meg igjen. kjæresten som ikke vil ha barn..

[Anonym bruker]

Han har forresten aldri sagt det på den måten at fødselen var fantastisk men at det var stor opplevelse og han gjorde så godt han kunne.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

[Anonym bruker]

Folk tror vel jeg er gal her men jeg sliter mye med tankene og depreskon

 

Mannen er ingen drittsekk. Han er heller fantastisk så holder ut med meg:/

 

Det er fakta. HI

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

[Anonym bruker]

 

Vær så snill å ikke la kaklekoret her inne få deg til å føle deg verre enn det du gjør HI, følelsene du beskriver er verken uvanlige eller syke.

Jeg tror mange i din situasjon ville hatt lignende tanker og følelser, i varierende grad.

Jeg ble selv sammen med en mann der vi begge har barn fra før av, og vi har fått to sammen på tross av at vi var "mange nok" fra før av. Det er kjempekoselig! Både for å binde søskenflokken sammen, og for oss som par å dele den helt spesielle kjærligheten man får for egne barn.

Det er selvfølgelig slitsomt også, men jeg er kjempeglad for at vi begge ville dette.

I ditt tilfelle ville jeg vært skeptisk til å binde meg i et forhold der jeg verken følte at barna mine fikk den plassen jeg ønsket, og der partneren nektet å gå i noen form for dialog om noe som var viktig for meg (et barn).

Du er fortsatt ung, og har relativt god tid til å finne en mann som kan gi deg den familien du ønsker. Ikke ta til takke med noe halvgodt, for så å innse at du har valgt feil etter tiden har løpt fra deg.

Tenk deg å finne en barnløs fyr som tar imot dine barn med åpne armer og attpåtil ønsker et barn med deg?

Dessuten, med tanke på alle utfordringene og frustrasjonene et liv med dine og mine medfører, så er dette absolutt IKKE et godt utgangspunkt.

Hvor mange barn har dere til sammen da?

Vi har jo snakket om det, men kjæresten min sa fra dag 1 at han car ferdig med barn. Da tenkte jeg at det var flott fordi det var jammen meg jeg også etter 2 barn. Men så vokste kjærligheten da. ..

Men jeg har innsett det og har valgt å godta det. Så får vi se hva fremtiden bringer..

på dette tifspunktet har jeg heller ikke kapasitet til flere pga min helse og oppfølging av egne barn...

Kjæresten min er hver helg hos meg og mine barn når han ikke har sine så han prioterer oss, men jobber mye og har nok følt litt på det...

vi bor jo ikke sammen da. Enda...vet jo ikke hvordan det blir...

han viser omsorg for barna mine. Et eksempel er når jeg skulle kjøre mine barn til en annen by når de skulle besøke slekt av faren. Da streika bilen og kjæresten min tilbudde seg å kjøre barna dit pga det var jul snart selv om han hadde det travelt med egne barn. Bilen min ble heldigvis i orden da men han tilbudde seg iallefall. Slike ting...er vel bra?

hiAnonymous poster hash: 54ca2...c1c

Joda, er jo fint det, men må innrømme at jeg tar slike ting som en selvfølge - selvfølgelig hjelper man den man er glad i i en kjip situasjon.

 

Mine særkulls har en far som bor langt borte, og som heller ikke er så engasjert. Samboer stiller opp praktisk for dem som en far ville gjort, han stiller opp mer for dem enn for sin datter - for hun er bare her annenhver helg. Men han stiller mye opp for henne også, også utenom samvær.

 

Han hjelper dem med lekser like mye som jeg gjør, han kjører dem på kamper etc dersom det passer bedre at han gjør det, han har vært med på håndball- og fotballeir, han deltar på dugnader etc. for fritidsinteressene deres etc etc. Det eneste området jeg deltar mer enn han er kos, de er jo naturlig nok mer knyttet til meg, og så er ikke han en typisk kosemann.

 

Det finnes andre menn der ute som vil bli supre stefedre, jeg synes det er et dårlig tegn at du har en dårlig følelse i magen. Synes også det virker som om du forventer litt lite (tenker på det med kjøringa).

 

På den annen side, det spørs jo litt hvor lenge dere har vært sammen, og hva som er det generelle inntrykket han gir. Er han seriøs og vil starte en familie med deg, eller er han kun ute etter litt kos og avveksling når han har barnefri?

 

Vi har seks barn til sammen

 

Selvfølgelig skal man forvente det med kjøring,lekser etc men vi bor ikle sammen. Han bor30 min unna meg. HI

13 mnd sammen

 

 

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c [/quote

 

Her bor barnas egen far 5 min med bil

Han stiller opp på alt når han har samvær. Er jo lettere for deg da når din mann bare har 1 barn annen hver helg. Noe helt annet:) her har kjæresten 2 barn 50%.

 

 

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

[Anonym bruker]

Han vil flytte inn med meg å gifte seg med meg er målet så tror han er seriøs😊

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

[Anonym bruker]

Man planlegger ikke å få barn med en man ikke bor sammen med!! D er slikt man kan tenke på når man har bodt "knirkefritt" sammen i MINST 6 mnd....

 

Forøvrig virker d som om du vurderer å bli "uplanlagt" gravid (siden d funket så bra for barna hans sist...) GLEM D!!!!

D er bedrittent gjort! Og kan rett & slett bite deg i rompa!

 

Han kan heller ALDRI gjøre opp for d du har opplevd før, eller savnet å oppleve... D virker som om du er en som alltid ser glasset halvtomt, istedet for halvfullt! D vil ALLTID være noe...

 

Mannen virker både voksen og smart. Love him or leave him! Heller mot d siste da jeg nesten føler HAN fortjener bedre...

 

Anonymous poster hash: 2384f...80b

[Anonym bruker]

Knis. Du er bare 31 og mener at tiden renner fra deg? Bli voksen!

Anonymous poster hash: 9757a...fa1

[smiia]

Vær så snill å ikke la kaklekoret her inne få deg til å føle deg verre enn det du gjør HI, følelsene du beskriver er verken uvanlige eller syke.

Jeg tror mange i din situasjon ville hatt lignende tanker og følelser, i varierende grad.

Jeg ble selv sammen med en mann der vi begge har barn fra før av, og vi har fått to sammen på tross av at vi var "mange nok" fra før av. Det er kjempekoselig! Både for å binde søskenflokken sammen, og for oss som par å dele den helt spesielle kjærligheten man får for egne barn.

Det er selvfølgelig slitsomt også, men jeg er kjempeglad for at vi begge ville dette.

I ditt tilfelle ville jeg vært skeptisk til å binde meg i et forhold der jeg verken følte at barna mine fikk den plassen jeg ønsket, og der partneren nektet å gå i noen form for dialog om noe som var viktig for meg (et barn).

Du er fortsatt ung, og har relativt god tid til å finne en mann som kan gi deg den familien du ønsker. Ikke ta til takke med noe halvgodt, for så å innse at du har valgt feil etter tiden har løpt fra deg.

Tenk deg å finne en barnløs fyr som tar imot dine barn med åpne armer og attpåtil ønsker et barn med deg?

Dessuten, med tanke på alle utfordringene og frustrasjonene et liv med dine og mine medfører, så er dette absolutt IKKE et godt utgangspunkt.

Hvor mange barn har dere til sammen da?

Vi har jo snakket om det, men kjæresten min sa fra dag 1 at han car ferdig med barn. Da tenkte jeg at det var flott fordi det var jammen meg jeg også etter 2 barn. Men så vokste kjærligheten da. ..

Men jeg har innsett det og har valgt å godta det. Så får vi se hva fremtiden bringer..

på dette tifspunktet har jeg heller ikke kapasitet til flere pga min helse og oppfølging av egne barn...

Kjæresten min er hver helg hos meg og mine barn når han ikke har sine så han prioterer oss, men jobber mye og har nok følt litt på det...

vi bor jo ikke sammen da. Enda...vet jo ikke hvordan det blir...

han viser omsorg for barna mine. Et eksempel er når jeg skulle kjøre mine barn til en annen by når de skulle besøke slekt av faren. Da streika bilen og kjæresten min tilbudde seg å kjøre barna dit pga det var jul snart selv om han hadde det travelt med egne barn. Bilen min ble heldigvis i orden da men han tilbudde seg iallefall. Slike ting...er vel bra?

hiAnonymous poster hash: 54ca2...c1c

Joda, er jo fint det, men må innrømme at jeg tar slike ting som en selvfølge - selvfølgelig hjelper man den man er glad i i en kjip situasjon.

 

Mine særkulls har en far som bor langt borte, og som heller ikke er så engasjert. Samboer stiller opp praktisk for dem som en far ville gjort, han stiller opp mer for dem enn for sin datter - for hun er bare her annenhver helg. Men han stiller mye opp for henne også, også utenom samvær.

 

Han hjelper dem med lekser like mye som jeg gjør, han kjører dem på kamper etc dersom det passer bedre at han gjør det, han har vært med på håndball- og fotballeir, han deltar på dugnader etc. for fritidsinteressene deres etc etc. Det eneste området jeg deltar mer enn han er kos, de er jo naturlig nok mer knyttet til meg, og så er ikke han en typisk kosemann.

 

Det finnes andre menn der ute som vil bli supre stefedre, jeg synes det er et dårlig tegn at du har en dårlig følelse i magen. Synes også det virker som om du forventer litt lite (tenker på det med kjøringa).

 

På den annen side, det spørs jo litt hvor lenge dere har vært sammen, og hva som er det generelle inntrykket han gir. Er han seriøs og vil starte en familie med deg, eller er han kun ute etter litt kos og avveksling når han har barnefri?

 

Vi har seks barn til sammen

 

Selvfølgelig skal man forvente det med kjøring,lekser etc men vi bor ikle sammen. Han bor30 min unna meg. HI

13 mnd sammen

 

 

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c [/quote

 

Her bor barnas egen far 5 min med bil

Han stiller opp på alt når han har samvær. Er jo lettere for deg da når din mann bare har 1 barn annen hver helg. Noe helt annet:) her har kjæresten 2 barn 50%.

 

 

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

 

 

 

 

 

Vær så snill å ikke la kaklekoret her inne få deg til å føle deg verre enn det du gjør HI, følelsene du beskriver er verken uvanlige eller syke.

Jeg tror mange i din situasjon ville hatt lignende tanker og følelser, i varierende grad.

Jeg ble selv sammen med en mann der vi begge har barn fra før av, og vi har fått to sammen på tross av at vi var "mange nok" fra før av. Det er kjempekoselig! Både for å binde søskenflokken sammen, og for oss som par å dele den helt spesielle kjærligheten man får for egne barn.

Det er selvfølgelig slitsomt også, men jeg er kjempeglad for at vi begge ville dette.

I ditt tilfelle ville jeg vært skeptisk til å binde meg i et forhold der jeg verken følte at barna mine fikk den plassen jeg ønsket, og der partneren nektet å gå i noen form for dialog om noe som var viktig for meg (et barn).

Du er fortsatt ung, og har relativt god tid til å finne en mann som kan gi deg den familien du ønsker. Ikke ta til takke med noe halvgodt, for så å innse at du har valgt feil etter tiden har løpt fra deg.

Tenk deg å finne en barnløs fyr som tar imot dine barn med åpne armer og attpåtil ønsker et barn med deg?

Dessuten, med tanke på alle utfordringene og frustrasjonene et liv med dine og mine medfører, så er dette absolutt IKKE et godt utgangspunkt.

Hvor mange barn har dere til sammen da?

Vi har jo snakket om det, men kjæresten min sa fra dag 1 at han car ferdig med barn. Da tenkte jeg at det var flott fordi det var jammen meg jeg også etter 2 barn. Men så vokste kjærligheten da. ..

Men jeg har innsett det og har valgt å godta det. Så får vi se hva fremtiden bringer..

på dette tifspunktet har jeg heller ikke kapasitet til flere pga min helse og oppfølging av egne barn...

Kjæresten min er hver helg hos meg og mine barn når han ikke har sine så han prioterer oss, men jobber mye og har nok følt litt på det...

vi bor jo ikke sammen da. Enda...vet jo ikke hvordan det blir...

han viser omsorg for barna mine. Et eksempel er når jeg skulle kjøre mine barn til en annen by når de skulle besøke slekt av faren. Da streika bilen og kjæresten min tilbudde seg å kjøre barna dit pga det var jul snart selv om han hadde det travelt med egne barn. Bilen min ble heldigvis i orden da men han tilbudde seg iallefall. Slike ting...er vel bra?

hiAnonymous poster hash: 54ca2...c1c

Joda, er jo fint det, men må innrømme at jeg tar slike ting som en selvfølge - selvfølgelig hjelper man den man er glad i i en kjip situasjon.

 

Mine særkulls har en far som bor langt borte, og som heller ikke er så engasjert. Samboer stiller opp praktisk for dem som en far ville gjort, han stiller opp mer for dem enn for sin datter - for hun er bare her annenhver helg. Men han stiller mye opp for henne også, også utenom samvær.

 

Han hjelper dem med lekser like mye som jeg gjør, han kjører dem på kamper etc dersom det passer bedre at han gjør det, han har vært med på håndball- og fotballeir, han deltar på dugnader etc. for fritidsinteressene deres etc etc. Det eneste området jeg deltar mer enn han er kos, de er jo naturlig nok mer knyttet til meg, og så er ikke han en typisk kosemann.

 

Det finnes andre menn der ute som vil bli supre stefedre, jeg synes det er et dårlig tegn at du har en dårlig følelse i magen. Synes også det virker som om du forventer litt lite (tenker på det med kjøringa).

 

På den annen side, det spørs jo litt hvor lenge dere har vært sammen, og hva som er det generelle inntrykket han gir. Er han seriøs og vil starte en familie med deg, eller er han kun ute etter litt kos og avveksling når han har barnefri?

 

Vi har seks barn til sammen

 

Selvfølgelig skal man forvente det med kjøring,lekser etc men vi bor ikle sammen. Han bor30 min unna meg. HI

13 mnd sammen

 

 

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c [/quote

 

Her bor barnas egen far 5 min med bil

Han stiller opp på alt når han har samvær. Er jo lettere for deg da når din mann bare har 1 barn annen hver helg. Noe helt annet:) her har kjæresten 2 barn 50%.

 

 

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

 

 

 

Vær så snill å ikke la kaklekoret her inne få deg til å føle deg verre enn det du gjør HI, følelsene du beskriver er verken uvanlige eller syke.

Jeg tror mange i din situasjon ville hatt lignende tanker og følelser, i varierende grad.

Jeg ble selv sammen med en mann der vi begge har barn fra før av, og vi har fått to sammen på tross av at vi var "mange nok" fra før av. Det er kjempekoselig! Både for å binde søskenflokken sammen, og for oss som par å dele den helt spesielle kjærligheten man får for egne barn.

Det er selvfølgelig slitsomt også, men jeg er kjempeglad for at vi begge ville dette.

I ditt tilfelle ville jeg vært skeptisk til å binde meg i et forhold der jeg verken følte at barna mine fikk den plassen jeg ønsket, og der partneren nektet å gå i noen form for dialog om noe som var viktig for meg (et barn).

Du er fortsatt ung, og har relativt god tid til å finne en mann som kan gi deg den familien du ønsker. Ikke ta til takke med noe halvgodt, for så å innse at du har valgt feil etter tiden har løpt fra deg.

Tenk deg å finne en barnløs fyr som tar imot dine barn med åpne armer og attpåtil ønsker et barn med deg?

Dessuten, med tanke på alle utfordringene og frustrasjonene et liv med dine og mine medfører, så er dette absolutt IKKE et godt utgangspunkt.

Hvor mange barn har dere til sammen da?

Vi har jo snakket om det, men kjæresten min sa fra dag 1 at han car ferdig med barn. Da tenkte jeg at det var flott fordi det var jammen meg jeg også etter 2 barn. Men så vokste kjærligheten da. ..

Men jeg har innsett det og har valgt å godta det. Så får vi se hva fremtiden bringer..

på dette tifspunktet har jeg heller ikke kapasitet til flere pga min helse og oppfølging av egne barn...

Kjæresten min er hver helg hos meg og mine barn når han ikke har sine så han prioterer oss, men jobber mye og har nok følt litt på det...

vi bor jo ikke sammen da. Enda...vet jo ikke hvordan det blir...

han viser omsorg for barna mine. Et eksempel er når jeg skulle kjøre mine barn til en annen by når de skulle besøke slekt av faren. Da streika bilen og kjæresten min tilbudde seg å kjøre barna dit pga det var jul snart selv om han hadde det travelt med egne barn. Bilen min ble heldigvis i orden da men han tilbudde seg iallefall. Slike ting...er vel bra?

hiAnonymous poster hash: 54ca2...c1c

Joda, er jo fint det, men må innrømme at jeg tar slike ting som en selvfølge - selvfølgelig hjelper man den man er glad i i en kjip situasjon.

 

Mine særkulls har en far som bor langt borte, og som heller ikke er så engasjert. Samboer stiller opp praktisk for dem som en far ville gjort, han stiller opp mer for dem enn for sin datter - for hun er bare her annenhver helg. Men han stiller mye opp for henne også, også utenom samvær.

 

Han hjelper dem med lekser like mye som jeg gjør, han kjører dem på kamper etc dersom det passer bedre at han gjør det, han har vært med på håndball- og fotballeir, han deltar på dugnader etc. for fritidsinteressene deres etc etc. Det eneste området jeg deltar mer enn han er kos, de er jo naturlig nok mer knyttet til meg, og så er ikke han en typisk kosemann.

 

Det finnes andre menn der ute som vil bli supre stefedre, jeg synes det er et dårlig tegn at du har en dårlig følelse i magen. Synes også det virker som om du forventer litt lite (tenker på det med kjøringa).

 

På den annen side, det spørs jo litt hvor lenge dere har vært sammen, og hva som er det generelle inntrykket han gir. Er han seriøs og vil starte en familie med deg, eller er han kun ute etter litt kos og avveksling når han har barnefri?

 

Vi har seks barn til sammen

 

Selvfølgelig skal man forvente det med kjøring,lekser etc men vi bor ikle sammen. Han bor30 min unna meg. HI

13 mnd sammen

 

 

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c [/quote

 

Her bor barnas egen far 5 min med bil

Han stiller opp på alt når han har samvær. Er jo lettere for deg da når din mann bare har 1 barn annen hver helg. Noe helt annet:) her har kjæresten 2 barn 50%.

 

 

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

 

Så alt tatt i betraktning er du kanskje ikke så misfornøyd likevel da?

Da ville jeg prøvd å slå meg til ro med det og prøvd å få slutt på grublingen.

Lykke til

[Anonym bruker]

Alt i alt er jeg nok dessverre en usikker person med høye krav. Han er den eneste mannen som aldri har dumpet meg å tatt meg for den jeg er:) unntatt BF da. Der gikk jeg.

 

Takk. God helg

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

[Anonym bruker]

Alt i alt er jeg nok dessverre en usikker person med høye krav. Han er den eneste mannen som aldri har dumpet meg å tatt meg for den jeg er:) unntatt BF da. Der gikk jeg.

 

Takk. God helg

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c