Dere som går på medisiner fast

[beef sister]

 

Tar alle mulige forholdsregler. Seponerte medisinene da jeg ble gravid sist, men jeg er altså ikke avhengig av å gå på medisiner. Det er ikke farlig for meg å slutte, så det var ingen risiko forbundet med det for egen del. Hadde det vært det, hadde jeg nok aldri valgt å gjennomføre flere svangerskap (både for egen og barnet sin del).

Så det at du gikk på medisinen da du oppdaget graviditet var ikke farlig for barnet i magen? Jeg snakket nylig med en lege/ekspert som sa at man først kutter ut medisinen når man står der med en positiv test i hånda. Men det er rart, for de vet jo at de ikke vet hvordan/om medisinen påvirker embryoet. Så jeg vet ikke hva de tenker, fastlegen også sa det at "det går stort sett veldig bra", men jeg føler ikke det holder for min del egentlig.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

Mine medisiner kan gi misdannelser hos fosteret, men det er da snakk om leppe-/ganespalte primært. Det er størst risiko forbundet med dette hvis en bruker medisinene i første trimester, men det er ikke forsket mye på det. Det kunne nok ha vært skadelig, men det gikk heldigvis bra. Jeg hadde nok stilt meg annerledes til det hvis det var snakk om alvorlige misdannelser, og hadde ikke tatt noen sjanser. Jeg synes uansett du skal stole på det ekspertene sier.

[Anonym bruker]

 

 

Tar alle mulige forholdsregler. Seponerte medisinene da jeg ble gravid sist, men jeg er altså ikke avhengig av å gå på medisiner. Det er ikke farlig for meg å slutte, så det var ingen risiko forbundet med det for egen del. Hadde det vært det, hadde jeg nok aldri valgt å gjennomføre flere svangerskap (både for egen og barnet sin del).

Så det at du gikk på medisinen da du oppdaget graviditet var ikke farlig for barnet i magen? Jeg snakket nylig med en lege/ekspert som sa at man først kutter ut medisinen når man står der med en positiv test i hånda. Men det er rart, for de vet jo at de ikke vet hvordan/om medisinen påvirker embryoet. Så jeg vet ikke hva de tenker, fastlegen også sa det at "det går stort sett veldig bra", men jeg føler ikke det holder for min del egentlig. Anonymous poster hash: fa857...f99

Mine medisiner kan gi misdannelser hos fosteret, men det er da snakk om leppe-/ganespalte primært. Det er størst risiko forbundet med dette hvis en bruker medisinene i første trimester, men det er ikke forsket mye på det. Det kunne nok ha vært skadelig, men det gikk heldigvis bra. Jeg hadde nok stilt meg annerledes til det hvis det var snakk om alvorlige misdannelser, og hadde ikke tatt noen sjanser. Jeg synes uansett du skal stole på det ekspertene sier.

Ja, 1. Trimester er nok mest sårbart, men i brosjyren frarådes bruk under graviditet fordi de ikke vet følgene av bruk. Det er selvsagt ikke forsket på menneskefostere. Kanskje jeg bare skal si at jeg prøver meg på en nr 2 nå, så kan jeg si meg ferdig med barn og så er det bare å sterilisere seg.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

[Den perfekte mor, påan igjen]

 

 

Hvordan tenker dere ift graviditet og fertilitet? Hva hvis dere blir gravide, og medisinen ikke er garantert trygg for et foster? For uhell skjer.Anonymous poster hash: fa857...f99

Jeg sluttet på medisinene jeg gikk på når jeg var gravid og steriliserte meg for å unngå graviditet etterpå. Både min og et eventuelt barns helse hadde stått i fare ved en ny graviditet.Anonymous poster hash: aaa43...9a8

Men hva hvis man ønsker flere barn i fremtiden? Da kan man jo ikke sterilisere seg, og ingen prevensjon er 100% sikker. Frister å ringe legen og si at jeg ikke lenger ønsker å gå på medisinen i tilfelle jeg skulle blitt gravid. Det er veldig mulig at jeg går på medisinen fordi legene har gjort en feil (faktisk en feil som kvalifiserer til erstatning), og det kan brukes som argument for hvorfor jeg ikke behøver medisinen.

 

Det stresser meg at jeg går på denne medisinen imens jeg er seksuelt aktiv med en fertil mann og er fertil selv. "Hva hvis", osv. Det går faktisk ganske mye utover livskvaliteten min.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

 

1:Dersom du planlegger å få barn snakker du med legen, og dere finner ut hva som er mest hensiktsmessig. 

 

2:Ingen kan tvinge deg til å ta medisiner du ikke vil ha.

 

3:Hvis du mener at å fortsette med medisinen vil gi deg så store skader at du har krav på erstatning (?) så bør du bytte lege.

[Anonym bruker]

 

Uhell skjer ikke med meg. De gangene jeg har vært gravid har jeg seponert medisinen i forkant av planlagt graviditet, selv om det var medikamenter som bare gav helt minimal risiko. Jeg har tatt noen medisiner som ikke er anbefalt i svangerskap, men da i samråd med spesialist og med oppstart lenger ute i svangerskapet - etter den viktigste dannelsesfasen. Anonymous poster hash: bcae1...f75

Uhell skjer alle.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

 

Øh...nei. Jeg blir ikke gravid ved et uhell. Det skjer ikke.

 

Anonymous poster hash: bcae1...f75

[Anonym bruker]

 

 

 

Hvordan tenker dere ift graviditet og fertilitet? Hva hvis dere blir gravide, og medisinen ikke er garantert trygg for et foster? For uhell skjer.Anonymous poster hash: fa857...f99

 

Jeg sluttet på medisinene jeg gikk på når jeg var gravid og steriliserte meg for å unngå graviditet etterpå. Både min og et eventuelt barns helse hadde stått i fare ved en ny graviditet.Anonymous poster hash: aaa43...9a8

Men hva hvis man ønsker flere barn i fremtiden? Da kan man jo ikke sterilisere seg, og ingen prevensjon er 100% sikker. Frister å ringe legen og si at jeg ikke lenger ønsker å gå på medisinen i tilfelle jeg skulle blitt gravid. Det er veldig mulig at jeg går på medisinen fordi legene har gjort en feil (faktisk en feil som kvalifiserer til erstatning), og det kan brukes som argument for hvorfor jeg ikke behøver medisinen.

Det stresser meg at jeg går på denne medisinen imens jeg er seksuelt aktiv med en fertil mann og er fertil selv. "Hva hvis", osv. Det går faktisk ganske mye utover livskvaliteten min.Anonymous poster hash: fa857...f99

1:Dersom du planlegger å få barn snakker du med legen, og dere finner ut hva som er mest hensiktsmessig. 

 

2:Ingen kan tvinge deg til å ta medisiner du ikke vil ha.

 

3:Hvis du mener at å fortsette med medisinen vil gi deg så store skader at du har krav på erstatning (?) så bør du bytte lege.

1: Ja, det er dét da... Kanskje vi bare må prøve å få unge med en gang, og så bli ferdig med den delen av livet. Men mannen sier han vil ha syv barn (han overdriver og tuller litt, men du skjønner), og nekter å sterilisere seg. Jeg tenker at 2-3 barn holder i massevis. Men tenkte egentlig ikke å få dem nå, men vil ikke risikere noe med å gå på medisiner imens jeg er fertil. Vanskelig dilemma. Legene bagatelliserer det sånn også, men det er klart det er jo ikke deres liv det er snakk om.

 

2: nei, men jeg må først snakke med legen og fremlegge alle opplysningene jeg har, og se hva de mener om saken.

 

3: nei, du misforstod. Det er ikke snakk om at å fortsette medisineringen vil gi meg skader, men at jeg er redd for at det kan skade fosteret ved en evt. fremtidig graviditet. Erstatningen var i forb. med feilbehandling/feilmedisinering som har ført til tapt årslønn bla.a.

Sjefen for Norsk pasientskadeerstatning tipset meg om å søke etter jeg fortalte historien min, det er det som er grunnlag for at jeg sier jeg "kan ha rett på erstatning".

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

[Anonym bruker]

 

 

Uhell skjer ikke med meg. De gangene jeg har vært gravid har jeg seponert medisinen i forkant av planlagt graviditet, selv om det var medikamenter som bare gav helt minimal risiko. Jeg har tatt noen medisiner som ikke er anbefalt i svangerskap, men da i samråd med spesialist og med oppstart lenger ute i svangerskapet - etter den viktigste dannelsesfasen. Anonymous poster hash: bcae1...f75

Uhell skjer alle.Anonymous poster hash: fa857...f99

Øh...nei. Jeg blir ikke gravid ved et uhell. Det skjer ikke. Anonymous poster hash: bcae1...f75

Det gidder jeg ikke å diskutere med deg.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

[Den perfekte mor, påan igjen]

 

 

 

 

Hvordan tenker dere ift graviditet og fertilitet? Hva hvis dere blir gravide, og medisinen ikke er garantert trygg for et foster? For uhell skjer.Anonymous poster hash: fa857...f99

Jeg sluttet på medisinene jeg gikk på når jeg var gravid og steriliserte meg for å unngå graviditet etterpå. Både min og et eventuelt barns helse hadde stått i fare ved en ny graviditet.Anonymous poster hash: aaa43...9a8

Men hva hvis man ønsker flere barn i fremtiden? Da kan man jo ikke sterilisere seg, og ingen prevensjon er 100% sikker. Frister å ringe legen og si at jeg ikke lenger ønsker å gå på medisinen i tilfelle jeg skulle blitt gravid. Det er veldig mulig at jeg går på medisinen fordi legene har gjort en feil (faktisk en feil som kvalifiserer til erstatning), og det kan brukes som argument for hvorfor jeg ikke behøver medisinen.

Det stresser meg at jeg går på denne medisinen imens jeg er seksuelt aktiv med en fertil mann og er fertil selv. "Hva hvis", osv. Det går faktisk ganske mye utover livskvaliteten min.Anonymous poster hash: fa857...f99

1:Dersom du planlegger å få barn snakker du med legen, og dere finner ut hva som er mest hensiktsmessig. 

 

2:Ingen kan tvinge deg til å ta medisiner du ikke vil ha.

 

3:Hvis du mener at å fortsette med medisinen vil gi deg så store skader at du har krav på erstatning (?) så bør du bytte lege.

1: Ja, det er dét da... Kanskje vi bare må prøve å få unge med en gang, og så bli ferdig med den delen av livet. Men mannen sier han vil ha syv barn (han overdriver og tuller litt, men du skjønner), og nekter å sterilisere seg. Jeg tenker at 2-3 barn holder i massevis. Men tenkte egentlig ikke å få dem nå, men vil ikke risikere noe med å gå på medisiner imens jeg er fertil. Vanskelig dilemma. Legene bagatelliserer det sånn også, men det er klart det er jo ikke deres liv det er snakk om.

 

2: nei, men jeg må først snakke med legen og fremlegge alle opplysningene jeg har, og se hva de mener om saken.

 

3: nei, du misforstod. Det er ikke snakk om at å fortsette medisineringen vil gi meg skader, men at jeg er redd for at det kan skade fosteret ved en evt. fremtidig graviditet. Erstatningen var i forb. med feilbehandling/feilmedisinering som har ført til tapt årslønn bla.a.

Sjefen for Norsk pasientskadeerstatning tipset meg om å søke etter jeg fortalte historien min, det er det som er grunnlag for at jeg sier jeg "kan ha rett på erstatning".

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

 

Om dere bruker slike ladycomp (?) sammen med kondom er dere vel ganske sikre? Fordelene med medisiner veies alltid opp mot ulempene. Om det er stor sjanse for graviditet, og store fosterskader vil det stort sett være krav til bruk av prevensjon og graviditetstesting. Om legen bagatelliserer det kan det være fordi sannsynligheten for at det skal skje er liten, og at du har stor nytte av medisinen. Men legen trenger jo alle opplysninger om, så om de ikke har dem ville jeg bestilt time snarest.

 

Hva skjer om du slutter med medisinen da? Vil du få smerter? Blodpropp? slag?

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Hvordan tenker dere ift graviditet og fertilitet? Hva hvis dere blir gravide, og medisinen ikke er garantert trygg for et foster? For uhell skjer.Anonymous poster hash: fa857...f99

 

Jeg sluttet på medisinene jeg gikk på når jeg var gravid og steriliserte meg for å unngå graviditet etterpå. Både min og et eventuelt barns helse hadde stått i fare ved en ny graviditet.Anonymous poster hash: aaa43...9a8

Men hva hvis man ønsker flere barn i fremtiden? Da kan man jo ikke sterilisere seg, og ingen prevensjon er 100% sikker. Frister å ringe legen og si at jeg ikke lenger ønsker å gå på medisinen i tilfelle jeg skulle blitt gravid. Det er veldig mulig at jeg går på medisinen fordi legene har gjort en feil (faktisk en feil som kvalifiserer til erstatning), og det kan brukes som argument for hvorfor jeg ikke behøver medisinen.

Det stresser meg at jeg går på denne medisinen imens jeg er seksuelt aktiv med en fertil mann og er fertil selv. "Hva hvis", osv. Det går faktisk ganske mye utover livskvaliteten min.Anonymous poster hash: fa857...f99

1:Dersom du planlegger å få barn snakker du med legen, og dere finner ut hva som er mest hensiktsmessig. 

 

2:Ingen kan tvinge deg til å ta medisiner du ikke vil ha.

 

3:Hvis du mener at å fortsette med medisinen vil gi deg så store skader at du har krav på erstatning (?) så bør du bytte lege.

1: Ja, det er dét da... Kanskje vi bare må prøve å få unge med en gang, og så bli ferdig med den delen av livet. Men mannen sier han vil ha syv barn (han overdriver og tuller litt, men du skjønner), og nekter å sterilisere seg. Jeg tenker at 2-3 barn holder i massevis. Men tenkte egentlig ikke å få dem nå, men vil ikke risikere noe med å gå på medisiner imens jeg er fertil. Vanskelig dilemma. Legene bagatelliserer det sånn også, men det er klart det er jo ikke deres liv det er snakk om.

2: nei, men jeg må først snakke med legen og fremlegge alle opplysningene jeg har, og se hva de mener om saken.

3: nei, du misforstod. Det er ikke snakk om at å fortsette medisineringen vil gi meg skader, men at jeg er redd for at det kan skade fosteret ved en evt. fremtidig graviditet. Erstatningen var i forb. med feilbehandling/feilmedisinering som har ført til tapt årslønn bla.a.

Sjefen for Norsk pasientskadeerstatning tipset meg om å søke etter jeg fortalte historien min, det er det som er grunnlag for at jeg sier jeg "kan ha rett på erstatning".Anonymous poster hash: fa857...f99

Om dere bruker slike ladycomp (?) sammen med kondom er dere vel ganske sikre? Fordelene med medisiner veies alltid opp mot ulempene. Om det er stor sjanse for graviditet, og store fosterskader vil det stort sett være krav til bruk av prevensjon og graviditetstesting. Om legen bagatelliserer det kan det være fordi sannsynligheten for at det skal skje er liten, og at du har stor nytte av medisinen. Men legen trenger jo alle opplysninger om, så om de ikke har dem ville jeg bestilt time snarest.

 

Hva skjer om du slutter med medisinen da? Vil du få smerter? Blodpropp? slag?

Har vurdert den maskinen, men etter mye googling etc, har vi lest at mange har like mye nytte av eggløsningskartlegging og temperaturmåling og en app der man skriver inn alle opplysningene. Så driver jo med det da, men allikevel kan man f.eks få en ekstra eggløsning eller oppleve at kondomet sprekker. Kondomer for min del ødelegger sexlivet fullstendig fordi det er så mye styr, må finne dem frem, ta dem på, passe på at den ikke faller av, er den hel, har den sprukket, det blir bare mas.. Derfor hadde det beste for meg vært å ikke gå på medisiner, og så hadde det ikke vært krise om "uhellet" var ute og jeg ble gravid.

 

Hva som skjer hvis jeg slutter på medisinen er mest sannsynlig ingenting. Siden risikofaktorene som var tilstede den gangen jeg ble syk ikke er tilstede den dag idag.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

[moota m storebror&lillebror]

 

Jeg ønsker ikke flere barn, så vi beskytter oss.

De medisinene jeg går på er ikke nødvendigvis skadende i små mengder.

Om jeg skulle bli gravid må vi ta stilling til den utfordringen da.

Jeg gikk ikke på medisiner når jeg gikk gravid med de barna vi har nå. Jeg ble syk i ettertid.

Jeg har også ett barn jeg fikk før jeg ble "syk". Derfor er dette nytt for meg, men ønsker som sagt å slutte. Kan evt. ha noe backup i skuffen i tilfelle jeg blir syk igjen, men levde i godt over tyve år uten å bli syk da, så.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

 

 

For meg er det ikke noe alternativ å slutte på medisinene. Jeg er redd det hadde vært veldig vanskelig for oss å få barn om vi ikke hadde fått før jeg ble syk. Jeg har prøvd å slutte på medisinene før, jeg følte jeg hadde så masse smerter og at medisinene ikke hjalp siden jeg var så dårlig. Det fikk grusomme følger og jeg ønsker ikke det igjen. Å gå 9 mnder + kanskje den tiden før man vet, mens man prøver hadde ikke vært lett. Kanskje jeg hadde sett annerledes på det om jeg ikke hadde barn, og ønsket var stort og viljen til å ofre var der. Det kan faktisk veldig godt være. Eller kanskje det hadde fantes alternativer om jeg hadde spurt legen.

 

Det kommer nok veldig an på hva man får medisiner mot også. Det er nok lettere å bite i seg noen smerter fra og til, enn å slutte på medisin som er viktig for å få leve.

[Anonym bruker]

 

 

Jeg ønsker ikke flere barn, så vi beskytter oss.

De medisinene jeg går på er ikke nødvendigvis skadende i små mengder.

Om jeg skulle bli gravid må vi ta stilling til den utfordringen da.

Jeg gikk ikke på medisiner når jeg gikk gravid med de barna vi har nå. Jeg ble syk i ettertid.

 

Jeg har også ett barn jeg fikk før jeg ble "syk". Derfor er dette nytt for meg, men ønsker som sagt å slutte. Kan evt. ha noe backup i skuffen i tilfelle jeg blir syk igjen, men levde i godt over tyve år uten å bli syk da, så.Anonymous poster hash: fa857...f99

 

 

For meg er det ikke noe alternativ å slutte på medisinene. Jeg er redd det hadde vært veldig vanskelig for oss å få barn om vi ikke hadde fått før jeg ble syk. Jeg har prøvd å slutte på medisinene før, jeg følte jeg hadde så masse smerter og at medisinene ikke hjalp siden jeg var så dårlig. Det fikk grusomme følger og jeg ønsker ikke det igjen. Å gå 9 mnder + kanskje den tiden før man vet, mens man prøver hadde ikke vært lett. Kanskje jeg hadde sett annerledes på det om jeg ikke hadde barn, og ønsket var stort og viljen til å ofre var der. Det kan faktisk veldig godt være. Eller kanskje det hadde fantes alternativer om jeg hadde spurt legen.

 

Det kommer nok veldig an på hva man får medisiner mot også. Det er nok lettere å bite i seg noen smerter fra og til, enn å slutte på medisin som er viktig for å få leve.

Skjønner, det blir jo vanskelig om du tar medisiner mot smerter, og å prøve og få barn kan jo ta sin tid.. I mitt tilfelle er medisinen mer "sånn i tilfelle", eller "føre var". Jeg kaller det overdrivelse.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg ønsker ikke flere barn, så vi beskytter oss.

De medisinene jeg går på er ikke nødvendigvis skadende i små mengder.

Om jeg skulle bli gravid må vi ta stilling til den utfordringen da.

Jeg gikk ikke på medisiner når jeg gikk gravid med de barna vi har nå. Jeg ble syk i ettertid.

 

Jeg har også ett barn jeg fikk før jeg ble "syk". Derfor er dette nytt for meg, men ønsker som sagt å slutte. Kan evt. ha noe backup i skuffen i tilfelle jeg blir syk igjen, men levde i godt over tyve år uten å bli syk da, så.Anonymous poster hash: fa857...f99

 

For meg er det ikke noe alternativ å slutte på medisinene. Jeg er redd det hadde vært veldig vanskelig for oss å få barn om vi ikke hadde fått før jeg ble syk. Jeg har prøvd å slutte på medisinene før, jeg følte jeg hadde så masse smerter og at medisinene ikke hjalp siden jeg var så dårlig. Det fikk grusomme følger og jeg ønsker ikke det igjen. Å gå 9 mnder + kanskje den tiden før man vet, mens man prøver hadde ikke vært lett. Kanskje jeg hadde sett annerledes på det om jeg ikke hadde barn, og ønsket var stort og viljen til å ofre var der. Det kan faktisk veldig godt være. Eller kanskje det hadde fantes alternativer om jeg hadde spurt legen.

 

Det kommer nok veldig an på hva man får medisiner mot også. Det er nok lettere å bite i seg noen smerter fra og til, enn å slutte på medisin som er viktig for å få leve.

Skjønner, det blir jo vanskelig om du tar medisiner mot smerter, og å prøve og få barn kan jo ta sin tid.. I mitt tilfelle er medisinen mer "sånn i tilfelle", eller "føre var". Jeg kaller det overdrivelse.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

Hvorfor ikke bare slutte med dem da? Hva kan skje? Syns fremdeles det høres rart ut..

 

Anonymous poster hash: 49f23...ee1

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg ønsker ikke flere barn, så vi beskytter oss.

De medisinene jeg går på er ikke nødvendigvis skadende i små mengder.

Om jeg skulle bli gravid må vi ta stilling til den utfordringen da.

Jeg gikk ikke på medisiner når jeg gikk gravid med de barna vi har nå. Jeg ble syk i ettertid.

Jeg har også ett barn jeg fikk før jeg ble "syk". Derfor er dette nytt for meg, men ønsker som sagt å slutte. Kan evt. ha noe backup i skuffen i tilfelle jeg blir syk igjen, men levde i godt over tyve år uten å bli syk da, så.Anonymous poster hash: fa857...f99

 

For meg er det ikke noe alternativ å slutte på medisinene. Jeg er redd det hadde vært veldig vanskelig for oss å få barn om vi ikke hadde fått før jeg ble syk. Jeg har prøvd å slutte på medisinene før, jeg følte jeg hadde så masse smerter og at medisinene ikke hjalp siden jeg var så dårlig. Det fikk grusomme følger og jeg ønsker ikke det igjen. Å gå 9 mnder + kanskje den tiden før man vet, mens man prøver hadde ikke vært lett. Kanskje jeg hadde sett annerledes på det om jeg ikke hadde barn, og ønsket var stort og viljen til å ofre var der. Det kan faktisk veldig godt være. Eller kanskje det hadde fantes alternativer om jeg hadde spurt legen.

 

Det kommer nok veldig an på hva man får medisiner mot også. Det er nok lettere å bite i seg noen smerter fra og til, enn å slutte på medisin som er viktig for å få leve.

Skjønner, det blir jo vanskelig om du tar medisiner mot smerter, og å prøve og få barn kan jo ta sin tid.. I mitt tilfelle er medisinen mer "sånn i tilfelle", eller "føre var". Jeg kaller det overdrivelse.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

Hvorfor ikke bare slutte med dem da? Hva kan skje? Syns fremdeles det høres rart ut..

 

Anonymous poster hash: 49f23...ee1

 

Det er vel psykisk da, siden du mener medisinen pr nå ikke gjør noe men er "sånn i tilfelle", "føre var" osv. Jeg tolker det dithen i forhold til hvordan du forklarer det iallefall.

 

Anonymous poster hash: 745c0...379

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Jeg ønsker ikke flere barn, så vi beskytter oss.

De medisinene jeg går på er ikke nødvendigvis skadende i små mengder.

Om jeg skulle bli gravid må vi ta stilling til den utfordringen da.

Jeg gikk ikke på medisiner når jeg gikk gravid med de barna vi har nå. Jeg ble syk i ettertid.

Jeg har også ett barn jeg fikk før jeg ble "syk". Derfor er dette nytt for meg, men ønsker som sagt å slutte. Kan evt. ha noe backup i skuffen i tilfelle jeg blir syk igjen, men levde i godt over tyve år uten å bli syk da, så.Anonymous poster hash: fa857...f99

For meg er det ikke noe alternativ å slutte på medisinene. Jeg er redd det hadde vært veldig vanskelig for oss å få barn om vi ikke hadde fått før jeg ble syk. Jeg har prøvd å slutte på medisinene før, jeg følte jeg hadde så masse smerter og at medisinene ikke hjalp siden jeg var så dårlig. Det fikk grusomme følger og jeg ønsker ikke det igjen. Å gå 9 mnder + kanskje den tiden før man vet, mens man prøver hadde ikke vært lett. Kanskje jeg hadde sett annerledes på det om jeg ikke hadde barn, og ønsket var stort og viljen til å ofre var der. Det kan faktisk veldig godt være. Eller kanskje det hadde fantes alternativer om jeg hadde spurt legen.

 

Det kommer nok veldig an på hva man får medisiner mot også. Det er nok lettere å bite i seg noen smerter fra og til, enn å slutte på medisin som er viktig for å få leve.

Skjønner, det blir jo vanskelig om du tar medisiner mot smerter, og å prøve og få barn kan jo ta sin tid.. I mitt tilfelle er medisinen mer "sånn i tilfelle", eller "føre var". Jeg kaller det overdrivelse.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

Hvorfor ikke bare slutte med dem da? Hva kan skje? Syns fremdeles det høres rart ut..

 

Anonymous poster hash: 49f23...ee1

Det er vel psykisk da, siden du mener medisinen pr nå ikke gjør noe men er "sånn i tilfelle", "føre var" osv. Jeg tolker det dithen i forhold til hvordan du forklarer det iallefall.

 

Anonymous poster hash: 745c0...379

Det er slik jeg tolker det også..

 

Anonymous poster hash: 49f23...ee1

[moota m storebror&lillebror]

 

 

 

Jeg ønsker ikke flere barn, så vi beskytter oss.

De medisinene jeg går på er ikke nødvendigvis skadende i små mengder.

Om jeg skulle bli gravid må vi ta stilling til den utfordringen da.

Jeg gikk ikke på medisiner når jeg gikk gravid med de barna vi har nå. Jeg ble syk i ettertid.

Jeg har også ett barn jeg fikk før jeg ble "syk". Derfor er dette nytt for meg, men ønsker som sagt å slutte. Kan evt. ha noe backup i skuffen i tilfelle jeg blir syk igjen, men levde i godt over tyve år uten å bli syk da, så.Anonymous poster hash: fa857...f99

 

 

For meg er det ikke noe alternativ å slutte på medisinene. Jeg er redd det hadde vært veldig vanskelig for oss å få barn om vi ikke hadde fått før jeg ble syk. Jeg har prøvd å slutte på medisinene før, jeg følte jeg hadde så masse smerter og at medisinene ikke hjalp siden jeg var så dårlig. Det fikk grusomme følger og jeg ønsker ikke det igjen. Å gå 9 mnder + kanskje den tiden før man vet, mens man prøver hadde ikke vært lett. Kanskje jeg hadde sett annerledes på det om jeg ikke hadde barn, og ønsket var stort og viljen til å ofre var der. Det kan faktisk veldig godt være. Eller kanskje det hadde fantes alternativer om jeg hadde spurt legen.

 

Det kommer nok veldig an på hva man får medisiner mot også. Det er nok lettere å bite i seg noen smerter fra og til, enn å slutte på medisin som er viktig for å få leve.

Skjønner, det blir jo vanskelig om du tar medisiner mot smerter, og å prøve og få barn kan jo ta sin tid.. I mitt tilfelle er medisinen mer "sånn i tilfelle", eller "føre var". Jeg kaller det overdrivelse.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

 

 

Det er vel du i samråd med legen som kan best svare på om du kan slutte på medisiner. Om du kaller det overdrivelse kan du kanskje trappe ned å slutte. Utfordringen blir vel om du trenger medisiner mens du er gravid?

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Hvordan tenker dere ift graviditet og fertilitet? Hva hvis dere blir gravide, og medisinen ikke er garantert trygg for et foster? For uhell skjer.Anonymous poster hash: fa857...f99

Jeg sluttet på medisinene jeg gikk på når jeg var gravid og steriliserte meg for å unngå graviditet etterpå. Både min og et eventuelt barns helse hadde stått i fare ved en ny graviditet.Anonymous poster hash: aaa43...9a8

Men hva hvis man ønsker flere barn i fremtiden? Da kan man jo ikke sterilisere seg, og ingen prevensjon er 100% sikker. Frister å ringe legen og si at jeg ikke lenger ønsker å gå på medisinen i tilfelle jeg skulle blitt gravid. Det er veldig mulig at jeg går på medisinen fordi legene har gjort en feil (faktisk en feil som kvalifiserer til erstatning), og det kan brukes som argument for hvorfor jeg ikke behøver medisinen.

Det stresser meg at jeg går på denne medisinen imens jeg er seksuelt aktiv med en fertil mann og er fertil selv. "Hva hvis", osv. Det går faktisk ganske mye utover livskvaliteten min.Anonymous poster hash: fa857...f99

1:Dersom du planlegger å få barn snakker du med legen, og dere finner ut hva som er mest hensiktsmessig. 

 

2:Ingen kan tvinge deg til å ta medisiner du ikke vil ha.

 

3:Hvis du mener at å fortsette med medisinen vil gi deg så store skader at du har krav på erstatning (?) så bør du bytte lege.

1: Ja, det er dét da... Kanskje vi bare må prøve å få unge med en gang, og så bli ferdig med den delen av livet. Men mannen sier han vil ha syv barn (han overdriver og tuller litt, men du skjønner), og nekter å sterilisere seg. Jeg tenker at 2-3 barn holder i massevis. Men tenkte egentlig ikke å få dem nå, men vil ikke risikere noe med å gå på medisiner imens jeg er fertil. Vanskelig dilemma. Legene bagatelliserer det sånn også, men det er klart det er jo ikke deres liv det er snakk om.

2: nei, men jeg må først snakke med legen og fremlegge alle opplysningene jeg har, og se hva de mener om saken.

3: nei, du misforstod. Det er ikke snakk om at å fortsette medisineringen vil gi meg skader, men at jeg er redd for at det kan skade fosteret ved en evt. fremtidig graviditet. Erstatningen var i forb. med feilbehandling/feilmedisinering som har ført til tapt årslønn bla.a.

Sjefen for Norsk pasientskadeerstatning tipset meg om å søke etter jeg fortalte historien min, det er det som er grunnlag for at jeg sier jeg "kan ha rett på erstatning". Anonymous poster hash: fa857...f99

At noen i NPE "tipset" deg om å søke erstatning når du fortalte historien din, betyr egentlig bare at de oppfyller sin veiledningsplikt. De er forpliktet til å veilede deg om at du MULIGENS kan ha rett til erstatning DERSOM du er grovt feilbehandling. NPE tipser ikke altså..... De forteller deg om dine rettigheter til å søke erstatning dersom du selv mener at du er feilbehandling. Etter søknad, og etter innhenting av epikriser og opplysninger fra behandleren og eksperter, så avgjør de om det DU mener er feilbehandling, faktisk er feilbehandling i lovens forstand......

 

Anonymous poster hash: d6bdb...335

[Anonym bruker]

 

 

Uhell skjer ikke med meg. De gangene jeg har vært gravid har jeg seponert medisinen i forkant av planlagt graviditet, selv om det var medikamenter som bare gav helt minimal risiko. Jeg har tatt noen medisiner som ikke er anbefalt i svangerskap, men da i samråd med spesialist og med oppstart lenger ute i svangerskapet - etter den viktigste dannelsesfasen. Anonymous poster hash: bcae1...f75

Uhell skjer alle.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

 

Øh...nei. Jeg blir ikke gravid ved et uhell. Det skjer ikke.

 

Anonymous poster hash: bcae1...f75

 

Regner med du er enslig og ikke har sex siden du er så sikker på det?

 

Min mamma ble gravid etter sterilisering, det er sjeldent, men det kan skje. Derfor har både jeg og mannen sterilisert oss for sikkerhets skyld.

 

En kollega ble gravid med hormonspiral inne, det er også uhyre sjeldent, men det kan også skje. Er vel 0,1 % sjanse eller noe sånt. Men det kan skje....

 

Anonymous poster hash: f5ea1...5f5

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg ønsker ikke flere barn, så vi beskytter oss.

De medisinene jeg går på er ikke nødvendigvis skadende i små mengder.

Om jeg skulle bli gravid må vi ta stilling til den utfordringen da.

Jeg gikk ikke på medisiner når jeg gikk gravid med de barna vi har nå. Jeg ble syk i ettertid.

Jeg har også ett barn jeg fikk før jeg ble "syk". Derfor er dette nytt for meg, men ønsker som sagt å slutte. Kan evt. ha noe backup i skuffen i tilfelle jeg blir syk igjen, men levde i godt over tyve år uten å bli syk da, så.Anonymous poster hash: fa857...f99

For meg er det ikke noe alternativ å slutte på medisinene. Jeg er redd det hadde vært veldig vanskelig for oss å få barn om vi ikke hadde fått før jeg ble syk. Jeg har prøvd å slutte på medisinene før, jeg følte jeg hadde så masse smerter og at medisinene ikke hjalp siden jeg var så dårlig. Det fikk grusomme følger og jeg ønsker ikke det igjen. Å gå 9 mnder + kanskje den tiden før man vet, mens man prøver hadde ikke vært lett. Kanskje jeg hadde sett annerledes på det om jeg ikke hadde barn, og ønsket var stort og viljen til å ofre var der. Det kan faktisk veldig godt være. Eller kanskje det hadde fantes alternativer om jeg hadde spurt legen.

Det kommer nok veldig an på hva man får medisiner mot også. Det er nok lettere å bite i seg noen smerter fra og til, enn å slutte på medisin som er viktig for å få leve.

Skjønner, det blir jo vanskelig om du tar medisiner mot smerter, og å prøve og få barn kan jo ta sin tid.. I mitt tilfelle er medisinen mer "sånn i tilfelle", eller "føre var". Jeg kaller det overdrivelse.Anonymous poster hash: fa857...f99

Hvorfor ikke bare slutte med dem da? Hva kan skje? Syns fremdeles det høres rart ut..Anonymous poster hash: 49f23...ee1

Det er en liten risiko for at jeg blir syk, og en enda mindre risiko for at jeg kan DØ i teorien, men ikke dersom jeg har medisin liggende i skuffen som jeg kan ta ved behov,

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Hvordan tenker dere ift graviditet og fertilitet? Hva hvis dere blir gravide, og medisinen ikke er garantert trygg for et foster? For uhell skjer.Anonymous poster hash: fa857...f99

Jeg sluttet på medisinene jeg gikk på når jeg var gravid og steriliserte meg for å unngå graviditet etterpå. Både min og et eventuelt barns helse hadde stått i fare ved en ny graviditet.Anonymous poster hash: aaa43...9a8

Men hva hvis man ønsker flere barn i fremtiden? Da kan man jo ikke sterilisere seg, og ingen prevensjon er 100% sikker. Frister å ringe legen og si at jeg ikke lenger ønsker å gå på medisinen i tilfelle jeg skulle blitt gravid. Det er veldig mulig at jeg går på medisinen fordi legene har gjort en feil (faktisk en feil som kvalifiserer til erstatning), og det kan brukes som argument for hvorfor jeg ikke behøver medisinen.

Det stresser meg at jeg går på denne medisinen imens jeg er seksuelt aktiv med en fertil mann og er fertil selv. "Hva hvis", osv. Det går faktisk ganske mye utover livskvaliteten min.Anonymous poster hash: fa857...f99

1:Dersom du planlegger å få barn snakker du med legen, og dere finner ut hva som er mest hensiktsmessig. 

 

2:Ingen kan tvinge deg til å ta medisiner du ikke vil ha.

 

3:Hvis du mener at å fortsette med medisinen vil gi deg så store skader at du har krav på erstatning (?) så bør du bytte lege.

1: Ja, det er dét da... Kanskje vi bare må prøve å få unge med en gang, og så bli ferdig med den delen av livet. Men mannen sier han vil ha syv barn (han overdriver og tuller litt, men du skjønner), og nekter å sterilisere seg. Jeg tenker at 2-3 barn holder i massevis. Men tenkte egentlig ikke å få dem nå, men vil ikke risikere noe med å gå på medisiner imens jeg er fertil. Vanskelig dilemma. Legene bagatelliserer det sånn også, men det er klart det er jo ikke deres liv det er snakk om.

2: nei, men jeg må først snakke med legen og fremlegge alle opplysningene jeg har, og se hva de mener om saken.

3: nei, du misforstod. Det er ikke snakk om at å fortsette medisineringen vil gi meg skader, men at jeg er redd for at det kan skade fosteret ved en evt. fremtidig graviditet. Erstatningen var i forb. med feilbehandling/feilmedisinering som har ført til tapt årslønn bla.a.

Sjefen for Norsk pasientskadeerstatning tipset meg om å søke etter jeg fortalte historien min, det er det som er grunnlag for at jeg sier jeg "kan ha rett på erstatning". Anonymous poster hash: fa857...f99

At noen i NPE "tipset" deg om å søke erstatning når du fortalte historien din, betyr egentlig bare at de oppfyller sin veiledningsplikt. De er forpliktet til å veilede deg om at du MULIGENS kan ha rett til erstatning DERSOM du er grovt feilbehandling. NPE tipser ikke altså..... De forteller deg om dine rettigheter til å søke erstatning dersom du selv mener at du er feilbehandling. Etter søknad, og etter innhenting av epikriser og opplysninger fra behandleren og eksperter, så avgjør de om det DU mener er feilbehandling, faktisk er feilbehandling i lovens forstand......

 

Anonymous poster hash: d6bdb...335

 

Må si meg enig her, NPS tipser ikke om at du skal søke erstatning, de forteller at du kan det.

 

Her ble datteren min feilbehandlet på en måte som gav alvorlige skader, fylkeslegen kom selvfølgelig inn i bildet, det ble opprettet en tilsynssak, sykehuset fikk "pepper" og rutiner måtte endres. Både behandlende lege på sykehuset, fylkeslegen, pasientombudet og NPS fortalte meg om rettighetene på erstatning. De ringte meg, sendte papirer jeg skulle sende inn osv. Likevel fikk vi i første runde avslag på erstatning fordi noen leger som NPS rådførte seg med mente at det ikke var mulig å forutse at feilbehandlingen skulle gi slike konsekvenser...... Ikke alltid så lett å få erstatning altså.

 

Anonymous poster hash: f5ea1...5f5

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg ønsker ikke flere barn, så vi beskytter oss.De medisinene jeg går på er ikke nødvendigvis skadende i små mengder.Om jeg skulle bli gravid må vi ta stilling til den utfordringen da.Jeg gikk ikke på medisiner når jeg gikk gravid med de barna vi har nå. Jeg ble syk i ettertid.

Jeg har også ett barn jeg fikk før jeg ble "syk". Derfor er dette nytt for meg, men ønsker som sagt å slutte. Kan evt. ha noe backup i skuffen i tilfelle jeg blir syk igjen, men levde i godt over tyve år uten å bli syk da, så.Anonymous poster hash: fa857...f99

For meg er det ikke noe alternativ å slutte på medisinene. Jeg er redd det hadde vært veldig vanskelig for oss å få barn om vi ikke hadde fått før jeg ble syk. Jeg har prøvd å slutte på medisinene før, jeg følte jeg hadde så masse smerter og at medisinene ikke hjalp siden jeg var så dårlig. Det fikk grusomme følger og jeg ønsker ikke det igjen. Å gå 9 mnder + kanskje den tiden før man vet, mens man prøver hadde ikke vært lett. Kanskje jeg hadde sett annerledes på det om jeg ikke hadde barn, og ønsket var stort og viljen til å ofre var der. Det kan faktisk veldig godt være. Eller kanskje det hadde fantes alternativer om jeg hadde spurt legen.Det kommer nok veldig an på hva man får medisiner mot også. Det er nok lettere å bite i seg noen smerter fra og til, enn å slutte på medisin som er viktig for å få leve.

Skjønner, det blir jo vanskelig om du tar medisiner mot smerter, og å prøve og få barn kan jo ta sin tid.. I mitt tilfelle er medisinen mer "sånn i tilfelle", eller "føre var". Jeg kaller det overdrivelse.Anonymous poster hash: fa857...f99

Hvorfor ikke bare slutte med dem da? Hva kan skje? Syns fremdeles det høres rart ut..Anonymous poster hash: 49f23...ee1

Det er vel psykisk da, siden du mener medisinen pr nå ikke gjør noe men er "sånn i tilfelle", "føre var" osv. Jeg tolker det dithen i forhold til hvordan du forklarer det iallefall. Anonymous poster hash: 745c0...379

Nei, det er ikke noe psykisk. Men det spiller ingen rolle hva det er, siden ingen her inne er beviselig overleger.

 

  

 

 

 

 

Jeg ønsker ikke flere barn, så vi beskytter oss.

De medisinene jeg går på er ikke nødvendigvis skadende i små mengder.

Om jeg skulle bli gravid må vi ta stilling til den utfordringen da.

Jeg gikk ikke på medisiner når jeg gikk gravid med de barna vi har nå. Jeg ble syk i ettertid.

 

Jeg har også ett barn jeg fikk før jeg ble "syk". Derfor er dette nytt for meg, men ønsker som sagt å slutte. Kan evt. ha noe backup i skuffen i tilfelle jeg blir syk igjen, men levde i godt over tyve år uten å bli syk da, så.Anonymous poster hash: fa857...f99

 

For meg er det ikke noe alternativ å slutte på medisinene. Jeg er redd det hadde vært veldig vanskelig for oss å få barn om vi ikke hadde fått før jeg ble syk. Jeg har prøvd å slutte på medisinene før, jeg følte jeg hadde så masse smerter og at medisinene ikke hjalp siden jeg var så dårlig. Det fikk grusomme følger og jeg ønsker ikke det igjen. Å gå 9 mnder + kanskje den tiden før man vet, mens man prøver hadde ikke vært lett. Kanskje jeg hadde sett annerledes på det om jeg ikke hadde barn, og ønsket var stort og viljen til å ofre var der. Det kan faktisk veldig godt være. Eller kanskje det hadde fantes alternativer om jeg hadde spurt legen.

 

Det kommer nok veldig an på hva man får medisiner mot også. Det er nok lettere å bite i seg noen smerter fra og til, enn å slutte på medisin som er viktig for å få leve.

Skjønner, det blir jo vanskelig om du tar medisiner mot smerter, og å prøve og få barn kan jo ta sin tid.. I mitt tilfelle er medisinen mer "sånn i tilfelle", eller "føre var". Jeg kaller det overdrivelse.Anonymous poster hash: fa857...f99

 

Det er vel du i samråd med legen som kan best svare på om du kan slutte på medisiner. Om du kaller det overdrivelse kan du kanskje trappe ned å slutte. Utfordringen blir vel om du trenger medisiner mens du er gravid?

 

Ja, jeg skal jo argumentere for det og høre om de er enige. Om det er nye "nytt" i saken, som jeg ikke vet osv før jeg evt. slutter på medisinen

 

 

 

 

 

 

 

Hvordan tenker dere ift graviditet og fertilitet? Hva hvis dere blir gravide, og medisinen ikke er garantert trygg for et foster? For uhell skjer.Anonymous poster hash: fa857...f99

Jeg sluttet på medisinene jeg gikk på når jeg var gravid og steriliserte meg for å unngå graviditet etterpå. Både min og et eventuelt barns helse hadde stått i fare ved en ny graviditet.Anonymous poster hash: aaa43...9a8

Men hva hvis man ønsker flere barn i fremtiden? Da kan man jo ikke sterilisere seg, og ingen prevensjon er 100% sikker. Frister å ringe legen og si at jeg ikke lenger ønsker å gå på medisinen i tilfelle jeg skulle blitt gravid. Det er veldig mulig at jeg går på medisinen fordi legene har gjort en feil (faktisk en feil som kvalifiserer til erstatning), og det kan brukes som argument for hvorfor jeg ikke behøver medisinen.

Det stresser meg at jeg går på denne medisinen imens jeg er seksuelt aktiv med en fertil mann og er fertil selv. "Hva hvis", osv. Det går faktisk ganske mye utover livskvaliteten min.Anonymous poster hash: fa857...f99

1:Dersom du planlegger å få barn snakker du med legen, og dere finner ut hva som er mest hensiktsmessig. 

 

2:Ingen kan tvinge deg til å ta medisiner du ikke vil ha.

 

3:Hvis du mener at å fortsette med medisinen vil gi deg så store skader at du har krav på erstatning (?) så bør du bytte lege.

1: Ja, det er dét da... Kanskje vi bare må prøve å få unge med en gang, og så bli ferdig med den delen av livet. Men mannen sier han vil ha syv barn (han overdriver og tuller litt, men du skjønner), og nekter å sterilisere seg. Jeg tenker at 2-3 barn holder i massevis. Men tenkte egentlig ikke å få dem nå, men vil ikke risikere noe med å gå på medisiner imens jeg er fertil. Vanskelig dilemma. Legene bagatelliserer det sånn også, men det er klart det er jo ikke deres liv det er snakk om.

2: nei, men jeg må først snakke med legen og fremlegge alle opplysningene jeg har, og se hva de mener om saken.

3: nei, du misforstod. Det er ikke snakk om at å fortsette medisineringen vil gi meg skader, men at jeg er redd for at det kan skade fosteret ved en evt. fremtidig graviditet. Erstatningen var i forb. med feilbehandling/feilmedisinering som har ført til tapt årslønn bla.a.

Sjefen for Norsk pasientskadeerstatning tipset meg om å søke etter jeg fortalte historien min, det er det som er grunnlag for at jeg sier jeg "kan ha rett på erstatning". Anonymous poster hash: fa857...f99

At noen i NPE "tipset" deg om å søke erstatning når du fortalte historien din, betyr egentlig bare at de oppfyller sin veiledningsplikt. De er forpliktet til å veilede deg om at du MULIGENS kan ha rett til erstatning DERSOM du er grovt feilbehandling. NPE tipser ikke altså..... De forteller deg om dine rettigheter til å søke erstatning dersom du selv mener at du er feilbehandling. Etter søknad, og etter innhenting av epikriser og opplysninger fra behandleren og eksperter, så avgjør de om det DU mener er feilbehandling, faktisk er feilbehandling i lovens forstand......Anonymous poster hash: d6bdb...335

Nei, han hadde ikke behøvd å si noe idet heletatt. Han er lege og jeg var der tilfeldigvis i forb. med noe annet og nevnte tilfeldigvis sykdommen osv, og da sa han til meg at "det de gjorde, det kan jeg bare si nå, at det er feil. Dersom de gjorde det du fortalte har du blitt feilbehandle og burde søke om pasientskadeerstatning" osv. Så du kan slappe av.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

[moota m storebror&lillebror]

 

 

 

 

 

Jeg ønsker ikke flere barn, så vi beskytter oss.

De medisinene jeg går på er ikke nødvendigvis skadende i små mengder.

Om jeg skulle bli gravid må vi ta stilling til den utfordringen da.

Jeg gikk ikke på medisiner når jeg gikk gravid med de barna vi har nå. Jeg ble syk i ettertid.

Jeg har også ett barn jeg fikk før jeg ble "syk". Derfor er dette nytt for meg, men ønsker som sagt å slutte. Kan evt. ha noe backup i skuffen i tilfelle jeg blir syk igjen, men levde i godt over tyve år uten å bli syk da, så.Anonymous poster hash: fa857...f99

For meg er det ikke noe alternativ å slutte på medisinene. Jeg er redd det hadde vært veldig vanskelig for oss å få barn om vi ikke hadde fått før jeg ble syk. Jeg har prøvd å slutte på medisinene før, jeg følte jeg hadde så masse smerter og at medisinene ikke hjalp siden jeg var så dårlig. Det fikk grusomme følger og jeg ønsker ikke det igjen. Å gå 9 mnder + kanskje den tiden før man vet, mens man prøver hadde ikke vært lett. Kanskje jeg hadde sett annerledes på det om jeg ikke hadde barn, og ønsket var stort og viljen til å ofre var der. Det kan faktisk veldig godt være. Eller kanskje det hadde fantes alternativer om jeg hadde spurt legen.

Det kommer nok veldig an på hva man får medisiner mot også. Det er nok lettere å bite i seg noen smerter fra og til, enn å slutte på medisin som er viktig for å få leve.

Skjønner, det blir jo vanskelig om du tar medisiner mot smerter, og å prøve og få barn kan jo ta sin tid.. I mitt tilfelle er medisinen mer "sånn i tilfelle", eller "føre var". Jeg kaller det overdrivelse.Anonymous poster hash: fa857...f99

Hvorfor ikke bare slutte med dem da? Hva kan skje? Syns fremdeles det høres rart ut..Anonymous poster hash: 49f23...ee1

Det er en liten risiko for at jeg blir syk, og en enda mindre risiko for at jeg kan DØ i teorien, men ikke dersom jeg har medisin liggende i skuffen som jeg kan ta ved behov,

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

 

 

Da kommer liksom litt spørsmålet om hvorfor du går på medisiner, og hvorfor dette er en problemstilling?

Er det som at mange tar tran og vitaminer for å holde seg sunn?

 

Om det å få barn er viktig for deg, er det da egentlig et spørsmål, eller en prioritering? Det er masse man kan klare å holde ut om man har et stort nok ønske om å få noe til, og her vil det jo være forbigående. Når barnet et født og ev. ferdig ammet står du vel fritt til å starte opp igjen?

 

Det er stor sjanse for at jeg må gå på smertestillende resten av livet. Behovet bare øker, man kan jo bli resistent mot en del også. Det er noe i alle fall jeg frykter. Hva om man da gikk på noe, som man klarer seg uten, så øker behovet og man har ikke lenger hjelp i det? Hjelp!!

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Hvordan tenker dere ift graviditet og fertilitet? Hva hvis dere blir gravide, og medisinen ikke er garantert trygg for et foster? For uhell skjer.Anonymous poster hash: fa857...f99

Jeg sluttet på medisinene jeg gikk på når jeg var gravid og steriliserte meg for å unngå graviditet etterpå. Både min og et eventuelt barns helse hadde stått i fare ved en ny graviditet.Anonymous poster hash: aaa43...9a8

Men hva hvis man ønsker flere barn i fremtiden? Da kan man jo ikke sterilisere seg, og ingen prevensjon er 100% sikker. Frister å ringe legen og si at jeg ikke lenger ønsker å gå på medisinen i tilfelle jeg skulle blitt gravid. Det er veldig mulig at jeg går på medisinen fordi legene har gjort en feil (faktisk en feil som kvalifiserer til erstatning), og det kan brukes som argument for hvorfor jeg ikke behøver medisinen.Det stresser meg at jeg går på denne medisinen imens jeg er seksuelt aktiv med en fertil mann og er fertil selv. "Hva hvis", osv. Det går faktisk ganske mye utover livskvaliteten min.Anonymous poster hash: fa857...f99

1:Dersom du planlegger å få barn snakker du med legen, og dere finner ut hva som er mest hensiktsmessig.  2:Ingen kan tvinge deg til å ta medisiner du ikke vil ha. 3:Hvis du mener at å fortsette med medisinen vil gi deg så store skader at du har krav på erstatning (?) så bør du bytte lege.

1: Ja, det er dét da... Kanskje vi bare må prøve å få unge med en gang, og så bli ferdig med den delen av livet. Men mannen sier han vil ha syv barn (han overdriver og tuller litt, men du skjønner), og nekter å sterilisere seg. Jeg tenker at 2-3 barn holder i massevis. Men tenkte egentlig ikke å få dem nå, men vil ikke risikere noe med å gå på medisiner imens jeg er fertil. Vanskelig dilemma. Legene bagatelliserer det sånn også, men det er klart det er jo ikke deres liv det er snakk om.2: nei, men jeg må først snakke med legen og fremlegge alle opplysningene jeg har, og se hva de mener om saken.3: nei, du misforstod. Det er ikke snakk om at å fortsette medisineringen vil gi meg skader, men at jeg er redd for at det kan skade fosteret ved en evt. fremtidig graviditet. Erstatningen var i forb. med feilbehandling/feilmedisinering som har ført til tapt årslønn bla.a.Sjefen for Norsk pasientskadeerstatning tipset meg om å søke etter jeg fortalte historien min, det er det som er grunnlag for at jeg sier jeg "kan ha rett på erstatning". Anonymous poster hash: fa857...f99

At noen i NPE "tipset" deg om å søke erstatning når du fortalte historien din, betyr egentlig bare at de oppfyller sin veiledningsplikt. De er forpliktet til å veilede deg om at du MULIGENS kan ha rett til erstatning DERSOM du er grovt feilbehandling. NPE tipser ikke altså..... De forteller deg om dine rettigheter til å søke erstatning dersom du selv mener at du er feilbehandling. Etter søknad, og etter innhenting av epikriser og opplysninger fra behandleren og eksperter, så avgjør de om det DU mener er feilbehandling, faktisk er feilbehandling i lovens forstand......Anonymous poster hash: d6bdb...335

Må si meg enig her, NPS tipser ikke om at du skal søke erstatning, de forteller at du kan det. Her ble datteren min feilbehandlet på en måte som gav alvorlige skader, fylkeslegen kom selvfølgelig inn i bildet, det ble opprettet en tilsynssak, sykehuset fikk "pepper" og rutiner måtte endres. Både behandlende lege på sykehuset, fylkeslegen, pasientombudet og NPS fortalte meg om rettighetene på erstatning. De ringte meg, sendte papirer jeg skulle sende inn osv. Likevel fikk vi i første runde avslag på erstatning fordi noen leger som NPS rådførte seg med mente at det ikke var mulig å forutse at feilbehandlingen skulle gi slike konsekvenser...... Ikke alltid så lett å få erstatning altså. Anonymous poster hash: f5ea1...5f5

Det var det jeg sa også, at det er vel vanskelig å komme noen vei med det. Men nei, han mente bestemt at det legene gjorde var så åpenlyst feil at det var ikke noe problem. Dvs han pushet på om at jeg skulle søke, har tross alt tapt 300-400 000kr på det, men jeg gjør jo ingenting om jeg ikke finner ut at jeg har en sak osv.

 

Men nå sporer dere veldig av.... Setter pris på om folk svarer på tema.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Jeg ønsker ikke flere barn, så vi beskytter oss.

De medisinene jeg går på er ikke nødvendigvis skadende i små mengder.

Om jeg skulle bli gravid må vi ta stilling til den utfordringen da.

Jeg gikk ikke på medisiner når jeg gikk gravid med de barna vi har nå. Jeg ble syk i ettertid.

 

Jeg har også ett barn jeg fikk før jeg ble "syk". Derfor er dette nytt for meg, men ønsker som sagt å slutte. Kan evt. ha noe backup i skuffen i tilfelle jeg blir syk igjen, men levde i godt over tyve år uten å bli syk da, så.Anonymous poster hash: fa857...f99

For meg er det ikke noe alternativ å slutte på medisinene. Jeg er redd det hadde vært veldig vanskelig for oss å få barn om vi ikke hadde fått før jeg ble syk. Jeg har prøvd å slutte på medisinene før, jeg følte jeg hadde så masse smerter og at medisinene ikke hjalp siden jeg var så dårlig. Det fikk grusomme følger og jeg ønsker ikke det igjen. Å gå 9 mnder + kanskje den tiden før man vet, mens man prøver hadde ikke vært lett. Kanskje jeg hadde sett annerledes på det om jeg ikke hadde barn, og ønsket var stort og viljen til å ofre var der. Det kan faktisk veldig godt være. Eller kanskje det hadde fantes alternativer om jeg hadde spurt legen.

Det kommer nok veldig an på hva man får medisiner mot også. Det er nok lettere å bite i seg noen smerter fra og til, enn å slutte på medisin som er viktig for å få leve.

Skjønner, det blir jo vanskelig om du tar medisiner mot smerter, og å prøve og få barn kan jo ta sin tid.. I mitt tilfelle er medisinen mer "sånn i tilfelle", eller "føre var". Jeg kaller det overdrivelse.Anonymous poster hash: fa857...f99

Hvorfor ikke bare slutte med dem da? Hva kan skje? Syns fremdeles det høres rart ut..Anonymous poster hash: 49f23...ee1

Det er en liten risiko for at jeg blir syk, og en enda mindre risiko for at jeg kan DØ i teorien, men ikke dersom jeg har medisin liggende i skuffen som jeg kan ta ved behov,Anonymous poster hash: fa857...f99

 

Da kommer liksom litt spørsmålet om hvorfor du går på medisiner, og hvorfor dette er en problemstilling?

Er det som at mange tar tran og vitaminer for å holde seg sunn?

 

Om det å få barn er viktig for deg, er det da egentlig et spørsmål, eller en prioritering? Det er masse man kan klare å holde ut om man har et stort nok ønske om å få noe til, og her vil det jo være forbigående. Når barnet et født og ev. ferdig ammet står du vel fritt til å starte opp igjen?

 

Det er stor sjanse for at jeg må gå på smertestillende resten av livet. Behovet bare øker, man kan jo bli resistent mot en del også. Det er noe i alle fall jeg frykter. Hva om man da gikk på noe, som man klarer seg uten, så øker behovet og man har ikke lenger hjelp i det? Hjelp!!

Nei, det er ikke akkurat som vitaminer og tran men jeg tar utgangspunkt i risikofaktorer, og faktoren som var utløsende da jeg ble syk er ikke tilstede idag, og kommer ikke til å være tilstede med mindre jeg gjør noe helt spesielt. Hvis jeg hadde vært ferdig med barn, og sterilisert, så hadde jeg ikke hatt noe problem med å starte opp på medisinen igjen.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

[Anonym bruker]

Hva slags sykdom har du da, og hva slags medisiner går du på preventivt? Litt lettere og svare deg skikkelig på hva en selv ville gjort om en visste hva det var snakk om...

Anonymous poster hash: f5ea1...5f5

[moota m storebror&lillebror]

 

 

 

 

 

 

 

Jeg ønsker ikke flere barn, så vi beskytter oss.

De medisinene jeg går på er ikke nødvendigvis skadende i små mengder.

Om jeg skulle bli gravid må vi ta stilling til den utfordringen da.

Jeg gikk ikke på medisiner når jeg gikk gravid med de barna vi har nå. Jeg ble syk i ettertid.

Jeg har også ett barn jeg fikk før jeg ble "syk". Derfor er dette nytt for meg, men ønsker som sagt å slutte. Kan evt. ha noe backup i skuffen i tilfelle jeg blir syk igjen, men levde i godt over tyve år uten å bli syk da, så.Anonymous poster hash: fa857...f99

For meg er det ikke noe alternativ å slutte på medisinene. Jeg er redd det hadde vært veldig vanskelig for oss å få barn om vi ikke hadde fått før jeg ble syk. Jeg har prøvd å slutte på medisinene før, jeg følte jeg hadde så masse smerter og at medisinene ikke hjalp siden jeg var så dårlig. Det fikk grusomme følger og jeg ønsker ikke det igjen. Å gå 9 mnder + kanskje den tiden før man vet, mens man prøver hadde ikke vært lett. Kanskje jeg hadde sett annerledes på det om jeg ikke hadde barn, og ønsket var stort og viljen til å ofre var der. Det kan faktisk veldig godt være. Eller kanskje det hadde fantes alternativer om jeg hadde spurt legen.

Det kommer nok veldig an på hva man får medisiner mot også. Det er nok lettere å bite i seg noen smerter fra og til, enn å slutte på medisin som er viktig for å få leve.

Skjønner, det blir jo vanskelig om du tar medisiner mot smerter, og å prøve og få barn kan jo ta sin tid.. I mitt tilfelle er medisinen mer "sånn i tilfelle", eller "føre var". Jeg kaller det overdrivelse.Anonymous poster hash: fa857...f99

Hvorfor ikke bare slutte med dem da? Hva kan skje? Syns fremdeles det høres rart ut..Anonymous poster hash: 49f23...ee1

Det er en liten risiko for at jeg blir syk, og en enda mindre risiko for at jeg kan DØ i teorien, men ikke dersom jeg har medisin liggende i skuffen som jeg kan ta ved behov,Anonymous poster hash: fa857...f99

 

Da kommer liksom litt spørsmålet om hvorfor du går på medisiner, og hvorfor dette er en problemstilling?

Er det som at mange tar tran og vitaminer for å holde seg sunn?

 

Om det å få barn er viktig for deg, er det da egentlig et spørsmål, eller en prioritering? Det er masse man kan klare å holde ut om man har et stort nok ønske om å få noe til, og her vil det jo være forbigående. Når barnet et født og ev. ferdig ammet står du vel fritt til å starte opp igjen?

 

Det er stor sjanse for at jeg må gå på smertestillende resten av livet. Behovet bare øker, man kan jo bli resistent mot en del også. Det er noe i alle fall jeg frykter. Hva om man da gikk på noe, som man klarer seg uten, så øker behovet og man har ikke lenger hjelp i det? Hjelp!!

Nei, det er ikke akkurat som vitaminer og tran men jeg tar utgangspunkt i risikofaktorer, og faktoren som var utløsende da jeg ble syk er ikke tilstede idag, og kommer ikke til å være tilstede med mindre jeg gjør noe helt spesielt. Hvis jeg hadde vært ferdig med barn, og sterilisert, så hadde jeg ikke hatt noe problem med å starte opp på medisinen igjen.

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

 

 

Hehe ok det var en litt dårlig og kjapp sammenligning

 

Det høres ut som om med de rette forholdene at du kan klare deg uten medisiner. Tar du en sjanse så tar du en sjanse. Dette kan som sagt bare du i samråd med lege svare på.

 

Jeg klarer ikke helt å forestille meg problemstillingen. Jeg tenker at jeg hadde ikke fått barn om jeg var syk før jeg fikk barn. Men hva ofrer man ikke for barn om man ønsker barn høyt nok?

Jeg tenker også at jeg er for syk til å få barn, men man vet ikke hva men går til, og ønsket om barn kan være så høyt at man ikke ser hele sannheten. Det er også ikke enkelt for andre, eller meg selv å vite hva jeg får og dermed vite hvordan jeg vil takle det og om jeg blir verre eller bedre med tiden ang. min sykdom.

 

Det er umulig å ta en rasjonell avgjørelse på dette. Man må nesten bare veie for og imot. Og så ta en avgjørelse som føles rett. Man vet aldri hva fremtiden bringer uansett, heldigvis

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg ønsker ikke flere barn, så vi beskytter oss.

De medisinene jeg går på er ikke nødvendigvis skadende i små mengder.

Om jeg skulle bli gravid må vi ta stilling til den utfordringen da.

Jeg gikk ikke på medisiner når jeg gikk gravid med de barna vi har nå. Jeg ble syk i ettertid.

Jeg har også ett barn jeg fikk før jeg ble "syk". Derfor er dette nytt for meg, men ønsker som sagt å slutte. Kan evt. ha noe backup i skuffen i tilfelle jeg blir syk igjen, men levde i godt over tyve år uten å bli syk da, så.Anonymous poster hash: fa857...f99

For meg er det ikke noe alternativ å slutte på medisinene. Jeg er redd det hadde vært veldig vanskelig for oss å få barn om vi ikke hadde fått før jeg ble syk. Jeg har prøvd å slutte på medisinene før, jeg følte jeg hadde så masse smerter og at medisinene ikke hjalp siden jeg var så dårlig. Det fikk grusomme følger og jeg ønsker ikke det igjen. Å gå 9 mnder + kanskje den tiden før man vet, mens man prøver hadde ikke vært lett. Kanskje jeg hadde sett annerledes på det om jeg ikke hadde barn, og ønsket var stort og viljen til å ofre var der. Det kan faktisk veldig godt være. Eller kanskje det hadde fantes alternativer om jeg hadde spurt legen.

Det kommer nok veldig an på hva man får medisiner mot også. Det er nok lettere å bite i seg noen smerter fra og til, enn å slutte på medisin som er viktig for å få leve.

Skjønner, det blir jo vanskelig om du tar medisiner mot smerter, og å prøve og få barn kan jo ta sin tid.. I mitt tilfelle er medisinen mer "sånn i tilfelle", eller "føre var". Jeg kaller det overdrivelse.Anonymous poster hash: fa857...f99

Hvorfor ikke bare slutte med dem da? Hva kan skje? Syns fremdeles det høres rart ut..Anonymous poster hash: 49f23...ee1

Det er en liten risiko for at jeg blir syk, og en enda mindre risiko for at jeg kan DØ i teorien, men ikke dersom jeg har medisin liggende i skuffen som jeg kan ta ved behov,

 

Anonymous poster hash: fa857...f99

Jeg skjønner fremdeles lite,det gir ikke særlig mening..Men så skal vel ikke jeg skjønne alt heller.

 

Anonymous poster hash: 49f23...ee1