Dere som går på medisiner fast

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg ønsker ikke flere barn, så vi beskytter oss.

De medisinene jeg går på er ikke nødvendigvis skadende i små mengder.

Om jeg skulle bli gravid må vi ta stilling til den utfordringen da.

Jeg gikk ikke på medisiner når jeg gikk gravid med de barna vi har nå. Jeg ble syk i ettertid.

 

Jeg har også ett barn jeg fikk før jeg ble "syk". Derfor er dette nytt for meg, men ønsker som sagt å slutte. Kan evt. ha noe backup i skuffen i tilfelle jeg blir syk igjen, men levde i godt over tyve år uten å bli syk da, så.Anonymous poster hash: fa857...f99

For meg er det ikke noe alternativ å slutte på medisinene. Jeg er redd det hadde vært veldig vanskelig for oss å få barn om vi ikke hadde fått før jeg ble syk. Jeg har prøvd å slutte på medisinene før, jeg følte jeg hadde så masse smerter og at medisinene ikke hjalp siden jeg var så dårlig. Det fikk grusomme følger og jeg ønsker ikke det igjen. Å gå 9 mnder + kanskje den tiden før man vet, mens man prøver hadde ikke vært lett. Kanskje jeg hadde sett annerledes på det om jeg ikke hadde barn, og ønsket var stort og viljen til å ofre var der. Det kan faktisk veldig godt være. Eller kanskje det hadde fantes alternativer om jeg hadde spurt legen.

Det kommer nok veldig an på hva man får medisiner mot også. Det er nok lettere å bite i seg noen smerter fra og til, enn å slutte på medisin som er viktig for å få leve.

Skjønner, det blir jo vanskelig om du tar medisiner mot smerter, og å prøve og få barn kan jo ta sin tid.. I mitt tilfelle er medisinen mer "sånn i tilfelle", eller "føre var". Jeg kaller det overdrivelse.Anonymous poster hash: fa857...f99

Hvorfor ikke bare slutte med dem da? Hva kan skje? Syns fremdeles det høres rart ut..Anonymous poster hash: 49f23...ee1

Det er en liten risiko for at jeg blir syk, og en enda mindre risiko for at jeg kan DØ i teorien, men ikke dersom jeg har medisin liggende i skuffen som jeg kan ta ved behov,Anonymous poster hash: fa857...f99

 

Da kommer liksom litt spørsmålet om hvorfor du går på medisiner, og hvorfor dette er en problemstilling?

Er det som at mange tar tran og vitaminer for å holde seg sunn?

 

Om det å få barn er viktig for deg, er det da egentlig et spørsmål, eller en prioritering? Det er masse man kan klare å holde ut om man har et stort nok ønske om å få noe til, og her vil det jo være forbigående. Når barnet et født og ev. ferdig ammet står du vel fritt til å starte opp igjen?

 

Det er stor sjanse for at jeg må gå på smertestillende resten av livet. Behovet bare øker, man kan jo bli resistent mot en del også. Det er noe i alle fall jeg frykter. Hva om man da gikk på noe, som man klarer seg uten, så øker behovet og man har ikke lenger hjelp i det? Hjelp!!

Nei, det er ikke akkurat som vitaminer og tran men jeg tar utgangspunkt i risikofaktorer, og faktoren som var utløsende da jeg ble syk er ikke tilstede idag, og kommer ikke til å være tilstede med mindre jeg gjør noe helt spesielt. Hvis jeg hadde vært ferdig med barn, og sterilisert, så hadde jeg ikke hatt noe problem med å starte opp på medisinen igjen.Anonymous poster hash: fa857...f99

 

Hehe ok det var en litt dårlig og kjapp sammenligning

 

Det høres ut som om med de rette forholdene at du kan klare deg uten medisiner. Tar du en sjanse så tar du en sjanse. Dette kan som sagt bare du i samråd med lege svare på.

 

Jeg klarer ikke helt å forestille meg problemstillingen. Jeg tenker at jeg hadde ikke fått barn om jeg var syk før jeg fikk barn. Men hva ofrer man ikke for barn om man ønsker barn høyt nok?

Jeg tenker også at jeg er for syk til å få barn, men man vet ikke hva men går til, og ønsket om barn kan være så høyt at man ikke ser hele sannheten. Det er også ikke enkelt for andre, eller meg selv å vite hva jeg får og dermed vite hvordan jeg vil takle det og om jeg blir verre eller bedre med tiden ang. min sykdom.

 

Det er umulig å ta en rasjonell avgjørelse på dette. Man må nesten bare veie for og imot. Og så ta en avgjørelse som føles rett. Man vet aldri hva fremtiden bringer uansett, heldigvis

Jeg er i allefalø positiv til at det kan gå bra. Jeg har endel argumenter jeg kan legge frem, så får vi se. Hadde jo føles bra om legen klarte å sepå det på samme måte som meg selv. Det er mye jeg kan gjøre for å minske risikoen enda mer, f.eks trene mye mer ja, barneønsket er jo der og det at vi vil at nr 1 skal få oppleve søsken. Jeg er ikke syk til vanlig, medisinen er kun teoretisk forebyggende, og det er ikke en kronisk sykdom sånn sett, mer en tilstand som kan slå ut dersom man er uheldig. Og det finnes medisiner, som den jeg tar, for å minske risikoen. Men titusenvis av mennesker lever med sykdommen uten engang å være klar over det. Det hadde føles som om en tung byrde ble løftet av meg om jeg kunne slippe medisinen. Det er jo dét også, å vurdere om det er sunt psykisk å gå rundt og tenke på det.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Jeg ønsker ikke flere barn, så vi beskytter oss.

De medisinene jeg går på er ikke nødvendigvis skadende i små mengder.

Om jeg skulle bli gravid må vi ta stilling til den utfordringen da.

Jeg gikk ikke på medisiner når jeg gikk gravid med de barna vi har nå. Jeg ble syk i ettertid.

Jeg har også ett barn jeg fikk før jeg ble "syk". Derfor er dette nytt for meg, men ønsker som sagt å slutte. Kan evt. ha noe backup i skuffen i tilfelle jeg blir syk igjen, men levde i godt over tyve år uten å bli syk da, så.Anonymous poster hash: fa857...f99

For meg er det ikke noe alternativ å slutte på medisinene. Jeg er redd det hadde vært veldig vanskelig for oss å få barn om vi ikke hadde fått før jeg ble syk. Jeg har prøvd å slutte på medisinene før, jeg følte jeg hadde så masse smerter og at medisinene ikke hjalp siden jeg var så dårlig. Det fikk grusomme følger og jeg ønsker ikke det igjen. Å gå 9 mnder + kanskje den tiden før man vet, mens man prøver hadde ikke vært lett. Kanskje jeg hadde sett annerledes på det om jeg ikke hadde barn, og ønsket var stort og viljen til å ofre var der. Det kan faktisk veldig godt være. Eller kanskje det hadde fantes alternativer om jeg hadde spurt legen.

Det kommer nok veldig an på hva man får medisiner mot også. Det er nok lettere å bite i seg noen smerter fra og til, enn å slutte på medisin som er viktig for å få leve.

Skjønner, det blir jo vanskelig om du tar medisiner mot smerter, og å prøve og få barn kan jo ta sin tid.. I mitt tilfelle er medisinen mer "sånn i tilfelle", eller "føre var". Jeg kaller det overdrivelse.Anonymous poster hash: fa857...f99

Hvorfor ikke bare slutte med dem da? Hva kan skje? Syns fremdeles det høres rart ut..Anonymous poster hash: 49f23...ee1

Det er en liten risiko for at jeg blir syk, og en enda mindre risiko for at jeg kan DØ i teorien, men ikke dersom jeg har medisin liggende i skuffen som jeg kan ta ved behov,Anonymous poster hash: fa857...f99

Nei, poenget er vel bare at de som går på medisiner svarer hva de gjør.

 

Jeg skjønner fremdeles lite,det gir ikke særlig mening..Men så skal vel ikke jeg skjønne alt heller.Anonymous poster hash: 49f23...ee1

Anonymous poster hash: fa857...f99

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Jeg ønsker ikke flere barn, så vi beskytter oss.

De medisinene jeg går på er ikke nødvendigvis skadende i små mengder.

Om jeg skulle bli gravid må vi ta stilling til den utfordringen da.

Jeg gikk ikke på medisiner når jeg gikk gravid med de barna vi har nå. Jeg ble syk i ettertid.

Jeg har også ett barn jeg fikk før jeg ble "syk". Derfor er dette nytt for meg, men ønsker som sagt å slutte. Kan evt. ha noe backup i skuffen i tilfelle jeg blir syk igjen, men levde i godt over tyve år uten å bli syk da, så.Anonymous poster hash: fa857...f99

For meg er det ikke noe alternativ å slutte på medisinene. Jeg er redd det hadde vært veldig vanskelig for oss å få barn om vi ikke hadde fått før jeg ble syk. Jeg har prøvd å slutte på medisinene før, jeg følte jeg hadde så masse smerter og at medisinene ikke hjalp siden jeg var så dårlig. Det fikk grusomme følger og jeg ønsker ikke det igjen. Å gå 9 mnder + kanskje den tiden før man vet, mens man prøver hadde ikke vært lett. Kanskje jeg hadde sett annerledes på det om jeg ikke hadde barn, og ønsket var stort og viljen til å ofre var der. Det kan faktisk veldig godt være. Eller kanskje det hadde fantes alternativer om jeg hadde spurt legen.

Det kommer nok veldig an på hva man får medisiner mot også. Det er nok lettere å bite i seg noen smerter fra og til, enn å slutte på medisin som er viktig for å få leve.

Skjønner, det blir jo vanskelig om du tar medisiner mot smerter, og å prøve og få barn kan jo ta sin tid.. I mitt tilfelle er medisinen mer "sånn i tilfelle", eller "føre var". Jeg kaller det overdrivelse.Anonymous poster hash: fa857...f99

Hvorfor ikke bare slutte med dem da? Hva kan skje? Syns fremdeles det høres rart ut..Anonymous poster hash: 49f23...ee1

Det er en liten risiko for at jeg blir syk, og en enda mindre risiko for at jeg kan DØ i teorien, men ikke dersom jeg har medisin liggende i skuffen som jeg kan ta ved behov,

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

Jeg skjønner fremdeles lite,det gir ikke særlig mening..Men så skal vel ikke jeg skjønne alt heller.

 

Anonymous poster hash: 49f23...ee1

 

Det er jo umulig å gi gode svar til ett spørsmål som er så pakket inn og man ikke får noe info om hva som faktisk feiler henne og hvilken medisin det gjelder. Det blir bare synsing, naturlig nok. 

 

Anonymous poster hash: 745c0...379

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Jeg ønsker ikke flere barn, så vi beskytter oss.De medisinene jeg går på er ikke nødvendigvis skadende i små mengder.Om jeg skulle bli gravid må vi ta stilling til den utfordringen da.Jeg gikk ikke på medisiner når jeg gikk gravid med de barna vi har nå. Jeg ble syk i ettertid.

Jeg har også ett barn jeg fikk før jeg ble "syk". Derfor er dette nytt for meg, men ønsker som sagt å slutte. Kan evt. ha noe backup i skuffen i tilfelle jeg blir syk igjen, men levde i godt over tyve år uten å bli syk da, så.Anonymous poster hash: fa857...f99

For meg er det ikke noe alternativ å slutte på medisinene. Jeg er redd det hadde vært veldig vanskelig for oss å få barn om vi ikke hadde fått før jeg ble syk. Jeg har prøvd å slutte på medisinene før, jeg følte jeg hadde så masse smerter og at medisinene ikke hjalp siden jeg var så dårlig. Det fikk grusomme følger og jeg ønsker ikke det igjen. Å gå 9 mnder + kanskje den tiden før man vet, mens man prøver hadde ikke vært lett. Kanskje jeg hadde sett annerledes på det om jeg ikke hadde barn, og ønsket var stort og viljen til å ofre var der. Det kan faktisk veldig godt være. Eller kanskje det hadde fantes alternativer om jeg hadde spurt legen.Det kommer nok veldig an på hva man får medisiner mot også. Det er nok lettere å bite i seg noen smerter fra og til, enn å slutte på medisin som er viktig for å få leve.

Skjønner, det blir jo vanskelig om du tar medisiner mot smerter, og å prøve og få barn kan jo ta sin tid.. I mitt tilfelle er medisinen mer "sånn i tilfelle", eller "føre var". Jeg kaller det overdrivelse.Anonymous poster hash: fa857...f99

Hvorfor ikke bare slutte med dem da? Hva kan skje? Syns fremdeles det høres rart ut..Anonymous poster hash: 49f23...ee1

Det er en liten risiko for at jeg blir syk, og en enda mindre risiko for at jeg kan DØ i teorien, men ikke dersom jeg har medisin liggende i skuffen som jeg kan ta ved behov,Anonymous poster hash: fa857...f99

Jeg skjønner fremdeles lite,det gir ikke særlig mening..Men så skal vel ikke jeg skjønne alt heller.Anonymous poster hash: 49f23...ee1

Det er jo umulig å gi gode svar til ett spørsmål som er så pakket inn og man ikke får noe info om hva som faktisk feiler henne og hvilken medisin det gjelder. Det blir bare synsing, naturlig nok.  Anonymous poster hash: 745c0...379

Nei, fellesnevneren er jo at man går på en medisin som er potensielt skadelig for et foster. Hva gjør man? Hvordan beskytter man seg? Avstår man fra sex? Er det ufarlig så lenge det er tidlig inn i sv.skapet? (Stiller ikke spørsmålene lenger, illustrerer bare hva jeg ville med tråden, har fått noen gode svar )

 

Jeg lurer ikke på hva du hadde gjort dersom du hadde gått på min medisin, men hva du gjør når du går på din medisin, som er potensielt (men ikke nødvendigvis) skadelig for et foster.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

[Anonym bruker]

Jeg går ikke på medisiner, men brukte temping for å kartlegge syklusen min sammen med el-tester i noen år.

Hva om du gjør det og så bruker kondom i tiden før el og kjører uten etter el, HI?

 

Ja, det kan skje at man får to eggløsninger, men sjansen for AT det skal skje OG at du akkurat den gangen skal bli gravid vil jeg tro er heller minimal. Selvfølgelig ingen garantier, men likevel. I løpet av de tre årene jeg drev med temping hadde jeg ikke én gang to eggløsninger, eller at eggløsning ikke ble gjennomført da den først kom. Jeg hadde en mistenkelig episode et par år etterpå, men da hadde jeg sluttet å tempe, så da hadde jeg heller ikke kontrollen over hva som egentlig skjedde. Hadde alle symptom på el (de kom alltid på samme måte og like nært el hver måned jeg tempet), trodde jeg var ferdig med den, men fikk samme symptomer igjen fem dager senere, hadde da hatt sex, ble gravid, men mistet.

Poenget mitt er egentlig at hadde jeg den måneden tempet så er jeg rimelig sikker på at jeg ville sett at tempen min IKKE økte etter det jeg mente var el, og derfor ville jeg visst at jeg enda ikke hadde hatt el... og dermed kunne jeg beskyttet meg.

 

Det er i hvert fall en bedre løsning enn mye annet, og det halverer kondombruken

Jeg liker ikke kondomer heller, men i ett forhold jeg var i måtte vi bruke kondom, og det fungerte. Vi valgte å fokusere positivt på det, at det bare var en del av hele pakka. Det er viktig at mannen har på en kondomtype som passer til ham. Har han det så er det så godt som null problem med at den ikke sitter på! Er man nøye med å sette den på riktig så er det også svært sjeldent at den sprekker - jeg har i alle mine år opplevd det én gang, og da var det nettopp det at den ikke var satt på riktig som var problemet, var kommet luft inn. Om man er innstilt på det kan man til og med gjøre det å ta på kondomet til en del av forspillet. Andre ganger er det bare å få den på raskest mulig og kjøre på...

 

Jeg må innrømme at jeg begynte å lese tråden din og tenkte "åh, herregud....."

Men i motsetning til mange andre så ble jeg mer "positiv" jo mer du forklarte, selv om du ikke forteller hva det dreier seg om.

 

Jeg er i situasjon som ikke er helt lik, vel nesten motsatt, faktisk, men som likevel på et vis kan sammenlignes med din, selv om jeg ikke bruker medisiner. (ha-ha... etter den setningen virker du som en åpen bok ift meg, HI! ) Leger som sier og gjør ting de egentlig ikke har kontroll på, egentlig ikke vet så mye om, ikke forstår risikovurdering m.m. Samtidig kan jeg ikke si særlig mer uten at noen vil gjenkjenne meg.

 

Er det fastlege som følger deg opp, eller er det sykehus? Husk at du alltid har rett til en second opinion, HI, uansett om det er lege eller sykehus. Du kan jo også ev. prøve å "angripe" situasjonen fra motsatt ende... hva med å oppsøke en over gjennomsnitlig erfaren og dyktig gynekolog og legge frem problemstillingen din der? Da vil du ha en lege som er spesialist på graviditet, som kanskje også kan være en støtte for deg overfor andre legene. Er du maks heldig så kanskje denne gynekologen også vet noe om, eller har kontakter med noen som er dyktige på, det som feiler deg og/eller medisinene du bruker.

Virker som om du har satt det godt inn i en del ting, og det finnes også noen få leger som er ekstremt dyktig på kosthold som medisinering og/eller forebygging her i landet som kanskje også kan hjelpe deg. Kanskje du da via kosthold og trening kan minimere risikoen for ev. fremtidig sykdom med like mange prosent som det de medisinene du går på pr i dag gjør? Umulig å si så lenge man ikke vet hva som faktisk feiler deg, men kan være verdt å sjekke det ut. (Du kan f.eks. sjekke ut dr Erik Hexeberg eller dr Lindberg, førstnevnte er i hvert fall spesialist i indremedisin, og om jeg ikke husker helt feil er Lindberg det også - det kan brukes til langt mer enn bare vektnedgang og kontroll på diabetes!)

 

Stå på og lykke til videre!

Anonymous poster hash: 6acc7...a98

[Anonym bruker]

Såeh, hvilken psykisk lidelse er du medisinert mot? Bipolaritet? Depresjon?

Anonymous poster hash: bcae1...f75

[Anonym bruker]

Jeg går ikke på medisiner, men brukte temping for å kartlegge syklusen min sammen med el-tester i noen år.Hva om du gjør det og så bruker kondom i tiden før el og kjører uten etter el, HI? Ja, det kan skje at man får to eggløsninger, men sjansen for AT det skal skje OG at du akkurat den gangen skal bli gravid vil jeg tro er heller minimal. Selvfølgelig ingen garantier, men likevel. I løpet av de tre årene jeg drev med temping hadde jeg ikke én gang to eggløsninger, eller at eggløsning ikke ble gjennomført da den først kom. Jeg hadde en mistenkelig episode et par år etterpå, men da hadde jeg sluttet å tempe, så da hadde jeg heller ikke kontrollen over hva som egentlig skjedde. Hadde alle symptom på el (de kom alltid på samme måte og like nært el hver måned jeg tempet), trodde jeg var ferdig med den, men fikk samme symptomer igjen fem dager senere, hadde da hatt sex, ble gravid, men mistet.Poenget mitt er egentlig at hadde jeg den måneden tempet så er jeg rimelig sikker på at jeg ville sett at tempen min IKKE økte etter det jeg mente var el, og derfor ville jeg visst at jeg enda ikke hadde hatt el... og dermed kunne jeg beskyttet meg. Det er i hvert fall en bedre løsning enn mye annet, og det halverer kondombruken ;)Jeg liker ikke kondomer heller, men i ett forhold jeg var i måtte vi bruke kondom, og det fungerte. Vi valgte å fokusere positivt på det, at det bare var en del av hele pakka. Det er viktig at mannen har på en kondomtype som passer til ham. Har han det så er det så godt som null problem med at den ikke sitter på! Er man nøye med å sette den på riktig så er det også svært sjeldent at den sprekker - jeg har i alle mine år opplevd det én gang, og da var det nettopp det at den ikke var satt på riktig som var problemet, var kommet luft inn. Om man er innstilt på det kan man til og med gjøre det å ta på kondomet til en del av forspillet. Andre ganger er det bare å få den på raskest mulig og kjøre på...  Jeg må innrømme at jeg begynte å lese tråden din og tenkte "åh, herregud....." ;)Men i motsetning til mange andre så ble jeg mer "positiv" jo mer du forklarte, selv om du ikke forteller hva det dreier seg om. Jeg er i situasjon som ikke er helt lik, vel nesten motsatt, faktisk, men som likevel på et vis kan sammenlignes med din, selv om jeg ikke bruker medisiner. (ha-ha... etter den setningen virker du som en åpen bok ift meg, HI! ) Leger som sier og gjør ting de egentlig ikke har kontroll på, egentlig ikke vet så mye om, ikke forstår risikovurdering m.m. Samtidig kan jeg ikke si særlig mer uten at noen vil gjenkjenne meg. Er det fastlege som følger deg opp, eller er det sykehus? Husk at du alltid har rett til en second opinion, HI, uansett om det er lege eller sykehus. Du kan jo også ev. prøve å "angripe" situasjonen fra motsatt ende... hva med å oppsøke en over gjennomsnitlig erfaren og dyktig gynekolog og legge frem problemstillingen din der? Da vil du ha en lege som er spesialist på graviditet, som kanskje også kan være en støtte for deg overfor andre legene. Er du maks heldig så kanskje denne gynekologen også vet noe om, eller har kontakter med noen som er dyktige på, det som feiler deg og/eller medisinene du bruker.Virker som om du har satt det godt inn i en del ting, og det finnes også noen få leger som er ekstremt dyktig på kosthold som medisinering og/eller forebygging her i landet som kanskje også kan hjelpe deg. Kanskje du da via kosthold og trening kan minimere risikoen for ev. fremtidig sykdom med like mange prosent som det de medisinene du går på pr i dag gjør? Umulig å si så lenge man ikke vet hva som faktisk feiler deg, men kan være verdt å sjekke det ut. (Du kan f.eks. sjekke ut dr Erik Hexeberg eller dr Lindberg, førstnevnte er i hvert fall spesialist i indremedisin, og om jeg ikke husker helt feil er Lindberg det også - det kan brukes til langt mer enn bare vektnedgang og kontroll på diabetes!) Stå på og lykke til videre! Anonymous poster hash: 6acc7...a98

Takk for langt, men godt svar! Tanken var i utgangspunktet å avstå fra sex fra mens til eggløsning, og så er det fritt frem mellom eggløsning og mens igjen men å bruke kondom akkurat da skulle ikke være noe problem egentlig, da, siden det blir mye sjeldnere enn pr idag. Kondomet har sjelden falt av, men når mannen stresser pga det, smitter det. Mister bare hele lysten på noenting, og det er ikke så sunt for et parforhold (jeg merker i allefall at om vi ikke har det båndet, er vi mer tilbøyelige til å krangle med hverandre, de periodene vi ikke har vært så intime..)

 

Jeg blir fulgt opp av to forskjellige sykehus, det ene sykehuset står for evt. kirurgiske inngrep, og det andre står for medisineringen. De tar kontroll hver 6. mnd. Du ga meg en god idé, vet om en spesialist innen det feltet jeg faktisk kunne sendt en mail til og hørt med. Han var "mentoren" til en av de behandlende legene mine på det ene sykehuset. Gynekolog kunne kanskje også vært en mulighet, men vet de alt mulig om alle mulige sykdommer? Et av problemene er jo at medisinen jeg går på er såpass ny at legene bare ikke vet om den kan brukes under svangerskap eller ikke...

 

Og ja, det finnes matvarer som kan minske risikoen for sykdom men spørsmålet er da om det fungerer i nærheten av like godt som medisinen.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

[Anonym bruker]

 

Anonymous poster hash: 6acc7...a98

Takk for langt, men godt svar! Tanken var i utgangspunktet å avstå fra sex fra mens til eggløsning, og så er det fritt frem mellom eggløsning og mens igjen men å bruke kondom akkurat da skulle ikke være noe problem egentlig, da, siden det blir mye sjeldnere enn pr idag. Kondomet har sjelden falt av, men når mannen stresser pga det, smitter det. Mister bare hele lysten på noenting, og det er ikke så sunt for et parforhold (jeg merker i allefall at om vi ikke har det båndet, er vi mer tilbøyelige til å krangle med hverandre, de periodene vi ikke har vært så intime..)

 

Jeg blir fulgt opp av to forskjellige sykehus, det ene sykehuset står for evt. kirurgiske inngrep, og det andre står for medisineringen. De tar kontroll hver 6. mnd. Du ga meg en god idé, vet om en spesialist innen det feltet jeg faktisk kunne sendt en mail til og hørt med. Han var "mentoren" til en av de behandlende legene mine på det ene sykehuset. Gynekolog kunne kanskje også vært en mulighet, men vet de alt mulig om alle mulige sykdommer? Et av problemene er jo at medisinen jeg går på er såpass ny at legene bare ikke vet om den kan brukes under svangerskap eller ikke...

 

Og ja, det finnes matvarer som kan minske risikoen for sykdom men spørsmålet er da om det fungerer i nærheten av like godt som medisinen.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

 

 

Siden medisinen du går på er så ny så tviler jeg på at en gyn. vil vite noe om den. Men tanken min var at du med litt flaks kan treffe en gyn. som er mer enn gjennomsnittet interessert, kanskje han har en tidligere kollega i inn- eller utland som tilfeldigvis kjenner til sykdomstilfeller som ditt osv. Uansett så vil det gyn. lærer av deg være en motivasjon, og en dyktig lege ser på et tilfelle som ditt som en mulighet til å bli bedre til fremtidie pasienter. Og så tenker jeg at hvis du finner en dyktig gyn. så kan det være enklere for han eller henne å ta en faglig diskusjon med legene som følger deg opp. Siden du virker å ha satt deg inn i mye så burde de jo diskutere det mer med deg enn det virker som om de gjør - men siden det ikke har skjedd så kanskje en annen lege kan få dem i snakk? Så sant din medisin blir vanlig for din pasientgruppe så er det jo uansett en problemstilling alle leger må forholde seg til med kvinner som kan og/eller ønsker å bli gravid.

 

Det med å kontakte den "mentoren" hørtes ut som en god ide Gjør det. Du har ikke noe å tape på det!

 

Min erfaring er at man må ta tak i ting selv, og når man ikke når frem så må man begynne å tenke alternative fremgangsmåter for å bli hørt og tatt på alvor i helsevesenet. Men å gi seg er aldri, aldri, aldri et alternativ!

 

Sjekk litt mer rundt det med kosthold, for det er som regel helheten av kostholdet som er viktigst, og så kan man optimalisere det med de tingene som har ekstra gunstig effekt på ditt problem. Men å øke mengde av det spesifikke som er bra for deg og ellers ha et halvgodt kosthold, det er ikke nok. Skal du gjøre det så må du gjøre det gjennomført - men det er det verdt for å holde deg og fremtidige barn friske Men gjør det i samsvar med dyktige fagfolk som både har grundige kostholdskunskaper og har medisinsk kompetanse i tillegg. De jeg nevnte tror jeg kan hjelpe deg å si noe om risiko på en god del områder.

 

Jeg har sikkert brukt et sted mellom 70 og 100 timer siste halvannen uken i "kontorarbeid" for å finne bakveier i helsevesenet jeg kan benytte meg av. Og kunnskap er makt, så jeg bruker enormt tid til å skaffe meg kunnskap om det som feiler meg og finne ut hvordan jeg kan komme videre mtp. sykdommen. Jeg har måttet tenke alternativt for å komme i kontakt med personer innen helsevesenet som jeg ellers ikke ville fått snakke med, men håper nå at det nå begynner å løsne.

Av og til blir dessverre det å "tenke sjæl" sett på som noe negativt, spesielt når man er så frekk å spørre relevante spørsmål om sykdommen som legene ikke kan svare på

 

Så bruk de kontaktene du kan og de alternative rutene du ev. må for å få legene i snakk slik at du får ordentlige svar!

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 6acc7...a98

[Anonym bruker]

Når det er snakk om graviditet og medisiner. Jeg bruker lamictal for Bi.li. Hvordan kan dette påvirke fosteret? Både før og etter man har funnet ut av graviditeten?

 

Anonymous poster hash: c034a...25d