Forklare barna at de ikke kommer til å treffe bestemoren mer...

[mamma_bergen]

 

 

 

Nå aner jo ikke vi hva som feiler denne personen, men jeg kan trygt uttale meg når det gjelder demens. Jeg har jobbet med det i 12 år, og skal nå skrive bachelor om demens og pårørende. 

 

Ja, man bør skåne små barn til en viss grad, men de trenger info og kunnskap for å forstå, og enda mer trenger barn og andre pårørende kunnskap om demens. En person med demens har ofte ikke innsikt i egen sykdom, og det er bare stygt å slå hånden av dem da! De trenger familien sin og de trenger hjelp. Har den syke vært en dårlig person før diagnosen kan jeg forstå at barna syns det er vanskelig å være der, men har personen og pårørende hatt et noenlunde normalt forhold tidligere, er det bare råtten gjort å la de seile sin egen sjø.

 

Nå svarer jeg ut i fra at man snakker om at denne personen det er snakk om her har en demensdiagnose.

 

 

 

Om det er psykiatri eller demens her, det vet vi jo ikke.

 

Men det å være pårørende til en dement person som nekter å innse at den er så syk, det er grusomt. Ikke bare mister man personen man er glad i, man må også kjempe mot kommune og helsevesen som ikke vil ta tak i det fordi personens egen vilje skal tas mer hensyn til - selv om personen helt klart ikke lenger er i stand til å vurdere egen helse og tilstand.

 

Vi "stod løpet ut" med den som var dement i vår familie, men når vi omsider fikk hjelp så ble det fastslått at personen ikke hadde vært i stand til å ta vare på seg selv på mange, mange år, sykehus nektet å skrive ut personen og kommunen fikk bøter fordi den nektet å gi vedkommende sykehjemsplass. Personen lå i mange måneder unødvendig på sykehuset fordi kommunen nektet at personen hadde behov for sykehjemsplass.

Vi var "heldige" siden det ikke var så paranoid utagering som det HI beskriver hos sin svigermor. Likevel var det en daglig kamp.

Ja, de trenger hjelp, men hva gjør man når man stiller opp og sliter seg ut og tildels ødelegger mange år av eget liv fordi personen som ikke forstår egen situasjon nekter å søke hjelp - og helsevesen og kommune ikke vil gjøre noe fordi "personen er myndig".... og fordi personen nekter å bli vurdert så får man heller ikke umyndiggjort personen slik at man kunne skaffet denne hjelp? Dette er et stort og undervurdert i dagens samfunn hvor stadig flere blir demente!

Av og til har man faktisk ikke noe å stille opp med hvis personen selv nekter å oppsøke eller ta imot hjelp - er det da riktig at man skal ødelegge livet for så mange andre i flere år? Enig i at det ikke er fint å gi opp en syk person, likevel kan det av og til være nødvendig. Hadde det vært bedre system med å fange opp slike tilfeller i helsevesen og kommuner så hadde pårørende sluppet å komme i slike situasjoner hvor de føler de ikke har annet å gjøre enn å ta slike hjerteskjærende valg. Det er ikke snakk om å være "råtten", det er ofte snakk om å overleve selv...

 

Vi fulgte som sagt opp den demente i vår familie. Men jeg har vært nødt til å kutte kontakt med andre familiemedlemmer pga. psykisk sykdom. Det er ikke noe man gjør med lett hjerte, og det er ikke noe man gjør fordi man er "råtten"! Det er noe man gjør når man står igjen med valget om å overleve selv eller la den/de andre få ødelegge livet ditt og familien din sitt liv.

 

Jeg håper inderlig at du som har jobbet med demente i så mange år og som nå også skal skrive bachelor om temaet vil sette fokus mot hvordan helsevesen og kommune tar imot demente og pårørende før de er så dårlige at de kommer på sykehjem osv. Når de er kommet så langt fungerer systemet som regel bra. Det er det som skjer i årene før dette som i så altfor mange tilfeller svikter så totalt og dermed setter pårørende og de demente i slike forferdelige situasjoner! At kommunene gjemmer seg bak det at personen ikke vil ha hjelp, så følger de ikke opp lovverket. Men de sparer mye penger på det...

 

Jeg er for at rettighetene til demente må styrkes. Og en av måtene å gjøre det på kan være en form for "tvang" mtp utredning. Jeg er mot tvang normalt sett, men i disse tilfellene så er det langt større forsømmelse å ikke gjøre en utredning - for det gjør som regel at personen blir tvunget til å leve i en fortvilende og skremmende verden hvor de ikke lenger kjenner igjen seg selv, ikke lenger har noen kontroll over eget liv. Livet til den demente blir ofte angstpreget, og de får ikke noe som helst hjelp for det.

Det er ofte (men ikke alltid) enklere der det er en ektefelle inne i bildet, men der den demente er enslig blir det meste ekstra vanskelig og fortvilende.

 

Så ikke kall fortvilte pårørende for "råtne" selv om de kanskje ender med å måtte ta et hjerteskjærende valg for å ikke la sine egne liv bli ødelagt! Kall heller kommuner og helsevesen og politikere for råtne som ikke har baller nok til å sørge for at lovverket blir gjennomført til de dementes fordel, at det ikke får noen følger om de unnlater å sørge for det helsetilbudet den demente trenger. Sett fokuset der det bør være! Lovverket slik det er i dag åpner for mulighetene til å ta tak, faktisk plikter en kommune og lege å ta tak i det når pårørende varsler (de bør i hvert fall gjøre det når det for 100. gang får samme beskjed om samme person..), problemet er at praksis ikke er der, og derfor mener jeg lovverket bør spesifiseres.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4c13f...c6c

 

Du har helt rett, de syke trenger et mye bedre vern,. Og de trenger mer forståelse i hverdagen. Det er mange-mange pårørende som sliter seg ut, de får ikke nok støtte eller informasjon og veldig mange føler seg alene og ensom i sin "jobb" som pårørende til en med demens. Å ivareta pårørende bør være en like viktig jobb som å ivareta den demente.

 

De har heldigvis begynt å få mer fokus på dette, bla med pårørendeskoler og den slags, men det er langt igjen ennå. 

 

Å leve med demens, og å være pårørende er fryktelig tungt! Regelverket er kronglete, og det kan være vanskelig å få de rette instansene til å ta det ansvaret de skal. 

 

 

Enig i at også pårørende kan trenge støtte. Men poenget mitt var mest det at veien til utredning av en mistenkt dement bør være langt lettere enn den er nå. Hvis pårørende hevder at situasjonen er uholdbar, at personen trenger hjelp og informasjon, da bør det være nok til at helsevesenet kan foreta en utredning. Så lenge en dement person nekter å gå til legen så kommer pårørende sjeldent noen vei i dag. Og dermed medfører det store lidelser for den demente som stadig vil kjempe mer og mer mot, og for de pårørende som lever med en sorg og samtidig må kjempe mot den man er glad i for å prøve å hjelpe - og samtidig kjempe mot helsevesen og kommune som ikke vil ta tak i situasjonen. Det at så utrolig mange demente i dag ikke får hjelp (eller først får hjelp mange, mange år etter at de kunne trengt det), det er det som er det største problemet!

 

Anonymous poster hash: 4c13f...c6c

 

Som nevnt av andre her nå, så finnes det i mange kommuner egne team som driver med utredning, forebygging, tilrettelegging osv. Det er veldig trist at dere har den opplevelsen, men som sagt er det en endring på gang. 

 

Nå velger jeg bevisst å ikke komme inn på tvang da det er et stort og komplekst tema. 

[mamma_bergen]

 

 

 

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.

 

Anonymous poster hash: 7970b...47b

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...

 

Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

Nå aner jo ikke vi hva som feiler denne personen, men jeg kan trygt uttale meg når det gjelder demens. Jeg har jobbet med det i 12 år, og skal nå skrive bachelor om demens og pårørende.

 

Ja, man bør skåne små barn til en viss grad, men de trenger info og kunnskap for å forstå, og enda mer trenger barn og andre pårørende kunnskap om demens. En person med demens har ofte ikke innsikt i egen sykdom, og det er bare stygt å slå hånden av dem da! De trenger familien sin og de trenger hjelp. Har den syke vært en dårlig person før diagnosen kan jeg forstå at barna syns det er vanskelig å være der, men har personen og pårørende hatt et noenlunde normalt forhold tidligere, er det bare råtten gjort å la de seile sin egen sjø.

 

Nå svarer jeg ut i fra at man snakker om at denne personen det er snakk om her har en demensdiagnose.

En ting jeg brenner for er behovet personen med femens selv har for kunnskap om og forståelse av egen situasjon. Det er ofte veiledning kun av pårørende og ikke personen med demens.

 

Slik jeg forsto HI så er dette en kvinne som ikke har en diagnose, men de pårørende mistenker demens. Desto viktigere er det at hun blir utredet. De sier at hun ikke vil, men tar man kontakt med noen som jobber innen feltet kan de ha mange gode løsninger til hvordan man kan få med den syke på å utrede.

 

 

 

Anonymous poster hash: 37402...76d

 

Det er vanligvis mer nyttig for den demente at pårørende får info og kunnskap. Den demente vil etterhvert ikke kunne forholde seg til det på noen som helst måte. Ikke misforstå! Den demente må selvsagt være inkludert og få info og veiledning, men vedkommende vil også bli mer og mer syk og vil derfor trenge mer og mer hjelp.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.

 

Anonymous poster hash: 7970b...47b

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...

 

Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

Nå aner jo ikke vi hva som feiler denne personen, men jeg kan trygt uttale meg når det gjelder demens. Jeg har jobbet med det i 12 år, og skal nå skrive bachelor om demens og pårørende.

 

Ja, man bør skåne små barn til en viss grad, men de trenger info og kunnskap for å forstå, og enda mer trenger barn og andre pårørende kunnskap om demens. En person med demens har ofte ikke innsikt i egen sykdom, og det er bare stygt å slå hånden av dem da! De trenger familien sin og de trenger hjelp. Har den syke vært en dårlig person før diagnosen kan jeg forstå at barna syns det er vanskelig å være der, men har personen og pårørende hatt et noenlunde normalt forhold tidligere, er det bare råtten gjort å la de seile sin egen sjø.

 

Nå svarer jeg ut i fra at man snakker om at denne personen det er snakk om her har en demensdiagnose.

En ting jeg brenner for er behovet personen med femens selv har for kunnskap om og forståelse av egen situasjon. Det er ofte veiledning kun av pårørende og ikke personen med demens.

 

Slik jeg forsto HI så er dette en kvinne som ikke har en diagnose, men de pårørende mistenker demens. Desto viktigere er det at hun blir utredet. De sier at hun ikke vil, men tar man kontakt med noen som jobber innen feltet kan de ha mange gode løsninger til hvordan man kan få med den syke på å utrede.

 

 

 

Anonymous poster hash: 37402...76d

Det er vanligvis mer nyttig for den demente at pårørende får info og kunnskap. Den demente vil etterhvert ikke kunne forholde seg til det på noen som helst måte. Ikke misforstå! Den demente må selvsagt være inkludert og få info og veiledning, men vedkommende vil også bli mer og mer syk og vil derfor trenge mer og mer hjelp.

En kombinasjon er flott. Det finnes blant annet helgekurs hvor familier rammet av demens samles. Her har de foredrag for alle samlet, og samtalegrupper hvor de deles inn etter hvilken relasjon de har til den demensrammede, og de som selv hsr demens får være i en gruppe hvor de kan snakke ut fra opplevelsen av å være direkte rammet.

 

Jeg har også sett viktigheten av at de som har demens blir kjent med andre k samme situasjon og støtter hverandre. Når diagnosen settes tidlig og medisiner og miljøtiltak settes inn er dette mulig. Ikke alle som er rammet av demens har sykdomsinnsikt, men mange har det og får det gradvis i takt med at de får mer kunnskap om egen situasjon og møter andre i samme situasjon.

 

 

 

Anonymous poster hash: 37402...76d

[smiia]

 

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.Anonymous poster hash: 7970b...47b

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv. Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

Jeg er i denne situasjonen selv, har vært det hele livet da jeg er oppvokst med en psykisk syk mor.

Likevel er jeg enig med de som sier det ikke er noe alternativ å bryte kontakt. Det finnes andre ting man kan gjøre for å skape mer pusterom for seg selv. Jeg flyttet på andre siden av landet straks jeg ble myndig, slik kan jeg styre dosene jeg takler.

Når det gjelder barna mine har jeg hele tiden gitt alderstilpassede forklaringer på oppførslen hennes, i dårlige perioder har de sett lite til henne og har ikke fått være alene med henne.

Av egen erfaring vet jeg at det kan skade barna vel så mye å bli nektet kontakt med familiemedlemmer de er glad i og måtte forholde seg til diverse isfronter, som å få lov til å ha skjermet og begrenset omgang med en psykisk syk person som kan komme til å ha skremmende adferd (noe foreldrene kan forberede på og beskytte mot om det oppstår).

[Anonym bruker]

 

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.

 

Anonymous poster hash: 7970b...47b

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...

 

Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

Jo, det har jeg.

 

Anonymous poster hash: 60c67...030