meg igjen. kjæresten som ikke vil ha barn..

[Anonym bruker]

Oppsøk psykolog! NÅ!!!!! Finn også barnevakt til barna dine for du kommer til å bli akutt innlagt på psykiatrisk avdeling!!! Hjelpes!

 

Barna mine har det godt hos sin far nå og de har mange gode voksne samt meg rundt seg. Tro hva du vil. Ja jeg sliter psykisk men barna lider ikke. De er de viktigste i livet mitt. Jeg skal trappe opp hos psykologen nå å håper jeg kan bli bedre. Hi

 

Anonymous poster hash: 7c736...fa4

 

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

[Anonym bruker]

Dette tar jo helt av men vi likevel si at jeg skjønner deg på en måte fordi jeg har kjent på de samme tankene selv. Men jeg mistenker at du har maner frem disse tankene og ikke klarer å tenke klart.

Jeg har barn med en fyr som aldri gadd å bry seg, aldri stilte opp for meg og som jeg etterhvert fant ut var utro. Under fødselen ble han sur og tverr fordi jeg ikke oversatte nok(han snakker ikke norsk) og listen er lang over ting.

Da jeg møtte min samboer var jeg åpen om flere barn, han var det samme men etter at vi flyttet sammen fant han ut at vi hadde nok barn tilsammen. Og ja, å se han og barna sammen minner meg på det jeg aldri har klart å få til, å se babybilder av den lykkelige familen og høre om alle turene de har vært på sammen..det har nesten vært tortur for jeg vet at det er ikke meg forunt å oppleve det samme. Det toget er på en måte kjørt..

Så som jeg ser det har jeg to valg, dra fra han og håpe jeg finner drømmemannen som vil det samme som meg eller finne meg i situasjonen og stå for det valget. Jeg valgte det siste, MEN ser nå ettersom tiden har gått at jeg har ikke vært helt tro mot meg selv og barneønsket spiser meg opp fra innsiden. Jeg tørr ikke lengre innrømme det for han heller, at jeg ikke har sluttet å tenke på et barn til.. Men det jeg også har sett er at han er ikke så flink med mitt barn, ikke så tålmodig og ikke så inkluderende. Og hvordan ville det da blitt, om han plutselig ble med på et barn til? Et barn han elsker,mere enn mitt barn. Å mitt barn ville sannsynligvis merket det, kjent det på kroppen.. Så nå har jeg kommet dit at jeg tror det er til alles beste at vi ikke får barn sammen, vi har ikke det bunnsolide forholdet som kreves og heller ikke den relasjonen til hverandres barn som kreves. Så valget er fortsatt gå og let etter en annen eller bli og godta ting som det er. Lykke til HI

Anonymous poster hash: 9b818...852

[Anonym bruker]

 

Dette tar jo helt av men vi likevel si at jeg skjønner deg på en måte fordi jeg har kjent på de samme tankene selv. Men jeg mistenker at du har maner frem disse tankene og ikke klarer å tenke klart.

Jeg har barn med en fyr som aldri gadd å bry seg, aldri stilte opp for meg og som jeg etterhvert fant ut var utro. Under fødselen ble han sur og tverr fordi jeg ikke oversatte nok(han snakker ikke norsk) og listen er lang over ting.

Da jeg møtte min samboer var jeg åpen om flere barn, han var det samme men etter at vi flyttet sammen fant han ut at vi hadde nok barn tilsammen. Og ja, å se han og barna sammen minner meg på det jeg aldri har klart å få til, å se babybilder av den lykkelige familen og høre om alle turene de har vært på sammen..det har nesten vært tortur for jeg vet at det er ikke meg forunt å oppleve det samme. Det toget er på en måte kjørt..

Så som jeg ser det har jeg to valg, dra fra han og håpe jeg finner drømmemannen som vil det samme som meg eller finne meg i situasjonen og stå for det valget. Jeg valgte det siste, MEN ser nå ettersom tiden har gått at jeg har ikke vært helt tro mot meg selv og barneønsket spiser meg opp fra innsiden. Jeg tørr ikke lengre innrømme det for han heller, at jeg ikke har sluttet å tenke på et barn til.. Men det jeg også har sett er at han er ikke så flink med mitt barn, ikke så tålmodig og ikke så inkluderende. Og hvordan ville det da blitt, om han plutselig ble med på et barn til? Et barn han elsker,mere enn mitt barn. Å mitt barn ville sannsynligvis merket det, kjent det på kroppen.. Så nå har jeg kommet dit at jeg tror det er til alles beste at vi ikke får barn sammen, vi har ikke det bunnsolide forholdet som kreves og heller ikke den relasjonen til hverandres barn som kreves. Så valget er fortsatt gå og let etter en annen eller bli og godta ting som det er. Lykke til HI

 

Anonymous poster hash: 9b818...852

Takk for du delte din historie og håper det ordner seg uansett om dette er mannen du er sammen med for alltid:)

 

Jeg forstår mye av kritikken jeg har mottatt, samtidig som jeg kan forsikre alle at jeg ALDRI ville lurt min kjæreste. Aldri. Bare tanker jeg sliter med. Usikkerhet og sjalusi. Mitt mål er å jobbe med disse tankene nå. Prøve å roe meg. Ta meg av barna mine og fortsette å være en god ekstra voksen for hans barn (han skryter mye av meg å synes jeg er flink med alle barna). Det er travelt med 4 barn mellom snart 4 og 9 år så ha jeg prøver å tenke vi er heldige... Jeg har en god del fri når mine er hos sin far og dermed får vi dekket alenetid å hverandre også.

 

han inkluderer alltid mine barn. Det er bare jeg som har en tendens til å forvente ekstremt av andre mennesker...dette må jeg jobbe med å puste dypt når tankene tar meg.

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

[Anonym bruker]

Å travlere blir det når vi flytter sammen med 4 barn fra 4 til 9😛 hi

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

[smiia]

Vær så snill å ikke la kaklekoret her inne få deg til å føle deg verre enn det du gjør HI, følelsene du beskriver er verken uvanlige eller syke.

Jeg tror mange i din situasjon ville hatt lignende tanker og følelser, i varierende grad.

Jeg ble selv sammen med en mann der vi begge har barn fra før av, og vi har fått to sammen på tross av at vi var "mange nok" fra før av. Det er kjempekoselig! Både for å binde søskenflokken sammen, og for oss som par å dele den helt spesielle kjærligheten man får for egne barn.

Det er selvfølgelig slitsomt også, men jeg er kjempeglad for at vi begge ville dette.

 

I ditt tilfelle ville jeg vært skeptisk til å binde meg i et forhold der jeg verken følte at barna mine fikk den plassen jeg ønsket, og der partneren nektet å gå i noen form for dialog om noe som var viktig for meg (et barn).

 

Du er fortsatt ung, og har relativt god tid til å finne en mann som kan gi deg den familien du ønsker. Ikke ta til takke med noe halvgodt, for så å innse at du har valgt feil etter tiden har løpt fra deg.

Tenk deg å finne en barnløs fyr som tar imot dine barn med åpne armer og attpåtil ønsker et barn med deg?

Dessuten, med tanke på alle utfordringene og frustrasjonene et liv med dine og mine medfører, så er dette absolutt IKKE et godt utgangspunkt.

[Anonym bruker]

Det verste uttrykket jeg vet er "kjærlighetssbarn".

 

Det forundrer meg ikke om du skriver enda en tråd om dette snart. Ser du selv hvordan du "svinger" i humøret? Du kommer til å ødelegge forholdet hvis du ikke fokuserer på det gode i forholdet.

 

Du har tidligere sagt at du ikke liker hans barn, hvorfor skal han da være en "drittsekk" fordi du mener han ikke bryr seg om dine?

 

Du sier han fikk to uplanlagte barn med sin eks som han ikke var så glad i som han er i deg. Du fikk barn med en dust av en mann, ser du ikke at dere har opplevd det samme når det kommer til følelsene for den andre? Det er resultatene, de uskyldige, altså barna, dere er glad i, ikke eksene. 

 

Du er sjalu når han har sine barn(50%), mens du har dine 70%, det skrev du i en annen tråd. Hva gir deg rett og grunn til å surmule over dette når du faktisk tilbringer mer tid med dine barn enn det han gjør med sine?

 

Jeg kan forstå at dette er vanskelig, men fokuset ditt er helt feil! Nei, man kan ikke bli like glad i andres barn enn sitt eget, men det betyr ikke at man ikke kan bli glad i dem, behandle dem som sine egne og være gode rollemodeller. 

 

Du må virkelig reflektere litt over kravene du setter til kjæresten din og hva du forventer han skal godta fra deg. Vil du at dette skal vare, må du gjøre noe med holdningene dine. De bør i det minste gå begge veier.

Anonymous poster hash: c7bc4...ce4

[Anonym bruker]

Har ikke orket å lese alle svarene.. Vet ikke hvorfor du skriver her, det er ingen på forumet som kan få kjæresten din til å ombestemme seg.

Vil bare si jeg forstår deg og kjenner på det samme.

Jeg vil også ha flere barn. Det er noe inni meg som skriker at jeg MÅ ha et barn til. Vi har begge ett barn fra før. Men han vil ikke ha flere. Jeg føler jeg mangler et barn. Jeg drømmer ofte om at jeg får dette barnet, blir glad i det, våkner, og savner det.. Eg kan godt vente et par år men kjenner jeg MÅ ha dette barnet som mangler.. Likevel er han ikke enig. Han er fornøyd med det barnet han har og vil ikke ha flere sier han. Har tenkt lenge, vi har snakket om det et par ganger og jeg har godtatt at det er sånn det skal være. Jeg vil være sammen med han og må jobbe med disse følelsene og innse at det ikke blir en til. Prøver å tenke på de som ikke kan få barn i det hele tatt, som aldri får oppleve å være gravide. Det kunne vært verre. Jeg har fått et barn og er takknemlig for det.

 

Hadde det som deg. Var ikke sammen med barnefar og var helt alene da jeg fikk mitt barn. Ønsker så veldig å oppleve graviditet og glede sammen med mannen jeg elsker. Forstår hvordan du har det. Jeg får ikke oppleve det heller. Han elsket heller ikke hun han fikk barn med. Men tenker ikke at det har noe å si.

 

Håper du klarer å godta dette etter hvert.. Ser vanskelig ut men jeg skal prøve på det samme

 

Anonymous poster hash: 7df5f...f88

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt at du ønsker flere barn. Men når du sier at siden han elsker deg så høyt, så forstår du ikke hvorfor han ikke vil ha barn med deg. Det er jo to helt forskjellige ting. Han kan jo elske deg uten å ønske et barn med deg.

 

Anonymous poster hash: 5a6d7...226

[Nyttårs barn]

Jeg forstår godt at du ønsker flere barn. Men når du sier at siden han elsker deg så høyt, så forstår du ikke hvorfor han ikke vil ha barn med deg. Det er jo to helt forskjellige ting. Han kan jo elske deg uten å ønske et barn med deg.

 

Anonymous poster hash: 5a6d7...226

Han kan nok det ja, men jeg tror en kvinne som virkelig elsker en mann vil ha barn med ham.

Synes HI får mye pes her.

[Anonym bruker]

Ville ikke mente jeg.

Jeg skal gjøre det slutt med han i dag tror jeg. Har tenkt og tenkt mens jeg har vasket huset nå.

 

Ikke vil han være en farsfigur for mine og vil han ha barn. Han vil kun ha sine barn og ei dame han. Det gidder jeg ikke. Mine barn burde være en gave ikke stress for han.

 

Drittsekk

 

HI

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

Der er nok ikke helt rettferdig av deg å kalle ham drittsekk. Men kanskje det likevel er en rett avgjørelse å forlate ham. Han kan ikke bli det du ønsker, nemlig det store plasteret du trenger på det kjempestore såret ditt.

 

Og da bør du kanskje finne noen som kan være det? NB: det er en vanskelig oppgave, så kanskje finner du aldri noen som vil påta seg den. Men du slår deg jo ikke til ro med at du og dine barn, pluss han og hans barn faktisk er TO SEPARATE familier, og at det vil ta tid, årevis, før dere er smidd sammen til én. Kanskje blir dere det aldri.

 

Men medisinen er ikke å få et nytt barn som skal smi dere sammen. Tro meg, det har vært prøvd av mange. "Redde-ekteskapet-barnet" har splittet flere enn det har holdt sammen!

 

Mange her er kjapt ute med å kalle deg syk. Det gjør ikke jeg; men du bærer på enormt mange såre følelser, HI, og du "trenger" (les: higer etter) en som skal gå inn og reparere din fortid. Med din drømmeprins skal ydmykelsene, avvisninger og skuffelsene du hadde med din eks bli gjort godt igjen. Endelig skal du få det du tror alle andre får. Den romantiske redebyggerfasen, der "alt" han gjør viser hvor mye han satser på en fremtid med deg.

 

Å avvise en gravid kvinne, eller en kvinne i barsel, er alltid mye verre enn å gjøre det samme på et annet stadium i livet. Ikke bare er hormonene ute av lage og gjør at det treffer så mye hardere. Men i tillegg er sviket liksom større, man sviker babyen også, og dermed også den felles visjonen om en framtid og et familieliv sammen. All romantikk havarerer når en mann sier noe feil eller gjør noe stygt mot sin samboer i denne fasen.

 

Det er den "karamellen" du har sugd på altfor lenge nå. Din romantiske forestilling om hva livet burde ha vært har kommet og tatt over, så du ikke lenger klarer å nyte hva livet faktisk har gitt deg av gode ting. Du vil flytte sammen med ham og blir opprevet over at han nøler. Du vil ha flere barn og tar det som bevis på manglende følelser når han helst vil slippe. Du vil ha en ny far til dine egne barn, du vil ikke at det skal synes på noen måte at de ikke er hans - men prøver du å agere "mor" for hans unger? For det er jo ingen som lar seg lure likevel, ungene aller minst.

 

Kjenn godt etter inni deg og finn ut om dine ønsker er realistiske, om de kan oppfylles noen sinne. Hvis du mener det går an, så oppgi med det samme den mannen du har, og let etter en (uten bagasje) som vil og kan være alt dette for deg.

Men hvis du merker at kravene og ønskene du har er litt i overkant av hva som er mulig, så tenk med deg selv at den fullkomne mannen ikke finnes. Og prøv å forsone deg med at din ufullkomne kjæreste likevel er ganske bra, og at du skylder ham å være rettferdig, stille rimelige og overkommelige krav, lytte til hans behov også, og være en god partner for HAM - ikke bare lete etter en perfekt løsning for deg selv...

 

 

Anonymous poster hash: 0dcb3...738

[Anonym bruker]

 

Det verste uttrykket jeg vet er "kjærlighetssbarn".

 

Det forundrer meg ikke om du skriver enda en tråd om dette snart. Ser du selv hvordan du "svinger" i humøret? Du kommer til å ødelegge forholdet hvis du ikke fokuserer på det gode i forholdet.

 

Du har tidligere sagt at du ikke liker hans barn, hvorfor skal han da være en "drittsekk" fordi du mener han ikke bryr seg om dine?

 

Du sier han fikk to uplanlagte barn med sin eks som han ikke var så glad i som han er i deg. Du fikk barn med en dust av en mann, ser du ikke at dere har opplevd det samme når det kommer til følelsene for den andre? Det er resultatene, de uskyldige, altså barna, dere er glad i, ikke eksene.

 

Du er sjalu når han har sine barn(50%), mens du har dine 70%, det skrev du i en annen tråd. Hva gir deg rett og grunn til å surmule over dette når du faktisk tilbringer mer tid med dine barn enn det han gjør med sine?

 

Jeg kan forstå at dette er vanskelig, men fokuset ditt er helt feil! Nei, man kan ikke bli like glad i andres barn enn sitt eget, men det betyr ikke at man ikke kan bli glad i dem, behandle dem som sine egne og være gode rollemodeller.

 

Du må virkelig reflektere litt over kravene du setter til kjæresten din og hva du forventer han skal godta fra deg. Vil du at dette skal vare, må du gjøre noe med holdningene dine. De bør i det minste gå begge veier.

 

Anonymous poster hash: c7bc4...ce4

Jeg har barna mine ca 60% nå da dette ble lettere rent praksis og barna trives hos sin far. Han har sine 50%. Stemmer. Jeg liker hans barn. Ja? Noe mer du vil si? Jeg prøver å gå videre nå. Så bare døm meg du.

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

[Anonym bruker]

 

 

Det verste uttrykket jeg vet er "kjærlighetssbarn".

 

Det forundrer meg ikke om du skriver enda en tråd om dette snart. Ser du selv hvordan du "svinger" i humøret? Du kommer til å ødelegge forholdet hvis du ikke fokuserer på det gode i forholdet.

 

Du har tidligere sagt at du ikke liker hans barn, hvorfor skal han da være en "drittsekk" fordi du mener han ikke bryr seg om dine?

 

Du sier han fikk to uplanlagte barn med sin eks som han ikke var så glad i som han er i deg. Du fikk barn med en dust av en mann, ser du ikke at dere har opplevd det samme når det kommer til følelsene for den andre? Det er resultatene, de uskyldige, altså barna, dere er glad i, ikke eksene.

 

Du er sjalu når han har sine barn(50%), mens du har dine 70%, det skrev du i en annen tråd. Hva gir deg rett og grunn til å surmule over dette når du faktisk tilbringer mer tid med dine barn enn det han gjør med sine?

 

Jeg kan forstå at dette er vanskelig, men fokuset ditt er helt feil! Nei, man kan ikke bli like glad i andres barn enn sitt eget, men det betyr ikke at man ikke kan bli glad i dem, behandle dem som sine egne og være gode rollemodeller.

 

Du må virkelig reflektere litt over kravene du setter til kjæresten din og hva du forventer han skal godta fra deg. Vil du at dette skal vare, må du gjøre noe med holdningene dine. De bør i det minste gå begge veier.

 

Anonymous poster hash: c7bc4...ce4

Jeg har barna mine ca 60% nå da dette ble lettere rent praksis og barna trives hos sin far. Han har sine 50%. Stemmer. Jeg liker hans barn. Ja? Noe mer du vil si? Jeg prøver å gå videre nå. Så bare døm meg du.

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

Han er forresten glad i mine barn og inkluderer de i alt. Har nok bare hatt for store forventninger. Hi

 

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

[Anonym bruker]

Har ikke orket å lese alle svarene.. Vet ikke hvorfor du skriver her, det er ingen på forumet som kan få kjæresten din til å ombestemme seg.

Vil bare si jeg forstår deg og kjenner på det samme.

Jeg vil også ha flere barn. Det er noe inni meg som skriker at jeg MÅ ha et barn til. Vi har begge ett barn fra før. Men han vil ikke ha flere. Jeg føler jeg mangler et barn. Jeg drømmer ofte om at jeg får dette barnet, blir glad i det, våkner, og savner det.. Eg kan godt vente et par år men kjenner jeg MÅ ha dette barnet som mangler.. Likevel er han ikke enig. Han er fornøyd med det barnet han har og vil ikke ha flere sier han. Har tenkt lenge, vi har snakket om det et par ganger og jeg har godtatt at det er sånn det skal være. Jeg vil være sammen med han og må jobbe med disse følelsene og innse at det ikke blir en til. Prøver å tenke på de som ikke kan få barn i det hele tatt, som aldri får oppleve å være gravide. Det kunne vært verre. Jeg har fått et barn og er takknemlig for det.

 

Hadde det som deg. Var ikke sammen med barnefar og var helt alene da jeg fikk mitt barn. Ønsker så veldig å oppleve graviditet og glede sammen med mannen jeg elsker. Forstår hvordan du har det. Jeg får ikke oppleve det heller. Han elsket heller ikke hun han fikk barn med. Men tenker ikke at det har noe å si.

 

Håper du klarer å godta dette etter hvert.. Ser vanskelig ut men jeg skal prøve på det samme

 

Anonymous poster hash: 7df5f...f88

takk og klem til deg. Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

[Anonym bruker]

 

Jeg forstår godt at du ønsker flere barn. Men når du sier at siden han elsker deg så høyt, så forstår du ikke hvorfor han ikke vil ha barn med deg. Det er jo to helt forskjellige ting. Han kan jo elske deg uten å ønske et barn med deg.

 

Anonymous poster hash: 5a6d7...226 [/quote

 

Joda han gjør nok det og han sa fra dag 1 at han var ferdig med barn. Ville ta seg av de han hadde å "leve" mer...altså ferdig.

Er nok bare disse følelsene jeg sliter med å styre. Men jeg tar en dag av gangen og har vel innsett at det er veldig travelt når vi er 4 barn på en gang og i følge kjæresten min så er det også derfor av oraktiske årsaker. Jeg må bare godta det...prøver nå.

hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

[Anonym bruker]

Vær så snill å ikke la kaklekoret her inne få deg til å føle deg verre enn det du gjør HI, følelsene du beskriver er verken uvanlige eller syke.

Jeg tror mange i din situasjon ville hatt lignende tanker og følelser, i varierende grad.

Jeg ble selv sammen med en mann der vi begge har barn fra før av, og vi har fått to sammen på tross av at vi var "mange nok" fra før av. Det er kjempekoselig! Både for å binde søskenflokken sammen, og for oss som par å dele den helt spesielle kjærligheten man får for egne barn.

Det er selvfølgelig slitsomt også, men jeg er kjempeglad for at vi begge ville dette.

 

I ditt tilfelle ville jeg vært skeptisk til å binde meg i et forhold der jeg verken følte at barna mine fikk den plassen jeg ønsket, og der partneren nektet å gå i noen form for dialog om noe som var viktig for meg (et barn).

 

Du er fortsatt ung, og har relativt god tid til å finne en mann som kan gi deg den familien du ønsker. Ikke ta til takke med noe halvgodt, for så å innse at du har valgt feil etter tiden har løpt fra deg.

Tenk deg å finne en barnløs fyr som tar imot dine barn med åpne armer og attpåtil ønsker et barn med deg?

Dessuten, med tanke på alle utfordringene og frustrasjonene et liv med dine og mine medfører, så er dette absolutt IKKE et godt utgangspunkt.

 

 

Hvor mange barn har dere til sammen da?

 

Vi har jo snakket om det, men kjæresten min sa fra dag 1 at han car ferdig med barn. Da tenkte jeg at det var flott fordi det var jammen meg jeg også etter 2 barn. Men så vokste kjærligheten da. ..

 

Men jeg har innsett det og har valgt å godta det. Så får vi se hva fremtiden bringer..

på dette tifspunktet har jeg heller ikke kapasitet til flere pga min helse og oppfølging av egne barn...

 

Kjæresten min er hver helg hos meg og mine barn når han ikke har sine så han prioterer oss, men jobber mye og har nok følt litt på det...

 

vi bor jo ikke sammen da. Enda...vet jo ikke hvordan det blir...

 

han viser omsorg for barna mine. Et eksempel er når jeg skulle kjøre mine barn til en annen by når de skulle besøke slekt av faren. Da streika bilen og kjæresten min tilbudde seg å kjøre barna dit pga det var jul snart selv om han hadde det travelt med egne barn. Bilen min ble heldigvis i orden da men han tilbudde seg iallefall. Slike ting...er vel bra?

 

hi

 

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

[Anonym bruker]

Kjæresten din sier at barna ikke trenger en far, fordi de har en. Han sier han vil være en ekstra voksen, og være glad i dem.

 

Han har skjønt poenget! Høres ut som en klok mann.

 

Du er heldig.

 

Lykke til 😊

 

Anonymous poster hash: ed82f...554

[Anonym bruker]

Familien min sier iallefall jeg er heldig som har funnet en fantastisk mann. Så jeg tror jeg er det.

Kjæresten har selv en fantastisk far og stefar så kjæresten min sier at derfor har han lært mye av dem hvordan å være en god far og stefar. Dette mener han vil komme mine barn til gode også. Han sier jo også at han har 4 barn så det er litt søtt.

Mine barn er veldig glad i han og sitter ofte på hans fang. Minsten min er nok pappas engel så minsten min er veldig knyttet til sin egen far mens eldste og kjæresten min er ganske knyttet ser jeg.

 

Hans barn er rolige veloppdragne og veldig snille. Så heldig med de jeg også

 

Takk. God helg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

[Anonym bruker]

En annen positiv ting er at kjæresten min tar aldri sine barn i forsvar ved krangel mellom barna. Han behandler alle likt, og muligens faktisk litt strengere med sine egne. Det er jeg med mine og siden det ene barnet mitt er mer sint og sta enn alle de andre barna å trenger å bli irettesatt.

 

Ok nå er jeg ferdig å snakke. Ville bare si noen positive ord om kjæresten min siden min negative tankegang ofte tar stor plass.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

[Villbringebringebær]

Herregud blir helt matt av å lese! Du vil ha barn, skal gjøre det slutt, så er alt bra, han ekskluderer dine barn, men plutselig er han perfekt forsiden barn Omg!

 

Du er så ambivalent og en baby inn i ditt liv er nok veldig uheldig for din psyke, dine barn og mannen og hans barn. Lev som særboere og trapp opp møtene med psykologen.

[Anonym bruker]

Mer jeg leser om mannen jo mer tror jeg du ser det du selv ønsker å se.

At mannen sier at det var så fantastisk å stryke over magen og at han var så med når det det var ting med graviditetene og under fødsel betyr ikke at det faktisk var slik sett fra hans ex standpunkt.

 

Om noen spør min ex så ville han ha sagt det samme. Men det er langt fra sannhet annet i  hans hode som selv tror han var så fantastisk for det har han bestemt seg for.

Om noen ser han sammen med barna tror de han er en fantastisk far, men det varer bare så lenge det er noen rundt han føler han vil/må vise sin beste side.(han får faktisk ikke ha de over natta alene fordi han ikke klarer/gidder å følge opp barnas behov noe som kan bli livstruende for det ene barnet vårt som har et par diagnoser.)

 

Du sier dere ikke bor sammen, da har du ikke faktisk fått et skikkelig bilde av han som far ennå. du vet hvordan han er når du er tilstede men han er vel fortsatt ikke helt gitt slipp og er fortsatt litt på vise meg fra beste side hele tiden når han er sammen deg.

 

Jeg kan godt skjønne at du ønsker deg å få alle de hyggelige sidene av en mann rundt graviditet og fødsel, jeg har tenkt på det i årene etter bruddet med min ex jeg også. Men det du ønsker er en fantasi, og sjansen er stor at selv om du fikk et barn til så ville hans handlinger samme hvor bra de var nå opp til dine forventninger. For du vil alltid lure på om det var mer med exen. Og skulle det vise seg at det han mener er å være så involvert under graviditet og fødsel ikke være i nærheten av hva du tenker om det samme så ville du endt opp ekstremt skuffet og det ville muligens være veldig vanskelig for deg å håndtere. Spesielt siden du automatisk ville tro at han var langt mer oppmerksom mot exen.

 

Et barn skal heller aldri bli født med en jobb, det høres ut som om ditt ønske om et barn til ikke kommer fra et ønske om å faktisk få et barn, men det å få oppmerksomhet og omtanke i en graviditet og under fødsel og som et bevis på hans kjærlighet til deg. Et bevis for deg at han vil ha deg og er mer glad i deg en han var i exen, og ikke minst er bundet til deg framover gjennom barnet.

 

Og det er uroende at du føler at han ikke inkluderer barna dine skikkelig men sitter å ønsker deg å få barn med mannen, om jeg hadde følt at min kjæreste ikke inkluderte mine barn skikkelig hadde jeg vurdert om jeg forholdet var til det beste for mine barn, å få barn med han hadde vært langt unna en vurdering jeg trengte å ta. Først skal de barna jeg har ha det bra før jeg vurderer å sette et nytt barn til verden.

Samtidig kan du ikke forvente at dine barn skal bety like mye for han som hans egne barn, jeg tviler sterkt på at du er like glad i hans barn som dine egne.

Dere har tross alt ikke vært i hverandres barns liv fra starten og har et litt annet bånd til de.

Man kan forvente at personen skal være inkluderende mot barna, behandle de godt og ikke forskjellsbehandle når alle barna er der. Men man kan ikke forvente at de skal elske barna som sine egne.

 

 

Anonymous poster hash: 39f35...f0f

[Anonym bruker]

Jeg har lest litt rundt. Er faktisk andre som også har kjent på slike følelser...Han vil aldri bli like glad i mine barn. Han snakker jo på en helt annen måte om sine barn når han skal fortelle noe, når han er stolt etc. Slik er det jo å være foreldre, men det er vondt å se...mine 2 barn vil han aldri ha den kjærligheten for. Merker også at han blir mer sliten av mine barn...Ha de er krevende og aktive mine. Hans er rolige og sjnerte og gjør lite ut av seg, men føler liksom at jeg og mine barn bare er "med" som bagasje rundt han og hans familie. Han inkluderer alle , men han har 2 biologiske barn som er og kommer alltid først for han. Er det så rart og jeg er da sååå syk som enkelte her mener bare fordi jeg vil også oppleve at han ser på "et felles" barn med kjærlighet og stolthet slik han ser på sine egne! Han vil heller ikke være en farsfigur for mine. De har en far sier han. Han vil være en voksen ekstra som er glad i dem. Klart det sårer. Mye

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

Er det da bedre at dine to barn får ennå et søsken som blir forgudet av sin far og at de dermed føler seg mer tilsidesatt en de gjør nå?

 

Anonymous poster hash: 76d4f...86c

[smiia]

 

Vær så snill å ikke la kaklekoret her inne få deg til å føle deg verre enn det du gjør HI, følelsene du beskriver er verken uvanlige eller syke.

Jeg tror mange i din situasjon ville hatt lignende tanker og følelser, i varierende grad.

Jeg ble selv sammen med en mann der vi begge har barn fra før av, og vi har fått to sammen på tross av at vi var "mange nok" fra før av. Det er kjempekoselig! Både for å binde søskenflokken sammen, og for oss som par å dele den helt spesielle kjærligheten man får for egne barn.

Det er selvfølgelig slitsomt også, men jeg er kjempeglad for at vi begge ville dette.

I ditt tilfelle ville jeg vært skeptisk til å binde meg i et forhold der jeg verken følte at barna mine fikk den plassen jeg ønsket, og der partneren nektet å gå i noen form for dialog om noe som var viktig for meg (et barn).

Du er fortsatt ung, og har relativt god tid til å finne en mann som kan gi deg den familien du ønsker. Ikke ta til takke med noe halvgodt, for så å innse at du har valgt feil etter tiden har løpt fra deg.

Tenk deg å finne en barnløs fyr som tar imot dine barn med åpne armer og attpåtil ønsker et barn med deg?

Dessuten, med tanke på alle utfordringene og frustrasjonene et liv med dine og mine medfører, så er dette absolutt IKKE et godt utgangspunkt.

Hvor mange barn har dere til sammen da?

Vi har jo snakket om det, men kjæresten min sa fra dag 1 at han car ferdig med barn. Da tenkte jeg at det var flott fordi det var jammen meg jeg også etter 2 barn. Men så vokste kjærligheten da. ..

Men jeg har innsett det og har valgt å godta det. Så får vi se hva fremtiden bringer..

på dette tifspunktet har jeg heller ikke kapasitet til flere pga min helse og oppfølging av egne barn...

Kjæresten min er hver helg hos meg og mine barn når han ikke har sine så han prioterer oss, men jobber mye og har nok følt litt på det...

vi bor jo ikke sammen da. Enda...vet jo ikke hvordan det blir...

han viser omsorg for barna mine. Et eksempel er når jeg skulle kjøre mine barn til en annen by når de skulle besøke slekt av faren. Da streika bilen og kjæresten min tilbudde seg å kjøre barna dit pga det var jul snart selv om han hadde det travelt med egne barn. Bilen min ble heldigvis i orden da men han tilbudde seg iallefall. Slike ting...er vel bra?

hiAnonymous poster hash: 54ca2...c1c

Joda, er jo fint det, men må innrømme at jeg tar slike ting som en selvfølge - selvfølgelig hjelper man den man er glad i i en kjip situasjon.

 

Mine særkulls har en far som bor langt borte, og som heller ikke er så engasjert. Samboer stiller opp praktisk for dem som en far ville gjort, han stiller opp mer for dem enn for sin datter - for hun er bare her annenhver helg. Men han stiller mye opp for henne også, også utenom samvær.

 

Han hjelper dem med lekser like mye som jeg gjør, han kjører dem på kamper etc dersom det passer bedre at han gjør det, han har vært med på håndball- og fotballeir, han deltar på dugnader etc. for fritidsinteressene deres etc etc. Det eneste området jeg deltar mer enn han er kos, de er jo naturlig nok mer knyttet til meg, og så er ikke han en typisk kosemann.

 

Det finnes andre menn der ute som vil bli supre stefedre, jeg synes det er et dårlig tegn at du har en dårlig følelse i magen. Synes også det virker som om du forventer litt lite (tenker på det med kjøringa).

 

På den annen side, det spørs jo litt hvor lenge dere har vært sammen, og hva som er det generelle inntrykket han gir. Er han seriøs og vil starte en familie med deg, eller er han kun ute etter litt kos og avveksling når han har barnefri?

 

Vi har seks barn til sammen

[Ærlige Ærna]

Jeg synes faktisk det er en ærlig sak fra denne mannen at han ikke vil ha flere barn. Det bør du respektere, men hvis det er veldig viktig for deg å få et barn til, bør du være ærlig om det og da heller gjøre det slutt med han. Jeg synes ikke han er en drittsekk jeg, som er ærlig om hva han ønsker. Det er bare dumt av deg å kreve et barn av en som ikke ønsker mer ansvar, men som vil bruke tid og energi på de han allerede har.

 

Og hvis dere ikke bor sammen, er det vel heller ikke så rart at han ikke går inn i full farsrolle for dine barn, er faktisk enig i at barna allerede har en far.

 

Men klart, om du ikke ser dette, så blir det helt feil og du bør kanskje vurdere forholdet, men synes ikke han er drittsekk altså.

[Anonym bruker]

 

 

Vær så snill å ikke la kaklekoret her inne få deg til å føle deg verre enn det du gjør HI, følelsene du beskriver er verken uvanlige eller syke.

Jeg tror mange i din situasjon ville hatt lignende tanker og følelser, i varierende grad.

Jeg ble selv sammen med en mann der vi begge har barn fra før av, og vi har fått to sammen på tross av at vi var "mange nok" fra før av. Det er kjempekoselig! Både for å binde søskenflokken sammen, og for oss som par å dele den helt spesielle kjærligheten man får for egne barn.

Det er selvfølgelig slitsomt også, men jeg er kjempeglad for at vi begge ville dette.

I ditt tilfelle ville jeg vært skeptisk til å binde meg i et forhold der jeg verken følte at barna mine fikk den plassen jeg ønsket, og der partneren nektet å gå i noen form for dialog om noe som var viktig for meg (et barn).

Du er fortsatt ung, og har relativt god tid til å finne en mann som kan gi deg den familien du ønsker. Ikke ta til takke med noe halvgodt, for så å innse at du har valgt feil etter tiden har løpt fra deg.

Tenk deg å finne en barnløs fyr som tar imot dine barn med åpne armer og attpåtil ønsker et barn med deg?

Dessuten, med tanke på alle utfordringene og frustrasjonene et liv med dine og mine medfører, så er dette absolutt IKKE et godt utgangspunkt.

Hvor mange barn har dere til sammen da?

Vi har jo snakket om det, men kjæresten min sa fra dag 1 at han car ferdig med barn. Da tenkte jeg at det var flott fordi det var jammen meg jeg også etter 2 barn. Men så vokste kjærligheten da. ..

Men jeg har innsett det og har valgt å godta det. Så får vi se hva fremtiden bringer..

på dette tifspunktet har jeg heller ikke kapasitet til flere pga min helse og oppfølging av egne barn...

Kjæresten min er hver helg hos meg og mine barn når han ikke har sine så han prioterer oss, men jobber mye og har nok følt litt på det...

vi bor jo ikke sammen da. Enda...vet jo ikke hvordan det blir...

han viser omsorg for barna mine. Et eksempel er når jeg skulle kjøre mine barn til en annen by når de skulle besøke slekt av faren. Da streika bilen og kjæresten min tilbudde seg å kjøre barna dit pga det var jul snart selv om han hadde det travelt med egne barn. Bilen min ble heldigvis i orden da men han tilbudde seg iallefall. Slike ting...er vel bra?

hiAnonymous poster hash: 54ca2...c1c

Joda, er jo fint det, men må innrømme at jeg tar slike ting som en selvfølge - selvfølgelig hjelper man den man er glad i i en kjip situasjon.

 

Mine særkulls har en far som bor langt borte, og som heller ikke er så engasjert. Samboer stiller opp praktisk for dem som en far ville gjort, han stiller opp mer for dem enn for sin datter - for hun er bare her annenhver helg. Men han stiller mye opp for henne også, også utenom samvær.

 

Han hjelper dem med lekser like mye som jeg gjør, han kjører dem på kamper etc dersom det passer bedre at han gjør det, han har vært med på håndball- og fotballeir, han deltar på dugnader etc. for fritidsinteressene deres etc etc. Det eneste området jeg deltar mer enn han er kos, de er jo naturlig nok mer knyttet til meg, og så er ikke han en typisk kosemann.

 

Det finnes andre menn der ute som vil bli supre stefedre, jeg synes det er et dårlig tegn at du har en dårlig følelse i magen. Synes også det virker som om du forventer litt lite (tenker på det med kjøringa).

 

På den annen side, det spørs jo litt hvor lenge dere har vært sammen, og hva som er det generelle inntrykket han gir. Er han seriøs og vil starte en familie med deg, eller er han kun ute etter litt kos og avveksling når han har barnefri?

 

Vi har seks barn til sammen

 

Selvfølgelig skal man forvente det med kjøring,lekser etc men vi bor ikle sammen. Han bor30 min unna meg. HI

13 mnd sammen

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c

[Anonym bruker]

 

 

Mer jeg leser om mannen jo mer tror jeg du ser det du selv ønsker å se.

At mannen sier at det var så fantastisk å stryke over magen og at han var så med når det det var ting med graviditetene og under fødsel betyr ikke at det faktisk var slik sett fra hans ex standpunkt.

 

Om noen spør min ex så ville han ha sagt det samme. Men det er langt fra sannhet annet i hans hode som selv tror han var så fantastisk for det har han bestemt seg for.

Om noen ser han sammen med barna tror de han er en fantastisk far, men det varer bare så lenge det er noen rundt han føler han vil/må vise sin beste side.(han får faktisk ikke ha de over natta alene fordi han ikke klarer/gidder å følge opp barnas behov noe som kan bli livstruende for det ene barnet vårt som har et par diagnoser.)

 

Du sier dere ikke bor sammen, da har du ikke faktisk fått et skikkelig bilde av han som far ennå. du vet hvordan han er når du er tilstede men han er vel fortsatt ikke helt gitt slipp og er fortsatt litt på vise meg fra beste side hele tiden når han er sammen deg.

 

Jeg kan godt skjønne at du ønsker deg å få alle de hyggelige sidene av en mann rundt graviditet og fødsel, jeg har tenkt på det i årene etter bruddet med min ex jeg også. Men det du ønsker er en fantasi, og sjansen er stor at selv om du fikk et barn til så ville hans handlinger samme hvor bra de var nå opp til dine forventninger. For du vil alltid lure på om det var mer med exen. Og skulle det vise seg at det han mener er å være så involvert under graviditet og fødsel ikke være i nærheten av hva du tenker om det samme så ville du endt opp ekstremt skuffet og det ville muligens være veldig vanskelig for deg å håndtere. Spesielt siden du automatisk ville tro at han var langt mer oppmerksom mot exen.

 

Et barn skal heller aldri bli født med en jobb, det høres ut som om ditt ønske om et barn til ikke kommer fra et ønske om å faktisk få et barn, men det å få oppmerksomhet og omtanke i en graviditet og under fødsel og som et bevis på hans kjærlighet til deg. Et bevis for deg at han vil ha deg og er mer glad i deg en han var i exen, og ikke minst er bundet til deg framover gjennom barnet.

 

Og det er uroende at du føler at han ikke inkluderer barna dine skikkelig men sitter å ønsker deg å få barn med mannen, om jeg hadde følt at min kjæreste ikke inkluderte mine barn skikkelig hadde jeg vurdert om jeg forholdet var til det beste for mine barn, å få barn med han hadde vært langt unna en vurdering jeg trengte å ta. Først skal de barna jeg har ha det bra før jeg vurderer å sette et nytt barn til verden.

Samtidig kan du ikke forvente at dine barn skal bety like mye for han som hans egne barn, jeg tviler sterkt på at du er like glad i hans barn som dine egne.

Dere har tross alt ikke vært i hverandres barns liv fra starten og har et litt annet bånd til de.

Man kan forvente at personen skal være inkluderende mot barna, behandle de godt og ikke forskjellsbehandle når alle barna er der. Men man kan ikke forvente at de skal elske barna som sine egne.

 

 

 

Anonymous poster hash: 39f35...f0f [/quote

 

han inkluderer barna og forskjellsbehandler ingen. Koser med barna og har de på fanget også. HI]

 

 

 

Anonymous poster hash: 54ca2...c1c