og harmonisk i forhold til forventninger av de rundt meg.

Jeg ønsker likevel ikke dette for mine barn og har bosatt meg på et sted med VGs, slik at de skal slippe å ta ansvar for eget husholdning så tidlig dersom de ikke har et brennende ønske om det. Som 18 åringer håper jeg de bor hjemme og har små jobber tillegg til skole, men at ingen forventninger om at de skal være fullkomne voksne. De er jo bybarn

 

Anonymous poster hash: 148a6...f29

[Anonym bruker]

DA jeg var 18, var jeg ganske voksen og hadde allerede bodd utenfor barndomshjemmet i et par år. Jeg sto på egne bein, og hadde lært forskjellen på da og når. I dag er også en del voksne som 18-åringer, men kanskje færre enn for la oss si 25-30 år siden. Jeg ser også at i dag er det veldig mange som ikke kan korrekt bruk av da og når, selv i ordentlig voksen alder.

 

Anonymous poster hash: b7bf3...679

og andre sliter tydeligvis med helt andre diagnoser 

 

Anonymous poster hash: 374fd...616

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Da jeg var 18 år hadde jeg bodd alene siden like før jeg fylte 16 og jobbet som lærling. Jeg hadde samboer og vi levde trangt, men uten hjelp fra foreldre. Når jeg var 19 fikk jeg min første lederstilling og tjente 450 000 i året, bodde da 100 mil unna foreldrene mine. Så ja, jeg mener at man bør kunne kalles voksen som 18-åring og at man bør klare seg selv. Jeg fikk min første jobb da jeg var 12 år og har siden da betalt alt selv, både klær, sko og alt annet. Selv om det kanskje var drøyt tidlig så synes jeg virkelig at 18-åringer bør være selvstendige og klare seg selv økonomisk i størst mulig grad. Jeg har hele tiden jobbet ved siden av studier for få kabalen til å gå opp, og det synes jeg alle burde gjøre så fremt de er i stand til det. Jeg mener foreldre nå for tiden skjemmer bort barna sine og syr puter under armene på dem i altfor stor grad. Mine barn kommer ikke til å måtte jobbe fra de er 12 år som jeg gjorde, men de kommer heller ikke til å få alt lagt i hendene.

 

Anonymous poster hash: 3055d...cd9

 

Halleluja!!

Pågangsmot heter dette, damer! Lær barna deres det

 

 

Anonymous poster hash: 0d2e8...ad5

 

En ting er å lære det, en annen ting å faktisk få disse jobbene som man trenger for å bli økonomisk uavhengig av foreldrene. Her jeg bor kan du glemme å få deg ekstrajobb hvis du er under 18, eller ikke har bekjentskaper som kan få deg innafor. Min yngste lette etter jobb i ett år uten å få napp, før hun fikk en stilling via moren til venninnen. Nå jobber hun en dag i uka, samt en dag hver annen helg. 

 

Det er veldig enkelt å si at ungdommen skal skaffe seg jobb, men ikke så enkelt for ungdommen å gjennomføre i praksis.

 

Det er sant, men da er det også viktig at man lærer at det er vanlig å måtte begynne på bunnen og jobbe seg opp. Jeg for min del var med pappa og hugde ved i starten når jeg var 10-11 og fikk en viss sum pr sekk ved jeg pakket. Når jeg ble 12 begynte jeg som vaskehjelp på det lokale samfunnshuset, der vasket jeg etter fester og arrangementer samt etter gymtimene til barneskolen som lå like ved. Det var mye vasking av piss og spy og ikke særlig gøy, men det ga penger på kontoen. Deretter jobbet jeg meg opp til å få vaske andre lokaler ettersom jeg ble noen år eldre deriblant lokalbanken og noen kontorlokaler. Når jeg begynte på videregående sluttet jeg som renholder og begynte å jobbe i oppvasken på restauranter samt som servitør i selskaper gjennom skolen og etterhvert privat. I min vennekrets var det helt vanlig å begynne å jobbe tidlig, noen stablet varer på butikker, andre vasket busser eller kontorlokaler. Også etter at jeg selv ble leder har jeg ansatt 14-15-åringer i oppvasken på jobb, samt til enkel produksjon på kjøkkenet (dette har jeg gjort gjennom samarbeid med skoler i nærheten) og andre forefallende oppgaver. Det finnes mange muligheter, selv om jeg har forståelse for at det ikke er like lett å få jobb overalt. Men man er nødt til å starte på bunnen, alle bør kunne forstå at man ikke kan sette en 12-åring i kassen på en butikk o.l og det må man lære barna sine også. Man starter nederst med drittjobbene og jobber seg opp.

 

Anonymous poster hash: 3055d...cd9

 

 

 

Eller fullføre høyere utdanning og få en bedre jobb en vasker på en restaurant...

 

Anonymous poster hash: 0ab02...49c

 

Som du ser ble jeg leder i en alder av 19 år og har vært det siden. Driver egen (stor) restaurant. Innimellom alt dette tok jeg også studiekompetanse og jeg hadde 5 og 6 i alle fag på videregående. Man kan bli noe bra selv om man starter med å vaske etter andre også  

 

Anonymous poster hash: 3055d...cd9

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Da jeg var 18 år hadde jeg bodd alene siden like før jeg fylte 16 og jobbet som lærling. Jeg hadde samboer og vi levde trangt, men uten hjelp fra foreldre. Når jeg var 19 fikk jeg min første lederstilling og tjente 450 000 i året, bodde da 100 mil unna foreldrene mine. Så ja, jeg mener at man bør kunne kalles voksen som 18-åring og at man bør klare seg selv. Jeg fikk min første jobb da jeg var 12 år og har siden da betalt alt selv, både klær, sko og alt annet. Selv om det kanskje var drøyt tidlig så synes jeg virkelig at 18-åringer bør være selvstendige og klare seg selv økonomisk i størst mulig grad. Jeg har hele tiden jobbet ved siden av studier for få kabalen til å gå opp, og det synes jeg alle burde gjøre så fremt de er i stand til det. Jeg mener foreldre nå for tiden skjemmer bort barna sine og syr puter under armene på dem i altfor stor grad. Mine barn kommer ikke til å måtte jobbe fra de er 12 år som jeg gjorde, men de kommer heller ikke til å få alt lagt i hendene.

 

Anonymous poster hash: 3055d...cd9

 

Halleluja!!

Pågangsmot heter dette, damer! Lær barna deres det

 

 

Anonymous poster hash: 0d2e8...ad5

 

En ting er å lære det, en annen ting å faktisk få disse jobbene som man trenger for å bli økonomisk uavhengig av foreldrene. Her jeg bor kan du glemme å få deg ekstrajobb hvis du er under 18, eller ikke har bekjentskaper som kan få deg innafor. Min yngste lette etter jobb i ett år uten å få napp, før hun fikk en stilling via moren til venninnen. Nå jobber hun en dag i uka, samt en dag hver annen helg. 

 

Det er veldig enkelt å si at ungdommen skal skaffe seg jobb, men ikke så enkelt for ungdommen å gjennomføre i praksis.

 

Det er sant, men da er det også viktig at man lærer at det er vanlig å måtte begynne på bunnen og jobbe seg opp. Jeg for min del var med pappa og hugde ved i starten når jeg var 10-11 og fikk en viss sum pr sekk ved jeg pakket. Når jeg ble 12 begynte jeg som vaskehjelp på det lokale samfunnshuset, der vasket jeg etter fester og arrangementer samt etter gymtimene til barneskolen som lå like ved. Det var mye vasking av piss og spy og ikke særlig gøy, men det ga penger på kontoen. Deretter jobbet jeg meg opp til å få vaske andre lokaler ettersom jeg ble noen år eldre deriblant lokalbanken og noen kontorlokaler. Når jeg begynte på videregående sluttet jeg som renholder og begynte å jobbe i oppvasken på restauranter samt som servitør i selskaper gjennom skolen og etterhvert privat. I min vennekrets var det helt vanlig å begynne å jobbe tidlig, noen stablet varer på butikker, andre vasket busser eller kontorlokaler. Også etter at jeg selv ble leder har jeg ansatt 14-15-åringer i oppvasken på jobb, samt til enkel produksjon på kjøkkenet (dette har jeg gjort gjennom samarbeid med skoler i nærheten) og andre forefallende oppgaver. Det finnes mange muligheter, selv om jeg har forståelse for at det ikke er like lett å få jobb overalt. Men man er nødt til å starte på bunnen, alle bør kunne forstå at man ikke kan sette en 12-åring i kassen på en butikk o.l og det må man lære barna sine også. Man starter nederst med drittjobbene og jobber seg opp.

 

Anonymous poster hash: 3055d...cd9

 

 

 

Eller fullføre høyere utdanning og få en bedre jobb en vasker på en restaurant...

 

Anonymous poster hash: 0ab02...49c

 

 

 

Forresten, det at du måtte betale for klær, mat osv som TOLVÅRING betegnes som omsorgssvikt, og jeg hadde meldt foreldrene dine til barnevernet. En tolvåring skal ikke måtte forsørge seg selv, det er sikkert grunnen til at du ikke fullførte videregående og fikk deg utdanning.

 

Anonymous poster hash: 0ab02...49c

 

Hvor har du det fra at hun sluttet på videregående og ikke fikk seg utdanning?

 

Anonymous poster hash: 838a1...407

 

Jeg fullførte videregående, fikk studiekompetanse og driver idag min egen restaurant. Ble kjøkkensjef som 19-åring. Så det gikk bra til tross for at jeg måtte jobbe som 12-åring, tenk det..! Mine barn skal slippe det, men jeg er glad for at jeg måtte det. Ga meg en sterk arbeidsmoral og jeg lærte mye om økonomi tidlig. 

 

Anonymous poster hash: 3055d...cd9

[skjotta]

DA jeg var 18, var jeg ganske voksen og hadde allerede bodd utenfor barndomshjemmet i et par år. Jeg sto på egne bein, og hadde lært forskjellen på da og når. I dag er også en del voksne som 18-åringer, men kanskje færre enn for la oss si 25-30 år siden. Jeg ser også at i dag er det veldig mange som ikke kan korrekt bruk av da og når, selv i ordentlig voksen alder.

 

Anonymous poster hash: b7bf3...679

Jeg kan i det minste stave "stod" OG bruke komma.

[Anonym bruker]

 

DA jeg var 18, var jeg ganske voksen og hadde allerede bodd utenfor barndomshjemmet i et par år. Jeg sto på egne bein, og hadde lært forskjellen på da og når. I dag er også en del voksne som 18-åringer, men kanskje færre enn for la oss si 25-30 år siden. Jeg ser også at i dag er det veldig mange som ikke kan korrekt bruk av da og når, selv i ordentlig voksen alder.

 

Anonymous poster hash: b7bf3...679

Jeg kan i det minste stave "stod" OG bruke komma.

Fra 2005 ble det vel lov å både skrive stod og sto? Skal ikke være bastant, men tror min norsknerd snakket om det. Sånn før vi hakker for mye på hverandre.

 

Anonymous poster hash: 464d8...e5e

[pifi med tre nurk]

Jeg ser på det som helt unormalt at barna mine skal flytte ut eller bidra til husholdningen når de er 18. Da kommer de til å være VGs elever og har kanskje en deltidsjobb for å tjene litt til forbruk/ sparing.. Men ellers så skal de få være ungdommer som har rett til å stemme ved valg. Aldri i livet om jeg ønsker for dem at de bor med mann og barn i en alder av 18. Håper de lever livet, tar utdanning og reiser litt før de slår seg til ro. Dessuten har vi som foreldre forsørgerplint for barna til de er ferdig på vgs. Og jeg tenker at vi kommer til å hjelpe dem litt her og der ved behov mye lengre enn det. De er jo barna mine, jeg fikk dem ikke for økt økonomisk gevinst

[*Miss Marple*]

Den viktigste jobben til tenåringene mine er å gå på skolen. For å få så gode karakterer som de ønsker kreves det mye arbeid og som regel blir store deler av helgen også brukt til skolearbeid.

 

De har hele tiden hatt småjobber som dekker det personlige forbruket utover husrom, mat, nødvendige klær og ferieturer sammen med familien, og det er mer enn nok.

 

Jeg syns ikke det er greit at en 16 åring flytter på hybel og forventes å klare seg på stipend og lån. Vi har et juridisk forsørgeransvar så lenge de går på videregående skole og i mine øyne et moralsk ansvar for å støtte også under videre utdanning.

 

Mitt høyeste ønske for ungene mine er at de skal få leve ut drømmene og potensialet sitt og om vi kan være med som støtte i den prosessen er jeg takknemlig.

 

Det kunne ikke falt meg inn å kreve husleie av en skoleelev/student. Praktiske ting har de alltid vært vant med å bidra med, og det ansvaret øker selvsagt med alderen, men det er fremdeles vi voksne som har både forsørgeransvar og ansvar for å holde huset i orden.

[Anonym bruker]

Hi beskriver den situasjonen jeg kjenner også. Som 18-åring er det vanlig å gå på skole og å få "kost og losji" hjemme. Det er da også vanlig folkeskikk at man bidrar hjemme ifht de felles arbeidsoppgavene som er. Helt greit i mine øyne.

 

Helt greit også når barna er student og bikker både 20 og 22. Det er da en enkel hjelp å gi barna sine så lenge man har råd!

 

Jeg tenker at det er greit å være "bortskjemt" så lenge man vet om det!

 

Vår viktigste jobb er å sørge for at barna våre klarer seg selv som voksne og blir gode samfunnsborgere som bidrar til samfunnet vi lever i. Det er ikke å kaste dem ut av huset på 18-årsdagen.

Anonymous poster hash: be004...924

[Elsker livet]

 

Jeg mener de aller fleste 18 åringer skal fokusere på studier, fysisk aktivitet og å bygge sosiale relasjoner. De kan godt oppmuntres til å jobbe deler av sommerferien, men de skal ikke slite seg ut fordi de må forsørge seg selv. De skal slippe å ha økonomiske forpliktelser. Er det noe spesielt de ønsker å bruke penger på, kan vi som foreldre gi dem strøjobber eller de kan vente til de får betalt for en evt. sommerjobb. Jeg ser selv på mine venner hvordan de har klart seg senere i livet i forhold til hvilken støtte de fikk hjemme. De som måtte betale hjemme og/eller ble sterkt oppfordret til å skaffe seg ettermiddag/helgejobb har ikke valgt høyskoleutdannelse, men har enten en halvferdig utdannelse eller har "kastet bort" mange år før de har klart å få fagbrev. Om det skyldes kapasitet eller holdninger hjemmefra vet jeg ikke. 

Var det det at du jobbet for mye som ungdom som har gjort at du endte opp bare som hjemmeværende?

 

Anonymous poster hash: 838a1...407

 

Jeg hadde sommerjobb fra jeg var 18 og til jeg var ferdig utdannet. Da jeg var yngre tjente jeg penger på å passe på småbarn, men det var ikke for å tjene penger først fremst. Så jeg har ikke jobbet for mye, men brukte energien først og fremst på utdannelsen min. Det trengte jeg også, for jeg fikk ikke brukbare karakterer uten å jobbe for det. Jeg jobbet også før jeg fikk barn, og er ikke ferdig i yrkeslivet selv om jeg er hjemmeværende en del av livet. 

[Anonym bruker]

De fleste bor vel hjemme og får alt dekket så lenge de går på vgs. Selv flyttet jeg hjemmefra da jeg var så vidt fylt 18. Fikk studielån og deltidsjobb og klarte meg helt fint. Jeg har alltid vært veldig selvstendig på alle måter. Bl a vært hjemme alene en hel helg og tatt fjøsstell (vokste opp på gård) fra jeg var 14-15. Hatt sommerjobb fra jeg var 11 år. Alltid hjulpet mye til hjemme (mot betaling). Jeg tror dette er veldig sunt. Er i dag godt voksen med god økonomi, og har aldri fra den dagen jeg flyttet hjemmefra fått eller hatt behov for en krone fra noen andre.

 

Anonymous poster hash: 8c86e...326

[Anonym bruker]

 

 

Jeg mener de aller fleste 18 åringer skal fokusere på studier, fysisk aktivitet og å bygge sosiale relasjoner. De kan godt oppmuntres til å jobbe deler av sommerferien, men de skal ikke slite seg ut fordi de må forsørge seg selv. De skal slippe å ha økonomiske forpliktelser. Er det noe spesielt de ønsker å bruke penger på, kan vi som foreldre gi dem strøjobber eller de kan vente til de får betalt for en evt. sommerjobb. Jeg ser selv på mine venner hvordan de har klart seg senere i livet i forhold til hvilken støtte de fikk hjemme. De som måtte betale hjemme og/eller ble sterkt oppfordret til å skaffe seg ettermiddag/helgejobb har ikke valgt høyskoleutdannelse, men har enten en halvferdig utdannelse eller har "kastet bort" mange år før de har klart å få fagbrev. Om det skyldes kapasitet eller holdninger hjemmefra vet jeg ikke.

 

Var det det at du jobbet for mye som ungdom som har gjort at du endte opp bare som hjemmeværende?

Anonymous poster hash: 838a1...407

Jeg hadde sommerjobb fra jeg var 18 og til jeg var ferdig utdannet. Da jeg var yngre tjente jeg penger på å passe på småbarn, men det var ikke for å tjene penger først fremst. Så jeg har ikke jobbet for mye, men brukte energien først og fremst på utdannelsen min. Det trengte jeg også, for jeg fikk ikke brukbare karakterer uten å jobbe for det. Jeg jobbet også før jeg fikk barn, og er ikke ferdig i yrkeslivet selv om jeg er hjemmeværende en del av livet.

Så dine "mislykka" venner har en dårligere undskyldning for ikke å ha fått seg en fin jobb enn det du har?

 

 

Anonymous poster hash: 838a1...407

[Anonym bruker]

Jeg mener de aller fleste 18 åringer skal fokusere på studier, fysisk aktivitet og å bygge sosiale relasjoner. De kan godt oppmuntres til å jobbe deler av sommerferien, men de skal ikke slite seg ut fordi de må forsørge seg selv. De skal slippe å ha økonomiske forpliktelser. Er det noe spesielt de ønsker å bruke penger på, kan vi som foreldre gi dem strøjobber eller de kan vente til de får betalt for en evt. sommerjobb. Jeg ser selv på mine venner hvordan de har klart seg senere i livet i forhold til hvilken støtte de fikk hjemme. De som måtte betale hjemme og/eller ble sterkt oppfordret til å skaffe seg ettermiddag/helgejobb har ikke valgt høyskoleutdannelse, men har enten en halvferdig utdannelse eller har "kastet bort" mange år før de har klart å få fagbrev. Om det skyldes kapasitet eller holdninger hjemmefra vet jeg ikke.

Interessant synspunkt. Jeg er av stikk motsatt oppfatning; de som fikk alt servert på et sølvfat hjemmefra så lenge de var studenter, la seg til den vanen at "pappa betaler", og er avhengig av sine foreldre, både økonomisk og på andre måter, lenge etter endte studier. Vi som alltid har måttet jobbe for pengene (snakker da ikke om mat og nødvendige klær så lenge man bor hjemme, men luksusvarer som merkeklær, fest, sertifikat etc), vi har blitt selvstendige, tatt gode utdannelser og fått god økonomi.

 

 

Anonymous poster hash: 8c86e...326