Halvsøsken og samvær

[Anonym bruker]

For 10 år siden, flyttet jeg sammen med min x. Hun ble gravid omtrent samtidig. Fra før av hadde hun en datter på 9 år. Hennes far forsvant ut av livet hennes (vårt) omtrent på samme tid. Forstå det de som kan. Å velge å plutselig forsvinne ut av sitt eget barns liv. Jeg fikk og påtok meg naturlig nok "farsfigur" rollen og har siden da behandlet både min egen datter og hennes halvsøster likt. Et helt naturlig valg for meg.

 

For litt over 4 år siden flyttet jeg og min x fra hverandre. Da var min datter 6 og hennes søster 15.

 

Grunnet pendling og turnusjobbing, måtte jeg tilpasse meg ett nytt liv og hverdag med annenhver helg og en dag i uken samvær med min datter. En kjempekjedelig situasjon som tok lang tid å venne seg til. Alenedager uten barn osv var trist, men nødvendig da jeg ikke hadde noe valg grunnet jobbsituasjonen.

 

Som den naturligste ting i verden, fortsatte jeg å ta vare på min datters halvsøster som om hun var min egen. Viktig i mine øyne at søstrene fikk  felles opplevelser, tradisjoner og samvær tross i at jeg ikke var hennes søsters biologiske far. Hele tiden med en naturlig forståelse for at jeg ikke var hennes riktige far som fantes der ute et sted, men en som fortsatte å bry seg, stille opp og engasjere seg. Alle helger og ukedager jeg hadde samvær med min egen datter, betydde og å hente og ta med hennes halvsøster på lik linje.

 

Tiden går og jeg var alene frem til jeg på ny møtte kjærligheten for 1 år siden. Hun har en sønn på 15.

 

Vi har nå kjøpt hus og planlegger en fremtid sammen.

 

Det er her nå livet har snudd litt. Min nye fremtidige livspartner synes jeg har vært en fantastisk person som valgte å ta vare på et barn som ikke var mitt eget. Det samme synes også min x sin familie. Ikke alle som fortsetter å likestille andres barn som sitt eget.

 

Mitt "nye" liv med ny samboer og hennes sønn skal sys sammen med mitt liv og min datter og hennes halvsøster som har rukket å bli 19 år og "voksen".

 

Min nye samboer sier det er naturlig å skape en hverdag med oss 4 hvorpå min datters 19 år gamle søster har et godt hjem hos sin egen mor og at det er på tide å løsrive seg fra "samværsrutiner" som jeg har hatt frem til nå med henne. Dette betyr jo ikke at hun ikke er en viktig del av våre liv og kan komme på besøk når hun ønsker samt tilbringe helger hos oss i fremtiden, men da med en kommunikasjon i forkant hvor man avtaler dette.

 

Til info så har min x hatt et godt samboerforhold til ny mann i over 2 år som kommer godt overrens med både min datter og hennes halvsøster.

 

HER kommer problemet. Når jeg måtte ta denne praten med min datters søster på 19 og hennes mor, hvor jeg forteller at jeg nå går inn i en ny fase i livet med samboer og hennes sønn og min datter, hvor 19 åringen nå må komme på "besøk" og at "barnesamværstradisjonene" ikke lenger vil fungere, så ble det bråk.

 

Jeg er utrolig glad i jenta og tatt vare på henne i alle disse årene og nå som jeg må begrense mitt ansvar litt (som egentlig IKKE er mitt ansvar, men mer et oppbygget forventning kanskje) så blir jeg nå sett på som en som er hjerteløs osv.

 

Min nye samboer ser på min datters søster som en naturlig del av min historie og viktig del av mitt og min datters liv. En vi vil se på som en del av et større familiebilde, men ikke som kjernefamilien bestående av henne, meg og våre 2 biologiske barn. Min datters søster er velkommen og vi vil fortsette å støtte, stille opp for, bry oss om osv, men hun vil ikke følge min datters samværsuker i fremtiden.

 

Min datters søster har rukket å bli 19. På tide å vokse opp, ta sitt eget liv i sine egne hender og ha et trygt fast og solid hjem hos sin mor. Så er hun velkommen til oss når som helst.

 

MEN hun og hennes mor har gått i kjellern. Sier jeg går bort i fra mitt ansvar som ansvarlig stedfortredende papparolle. At jeg skal opprettholde likt samvær med min datter på 10 som med henne på 19. At jeg dytter henne ut av livet mitt som familie. osv

 

Jeg har betalt barnebidrag for min datter i alle år og aldri tatt en krone for å ha min datters søster hos meg.

 

Nå sitter jeg igjen som svarteper og den store stygge ulven fordi jeg valgte å se på min datters søster som en riktig søster og gi de like erfaringer, og samværsoppvekst. Nå da jeg må endre litt på hverdag og samvær da jeg får et nytt liv med ny familie og ordet "besøk" brukes for 19 åringen, så er det MYE følelser ute å går.

 

19 åringen snakker ikke til meg, og vil ikke at jeg skal få et eget liv. Vil ikke at jeg skal få ny familie, men være alene. (greiest slik) Hennes mor og min x likeså.

 

Rådvill og trist.

Anonymous poster hash: fcbef...fb1

Anonymous poster hash: fcbef...fb1

Anonymous poster hash: fcbef...fb1

[Isola&Lille+julegave]

Jeg syns utrolig synd på 19-åringen. Nå er det ikke "plass" til henne lenger i livet ditt. Det er klart hun føler på dette!! Hun vet jo veldig godt at du ikke hadde behøvd å ta henne til deg som sin egen, men hun har blitt inkludert på en fantastisk måte. Helt til nå. Du må huske på at hun bærer på det å ha blitt forlatt av sin egen far. Nå opplever hun sikkert mye av de samme følelsene. Hun er ikke lenger likestillt med sin søster. Hun har blitt "annenrangs". Selv om dette ikke var din intensjon! Du forstår vel det?!?!!

Utrolig dårlig beslutning, og vanvittig dårlig gjort. Det kan hende det har skjedd uopprettelig skade i forholdet deres. Du må gjøre det du kan for å rette på dette. For at hun skal stole på deg igjen. For at hun skal føle seg trygg på deg. Men det kan ta laaaang tid!

Fy søren så trist!!!

[Anonym bruker]

Helt hårreisende ! Er dette ditt barn biologisk eller ei så slutter hun ikke være det da hun fyller 19!!! Makan

 

Anonymous poster hash: 3124f...e7b

[Anonym bruker]

Jeg har en stefar som kom inn i livet mitt da jeg var 7 år. Da jeg var 25 år ble mamma og stefar skilt. Husker jeg ble veldig usikker, selv om jeg var blitt voksen, på hvordan forhold jeg og stefar skulle ha etter skilsmissen.

Stefar ringte meg og vi hadde en god samtale om dette. Nå er jeg 38 år og stefar er fortsatt i livet mitt. Han er også en ivrig bestefar til barna mine. Vi besøker hverandre og ringes ofte.

 

Du virker som en god person og du har nok gjort det du trodde var best. Et menneske kan ikke gjøre mer enn det. Men om du ser dette fra 19åringens side så er hun sikkert sinnsykt usikker på hvor hun har deg, hun har ingen rettigheter som datter, hun føler kanskje hun har mistet nok en pappa og hun takler ikke dette.

Hva om du sender henne en mail eller et brev (siden hun ikke vil snakke meg deg) der du trygger henne på at du fortsatt vil være i hennes liv og at du vil ha henne i ditt liv. At samvær for henne ble borte fordi hun er en ung voksen og at dere kan avtale dere imellom. Avklar rollen du ønsker å ha og trygg henne på at hun ikke er valgt bort.

 

Hun har nok en stor sorg akkurat nå. Jeg sier ikke at den er rasjonell eller helt rettferdig, men en 19åring har ikke engang en ferdig utvokst hjerne og plusser man på sorg så kan det gi seg noen uheldige utslag.

Om du skal redde dette, også for yngste datteren, så ta kontakt med henne. Annerkjenn hennes følelser som 'barnet'.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 610c8...3dd

[Anonym bruker]

For å sette det på spissen skal du slutte å ha samvær med din datter når hun er 19 siden da er hun voksen?

Når du har behandlet disse to likestilt i alle år og ikke nå lenger siden du har ny familie får det til å skurre mye for meg. Men siden ny familie forventer at dette blir avsluttet hvordan forventer de at det skal være med din egen datter.

 

Nei hvis jeg hadde vært 19 åringen hadde jeg nok aldri ha villet snakke med deg igjen og lukket meg noe veldig. Det hadde gjort at jeg ikke hadde stolt på noen lenger og så fort som mulig flyttet så langt vekk som mulig. Det er dramatisk men en 19 åring er som regel dramatisk

 

Anonymous poster hash: 61118...138

[Appelsinpiken]

Her har du nok feilet stort. En 19åring er ikke så veldig voksen. Har du tenkt igjennom hvor sveket hun nå må føle seg? Ekskludert? Dette kan du bare ikke la ny samboer trumfe igjennom!

[Anonym bruker]

Be stedatteren din om unnskyldning.  Du er en voksen mann, hun er en tenåringsjente som først har blitt forlatt av en far og nå har blitt forlatt av en til far.    

 

Jeg regner med at hun føler at du ikke lenger har plass til henne i livet fordi du har fått ny samboer og nytt stebarn.  

 

Jeg er helt enig med deg i at en 19-åring bør kunne styre sitt eget samvær, men kanskje har du bare lagt saken frem for henne på en klønete måte?  

 

19-åringens mor burde oppført seg voksent heller enn å eskalere konflikten.  

Anonymous poster hash: 8c795...388

[Anonym bruker]

Jeg ville tenkt at det er naturlig å avvikle vanlig samvær når ungene blir 18 år og da heller gå over til å avtal fra gang til gang slik du Hi nå ønsker.

Jeg ville tenkt at de fleste 19 åringer er voksne og flytter hjemmefra. Studerer og er med venner.

 

 

Har du spurt jenta om hvorfor hun føler seg så utstøtt og sint for en ny ordning?

 

 

Anonymous poster hash: 723fa...420

[Anonym bruker]

Jeg skjønner absolutt ikke behovet for å sette grenser for hvem som er kjernefamilien etter alle disse årene!?

Jada, en 19 åring vil ofte slutte med fast samvær, men tror du virkelig at hun ønsker ringe å avtale å komme nå? Pga en far som har sviktet tidligere har hun nok enda større behov for å vite at hun er ønsket og det har dere knust nå.

 

Nå har du valgt din nye samboer og hennes sønn. Så får vi håpe at det varer, og at du ikke sitter alene plutselig. For alt du vet kan din egen datter snu seg mot deg den dagen hun får vite hva som har skjedd.

Det blir jo klart en forandring for henne også! Hun får stemor og stebror, men nektes ha med søster som har vært der bestandig med henne.

 

Anonymous poster hash: edb35...73b

[Anonym bruker]

Stakkars jente

Forstår 19 åringen og moren

 

 

 

Anonymous poster hash: f7b4a...08e

[Twintipp og himmelblå]

Den nye samboeren din høres ut som ei ræv, for å si det mildt!

Dere mannfolk er så forbanna lettelurte med en gang det kommer ei kjerring og manipulerer deres virkelighetsoppfatning.

Det her er søstera til datteren din og ei som ser på deg som sin far!

 

Håper datteren din også tar avstand fra deg frem til du tar til fornuft!

Nå får du la ballene gro, slapface den nye flammen din og se hva som er viktig her i livet!

 

Hva om den nye samboeren din forlater deg, så sitter du med ei datter som synes du er dust og en tidligere datter som ikke vil ha noe med deg å gjøre.

 

Det her var rett og slett grusomt å lese og den nye dama di høres ut som du har hentet på en åker utkledd med formål om å skremme bort fjærkre.

 

Til din opplysning har jeg spesialutdanning innen barn og psykososialt arbeid, og det du har gjort der er ikke bare en overtramp, men du tråkka over i overtrampen og!

 

Fy fader, grow some fucking balls man!

[Anonym bruker]

Den nye samboeren din høres ut som ei ræv, for å si det mildt!

Dere mannfolk er så forbanna lettelurte med en gang det kommer ei kjerring og manipulerer deres virkelighetsoppfatning.

Det her er søstera til datteren din og ei som ser på deg som sin far!

 

Håper datteren din også tar avstand fra deg frem til du tar til fornuft!

Nå får du la ballene gro, slapface den nye flammen din og se hva som er viktig her i livet!

 

Hva om den nye samboeren din forlater deg, så sitter du med ei datter som synes du er dust og en tidligere datter som ikke vil ha noe med deg å gjøre.

 

Det her var rett og slett grusomt å lese og den nye dama di høres ut som du har hentet på en åker utkledd med formål om å skremme bort fjærkre.

 

Til din opplysning har jeg spesialutdanning innen barn og psykososialt arbeid, og det du har gjort der er ikke bare en overtramp, men du tråkka over i overtrampen og!

 

Fy fader, grow some fucking balls man!

UTROLIG GODT skrevet !!

 

Anonymous poster hash: f7b4a...08e

[Anonym bruker]

Ser du ikke at 19 åringen føler seg sviktet av deg?

 

Det jeg ikke forstår er hvorfor måtte du ødelegge dette nå?

 

 

 

Anonymous poster hash: cefe1...ad6

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor du anså det nødvendig å utestenge henne. Hvis hun uansett er velkommen på besøk "når hun vil", så spiller det vel ingen rolle om hun fortsetter med de faste samværshelgene sammen med søsteren sin? Hun er uansett 19 år, og hyppighetene på besøkene fra henne kommer naturlig til å gå ned snart uansett. At du kunne være så dum å ødelegge dette NÅ!

Anonymous poster hash: 1c299...a94

[Anonym bruker]

Det du risikerer med dette, er at din biologiske datter heller vil være hjemme med søster, enn å tilbringe helger med en fremmed tenåring, den onde stemor, og en tøffel av en far.

 

Herregud, ta deg sammen da mann!

Anonymous poster hash: 2ead3...071

[Anonym bruker]

Jeg har så mye jeg ville sagt til dette at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller hvordan jeg skal si det. Men la meg oppsummere det sånn: Du er en idiot, og den nye dama er ei heks!

Anonymous poster hash: 9a453...1fe

[Anonym bruker]

Du skjønner ikke at den biologiske faren til stedatteren din forlot henne?

Vel, du har akkurat gjort det samme!

 

FOR ei kjerring du er sammen med. Du er blitt blind!

 

Anonymous poster hash: 66a07...f6c

[Anonym bruker]

Wow, snakk om å ha laget masse unødvendige problemer... Jenta er 19 år, hun ville neppe fortsatt med "samvær" mye lenger uansett og så avslutter du det på denne måten? At hun har fortsatt med ordinært samvær helt til nå slår meg egentlig som litt spesielt, jeg hadde bodd alene i tre år på den alderen, men det er en helt annen diskusjon, folk er forskjellige.

 

Det du i realiteten gjør, i hennes øyne, er å flytte en guttunge du har kjent i ett år over henne på "rangstigen" i familien, han er kjernefamilie hun er det ikke. Jeg sier ikke at han ikke skal inkuderes på lik linje som de andre barna, selvfølgelig skal han det, men hvorfor måtte hun svises ut, han er ikke mer familie for deg enn henne? Det du burde ha gjort er å finne ut hva du ville gjort om det var din egen jente som ble 19 og fortsatt ønsket samvær, og så gjøre det samme med din bonusdatter. I tillegg, som flere nevner, er det kanskje sårere for en jente som vet hun ikke egentlig er din, din egen datter ville kanskje ikke tatt det like tungt da du uansett er faren hennes. Greit nok at du ikke har noe juridisk ansvar, men nå har du engang tatt dette ansvaret likevel, frivillig virker det som, og da er det ikke bare å backe ut fordi du plutselig fikk deg dame.

 

Mitt råd er å legge deg helt flat, prøve å rette opp i blunderen, og la samværet fade ut på naturlig måte. Hvis du får inntrykk av at de ser for seg samvær i flere år fremover (igjen; litt spesielt), så får du heller forklare at du ville gjort det samme om det var din biologiske datter det gjaldt, fordi hun faktisk er voksen, og voksne folk kommer på besøk, de har ikke samvær.

Anonymous poster hash: 8a59a...9f3

[Anonym bruker]

Først vil jeg si at det er flott at du har tatt ansvar for henne i alle disse årene.

 

Så, hun er 19. Tror du samværene ville blitt så hyppige? Gjør det noe om hun kommer sammen med datteren din? Etter alle disse årene vil jeg anta hun ser på deg som en far, og du på henne som en datter. Ikke avslutt det på denne måten. Hun har allerede mistet en far...

Anonymous poster hash: 24661...4dc

[HeltAnonym]

Oj oj.. Fikk hakeslepp når jeg las innlegget ditt.. Her har du sviktet din bonusdatter noe grusomt.. Hun har sett på deg som sin far i alle år, og plutselig får hun ikke komme på samvær lenger, bare på "besøk".. Du har blitt manipulert av din nye samboer og ser det ikke selv.. Du burde be om unnskyldning, legge deg langflat overfor datteren din og fortelle at du har vært blind! Hun kommer nok aldri til å komme på besøk når hun ikke føler seg velkommen til å komme på samvær hos den hun har regnet som sin far i alle år! Skjerp deg!

[Anonym bruker]

 

Wow, snakk om å ha laget masse unødvendige problemer... Jenta er 19 år, hun ville neppe fortsatt med "samvær" mye lenger uansett og så avslutter du det på denne måten? At hun har fortsatt med ordinært samvær helt til nå slår meg egentlig som litt spesielt, jeg hadde bodd alene i tre år på den alderen, men det er en helt annen diskusjon, folk er forskjellige.

 

Det du i realiteten gjør, i hennes øyne, er å flytte en guttunge du har kjent i ett år over henne på "rangstigen" i familien, han er kjernefamilie hun er det ikke. Jeg sier ikke at han ikke skal inkuderes på lik linje som de andre barna, selvfølgelig skal han det, men hvorfor måtte hun svises ut, han er ikke mer familie for deg enn henne? Det du burde ha gjort er å finne ut hva du ville gjort om det var din egen jente som ble 19 og fortsatt ønsket samvær, og så gjøre det samme med din bonusdatter. I tillegg, som flere nevner, er det kanskje sårere for en jente som vet hun ikke egentlig er din, din egen datter ville kanskje ikke tatt det like tungt da du uansett er faren hennes. Greit nok at du ikke har noe juridisk ansvar, men nå har du engang tatt dette ansvaret likevel, frivillig virker det som, og da er det ikke bare å backe ut fordi du plutselig fikk deg dame.

 

Mitt råd er å legge deg helt flat, prøve å rette opp i blunderen, og la samværet fade ut på naturlig måte. Hvis du får inntrykk av at de ser for seg samvær i flere år fremover (igjen; litt spesielt), så får du heller forklare at du ville gjort det samme om det var din biologiske datter det gjaldt, fordi hun faktisk er voksen, og voksne folk kommer på besøk, de har ikke samvær.

 

Anonymous poster hash: 8a59a...9f3

 

 

Hva er forskjellen? Jeg reiste hjem til mine foreldre minst en helg i måneden til jeg var oppi 20-årene, selv om jeg altså var voksen og bodde for meg selv. Ja, vi kalte det besøk, men jeg overnattet hele helgen, så i praksis blir det vel det samme?

 

Og jeg hadde blitt rimelig sjokkert om de på noe tidspunkt sa at jeg ikke kunne gjøre dette lenger fordi jeg var voksen...

 

Anonymous poster hash: 9a453...1fe

[Anonym bruker]

Det er naturlig i mine øyne, at et så stort barn som en nittenåring ikke har faste samværsavtaler med foreldrene. Men kan komme og gå som det passer dem og foreldrene, da selvfølgelig ved at man avtaler på forhånd at man kommer. Dette gjelder både våre, mine og dine barn. Det er en del av det å bli voksen og løsrive seg. Nå bor jeg på et lite sted, der de fleste flytter hjemmefra som attenåringer for å studere videre eller jobbe, etter videregående skole. Det ville være helt unaturlig å ha faste samværsavtaler. Men man er selvsagt velkommen hjem, uansett. Det skriver jo også HI at datterens søster er.( Jeg vil nesten si at det er en oppjustering av tilliten mellom stefar og stedatter, der det gis ny tillit ved at hun kan komme når hun vil, ikke etter fast avtale.) Og jeg tror nok det var en slik løsrivende utvikling som hadde skjedd etter hvert. Det som er uheldig her, slik jeg ser det, er at samtalen med stedatter ble tatt i tilknytning til at det flytter inn en ny samboer med et barn hos stefar. Det er da lett for stedatter å føle at sammenhengen er at det da ikke er plass til henne lenger, fordi hun ikke er stefars barn. Hun ble sviktet av sin far, og nå er hun ikke god nok for stefar heller. Dette er nok veldig sårt og vondt for henne. Nittenåringer er så forskjellige, noen er veldig voksne og andre har mye barn og barns tenkemåte i seg. Spesielt i en situasjon som denne, der det kanskje er en porsjon sjalusi med i bildet og, nå får din nye samboer og barnet hennes noe som stedatteren skulle hatt. Kan ikke gi annet råd enn at, både du og din nye samboer må jobbe med saken. Dette tar tid. Snakk med henne, inviter henne hjem osv.

 

Anonymous poster hash: d8ee6...533

[Anonym bruker]

 

 

Wow, snakk om å ha laget masse unødvendige problemer... Jenta er 19 år, hun ville neppe fortsatt med "samvær" mye lenger uansett og så avslutter du det på denne måten? At hun har fortsatt med ordinært samvær helt til nå slår meg egentlig som litt spesielt, jeg hadde bodd alene i tre år på den alderen, men det er en helt annen diskusjon, folk er forskjellige.

 

Det du i realiteten gjør, i hennes øyne, er å flytte en guttunge du har kjent i ett år over henne på "rangstigen" i familien, han er kjernefamilie hun er det ikke. Jeg sier ikke at han ikke skal inkuderes på lik linje som de andre barna, selvfølgelig skal han det, men hvorfor måtte hun svises ut, han er ikke mer familie for deg enn henne? Det du burde ha gjort er å finne ut hva du ville gjort om det var din egen jente som ble 19 og fortsatt ønsket samvær, og så gjøre det samme med din bonusdatter. I tillegg, som flere nevner, er det kanskje sårere for en jente som vet hun ikke egentlig er din, din egen datter ville kanskje ikke tatt det like tungt da du uansett er faren hennes. Greit nok at du ikke har noe juridisk ansvar, men nå har du engang tatt dette ansvaret likevel, frivillig virker det som, og da er det ikke bare å backe ut fordi du plutselig fikk deg dame.

 

Mitt råd er å legge deg helt flat, prøve å rette opp i blunderen, og la samværet fade ut på naturlig måte. Hvis du får inntrykk av at de ser for seg samvær i flere år fremover (igjen; litt spesielt), så får du heller forklare at du ville gjort det samme om det var din biologiske datter det gjaldt, fordi hun faktisk er voksen, og voksne folk kommer på besøk, de har ikke samvær.

 

Anonymous poster hash: 8a59a...9f3

 

 

Hva er forskjellen? Jeg reiste hjem til mine foreldre minst en helg i måneden til jeg var oppi 20-årene, selv om jeg altså var voksen og bodde for meg selv. Ja, vi kalte det besøk, men jeg overnattet hele helgen, så i praksis blir det vel det samme?

 

Og jeg hadde blitt rimelig sjokkert om de på noe tidspunkt sa at jeg ikke kunne gjøre dette lenger fordi jeg var voksen...

 

Anonymous poster hash: 9a453...1fe

 

 

Det er det jeg mener, det er ikke hva han tenker som er problemet, men at han har lagt det frem på en slik måte at hun kan oppfatte det som at hun blir degradert i familien hans, rett og slett byttet ut med en nyere modell. "Du har vært som en datter for meg frem til nå, men nå har jeg fått en ny sønn og en samboer, så da er du ute av den indre sirkel, men du kan få komme på besøk da...".

 

Når jeg skriver "ser for seg samvær" så mener jeg ser for seg at den gamle samværsavtalen gjennomføres med annenhver helg og en gang i uka. Vanlig besøk med eller uten overnatting litt mer sporadisk slik som de fleste gjør virker det jo som HI mener er mer naturlig. Du ville vel også stusset litt om en venninne på 20 sa at hun hadde samvær med foreldrene etter den samme samværsavtalen hun hadde hatt siden hun var 6?

 

Anonymous poster hash: 8a59a...9f3

[Anonym bruker]

Jeg kan forstå hvordan du tenker, hi, men samtidig; slike ting er gjerne ting man tenker, men ikke sier høyt..

Man får liksom aldri formidlet et slikt budskap uten at det fort kan oppstå problemer. Joda, jenta er voksen (pr definisjon), og sånn sett er det kanskje ikke naturlig med fastsatt samvær lenger, men samtidig er hun så ung at hun fortsatt trenger foreldrene sine.

 

Mine tanker rundt dette er at jeg lurer på om denne praten kanskje var litt unødvendig på dette tidspunktet. For jeg vil tro dette ville gått seg til av seg selv ila sommeren uansett. For da skal sikkert jenta studere, kanskje flytte på hybel eller vil være så opptatt med studier (og jobb?) at noe fast samvær ikke hadde vært reelt uansett når høsten kommer.

 

Jeg syns du høres ut som en flott mann, og all kred til deg som har behandlet stedatter som en datter i alle år, også når du ikke lenger var "forpliktet" til det. Du har alltid satt barna først, og det må du få ære for.

Problemet nå, slik jeg ser det, er at hun føler seg bortprioritert (annenrangs, som andre skriver) fordi det nå har kommet en ny dame og stesønn inn i bildet. Hun føler seg kanskje erstattet?

 

Uansett, du må få snakket med jenta, du kan ikke la det ende sånn her

Ønsker dere lykke til

 

Anonymous poster hash: 4373b...7a9

[Anonym bruker]

Hennes barndomshistorie blir nå å ha blitt valgt bort av sin biologiske far og så igjen av sin stefar som hadde vært den beste pappaen hun kunne tenke seg alle årene. Hun vil kanskje ha problemer med å føle seg trygg i relasjoner til partnere i fremtiden. Alltid føle seg usikker på om hun er god nok, eller om de vil velge henne bort når noe bedre dukker opp. Du har gjort en av de største feilene man kan begå mot et barn ('barn'sett i relasjon til deg, ikke i år).  Det beste du kan gjøre er å legge deg paddeflat, men tror nok noe er ødelagt for alltid uansett. Men, iallefall kan du mildne sviket og se at du føler du gjorde en feil og at du ønsker henne like mye i livet ditt som før.

 

Som andre har sagt var det kun et tidsspørsmål før hun uansett hadde blitt mer uavhengig. 

Anonymous poster hash: 4c20f...51c